Et feministisk eventyr? Eller?

Tiram utfordret meg i høst på det å si noe om hva feminismen har gjort for meg. Og jeg skrivet og tenker, men det blir liksom for dumt alt sammen, og trenger enda mer tid på seg.

Men siden året snart er slutt, og utfordringen nå helst bør følges opp på en eller annen måte før 2007 tar over, så tenkte jeg å dra frem et eventyr fra den arabiske verdenen (tror jeg?), og som jeg kom over i en bok med eventyr utgitt på feministforlaget “Virago books”. Det er en litt morsom historie bak denne boka, som heter The Virago Book for farytales II. Det fantes nemlig en bok en, som skulle være kvinneeventyr fra hele verden. Men når kvinner satte seg ned og leste så syntes de ikke det var en spesielt god samling, så de begynte å sende inn sine eventyr, og derfor ble bok nummer to en helt spesiell god samling eventyr med kvinner i hovedrollen. Selv har jeg ikke fått tak i samling en, så hvor dårlig den eventuelt er vet jeg ikke, men toeren er jeg svært glad i.

Ett av de eventyrene jeg falt for er det som kommer her. En annen som falt for det samme eventyret er Richard Martin i Tyskland. En dag sendte han det inne på Storytell, en mailingliste for fortellere, som i hovedsak har fortellere fra Nord-Amerika. Det ble en gangske spesiell opplevelse for oss to, Rickard og meg. For mange av kvinnene på lista ble i harnisk, og opplevde den som støtende, og som et hån mot kvinner som blir utsatt for vold i hjemmet. Jeg opplevde den stikk motsatt. Hvordan opplever du den?

Fiskemiddagen eller Unnskyldinger for å slå din kone

En ung nygift mann gikk glad og fornøyd sammen med sin venn, da denne spurte hvordan ekteskapet var. “Fantastisk”, svarte den nygifte. “Helt fantastisk. Jeg har en vakker, snill og god kone. Hver dag er det en sann glede å komme hjem, å snakke med henne er en fryd, hun er klok og sindig, smart og jordnær. Jeg kunne ikke ha vært en lykkeligere mann.” “Slår du henne, da?” Spurte vennen. “Slår henne, hvorfor skulle jeg slå henne?” Svarte den nygifte. “Kvinner må slåes, hun er kanskje føyelig i dag, men nå må du lære deg å tukte henne, ellers vil hun bli sur, tværr og ond å ha i hus. Tro meg, jeg vet hva jeg snakker om. Ingen menns om ikke slår konene sine fortsetter å være lykkelig gift.”.

Den nygifte trodde ikke på ham, og til å begynne med snakket vennen for døve ører. Men tiden gikk og temaet kom opp gang på gang, og sakte menn sikkert ble han mer og mer usikker. Og en dag var han blitt overbevist. Det var bare ett problem, hvordan skulle han få en grunn til å slå kona si? Han spurte vennen som svarte: “Det er ikke vanskelig, en morgen når du skal gå på jobb sier du til kona de at denne dagen skal du ha med sjefen din hjem, så hun må forberede en god fiskemiddag. Så går du raskt ut, før hun rekker å spørre om noe mer. Så, når du kommer hjem på kvelden har hun enten kokt, stekt eller bakt fisken. Har hun stekt den, så slår du fordi hun ikke hadde kokt den. Har hun kokt den, så slår du fordi hun ikke hadde bakt den. Og har hun bakt den, så slår du fordi hun ikke hadde stekt den.”

Som sagt så gjort, morgenen etter ba mannen kona servere fisk til ham og sjefen når kvelden kom, og så føk han ut døra. Kona så etter ham og tenkte “Men han sa ikke hvordan fisken skulle serveres?”. Hun satte seg ned og grublet, før hun fant en løsning. Når tiden for at mannen skulle komme hjem nærmet seg, hadde hun klart en kokt fisk, en stekt fisk og en bakt fisk. Hun var i ferd med å sette frem de siste sakene på bordet da det lille barnet hennes satte seg ned på gulvet og der gjorde det fra seg. I det samme, før hun så mye som rakk å flytte vekk barnet hørte hun de to mennene i trappa. Hun snudde seg rundt, tok med det ene lokket fra et fiskefat på bordet og satte det resolutt ned over bæsjen til barnet.

Og der sto de to mennene. Hun ønsket dem velkommen, og mannen som så den stekte fisken ligge i et fat uten lokk på bordet sa: “Jeg ba deg lage kokt fisk, ikke stekt.” “Ja selvfølgelig”, svarte hun, “her er den”. Og i det samme tok hun lokket av fatet som sto der med kokt fisk. “Jeg mener bakt, jeg ba deg lage bakt fisk”, sa mannen, en tanke mer perpleks nå. “Her er den” sa kona og løftet av lokket på den bakte fisken. “Dritt!” ropte mannen hennes da. “Ja, her er den og” sa kona og løftet opp lokket på gulvet.

 

Litt forvirret og litt surf, ukas gåte, ukas vits

På pc-en ser jeg det er 29 desember, men hvilken ukedag er det? Det har jeg mistet oversikt over for lengst i denne romjula.

Det slår meg i alle fall at det må være tid for gåte og vits. Og ikke husker jeg helt om jeg fikk med en vits i forrige uke i det hele tatt. Enda verre er det at jeg begynner å gå meg vill i hva jeg faktisk har spurt om før og ikke. Men denne skulle være ny og julefin:

Gåte:

Hvorfor blir det ikke laget barn på julaften?

Vitsen denne uka er ikke så morsom. Den er litt sånn trist, men siden julaften er over, en engel snart kommer til Josef og ber ham dra til Egypt, Norge investerer i klasebomber, Bethlehem er blitt en festing eller fangeleir, og enkelte ting er det samme her i verden, så kommer den nå uansett:

Vits:

En jødisk mann går inn i på passkontoret for å skaffe seg et vise for å forlate landet. De tyske byråkratene spør ham hvor han kan tenke seg å dra. På bordet foran han står det en globus, og han peker på USA. “Umulig” sier de, “de tar ikke imot jøder.” Han peker på England. “Beklager, de tar ikke jøder.” Han peker på Sør-Amerika. “Beklager, ingen av disse landene tar jøder.” Til slutt ser den jødiske mannen opp og sier: “Dere har ikke tilfeldigvis en annen verden?”

