Dine tre beste innleggene i året som gikk, takk!

Jeg har innsett at jeg aldri kommer til å få tatt igjen det året som gikk. Ei heller på bloggfronten. Jeg har det litt slik som da Berlinmuren falt i 1989. Jeg var på den andre siden av jordkloden det året, og fremdeles får jeg a-ha opplevelser av hva som egentlig skjedde dengangen.

Nå har jeg jo skjønt at ikke alle andre heller fikk med seg all verden, men som den samfunsengasjerte ungdommen jeg var , så tror jeg nok at jeg ville vært hakket mer opplyst om jeg hadde vært i Norge.

Nå vel.

Poenget er, jeg har hatt mange blogger jeg har fulgt fast. Og mye har skjedd siden april 2007. Folk har giftet seg, skilt seg, fått barn, gitt ut bøker, skrevet om ditt og datt vel verdt å lese. Og jeg kommer aldri til å få vite alt. Men om de som er innom her kunne lagt inn linker til de mest informative, eller beste innleggene her, så har jeg noe å surfe etter, litt mer målbevisst enn jeg gjør nå.

Tips om utgåtte linker og da eventuelle nye linker i bloggrollen taes også i mot med takk.

Ellers har jeg nytt min andre caffe latte på byen, samt en utrolig deilig fiskesuppe i strående sol på Kafe Frölich!

Ukas gåte: Kloner du en sjørøver får du?

Jeg vet ikke hvor mange gåter jeg fremdeles har på lager, og langt mindre husker jeg hvilke som allerede står her. Men vi gir oss allikevel ikke, derfor spør vi i kveld:

Hva får du om du kloner en sjørøver?

Trening og I want to break free

I går fikk jeg endelig vært med på trengen til ungenen igjen! Det er tre år siden sist! Det ser sånne småting som dette ungene og jeg har snakket om på sengekanten, og drømt om. Jeg har hele tiden sagt at når jeg en dag blir bedre, da skal jeg få sett dem i aksjon. Da skal jeg være med på stevner. Da skal jeg se hvor flinke de har blitt. Og så kom dagen, så lenge før noen kunne drømt om det.

Det var også en opplevelse å møte igjen foreldre jeg ikke hadde sett siden ungene gikk i barnehagen. Å først ikke bli kjent igjen, mange kilo lettere og med kort hår. Og så å se hvor mye folk har brydd seg, og håpet og hvor glade folk blir på mine vegne. Det er stort.

I morges hadde jeg for første gang timene alene med barna på en skoledag. De er så skjønne. De hadde kledd på seg egenhånd før de kom og “vekket” meg. De dekket på, tok av bordet, var hjelpsomme og glade de og, tror jeg, for at jeg endelig er skikkelig tilbake. Og så ble det følge til bussholdeplassen. Det var ganske rart, morsomt og fint å se igjen de jentene som var 10-12 da jeg så dem sist. Fra å være barn til å være på god vei til å bli voksne.  

Jeg hadde også en prat med coachen min i dag. Det var ikke noe spesielt jeg trengte hjelp til på egne vegne, men vi begynte å snakke litt om de sakene rundt LP som har stått i avisene, spesielt Bergens Tidene og Aftenposten de siste dagene. Om noen uheldige formuleringer som har kommet fra Parker, og oversettelsen av ordet “well” til “frisk” på norsk. At man på norsk har snakket unyansert om at man blir “frisk” etter tre dager med LP mens dette jo er virkeligheten for få. Det er ikke slik at man kan regne med å gå på jobb på dag 4!Man må regne med en rekovalasjonstid, og mye arbeid.

Det blir mer musikk. Jeg fant jeg igjen en video jeg har hatt lyst til å se i 23 år!  Musikken har også fulgt meg alle disse årene, og den passer på stemningen jeg har om dagen. I want to break free. Den var mer surrealistisk enn jeg kunne ha drømt om, mannen mente den minnet om Salvador Dali.

Kos dere!

Stemmer

Jeg hører på musikk igjen. Det er så mange år siden sist, og det som forbauser meg mest er hvor fantastiske stemmer folk har. Så utrolig mye mer variert, spennende og vakkert enn det jeg kunne huske, da jeg bare lå og kunne lete i hukommelsen etter musikk. Jeg hører musikk jeg aldri har hørt før. Surfer Undre, Ana og andre som legger ut musikkvideoer. Men mest gammelt jeg har lyst til å oppleve på nytt.

