Ukas vits - å komme hjem etter en natt på byen

Av og til ramler det inn virkelig gode vitser på vandring i internett. Som denne:

Jack wakes up at home with a huge hangover he can’t believe. He forces himself to open his eyes, and the first thing he sees is a couple of aspirins next to a glass of water on the side table. And, next to them, a single red rose!

Jack sits down and sees his clothing in front of him, all clean and pressed.

Jack looks around the room and sees that it is in perfect order, spotlessly clean. So is the rest of the house. He takes the aspirins, cringes when he sees a huge black eye staring back at him in the bathroom mirror, and notices a note on the table: “Honey, breakfast is on the stove, I left early to go shopping–Love you!”

He stumbles to the kitchen and sure enough, there is hot breakfast and the morning newspaper. His son is also at the table, eating. Jack asks, “Son…what happened last night?”

“Well, you came home after 3 A.M., drunk and out of your mind. You broke some furniture, puked in the hallway, and got that black eye when you ran into the door.”

“So, why is everything in such perfect order, so clean, I have a rose, and breakfast is on the table waiting for me?”

His son replies, “Oh THAT!… Mom dragged you to the bedroom, and when she tried to take your pants off, you screamed, “Leave me alone, lady, I’m married!”

The pictures are taken by yoshiko314

 

Når er natten over?

Jeg skrev så vidt en post om Libanon i det angrepene brøt ut. Og det har kommet noen kommentarer i form av historier. Ellers begynte jeg så freidig å diskutere på diverse forum. Først tenkte jeg at dette kan jeg ikke nok om. Så leste jeg hva andre skrev som tydeligvis kunne enda mindre enn meg, så jeg leste meg opp en del, og satte i gang. Men så ble det bare for vondt. Alt sammen.

Hvorfor går nettopp denne konflikten så inn på meg? På så mange av oss? Man kan mene at det bare er fordi den får så mye oppmerksomhet, og det er det helt sikkert. Mange av oss nordmenn kjenner folk som har vært i fredstyrkene i Libanon. Mange har kontakter i Israel og Palestina, har reist i landene selv. Vi har fulgt den gryende freden i Libanon, og i alle fall jeg gledet meg over “vanlige” libaneseres reaksjon på karikatrustriden. (De tok helt avstand fra alt opptøyene, og av det som kom frem i media de mest reflekterte tankene om dette. Dette er selvfølgelig bare en subjektiv opplevelse fra min side. Men det er nå engang slik vi er, fylt av våre egne tanker og inntrykk.) Det er mange grunner til at dette oppleves så nært, og er nært for mange av oss.

Det å sitte slik på sidelinjen, og se en slik konflikt skru seg til - fordi noen få så tydelig ønsker blod, det er grusomt. Iran og Syria som trekker i snorene. Israel som så lenge har presset palestinere inn i en umennesklig tilværelse. De europeiske landene som spiller sitt taktiske spill. USA som står klar med flere bomber. Alle blikkene er rettet mott et sted. Med unntak av alle de som ønsker at våres øyne ser dit for at vi ikke skal se noe helt annet som foregår i det skjulte, enten det er G8 møter og atomprogrammer, at man har mistet helt styringen i Irak eller at man skal vise muskler eller forsøke ut nye våpen, slike betraktninger gjør det uutholdelig. Å tenke på hellfiredelene produsert i Norge, om hvordan det kanskje hadde vært annerledes om flere land hadde turt eller villet støtte Hamas, og sagt at det hadde gått for langt. Kanskje er alt dette med på å gjøre det så vondt.

Jeg ender opp med å forsvare Israel om noen i sin svarthvitthet ikke er i stand til å se hvordan det oppleves fra den siden. Jeg anklager Israel om noen mener at de er i sin fulle rett. Jeg vil ikke vies med Gaarder der han i en suppe av merkelig argumentasjon og bilder ender opp med noe som ikke tilfører debatten noe som helst her i Norge. (Men forhåpentligvis så gjør den godt for noen i de arabiske landene, aldri så galt er det godt for noe.) Et “vi” som sier at vi er annerledes, vi er bedre kan jeg ikke være med på. Jeg er ikke bedre. Jeg tror ikke vi er bedre. Dessverre. Men sier noen at “dette var det eneste Israel kan gjøre”, så tenker jeg at vi må bo på forskjellig planet.

