Håpløshet – illusjon eller virkelighet?

Med jevne mellomrom dukker det opp små og store hentydninger til folk som har vært idealister, har jobbet for med miljøvern, har jobbet for en bedre verden – men som har gitt opp. De tror ikke på det lenger, er utslitt eller har blitt totalt desillusjonert.

Jeg var ung på 80-tallet. Riktignok var vi ikke 68ere, vi var verken på Woodstock eller var med å stoppe Vietnamkrigen. Men vi var medlem i natur og ungdom, gikk med “Ikke mobb kameraten min” på jakka og vi var med å stoppe apartheid og få Mandela ut av fengselet.

Allikevel var det en sånn opplevelse av håpløshet over det hele. Ja, vi kjempet, men ikke egentlig fordi vi trodde det nyttet, men fordi man burde. Vi var oppfostret på litteraturen fra 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. Jeg hadde lest bøkene om Senere Lena og visste alt om hvordan ekteskap går galt før jeg fikk mitt første kyss. Jeg hadde Knut Fallbakken sitt klamme syn på forhold i all dens ekkelhet før jeg kom inn på 16-årsgrense på kino. Og ja, det gjorde nok med meg og mitt syn på livet til at når Kay Skagen senere omtalte ham som “en bøddel i busserull” så føltes det rettferdig på mine vegne.

Men så skjedde det noe for min del. Det var så enkelt som et foredrag, eller flere foredrag av Jim Wallis, grunnleggeren av Sojourners. Han snakket om håp. Om håpsdimensjonen på livet. Det var spesielt to anekdoter han hadde som fremdeles ikke slipper taket, 12 år etter:

Stedet er Sør-Afrika. Tiden er før Apartheid falt. Jim Wallis er på et møte der Desmond Tutu taler. I salen sitter det mange mennesker, som har det til felles at de har mistet. De har mistet familiemedlemmer, de har mistet venner, de har mistet år av sitt eget liv, og de har mistet sin egen helse. På grunn av kampen de kjemper mot apartheid. Men de er ikke de eneste som er til stede. Rundt veggene står det andre mennesker, de er kledd i svart og de har alle våpen som de holder klare. De er der for å passe på. De er mennesker, men i Jims beretning er de umenneskelige, og skremmende. Ikke minst det skremmende.

Da er det Desmund Tutu stopper opp. Ser seg rundt. Flytter fokuset fra de som sitter der for å lytte til de som står rundt veggene. Han ser på dem. Så sier han:

- “Come to our side. It is not to late. We are the winning team. We are the winning team.”

 

Tutu var så sikker på at de ville vinne. For de hadde rett. Og som presten Tutu selv utrykte det – Gud er alltid på de undertrykkedes side, og derfor vil de undertrykkede alltid vinne. Jeg har lest brev han skrev til De Klerk hvor han sier det samme. Det han er bekymret for er at jo lenger tid det vil være med undertrykking, og hvor større undertrykkelsen er, jo mindre fredelig vil forandringen skje. Dette var det som hele tiden Tutus bekymring. Ikke at kampen var tapt, ikke at det var håpløst.

 

Den andre historien foregår i El Salvador. En ung kvinne jobber frivillig i en landsby. Landsbyen blir angrepet, og alle må flykte. De flykter inn i jungelen, og forsøker å holde seg i live der. Det betyr både å holde seg unna de som kommer for å drepe, og å finne mat nok å leve av. Den unge kvinnen jobber hardt. Hun gjør alt hun kan, mens frykten jager i henne jobber hun så hun kjenner blodsmaken i munnen. Hun er idealisten nordfra, som endelig har kommet ned og deler livet til de fattige i denne verden, som kjenner på sulten, frykten bland de som har det verst. Og hun gjør hva hun kan for å lindre den.

 

Flyktningene har delt seg inn i fire arbeidsgrupper. En gruppe har ansvaret for maten. En for å orden sted å sove trygt. En gruppe har ansvaret for barna. En fjerde gruppe har ansvaret for fest og moro.