Surf:

Ikke noe tungt denne gangen heller, bare sånne småkoslige ting for sånne dager hvor man ikke er sikker på om det er mandag eller fredag, og det er romjul og dette året snart tar slutt.

 

Papirklipp

Tove Jansson har illustrert Hobbitten

Hodja har begynt å blogge

For de som ikke har fått med seg David Bowie og Bing Crosby på mange mange år – kanskje blir noen like glade som jeg ble da de kom seilende på youtube?

 

Ta-ratata-tam

 

 

Hvordan det nye testamentet ble omskrevet

Dette er et spørsmål som opptar mange, ikke minst de som begir seg ut på diskusjoner om Bibelen på nett. Og påstandene hagler både i den ene og den andre retningen, om hvor mye, hvordan og hvor lenge. Og svarene en anerkjent tekstkritiker gir på dette får vi i boka “Jesus feilsitert” av Barh D. Ehrman.

Først et par ord om tittelen. Boka handler ikke om hva som er Jesussitater i Det Nyet Testamentet (NT) og hva som ikke er det. Ehrman ville selv ha tittelen “Lost in translation” – men den handler ikke om det heller, bare en setning bruker Ehrman på å si noe om dette, og det er i fotnotene. Der skriver han at å lese en oversettelse av Bibelen er som å se et bilde i svart-hvitt, så mye er det som går tapt av nyanser.

Boka, med alle sine sider handler derimot om hvordan Bibelen ble forandret etter at den ble skrevet ned, og om hvordan studier i tekstkritikk vokste frem i Europa for et par hundre år siden. Og det er en spennende, lærereikt og lettlest fagbok, som anbefales på det varmeste.

Men hva er konklusjonene, hva sier Ehrman om omskrivninger og forandringer i NT? Jeg tror boka vil skuffe begge de gruppene ofte ender om å krangle om dette. Boka viser tydelig og godt hvordan Bibelen ikke er forblitt uforanderlig, hvordan en rekke feil er kommet med, og ikke minst hvordan King James utgaven som i mange hundre år var Bibelen med stor “B” er en av de dårligste kopiene vi kjenner til.

På den andre siden, de som mener at Bibelen er trikset og mikset med over en lav sko får heller ikke støtte for sitt syn. Det aller, aller meste av feil i Bibelutgaver er kommer gjennom dårlig håndverk. Skrivere i de første århundrene etter Kristus var ikke sjelden svært upålitelige der de kopierte bøker. Som en et poeng nevner Ehrman at muntlige overleveringer ofte ble ansett som mer pålitelige enn skriftelige på denne tiden. Versene i slutten av Johannes Åpenbaring lyder som følger:

“Om noen legger noe til, skal Gud legge på ham de plager som det er skrevet om i denne bok; og om noen tar bort noen av ordene i denne profetiske bok, da skal Gud ta fra ham hans del i livets tre, og i den helllige by…”

Det høres voldsomt ut, og ganske uforståelige i vår tid, der vi trykker opp bøker og ender opp med like kopier. Men versene var ikke uvanlige på den tiden, da forfattere ofte raste over dårlige kopister, og var rasende når de møtte på kopier av sine egne verker som til tider kunne avvike veldig fra originalen. De kristne var ikke heldigere enn andre i så måte, tvert imot. De kristne var fattige, og hadde ikke råd til profesjonelle skrivere, og man ser tydelig at en del områder har dårligere kopier av Bibelen enn andre. De beste tidlige kopiene finner vi Alexandra i Egypt. Rundt år 300 ble dette forandret. De kristne ble rikere, og kunne ansette profesjonelle skrivere. Man fikk også klostre der munker viet seg til å kopiere Bibelen.

Og det er ingen tvil, det aller meste av de forandringer vi finner i forskjellige kopier av Bibelen er slurvefeil, feiltolkninger av ord og dårlig håndverk – ikke bevisste forandringer av teksten.

Men også det finnes. Ehrman trekker frem noen slike. Det jeg savner i denne boka er en liste over hvor mange slike han faktisk mener det har funnets, og fremdeles finnes, fordi slik han beskriver det så fremstår det som svært få som har overlevd til i dag.

Jeg nevnte King James. På den tiden man oversatte Bibelen til engelsk hadde man få kilder til Bibelen man gikk ut i fra. Og de man hadde var av de dårligere vi kjenner til i dag. Ehrman beskriver hvordan man de siste århundrene har klart å samle enorme mengder fragmenter og gamle bibelkopier, og hvordan man har utviklet metoder for å anslå hvem som er mest autentisk. Og ut i fra dette materialet er det man i dag lager nye oversettelser, og nye greske varianter av Bibelen. Den Bibelen du i dag kan få kjøpt, er langt mer “autentisk” i forhold til de opprinnelige brevene og evangeliene enn den var for bare 100 år siden.

Tekstkritikere er forbausende enige om hvilke kopier som sannsynligvis er mest autentiske, men noen uenigheter er det. Ehrman trekker frem 4-5 eksempler der han mener at noen av dagens engelske utgaver er feil. Et par av disse var også i min norske utgave, og etter å ha hørt ham argumentere, så tror jeg nok han har rett.

Vet vi hva som sto i de opprinnelige brevene, og de opprinnelige evangeliene? Det vet vi ikke. Ehrman trekker også frem poenget at selv de første kopiene nødvendigvis ikke var det samme som forfatteren sa, i det den første skriveren også kan ha gjort feil. Vi vet ikke hva Jesus sa. Han snakket arameisk, og noen har gjenfortalt det han sa til gresk. Vi vet ikke om denne gjenfortellingen er rett skrevet ned. Vi vet ikke om det som ble skrevet ned er rett kopiert. Vi vet at det som er kopiert ned til gresk, er oversatt til norsk – og at alle “fargene” har gått tapt i oversettelsen. Men vi vet også at vi har et dokument som er forbausende autentiske til å være 2000 år gammel, og at de som jobber med å lage den så likt originalen som mulig gjør dette uten å ønske å forandre noe eller revidere noe.

