Er det grenseløst å fortelle at man har blitt utsatt for en kriminell handling?

For en måneds tid siden fikk en Ida Jackson/virrvarr følgende spørsmål fra en journalist i Aftenposten: “Du, Martine Aurdal og Blondinbella har gått offentlig med at dere har blitt voldtatt. En forsker har fortalt meg folk som har blitt utsatt for overgrep kan ha dårligere grenser. Var det de dårlige grensene som fikk dere til å si det offentlig?”

Spørsmålet ble heftig diskutert på Facebook (se diskusjonen på veggen fra 23. desember), og de fleste reagerte som mannen min når han hørte det: ”Fy faen, det der var da utrolig stygt sagt!”

Jeg for min del reagerte med å si:

” Jeg er ikke enig i at det er et utimelig spørsmål, fordi mange lurer på dette – og jeg ville tenkt at dere er tøffe nok til å gi et skikkelig svar og sette skapet på plass.

Jeg ville sagt takk for spørsmålet – men at det å fortelle at man har blitt voldtatt jo ikke har noe med grenser å gjøre. Grenser i denne sammenhengen har f.eks med at man lettere lar seg krenke på nytt, ikke at man tar opp et problem, forteller om en kriminell handling man har blitt utsatt for. Det siste har jo ingenting med å bli krenket å gjøre, men tvert imot sette grenser og sette ting under debatt – ta styringen selv. Det å ikke si noe derimot, det kan være å ha dårlige grenser – man tror at det som har skjedd forteller om noe som gjør en mindreverdig – man tar på seg en skyld og en skam man ikke har.”

Jeg kunne ikke tro at journalisten faktisk mente det på den måten det kunne forståes, en påstand om at Aurdal, Jackson og Blondibella sine veloverveide utspill om å fortelle om en kriminell handling de var blitt utsatt for var et utslag av grenseløshet.

Ida for sin del gikk inn i en e-postutveksling med journalisten, og spurte flere ganger om hun faktisk mente at det hun skriver på nett er en følge av overgrep. Journalisten svarte ja.

I går kom A-magasinet ut med artikkelen ”Full åpenhet – Når barn opplever overgrep og trakassering kan de bli grenseløse voksne.” Journalist Kristin Stoltenberg tar opp det velkjente temaet at overgrep (og også omsorgssvikt) kan føre til at man ikke blir så flink til å sette grenser for seg selv. Enten det gjelder å si nei til venner, journalister eller i sosiale medier.

Så langt, så godt, men så skjærer det seg helt for meg – selv om vinklingen i artikkelen ikke er fullt så provoserende som i meldingen som kom så ligger den der helt klar og tydelig – beskjeden om at det å fortelle om voldtekt er å gå over ”vanlige” grenser.

For å ta det helt grunnleggende – ja, det er riktig at overgrep kan føre til grenseløshet. Men det man da først og fremst tenker på er en mangel på seksuelle grenser,at man lar seg utnytte av og tråkke på av andre uten å si stopp. Ikke at man forteller om en traumatisk hendelse, men at man gang på gang ikke makter å sette agendaen selv men bare lar seg utnytte.

”Flere kvinner og menn er rause med å by på seg selv, noen gjør det i intervjuer, andre i sosiale medier, som blogger, Facebook og Twitter. Der byr de på forholde til partneren sin. Skam, dårlig oppvekst, skilsmisser, barn, graviditet, diagnoser og kropp. Det overrasklende er at mange av dem selv har vært voldtatt som barn eller ungdom eller er blitt krenket på andre måter. Flere har fortalt om overgrep i mediene. Er det en sammenheng?

Ifølge forskere og terapeuter kan slike krenkelser føre til at man blir mer utleverende eller grenseløs som voksen. Siden man formes av sine omgivelser og erfaringer, lærer man at grenser kan invaderes. Det kan en bli en del av personligheten.”

Et slikt utgangspunkt for Stoltenberg sin artikkel gir flere spørsmål enn svar. Hva mener hun er å være ”raus med seg sjøl”? Hva er for henne ”mange”? Min bekjentskapskrets består av mange som byr av seg sjøl på nett – prosentandelen av disse som også forteller om overgrep er langt mindre enn det statistikken sier at faktisk har vært utsatt for slikt.

Ingen av de som intervjues i artikkelen kjenner seg igjen i at de er rause med seg sjøl i medier fordi de er grenseløse. Forskerne nyanserer også bildet til journalisten. Men allikevel fortsetter hun å vinkle det de sier dit det ser ut som hun har bestemt seg for at det skal være – at åpenhet i medier er grenseløshet. Og at grenseløshet blant annet handler om å fortelle om selve overgrepet.

Intervjuet med Anita Valen avsluttes slik: ”Og kanskje kan behovet for å skille seg ut være tydelig og henge sammen med at grensene har vært krenket. Hun aviser det ikke.”

Intervjuet av Mia Gundersen begynner slik:

”…Mia syntes damen virket så trygg og koselig, så hun åpnet like godt munnen og fortalte at hun var blitt voldtatt to dager tidligere. Ordene ble liggende på bordet mellom dem. Smertefulle og utleverende. Den eldre kvinnen reiste seg og gikk.

Hva var det med denne åpenheten? Hvor kom den fra? Og hva ville den med henne?”

Det jeg hører journalisten si er at å fortelle om et overgrep, til en fremmed eller i media – det er å gå over sine grenser, og det gjør man fordi man er skadet, et offer.

Jeg blir ganske så provosert.

Et overgrep er en kriminell handling. Journalisten omtaler det som et tabu å snakke om dette. Et tabu er et begrep som er svært individuelt i samfunn som vårt. Jeg opplever det ikke som et tabu å høre om overgrep. I mine ører er et overgrep en kriminell handling. Om en venn, en bekjent eller en totalt fremmed forteller meg om et seksuelt overgrep, en voldtekt, en incest opplevelse eller annen form for seksuell kriminalitet så er det ikke noe jeg opplever som mer grenseoverskridende eller tabu enn om man forteller om andre kriminelle forhold man har blitt utsatt for. Konsekvensen er forskjellig ut i fra hva man blir utsatt for. Om bilen blir stjålet, så står du der uten bil. Har du blitt utsatt for id-tyveri så har du mange år med problemer foran deg. Har du opplevd væpnet ran, så har du sannsynligvis tunge år å komme igjennom fremover. Har du blitt utsatt for seksuelle overgrep skjer det samme. Men jeg kan ikke forstå at det siste skulle være noe mer eller mindre grenseløst å fortelle om enn de forestående.

I denne artikkelen opplever jeg at Stoltenberg mistenkeliggjør de som forteller om overgrep. Hun presser ikke bare en offerrolle på dem, hun undergraver også det de gjør med å si at det er ”feil”, ved å si at de er ”skadet”. Hun problematiserer igjen og igjen at man forteller om slike hendelser i det offentlige rom, fordi det kan føre til en segmentering av offerrollen. Og det selv om alle som uttaler seg sier at det motsatte kan være tilfelle, eller er deres opplevelse av det hele:  At når de forteller er det i det de tar regien selv, at man ikke lenger opplever det som for utleverende.  Som samtlige sier – det er et tabu som bør brytes. Og hvem kan bryte det annet enn de som har opplevd det?