 

Fest og moro. De lager fester. De ler og danser. Men den unge kvinnen er ikke med, hun går heller ned til elva og vasker tøy, henter vann, lager mat, trøster barn. Da kommer en av de andre bort til henne. Personen er sint. “Du” sier den salvadoranske kvinnen, “du gjør livet mitt ulevelig! Du lager det grått og trist inne i meg. Jeg trenger dansen, jeg trenger latteren for å overleve og ha det godt. Men du går rundt her og gir oss dårlig samvittighet når vi gleder oss.”

 

Håpløshet. Er det virkelig, eller er det en illusjon? Jim Wallis fikk meg til å tro at det er en illusjon. Det er en tilstand vi går inn i. Det er ikke så rart, for den pøses på oss. Fallbakken sine tidlige romaner er uskyldige i seg selv, men vi lever i en verden der vi oversvømmes av nyheter og informasjon, som stort sett har det til felles at de forteller en ørliten bit av virkeligheten, men de forteller den delen som gjør at alt virker håpløst.

 

Vi får se bombene som faller, barna som blir lemlestet, men vi får ikke se de le og leke uka etter. Vi får lese side opp og ned om terroren som rammet New York, og vi ser menneskene som hopper ut av brennende bygninger gang, på gang, på gang, på gang på … Men rapportene om at tusenvis av mennesker åpnet opp sine hjem for å ta imot de som hadde strandet på flyplasser rundt omkring, de var det knapt noen som fikk med seg. Og når noen vendte hatet sitt mot muslimer og angrep moskeer, så sto jøder og kristne der og holdt hender for å beskytte. Hvor stor plass fikk opplevelsen av at når en liten gruppe mennesker bruker hatet sitt for å drepe og ødelegge, så svarer millioner med sorg smerte og med å gjøre sitt for å begrense skaden, og for å trøste og gjøre det de kan for de som blir rammet.

 

Selv her i Norge skjedde en underlig ting i kjølevannet av 11. september. Jeg opplevde noe i halvåret etter som jeg aldri har opplevd verken før eller senere – bilistene stoppet for fotgjengere som skulle krysse gaten. Først trodde jeg det var tilfeldig. Men det skjedde daglig i flere måneder før det var tilbake til det normale.

 

Når de store tragediene rammer oss, enten det er en naturkatastrofe som en tsunami, eller en voldshandling som rammer oss, da er folk der. Ikke med hat, men med en enorm omsorg.

 

Så hvorfor den enorme håpløsheten? Hvor kommer den fra. Jeg tror den kommer fra handlingslammelsen. Av å sitte her og betrakte andres lidelse, uten å kunne gripe inn, uten å kunne gjøre noe. Ikke bare fordi den foregår så langt unna, men fordi det blir for mye av den. Vi sitter og tar inn over oss millioner av menneskers lidelse. Hvordan skal vi kunne bære det? Men når vi er midt i det? I det sykdom og død rammer oss, vår familie, da kan vi snu oss mot dette, og være i det. Og ja, vi komme igjennom det, med store eller små sår. En dag er latteren der igjen.

 

Men vi får ikke være med når det igjen danses i gatene i Sierra Leone. Vi er ikke med på festene i El Salvador. Alt vi ser er geværene som rettes mot folk, vi ser machetene som kapper av armer og ben. Vi ser det gang, på gang, på gang og det tar aldri slutt. For oss. Håpløshetens illusjon.

 

 

 

 

The photo is taken by yoshiko314.

Si et lite pip!

Det er en del folk innom her. Nesten hver dag. Noen legger igjen kommentarer, men disse er jo i mindretall. Hvem er alle dere andre? Dette er tråden for å si hei, om du har lyst.

