Beates rasteplass

Nasrudin Hodja kom gående og fant en manns om satt ved veikanten. Han så ulykkelig ut, og Hodja spurte hva som var i veien.

- Livet mitt er helt innholdsløst bror, sa mannen. Jeg har så mange penger at jeg ikke trenger å jobbe. Jeg la ut på denne reisen for å finne spenning og kjenne at jeg lever. Men så langt er alt like grått og trist som hjemme hos meg selv.

Uten å si noe mer tok Hodja ryggsekken til mannen og løp av sted med den. Frem og tilbake som en hare løp han, han var kjent her og kunne ta alle små snarveier og gjemme seg bort bak hver knaus. Ganske snart var han langt foran den andre. Da satte han fra seg ryggsekken ved veikanten og ga seg til å vente på den ulykkelige mannen.

Og der kom han frem bak en sving, mer ulykkelig enn noen sinne på grunn av sekken han hadde mistet. Da han fikk se at den lå der i veikanten ropte han ut av glede og løp for å ta den opp.

- Slik kan man også bli lykkelig, sa Hodja.

En samurai ville vite forskjellen på himmelen og helvete. Han gikk til en gammel eneboer, hilste, og sa hva han ville vite. Eneboeren enset ham ikke, han bare fortsatte med det han drev på med, han lagde seg en kopp te. Samuraien spurte på nytt, men det kom intet svar. Samuraien var ikke vant til at noen overså ham, han ble rasende, dro sverdet sitt og sa: “Vet du ikke hvem jeg er? Jeg kan drepe deg med ett slag med dette sverdet.” Da så eneboeren på ham og sa: “Det er helvete.” Samuraien ble så overasket at han satte sverdet tilbake i slira. “Det er himmelen”, sa eneboeren.

*****

Hvordan er helvete? Det står en stor gryte mat midt i en ring med mennesker. De sitter der og skal spise, men skjeene de har er så lange at de ikke er i stand til å holdet i skaftet og få matet inn i munnen. De tar mat på skjeen, søler ut og forsøker på nytt, søler ut og forsøker på nytt.

Hvordan er himmelen? Det står en stor gryte mat midt i en ring med mennesker. De sitter der og skal spise, men skjeene de har er så lange at de ikke er i stand til å holdet i skaftet og få matet inn i munnen. De tar mat på skjeen, så gir de maten til den som sitter ovenfor seg. Slik mater de hverandre.

The photo is taken by yoshiko314.

En av innbyggerne i byen til Hodja kom mens han ropte “Hodja, Hodja! Eselet ditt er borte!”

Hodja svarte: “Priset være Allah, om jeg hadde sittet på eselet så ville jeg og vært borte.”

A keen country lad applied for a salesman’s job at a city department store. In fact it was the biggest store in the world - you could get anything there.

The boss asked him, “Have you ever been a salesman before?” “Yes, I was a salesman in the country” said the lad. The boss liked the cut of him and said, “You can start tomorrow and I’ll come and see you when we close up.

The day was long and arduous for the young man, but finally 5 o’clock came around. The boss duly fronted up and asked, “How many sales did you make today?”

“One” said the young salesman.

“Only one” blurted the boss, “Most of my staff makes 20 or 30 sales a day. How much was the sale worth?”

“Three hundred thousand, three hundred and thirty four dollars” said the young man.

“How did you manage that?” asked the flabbergasted boss.

“Well” said the salesman “this man came in and I sold him a small fish hook, then a medium hook and finally a really large hook. Then I sold him a small fishing line, a medium one and a huge big one. I asked him where he was going fishing and he said down the coast. I said he would probably need a boat, so I took him down to the boat department and sold him that twenty foot schooner with the twin engines. Then he said his Volkswagen probably wouldn’t be able to pull it, so I took him to the car department and sold him the new Deluxe Cruiser.”

The boss took two steps back and asked in astonishment “You sold all that to a guy who came in for a fish hook.

“No” answered the salesman “He came in to buy a box of Tampons for his wife and I said to him, “You’re weekend is fucked, you may as well go fishing.”

I forbindelse med en annen post skrev jeg om “den gylne nettregelen” jeg lærte meg når jeg entret nettlivet. Den er kort fortalt slik: Når du havner i en opphetet debatt på nett, eller forsøker å ta opp et betent tema, så spør deg først om følgende:

Er det sant?
Er det nødvendig?
Er det sagt med godhet?