Men Stoltenberg nærmest presser folk tilbake i offerrollen slik jeg opplever det. Utleveringen deres skal mistenkeliggjøres. Gjøres som et symptom på at noe er skadet. Med det utgangspunktet forstår jeg ikke hvordan hun kan ha laget artikkelen i det hele tatt – bedt folk om å utlevere seg på nytt, fornedre seg på nytt.

Virrvarr på sin side avsluttet dialogen med Stoltenberg med å si at hun hadde gode nok grenser til å ikke stille opp i en slik artikkel.

Oppdatert: Sigrun har skrevet om dette i sin egen blogg, og i kommentarfeltet kan man blant annet lese at noen har forandret syn på det å være åpen etter å ha lest artikkelen. Noe som igjen understreker hvor sterkt det virker når journalister former hypoteser og serverer de som sannheter.

En annen post som på mange måter sier noe viktig om temaet å utlevere seg på nett er også Arachnes Terapi. Der skriver hun om åpenhet:

Jeg tror at mennesker blir rausere og varmere mot andre ved å anerkjenne og innrømme sin egen smerte – og ved å ta imot andres medlidenhet og dermed bli med i fellesskapet som ikke bare gråter med de gråtende, men også gleder seg med de glade.

- – -

Jeg tror at ved å lese om andres tanker og følelser så vinner vi innsikt i vårt eget liv.

Artikkel i Dagbladet der Martine Aurdal og Blondibella møtes - Ingen skam å bli voldtatt

Bildet er lånt fra yoshiko314.

Marianne Aulie – hva gjør vi nå? – Forslag til en handlingsplan mot voldtekt

Aulie sitt utspill har gitt støtet til en rekke viktige problemstillinger.

Sissel tar tak om hun burde sagt noe eller ei – og til om folk burde like at hun gikk ut på denne måten eller ei. Og hun griper tak i at dette fører til et feil fokus. Her tar Sissel feil, tenker jeg. Det er vi, ikke Aulie som har muligheten til å ta debatten dit vi vil. Sagt er sagt spist er spist, vi kan like utspillet eller ikke, men den gir oss muligheten til å se på voldtekt med nye øyne. Og den sjansen kan vi gripe.

Liberaleren og Helge Øgrim tar opp det prinsipielle med ytringsfriheten. Diskusjonen rundt det er verdt å få med seg.

Milton Max har skrevet i flere kommentarfelt, og har mest vært opptatt av dette: Hva om hun lyver eller husker feil? Det kan være, og det er en av grunnene til at man skal holde holdet kalt. Men om Aulie lyver eller ei, så er det hun representerer her så typisk at det er allmenngyldig. Og Marx sin reaksjon er også viktig – og allmenngyldig.

Det er nettopp dette dilemmaet, at vi ikke vet hvem som sitter med “sannheten” og hvem som sitter med “løgnen” som gjør at så få voldtektsmenn blir dømt. Problemet er ikke for lite politi. Ikke for korte fengselsstraffer. Problemet er at i det vi står ovenfor de to menneskene som fremstår som offer og overgriper, så ser verden mye mer komplisert ut enn den gjør når vi jakter på en serievoldtektsmann i avisen.

Men det er denne virkeligheten – den der vi ikke klarer å skille sannhet fra løgn som er nøkkelen til det store voldtektsproblemet i Norge.

En voldtektssituasjon er sjelden et overfall i en mørk gate. Og situasjonen er sjelden så klar at vi kan si at vi vet hva skjedde. Når Marx trekker frem problemet med å “huske rett” så handler det også om å oppfatte en situasjon forskjellig. Det er en lang glidende overgang fra jenta som sier ja til sex uten å ville det til mannen som overfaller i mørket. I tillegg til at vi ikke vet hvem vi skal tro på så er grensene uklare for hvordan offer, gjerningsmann og vi utenfor oppfatter situasjonen.

Så hva skal vi gjøre? Her er mine forslag:

Når svært få voldtektssaker fører til dom så er det fordi de fleste voldtektssaker ikke passer inn i vårt juridiske system. Kvinner lar vær å anmelde, fordi prosessen rundt en voldtektssak oppleves som et nytt overgrep. Det kvinner trenger er en bekreftelse på at deres opplevelse er gyldig. Det får de sjelden i en rettssak. Tvert imot så ender voldtektsmannen som oftest med en bekreftelse på at han ikke har gjort noe galt.

Aulie peker på et par grunnleggende behov offer har i slike saker når hun sier: -De skal vite hva de gjorde mot meg. -Jeg vil at de skal si unnskyld. Dette er noe helt annet enn “hevn”. Det er et behov for å bli sett og å bli hørt. Dette er behovsom vi som samfunn bør notere oss, ta på alvor og også hjelpe til å fylle.

For å klare det trenger vi et annet system rundt alle de voldtektene som ikke har mulighet til å føre til straff av voldtektsmannen. Vi trenger et system der offeret for støtte, og hvor overgriperen blir fortalt hvordan den andre opplevde situasjonen. Det kan organiseres på flere måter, hovedsaken er at de som er involvert i en slik prosess er dyktige, og at det gjøres på en god måte. Som samfunn plikter vi å gi offeret oppbakking og støtte, og vi plikter også å fortelle overgriperen at det som skjedde ikke aksepteres av oss. Det må også organiseres slik at det fanges opp om samme person gang på gang overgriper seg. Er muligheten for fellende dom tilstede, så skal saken over i det ordinære rettsapparatet om offeret ønsker dette. Selvfølgelig er det også slik at de sakene som bør opp i en rettssak følges opp langt bedre enn i dag . Bistandsadvokat Birgit Vinnes har konkrete forslag til hva som må til.

 

Vi trenger gode voldtektsmottak der kvinnene får hjelp, støtte og omsorg. I dag er det et stort problem at mange leger behandler voldtektsoffere på en måte som oppleves som et ytterligere overgrep. Det forekommer ofte spydige kommentarer, hardhendt undersøkelse og sinne rettet mot offeret. (Ja ,det høres utrolig ut, gjør det ikke? Allikevel er dette altså en erfaring som går igjen.) Det må finnes en enkel mulighet til å rapportere disse legene raskt og et system som sørger for at det blir fulgt opp og settes en stopper for.