På veien kan du jo ta med deg et lite dikt:

Hallo, langt der inne i skogen?
Er du der, langt der inne i
skogen?
Gjemmer du deg, langt, langt
der inne i skogen og ikke
vil komme ut?
( – )
Jeg synes det er dumt at du
gjemmer deg langt der
inne i skogen og ikke kan se
meg, og at jeg står
her ute på veien og ikke kan
se deg – for hvis vi
ikke kan se hverandre, og snakke
med
hverandre,tenker vi kanskje
stygge tanker
om hverandre -
( – )
Derfor roper jeg på
deg nå, så høyt jeg
bare kan: Kom ut av skogen, da!
Kom ut og hils på meg da!
- Vil du ikke sier du?
Tør du ikke sier du?
Vil du at jeg skal komme inn til
deg i stedet?
Ja, da kommer jeg da.
Nå kommer jeg …

Arild Nyquist

Hodja ser demoner

En hensynsløs og mindre begavet hersker sa en gang til Hodja at om det viste seg at det ikke var slik som folk sa, at Hodja kunne skue mer enn folk flest, ja da skulle han få ham hengt.

- Her og nå ser jeg en gylden fugl i himmelen, og demoner nede i helvete, sa Hodja.
- Hvordan kan dette ha seg, så kongen, hva gjør deg i stand til å se slikt?
- Frykt, sa Hodja, det var alt jeg trengte.

Oslofolk er hjelpsomme, og noen må lære seg å be om hjelp

Av en eller annen grunn er det alltid så morsomt når folk snakker om de unge av i dag, og at man mangler oppdragelse, er uhøflige osv. Slik som Ditlev-Simonsen i Aftenposten i dag. Det er en velbrukt, eldgammel klisjé, men man er i alle fall i godt selskap! Slik ordla Sokrates seg:

Barna nå for tiden er tyranner. De trosser sine foreldre, hiver maten i seg og tyranniserer sine lærere.

Hva er nå fortiden? Det er nå det. Slik det var i går, for 100 år siden. Og som det kommer til å bli 100 år frem i tiden. Enhver tid sin nåtid.

Men til det med uhøflige Oslofolk. Jeg har vært gravid i Oslo. Jeg har humpet rundt på krykker i Oslo. Jeg har hatt både enkel og dobbel barnevogn i Oslo. Og jeg har aldri hatt problemer med å få sitte eller å få hjelp. Met ett unntak, da var trikken kommet til Storo, og det fantes ingen andre der enn meg og sjåføren, da måtte jeg gå frem og spørre.

At jeg ikke har andre erfaringer er ikke fordi jeg ikke var kollektivist i Oslo, jeg tok busser, baner og trikker, både sent og tidlig, og også i marerittimene, dvs. rushen. Så jeg tror ikke på at folk ikke får hjelp. Jeg tror det har med måten de signaliserer, eller ikke signaliserer at de vil ha, og trenger hjelp.

Det er ikke hver gang man trenger hjelp at folk løper til og tilbyr seg. Det hender det og, også når man overhode ikke trenger det og man må smile tilbake og si nei takk. Men trenger jeg hjelp så retter jeg ryggen, ser meg rundt, møter blikket til noen som møter det tilbake, nikker litt og dermed er personen der. Unge og eldre, mørke og lyse, kvinner og menn. Men poenget er blikkontakten, og å vise at ja, jeg er på utkikk etter hjelp.

Jo, det har også skjedd en håndfull ganger at jeg har måttet spørre med ord, eller at noen sitter der barnevogna skal være og ikke skjønner at nå må de faktisk flytte seg før man på en høflig måte sier ifra. Men det er ikke regelen, det er unntaket.

Er det virkelig slik at Oslofolk ikke er hjelpsomme? Eller er det slik at mange ikke tør å vise at nå trenger jeg at du hjelper meg?

 

 

Ukas gåte: Isbjørnen

Hvorfor spiser ikke isbjørner pingviner?

Ukas vits: Den gamle navahoen og måneferden

When NASA was preparing for the Apollo project, they did some astronaut training on a Navajo Indian reservation. One day, a Navajo elder and his son were herding sheep and came across the space crew.

The old man, who only spoke Navajo, asked a question, which his son translated. “What are the guys in the big suits doing?” A member of the crew said they were practicing for their trip to the moon. The old man got really excited and asked if he could send a message to the moon with the astronauts. Recognizing a promotional opportunity, the NASA folks found a tape recorder.