- Mer om Bibelen, tilblivelsen av NT og GT, utvelgelse og tekster mm har jeg skrevet om tidligere.

-Førsteintrykket mitt av Jesus feilsitert.

 

God jul!

Fra jeg var liten har jeg hørt at at vi har et “juleproblem”: At julens “egentlige” budskap blir borte i pakkejag, julebord og julemuzak. Men den dagen jeg stoppet opp og tenke slo det meg at jeg var fri til å forme min egen jul slik jeg vil ha den. Det er vi alle. Hva er da problemet?

Julemysteriet er det sentrale i min gudstro og min livstro.Og i mitt liv.

Hva er jul for meg? Jul er å stå alene i mørket. I angstens lammende mørke. Stå der og kjenne krigsfrykten. Frykten for å miste sitt eget liv. Kjenne redselen for å tape ansikt. Bitterheten over en tapt familie. Det er å lide under mobbing eller tap av jobb og anseelse. Jul er å ikke ha krefter til å gå lenger, og å ha mistet Gud. Jul er å stå alene i all den lidelse som mennesket til alle tider har kjent.

Jul er å stå der og kjenne på håpløsheten. Ikke pakke den vekk i silkepapir og rømme fra den mens en løper fra butikk til butikk. Det er å lytte til de vonde tankene, ikke overdøve dem med muzak. Jul er når jeg er tilstede i sjelens mørke natt. Da er det underet skjer: Oppe på himmelen ser jeg en stjerne lyse. Større, sterkere og vakrere enn noen annen. Og i det øynene mine vender ned til jorda, får jeg se Ham igjen. I et nyfødt barn som bringer håpet og livet inn i verden.

 (Maleri av Geertgen 1460-1490)

Ukas vits: Hypnotisøren

It was opening night at the Orpheum and the Amazing Claude was topping the
bill. People came from miles around to see the famed hypnotist do his stuff.

As Claude took to the stage, he announced, “Unlike most stage hypnotists who
invite two or three people up onto the stage to be put into a trance, I
intend to hypnotize each and every member of the audience.”

The excitement was almost electric as Claude withdrew a beautiful antique
pocket watch from his coat. I want you each to keep your eye on this antique
watch. It’s a very special watch. Its been in my family for six generations.
He began to swing the watch gently back and forth while quietly chanting,
“Watch the watch, watch the watch, watch the watch….”The crowd became
mesmerized as the watch swayed back and forth, light gleaming off its
polished surface.

Hundreds of pairs of eyes followed the swaying watch, until suddenly it
slipped from the hypnotist’s fingers and fell to the floor, breaking into a
hundred pieces.

“Shit ” said the hypnotist.

It took three weeks to clean up the theater.

 

14 år igjenn

Det har vært solsnu. Morgenen etter så hadde jeg en utrolig rar drøm. En sånn drøm som snur opp ned på mange fastgrodde tanker og hvor man ender opp med å si “pokker, er det slik det er”. Og livet blir ikke det samme igjen. Av det mer vittige innslaget i drømmen så drev vi og skulle smugle utzier gjennom flykontrollen. (Vi valgte å gjøre det i madrasser på barnevogner, hvorpå en rekke voksne damer la seg i barnevognene, med dyne over seg og tommelen i munnen.) Dette var spesielt nok til at jeg svarte “ja” når mannen lurte på om vi skulle vedde om hvem som hadde den mest speisa drømmen.

Han vant.

Min drøm handlet blant annet om kjærlighetssorg. Gammel kjærlighetssorg. Jeg har aldri hatt noen voldsom kjærlighetssorg over en kjæreste. Jeg har sittet og ventet ved telefonen en gang. Men da var jeg mest opptatt av at nå fikk jeg og oppleve dette. Liksom.

Om jeg har hatt kjærlighetssorg, så må det ha vært mest over liv som ble for tøft eller over vennskapsforhold som gikk i stykker, ble for kompliserte eller bare gled over.

Det er rart, med kjærlighetsforhold så er det på en måte enklere. Selv når man er 12 år, så finnes det formelle rammer. Om man blir sammen med en gutt via en lapp i mattetimen, og aldri snakker sammen, så vet man at man er sammen helt til det kommer en ny lapp to uker etter hvor det står “slutt”. Men hva med venner? Fremdeles kan jeg tenkte på en venn jeg hadde for mer enn 15 år siden, og kjenne at jeg er trist for måten det bare ble “slutt” på, hvor vi skiltes og jeg trodde jeg hadde såret ham, men han sa aldri noe, og siden ble det aldri mulighet for det. Eller den venninna som bare gled bort, og jeg trodde på alle unnskyldninger som kom, til den dagen det gikk opp for meg at det faktisk var slik at hun ikke var interessert i å tilbringe tid sammen med meg. Eller han som en gang så noe som var så hårreisende at om vi skulle kunne omgåes etter det, så måtte vi ha snakket ut, men siden har han unngått å være sammen med meg uten at det er andre tilstede. Så ligger det der og skurrer da, og er det noe vi ikke er lenger, så er det venner.

Men tross alt, slike følelser er ganske milde, og de kommer bare på innimellom når livet har passert 30. Som en liten vind som sier “hei”, og det er nesten hyggelig å få den på besøk, for man minnes da man var mye yngre, og slike følelser langt sterkere.

Jeg var innom Sissel sin blogg, og hørte på Carola i dag. Så surfet jeg videre på youtube. Og der, der fant jeg Scorpions “Still loving you”. Jeg var på Scorpionskonsert som 14-åring. Og når jeg hører den sangen, så kjennes det som om hele ungdomstiden var en eneste lang stor kjærlighetssorg, og jeg får nesten litt vondt i magen. Det er godt det er over.

Vitenskap som religion

Jeg skjønner vanligvis ikke helt hva folk mener når de sier at de ikke tror på religion, fordi de tror på vitenskap. Det er som å si at man ikke liker oksekjøtt fordi man liker melk. Det er rett og slett to så forskjellige ting at man ikke kan sette det opp mot hverandre. Religioner handler om trossystemer, etikk, riter og forsøk på å si noe vettungt om den åndelige dimensjonen på livet.