 

Vi må ha et omfattende holdningsskapende arbeid. I dag gjøres dette med gode erfaringer i mobbesaker i barneskolen. Vi trenger å få et like godt og utstrakt arbeid rundt personlige grenser. Både å respektere sine egne og andres. På 90-tallet var det et veldig vellykket prosjekt i noen bydeler i Oslo hvor målet var at jenter skulle bli flinke til å sette grenser for seg selv. Dette er viktig, ikke bare for jenter men også for gutter. Et stort problem for mange har alltid vært at man har sex fordi man føler det forventes av en. Det er vanskelig å si hvor grensene går når det handler å opplevelsen av å bli presset til sex, og det å oppleve at sex er et overgrep. Det har vist seg at en bevisstgjøring rundt at det er helt greit å si nei til sex fører til store forandringer i hvordan jenter takler sexpress.

Samtidig må man være klar og tydelig på at andres grenser skal respekteres, og at det å tråkke over andres grenser er et forbrytelse og et alvorlig overgrep. Det må vises til eksempler hvor overgrep ofte skjer: I forhold der en presser på for sex uten at den andre er klar for det. På fester og nascspill. I situasjoner der offeret er ruset og enten er helt bevisstløs eller bare ikke i stand til å forsvare seg.

Fokuset på denne typen overgrep og holdninger til det må belyses i media. Det må debattprogrammer til, det må dokumentarer til og det må komme et massivt fokus på dette, som alle er klare på følgende: Det er aldri greit å ha sex med noen som ikke selv setter pris på det som skjer. Og det er begges ansvar å sørge for at den andre virkelig vil ha sex med en.

Som foreldre har vi et ansvar for å snakke med våre barn, både guttene og jentene. Som venner har vi et ansvar for å ikke lukke øynene for det som skjer i vår bekjentskapskrets eller i vår familie.

Vi har alle at ansvar for ikke å bortforklare anklager om overgrep. Det skjer at folk lyver om slikt. Det må aldri være en unnskylding for ikke å ta slike anklager på alvor.

Man må få øynene opp for hvilke konsekvenser denne typen overgrep har hatt for titusener av nordmenn. Man må forstå hvilket stort samfunnsproblem det er og at vi alle er ansvarlig for å komme dette til livs. Vi må forstå at dette er en ukultur i det norske samfunnet som vi ikke vil ha, og som vi alle vil være med på å få en slutt på.

Og inntil det skjer skal vi ikke la temaet la ligge, eller forbli uberørt av det.

 

********

Polyanna skriver om holdingene kvinnene møter når de har anmeldt og fått saken sin opp i retten. Anbefales.

 

Om hets og drittslengning

Sissel trekker frem i kommentarfeltet i posten om Auli vis a vie voldtektssituasjonen i Norge at de to mennene hun forteller har forsøkt å voldta henne har blitt utsatt for store mengder hets det siste døgnet.

Dette er en konsekvens som er hårreisende. Like hårreisende som at Aulie selv har blitt utsatt for store mengder hets og sjikane. Like hårreisende som at vi det siste halve året har sett at folk flest kaster seg over nakenbilder av kjendiser når det er mulig.

Det er ikke godt å se seg i speilet når vi komme opp i slike situasjoner. Det er jammen ikke et vakkert skue.

Vi elsker å grafse. Vi elsker å si stygge ting om folk, vi elsker å henge ut andre, vi fråtser i sladder og grafs.

Denne debatten er for viktig for oss alle til å ende i rennesteinen på en slik måte. Jeg har stor forståelse for de som mener at Aulie aldri burde kommet med navn på direkten, fordi ingen er tjent med offentlig gapestokk og blir opptatt av denne siden av saken. Jeg har stor forståelse for de som synes Aulie er tøff. Jeg har stor forståelse for Aulie selv. Jeg har til og med en god del sympati med mennene som nevn og for den situasjonen er i nå, enten ting skjedde på den ene eller andre måten.

Men jeg har overhode ingen gode tanker til overs for noen av oss når vi benytter oss av anledningen til å slenge dritt, enten det rammer Aulie, mennene som er navngitt eller andre som uttaler seg i denne debatten.

Hjemmelekse til meg og andre som ønsker å gjøre verden til et bedre sted: Lese historien om de to ulvene.

Marianne Aulie, lengre fengselsstraffer og en surrealistisk voldtektsdebatt

Det kan vel ikke bare være meg som synes hele situasjonen rundt Marianne Aulies utspill på P3 er helt surrealistisk?

I et par måneder nå har vi rast over overfallsvoldtekter. Det er blitt skreket opp om lengre straffer, mer politi, nei til innvandring, og alle har vært enige om at dette er forferdelig. Selv de som har utrykt seg om skjørtelengden til kvinner har ment det.

Det har vært noen sobre stemmer oppi dette. Som har pekt på at overfallsvoldtekter i Norge er et forholdsvis lite problem, i alle fall satt opp med de enorme voldtektstallene vi har av typen venne-/festvoldtekt. Som sier at problemet her er ikke en farlig mann – men at menn generelt har feil holdninger til jenter og sex, og at dette må jobbes med.

Det har vært skrevet side opp og ned om problemene med å få en voldtektsmann dømt. Kanskje er det så mye som 10% av alle voldtekter som blir anmeldt, og av dem igjen er det 5-6% som blir dømt.

Senest i morges sa Mona Høynes at hun ikke ville anbefale noen å anmelde voldtekt med mindre de har risikert livet for å forsøke å stoppe det. Jeg har sagt det samme. (Uten sammenligning for øvrig.)

Alle vet at en voldtekt er noe som kan knekke et menneske for år. Den eneste relevante sammenligningen er annen blind vold – at en mann går berserk med jernstang og overfaller intetanende menn på vei ut av bilen, på vei inn i oppgangen, på et toalett på et utested. Eller en mann som blir slått mens han slumrer på sofaen på slutten av en fest, en mann som dopes ned og så slås helseløs uten annen grunn enn at mannen med jernstangen har lyst, og synes det er greit.

På samme måte som slik blind vold fører voldtekt til fysiske skader og psykiske skader.

Men vi har ingen måte å møte dette på. Vi lar det skje. Vi er lei for det, men vi kan ikke stille opp og ta vare på rettsikkerheten til de som rammes.

 

Så er det da en kvinne som roper opp og sier “det skjedde meg, og de som gjorde det var disse to”.

 

Og så raser debatten, kvinnen kalles pr-kåt, hun bør anmeldes, hun burde holdt kjeft etter så lang tid, hun burde anmeldt da. Osv osv. Hvor ble det av kravene om bedre rettsikkerhet for offeret? Hvor er nå kravene om de lange fengselsstraffene? Hvor er ropene om mer politi?

 

Først – jeg har tidligere skrevet at det som gjør voldtektssaker så umulige er at det er ord mot ord, og for å ta vare på rettssikkerheten kan vi ikke gjøre det på noen annen måte enn det vi gjør i dag.

Men jeg har sett dette før. Jeg har sett dette når et menneske etter år reiser seg og sier – “han, han har drevet overgrep på meg så og så lenge” – og ingen vil høre, og ingen vil tro. Husker dere Festen?

Jeg har sett det før når noen kjenner en som har vært av de få som har blitt domsfelt for overgrep – “Men han var jo dømt uskyldig, vi kjenner ham.”