After the old man recorded his message, they asked the son to translate. He refused. So the NASA reps brought the tape to the reservation, where the rest of the tribe listened and laughed, but refused to translate the elder’s message to the moon. Finally, NASA called in an official government translator. He reported that the moon message said,

“Watch out for these guys; they’ve come to steal your land.”

De to ulvene II

I dag fant jeg en litt annen versjon av historien om de to ulvene på nett, og den sier også at opprinnelsen til denne historien er Navahoindianerne. Jeg liker spesielt godt den knappe avslutningen her.

An old Navajo was telling his grandson about the fight that is going on inside himself.

He said it is between two wolves:
- One is evil, anger, envy, sorrow, regret, greed, arrogance, self-pity, guilt, resentment, inferiority, superiority, etc.
- And the other is good, joy, peace, love, hope, serenity, humility, kindness, empathy, etc.

 The grandson thought about it and asked, “Which wolf wins”

The simple reply, “The one I feed”

How come stories

I have made a collection of the How come stories that I know about, and put them in another page in my blog. If you have any that I do not know about, pleas tell me about them.

Syng med ABBA eller Froskebrødrene, bli naboen til Neil, få en innføring i ME eller sjekk ut hvilke myter du har gått på

Se The Crazy Brothers mime til Axel-Fs – The Crazy Frog Dance.

På Eyr, allmennlegens diskusjonsliste diskuteres også sykefraværet. Også der er debatten både saklig og usaklig, informativ og med meninger som spriker. Uansett, om det er en debatt man bør lytte til legene på, så må det da være denne? Dette er det første innlegget, man kan følge den der litt nedover før man må over på innholdsfortegnelsen for å få med seg resten.

Finner du Neil kan du vinne et eksemplar av den nye boka “Fragile Things”. Finner du meg kan du si hei. Finner du et ledig rom kan du ta det om du vil.

Det har stått mye om ME her i bloggen. Den aller, aller beste innføringen i ME får du her, i et informativt, godt foredrag med dr. Paul Kavli. (Video)

Gamle myter blir som nye. En kladd til en bok av Martin Ystenes, tar for seg noen myter og gir svaret på om varmt vann fryser fortere til is enn kalt, og om Atlantis noen gang har funnets.

Borgerjournalismen har kommet til Norge. Godt tiltak, det blir spennende å følge med for oss som bare vil lese, og for de som har lyst til å skrive. Ikke minst finner man en god oversikt over slike blogger i andre land. Lykke til!

Undreverset har hatt ABBA kavalkade og samlet en rekke godbiter. Naboen min derimot, hun hadde Agnetadokke da jeg var 7, og jeg har aldri kommet helt over de klærne den dokka hadde. Det var rett og slett det fineste i hele verden.

Fontenefolket entrer bloggarenaen

Lysfontenen legges ned. Men store deler av fontenefolket entrer nå bloggarenaen, ta godt imot dem. En foreløpig liste kommer her, et par har vært bloggere en stund, de fleste er nye:

Enok med Hugen (Se også hjemmesiden Hugen.)

Liten

Vea

Sissel

Enits på norsk og engelsk:

Sexy Sadie

Ugga Bugga

Flere har kommet med:

Prinsesse Vil Ikke

care

cadillacjack

Mellom

Fra Hugen fikk jeg et lite dikt i dag, og vil jeg gjerne ha med her:

Keeping Things Whole

Mark Strand (1934 – )

In a field
I am the absence
of field.
This is
always the case.
Wherever I am
I am what is missing.

When I walk
I part the air
and always
the air moves in
to fill the spaces
where my body’s been.

We all have reasons
for moving.
I move
to keep things whole.

Så får dere få en yokoshikioblomst fra meg Vi tastes!

Ukas gåte: Hvilken bokstav?

Hvilken bokstav skal stå til slutt?

ETTFFSSÅNT
ETTFFSSANT
TTTTTTTTTT
TTTTTTTTT_

Ukas vits: Elgmøkk

“I’ve held a lot of jobs in my life, but my favorite was as a lumberjack. Yes a lumberjack, striding through the northwoodsout in the fresh airchopping down trees and yelling timber. Spitting and drinking beer on the weekends. I loved it, the only problem was that the company we worked for was too cheap to hire a cook. So, someone had to be a cook until someone else complained, then the complainer had to be cook till someone else complained, and on and on. So there was no incentive to be a good cook, and it was always bad.