Vitenskap er et forsøk på å beskrive verden rundt oss, det vi kan se og observere på en forholdsvis objektiv måte.

Men akkurat nå så må jeg si at jeg ser en viss likhet allikevel.

Da moren min studerte en gang for lenge siden nå, så hadde hun blant annet faget kristendom. Det gjorde hun det veldig bra i, for hun skjønte overhode ikke hvordan man hadde kommet frem til de forskjellige dogmene. Hun så ingen mening i dem, forsto ikke begrunnelsen, og måtte derfor pugge det utenat. Og sto deretter med glans.

Det siste året har jeg lest en del forskningsrapporter som dreier seg om medisin. Og konklusjoner. Og ikke minst, referater av konklusjonene i tidskrifter.

Og jeg tror jeg har det omtrent på samme måte som mamma en gang hadde det i møte med kristne dogmer.

Jeg har ikke lang utdannelse i vitenskapelig metode og studer. Men jeg har min ex.phil, samt et grunnfag i psykologi, og jeg har et hode for nettopp slikt. Og jeg er egentlig ganske sjokkert. For det jeg leser holder ikke mål. En ting er de forskjellige studiene som har de svakheter slike studer må ha. De er svært begrensede, det de undersøker er et lite område, og det er sjelden årsaker og virkninge oftest handler det om korrelasjoner. Det er mange usikkerhetsmomenter og ukjente faktorer. Når studien er over kommer konklusjonene, som mest av alt sier noe om hva de som forsker har av ideer og hvordan resultater tolkes til å passe inn med i disse. Så kommer referatene av studiene som igjen forvrenger og forandrer. Disse referatene får stor innflytelse på hva leger og helsepersonell tar av avgjørelser, hva de bestemmer og hvordan de handler. Og ikke minst, hva de tror.

På samme måte som religiøse systemer kan lage ideer om hva et menneske er, og ikke klare å ta inn over seg at mennesket selv sier “nei, slik er ikke virkeligheten, slik er ikke jeg, slik er ikke mitt liv” – på samme måte har man skapt et “religiøst” helse(u)vesen hvor helsepersonell i møte med pasienter kan si at de vet best, for de har lest rapporter, og pasientens erfaringer er feil.

Så kanskje har de rett, de som sier at de tror på vitenskap, og ikke på religion. Men selv kan jeg betakke meg for denne typen blind tro. Selv vil jeg helst ha et vitenskapssyn der jeg kan være kritisk til det jeg blir fortalt, og der jeg kan observere, reflektere og tenke selv.

Av og til kurere, ofte lindre, alltid trøste. Hippokrates

 

(Bilde: Pieter Lastman)

Ukas gate: Ett glass vann, takk

Vi befinner oss fremdeles i det ville vesten, og vår mann, eieren av hesten Fredag kommer inn i en bar. Han ber om et glass vann. Mannen bak baren trekker bare frem en pistol, og sikter på ham.

Vår mann smiler, sier takk, og går ut.

Hvorfor ble han så glad?

Mosaisk vs jødisk

I Norge snakker man om det mosaiske trossamfunnet og ikke det jødiske trossamfunnet. Det er et ord jeg aldri har tenkt nærmere på, men etter en diskusjon så begynte jeg å lete på nett. I den norske utgaven av Wikipedia så førte ordet “mosaisk” bare til at jeg havnet på “jødedom”. På engelsk forsøkte jeg meg med “mosaic” og fikk opp et software-prgram, og artikler jeg trodde viste til jødisk tradisjonell musikk, men som kanskje heller kom av ordet mosaikk?

På svenske Wikipedia derimot fikk jeg napp, og det som sto der var interessant:

Mosaisk användes som ersättning för ordet “judisk” i begrepp som exempelvis “Mosaisk trosbekännare” och “Mosaisk församling” från kort före mitten av 1800-talet fram till efter andra världskriget, varefter begreppet har kommit ur bruk och åter ersatts av begrepp som “judisk församling”.
Uttrycket avsåg, genom att anknyta till religionsstiftaren Moses namn, att betona den konfessionella snarare än den etniska (d.v.s. judiska) identiteten hos judarna i Sverige och andra europeiska länder där motsvarande begrepp användes (till exempel tyska “Mosaisch”) och där judarna i stället ville se sig som medborgare i de nationalstater i vilka de var bosatta, men av annan religion. I Sverige hade judarna tidigare ofta omtalats som den “judiska nationen” och snarast betraktats som en främlingskoloni, vilket förändrades i och med judereglementets upphävande 1838.

Betyr dette at mosaisk er et ord man “fant opp” for å unngå å blande etnisk og trosmessig tilhørighet? For meg var det i alle fall en interessant oppdagelse, og jeg opplever at dette er litt beslektet dagens neger vs svart tema. Hvordan vi tar aktive valg av hvilke ord vi vil bruke, ut i fra den situasjonen vi er i.

Om beste blogger, gruppeterapi og et forsøk på å sanke stemmer

 edit: Denne posten er gammel, grunnen til at den dukket opp i Bloggrevyen i begynnelsen av mars er at pingen min ikke har virket på lenge. Beklager!

 ***************

Det finnes en Tordenblogg. Den skal kåre årets Tordenblogg. Eller årets skrell. Eller rett og slett “hvem har flest bekjente på nett som både vet at det finnes en Tordenkonkuranse og samtidig kan tenke seg å stemme på deg.” Om du vil stemme på meg, kan du gjøre det her:

http://tordenbloggen.sonitus.org/

Jeg skrev i Tordenbloggen at hvis jeg kom til kvartfinalen, så skulle jeg skrive en begrunnelse for å stemme på bloggen min. Så det skal jeg gjøre. Det kommer nesten nederst i denne posten, så om det er for å få den du leser, så kan du hoppe ned til de siste avsnittene. Men selv om Tordenbloggen har blitt månedens happening blant noen bloggere, så er det sikkert mange som ikke aner hva som foregår. Vi må derfor ta en liten inntro til glede for nye lesere:

Det skjedde i de dager at bloggeren Hjorten bestemte seg for å lage en bloggkåring. Den skulle foregå som en cup. Først skulle blogger nomineres. 128 ble nominert. Selv nominerte jeg de som står i bloggrollen min som ingen andre hadde nominert. Jeg tror ikke alle disse egentlig vet at de var nominert, og ble stemt ut eller inn etter hvert, for det tenkte jeg liksom ikke på å si ifra om. Så vidt jeg vet har ingen blitt sure, i alle fall.