 

Brigde over trubled water, jeg husker ikke sist jeg hørte Simon og Garfunkel synge den selv,  men forskjellen mellom det å høre dem, og den allsangen jeg stort sett har vært med på sjøl var så stor at jeg plutselig forsto hvorfor noen artister bare blir store. Og andre for alltid vil være ganske uspennende.

 

De siste dagene har det gått i Les Miserables. Jeg så konserten fra 10-årsjubileet på TV, og gjensynet i mikroformatet til Youtube har også vært stort. Jeg tror aldri jeg har grått til musikk før, men da Fantine dør , og overlater Cosette til Jean Valjan renner tårene her. Og alt er på grensen til magisk. Mennene på barikaden. Den lille gutten som ber oss om å ”look down”.  Marius som står igjen alene med tomme stoler og tomme bord.   Og slutten, som på samme måte som gjennom hele historien sier at å dø ikke nødvendigvis er noen tragedie, når man har de man er glad i rundt seg og man har oppnådd det man ville.

 

What a wonderful world.

 

 

 

(Apropos stemmer, jeg har ikke sanssen for vibratoen til Cosette her.)

O lykksalige utålmodighet

 

 

Jeg balanserer.

Mellom ikke å bruke musklene for mye og ikke bruke kroppen for lite. Det er ofte sånn, sier fysioterapeuten min, at det kan bli verre igjen før det går fremover på nytt.

Jeg kjører i rullestol, og skjønner hvor ille det må være å være avhengig av det for godt. For mange er de stedene man ikke kommer frem.

Jeg derimot, kan reise meg fra stolen og gå da. Over dørkarmen. Bak de reolene som er for trange eller hvor esker er stablet opp slik at de sperrer for hjulene. Reise meg og ta ut den boka som står for høyt oppe.

Når jeg reiser meg fra stolen og går, så må jeg le litt, for det er akkurat som om jeg må gå litt stivere enn vanlig, bare fordi det er litt flaut, og jeg liksom må vise folk at det er en grunn til at jeg bruker stolen, selv om jeg også kan gå på egenhånd.

Og jeg må le litt av meg selv, når jeg tenker på den gang jeg fikk stolen og det kjentes ut som at denne turde jeg aldri, aldri vise meg i. Hva i oss er det som gjør oss flaue for slikt?

 

Og jeg sitter her og er utålmodig. Ser ut på trær og skog, på hagen som hadde trengt en dugelig dugnad. Jeg har vært der ute i dag. Men jeg vil ha mer. Mye mer. Jeg vil løpe. Jeg vil luke. Jeg vil plante. Jeg vil gå. Langt. Ut i skogen og opp i trærne. Jeg vil kjenne på nytt hvor hu hei det er så flott oppe på fjellet.

 

Jeg er utålmodig. Og det er fantastisk. Jeg har ikke vært utålmodig på mange år. Jeg har tøylet det og bysset det i søvn, og vært så tålmodig, så tålmodig. Og nå gidder jeg det ikke mer, for jeg trenger det ikke mer, for det er så nære, så nære, og gleden over utålmodigheten blander seg med den uendelig, uendelige lykken det er å være til.

 

 

 

Problembarnet Tor

Youtube har blitt den store kilden til underholdning her om dagen. I dag er det Justerkavalkade. Er dette løsningen på problembarn i dag og? Eller er vi gått helt vekk fra fri barneoppdragelse?

NAFKAM samler inn historier fra personer som opplever at de har fått hjelp av LP

Register for eksepsjonelle sykdomsforløp (RESF) er et skandinavisk register over historier fra personer som har opplevd et uvanlig sykdomsforløp etter bruk av alternativ behandling.

Registeret drives av Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) ved Universitetet i Tromsø. Senteret er opprettet av Norges Forskningsråd og finansieres i dag av Helse- og omsorgs-departementet. NAFKAM er en egen enhet under Det medisinske fakultet.

Jeg tok kontakt med dem for å høre om de var interessert i LP-historier, og her er svaret jeg fikk:

Kjære Beate.

Mange takk for e-posten din ang. Lightning Process. Ja, i forbindelse med Register for eksepsjonelle sykdomsforløp (se vedlagte brosjyre og http://uit.no/187) samler vi inn historier fra personer som opplever at de har fått hjelp av LP.

Dersom du ønsker å dele din historie, kan du sende oss postadressen din. Du vil da få tilsendt et registreringsskjema og en samtykkeerklæring (for å kunne innhente journalopplysninger).

Og du kan gjerne oppfordre andre til å ta kontakt.