Det har vært vondt å overvære. Det er faktisk like vondt å se nå.

Kan man sammenligne denne saken med Yssen-saken? Jeg var av dem som sa hun ikke burde gått til VG. Jeg mente hun burde tatt dette på en annen måte. Det var ikke så mange som var enige med meg. Men syntes også Valla oppførte seg utrolig klønete – det er klart hun burde lagt seg flat og sagt unnskyld. Og jeg er ser ikke forskjellen her. Hvorfor skal ikke disse gutta si like mye unnskyld?

 

Hvor ble de som sa at om noen oppfatter noe som mobbing så er det mobbing? Om noen oppfatter noe som voldtekt så er det voldtekt?

Hva er det med oss som gjør at vi blir mer opptatt av at ingen skal få en beskyldning slynget ut etter seg, enn at det i Norge faktisk ikke finnes noen som helst annen måte å si ifra om det som har skjedd på?

 

Det triste i denne saken er jo at uansett hva de gutta har gjort, trodd de har gjort, ment de har gjort, så er ikke en slik offentlig anklage noe som vil feste seg stort. Det vil bli møtt på akkurat samme måte som slike saker vanligvis blir møtt. Med å unnskylde dem. Med en tanke om at det ikke var så ille. Med å si rett ut at Marianne Auli ikke er troverdig, eller at hun er teit og dum. Bare se på Søviknes – folk brød seg ikke engang så mye at de lot være å ha ham til ordfører etter å ha forgrepet seg på en mindreårig.

Det er på tide at det ikke lenger er slik. Måtte det, og ingenting annet bli fokuset i denne saken.

 

 

*******

Oppfølging i ny post:

Marianne Aulie – hva gjor vi nå? Forslag til handlingsplan mot voldtekt

 

Det er ikke bare meg. Avil og Iskwew blogger.

Andre poster jeg har skrevet om voldtekt.

Polyanna har også et fint innspill.

Lea oppfordrer folk til å anmelde før foreldelsesfristen. Hun sier også noe om holdninger blant norske menn, som jeg opplever at er den viktigste vinklingen her, i denne posten.

thinking with my fingers har noen gode refleksjoner.

Liberaleren tar opp ytringsfriheten i det å navngi noen, og også at media siden sensurerer dette.

 

 

Hvem har størst sjanse for å bli utsatt for voldtekt?

For noen uker siden var mange provosert av Haugsgjerd uttalelser om voldtekt – og hva kvinner burde gjøre. Og mange poengterte at måten hun skrev på var med på å gi kvinnene skylden for volden de ble utsatt for.

 

Jeg var en av dem.

 

Willy Pedersen har i en kronikk i Aftenposten kommer i dag, Voldtekt rammer ikke blindt, med gode råd til jenter for å unngå voldtekt. Han sikter også til Haugsjerddebatten med å si:

 

Samtidig hardner debatten til: På den ene siden enkelte – anført av Hilde Haugsgjerd, redaktør i Aften – som mener at unge jenter trenger råd og tips om hvordan de skal forsvare seg.

På den andre siden adskillig flere, som dels synes å mene at offentlige råd av dette slaget er unødvendige (“dette vet vi allerede”), dels at “det kan bidra til troen på at kvinner er medansvarlige i voldtekt”.

 

Men Pedersen sine råd, til forskjell fra Haugsgjerd sine virker ikke stigmatiserende. For der Haugsgjerd skriver om det helt opplagte, og med så store penselsstrøk og så unyansert at det bare blir tomme ord, så vet Pedersen hva han snakker om, og den informasjonen han gir, og måten den blir gitt på er ting det er godt å lese og ta inn over seg.

 

Pedersens fokus er ikke de få (i voldtektssammeneheng) overfallsvoldtektene som det er svært vanskelig å beskytte seg mot, på samme måte som all blind vold der noen har planlagt et overfall på en utenforstående. Hans fokus er blant annet den store mengden av voldtekter som kalles vennevoldtekter. 10% av alle jenter i det utvalget Pedersen har sett på har opplevd voldtekt og de fleste er av denne typen. Her er det ikke snakk om blind vold – her ser man mønstre i hvem som blir rammet som er såpass tydelige at man kan og bør snakke om det.

Bør man anmelde voldtekt?

Jeg tror ikke jeg ville oppfordret noen til å anmelde voldtekt.

Hvorfor anmelde?

For samfunnets skyld? Er det den som ble voldtatt som har ansvaret for det? Nei.

Ikke tror jeg på lengre straffer heller – problemet er jo at så få blir dømt.

Ikke tror jeg på å dømme flere heller, for uansett hva vi gjør, så må vi har et rettsystem som også ivaretar den som blir anklaget – og i en voldtektssak for ord står mot ord, så har vi ikke annen veg ut en å la vær å dømme ofte.

Strekke skriver et langt og godt innlegg som svar på at Hjorten har skrevet om voldtekt. Der skisserer hun opp andre måter å møte voldtektene juridisk på enn i en rettsak som ender med dom. Hun tar Finstad som utgangspunkt:

Finstad ønsker en form for rettssak, eller offentlig skyldtildeling, der myndighetene påpeker gjerningspersonens ansvar. hun mener dette er viktig både av hensyn til offerets verdighet, og av hensyn til rettsstatens fremtid. finstad vil at offeret skal få muligheten til å konfrontere gjerningspersonen, dersom han eller hun selv ønsker det. gjerningspersonen skal måtte forholde seg til offerets smerte og raseri i rettssalen. —

Ragnhild Hennum ser også på Finstas forslag i en artikkel (?) som tar for seg kritikken fra FN vedrørende at så få voldtektsanmeldelser i Norge fører til domsfellese.

Hun skriver at Finstas forslag har store svakheter, men viser først og fremst hvorfor systemet i dag ikke fungerer juridisk og sier at vi må finne andre måter å møte dette på enn det vi har i dag.

 

Menneskelig fungerer heller ikke det vi har i dag pga måten offeret blir møtt. Mange beskriver alt fra legeundersøkelsen og anmeldelsen til rettsaken som like ille som selve overgrepet. I en rettssak så må også den anklagede få en rettferdig behandling. Men rettferdig behandling fører til at offeret i rettssalen blir den anklagende, og overgrepspersonen blir offeret. Det stilles spørsmål med troverdigheten til den som har blitt voldtatt, og manglende dom (som som oftest er utfallet) fører til en ytterligere opplevelse av at man ikke er troverdig, og at man ikke har vært utsatt for et egentlig overgrep.

Hva viktige for offeret? “Kvinne” skriver i kommentarfeltet til innlegget Prisen for trygghet er å ta alle forhåndsregler? at hun ikke ble traumatisert fordi hun forsto at dette var hun ikke skyld i selv.

Om vi som samfunn skal kunne bidra med oppreisning til offeret så trenger vi å støtte offeret i dette. En rettssak slik det foregår i dag hjelper ikke til dette, med mindre prosessen fører til dom.