Når er natten over? Hva skal til for forsoning? Ikke bare fravær av raketter og selvmordsbombere? Jeg tror svaret ligger og dirrer i luften. Det har alltid gjort det. Og opp igjennom historien noen plukker det ned og setter ord på det.

Fienden sitt våpen kastet,
opp visiret for,
vi med undren mot ham hastet,
ti han var vår bror.

Dette er en del av det 6. verset i nasjonalsangen vår. Den fortsetter slik:

Drevne frem på stand av skammen
gikk vi søderpå;
nu vi står tre brødre sammen,
og skal sådan stå!

Det er en gammel jødisk historie som sier det samme:

Når er natten over?

En rabbiner satt sammen med disiplene sine. Han spurte dem: Når er natten over, i hvilket øyeblikk blir det dag?

En av disiplene svarte: - I det man kan skjelne en sau fra en geit?
- Nei, sa rabbinere.
En annen sa: - I det man kan skjelne et fikentre fra et morbærtre?
- Nei, sa rabbineren. - Natten er over i det du kan se din fiende i øynene, og se din bror.

The pictures are taken by yoshiko314

Hva er meningen med livet

Hva er meningen med livet.

Da Sexy tagget meg var dette et av spørsmålene, og jeg skrev at jeg måtte få komme tilbake til det. Nå er jeg tilbake. Og får svare på den eneste fornuftige måten man kan svare på slikt, med en historie:

Det var en gang en intelligent ung mann. Han var jødisk, og hørte til en yeshiva, en jødisk religiøs i en liten landsby i Øst-Europa. Han var stedets stolthet og glede, for han var så fremmelig, så klok og så vis for sin alder at alle følte ærefrykt for ham, og han var allerede utpekt til å bli deres nye, store rabbi når den tiden kom.

Hver dag satt han på lesesalen. Han kom først, og han gikk sist. Han kunne alltid svare, og allerede nå kunne han sette fast læreren i enhver Talmuddiskusjon.
Så var det en vårdag. Solstrålene lyste opp pultene og nakkene på de unge guttene og mennene som hang over bøkene. Med ett ble stillheten brutt av et rop:
“Hvorfor” ljomet det. “Hvorfor?”
Det var den unge mannen som ropte, han løp opp til læreren, nærmest ristet ham og ville ha svar:
Hvordan kunne egentlig Gud skape oss på denne måten? Hvordan kan verden både være ond og god? Hva vil han oss? Hva vil vi han? Hvorfor? Hva er meningen med det hele?

Spørsmålene hans tok ikke slutt. Læreren kom aldri til ordet og det var kanskje like greit for han hadde ikke noen svar, og det visste den unge mannen. Fortvilet løp han ut av rommet, han løp nedover veien og ut av landsbyen. Han løp helt til den neste byen der det bodde en kjent klok rabbiner. Han løp inn i dennes yeshiva, han kastet seg på kne foran rabbineren og ropte ut alle sine spørsmål.

Rabbineren løftet hånden og fikte til ham.

- Din tåpe, sa han. Hva skal du med svar, du som har spørsmålene.

The picture is taken by yoshiko314

Om å oppleve mirakelet

Det var natt. Fire rabbinere ble vekket av en engel. Engelen tok dem med ogt bar dem frem til Det syvende hvelvet i Den syvende himmel. Der fikk de se Esekiels hellige hjul.

Siden ble de ført tilbake til jorden igjen.

En av rabbinerne ble gal, og vandret rundt på jorden til siden dagers ende.