Vennlig hilsen

Brit J. Drageset
Koordinator for Register for eksepsjonelle sykdomsforløp

Oppfordringen er herved overbrakt.

Dagens gåte: Hva ønsker datteren min seg til bursdagsmiddag?

Svaret kom overaskende nok i denne filmen vi nettopp så:

Stor dag

Jeg har ei datter.

Hun er 8 i dag.

Og jeg er her.

Hun sitter på gulvet ved siden av nå, og spiller det DS-spillet jeg pakket inn til henne i går kveld. Over hodet hennes henger det bursdagsgirlandere jeg kjøpte for mange år siden, og som var fast innslag på hver bursdag inntil jeg inntok senga. Nå er de oppe igjen.

Før sommeren håpet jeg at jeg skulle kunne være med den dagen hun eventuelt skulle konfirmeres. Det er 7 år til. Det er lenge til. Og jeg skal være med hele veien.

************

Om du ikke lest den allered allerede; Esquil har skrevet en post i dag som gir meg frysninger. Både av glede og sorg på en gang.

Whitney Houston, liksom

Jeg har begynt å rote rundt på you tube. Leter opp de sangene som surret og gikk i hodet mitt det året som var. “The greatest love of all” var en av disse. Men Whitney Huston, da liksom? Og med orkester bak? Det er ikke det jeg trodde ville gi meg en stor musikkoppelvelse. Men her sitter jeg og har fremdeles frysninger på ryggen. Her er hun ung (1987). Nå hører jeg på de der hun er eldre.

På den første her ser hun så lykkelig ut. Så utrolig glad. På denne er hun langt eldre. Den er også flott, men på en litt annen måte. Kan noen andre forklare hva det er?

Om å gråte av glede

I dag har jeg lest litt av de blogginleggene som er kritiske til Lightning Prosess (LP). Jeg er sjøl skeptiker av natur. Jeg liker at ting blir kritisert, jeg liker å analysere og å tenke. Det ligger i ryggmargen eller genene eller i oppveksten eller i noe annet som kan forklare hvorfor jeg nå engang er blitt den jeg er. Og jeg tror det er viktig å være skeptisk. Sist men ikke minst – jeg tror at fenomener; det være seg religiøsitet, politikk, teaterforestillinger eller behandlingsformer vokser og blir bedre av sunn og god kritikk og dialog der alle meninger kommer frem.

Men kritikk og skeptisme trenger også en dialog fra det de kritiserer for å få inn fulltreffere, og klare å sette fingeren på det som faktisk skurrer, og det som faktisk bør forandres. Man trenger å belyse noe så godt som mulig – begge veier.

Jeg håper at jeg etter hvert kan være med på det når det gjelder LP.

I dag har det forrige blogginlegget jeg la ut – oppstandelsen – surret og godt i hodet mitt. En ting mange som er kritiske til LP skriver om opplever jeg som en frykt for å legge igjen seg selv, underkaste seg eller være med på en selvsuggesjon som ikke er sunn.

For meg opplevdes det ikke slik. Tvert imot. Det var mer som i den korte “Maria-teksten”. I det jeg startet opp med å gjøre “selve LP-øvelsen” på kurset begynte jeg bare å gråte. Først uten å forstå hvorfor. Jeg forsøkte å få tak i hva som skjedde i meg. Det var en intens følelse av å stå med en nøkkel. Nøkkelen til meg selv. Nøkkelen til å ta kontroll over deler av meg selv som jeg før ikke hadde hatt muligheten til å nå.

I mange år har jeg tegnet og tenkt låste dører. Slik opplevde jeg mye av livet mitt, det var så begrenset av alle disse låste dørene. Jeg har slått på dørene, jeg har sparket, jeg har lirket, jeg har godsnakket, jeg har forsøkt å slå ned veggene rundt. Alt til ingen nytte. Veggene var av betong, dørene var av stål, og ikke hadde jeg skjærebrenner eller slagbor sterke nok til å komme igjennom. Alt jeg har kunnet gjøre har vært å akseptere dem, og lage det lille rommet mitt så godt og vakkert som mulig.

Og plutselig satt jeg der i senga og det var som noe i meg åpnet seg. Det var som om rommet rundt meg åpnet seg, opplevelsen av meg i meg ble større. Og der, i meg, hos meg, med meg var nøkkelen som ikke bare kunne låse opp den døra som sto forann meg. Det var Nøkkelen. Den som kunne låse opp enhver låst dør i meg.