Så langt så godt. 128 var nominert, og hver dag i første runde ble det stemt over 8 blogger. 4 gikk videre, 4 gikk ut. Cup, med andre ord. Det snedige som gjorde denne runden til noe virkelig bra var at Hjorten tok seg tid til å si noen ord om de bloggene som skulle til pers. Det var sikkert flere enn meg som fikk mange nye gode bloggbekjentskaper. Selv om jeg gikk litt lei nye blogger på slutten, og vel endte opp med både å like best mange av de som ble stemt ut, og med å stemme på de jeg kjente fra før, etter hvert som jeg ikke lenger husket hode eller hale på de nye jeg tittet på.

Så var det 64 igjen, og cupen gikk videre. Nå ble det blogg mot blogg. Der vant jeg mot Rockette, noe som ikke smakte så godt, for henne liker jeg godt, men jeg gikk videre til runde 3 – der var vi 32 blogger igjen. Igjen en mot en, og jeg vant igjen. Runde 4, 16 blogger kjempet. Jeg vant der og.

Runde 5, det er i dag. Vi er 8 blogger igjen.

Jeg har sagt hva som gjorde 1. runde til noe mer enn bare en kåring. Etter hvert som de forskjellige cuprundene har utviklet seg skjedde noe annet som var verdt å få med seg. Spenningen steg. Noen lurte på om Hjorten hadde tenkt på krisepyskiatri sånn i etterkant av avstemningene. Noen lurte på om Hjorten egentlig hadde satt i gang dette for å psyke ut alle andre bloggere, og så leve videre i bloggeverdenen alene (noe han faktisk svarte ja på). Mange har brukt blogger og kommentarfelt til å si noe om hva en slik kåring gjør med adrenalin og andre kroppslige funksjoner som utrykker spenning og opphisselse.

Og det er her gruppeterapien kommer inn. Kort fortalt så går det ut på å sitte i sirkel, kjenne på følelsene sine og så fortelle om dem. Og så reagerer de andre på det du sier. Med ærlighet. Ærlighet, følelser, og det å ikke holde noe tilbake. Det høres sikkert ut som et mareritt for noen, men det kan være utrolig morsomt. Man kan kanskje si at det er hva en gjør det til.

Jeg har kjent på følelsene som sier “Stem på meg! Lik meg! Si pene ting om meg!”, samtidig som jeg har lest at andre har hatt det på samme måten. Dette er gruppeterapi på høyeste plan. Sånn sett har Hjorten vist seg å være stand til å utføre verdens første gruppeterapi on-line, og jeg regner med at han har funnet ut om han skal ta oppfølgingsterapien på samme måte.

Jeg lurer på om det er slik politikere har det før valg også. I runde en tenkte jeg som enkelte andre at det egentlig ville være greiest å ryke ut med en gang, og slippe å tenke mer på hele kåringa. Men ettersom runde etter runde har gått, så stiger adrenalinet mer og mer (og det er slett ikke uproblematisk i denne syke kroppen, adrenalin er fy-fy), og jeg glemmer liksom hva det handler om. Jeg vil bare vinne en gang til, liksom. Bloggen min blir ikke bedre eller dårligere, jeg blir ikke bedre eller dårligere, livet blir ikke bedre eller dårligere ettersom hvordan det går. Det er som å spille Rummy. De første rundene vil man gjerne vinne. Den siste runden derimot, er man vanligvis helt avslappet, det skal så mye til å være den som vinner. Og som oftest ser det ikke ut til å gå den veien. Men så utover i spillet kan det være at det er en reell sjanse, og sommerfuglene flakser med vingene, og man blir så utrolig skuffa i det den som sitter ved siden av legger ned sine kort, og slår deg på målstreken. Eller man blir så utrolig lykkelig når han ikke gjør det, men tvert imot legger fra seg det ene kortet som du trenger til å være den som går av med seieren. Barnslig glede. Noen syntes jeg var best. Noen likte meg. Jeg trakk det siste kortet først.

Og nå kommer begrunnelsene for å stemme på meg.

Jeg har kanskje ikke Norges beste blogg, men det er ikke det som gjelder. Det gjelder å sanke flest stemmer. Det er egentlig det denne kåringen går ut på. Kanskje kan jeg sanke din fordi:

- Du har en worpress.com blogg, og det har jeg og, og det er ingen andre som har det i åttendelsfinalen.

- Du er fra Hedemarken, det er jeg og, og jeg tror ikke det er flere av oss.

- Du kjenner meg, og/eller leser bloggen min, og du kjenner ikke den bloggen jeg kjemper mot. (Svært god grunn, gå hit og stem med det samme.)

- Du er mammaen min. Da synes jeg du også skal løpe rundt til de andre på jobben og be dem stemme. Om de ikke får lov, fordi du har stemt og de har samme IP, så lær dem hvordan de kan stemme i kommentatorfeltet.

- Du er gammel OD-er. Det er jeg og. Ingen av de andre er, tror jeg. Løp og stem!

- Du er et forummenneske. Du er faktisk på samme forum som meg. Her er det snakk om forumverdenens markering i blogguniverset! Stem både hjemmefra og fra jobb!

Om du synes slike fakta er totalt irrelevante, og du eventuelt ikke er mamma’n min, og du heller lurer på om bloggen min er noe bra, så er det jo litt vanskelig, for hva i all verden er en god blogg?

Mange skriver at en refsende penn som er samfunnsorientert og kritisk er kjennetegnet på en god blogg. Jeg er redd kritikken min ofte forsvinner i en humor som som oftest blir misforstått, men det finnes både samfunskritikk og mild(?) refsing her om man trykker seg inn på samfunnsinleggene mine. Noen av dem er jeg ganske fornøyd med selv, og jeg har av og til lurt på hvorfor akkurat disse innleggene ofte får få kommentarer.