Well, I’m a pretty good cook, and finally I just had to complain. So, of course, I had to be the cook. Well about two weeks later, I was getting really sick of cooking and cooking worse and worse, hoping someone would complain, so they would have to take over.

Finally, one day I was out in the meadow picking berries for a pie when I came across a bighotfresh steaming pile of MOOSE TURD! I smiled This’ll do it. So I scooped up that meadow muffin and carried it back to the kitchen, chortling all the way. I rolled out a big pie crust, flopped that stuff in there and put on a top crust. Carved a fancy design in the top, and baked it up. Beautiful, golden brown, with the brown bubbling through all the cuts on top. Set it on the windowsill to cool.

Well, I served up a dinner that couldn’t be beat. Figured if it was my last one to cook, it might as well be a good one right up to the moose turd pie. SOMEONE WOULD JUST HAVE TO COMPLAIN! So I had a great beef stew, biscuits and fresh veggies. Everyone was happy, and I just smiled.

Then I brought it out. Set it down in front of the biggest, nastiest, ugliest lumberjack of them all. ‘Carved him out a big hunk and set it down in front of him and stood back to watch the complaints fly. My cooking days were over.

The big guy took a big bite, chewed it up, eyes bugged out, and he said
YAAACK!
SPIT SPIT SPIT! THAT’S MOOSE TURD PIE!
(Pause, sly grin, finger in the air) IT’S GOOD THOUGH!”

Hodja og den reisende

Nasrudin Hodja kom gående og fant en manns om satt ved veikanten. Han så ulykkelig ut, og Hodja spurte hva som var i veien.

- Livet mitt er helt innholdsløst bror, sa mannen. Jeg har så mange penger at jeg ikke trenger å jobbe. Jeg la ut på denne reisen for å finne spenning og kjenne at jeg lever. Men så langt er alt like grått og trist som hjemme hos meg selv.

Uten å si noe mer tok Hodja ryggsekken til mannen og løp av sted med den. Frem og tilbake som en hare løp han, han var kjent her og kunne ta alle små snarveier og gjemme seg bort bak hver knaus. Ganske snart var han langt foran den andre. Da satte han fra seg ryggsekken ved veikanten og ga seg til å vente på den ulykkelige mannen.

Og der kom han frem bak en sving, mer ulykkelig enn noen sinne på grunn av sekken han hadde mistet. Da han fikk se at den lå der i veikanten ropte han ut av glede og løp for å ta den opp.

- Slik kan man også bli lykkelig, sa Hodja.

ME: Maleahs historie

For noen dager siden postet jeg en historie om hvordan en unge jente med ME hadde blitt behandlet her i Norge. Det finnes en blogger som har opplevd noe av det samme:

 

—

I slutten av februar kom jeg inn på sykehuset med ambulanse etter å ikke ha fått i meg mat på tre dager og den siste dagen fikk jeg ikke i meg drikke heller. Jeg var helt ferdig, og klarte ikke bevege meg i det hele tatt. Selv å bevege en finger var ekstremsport!<

Legene var helt på villspor. De ville ikke høre noe om ME, for det var bare noe nymotens tull. Jeg ble dratt opp av senga, og fikk høre at det ikke gikk an å være så dårlig som jeg var. Legene vurderte å tvangsinnlegge meg på psykiatrisk, for de mente at jeg hadde alvorlig depresjon +++. Men de på psykiatrisk ville ikke ha meg der, for de visste jo at jeg hadde ME og at det ikke hadde noe med psykiatri å gjøre.

—

Les hele historien i bloggen til Maleah.

Himmel og helvete II

The mind is its own place, and in it self
Can make a Heav’n of Hell, a Hell of Heav’n.