Den andre rabbineren ble kynisk. “Jeg har nettopp drømt om Esekiels hjul. Det var alt. “

Den tredje rabbineren kunne ikke stoppe å snakke om det som hadde skjedd ham. Han var som besatt, la ut om det han hadde sett til alt og alle, han forsøkte å forklare hvordan hjulet var laget, og betydningen av det han hadde sett. Han gikk så langt at han forlot sin tro.

Den fjerde rabbineren var dikter. Fra ham kom det nye sanger og dikt, til aftenens pris, til sin nyfødte datter, til alle stjernene på himmelen. Og han førte et bedre liv enn tidligere.

 

(Gammel jødisk historie)

Lammet

En ulv bøyde seg ned for å drikke av bekken da han fikk se et lam som sto nedenfor og drakk. Han fikk vann i munnen, men ville ikke kaste seg over det uten å ha et påskudd.

- Hei du, sa han, du står der og skitner til vannet mitt!
- Jeg står jo nedenfor deg, mekret lammet.
- Jeg husker nå så tydelig hvordan du sto lengre opp i fjor, sa ulven.
- I fjor var jeg jo ikke født engang, sa lammet.
- Bruker du munn og? Var det ikke deg så var det faren din eller en annen i familien, sa ulven, og slukte lammet.

-Fra Æsops fabler

The picture of William is taken by Brenda Anderson. Thank you

Løven

En sufihistorie for i dag.

En løve hadde funnet veien til en innsjø. I det han bøyde seg ned for å drikke skvatt han til - en annen løve tittet tilbake på ham. Han brølte, men det hjalp ikke, den andre forsvant ikke. De andre dyrene derimot, de lo av ham. Til slutt hoppet han ut i vannet for å angripe den andre løven, og forsto. Det var han selv.

Fritt fortalt etter Idries Shahs engelske versjon:

A thirsty lion, having found his way to a lake, was startled when he bent over to take a drink, to see (as he thought) another lion looking back at him. He roared at it but it didn’t go away, and the other animals watching nearby laughed at him. Finally he charged into the lake to attack the “other lion,” to discover that there wasn’t any other lion there at all — it was his own reflection.

(Told by Idries Shah in the “Dreamwalkers” program of the BBC TV series, “One Pair of Eyes.”)

Photo Copyright © 2006, Stephen McClung, All Rights
Reserved. To see more of his wonderful lion photos, fallow this link.

 

Tilgivelse?

Sierra Leone.

To gutter kommer gående med en mann mellom seg. Guttene er 10-13 år gamle, og mannen de bærer mellom seg er deres far. Han har ikke bein, og ikke armer, bare noen stumper.

De setter ham ned og legger tiggerskålen tilrette mellom knestumpene hans. Der sitter han. Dag ut og dag inn. Det hender det kommer noen mynter til den tidligere læreren, men nøden er stor hos de aller aller fleste.

En dag kommer det en gutt forbi. Han kaster en mynt oppi bollen. Mannen rører på seg, klarer til slutt å få svikt i lårene og kaster bollen vekk. Den faller opp ned i veien, og mynten detter ut. Gutten stopper, snur seg og ser hva som skjer. Går tilbake, putter bollen på plass og legger mynten på ny oppi.

På nytt spenner mannen musklene og kaster vekk bollen. Gutten plukker den opp på nytt. Det skjer flere ganger. Til slutt spør gutten om han ikke vil ha mynten.

- Nei, svarer mannen, ikke fra deg.
- Hvorfor ikke? Spør gutten.
- Kjenner du meg ikke igjen? Sier mannen.

Gutten ser på mannen, og svarer nei.

- Det er du som kuttet av meg armene og beina, sier mannen.

Gutten gråter. Han ber om tilgivelse. Forteller om år uten familie, hvordan alle er drept. Ber på nytt og på nytt om tilgivelse. Mannen svarer nei, gang på gang. Der blir de stående hele denne lange dagen. Gutten gråter og ber, mannens nei tar ikke slutt.