Om det er slik at blogger skal grave frem saker som så blir store media, så har jeg i alle fall ett innlegg kunne (og burde!) blitt en stor sak andre steder enn her i bloggen.

Noen vil ha blogger som forteller om bloggerens møte med livets tyngre sider. Også kalt sosialporno. Jo da, jeg har litt av det og.

Da jeg startet bloggen hadde jeg tenkt å skrive en del om forumliv. Det ble ikke så mye, men det ble noe. I stedet tok bloggen en litt annen vending enn jeg hadde regnet med. Det er vel to temaer som utpeker seg mer enn andre, selv om det også finnes andre bitemaer. Det ene er blogging om ME, og det andre er formidling av muntlig tradert stoff.

For å ta ME-delen først. Det er lett å le av Sør-Afrikas holdning til AIDS. Le eller gråte eller begge deler. Veldig forenklet så er det som følger: I Sør-Afrika mener man at AIDS er noe tull, en innbilt sykdom som man unngår om man spiser frukt og grønt. ME er en sykdom som har lidt og lider samme skjebnen her i det “opplyste” Norge. I England er det nå 250 000 mennesker med ME. Det er fem ganger flere med ME enn med HIV/AIDS i England. På 80-tallet var man redd for en Europeisk aidstragedie. Det kan se ut som denne tragedien nå har rammet oss – ikke med AIDS, men med ME. Og selv om aviser nå utover høsten er i ferd med å sette katastrofealarm så er helsenorge helt handlingslammet – de aller fleste snakker fremdeles om frukt- og grøntkuren. (I ME sitt tilfelle heter det: Glem at du har det vondt og tren, så blir alt bra.) De legene som forsøker å si ifra blir fremdeles latterliggjort av kollegaer. Sammen med pasientene. Om du vil vite mer, så les innleggene mine om ME. De er et tappert forsøk på folkeopplysning.

Det andre store temaet i bloggen er muntlig tradert stoff. Si gjerne “hæ” til det ordet, det er et konstruert ord som ikke sier folk stort om de ikke har studert folkeloristikk eller fortelling. Men i mangel av et annet ord, så bruker jeg det her og. Muntlig tradert stoff er den delen av kulturarven vår som blir overlevert muntlig. Det er ballader, sanger, viser, gåter, vitser, vandrehistorier og andre historier hvor man ikke kjenner forfatteren. Alt som har kommet “rekende på ei fjøl”. Denne bloggen har i løpet av levetiden sin fått en ganske god samling av slikt stoff. Derunder kommer Hodjahistoriene, men også ukas gåte og ukas vits. Vitsene er ofte de jeg samlet opp den gang vi ikke hadde you tube, psp, og det var ren tekst det som havnet i innboksen. Mange av dem kommer i sin opprinnelige engelske form. Men det som ellers finnes av historier her på bloggen er stort sett ting jeg har gjenfortalt, og mange av dem finnes ikke skriftlig på norsk i noen versjon fra før. Et nybrottsarbeid her, med andre ord.

En annen ting som det ikke er så lett å se ut i fra et kort besøk eller to, er at det ligger en god del arbeid bak bildebruken her i bloggen. Jeg tror man skal kunne sitte og lese på bloggen og få noen aha-opplevelser om man studerer tekst og bilde sammen. Jeg tror også mye av det som er på denne bloggen tåler å bli tittet på flere ganger, og ikke minst at det er få ting som går ut på dato. Sånn sett er det en blogg man ikke behøver å titte innom ofte, og som man gjerne kan sitt og bla i, gjerne på et tema som fenger.

Og det jeg håper med denne Tordenbloggrunden, er at enda flere gjør nettopp det, og gjerne legger igjen en kommentar eller to på gamle ting som gjerne kan taes opp igjen.

God lesning!

Himmelen bør ikke blande seg inn

Jeg synes det er vanskelig å finne gode historier som handler om forholdet mellom Gud, mennesker og verden i kristen tradisjon. Som oftest har de en undertone av “hellighet”, belæring og har en litt problematisk søndagsskoleform. Jeg synes ofte muslimske og jødiske historier har en bedre humor, rausere syn på mennesket, og et mer befriende gudsbilde. Ikke minst har jeg sansen for hvordan mennesket ofte opponerer mot gud og legger seg ut med ham i diskusjoner og krangler. Og ikke minst, hvordan man ler av sin egen religiøsitet og ser med humor på egne religiøse tradisjoner.

Dette er en av mine jødiske favoritter:

Rabbi Eliezer satt sammen med en gruppe andre rabbinere. De hadde en av sine vanlige, høyrøstede diskusjoner om hva som er rett og galt, lov og ikke lov. Denne dagen handlet det om kosher, og om det var kosher å bruken ovn når man skulle bake. Jo, mente Rabbi Eliezer, det var kosher. Men alle de andre var uenig, og til slutt ble Rabbi Eliezer så frustrert at han utbøt:

“Om jeg har rett, og loven er på min side, så la dette karobtreet vise det!”

I det samme hoppet karobtreet fra plassen sin utenfor vinduet og langt vekk fra huset. Rabbinerne visse ikke hva de skulle tro. Noen mente at treet hadde flyttet seg hundre meter, andre at det hadde hoppet 400 meter. Til slutt falt de til ro, satte seg tett inntil hverandre og ble helt stille. I noen få sekunder. Så sa en. “Aldri har en rabbinsk lov blitt bestemt av et karobtre. Du har ikke bevist noe som helst, Rabbi Eliezer.”

“Vel, så se på den bekken som renner bak karobreet”, sa Rabbi Eliezer. “Om det jeg sier er i overensstemmelse med loven, så la den bekken bevise det”. I det samme så snudde vannet i bekken, og begynte å renne oppover! Først ble rabbinerne forskrekket, men etter å ha diskutert saken så konkluderte de: “Det har aldri skjedd at argument ble bevist av en bekk”. Rabbi Eliezer ble mer og mer fra seg. “Måtte veggene i dette huset gi det siste beviset for at jeg har loven på min side!” Og husets vegger, de begynte å bevege seg nærmere hverandre og så ut til å skulle falle over rabbinerne.

