Når man må
januar 20, 2007
Spise når man må.
Snakke når man har noe viktig å si.
Skrive når man…?
Jeg leste i en blogg om en retrett i et buddhistisk kloster. Etter det ble det merkelig stille både i hodet mitt og bloggen min. Det er da så alt for mange ord her allerede.
januar 20, 2007 at 9:07 pm
Du får bli nonne då, så skal eg fortsetje å formidle meg, drikke portvin og ete kvit og mørk sjokolade. Berre fordi det er godt.
januar 20, 2007 at 9:38 pm
Men eg kjem til å sakne deg. Veldig, faktisk.
januar 20, 2007 at 9:40 pm
Nåh.
Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at om en dag eller fem så må jeg igjen.
Jeg skriver stort sett fordi jeg må. Så det er godkjent.
januar 20, 2007 at 9:40 pm
Men det er utrolig godt å bare kjenne på at man ikke må inniblandt.
januar 21, 2007 at 10:43 am
Det er vel en god naturlig balanse å ha, det Beate. Kos deg med stillheten til ordene må igjen! Og fortsatt god helg
januar 21, 2007 at 12:49 pm
Lanserte ein gong ordet “informasjonsfaste”, - ei “skrivefaste” kan det av og til også bli. Ei “faste” kan vere eit sunt og godt opphald, ei stund, - ikkje eit livslangt klosterliv.
I dag er det elles eit slikt kjør av media og informasjon at på nokre felt blir vi “fastande” fordi vi ikkje greier å hengje på. Men det blir faste på ein annen måte, blir det ikkje?
Opplever det vedvarande kjøret, utan pause, som problematisk - og usunt.
januar 22, 2007 at 9:50 pm
hugen: det er ganske så sant det der, og vi gjør oss kanskje mer avhengige enn vi behøver å være? Så må jobben vår bli å bevisst faste litt fra ordene og media. Jeg er den første til å underskrive på at det ikke alltid er så lett å få til, eller ville
januar 23, 2007 at 8:26 pm
Enok, tidligere harjeg faktisk brukt fasten til ikke å være på nett, det var godt, og greit.
Og ja, jeg tror og det er problemaisk og usunt.