(Arbeids-)ord for dagen

‘Den, der arbejder, laver fejl.
Den, der arbejder meget, laver mange fejl.
Den, der aldrig laver fejl, bliver forfremmet.’

Stortingspolitikere taler ME-sykes sak

Det har vært et par begivenhetsrike dager for ME-syke. Situasjonen til ME-syke har vært oppe i Stortinget to dager på rad, etter at Laila Dåvøy la frem en interpellasjon til helse- og omsorgsministeren. Deretter fulgte en debatt der flere stortingsrepresentanter uttalte seg. Om man skal si det med en tabloidoverskrift så kunne den vært slik:

Stortingspolitkere kritiserer helsevesenet for overgrep på pasienter.

 

Dette er en gledesdag! Ikke minst er det fantastisk å lese omtanken, varmen og omsorgen fra de stortingsrepresentantene som uttalte seg. En me-syk som kommenterte det sa at det også var spesielt å se disse politikerne som har satt seg inn i situasjonen rundt sykdommen, og som viste at de kunne og forsto langt mer enn fastlegen hennes.

Jeg har lyst til å utrykke takknemmelighet både til Dåvøy, Brustad og alle som tok ordet, og partiene de kommer fra. Alle de store partiene var representert, med unntak av Høyre. Her er noen sitater fra hver og en av dem:

Laila Dåvøy (KrF):

Hva sier så pasientene i Norge? De sier at de ikke blir trodd. Mange opplever feildiagnostisering og feilbehandling. For eksempel vil fysisk aktivitet for mange gi en forverring. Å bli behandlet for en depresjon man ikke har, hjelper jo heller ikke. Mange forteller om års sykdom før de fikk diagnose og om et helsevesen som er uvitende. Noen blir behandlet eller undersøkt for enkeltsymptomer, som svimmelhet, mage- og tarmproblemer, eller de andre symptomene som jeg nevnte tidligere, men kjernesymptomet, total energisvikt, er det ingen som tar tak i, sier mange pasienter.

—

Jeg er meget bekymret for de mange ME-pasienter som i dag ikke får et adekvat tilbud, verken fra andrelinjetjenesten eller fra egen kommune. Jeg tror det var meget klokt at statsråden etter rapporten fra Nasjonalt kunnskapssenter bad Sosial- og Helsedirektoratet komme med faglige anbefalinger om veien videre. Jeg mener også at de faglige anbefalingene er gode. Men det haster virkelig. Pasienter og pårørende må få hjelp så raskt som mulig. Jeg ser fram til å høre statsrådens svar på denne interpellasjonen.

—

Så til et av forslagene, nemlig kompetansenettverket. Det tror jeg er klokt at statsråden har havnet på at hun vil etablere. Kanskje noe av det viktigste med dette kompetansenettverket, slik jeg ser det, er den rollen som også brukerorganisasjonene skal få. I tillegg tror jeg at ledelsen av dette kompetansenettverket blir veldig viktig. For hvis man skal trekke inn ulike fagmiljøer, som man jo må gjøre, må det være et nettverk der man våger og tør og kan ha det høyt under taket, komme med ulike utspill. Og så må man i et slikt nettverk, når det er så stor uenighet faglig i miljøene, kanskje i enda større grad lytte til pasientene, til de ulike gruppene pasienter, vil jeg si, for det er noen som helt klart trenger helt spesifikke tiltak knyttet til at de er meget alvorlig syke, mens andre pasienter kanskje er i en annen fase av sykdommen.

—

Pasientene må bli trodd, hvilket vi er helt enige om. Det må være en individuell tilnærming. Pasienten vet selv hvor tålegrensen er når det gjelder ulike behandlingstyper.

Statsråd Sylvia Brustad

Jeg må også si at når jeg hører fortellinger om hvordan en del blir møtt av helsevesenet, mener jeg at en del av det jeg hører, er uakseptabelt. Alle mennesker, også de med ME, skal bli møtt med respekt og med verdighet, bli lyttet til, tatt på alvor og få den behandling som er nødvendig ut fra den kunnskap man har.

—

Undersøkelser har vist at mange ME-pasienter har følt seg mistrodd i helsetjenesten. Derfor er det et stort behov for å spre kunnskap om sjukdommen.

—

De fleste ME-pasienter vil kontakte sin fastlege når de merker symptomer på at de er sjuke. I dette første møtet med helsetjenesten er det viktig at pasienten blir tatt hånd om på en god måte. Som ved de fleste andre sjukdommer kan tidlig diagnose og behandling redusere sjansene for at sjukdommen blir kronisk.