Dagen er over. Mannens sønner kommer for å hente ham. Han ser dem komme. Han ser gutten som har lemlestet han. Han ser, at de er like gamle. Så sier han til gutten, at jo, han skal tilgi ham. På en betingelse, at han blir med ham hjem, og blir hans sønn.

Og der bor gutten i dag, og er hans hender og føtter.

(Hørt av Laura Simms, som har den fra sin fostersønn fra Sierra Leone)

De to ulvene

En guttunge sitter med bestefaren sin. Den lille gutten kjenner at det kan være så lett å være slem, og snakker med bestefaren sin om dette. "Ja, sier bestefaren", det er lett å være slem. i oss alle sammen bor det to ulver i magen. Den ene er grådig, oppfarende, biter alt og alle og sparer ingen. Han hører ikke på deg, men vil bestemme alt selv. Den andre kan også bite til, men bare når det er nødvendig. Han er ellers rolig, og hører på deg når du snakker til ham."

Guttungen lurer på om bestefaren også har to slike ulver i seg, og bestefaren svarer ja. Men hva gjør du for at ikke den slemme skal vinne over den andre da? spør guttungen. "Ved å passe på å gi den snille mat slik at den blir sterk, og la den slemme sulte slik at den blir svak", svarte bestefaren.

Mens vi henger her

En mann var på vandring gjennom ødemarken. Mens han gikk der ble han oppdaget av en tiger. Mannen løp alt hva han maktet og før tigeren nådde ham igjen kom han til et stup. Han klatret over kanten av stupet og nedover mens han holdt seg i en liane, og ble hengende der, langt fra bunnen. Over ham sto tigeren og brølte. Mens han hang der kom to små mus ut av en et hull i klippeveggen. De begynte å gange på lianen. Da fikk han med ett øye på noen markjordbær som vokste der. Han strakk hånden ut og plukket.

 

De smakte fantastisk!

 

(En zen historie)

Fortellinger om døden

Hvordan skal vi forstå døden? Kan vi snakke om døden gjennom fortellinger? Det tror jeg, og her er et knippe av mine "dødsfortellinger" for barn og voksne.

 

Jeg har alltid vært redd for å dø. Kanskje nettopp derfor har jeg grubla en del på hvordan jeg skal kunne forsone meg med at jeg skal dø en gang. Og etter at jeg fikk barn - hvordan skal jeg snakke om død med barna mine?

Jeg tror man kan snakke om det uforståelige gjennom å fortelle historier. Både for min egen del og for ungenes del har jeg lett frem historier om døden. For å forstå hva den er, og for å forsone meg med den. En historie jeg ofte kommer tilbake til er en indiansk fortelling. Her er døden blitt et mysterium som minner om det andre av livets to mysterier: Fødselen.

 

I tidenes morgen skapte Ravnen jorda og menneskene. Han skapte planter og han skapte dyr. Og når han var ferdig ble han værende på jorda, og vandret sammen med menneskene. Tiden gikk, og en dag så han at det ikke var plass til så mange flere mennesker. Han gikk derfor til menneskenes landsby for å snakke med dem.

- Jorda er snart full av mennesker, sa han. Det er ikke plass til så mange flere. Nå vil jeg at dere velger hvordan vi skal gjøre det fremover. Vi kan stenge den døra som går inn til denne verdenen, den som heter "Fødsel". Men vi kan også la denne døren stå åpen, og åpne en ny dør ut av denne verdenen, en dør som heter "Død".

Ravnen gikk sin vei, siden skulle han komme tilbake for å høre hva menneskene hadde blitt enige om. De satte seg ned for å rådslå om hva de skulle gjøre. Mennene satt i en ring, kvinnene i en annen.