-MILTON,
Paradise Lost

Himmel og helvete

En samurai ville vite forskjellen på himmelen og helvete. Han gikk til en gammel eneboer, hilste, og sa hva han ville vite. Eneboeren enset ham ikke, han bare fortsatte med det han drev på med, han lagde seg en kopp te. Samuraien spurte på nytt, men det kom intet svar. Samuraien var ikke vant til at noen overså ham, han ble rasende, dro sverdet sitt og sa: “Vet du ikke hvem jeg er? Jeg kan drepe deg med ett slag med dette sverdet.” Da så eneboeren på ham og sa: “Det er helvete.” Samuraien ble så overasket at han satte sverdet tilbake i slira. “Det er himmelen”, sa eneboeren.

*****

Hvordan er helvete? Det står en stor gryte mat midt i en ring med mennesker. De sitter der og skal spise, men skjeene de har er så lange at de ikke er i stand til å holdet i skaftet og få matet inn i munnen. De tar mat på skjeen, søler ut og forsøker på nytt, søler ut og forsøker på nytt.

Hvordan er himmelen? Det står en stor gryte mat midt i en ring med mennesker. De sitter der og skal spise, men skjeene de har er så lange at de ikke er i stand til å holdet i skaftet og få matet inn i munnen. De tar mat på skjeen, så gir de maten til den som sitter ovenfor seg. Slik mater de hverandre.

 

The photo is taken by yoshiko314.

Ukas gåte

Hva er rundt som ett egg, og langt som en kirkevegg?

ME og psyke, del to

Tidligere har jeg forsøkt å forklare hva som er grunnen til at det er viktig for ME-foreningene at man er tydelig på at ME ikke er en psykiatrisk lidelse. Jeg vil si mer om dette her.

Den behandlingen me-syke tilbys og som er til hjelp ut ifra en psykiatrisk tilnærming til ME er kognitiv terapi. Kognitiv terapi er ikke galt i seg selv, og er noe alle mennesker med alvorlige kroniske sykdommer kan ha nytte av, da det kan være et redskap til å takle livet sitt som alvorlig syk.

Det er også slik kunnskapsrapporten fremhever kognitiv terapi. Men ett eller annet sted på veien går det galt. Mange leser det som blir skrevet og forstår det slik at kognitiv terapi kan fungere som en kurativ behandling for ME-syke. Senest noe dager etter at kunnskapsrapporten kom ut ble en person nektet trygd, og begrunnelsen viste til kunnskapssenterets rapport, og at kognitiv terapi kunne gjøre henne frisk.

ME-syke ser også til England, hvor kognitiv terapi har blitt brukt, og brukes på følgende måte: Man tar utgangspunkt i at den syke ikke er fysisk syk, men bare innbiller seg at den er psykisk syk. Pasienten må derfor ikke utsettes for fysisk utredning, for at ikke denne illusjonen skal opprettholdes. Deretter går den kognitive terapien ut på at pasienten skal forstå at den bare innbiller seg de fysiske symptomene, samt trening ved siden av.

I de Canadiske diagnosekriteriene på ME står det at pasienter med ME blir signifikant verre med trening.

Det er da også erfaringen pasientene i England sitter igjen med, at mange tusen mennesker har blitt sykere av det tilbudet de har fått om kognitiv terapi med trening. For noen, Som for Sophie Mirza har dette ført til dødsfall.

 

Jeg trodde at dette var noe man bare opplevde i England, men så kom jeg over følgende historie fra Norge:

Jeg har også opplevelsen av at det er MYE vanskeligere å bli trodd som barn enn som voksen.

Jeg har foreldre som har stått på så mye de klarte siden jeg ble syk, men det er ikke engasjementet deres det sto på. De ble hjernevasket av helsevesenet.

Etter å ha blitt sendt fra nevrologisk etter en postinfeksiøs encefalitt (eller hva det nå heter), til psykiatrisk med en liten gul lapp fra legen som sa “dette må være psykisk, for hun vil ikke la seg undersøke uten bukse på” (hvor mange sjenerte 13-14 åringer vil la seg undersøke naken av en mannlig lege, og med faren til stede samtidig?), havnet jeg midt oppi noe av det verste som kunne skje et ME-barn..

