Homofilie og kirken i et historisk perspektiv

Denne teksten er ikke skrevet av meg, men av Ivan Chetwynd, og er fra et større innlegg i Teologisk Forum for noen år tilbake. Det er et lite innspill om kirkens syn på homofili opp gjennom århundrene, det er kanskje som man ville antatt?

KIRKEN OG HOMOFILE: DENGANG OG NÅ

For ca tusen år siden kunne man finne både prester og minst én biskop som var “praktiserende” homofile. I klostrene ble munkene oppfordret til tett og lidenskapelig vennskap med hverandre. Slike vennskap skulle ikke få fysiske uttrykk i form av seksuell omgang - men hvis det skjedde, ble det ikke betraktet som noen stor synd; heller en menneskelig svakhet på linje med det å forspise seg.

I løpet av de følgende par århundre skjedde en forandring i Europas åndelige klima, og det beste ord til å uttrykke den nye sinnsstemningen er fremmedfrykt. Årsakene er ukjente, men det kan henge sammen med momentene som Islams fremmarsj, eller svartedøden som slo plutselig ned og gjorde tilværelsen utrygg. Utslagene av fremmedfrykten var mange og gikk ut over flere minoritetsgrupper. De som hadde meninger som avvek fra kirkens offisielle tro ble avslørt og henvist til kjetterbålene.