For en uke siden dumpet det ned et menighetsblad i posten, og av alle ting så fulgte det med en historie om Sokrates som handler om nettopp dette. Her er den:

En dag kom en mann løpende til den vise Sokrates. Han var meget opphisset: “Hør Sokrates, jeg må fortelle deg om hvordan din venn…” “Stopp litt!” avbrøt vismannen. “Har du silt det du nå skal si gjennom de tre silene?” “Tre siler?” spurt den andre vært forundret. “Ja, la oss nå se etter om det du nå vil fortelle meg går gjennom de tre silene.

Den første silen er sannheten, har du undersøkt om det du vil fortelle meg er sant?” “Nei, jeg har hørt det fortalt…” “Nåvel! Men du har sikkert latt det gå gjennom den andre silen. Den heter godhet. Er det du vil fortelle meg i det minste noe godt?” Noe nølende svarte den andre: “Nei, jeg kan ikke nettopp si det - tvert om…” “La oss i alle fall prøve om det går gjennom den tredje silen. Det gjør vi når vi spør “Er det nødvendig å fortelle meg det du er så opphisset over?” “Ikke nødvendig, nei…”

“Nåvel”, lo Sokrates. “Når det du vil fortelle meg verken er sant, godt eller nødvendig, så lar vi det ligge og bryr oss ikke mer om det”!

(Fra Metodistkirkens konfirmasjonsbok “utfordringen”)

Hodja sto i rådhuset sammen med byens fremste menn og diskuterte Viktige Saker da en ungeflokk kom løpende. Inn døra kom de, støyende og masende, og det var ikke ørens lyd å få, langt mindre var det mulig å fortsette samtalen. Da ropte Hodja: “De deler ut gratis smågodt på torvet i dag!” Ungene forsvant like raskt som de hadde kommet inn, og mennene snudde seg fornøyd mot hverandre for å fortsette der de slapp. Men Hodja var ikke der, han var på vei mot døra.

- Hvor skal du Hodja, ropte en av de andre.
- Til torvet for å se etter smågodt, sa Hodja.
- Det var jo bare en spøk Hodja?
- Men det kan jo være sant!

I lang tid hadde man forsøkt å få Hodja til å tale ved fredagsbønnen. Han hadde sneket seg unna, unnskyldt seg og funnet på gode grunner til å si nei, men en dag klarte han ikke å rømme unna lenger. Så han sa ja. Da fredagen kom satt han bakerst i moskeen. Da tiden kom for at han skulle tale reiste han seg sakte opp, gikk, opp gjennom midtgangen, ble stående der foran og se utover forsamlingen. Lenge. Så sa han:

- Vet dere hva jeg skal tale om i dag?
- Nei, sa de.
- Slike uvitende folk har jeg ikke noe å si, sa Hodja, før han langet ut nedover midtgangen og var borte.
Det ble stille. Så begynte alle å snakke i munnen på hverandre, og de la en plan.

Neste fredag ble Hodja kalt frem på nytt. Han reiste seg, gikk oppover midtgangen, så utover forsamlingen og spurte:
- Vet dere hva jeg skal tale om i dag?
- Ja, sa de.
- Så er det jo ikke bruk for meg, sa Hodja og var borte på nytt.
Igjen ble det lagt en plan.

For tredje gang ble Hodja kalt frem på en fredag, også denne gangen kom han opp, så utover forsamlingen og sa:
- Vet dere hva jeg skal tale om i dag?
- Ja, svarte halvparten av forsamlingen. Nei, svarte den andre halvparten.
- Da kan de som svarte ja, fortelle til de som svarte nei, så Hodja. Og så var han borte igjen.

Hodja var en tur på byens bad. Der ble han dårlig behandlet. Ingen kom og skrubbet ham på ryggen, ingen rakte frem håndkle til ham la frem klærne hans eller åpnet døra for ham. Allikevel, da han skulle ut tipset han alle rikelig.

Dagen etter kom han igjen, og denne dagen var oppmerksomheten en helt annen. Han ble behandlet som en konge fra han kom til han gikk, og på veien ut stilte de som jobbet i badet seg opp, klare for å motta dagens tips. Og Hodja tipset dem. De fikk noen få ører hver.