Og alt jeg kunne gjøre var å gråte. En stille, sterk, forløsende gråt over at det jeg trodde var en endeløs fengselestid var slutt.

Oppstandelse

Påsken 2007 gikk jeg ned for telling. Jeg hadde skrevet noen påsketekster og satt på vent, de skulle publiseres ettersom påskedagene kom, mens jeg dro vekk fra hus og pc noen dager. Men det som skjedde var at jeg ble svært, svært dårlig, og det endte med 15 månder med minimalt med menneskelig kontakt, fullstendig pleietrengende.

Med et slumptreff så var det langfredagposten som ble stående. Jeg hadde en 1. påskedagstekst også, men selv om den var programert til å komme på rett dag så kom den bare aldri. Hverken i bloggen eller i livet mitt.

Jeg fant den igjen nå. Det er søndag. Det er fire uker siden min private oppstandelse. Og jeg kan fremdeles stå for den teksten jeg skrev den gangen, så den får komme i dag.

*****************************

Det var bare sorg. Helt til noen sa navnet hennes helt stille.

Maria.

Jeg tror man bør tørre å stå i den sorgen, inntil man hører navnet sitt nevnt.

Jeg tror at de som forklarer religion med massesuggesjon, med manipulasjon av følelser, skremsel for dom og helvete, sosiale normer eller en slags virkelighetsflukt der man søker trøst tar feil. For om man ser og virkelig leter i de episodene opp gjennom historien og i dag da religioner brer om seg på en levende, god måte, hvor mennesker forandres og verden blir et bedre sted å være i kjølevannet av disse, så ser man at det som har skjedd er at ett menneske, og så enda ett, og enda ett har har opplevd nettopp dette. De har stått med en fortvilelse, en sorgen eller en lengselen etter noe. De har hørt hørt navnet sitt nevnt, og de har svart.

Religioner vokser ikke ved vold og makt og trusler. De dør av det, selv om de ytre formene kan være der. Religioner vokser ved at vi mennesker blir berørt av noe ve opplever som levende – noe som rører det innerste i oss selv.

Maria.

Da først snudde hun seg. “Rabbuni” sa hun.

Kropp

Da jeg tittet meg i speilet på “2. juledag” måtte jeg le. Jeg hadde kropp som en 90-åring. Pipestilker til bein og armer. Hengepupper og hengemage. Kroppen som hadde vært opplåst og stor av vann i årevis var blitt borte. Borte var muskler og fast hud.

Borte er også rumpa. Først den siste uka har halebeinet blitt såpass vant til å bli sittet på og muskelmassen økt såpass at det er greit å sitte en stund uten de store smertene der bak.

Energien var der og jeg satte i gang å bruke kroppen. Etter noen dager begynte knærne å verke, og andre uka måtte jeg ta i bruk rullestol og krykker. Jeg kasta de på nytt forige uke, men krykkene må frem igjen nå og da. Jeg har flere ganger gått litt i byen, i kjøpesentre og rundt huset, men er det lengre enn noen hundre meter bør jeg nok finne frem rullestolen igjen for de neste ukene, for det skal ikke mye til for å overdrive – enn så lenge. Et par dager hadde jeg store veskefylte bein, lymfeveske sa fysioterapauten. Jeg holdt de oppe et par dager, og så forsvant det.

Fysiterapauten har også vært her og konstatert muskelsvinn – selvfølgelig. Senene under føttene er litt korte, og bein, nakke og rygg blir fort stive og støle. Nevene kan jeg enda ikke knytte, selv om de nå kan åpnes helt opp. De fungere allikevel all-right, selv om jeg bommer på tastaturet oftere enn ellers, og det å skrelle poteter er en tolmodighetsprøve. Og fra dag til dag kjenner jeg at muskelene i beina kommer tibake. Magen er blitt helt flat og viser at det har blitt muskler igjen der og.

Hodet funker bedre og bedre. Av en god venn har vi fått Nintendo DS-spillet “Brain training” med Dr. Kawashima – etter ei ukes trening er hjernealderen min nede i 38 år, og i dag var 100 mattestykker unnagjort på under 2 minutter – det funker!

Jeg har ei tann som er rotfylt og som en gang i året må slipes ned. Heldigvis ventet den 14 måneder denne gangen før den begynte å verke igjen forrige helg, og mandag morgen kunne jeg bare ringe rundt på egenhånd for å finne en tannlege, før jeg kunne dra ned, sitte på venteværelse, og så gå inn. På egenhånd. Vidunderlige nye verden.

Bilde fra morgenen dag 2 med LP