Hva med overgriperen, bør ikke han eller hun straffes? Igjen, det skjer uhyggelig sjelden at en overgriper blir anmeldt, enda mindre at det fører til dom. Når jeg skrev “Oppskrift på hvordan man kan bedrive vold på andre uten konsekvenser for en selv” så var det høyst reelt. Det vi også må innse at er at de fleste overgripere ikke ser på seg selv som nettopp det. Enten det er snakk om de mange ungdomsvoldtektene, partnervoldtekter, voldtekter foretatt av politimenn, lærere, prester, leger eller som i de flest tilfellene, bekjentskaper så har de det til felles at de selv ikke anser det som har skjedd som et overgrep. De plasserer skylden på offeret, enten de bare lyver for omverdenen eller også for seg selv.

I et oppgjør som følger en mal ala det Finstad beskriver så ansvarliggjøres overgriperen. Han eller hun nektes å plassere skylden på offeret.

 

Og kanskje er det å tilby andre løsninger til prosessen etter et overgrep nettopp hva som må til om vi vil forandre det uføret vi er i i dag når det kommer til samfunnets svar på voldtekt. Både som oppreisning for offeret, som straff for overgriperen og som en mer gjennomgripende holdningsendring i samfunnet kan det vise seg å være en bedre vei å gå.

Prisen for trygghet er å ta alle forhåndsregler?

Hilde Haugsgjerd følger i dag opp debatten om kvinners ansvar i forhold til voldtekt med innlegget Prisen for trygghet. Der sier hun blant annet:

Men ikke noe samfunn kan gardere seg mot syke sinn, aggressivitet og pervertert seksualitet blant enkeltmennesker. Uansett hvor mange og gode tiltak fellesskapet setter i verk, vil det fortsatt finnes potensielle voldtektsmenn. Uansett hvor god den feministiske debatten og hvor sterke protestene er, vil det fortsatt skje voldtekter i Oslo.

Nettopp. Det blir derfor så merkelig å tro at om kvinner tar taxi hjem om kvelden, lar vær å passere mørke gater eller er på byen til mer enn klokka 01.00 så vil hun unngå å bli voldtatt. Sannsynligheten for at en som har bestemt seg for å voldta finner en mulighet til det enten du går gjennom den mørke gata eller ikke er stor. Vi har overfall i trappeoppganger, vi har folk som har hoppet over gjerdet og inn i bakgården. Vi har flere voldtekter på toaletter på utesteder – om så alle tar flere forhåndsregler er sjansen bare større for at den som faktisk vil voldta rykker deg enda nærmere livet, og finner mer utspekulerte måter å gjøre dette på. Vi kan ikke unngå at det finnes overfallsvoldtekter. Vi finner de også i land der kvinner aldri skal bevege seg alene, og dekker seg til med sjal eller burka. Hvor langt skal vi gå før alle er enige om at “vi har tatt vårt ansvar”?

Voldtektsmenn finnes, de fleste er en venn av deg, en onkel eller en partner. Det å bli overfalt og voldtatt av en fremmed er en grusom hendelse, men den er sjelden.

Fordi den er sjelden blir det så galt å be kvinner ta ansvar. Livet er skjørt, du kan dø i morgen i en bilulykke, du kan spise forgiftet mat, du kan få e-coli av skolematen. Eller du kan bli overfalt og voldtatt. Hvor stort fokus skal du ha på alt dette? Hvor mange forhåndsregler skal du ta for å ikke noe “skal gå galt”? Det er en avveiningsprosess.

Haugsgjerd skriver også:

Den enkelte kvinne kan mest effektivt forebygge at hun blir utsatt for overgrep av de voldtektsmenn som ferdes i byen.

Jeg tror dette er galt, og det er jo også derfor jeg er så uenig med Haugsgjerd. Inne hos Dagsens onde kvinne kommer hun og flere med eksempler på farlige situasjoner man som kvinne har vært med på. Ingen av disse foregikk på natta i en tom gate. De har skjedd på veien fra taxien og inn i huset der man bor, eller på lyse dagen. En som vil voldta gjør dette. Om jeg er så flink at jeg aldri ferdes alene, så vil det alltid være mulig å finne noen andre som i et uheldig øyeblikk står der alene, innefor porten sin, eller i det hun går på toalettet. Er hun da mindre “flink”? Er det slik da at jeg som ikke har blitt voldtatt har vært mer ansvarlig? Og hun mindre? Nei.

Haugsgjerd slutter slik:

Det er voldtektsmenns eksistens som fratar kvinner friheten, ikke restriksjonene kvinner legger på seg selv for å unngå å bli voldtatt.

Om kvinner tar hensyn som å unngå å gå alene i stille gater midt på natten, skaper det trygghet, ikke ufrihet.

Da det på 90-tallet var store oppslag om ran av eldre førte det til at mange eldre ikke våget seg ut, de installerte alarmanlegg og det kunne se ut som om det var en nasjonal frykt som spredte seg. Både på gaten og hjemme hos seg selv. Hva var det som skapte denne frykten? Kunne man si at det var de eldres egen skyld, fordi de… Ja fordi hva? Hva gjorde de som kunne gi dem ansvaret her? Ingen ting. Frykten var skapt av en ransbølge, men også av medienes fokus på dette, et fokus som var helt ute av alle proposjoner. De fleste eldre opplevde verken å bli overfalt eller ranet. Hvilke eldre hadde det best? Sannsynligvis de som tok det hele med en klype salt. Andre ble aldri trygge, uansett hvilke forhåndregler de tok.

Å si at det skaper trygghet å ta alle mulige forhåndsregler er kanskje riktig for noen. Selv om mange voldtatte har gjort nettopp dette. Men det skaper ikke trygghet for alle, ikke for meg. For meg skaper det størst trygget å se på de reelle tallene – sjansen for at jeg skal bli voldtatt, selv om jeg går rundt i Oslo nattestid er forsvinnenene liten. Å si at det ikke skaper ufrihet, at restriksjoner ikke skaper ufrihet er absurd. Hvordan kan man på vegne av andre si noe slikt? Både følelsen av frihet og ufrihet er subjektive opplevelser – Haugsgjerd kan ikke si noe om hvordan dette er for andre enn henne selv. Og det vi ser, enten det gjelder voldtektsaksjoner, terroraksjoner eller e-coli er at det er helt andre ting som styrer trygghetsfølelsen enn hvilke forhåndsregler som blir tatt. Stort sett handler det om hvilket fokus noe har fått i folks bevissthet, ikke minst gjennom media. Om det er trygghetsfølelsen det handler om.

For min egen del, jeg tar mine forhåndsregler. Jeg går ikke langs Akerselva på natta alene. Ei heller gjennom Sofienbergparken. Jeg legger meg heller ikke imellom om det blir slagsmål i Torggata. Men jeg spiser min mårpølse i ro og mak. Jeg synes sikkerhetsforanstaltningene på fly i dag er noe tull, og jeg føler meg ikke mer trygg med disse, og jeg ville ikke følt meg mer utrykk uten. Om det er en bølge av voldtekter, så tenker jeg litt ekstra på det, og sørger for følge hjem om jeg føler meg utrygg. Men derfra til å si at man har et ansvar om man ikke gjør dette er veien lang. Og det er en vei jeg ikke er villig til å følge, for den veien, den stopper aldri.