I mennenes ring snakket de om hvor godt de hadde det. Om hvor fantastisk det var å sitte stille og se på sola stå opp om morgenen og gå ned om kvelden. Å lytte til fuglenes sang. Å være sammen med sin kvinne. Om at de nok ikke ville gi slipp på dette. De bestemte seg derfor for å stenge den døra som het "Fødsel", og aldri åpne den døra som gikk ut fra denne verdenen. Da de var blitt enige gikk til kvinnenes ring. De hørte kvinnene le, og tittet inn mellom dem for å se hva de lo av. I midten av ringen hadde det samlet seg dyrebarn og småunger. Barn som forsøkte å stå for første gang, men som datt ned på rumpa med et forbauset utrykk i ansiktet. Barn som satt og smilte. Barn som tok sine første skritt. Barn som tittet på tærne til et annet barn. Kattunger som jaktet på sin egen hale. Bjørnunger som tumlet rundt mens de lekesloss. Mennene måtte smile de også.

Etter en stund satte de seg ned sammen med kvinnene, og fortalte hva de hadde kommet frem til. Kvinnene hørte på dem, før de selv tok til ordet:

- Det er fantastisk å sitte stille og se sola stå opp, og sola gå ned. Det er fantastisk å høre fuglesangen. Det er godt å være sammen med sin mann. Men en dag blir vi kanskje lei av alt dette. Hvem vet hva som befinner seg på den andre siden av døra som heter "Død", kanskje er det enda større gleder? Og hva gir oss større glede her enn å se på barna som leker? Skulle vi stenge døra inn til denne verdenen, så ville vi ikke få flere barn. Nei, la oss la døra som heter "Fødsel" stå oppe, og la oss lukke opp døra som heter "Død".

Og da det er kvinnen som er den som bestemmer over slike ting, så ble det slik.

Det finnes også en kortere variant av denne, fra et annet kontinent:

Da Gud skapte menneskene var det en mann og en kone som levde sammen i en liten hytte. En dag kom Gud innom, og sa han ville snakke med dem om noe viktig. Han sa at nå måtte de velge ha slags liv de ville leve: Skulle det være som månen eller som banantreet?

Mannen og kona rådslo hele natta. Ville de være som månen som minker og dør, for så å vokse på nytt? Eller ville de være som banantreet som vokser, for så å dø, mens det kommer en rekke nye spirer fra roten dens?

Neste morgen kom Gud tilbake, og de fortalte ham at de ville være som banantreet - de ville heller dø med masse etterkommere, enn å være ensomme som månen.

Det finnes en mengde eventyr om hva som skjer når noen overlister døden. Jack er en klassisk figur i engelske eventyr, og en dag lurer Jack døden slik at han ikke kommer løs. På hjemveien ser han at han virkelig har overvunnet døden - Fiskerne kan ikke drepe fisken. Bonden kan ikke kutte korn, edderkoppen kan ikke spise fluene den har fanget og katten kan ikke ta livet av musa. Da han kommer hjem står den gamle moren hans og akker og stønner fordi noe er galt fatt i verden. Jack forteller henne om hva han har gjort og hun blir rasende! Hvordan skal de nå kunne spise og drikke, hvordan skal nye barn kunne bli født når de gamle ikke dør? Jack må sette døden fri igjen, og livet kan gå videre som normalt - Mennesker og dyr kans på nytt stille sulten sin.

I Norge finnes det en variant hvor en mann lurer døden inn i øltønna for så å stenge ham inne der. Det får ikke så fatale konsekvenser som hos Jack, men fører til at folk blir utrolig gamle der i bygda - og slik oppstår eventyret om 7. far i huset! Noen versjoner av eventyret der døden blir sperret inne forteller at konsekvensen var at da døden igjen kom seg fri, skapte Gud han om slik at han ble usynlig, og ikke lenger kunne sees av mennesker.