- Men Hodja, sa de, hva skal dette bety? Ingen har blitt så dårlig behandlet som det du ble i går, og allikevel så tipset du bedre enn noen har gjort før. I dag har vi behandlet deg som en konge, også ser du så gnien på tipset?
- Tipset dere fikk i går var for i dag, og dagens tips var for i går, svarte Hodja.

Hodja hadde fått seg et instrument, en fløyte, og han satte seg til for å spille på den. Han spilte en time, han spilte to. Han spilte i flere dager. Men han spilte bare den samme tonen om igjen og om igjen. En lang tone lot han det være mens han spilte sakte ut.
- Tuuuuuuuuuuuuuuuuut. Tuuuuuuuuuuuuuuuuut. Tuuuuuuuuuuuuut.

Til slutt hadde Hodjas kone fått nok.
- Andre, når de spiller spiller ikke bare en tone, sa hun. De spiller mange toner, oppover og nedover.
- De er på leting etter denne ene tonen, sa Hodja. Og jeg har funnet den.

Folk kom løpende til der hvor Hodja satt:

- Hodja, Hodja, svigermoren din er falt i elven, vi finner henne ikke.
- Dere må lete oppover elven sa Hodja.
- Men hun kan da ikke ha flytt mot strømmen?
- Dere kjenner ikke svigermoren min, sa Hodja.

*******

Jeg vet ikke hvor gammel denne Hodjahistorien er, men jeg liker så godt å finne igjen temaer i det man tenker er “urnorske” eventyr i helt andre sammenhenger, som her, med “Kjærringa mot strømmen”. Et annet motiv som også finnes både hos Hodja og i et annet norsk folkeeventyr, Peik, er situasjonen der man er fanget i en felle. Både Hodja og Peik er fanget i en tønne og en brå død står for døren, men de klarer å lure en forbipasserende til å bytte plass med seg. Det samme motivet finnes i H. C. Andersens Store Klaus og Lille Klaus samt i et Engelsk eventyr, Hudden Dudden and Donald O’Neary. Og sikker flere!

An old Arab man lived alone in Idaho. He wanted to dig his land to plant his potato field, but it was very hard work. His only son, Abdul who used to help him, was being held by the FBI for aiding and abetting terrorists. The old man wrote a letter to his son and described his predicament.

Dear Abdul,

I am feeling pretty bad because it looks like I won’t able to plant my potato garden this year. I’m just getting too old to be digging up a garden plot. If you were here, all my troubles would be over. I know you would dig the plot for me.

Your Dad, Mohamed.

A few days later he received a letter from his son.

Dear Dad,

For heaven’s sake, don’t dig up that garden, that’s where I buried the biological weapons!

Love, Abdul.

At 4a.m. the next morning, F.B.I. agents and local police showed up and dug up the entire area without finding any weapons. They apologized to the old man and left. That same day the old man received another letter from his son.

Dear Dad,

Go ahead and plant the potatoes now. That’s the best I could do under the circumstances.

Love, Abdul.

En hersker sa en gang til Hodja:
- Hodja, alle store herskere har et navn med Gud i seg. En kalte seg Guds utvalgte, en annen Guds aksepterte. Hva med meg, bør ikke jeg ta meg et slikt navn?
- Gud forby! svarte Hodja.

Hodja var ute og gikk sammen med en venn.
- Hodja, sa vennen, du vise som kan alt som er å vite, hvorfor ble fuglene skapt til å fly, men ikke kuene?
- Nei, det vet jeg ikke, svarte Hodja.

I det de snudde for å gå hjemover igjen, fløy det en flokk med fugler over dem, og en av dem gjorde fra seg, og fugleskitten falt ned på hodeplagget til Hodja.

-Nå, min venn, sa Hodja, nå vet jeg hvorfor kuer ikke er skapt for å fly.

Bildet er Franz Marcs (1880-1916) “Yellow cow”

Hodja vokse opp i Akshahir med foreldrene sine. Aksahir var et sted pilgrimer dro til, for det var et hellig skrin der, og faren til Hodja var selve vokteren av dette skrinet. Som barn satt Hodja satt der og så på de som kom. Folk med ukjente språk og drakter. Han hørte historiene de fortalte og fikk smake på maten de spiste. Når de dro igjen drømte han om å få følge med dem på reisen hjem.