Oppskrift på hvordan man kan bedrive vold på andre uten konsekvenser for en selv

 

Forutsetning: Du må være av typen mann

Ingredienser: Et stk. kvinne

Fremgangsmåte: Gjør hva du måtte lyste, slå, spark, bit, brenn, sørg bare for at hun fremdeles kan gå og stå, i alle fall etter noen timer. Det kan være greit å holde seg unna ansiktet utover et par mindre blåmerker. I forhold til psykisk terror er det ingen grenser, om du bare holder deg unna skriftelige bevis for hva du sier, eller andre vitner. Når du er ferdig så sørg bare for en ting, det må ha vært en voldtekt til stede.

Etterspill: Vær ikke redd for at hun skal anmelde deg for bare vold – det vil hun ikke kunne. Om hun lyver og sier hun ikke ble voldtatt, så faller saken hennes på det. Om hun ikke vil anmelde voldtekten, bare volden, så er politiet pliktig til å anmelde voldtekten.

Om du er så uheldig at kvinnen er en av de 10 prosentene som anmelder en voldtekt skal du ikke være bekymret for det. Sørg bare for ikke å dumme deg ut. Å dumme seg ut er å innrømme at du har begått et overgrep, eller nekte for å ha hatt samleie med kvinnen. Si bare at dere hadde samleie, og at det fra hennes side var frivillig, og hun liker å bli tatt hardt.

Eventuelle konsekvenser: Om du dummet deg ut, så kan det være at du er en av de 10 prosentene som blir dømt etter å ha blitt anmeldt.

 

*
*
*
*

 

Tvangsgifting, vold og Storberget

I disse ukene ulmer og raser det rundt temaet innvandring og vold. Forslagene som kommer for å løse dette problemet rammer både kvinnene som er utsatt for vold og hel men i mindre grad de som utfører volden. Da er det en lise å lese det korte intervjuet med Knut Storberget i dagens Ny Tid. En fjerdedel av Norges kvinner blir utsatt for vold eller trusler om vold. Og i stedet for å akke og stønne over forferdelige muslimer så går Storberget til poenget – vold mot kvinner. Alle kvinner. Og i stedet for å kreve regler og fengselsstraffer som kiler godt i ørene, så foreslår Storberget endringer hos politiet og i det juridiske systemet som faktisk kan være en hjelp for kvinnene. Hvorfor er dette viktig for ham? I disse Døving dager så er svaret ganske befriende det og: “Volden mot kvinner blir diskriminert i vårt rettssamfunn, fra etterforskning til dom og soning. Å gjøre noe med dette er min likestillingskamp.” Ukas store bukett med roser går til Storberget.

Noen høydepunkter fra et lite intervju:

– Tenk deg at hver fjerde kvinne etter fylte 15 år opplever vold eller trusler om vold. Men det oppstår ingen folkeaksjon av den grunn. For denne volden skjer ikke i gjenger eller på Aker brygge. Det skjer i det stille. Nå må vi ta den gjengen med mannfolk vi aldri ser og aldri snakker om.

- – -

Storberget har i det siste tatt opp familievolden med landets politimestre. Han mener det også er tid for en kulturendring i politiet.

– Det er den synlige volden som får mest oppmerksomhet. Og slik blir også dette en svært viktig likestillingssak. Volden mot kvinner blir diskriminert i vårt rettssamfunn, fra etterforskning til dom og soning. Å gjøre noe med dette er min likestillingskamp.

– Hva med strengere straffer?

– Joda, Fremskrittspartet vil ha det, og på noen områder er jeg enig. Men hva hjelper strengere straffer når for eksempel bare en liten promille av voldtektsmennene i dette landet blir straffet? Vi må få et system som ivaretar kvinnenes rettssikkerhet på en bedre måte, sier justisministeren …

Rosene er selvfølgelig fra Max Havelaar.

Burde vi kvitte oss med religionene?

 

Ikke så rent sjelden så kommer påstanden: Det ville vært bedre om vi ikke hadde religioner. Verden ville vært bedre om vi kvittet oss med religionene. Nå vil folk snart forstå at religion er tull.

Jeg innbiller meg at det lett kan se slik ut ved første øyekast om man har et negativt forhold til ordet religion, eller til religiøse opplevelser og tanker. Men utgangspunktet er helt galt. Religion er ikke noe man kan velge, eller velge bort. Religion er noe som er, og som er en del av både menneskets natur, og samfunnets struktur. Om man forsøker å fjerne det vil det dukke opp på nytt, i nye former, og med andre navn.

Av og til har jeg tenkt at det er tre sider av mennesket og samfunnet som griper mer inn i våre liv enn noe annet, som vi må forholde oss til og som har visse likhetstrekk.

Religion/livssyn
Politikk/samfunnsstruktur
Kjærlighet/seksualitet

Disse tre delene av mennesket rører ved det innerste av oss. De har enorme muligheter til å gjøre livene våre gode. Men på samme måte som alt annet som har stor innflytelse på oss, så har de også en bakside. Like mye som de kan berike livene våre, så kan de være med å å ødelegge oss. Jo større potensial noe har til godt, jo større potensial til å gjøre ondt.

Kjærligheten beriker de flest av oss – samtidig har enormt mange mennesker opplevd de verste overgrepene i sitt liv fra kjærlighetsforhold som skulle være gode. Det kan være omsorgsvikt og overgrep, det kan være voldtekt eller svik. Det finnes mennesker som ender opp med å ikke tørre å knytte seg til andre overhode, fordi svikene har vært for store. Det som kunne ha vært noe godt har blitt til noe destruktivt.

Politikken gjør at vi får et ordnet samfunn, hele vår sivilisasjon er tuftet på dette. Men man kan også skape samfunnsstrukturer som er med på å underkue folk, drepe folk herske over folk og gjøre folk ufrie. Og selv de beste intensjoner om å få et samfunn til å fungere til beste for alle vil ha sine problemer og sine feil, som noen vil lide under.

Noen vil mene at potensialet i religionen er enda større enn i politikken. Og potensialet til å virke destruktivt vil derfor også være større. Det er ikke vanskelig å se negative konsekvenser av religion, men mange stopper der og ser bare dette. For å få et reelt bilde av hva religionen kan være så må man også se at det positive potensialet er like stort som det negative, og at for mange, mange mennesker og samfunn så er det dette man har fokus på og det man opplever. I det man ser seg blind på religionens destruktive mulighet, så kan man sammenlignes med et menneske som har opplevd så mye vondt i møte med andre mennesker at det ikke lenger tror at noe godt kan komme ut av et vennskap eller et kjærlighetsforhold. Man ser ikke lenger noe annet enn sin egen erfaring, og tror ikke lenger på noe annet enn sin egen erfaring.