Døden kan være grusom. En historie forteller om en far som er ute på jakt. Med seg har han den lille sønnen sin som nettopp er blitt gammel nok til å være med. Etter en stund kommer de over en nydelig hjort. Den løper så fort at faren ber sønnen bli igjen sammen med oppakningen de har med seg og setter så av gårde etter hjorten. Jakten tar ham lengre og lengre inn i skogen, men tilslutt forsvinner hjorten for han, og faren går tilbake mot sønnen. Det synes som møter ham er ikke til å holde ut - en skogsdemon har drept sønnen hans, og sitter nå og spiser av den døde kroppen. I et vilt raseri dreper faren demonen, pakker barnet inn i et tøystykke og begir seg på hjemveien til barnets mor. Vel inne i hytta legger han bylten ned, og ser på kona. Han sier til henne at han har fanget en hjort. En meget spesiell hjort. En hjort som bare kan tilbredes i en bestemt gryte. En gryte som må lånes i et hus der det aldri har vært en stor sorg. Han ber henne gå ut og låne gryta.

Tiden går, og først sent på kvelden kommer kona tilbake. Hun ser på mannen sin og sier beklager, hun har vært rundt i alle husene i landsbyen, hun har vært i hus som ligger lengre vekk, men hun har ikke funnet et hus der de vært forskånet for store sorger. Da ser mannen på henne og sier - Nå min kjæreste, nå kan du se hva jeg har i bylten. Det er vår tur til å bære en stor sorg.

 

Duncan Williamson er en av Skottlands og Europas største fortellere. Jeg var så heldig å få være med ham en gang han opprådde på et gamlehjem. Det var utrolig fascinerende å se denne gamle mannen stå og fortelle om døden - til andre eldre mennesker. Historien han fortalte var som følger:

Det var en gang en eldre tømmerhugger som bodde i et lite hus i skogen. Han var ikke ensom, et lite stykke unna bodde datteren hans med mann og barn. Datterdatteren var innom bestefaren sin hver dag. Hun kom mens han enda var i skogen og jobbet, gjorde litt rent hos ham, kokte kaffe og satte frem mat moren hadde sent med henne. Hun likte å stelle for bestefaren som hun var så glad i.

En dag datterdatteren er der alene banker det på døren. Da hun lukker opp er det Døden som står der, og Døden spør etter bestefaren hennes. Jenta forteller at han fremdeles er ute i skogen, men at hun venter ham om en times tid. - Jeg får komme tilbake da, sier Døden, og snur seg og går.

Jenta kan ikke få gjort noe av det hun bruker å gjøre. Hun blir sittende på en stol mens tårene renner, og slik finner bestefaren henne da han kommer hjem. Hun forteller ham om hvem som har vært innom, og som skal komme tilbake om en liten stund. Bestefaren ser på henne, så klapper han henne på hodet, og ber henne gå hjem. Hun kaster seg om halsen på ham, før hun gjør som han sier.

Da jentungen er gått setter tømmerhuggeren på kaffen. Han finner frem maten som jentungen aldri fikk pakket ut, og han dekker på for to. Litt etter banker det på døren igjen, og nå er det bestefaren sjøl som lukker opp for Døden. De hilser vennlig på hverandre, og bestefaren byr så døden på en matbit og en kaffetår, og Døden, han setter seg attåt bordet og tar til seg av det som blir satt frem for ham. Jeg vet ikke hva de snakket om, men praten gikk rolig og tillitsfull. Når kaffen er drukket opp, og maten fortært reiser bestefaren seg opp, rydder vekk kopper og asjetter, snur seg mot døden og sier han er klar til å være med. Døden ser på ham og sier at nei, han er ikke her for å hente ham enda. Han var her for å hente noen andre, og siden han viste at han her ville bli tatt godt imot, så ville kan ta turen innom. Hvorpå han sa adjø til tømmerhuggeren, og ga seg av gårde.

 

Kan man rømme fra døden? I eventyrene har mange prøvd - de ser døden i øynene på en markedsplass, hopper så på en hest og rir det raskeste de kan til neste by. Der møter de på døden igjen som sier at han var så overrasket over å se ham for litt siden, han hadde jo et møte med ham i denne byen like etter. Men en er det som klarte å holde døden unna en for en stund etter å ha rømt fra ham på denne måten og det som kom ut av dødskampen, var alle historier og eventyr i hele verden. Navnet til den unge mannen kan ha vært Dede Korkut, men jeg har ikke klart å finne noen kilder til det.

