Beates rasteplass

- Beate, du skal alltid være så jævla perfekt.

Orden kom fra en fyr som jeg ikke trodde kjente meg så veldig godt. Og når han sa dette i fullt alvor, uten at jeg noensinne senere har forstått verken hva som fikk ham til å si det der og da i en drosje på vei hjem fra fest, eller hva han sikta til, så var det i alle fall en ting jeg var sikker på i det jeg hørte hva han sa:

- Tull.

Det var dummeste jeg hadde hørt. Var det noen som var klar over hvor sørgelig lite perfekt hun var, så var det jeg.

Det gikk noen uker, og plutselig slo det ned meg som en bombe. Fyren hadde rett. Om jeg var smertelig klar over at jeg ikke var perfekt, så var det jo det som var problemet mitt. At det var et smertelig faktum, at jeg jo så gjerne ville være perfekt, og at jeg opplevde det som et problem at det jo slett ikke er slik.

Skulle jeg si noe, så måtte jeg vite at det var rett. Skulle jeg mene noe så ville jeg vite at jeg hadde klart å få med meg mer enn min side av saken, og helst en stor del av sannheten også. (Som kjent er det den ene siden, og den andre siden, og så sannheten.) Med et slikt utgangspunkt er det jo vanskelig å si eller mene noe om noe som helst. Og i alle fall komplett umulig å skulle mene noe i en blogg som tar stikkturer innom stridstemaer som politikk, samfunn, religion og meningen med livet.

Så hvorfor blogg? Hvorfor kaste målet om perfekthet langt av gårde og ytre seg om ting man vet så sørgelig lite om, at det uansett må gå galt, feilene kommer, fordommene er der, uvitenheten står skrevet med store bokstaver.

Fordi jeg tror det er slik for oss alle. Fordi alle stemmer trengs, for å være i stand til å se litt av det større bilde, og av og til sammen kunne se i alle fall et glimt av sannheten i det hun kommer til syne i en av sine mange skikkelser.

Alle stemmer trengs. Også min.