Jeg var sliten, dårlig, kunne knapt stå på bena og befant meg i en slags komatilstand fordi jeg aldri fikk hvile. Svaret på komatilstanden er at hun har personlighetsforstyrrelser, depresjoner, psykoser og u name it, fikk mine foreldre høre. “Uansett hva hun klager over, så er det psykisk”. (Må bare nevne at jeg holdt på å dø av ubehandlet blindtarmbetennelse etter å ha svimt av på skolen 3 dagen med akutt blindtarmbetennelse og ingen som trodde på meg.)

“Vi gir henne litt amfetamin, så blir det nok fart på henne”. “Ja, også må hun få antidepressiva”. “Nekter å ta antidepressiva sier du? Ja, da MÅ det være enda en personlighetsforstyrrelse”..

Jeg ble satt på et hardkjør av et tvangsskoleprosjekt hvor jeg ble hentet i senga mi av drosjesjåførene hver dag, sendt 4 mil i taxi til skolen på psykiatrisk barnepost. Måtte gjøre så og så mye skolearbeid den dagen, uansett om jeg klarte det eller ikke. Samtaler med psykologer og psykiater og flere timer lange “psykologiske tester for å avdekke mine personlighetsavvik” flere ganger i uken. Sendt hjem igjen 4 mil i taxi og kollapset i senga frem til neste dag.

“Dette går ikke fremover.. Hun snakker ikke, hun smiler ikke, hun er blek. Nå er hun ungdom, vi må tvangsinnlegge henne på ungdomsposten”.

Jeg var noen uker på ungdomsposten. Fikk A vakt (person som ser på deg hele døgnet) fordi de var redd jeg skulle ta livet av meg. Jeg sa jo at jeg ikke klarte mer.. Jeg satt/lå helt i ro på sengen hver dag, mannen satt på stolen ved siden av. Jeg klarte ikke å spise. Var altfor nedkjørt og sliten, “anorexi, sa psykiater”.

Jeg skulle dusje, sjenert tenåring og ville lukke døren. A vakt mannen tvang den opp igjen og sa jeg fikk ikke lukke. Måtte dusje mens mannen og flere tenåringsgutter hadde fritt innsyn. Hele tiden hørte jeg skrikene fra en jente som var innlagt på skjermet avdeling.. Helt forjævlig, jeg tror aldri jeg kommer til å glemme det. Følelsen av at alt jeg prøvde å si ble tolket som at jeg var sinnsyk. Jeg ga opp…

Etter en helgepermisjon “våknet jeg opp igjen” og nektet å dra tilbake til avdelingen. Mamma hjalp meg å bygge opp igjen livet mitt, og jeg kom meg litt og litt. Fremdeles ME syk, men jeg ble igjen en glad jente. Alle psykologer/PPTfolk/rådgivere jeg har vært i kontakt med siden sier at jeg er helt “frisk i hodet”. Jeg vet også at jeg aldri har vært psykisk syk, bare deprimert, redd og totalt utkjørt.

Jeg har haltet meg gjennom flere år etter dette og trodd at jeg var “frisk”, presset meg igjennom litt skole og noen deltidsstrøjobber med mange tilbakeslag. Fått glimrende resultater, og glimrende attester fra jobbene. Kjempeforelsket i min kjære, og etter 5 år sammen fikk vi en datter. Jeg hadde motivasjon, jeg var ansvarsbevisst, jeg ga alt, jeg var lykkelig. Men kroppen min ville ikke. I fjor fikk jeg endelig diagnosen, og jeg kan legge alt det andre bak meg.

Dessverre, så førte dette hardkjøret til at jeg ikke fikk muligheten til å bli frisk/bedre, og jeg har de siste par årene hatt gradvis forverring.

Håper at jeg, nå når jeg er voksen, mamma og snart gift, endelig kan få den freden og roen jeg trenger for å komme meg på bena igjen.