—

Så kan jeg bare forsikre om at jeg skal være veldig oppmerksom på, og gi beskjed til dem jeg har ansvar for i vår utmerkede helsesektor, at når det gjelder behandlingstilbud og måten en del mennesker beretter om at de har blitt møtt på, så skal vi ikke ha det slik.

—

Jeg skal ikke gi meg inn på å spekulere i hvorfor ikke dette har vært løftet fram tidligere. Noe kan jo selvfølgelig henge sammen med at en ikke har hatt kunnskap nok. Men det som dreier seg om at en ikke er møtt på en skikkelig måte av helsevesenet, det er ikke akseptabelt, og etter min mening burde det ha vært grepet fatt i tidligere.

Det vi kan konstatere er at fire av fem av denne pasientgruppa er kvinner. Jeg spekulerer ikke noe mer i det. Men i hvert fall er det på tide nå at denne gruppa får et løft, og at vi gjør det det virker som det er bred enighet om å gjøre herfra og framover. Det være seg å bli møtt på en skikkelig måte, at vi nå prioriterer aller mest de sjukeste og barna, slik flere har vært inne på, brukerperspektivet, pårørende – i vid forstand, men særlig når det er barn inne i bildet, og det som også sies her om tverrfaglighet. Jeg er veldig for det, og jeg mener også at finansieringssystemet må gås igjennom slik at det ikke ligger noe hinder der for gode faglige løsninger for å gjøre mer overfor denne gruppa.

Gunn Olsen (A)

ME rammer barn og ungdom, menn og kvinner. Jeg vet ikke om det er tilfeldig at alle dem jeg har møtt med ME, er kvinner, og om de i virkeligheten er i flertall. Det skal vi nok finne ut av. Om kvinner er i flertall, håper jeg ikke det er årsaken til at dette ikke er satt på dagsordenen før, og at så mange gir uttrykk for at de har følt seg mistrodd både i helsevesen og av mennesker rundt dem, slik vi har hørt om og opplevd historier om når det gjelder andre typiske kvinnesydommer.

—

Jeg tror vi må akseptere at helsevesenet ikke kan alt om alle sykdommer, og at vi faktisk trenger mer forskning og ressurser. Vi må akseptere at det av og til er faglig uenighet, at det er vanskelig å stille diagnoser. Men det vi derimot ikke kan akseptere, er at pasienter ikke blir møtt med respekt, slik statsråden også har uttrykt det. Vi kan ikke akseptere at folk ikke blir trodd, ikke blir tatt på alvor. Det ikke å bli tatt på alvor forverrer sjølsagt enhver sykdom og gir pasienten en ekstra belastning.

Det som kom fram på TV i dag morges, var også det med ikke å bli trodd, ikke å bli tatt på alvor. Som det ble uttrykt, førte det til at mange pasienter rett og slett fikk legeskrekk. Det skal vi jo ikke forundre oss over, hvis de har møtt helsevesenet på den måten som mange har meldt tilbake til oss. Men det er jo veldig alvorlig.

 

Gjermund Hagesæter (FrP)

No ønskjer ikkje eg å gå inn på spekulasjonar omkring kva som kan vere grunnen til det, og eg ønskjer heller ikkje å gå inn på symptoma, som representanten Dåvøy elles tok veldig grundig og godt for seg, men eg ønskjer å slå fast at inntrykket mitt er at dette er noko av det verste ein kan bli ramma av i dag.

—

Det tilbodet som denne gruppa har fått til no, har ikkje vore godt nok. Det har vore utilfredsstillande på veldig mange område. Det skuldast to ting. Det skuldast mangel på kompetanse, slik ein har teke opp her, og presisert. Det er veldig lite kompetanse på dette området. Derfor er det også pasientar som har denne diagnosen, som har fått heilt gal oppfølging, og som dermed har fått situasjonen sin forverra. Det andre som det har skorta på, er kapasiteten. Det har ikkje vore nok kapasitet. Det har ikkje vore sett av nok midlar. Denne diagnosen og denne gruppa har ikkje blitt tekne tilstrekkelig på alvor i det heile teke.

—

Det er sjølvsagt heilt uhaldbart, det er heilt uakseptabelt. Derfor er eg veldig glad for at statsråden lover å ta tak i dette på ein seriøs måte, og at ein må styrkje kunnskapen omkring dette, også i forhold til forsking. Så er det også viktig at det blir sett av meir midlar, slik at denne gruppa kan få ei tilstrekkeleg og akseptabel oppfølging, noko veldig mange ikkje har fått i den tida som har gått til no.