Tiden gikk og en dag merket Hodja at de første dunene kom fram på overleppa, og han forsto at nå var tiden kommet. Av faren sin fikk han et sta esel, han satte seg på det, og dro mot øst. Han red i dager. Han red i uker. Han red i måneder og han red i år. Først red han langs havet. Så langs elvene oppover til åsene. Så over åsene til de høye fjellene.

En dag kom han til verdens høyeste fjell. Lufta var tynn og eselet var gammelt, nå slet det med å få puste. Det tok ett skritt, og ett skritt til, men så var det slutt, det la seg ned og døde på stedet. Hodja gråt. Han fant steiner og dekket vennen sin. Siden ble han stående og tenke på alt de hadde opplevd sammen, helt fra den dagen de red ut fra Akshahir.

Folk som var på reise gjennom dalen under kunne se ham der han sto. Det de så var en ung mann, tynn og støvete fra en lang reise. De kunne se at noen var begravet der han sto, og de tenkte at dette måtte være graven til en svært spesiell person, kanskje en hellig mann. Den unge mannen, (vår venn Hodja), måtte være disippelen hans tenkte de. En ung disippel som ved sin mesters død ikke ville skilles fra ham.

En rik man hørte om denne hellige mannens grav og om disippelen hans som sto der og sørget over ham. Da denne mannen eide området der graven var ga han ordre om at det skulle bygges et hellig skrin over graven, og at området rundt skulle gis til driften av det hellige stedet og til lønn av disippelen som nå skulle bli selve vokteren av skrinet.

Skrinet ble bygd og Hodja ble boende, som skrinets vokter. Pilegrimer kom fra fjern og nær, og historien om den hellige mannen og hans disippel reiste enda lenger. Til slutt kom historien til Akshahir, og til Hodjas far. Også han ville ta dette nye skrinet i øyesyn, og la ut på den lange reisen mot øst.

Flere år brukte han, men en dag sto han der ved skrinet i fjellet. Da han fikk se vokteren av fjellet ble han stående å stirre, for det var hans sønn. Da de to senere satte seg ned samme fortalte Hodja ham historien om skrinet, og historien om det gamle eselet.

- Hodja, sa faren hans, jeg hadde og et esel. Jeg red på det, langt og lenger en langt. En dag døde det. Det var nøyaktig på det stedet i Akshahir hvor det hellige skrinet står. Det er hans ben som ligger begravet der. Og det eselet, det var faren til ditt esel.

Hodja satt som vanlig på torget og så vis ut, da en mann kom til landsbyen. Mannen var en sannhetssøkende mann, og hvem andre skulle han da snakke med, om ikke vår venn?

- Er det deg, Hodja, den viseste av de vise? spurte han.
- Ja, jeg er Nasrudim Hodja, svarte Hodja.
- O du vise, kan du fortelle meg livets hemmelighet? Den hemmeligheten jeg må kjenne til for alltid å kunne være lykkelig?
- Du må kunne ta gode avgjørelser.
- Selvfølgelig, gode avgjørelser! Men jeg er en enkel mann, Nasrudim. Du som kjenner alle hemmeligheter, og vet alt, hvordan skal jeg lære meg å ta gode avgjørelser?
- Erfaring.
- Ah, erfaring. Men hvordan skaffer jeg meg erfaring?
- Ved å ta dårlige avgjørelser.

Denne historien er allerede her i bloggen i en zen-versjon.

En mann er på vandring gjennom ødemarken. Mens han går der blir han oppdaget av en tiger. Mannen løper at hva han maktet, og kommer til et stup. Han klatrer over kanten av stupet og nedover mens han holder seg i en liane. Og der blir hengende, langt fra bunnen. Over ham står tigeren og brøler.

Mannen har aldri vært et religiøst menneske, men om han aldri før har hatt bruk for å bli reddet på mirakuløst vis så har han det nå, og han roper ut så høyt kan: “Er det noen her?”

Med ett blir alt helt, helt stille. Vinden stilner, fuglene slutter å synge og alle jungellydene dør hen. Ikke en lyd høres. Da hører han en myk, sterk stemme som kommer fra alle steder på en gang: “Slipp taket”, sier den. “Kast deg ut i det, og det skal bli bra.”