Dede Korkut kom ridende på hesten sin da han fikk øye på en mann som gravde en grav. - Hvem er den graven til? Spør han.

-Til Dede Korkut, svarte mannen.

Forskrekket setter Dede fart på hesten og rir av gårde det forteste han kan. Etter en stund kommer han til en ny by. Der ser han en ny mann som graver en grav.

- Hvem er den graven til? spør han.

-Til Dede Korku svarer mannen.

Slik går ferden fra by til by, fra øst til vest helt til den store sjøen som ingen kunne krysse til hest. Dede kaster seg av hesten sin, vasser ut i sjøen før han må stoppe opp - han kommer ikke lenger. Da snur han seg, og begynner å fortelle historier. Alt stopper opp. Mennesker, dyr og døden selv kan ikke gjøre annet enn å lytte til ham. Og slik kom historiene til verden.

 

(The wonderful pictures are taken by yokoshiko314: flowers of banana tree, and sincerely: the innerworkings of a banana tree. Thank you!)

Eventyr for dummies

Er ikke Asbjørnsen og Moe forfatterne av bukkene Bruse og Askeladden? Kan du dikte et folkeeventyr? Er eventyr like over hele verden? Går det alltid bra til slutt? Må det alltid være tretallsregler i eventyr?

Eventyrene kom rekende på ei fjøl, sammen med ballader, folkeviser, gåter og bånsuller. Ingen vet hvor de kom fra, og ingen vet hvem som først laget dem. Til alle tider, og hos alle folkeslag har det blitt fortalt eventyr. Små og lange, morsomme og triste, romantiske og skumle. Og både i eventyr fra Amerika før Columbus, fra Afrika, fra Australia, Asia og Europa så går de samme temaene og motivene igjen. Ofte kan historier være så like at man ikke kan forklare hvordan det har vært mulig. Og forskerne har i hundre år klødd seg i hodet og lurt på om de samme eventyrene oppsto synkront over hele verden, eller om de har vandret fra folk til folk. En av skikkelsene som går igjen over alt er Askepott. Vi har afrikanske askepotter, vår egen Kari Trestakk, indianske askepotter og asiatiske aksepotter.

Men hva med Asbjørnsen og Moe, Grim og Perrault, de skrev vel eventyr selv? Nei, de gjorde ikke det, de samlet eventyr, sammen med tusenvis av mindre kjente forskere reiste de rundt og hørte eventyr som de så skrev ned. Men eventyrene deres ble bearbeidet for å utgis i bokform. Allikevel ligger de såpass nær den muntlige formen at vi fortsatt kaller det folkeeventyr.

Men det finnes noen som skriver egne historier og kaller dem eventyr. Disse går under betegnelsen kunsteventyr, og ofte ligger de nær folkeeventyrene i formen, og ikke minst er de ofte inspirert av folkeeventyrene. H. C. Andersen er en slik stor kunsteventyrforfatter. Hos ham finner vi også eventyr hvor tema og motiv ligger nært opptil andre kjente folkeeventyr, men oftest gir ham dem en litterær form som skiller seg fra det muntlige språket i folkeeventyrene.

På skolen lærte vi visse formularer som skulle til i et eventyr. Det skulle begynne med "det var en gang", og slutte med "snipp snapp snute". Alt skulle skje tre ganger, og det var mange regler som skulle følge et "skikkelig" eventyr. Men i virkeligheten er det ikke slik. Vi kan se sporene etter magiske tall, men ikke alltid. Det finnes mange måter å starte et eventyr på, og mange måter å slutte det på. Vi ser det best om vi går vekk fra Asbjørnsen og Moe, og leser eventyr som er samlet inn og ikke bearbeidet av innsamleren. Går vi til andre kulturer blir også ting gjerne snudd på hodet. I Norge ser vi stor forskjell på den norske og den samiske eventyrkulturen. Der vi har Per og Pål som dummer seg ut, og så Espen Askeladd som er snill og som gjør det rette, slutter de samiske eventyrene gjerne med at Per går ut og dummer seg ut. Og det var det.