Inga Marte Thorkildsen (SV)

Jeg syns det er veldig viktig at vi ivaretar brukerperspektivet i alt det arbeidet som vi gjør, og at noe av det som også er viktig for oss framover, er at vi legger et trykk på at brukerorganisasjoner og pårørende skal få større innflytelse i helsevesenet og generelt, egentlig, i velferdsstaten.

—

Det handler også om demokratisering i den forstand at man synliggjør grupper som ellers ikke har en høy status. Det kan f.eks. være dem med spesielle kvinnesykdommer, som Gunn Olsen var inne på, eller det kan handle om barn eller grupper som stiller svakt fordi de ikke har status tradisjonelt sett innen medisinen. Så er det noen utfordringer også i forhold til tverrfaglighet, og det er noe vi er nødt til å jobbe videre med, også på grunn av at finansieringssystemet ikke alltid understøtter det.

—

Det er klart at det gjør et enormt inntrykk når man hører om mennesker som ikke orker lys, som ikke orker å bli tatt på, som ikke orker å ha barna sine til stede. Og jeg tenker at det ligger en fryktelig stor utfordring også i det å ivareta de pårørende, og særlig når de har barn. Det er jo en kjempekrise som hele familier kommer opp i. Dette berører jo ikke bare den syke personen, men hele nettverket.

—

Så jeg vil bare gi honnør til helseministeren og til brukerorganisasjoner, pårørende, folk som har stått fram og som har tatt kontakt, folk som nekter å gi seg, til tross for at mange er blitt møtt med arroganse og har følt seg oversett. Det er sånn sett veldig viktig at vi har denne debatten.

Inger S. Enger (Sp)

Det er verdt å merke seg alle fellestrekkene i disse eksemplene, og det er forholdet til helse- og trygdevesenet. Fortvilelsen over møtet med helsevesenet er en gjenganger. Det går igjen i disse historiene at en ikke blir tatt på alvor, og at det stilles feil diagnose – hvis det stilles noen diagnose. Litt mer om dette med feil diagnose: Mange pasienter blir tatt for å ha en psykisk lidelse og får behandling deretter. Man skal sjølsagt ikke undervurdere psykiske lidelser, men det føles nedverdigende å bli behandla for lidelser en faktisk ikke har. Jeg mener dette underbygger det statsråden sa i hovedinnlegget sitt, om at undersøkelser har vist at mange ME-pasienter har følt seg mistrodd i møte med helsetjenesten. Det må vi få en stopper for.

—

Jeg er kjent med at pasienter blir kastballer mellom første- og annenlinjehelsetjenesten. Det er utilfredsstillende både for det lokale helsevesen, for pasienten og for de pårørende. De dårligste pasientene må få egne avdelinger som er stille og rolige og tilpassa de spesielle behov som disse har. Både sjukehus og vanlige sjukehjem er uegna. Det har to årsaker: Det er for mye støy og på nåværende tidspunkt stort sett for liten kunnskap om sjukdommen.

—

Det har vært for lite diskusjon om metoder, synspunktene må videreutvikles, og helsevesenet må oppdateres og ta et helhetlig ansvar for disse alvorlig sjuke pasientene.

 

Anne Margrethe Larsen (V)

Pasienter med ME-symptomer sier at det verste er, som mange her har sagt, ikke å bli tatt på alvor av helsesektoren. Som helsearbeider kjenner jeg det langt inn i hjerteroten. Det ikke å bli trodd når man forteller sin historie, er vel noe av det verste et menneske kan oppleve.

 

Vigdis Giltun (FrP)

Forskningen på denne sykdommen kom først skikkelig i gang på 1980-tallet, men fremdeles er det en lite påaktet tilstand, og kunnskapen om ME i helsevesenet er jo fremdeles minimal. Det finnes så å si ikke noe eget tilbud, annet enn de få spesialistene som diagnostiserer sykdommen.

Årsakene til lidelsen er, etter hva jeg kan forstå, er veldig sammensatt, og hovedproblemet er at man ikke får stilt en tidlig diagnose. Det å ha en sykdom over veldig lang tid og ikke kunne få behandling, gjør jo at man blir enda sykere. Erfaringen med å ha en invalidiserende sykdom, som man ikke får noen behandling for, er selvfølgelig dypt deprimerende. Det gir en smertefull følelse. Selv om sykdommen helt klart ikke er noen form for klinisk depresjon, som den er blitt misforstått som mange ganger, er det en del som får depresjoner som følge av å ikke få hjelp i helsevesenet.

http://www.stortinget.no/stid/2006/midl/s070329.htm

http://www.stortinget.no/stid/2006/midl/s070329k.htm

(Lege)ord for dagen

 

 

 

 

Av og til kurere,

ofte lindre,

alltid trøste.