Rabbi Josva tok til ordet og sa: “Hvordan våger dere å blandere dere inn i loven som vi har fått overlevert fra Sinaifjellet? Samtidig, før han var færdig med å snakke stoppet veggene å bevege seg, så stor var respekten deres for den store Rabbi Josva. Men i respekt for Rabbi Eliezer så flyttet de seg heller ikke tilbake slik de hadde stått -rett opp og ned. Siden har veggene i den kjente yeshivaen blitt stående slik, ikke helt rett, men heller har de falt sammen.

Som en siste utvei ropte Rabbi Eliezer til himmelen selv, om ikke den kunne hjelpe ham med å overbevise de andre. Og i samme øyeblikk hørte de alle sammen en stemme fra himmelen som sa: “Hvorfor hører dere ikke på Rabbi Eliezer? Han har rett!” Uten å foretrekke en mine ropte Rabbi Josva tilbake til himmelen: “Jeg og mine lærde kollegaer kan ikke akseptere dette. Vi lar oss ikke bevege med ord ovenfra, det er ikke slik vi argumenterer eller tar besluttninger. Heller ikke skal himmelen blande seg inn i diskusjonen vår. Vi har fått loven en gang for alle fra himmelen. Vi fikk denne hellige loven på Sinafjellet, og de skal tolkes av rabbinere gjennom lærde diskusjoner, slik som vi gjør nå. Ikke gjennom at naturen blander seg inn. Vi lar derfor flertallet bestemme.”

Historien forteller at Rabbi Nathan møtte profeten Elia kort tid etter. Da spurte han Elia om hvordan den allmektige hadde tatt det når rabbinerne bestemte seg for å overhøre hva himmelen mente. Hva var Guds reaksjon? Elia smilte og svarte: “Gud bare lo og sa: “Denne gangen dro barna mine det lengste strået. Se hvordan de har vunnet over meg!”"

Kilde: Bava Metzia 59b

Dette med norsk i alle gudshus

det er en ting jeg ikke har sett noe sted enda, og som derfor må frem. Her. Og nå. Som noen har fått med seg, selv om det har druknet litt i sykemeldinger og akevitt, og overdrivelser av både hvor ille en tale var og hvor bra den var, er et forslag om at det skal snakkes bare norsk på møter i gudshus.

Ja og svensk og engelsk da, det kom etter at journalisten spurte hva vi skulle gjøre med svenske kyrkan. (Ja, vi har en slik i Oslo. Og også en angelikansk.)

Men en god regel for slikt må jo være å gå frem med et godt eksempel? Eller hva? Jeg forslår at vi i første omgang krever at den norske kirka i utlandet skal gå over til å bare bruke morsmålet der de hører til. Slik at gudstjenester i sjømannskirker heretter skal foregå på japansk i Japan, engelsk i London, og selvfølgelig spansk i Spania.

Tross alt høres “halleluja” ganske likt på på de fleste språk. Og det samme gjør “amen”.

Jeg er et gammelt troll

Hvordan ser et troll ut?

Hva er trollets natur?

Er et troll en ting, eller mange ting?

Hvorfor lurer jeg på dette? Det er egentlig mange diskusjoner og tanker som svirrer rundt i hodet mitt, og jeg tenkte jeg skulle forsøke å lage litt orden i kaoset. Her er det noen forskjellige innfallsvinkler:

- Er troll onde, farlige, og bør avlives så fort som mulig? Mange som tenker på troll som en arketype på en type ondskap sier ja. Tor Åge Bringsvær sier nei. Trenger vi mytiske skapninger som bare er dumme, onde og som kan være den enkle fienden? Personlig heller jeg litt til ja. Jeg liker tanken på det. Å formulere en kraft som vi skal være på vakt mot og avlive. Som sprekker når sola skinner på den. En fiende som er farlig, grådig, men dum, slik at man kan vinne med list og lempe, ikke muskler og våpen.

- Men om opprinnelsen til trollene er jotnene, hva da? For jotner er så visst mer en dette, med sin Loke, sin Trym og sin Skade.

Den samiske varianten av troll er Stallo – og stalloer kan være så mangt, ikke minst en nordmann eller en lensmann. Ekte troll, med andre ord.

Og hvordan ser troll ut? Noen har sagt at vi har fått en delt velsignelse i det at Asbjørnsen og Moe ble så godt illustrert – for samtidig som eventyrenes form ble konservert, så ble også bildene vi hadde av den norske myteverdenen mer statiske. Vi fikk en standard for hvordan troll skulle se ut, som senere har vært litt vanskelig å fri seg fra.

På samme måte som jeg er glad for at folk som Gaiman og Bringsvær har gyvd løs på norske myter med sin tolkning, så blir jeg glad hver gang jeg finner bilder som utfordrer ideene om hvordan troll og andre skapninger skal se ut.

Og mens jeg forsøker å røske opp i fantasibildene mine så sitter jeg her og synger med Borretzen: Jeg er et gammelt troll.

 

Jeg har nettopp hatt besøk…

Måtte det alltid komme lys i mørket.

Vi vant!

Kan man si det sånn? To ganger de siste ukene har jeg linket til opprop og underskriftskampanjer.

Det ene var for Svingen stasjon som skulle legges ned. Jernbaneverket har snudd, stasjonen rustes opp, og togene stopper der på nytt! Hurra! Og takk til alle som var med å skrev under, skrev om det i egne blogger, og som tok det opp rundt omkring.

Og nå kom jammen nyheten om at Bjørvikaplanleggingen skal startes helt på nytt.

Dette må feires med et tog-hjertebilde!

Tegneserier – ruter uten ord

Karine Haaland sa en gang i et intervju noe om tegneserier og balansen mellom ord og bilde. Slik jeg forsto henne så var det en styrke med tegneserier som også kunne utrykke seg gjennom bare bildet, og ikke bare var et slags påheng til en vits eller til poeng i teksten.

Senere har jeg vært obs på nettopp dette, å se hvordan ord og bilder forholder seg til hverandre. Noen ganger lever de side om side, andre ganger forteller de forskjellige historier. Og noen ganger bærer bildene hele historien.