Mannen tenker seg om et par sekunder, så roper han ut på nytt: “Er det noen andre der?”

Nasrudin Hodja tok turen innom et tehus og ropte ut: “Vi har mer nytte av månen enn av sola!” “Hvorfor” spurte de andre. “Fordi om natten har vi større bruk for lyset”, svarte han.

A mangy looking guy goes into a bar and orders a drink. The bartender says, “No way. I don’t think you can pay for it.” The guy says, “You’re right. I don’t have any money, but if I show you something you haven’t seen before, will you give me a drink?” The bartender says, “Only if what you show me ain’t risqué.” “Deal!” says the guy and reaches into his coat pocket and pulls out a hamster.

He puts the hamster on the bar and it runs to the end of the bar, down the bar, across the room, up the piano, jumps on the keyboard and starts playing Gershwin songs. And the hamster is really good. The bartender says, “You’re right. I’ve never seen anything like that before. That hamster is truly good on the piano.” The guy downs the drink and asks the bartender for another.

“Money or another miracle else no drink”, says the bartender. The guy reaches into his coat again and pulls out a frog. He puts the frog on the bar, and the frog starts to sing. He has a marvelous voice and great pitch. A fine singer. A stranger from the other end of the bar runs over to the guy and offers him $300 for the frog. The guy says “It’s a deal.” He takes the three hundred and gives the stranger the frog. The stranger runs out of the bar.

The bartender says to the guy “Are you some kind of nut? You sold a singing frog for $300? It must have been worth millions. You must be crazy.” “Not so,” says the guy. “The hamster is also a ventriloquist.”

(Ventriloquist = buktaler)

Gåter og ordtak er en del av den muntlige fortellerarven, sammen med historier, myter, legender, ballader, vandrehistorier og vitser. Gåtekonkurransen mellom Bilbo og Gollum i Hobbiten er ikke en fiks ide fra Tolkien sin side, det er en del av den tradisjonen han var opptatt av.

Det finnes mange forskjellige typer gåter, og det finnes regler for hvordan de lages. Det er morsomt å lage gåter selv, ikke minst sammen med barn. Og det er morsomt å gjette gåter, selv om jeg selv er heller dårlig på det. Derfor samler jeg på gåter slik at jeg oftere kan stille dem enn jeg behøver å gjette dem selv.

Her kommer en gåte, som jeg først fant i en gammel norsk versjon. Senere dukket den opp i et Jack eventyr fortalt av Pomme Clayton, “A bucket of brain” (?).

Begge versjonene er med her:

Fire gangande
fire hangande
to ser mot by,
to ser mot sky,
en dingler etter.

Four stiff standards
four dillidanders
two lookers,
two crookers,
and one wig-wag.

Noen som vil prøve seg?

I anledning skolestart er det viktig å vite hva som er viktig her i livet:

En mor kommer inn på sin datters soverom og finner et brev på hodeputen hennes. Med bange anelser og skjelvende hender åpner hun og leser det:

Kjære mamma.

Du må ikke bli lei deg for dette brevet. Jeg har reist ut i verden med min nye kjæreste. Han er ordentlig kjekk med alle piercingene og tatoveringene sine.

Men jeg har flere gode nyheter..! Jeg er gravid, og jeg er sikker på at vi kommer til å bli lykkelige i den store campingvogna Kent Ståle har på MC-klubben i de svenske skogene. Han vil ha mange flere barn med meg, og det er jo min drøm også!

Jeg har lært at hasj ikke er farlig, og vi skal dyrke det til oss selv og vennene våre, som gir oss all kokainen og ecstacyen vi måtte ønske oss. I mellomtiden ber vi for at de finner en kur for AIDS slik at Kent Ståle kan bli bedre, han fortjener det.

Ikke vær redd for meg, jeg er femten nå og stor jente. Jeg skal nok komme på besøk en dag og vise deg barnebarna dine!

Din hengivne datter,
Anita

PS: Mamma, det er ikke sant. Jeg er hos naboen. Jeg ville bare vise deg at det finnes verre ting her i livet enn karakterboka mi, som ligger i skrivebordsskuffen min.

Klem!