 

 

Hippokrates

Ukas gåte: Høna eller egget?

Det går mot påske, og ingen påske uten egg. Derfor:

Hva kom først, høna eller egget?

Påsekeuke på rasteplassen?

 

I går satte jeg meg ned og bare skrev det jeg hadde lyst til, uten mål og mening. Også ble det en lang rekke påsketekster. Jeg er litt usikker på om jeg skal poste dem på rasteplassen, for de er jo i bunn og grunn ganske mye mer religiøse enn det meste andre her. Men om det er noen som vil se dem, så bare si et lite pip eller noe slikt, så kan de hende de havner på nett.

I natt drømte jeg

 

at jeg var på et slags standupshow med Kong Harald. Han var faktisk veldig morsom. Sang utrolig bra gjorde han og. Og han klarte å se sjarmerende ut i mørke klær og i sokkelesten med hvite tennissokker.

Joke of the week: Three Little Pigs

A teacher was reading the story of the Three Little Pigs to her class. She came to the part of the story where first pig was trying to gather the building materials for his home. She read … “and so the pig went up to the man with the wheelbarrow full of straw and said: ‘Pardon me sir, but may I have some of that straw to build my house?”

The teacher paused then asked the class: “And what do you think the man said?”

One little boy raised his hand and said very matter of factly “I think the man would have said – “Well, fuck me!! A talking pig!”

 

DVD-er og bloggere

Tro det eller ei, enda et meme, og denne gangen fra to bloggere på en gang, Esquil og noten. Oppgaven var å ta fem tilfeldige på linklista mi og koble til fem tilfeldige musikkspor på pc-en.

Men siden jeg er så sær (hehe) så har jeg jo ikke noe musikk på pc-en, jeg tåler ikke lyd for tia, og ser til og med filmer uten lyd. Men filmer seg jeg mye av, og DVD-er ligger og slenger over alt, så vi kan jo at fem vilkårlige filmer opp mot 5 vilkårlige bloggere.

Clueless får En smågal somalier. De er unge, de er friske, de er morsomme og de er vel verdt å stifte bekjentskap med.

Henrik V (Brannagh sin tolkning) får Nektropolis, en historisk blogg. De handler begge om historie og viser hvordan den er av betydning i dag som i går.

High Fidelity får Hjorthen. Bare fordi.

Kirikou og trollkvinenn får Historieforteller. Begge står for det beste av historieformidling i hvert sitt formspråk.

Big fish får Cracked actor telling lies. For det er vel løgner det handler om? Eller slettes ikke?

Ting jeg gleder meg til

Det er meme-tid, det er sikkert. Og det er lørdagskveld og slikt å gjøre også, så hvorfor ikke. Denne kom fra Stjernesøkeren.

Jeg gleder meg til:

- Neste klem av ungene. Jeg er sikker på at de har verdens deiligste.

- At den fantastiske legen Dr. Harald I. Nyland får overrekt en gave fra medlemmene på ME-forum.

- At gangveien vi har jobbet så hardt for skal bli ferdig.

- Middagen i kveld! Det er festmiddag, og jeg gleder meg til god mat i senga.

- Sove godt inntil mannen min i natt.

- Å se neste episode av Beck – jeg har kjøpt de to første sesongene og er på god vei ut i andre sesong.

- Å se Stardust når den kommer.

- Å lese Harry Potter 7.

- Til at mannen får reparert litt på laptopen min slik at jeg slipper striper over skjermen.

- Til i morgen tidlig, for da kan jeg lese søndagsutgaven av yndlingsstripene mine på nett.

- Til neste poster på Tyvlyttet og Lillefy. Det koser jeg meg alltid med.

- At alle infeksjoner som raser for tiden tar slutt, og at kroppen er tilbake der den var for noen uker siden.

- At jeg skal bli så bra at jeg kan fortelle eller lese for ungene igjen, og synge. Og at jeg kan ha dem her inne så ofte de vil.

- At jeg skal bli så lite var for lys og lyd at rullgardinene og vinduene kan opp, og øreproppene vekk.

- At jeg er i stand til å lage meg den maten jeg ønsker meg selv.