På samme måte som man i muntlig fortelling og i musikk, taler eller et teaterstykke er opptatt av rytme, så har også noen tegneserieskapere en slik rytmefølelse som ikke minst kommer til utrykk i det å la noen eller mange ruter stå uten tekst.

En tegneserieskaper gjør dette på en helt spesiell, og fascinerende måte. Det er tegneserieskaperen og musikeren Brooke McEldowney, som står bak Chickweed Lane og Pibgorn.

Over lang tid nå har Pibgorn vært en tegneserieutgave av en midtsommernattsdrøm, satt til Mafiatidens New York. Det er mye tekst i denne Shakespearetolkningen, men ofte får man hele sider servert helt uten tekst. Her er det Puck som forvandler en av skuespillerne til et esel. (Trykk på bildene for å se dem i større format.)

 

Chickweed er dagsstripen til Brooke McEldowney. Den vant nylig National Cartoonist Society’s Award for Best Newspaper Comic Strip. Jeg har fulgt den et halvt års tid, men fremdeles dukker nye personer opp, og jeg vet ikke helt hvem som er “fast inventar” og hvem som bare er gjesteroller. En herlig samling karakterer er det i alle fall, med musikere, dansere, livsfilosofer, veterinærer, katter. Og kjærlighet. Den historien jeg ramlet inn i første gang jeg tittet innom var en forelskelse mellom en katolsk prest og en tidligere nonne.

I søndagsstripene så er det fri bruk av farger – og ikke minst av bevegelser.

En av farvorittene mine av striper, Candorville av Darrin Bell, er mer en typisk “snakkestripe”. Men også her så hender det at bildet får lov til å si alt. Et av temaene i denne serien er overvåkning. Og her er det Susann som ser ut til å ha fått sin egen “mappe”.

En annen “snakkestripe” er For Better and for Worse av Lynn Johnston.

Den har fulgt en kanadisk familie i over 25 år, og også der får bildene ofte leve sitt eget liv. Som her:

Ukas vits: Gjøkungen

Har du hørt om gjøkungen som falt ut av reddet og ble helt koko?

 

 

Ukas gåte: Cowboyen

En cowboy rir inn i byen på Fredag, blir i der en natt, og rir ut på Fredag. Hvordan kan det ha seg?

 

Får du ikke nok av gåtene her? Heidi serverer også en del på sin side. Her er mange søte.

 

 

Ny ME-blogg

Iskwew har startet en ny blogg, en ren ME-blogg. Der er det også mulighet for å bidra med egne erfaringer og historier.

 

http://iskwew.com/MEblogg

 

ME-oppsumering desember 2006

Det har vært stille om ME her i bloggen en stund. De temaene som jeg har følt mest på å skrive om har jeg fått ned i bloggen allerede.

Men det betyr ikke at det ikke skjer noe i “ME-Norge”.

I bloggverdenen har det foruten meg blitt en håndfull som skriver om ME regelmessig eller av og til. Rockette, Esquil, Maleha og Lothiane har alle ME og skriver om det. I dag skriver også Iskwew om lillesøsteren sin som har ME. Dette er de jeg har funnet så langt, kanskje er det flere?

Avisene har også skrevet om ME denne høsten. Det har nærmest eksplodert. A-magasinet har hatt to oppslag, Aftenposten flere. Likeledes har mange lokalaviser hatt store oppslag, flere har fulgt det opp med mange oppslag flere dager på rad, og noen har også fulgt opp de samme menneskene over tid. Det meste av dette er ikke på nett, men det som finnes av linker også noen sitater og diskusjoner rundt artiklene kan man gå inn på me-forum og finne i underforumet ME i media.

Puls, og spesielt Bergens Tidene har fulgt opp vaksineskandalen, og giardiainfeksjonen i Bergen, som begge ser ut til å ha gitt mange mennesker ME.

De fleste artiklene i aviser er intervjuer og reportasjer om livene til folk med ME. Både de som er så syke at de er helt avskjært fra sosial omgang med andre mennesker, og syke som fungerer forholdsvis godt har fått rom i meda. Og det er bra, for livene til ME-syke kan være svært forskjellig, og man trenger å få lære om begge deler. Ser man bare de sykeste, vil man tro at et friskere menneske ikke kan ha ME. Ser man bare de friskeste, så ser man ikke hvor alvorlig syk man kan være med ME.

Noen artikler, kronikker og innlegg er også brannfakler, og man ser noe av de enorme problemene man møter som ME-pasienter i møte med helsepersonell og trygdevesen. I Farsund avis har man til og med en åpen konfrontasjon mellom helsepersonell og pårørende i avisen. Den viser ikke minst den forskjellige virkeligheten hjelpetjenesten lever i den syke og familien.

Samtidig som ME nå blir dekket i aviser og TV, så ser det ikke ut til at leger opplever ME som en diagnose de lettere kan forholde seg til. Et kjapt søk på helsetjenester på nett avdekker at spesialister i indremedisin, allmenmedisin og nevrologi sier at dette vet de lite eller ingenting om når de får forespørsler om denne diagnosen. I og med medioppmerksomheten har vært så stor, har en rekke mennesker bedt om utredning for ME det siste året – ventetiden er i dag ca et år for å få en time hos en spesialist, og verre kan de bli, da noen av de som setter ME-diagnose er i ferd med å gå av med pensjon.

I utlandet skjer det også mye rundt ME. I USA har det vært en stor kampanje som blant annet har ført til informasjon om ME på TV, (You Tube video her) og det har vært en stor konferanse. I England har man fått et dokument, The Gibson Enquiry, som kan minne om KS-rapporten her hjemme. I Canada har man fulgt opp det gode arbeidet med å lage et godt diagnose/behandlingsverktøy med å lage et dokument som henvender seg til psykiatrien, på hvordan man skiller mellom ME og psykiske lidelser, samt hvordan man behandler ME-syke med psykiske lidelser.

Helt til slutt i en slik høstkavalkade må vi ha et bilde av Professor Harald Inge Nyland – legen på Haukeland sykehus som 1000 ME-pasienter har vært hos, og som for mange har vært den som har gitt fornyet tro og håp og styrke. Takk for det du har gjort hos oss, og gratulerer med St. Olavsordenen!