Nå kan jeg bestemme selv! (Hvis vi bare kan få den hjelpen og barnehageplassen vi trenger)

 

For noen dager siden var det en sak i Dagsavisen om en kvinne med alvorlig ME. Peer Staff, som er lege ved Cato Zahl-senteret, sier der at ME-pasienter bør får såkalt kognitiv atferdsterapi og gradvis opptrening. Han øker treningen litt etter litt – kanskje bare ett minutt mer hver dag.

Noen pasienter er så dårlige at de bruker maske foran øynene og propper i ørene, for å holde ut. Men Staff advarer mot dette.

– Jeg frykter det kan bli et sjokk for nervesystemet den dagen de igjen prøver å eksponere seg for lys og lyd, sier han.

Oddbjørn Brubakk, som er infeksjonsmedisiner på Ullevål Universitetssykehus og en av Norges fremste eksperter på sykdommen, har en annen tilnærming.

– Terapi kan hjelpe, men ikke kurere. Opptrening kan gjøre pasientene dårligere mener han.

Han advarer mot innleggelse på akuttavdelinger på sykehus. For at ikke pasientene skal bli liggende hjemme overlatt til foreldre eller andre pårørende trengs et eget tilbud.

– Det burde være egne plasser på sykehjemmene eller egne ambulerende team av helsepersonell som kan hjelpe dem, sier Brubakk.

Peer Staff mener altså at man ikke skal skjerme seg fra masker og ørepropper. Det er da naturlig å lure på hva alternativet er? Det er ikke slik at folk utstyrer seg med masker (mot lys) og ørepropper fordi det er en “fisk ide”. Grunnen er at lys og lyd oppleves som enten ekstremt ubehagelig, eller i verste fall at man svimer av eller kaster opp når man utsettes for lys og lyd, og at man kan få svært alvorlige tilbakefall. Kan man komme med en uttalelse slik som den Staff gjør samtidig som man tar på alvor det pasientene sier, eller tror man ikke på pasientene når de sier at slik skjerming er nødvendig?

Brubakk på sin side sier ifra om at trening ikke er bra for ME-pasienter. Brubakk er i motsetning til Staff en av de få ekspertene på ME her i landet. Allikevel er det ikke han som blir lyttet til. Hva er grunnen til det?

********

Into Orbit skriver også om reportasjen i Dagsavisen.
Den blir også diskutert på ME-forum, det gjør også en oppfølgingsartikkel i Dagsavisen.
Menin har nå kommet med sin erklæring i forbindelse med kunnskapssenterets rapport.

Hodjas esel er borte

 

En av innbyggerne i byen til Hodja kom mens han ropte “Hodja, Hodja! Eselet ditt er borte!”

Hodja svarte: “Priset være Allah, om jeg hadde sittet på eselet så ville jeg og vært borte.”

Ukas vits: Fiskekroken

A keen country lad applied for a salesman’s job at a city department store. In fact it was the biggest store in the world – you could get anything there.

The boss asked him, “Have you ever been a salesman before?” “Yes, I was a salesman in the country” said the lad. The boss liked the cut of him and said, “You can start tomorrow and I’ll come and see you when we close up.

The day was long and arduous for the young man, but finally 5 o’clock came around. The boss duly fronted up and asked, “How many sales did you make today?”

“One” said the young salesman.

“Only one” blurted the boss, “Most of my staff makes 20 or 30 sales a day. How much was the sale worth?”

“Three hundred thousand, three hundred and thirty four dollars” said the young man.

“How did you manage that?” asked the flabbergasted boss.

“Well” said the salesman “this man came in and I sold him a small fish hook, then a medium hook and finally a really large hook. Then I sold him a small fishing line, a medium one and a huge big one. I asked him where he was going fishing and he said down the coast. I said he would probably need a boat, so I took him down to the boat department and sold him that twenty foot schooner with the twin engines. Then he said his Volkswagen probably wouldn’t be able to pull it, so I took him to the car department and sold him the new Deluxe Cruiser.”

The boss took two steps back and asked in astonishment “You sold all that to a guy who came in for a fish hook.

“No” answered the salesman “He came in to buy a box of Tampons for his wife and I said to him, “You’re weekend is fucked, you may as well go fishing.”