- Til å komme meg ut igjen! Gjerne med rullestolen som står og venter og støver ned.

- Til å kunne snakke på telefonen.

- Til å se skoleavslutninger og være på foreldremøter.

- Til å sitte stille på ei lita bru i nærheten med ungene, og se på øyenstikkere og ta bilder ute.

- Til å kunne ligge og duppe i vannet og kjenne sjøen på alle kanter.

- Til å kunne ta heisen opp og ned trappa, sette seg ned i stua og lese avisen.

- Til å kunne legge ungene. Og stå opp med dem om morran.

- Til å kunne krangle, bli lei meg eller bli glad uten at pulsen og adrenalinet stiger slik at jeg blir dårligere.

- Til å bli så bra at jeg orker å skrive alle de tingene jeg tenker på, og som jeg synes skal bli skrevet.

- Til å se igjen venner, og kanskje spise kake og drikke kakao med noen på Pascal.

- Til å kunne si til mannen at han kan sove lenge.

- Til å klare å ha småunger rundt meg som kan kravle på meg, dra meg i håret og rope.

- Til å bli kjent med de ungene på nytt som egentlig er en del av “mine unger” – barn av venner og familie som har blitt flere år eldre siden sist.

- Til å kunne vaske tøy, tørke støv, vaske gulv og vinduer.

- Til å gjøre litt nytte for meg igjen i huset.

- Til å kunne pleie syke barn og syk mann.

- Til ikke å være så redd lenger, redd for at dette som er nå aldri skal ta slutt, og at det jeg gleder meg til å gjøre når jeg blir friskere aldri skal skje.

Jeg tagger herved Historien om O.

Oisann, den bloggen er forsvunnet? Da tagger jeg Lothiane, som har vært innom, og ikke er borte!

6 ikke-sære ting

Fryd vil vite 6 sære ting om meg.

Jeg kan ikke komme på noen.

Ikke bare med meg, men jeg kjenner ingen som er sære.

Bare seg selv, og veldig fine.

Sære høres ut som noe litt ekstremt i en negativ retning. Det er sikkert ikke ment sånn, men det er den eneste assosiasjonen jeg får. “Ikke vær så sær”. “Hun er så innmari sær”. Som en måte å si at man er forskjellig – og at det ikke er helt greit.

Nå er det ikke slik folk har skrevet om det når de har fått dette memet. Det er hyggelige ting vi har fått vite om folk. Fine ting som jeg er glad for å få vite.

Så jeg døper det om jeg. Til 6 ikke-sære ting om meg, men som sier noe om hvem jeg er.

 

1 – Jeg blir utrolig glad i de fleste mennesker jeg kommer i kontakt med. Og det tar ikke slutt. Men jeg er ikke spesielt god til å vise det, eller følge det opp. Og jeg kan finne på å gå rundt og ha dårlig samvittighet for det i tiår etterpå.

2 – Jeg kan ikke fordra gruppetenkning, eller at det blir snakket om mennesker som om de er en del av en gruppe og ikke “tenker sjøl” eller hvor tankene og meningene blir forenklet ned til det ugjenkjennelige for de som befinner seg i denne gruppa.

3 – Jeg blir nesten alltid en “djevelens advokat”. I kristne miljøer vil du høre meg argumentere mot kristendom, og i ateistiske miljøer for kristendom. For det er alltid 20,50 sider av hver sak, minst, jeg får et så presterende behov for å få frem noen av de som får minst plass at jeg ikke klarer å holde munn. Og det kan være litt slitsomt til tider.

4 – Ikke minst er det slitsomt å ikke klare å holde munn når en lærer eller en annen har blitt kritisert over lengre tid, det sammenkalles til møte, og så holder alle de som har gått og snakket i korridorene i månedsvis kjeft, og den eneste som tar ordet blir meg, som egentlig kanskje ikke syntes det var så ille, men om ikke fikser at ting skal forbli usagt.

5 – Jeg liker ikke smaken av syntetisk mat.

6 – Hm. Denne får stå åpen til en eller annen fyller den ut i kommentarfeltet på mine vegne.

 

Om noen har lyst til å ta opp tråden, og ta i bruk dette memet – versegod!

 

Stardust – traileren har kommet

Og du finner den her:

http://movies.yahoo.com/feature/stardust.html

(Ja, det er Robert De Niro du ser der.)

Selv kjenner jeg ikke igjen mye fra boka – men jeg krysser fingeren for at det er bra!