For 200 år siden begynte den norske fortellertradisjonen å dø ut. I dag er det få voksne som har opplevd fortellere som kan eventyr, myter og legender og gjenforteller dette. Derfor har også den norske tradisjonen av dette stoffet blitt fattig. I andre kulturer, der fortellerarven ikke har tatt slutt ser vi at eventyrene har utviklet seg i takt med samfunnet rundt. Spøkelsene kommer i biler, kledd opp i designerklær. Temaene virker viktigere her og nå. Hos oss har eventyrene blitt til noe vi gir barna, så er eventyr noe alle tørster etter, både voksne og barn, fordi det så tydelig taler til oss. Og temaene dreier seg om det de vanskeligste delen av det å være menneske: Incest er et tema som går igjen. At barn dør, og at foreldrene er skyld i det. Fattigdom. Grådighet. Maktmisbruk. Det å aldri få nok.

Der våre historier har blitt historiske minnesmerker, har andre eventyr relevans til våre liv her og nå. Dette er trist, fordi den muntlige historiearven inneholder enorme mengder livsvisdom og kunnskap. Historiene snakker til mennesket slik at det kan høre sannheten om seg selv på en måte vi klarer å leve med. Her er en historie som sier noe om dette:

I tidenes morgen, da dyrene enda kunne snakke, og ideene hadde kropper, akkurat som menneskene, vandret det en vakker skapning over jorden. Overalt hvor hun kom snudde folk seg og så langt etter henne. Fuglene sluttet å synge, og lyttet bare etter musikken som omga henne. Kroppen var drapert i de skjønneste stoffene noen hadde sett, og på armer, ben, langs halsen og på hodet blinket det og ringlet det fra hundrevis av smykker.

En dag kom hun gående oppover en ås, da hun så en liten bekk som rant stille langs veien. Etter en stund så hun at vannet kom fra et lite skogholt, og akkurat da hun skulle til å gå forbi så hørte hun en lyd. Det var noen som gråt. Hun fulgte den lille bekken - og lyden ble høyere. Bak noen busker fant hun en kvinne som satt og hulket, og tårene strømmet. Den vakre satte seg forsiktig ned ved siden av, og tok rundt kvinnen. Kvinnen kastet seg rundt henne, og gråt enda høyere -lenge. Til slutt stilnet gråten, og kvinnen begynte å snakke: "Da jeg ble skapt, så var alt så vakkert. Over alt hvor jeg gikk så spirte det frem blomster og planter. Dyr tittet frem, og himmelen var enorm. Jeg så hav, jeg så fjell, jeg så enorme skoger, og jeg tenkte at her, her kommer jeg til å bli lykkelig. En dag fikk jeg se mennesker. Først ble jeg sittende å titte på dem fra en åskam. Jeg så barna som leke, så kvinnene og mennene jobbe. Av alt det fine jeg har sett var dette det flotteste! Disse ville jeg kjenne, her ville jeg også bo! Så jeg gikk ned fra åskammen, og nærmet meg kvinnene. Men da disse fikk øye på meg, så skrek de, dro med seg barna og løp sin vei. Jeg snudde meg, og der så jeg mennene stirre på meg før de også tok beina fatt. Overalt hvor jeg kom så ble dører og vinduer slått igjen, og ethvert menneske som har sett meg har løpt sin vei." Den vakre så på henne, og så sa hun: " Kjære deg, du er jo Sannheten, og du er naken. Det er klart menneskene må løpe, de kan ikke se en naken Sannhet. Men nå skal jeg kle deg opp, og så skal vi vandre sammen!" Så tok Historien, for henne var det, av seg lag på lag med stoff og delte det og kledde begge to. Hun delte smykkene sine med sannheten, og siden den dagen har de vandret sammen blant mennesker de to, sannheten og historien.