Jeg skrev at man ikke kan komme utenom religion og livssyn. For hva er egentlig dette? Religioner og livssyn er mange ting, men det bunner i noe helt elementært: Våre eksistensielle spørsmål og våre moralske og etiske tanker samt våre åndelige og spirituelle behov. Hvor kommer vi fra? Hva skjer når vi dør? Hva er meningen med livet? Hvem er du? Hvem er jeg? Finnes det mer enn det vi kan se med øynene våre? Hva er godt? Hva er ondt? Hvordan bør jeg handle når noen stjeler fra meg? Har jeg et ansvar for andre enn meg selv? Påvirker ting vi gjør og sier verden rundt oss, regnet og sola?

Dette er spørsmål vi har, og som vi nærmest er født med. Det tar ikke lang tid etter at et barn har fått et språk før det begynner å engasjere seg i slikt. Å si at vi skal kvitte oss med religion er som å si at vi ikke skal fundere over slike ting. Det er like lite mulig og ønskelig som å skulle kvitte oss med vår seksualitet.

Noen mennesker er mer religiøse enn andre. Noen er mer politisk bevisst. Noen knytter seg lettere og inderligere til andre mennesker. Men selv en som er apolitisk har et visst forhold til politikk, han eller hun definerer seg ut ifra sitt politiske syn: “Nei, jeg er sofavelger.” “Nei, politikk er bare tull.” “Nei, politikere de er bare maktkåte jyplinger.” Livene deres blir uansett påvirket av politikken som føres rundt dem. Det samme med de som ikke har et religiøst livssyn de har de samme eksistensielle spørsmålene og forholder seg til dem, enten det opptar mye av livet eller lite. “Nei, jeg har det ikke med å gruble på slikt.” “Nei, livet er her og nå, og jeg tar det som det kommer.” På samme måte som sofavelgeren utfører en politisk handling i den han lar vær å stemme, så forholder den ikke-religiøse seg til religion og livssyn. Å ikke velge er også et valg. Å ikke-mene er også en holdning.

Det politiske systemet vårt har det tatt mange år å utvikle. Politiske tenkere har skrevet, man har forsøkt forskjellige ting, folk har protestert – det har forandret seg og tilpasset seg og vokst. Fra å være små enheter på en familie eller stamme har vi i dag politiske organisasjoner som favner hele verden.

 

Fra de første menneskene satt med sine eksistensielle spørsmål har religioner også utviklet seg. Man har forsøkt å finne svar, man har handlet ut ifra de svarene man fant. Myter har oppstått. Eksistensielle, moralske og etiske spørsmål er kaotiske, religioner forsøker å svare, å lage orden i kaoset. Og i at man har felles referanserammer (ikke nødvendigvis felles svar), så får man et rom der man kan møte eksistensielle og etiske spørsmål sammen. Dermed kan man også sammen lete etter hvordan man kan møte de åndelige og spirituelle behovene:

Jeg har gjort noe galt, jeg føler skyld, hva skal jeg gjøre med det? Jeg sørger, det går ikke over, hvordan skal jeg forholde meg til min sorg? Livet virker håpløst, vil det fortsette slik? Hvorfor leve videre? Hvordan kan jeg forholde meg til min eksistensielle ensomhet? Jeg har en indre uro jeg ikke blir kvitt, hvordan kan jeg møte den?

Man prøver og feiler, man tenker, man råder, man leter. Og man finner svar, gjør erfaringer og disse samler man på. Dette blir til kunnskap om menneskers behov, og hvordan man kan møte dem. Nye myter, riter og veiledning oppstår i kjølevannet av dette, det er i ferd med å oppstå en religiøs kult.

Dette innlegget er ikke egentlig et svar på den diskusjonen som har vært om kristendom og religion i blogger de siste dagene, selv om det nok har gitt støtet til den. Men jeg har en kommentar til noe Christer skrev i sin blogg: “Religionene kaster opp “falske og gagnløse guder”, som erstatning for det menneskelige.” Det mener jeg blir feil. Religionen er ikke et subjekt, den kan ikke handle, og kan derfor ikke kaste ut noe som helt. Mennesket forsøker å finne svar på sine spørsmål, og å møte relle åndelige behov de har som mennesker – hvordan de gjør det blir til deres livssyn, og deres religion. Religionen er i utgangspunktet et svar mennesket lager seg, og er menneskets verktøy og skapning.

Om religion er menneskeskap, og et verktøy vi lager oss for å dekke våre behov, hva er da så guder, ånder, engler, demoner, eller den monoteistiske Gud? Er disse også menneskeskapt? Det vet vi ikke. Men vi vet at de gudsbildene som folk har i de store religionene ikke er “slengt ut” av enkeltmennesker. På samme måte som religionene har utviklet seg så har disse utviklet seg ettersom hva slags erfaringer folk har. Man kan tro og mene at de er ideer folk har brukt og laget for å manipulere, og noen har nok oppstått slik. Men leser man mystikeres verker, enten det er profeter i bibelen, hinduismens skrifter eller islamske sufister, så er det ikke det bildet jeg sitter igjen med. Mystikerne vier en stor del av sitt liv til møte med det guddommelige. På samme måte som en naturfilosof studerer naturen, og forsøker å forstå den gjennom observasjon, metode og ved å samle sine erfaringer, så gjør mystikeren det samme med åndelige øvelser, metoder og erfaringer. Og det er fra disse menneskene, eller fra mennesker som har enestående mystiske erfaringer tankene om hvordan det guddommelige møter det enkelte menneske kommer fra. Senere blir de brukt som grunnlag for å lage en teologi, en lære, men utgangspunktet er møte med noe utenfor en selv, og et forsøk på å fange noe av det i ord.

 

Ordene og bildene vi bruker for å beskriver det åndelige, det guddommelige er helt klart menneskets forsøk på beskrive “det ubeskrivelige”. På den måten kan man si at det er menneskeskapt. Men om det faktisk finnes andre vesener her, om det finnes noe guddommelig utenfor oss selv, som vi bare kan skimte og ane, det vet vi like lite om, selv om man anser de som forsøker å nærme seg dette og beskrive det sine forsøk som ytterst mangelfulle.

Hva blir mitt svar da på hvordan vi skal møte de destruktive kreftene i religionen? Jeg mener man må gjøre det samme som man må gjøre når det kommer til de destruktive kreftene i mellommenneskelige forhold, og i politikk. Svaret på politikerkorrupsjon og maktmisbruk er ikke å avskaffe politikere. Svaret er et bedre politisk system. Svaret på vonde erfaringer i møte med andre mennesker er ikke å mure seg inne. Svaret er å etablere bedre menneskelige relasjoner. Svaret på farlig og dårlig religion og livssyn er bedre religion og sunt livssyn. Og det kan man ha, uavhengig om man tror på en, hundre, eller ingen guder. Men man kan ikke erstatte livssyn med politikk, kjærlighet eller noe annet. Livssyn og religion er noe vi uansett vil forme og ha, det er en del av det å være menneske.