Ukas gåte: Elgen

 

Hvorfor henger den dyslektiske elgen etter tennene i toppen av ei furu?

Hvor i Oslo har du bodd?

WP.com har fått en ny widget (en sånn sak i siden på margen her) hvor man på et kart kan skrive ting. Hos meg ligger det nå et kart over Oslo helt nederst i margen til høyre her, og hvem som helst kan skrive inn beskjed der. Hvor har du bodd, for eksempel? Men gjør ikke som meg, bare trykk uten å zoome først. Jeg tror jeg havnet et sted på Fornebu da jeg egentlig skulle lage en pil på Bygdøy…

 

*******

 

Poly har klart å lage sånne fine merker på hvor hun har bodd. Mine blir bare rare tall.

 

Men Andromeda har en fin link til en side hvor du finner bilder fra alle gater i Oslo! En mann, Arill E. Andersen har gått rundt i Oslo og tatt bilde av hver eneste gate. Noen har han tatt flere av, og så er de lagt ut på Kvasier. Ufattelig morsomt å finne igjen gamle adresser og titte opp i sine gamle vinduer.

 

 

Trakassering av kvinner i forsvaret

Aftenposten har en sak i dag om ufrivillig seksuell oppmerksomhet i forsvaret. Nesten halvparten av kvinnene som er i forsvaret utsettes for slikt. For de som er i marinen er tallet 8 av 10.

Iselin Helland som har tenkt seg til forsvaret sier:

- Sånn samfunnet er i dag, er jeg overrasket over undersøkelsen.

Poenget er vel at det nettopp er slik samfunnet vårt er. Vi har bare lullet oss inn i en rosa sky og latet som om det ikke er slik. Det er kanskje på tide å få øyene opp for virkeligheten?

 

 

Helsefarlige helsesko? Mediefarlige medier?

“Sjukehus forbyr helsesko” ” Motesko forbys ved sykehus” ” Helsefarlige helsesko” ” Forbyr helsesko på sykehus“

Jeg sitter her og lurer på hva som i alle dager skjedde i medieredaksjonene i går. I Aftenposten, Dagbladet, en rekke lokal- og regionsaviser samt både på TV og radio var det en stor sak at man har forbudt crocs ved Førde sykehus.

En ting er at et sykehus trekker en såpass merkelig og ulogisk konklusjon som at denne skoen skulle være skyldig i statisk elektrisitet nok til å slå ut et medisinsk apparat, en annen ting er å gjør det til en stor nasjonal sak.

Hva er sannsynligheten for at Førde sykehus har rett? Svært liten. Crocs har blitt brukt i flere år på tusenvis på sykehus i USA. Om det skulle være noen slik sammenheng så hadde det sannsynligvis komme for dagen for lenge siden. Heldigvis er andre sykehus her i landet mer edruelige enn avisoverskriftene. Men det jeg lurer mest på er hvordan i alle dager dette ble en så stor sak? Media elsker helsesaker og overskrifter med ordspill. Men allikevel?

Gratulerer med dagen!

Noen har bursdag i dag.

Gla i deg!

Egentlig skulle det være noe vakert her, men jeg får ikke lastet opp denne nydelige saken fra yahoo. Du får heller trykke på linken.

http://video.yahoo.com/video/play?vid=290877&cache=1

Ha en fin dag!




Flere tanker om flexicurity

Takk for enormt mange gode innspill i innlegget Bør vi ha lavere trygdeytelser for å få flere folk i arbeid?  Dette er ganske nye tanker for meg, så her kommer bare løse synsinger fra min side, ikke noe jeg har kunnskap om overhode. Nå svarer jeg litt hulter til bulter til alle i en ny post.

Om konjunksjonene: Poenget var vel nettopp at Danmark var ganske dårlig stilt da de satte i gang dette. De hadde en ledighet på 8-10 prosent, og ville forsøke noe helt nytt. Koblingen til England kjenner jeg ikke, men de tok jo et ganske annet valg. Det som skjedde videre var at de andre europeiske landene slet mer og mer, mens at det i Danmark gikk bedre og bedre. De var på en helt annen måte enn de andre landene i stand til å tilpasse seg.

Om jeg har forstått det rett, så har til og med Norge mindre oppsigelsesvern enn Frankrike, Tyskland og England, som har ganske andre regler for dette.

Og det som handler om oppsigelsesvern er helt essensielt i denne flexicurity-modellen. Det skal være lett å si opp, og det skal være lett å bli sagt opp.

En av de som omtaler modellen på norsk er Torbjørn Røe Isaksen i en dagbladkronikk fra 2005: Den franske modellens død.  Han mener det er dette som er suksessen:

Når Jens Stoltenberg i valgkampen sa at «Europa ser til Norge» har han til en viss grad rett. Men når han legger til at det er vårt godt utbygde system for offentlig velferd Europa misunner oss, tar han feil. Det moderate høyre- og venstrekrefter i Europa ser i Norge er såkalt «flexicurity»; kombinasjonen av et relativt fleksibelt, åpent og moderne arbeidsmarked med noen grunnleggende velferdsordninger som sikrer hjelp og støtte til dem som faller utenfor. Det er nettopp fordi vi har færre reguleringer og mindre statlig kontroll at politikere i rigide Frankrike og gjennomregulerte Tyskland ser til Norge.

Det kan godt være at det (bare) er reguleringene som er det man ser til Norden etter. Men det er ikke det som utgjør modellen. Modellen fungerer ikke uten at alle elementene er til stede. Modellen  baserer seg på tre elementer:

 

- Det fleksible arbeidsmarkedet der man kan si opp lett, og bli sagt opp lett

- Et godt utbygd velferdssystem der det ikke er noe problem å gå uten arbeid

- En arbeidsmarkedspolitikk som sikrer at alle får tilbud om jobb eller utdannelse. (!)

Særlig det siste punktet her er interessant. Jeg har tidligere skrevet om erfaringene fra Danmark i forhold til det å være syk. Mens man i Norge kan oppleve å bli stilt for rette og må bevise sin uskyld (at man faktisk er syk, ikke bare snylter) så opplever man i Danmark å få spørsmålet: “Hva kan vi gjøre for deg”.

 

 

Nå vet vi jo ikke hva suksessen skyldes. Kanskje er det bare flaks? Kjetil  Nordsletten sier spennende ting om dette i kommentaren Er Norden et forbilde? fra 2005

Uansett så mener jeg man har sett at gode trygdeordninger, samt et aktivt tilbud fra staten om arbeid eller utdannelse til alle fører til flere i arbeid. Man forsøkte også i Danmark i 2002 å kutte trygdeytelsene til enkelte grupper hvor det var stor arbeidsledighet, slik at det økonomiske i seg selv skulle bli et incentiv. Det skulle “betale seg å arbeide”. (Hørt det før?) Det fungerte ikke.

Og det er kanskje både kjepphesten min og det jeg brenner for personlig – å få snudd holdningen til at det er det enkeltes menneskes vilje og innsats som er bærebjelken i det å få folk i jobb. At det er snakk om god eller dårlig moral. Jeg tror ikke det er det. Jeg tror heller ikke på at det handler om ønsket om bedre økonomisk fortjeneste, og at det hjelper å “sulte folk” til å skulle ville jobbe. Jeg tror at de aller, aller fleste som faller utenfor gjør det fordi vi har et samfunn som ikke makter å gi arbeid til alle, og som møter folk med fiendtlighet og mistenkeliggjøring enten de faller utenfor pga av sosiale forhold, samfunnsmessige forhold eller sykdom. Det er dette de har unngått i Danmark, og som jeg mener vi bør skjele til, så raskt som mulig.

 

Bør vi ha lavere trygdeytelser for å få flere folk i arbeid?

En påstand som mange ser ut til å ta for gitt er at det er en sammenheng mellom størrelsen på trygdeytelser folk i arbeid. I den forbindelse er det spennende å se til Danmark, som virker som har forsøkt nettopp det motsatte – de har høye trygdeytelser. Ikke bare det, de har ikke den karenstiden vi i Norge har for å få arbeidsledighetstrygd om man sier opp jobben sin.

Hva er erfaringene med dette?

At Danmark har styrket sin økonomiske posisjon og har det mest fleksible arbeidslivet i Europa. Erfaringene er ikke at folk utnytter systemet, men nytter seg av systemet til sitt eget og samfunnets beste.

I Norge har vi et problem med at mange arbeidstagere mistrives på jobben, bla på grunn av mobbing. Vi har en god del sykemeldinger som bunner i at folk blir syke av arbeidsmiljøet sitt. En bedre løsning enn å sykmelde seg ville være å si opp jobben når den gjør en arbeidsufør. Men det gjøres sjelden, nettopp på grunn av karenstiden som gjør en oppsigelse uten en ny jobb å gå til et økonomisk tungt løft. Det å gå arbeidsledig er også stigmatiserende og en psykisk påkjenning. Både fordi nye arbeidsgivere er skeptiske til folk som har vært arbeidsledige en periode, og fordi man har en usikker økonomisk situasjon.