Om det er mulig for en destruktiv religion å forandre retning og bli sunn? Ja, eksemplene på dette er utallige, og det er noe skjer i det store og det små, hver eneste dag.

***********

 

Om det finnes noen som fremdeles henger med, så er dette et link til noe som er et stort apropos – men som også toucher innpå noe av det jeg skriver, satt inn i realpolitikk når det kommer til islamske bevegelser og Midtøsten.

Talking to the enemy av Mohamed El-Moctar El-Shinqiti

 

Bibelen for dummies

Hva er Bibelen? En eventyrbok? Noe som burde revideres? Eller er den allerede revidert? Påstandene er mange, men de fleste av oss vet egentlig svært lite om boka. Så her kommer det en liten “Bibelen for dummies”-artikkel.   Hvilke bøker finner vi i Bibelen?

Ordet bibel betyr rett og slett bibliotek. Og på mange måter er det det Biblen er, en samling med gamle tekster. Det gamle testamentet består av sentrale jødiske tekster som omhandler tiden fra ca 2000 f.kr. til et par hundre år før kristi fødsel, samt mytisk stoff fra førhistorisk tid. Disse tekstene er fremdeles av de viktigste tekstene innen jødedommen. Det nye testamentet består av bøker som omhandler tiden fra ca år 0 til ca år 70 etter kristus. Disse bøkene er viktige for alle kristne samfunn i dag, og er også regnet som viktige av muslimer. Jødene har ikke noe forhold til det nye testamentet.Det gamle testamentet er en samling av bøker fra flere genre. Fra myter til erotiske bøker, fra lovbøker til ordspråk, salmer og klageskrifter. Fra profetier til historiske bøker. Den er en enormt rik kilde til ett folks litterære arv og historie gjennom 2000 år, og er en stor litterær arv. Selv synes jeg det er fasinerende at mange millioner mennesker bruker tid på å lese eldgamle litterære tekster, enten det er vedaene, gamle jødiske tekster, gamle epos eller de greske heltekvadene. Gjennom å lese Bibelen får en del av en litterær arv som mennesker har tatt del gjennom 4000 år.

Det som slår meg når jeg leser i GT er at mennesket til alle tider har balt med de samme tankene: Rettferdighet, ondskap, sorg, glede, død, kjærlighet. At problemene har vært de samme: Fattigdom, sult, barnløshet, redsel for katastrofer, krig, tungsinn, voldtekt. Menneskets møte med dette kan og er like sterkt beskrevet av en forfatter for 3000 år siden som i dag. Er det først stor litteratur, blir det aldri uaktuelt, og en vil alltid kunne kjenne seg igjen i det som skjer. Når Bibelen forteller gjør den det på en knapp måte som vi kan kjenne igjen fra de norrøne sagaene. En må lese mellom linjene, og en må få med seg de små nyansene for å se hvilket drama forfatteren har klart å fange. Liker en denne fortellermåten har en mange timer med stor lesning i Bibelen. Se bare på dette eksempelet fra 2. Samuelsbok, kapittel 11:

David og Batseba
Året etter, på den tid kongene pleier å dra i hærferd, sendte David Joab og mennene hans og hele Israels hær av sted. De herjet ammonittenes land og kringsatte Rabba. Selv satt David hjemme i Jerusalem. 2 En kveld hendte det at David stod opp av sengen og gikk og drev på slottstaket. Som han så utover fra taket, fikk han øye på en kvinne som badet; hun var meget vakker. 3 David sendte bud og spurte seg for om kvinnen. Han fikk til svar at det var Batseba, datter av Eliam og konen til hetitten Uria. 4 Så sendte David folk og hentet henne, og da hun kom til ham, lå han med henne. Hun hadde nettopp renset seg etter at hun hadde vært uren. Siden gikk hun hjem igjen.

5 Men kvinnen var blitt med barn. Hun sendte bud til David med de ord: “Jeg skal ha barn.” 6 Da sendte David bud til Joab: “La hetitten Uria komme hit til meg.” Og Joab sendte Uria til David. 7 Da Uria kom, spurte David hvordan det stod til med Joab og hæren, og hvordan det gikk med krigen. 8 Så sa han til ham: “Gå nå hjem og vask dine føtter!” Og da Uria gikk ut fra kongsgården, ble det sendt en gave fra kongen etter ham.

9 Men Uria la seg i porten til kongsgården sammen med alle kongens tjenere; han gikk ikke hjem til huset sitt. 10 Da David fikk vite at Uria ikke hadde gått hjem, sa han til ham: “Har du ikke vært på reise? Hvorfor er du ikke gått hjem til ditt eget hus?” 11 Uria svarte David: “Israelittene og judeerne er i felten, og paktkisten med. Joab, herren min, og kongens menn ligger i leir ute på åpen mark. Skulle da jeg gå hjem og spise og drikke og ligge med min kone? Ved ditt liv, så sant du lever, det gjør jeg ikke!” 12 Da sa David til Uria: “Bli her i dag også! I morgen sender jeg deg av sted igjen.” Så ble Uria i Jerusalem den dagen og dagen etter. 13 David kalte ham til seg og spiste og drakk sammen med ham så han ble drukken. Men om kvelden gikk han og la seg på
plassen sin sammen med kongens tjenere; hjem til huset sitt gikk han ikke.

Dette er en historie vel verdt å fortelle, og godt fortalt. Kongen tar seg en elskerinne, men i all hemmelighet. Da hun blir gravid setter han opp et plot: Han får mannen hennes hjem, slik at han skal ha sex med kona, og dermed vil det fremdeles være hemmelig at barnet har en annen far. Hvorfor var dette så viktig for David? Som konge kunne han vel ta for seg uten at noen reagerte? Selv om det ble kjent at Batseba var med barn, og at mannen ikke var faren, hvorfor bryr han seg om å beskytte henne fra dette? Og hva skjer nå, når Urias ikke handler slik David trodde, og planen hans ryker? Hvordan opplever Batseba det som skjer?

Sterkt er det også å høre om Urias som ikke vil sove med sin hustru mens Israels hær er i felten. Kontrasten mellom ham og kongen som har sendt hæren ut for så å ta seg til rette blir grotesk. Eller har Urias skjønt hva som har skjedd, og nekter å ta seg av kongens barn, slik tusenvis av menn har gjort opp igjennom historien?

Noe som også fasinerer i de historiske bøkene i GT, er ærligheten om de mennesklige svakhetene. GTs helter er på mange måter moderne antihelter, med sine moralske feilskjær, alkoholisme, løgn og bedrag -uten at dette blir forherliget, tvert imot. Jeg synes det er spennende at når en forteller om sitt folks største menn så er det på godt og vondt, de står ikke frem i noe rosenrødt skjær, og er ikke forherliget.