Danmark har erfart at et system, Flexicurity som legger opp til hyppige jobbskifter og perioder utenfor arbeidslivet har ført til mindre stigmatisering og en mer uproblematisk situasjon “mellom jobber”. Når de samfunnsøkonomiske virkningene også ser ut til å være veldig bra, så kan man jo lure på om dette ikke ville være noe å forsøke for oss og. Og ikke minst, hvordan teorien om at høyere trygd betyr dårlige samfunnsøkonomi kan stå så sterkt, på tross av erfaringene om at dette ikke stemmer?

Når EU er så opptatt av velferdsstater, og ikke minst de nordiske løsningene, er det nettopp evnen til omstilling som trekkes frem. Sammenhengen mellom omstillingsevne og evnen til å håndtere en stadig sterkere globalisering er opplagt. Begge deler ser ut for, i motsetning til hva som tidvis blir trukket frem, å være avhengig av at menneskene som skal utføre omstillingen opplever at de lever i et trygt samfunn, med gode sosiale og økonomiske sikkerhetsnett.

************

En evaluering av den danske modellen: Flexicurity – Utfordringer for den danske model

Bok-meme

Jeg ble tagget av Olava

1) Hvor mange bøker eier du?
Har overhode ingen anelse. Mange. Både for mange og for få. Men vi har ikke en stor leilighet, og selv om det meste av den er fylt opp av bøker, pc-er og lego, så har vi jo ikke noe stort bibliotekrom eller masse plass, så det er sikker mange med stort hus som har mer.

2) Hvilken bok var den siste du kjøpte?
Jeg har nettopp bestilt Kafka på stranden, Blankets og tre MK romaner. Med de har ikke kommet enda. De som har kommet og blitt fortært var de jeg har skrevet om her.

3) Hvilken bok var den siste du leste?
Jeg har hatt en ny runde med Austen og Fielding.

4) Nevn fem bøker som har betydd mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger.

Den eneste boka jeg kan si med sikkerhet at jeg har lest tre eller flere ganger er Bibelen om man tar med de barneforkortelsene jeg leste som barn. Men det er en rekke bøker jeg har lest to ganger, og så lest litt her og der i senere. De av dem som har betydd mest:

Hobbiten og Ringenes Herre av Tolkien.

Broene brenner av Kaj Skagen

Ein roman om kjærleiken og døden av Knut Hauge

Den hemmelige hagen av Frances Hodgson Burnett (Denne har jeg nok lest tre ganger, ja. Minst.)

5) Oppfordre andre til fylle ut dette i sin blogg

Da vil jeg tagge Pauline og Sissel og Eli

Norrøne stjernemyter

Hos Avil ble det stilt et spørsmål om norrøne stjernemyter, og hvorfor vi ikke har slike. Først og fremst ville jeg sjekke om det er rett – om det er slik at det ikke finnes norrøne stjernemyter, eller om det bare er slik at vi ikke kjenner til dem. Det viser seg at det siste er rett, det finnes slike myter. I alle fall har jeg funnet spor av dem i boka “Star Myths, Tales of the Constellastions” av Marianne McDonald. Det er knappe referanser til dem, og om noen kjenner til flere eller vet hvor man kan finne utvidede versjoner blir jeg veldig glad for slik info.

Her er hva som står i forbindelse med navn og myter fra de skandinaviske landene.

Den store karlsvogna
Karl betyr “den store” og viser tilbake til Odin. Også her har den hatt navnet Storebjørn.

Den lille karlsvogna:
Den ble kalt den lille vognam Tors trone eller Odin. Stjernene i konstellasjonen er også blitt kalt Melkejomfruene på himmelen.

Draco
Det baltiske hav (?) (svenske kilder).

Orions belte
Fiskikallar – en stav.
Også kalt Friggs rokk. På denne spant hun skyene som lå over Midgard.
Kalevas svard og Kro er andre navn på disse stjernene.

Store hund
Greip, hunden til Sigurd. (Fåvnesbane?)

(Det var også en henvising til to dverter her, som Thor satte på himmelen som stjerner (?) men det finner jeg ikke igjen.)

 

*******

 

Litt mer ett googling:

I en av skapelsesmytene så setter Odin hele himmelen til å kretse rundt Nordstjernen (også kalt Odins øye.) Stjernene er gnister fra Muspelheim som han hang opp i Ymirs skalle.