Beates rasteplass

Tro det eller ei, enda et meme, og denne gangen fra to bloggere på en gang, Esquil og noten. Oppgaven var å ta fem tilfeldige på linklista mi og koble til fem tilfeldige musikkspor på pc-en.

Men siden jeg er så sær (hehe) så har jeg jo ikke noe musikk på pc-en, jeg tåler ikke lyd for tia, og ser til og med filmer uten lyd. Men filmer seg jeg mye av, og DVD-er ligger og slenger over alt, så vi kan jo at fem vilkårlige filmer opp mot 5 vilkårlige bloggere.

Clueless får En smågal somalier. De er unge, de er friske, de er morsomme og de er vel verdt å stifte bekjentskap med.

Henrik V (Brannagh sin tolkning) får Nektropolis, en historisk blogg. De handler begge om historie og viser hvordan den er av betydning i dag som i går.

High Fidelity får Hjorthen. Bare fordi.

Kirikou og trollkvinenn får Historieforteller. Begge står for det beste av historieformidling i hvert sitt formspråk.

Big fish får Cracked actor telling lies. For det er vel løgner det handler om? Eller slettes ikke?

Og du finner den her:

http://movies.yahoo.com/feature/stardust.html

(Ja, det er Robert De Niro du ser der.)

Selv kjenner jeg ikke igjen mye fra boka - men jeg krysser fingeren for at det er bra!

I alle fall når det kommer til å underholde meg på grå dager.

Jane Austen og Ang Lee

Mitt første møte med Austen var gjennom kameralinsa til Ang Lee. Sense and sensibility, en film med manus av Emma Thomson var et utrolig hyggelig bekjentskap. Jeg ble utrolig betatt, uten helt å vite hvorfor. Det var den første filmen jeg så av Ang Lee, og jeg ble fascinert av roen, personinstruksjonen og kameravinklingen.

 

Jane Austen og den gode gjenfortellingen

Jeg fikk tak i “The complete Novels of Jane Austen” og satte i gang med første gjennomlesning. I dag er boka ganske fillete og paperbacken har fått hjelp av plastbind. Den er nemlig perfekt for tunge dager - svært lettlest, ordene glir raskt, situasjonene er akkurat passe spennende i beste legeromanstil. For det det handler om er ham og henne, og om de får hverandre eller ei. Jeg forsto ikke først hva det var som gjorde dette så tiltrekkende, bare at det var nettopp det, tiltrekkende. Men svaret var ganske enkelt: Måten historien fortelles på.

På samme måte som en god action er skåret over samme lest som enhver annen god action med helter og skurker og kanskje en som vi trodde var good guy som allikevel var bad guy eller omvent, så er handlingen svært enkel. Og på samme måte som at kvaliteten på en actionfilm ikke handler om en original historie, men hvordan den blir fortalt, så er det slik med kjærlighetshistorier og. Allerede for 1000 år siden ble det skrevet ned i Beowulf: We love the telling, and we rejoice in the retelling. Om den er god, vel å merke.

Og på samme måte som at kvaliteten på en actionfilm ikke handler om en original historie, men hvordan den blir fortalt, så er det slik med kjærlighetshistorier og. Allerede for 1000 år siden ble det skrevet ned i Beowulf: We love the telling, and we rejoice in the retelling. Om den er god, vel å merke.

Austen har et vidd, en intelligens, et øye for detaljer, personligheter, for intriger, for de små tingene, for personlighetstrekk og forandringer. En selvironi og en uhøytidelighet. Hun løfter historier som kunne vært rimelig banale til å bli store litterære perler.

 

Gwyneth Pathrow som en kjedelig Emma

Jeg hadde sett Sense and sensibility, blitt forelsket i både Ang Lee og Austen. Jeg ville se mer. Emma fra 1996 med Gwyneth Pathrow var neste film ut. Det var en gedigen skuffelse, og siden har jeg ikke likt Pathrow. Filmen var langdryg og kjedelig, Pathrow stiv og like kjedelig. Ikke engang Toni Collette som jeg er stor fan av klarte å redde filmen.

 

Jane Austens Bridget Jones

På samme tid som dette hadde jeg to andre bøker på nattbordet: Bridget Jones’ dagbok og Bridget Jones: På randen av Helen Fielding.

Jeg lo godt av Bridget (selv om jeg hoppet over alle dataene om vekt, veiing og røyk), men enda bedre ble det når jeg så at dette var jo Austen på nytt. Dette var sikkert godt kjent i Austenland, men for meg ble det som å oppdage noe helt nytt, ingen hadde fortalt meg at Jones’ dagbøker var basert på Austenskikkelser og historier.

Det er et poeng hos Fielding at Mark Darcy (som Jones ender opp med) har samme etternavn som Mr. Darcy, Mannen med stor M i Pride and prejudice. Og nettopp Pride and prejudice var en stor slager som BBC-serie i England på denne tiden. Bridget med venner sitter og sikler på Colin Firth som Mr. Darcy. (Firth spiller også Mark Darcy i filmen om Bridget Jones.)

Det er nettopp Pride and prejudice er malen for hele denne boka. Vi har ett stykk svært, svært rik mann som virker hoven og uinteressert i alt som befinner seg nedenfor ham på den sosiale rangstigen. Han forelsker seg i den kvinnelige helten, hun synes han er dum. Etter å ha sagt klart i fra at han er en dust (en veldig fornøyelig avsnitt hos Austen), så skjønner hun at hun har tatt feil av ham og forelsker seg hun og. Problemet er nå hvordan hun skal få ham til å skjønne det, og at han høyst sannsynligvis mislike henne. Som bifigur har vi en annen mann som har krenket vår helt på det verste. (Wickham hos Austen, Daniel Cleaver hos Fielding.) Hos Austen har wickham blant annet forsøkt å såre vår helt med å forføre og stikke av med hans unge søster på 15 år, hos Fielding hadde Cleaver sex med ex-kona til Darcy kort tid etter bryllupet. Denne mannen er vår heltinne svak for.

 

 

 

I bok to om Bridget Jones har hun blitt sammen med Mark Darcy. Det blir raskt slutt på grunn av misforståelser, og ikke minst på grunn av dårlig råd fra venner og selvhjelpsbøker. Denne boka er også skåret over lesten fra en annen nydelig Austenroman, Persuation. Overtalelse.

I overtalelse så møter vi en kvinne i slutten av 20-årene som har et kjærlighetsforhold bak seg. I begynnelsen av 20-årene var hun hemmelig forlovet med sitt livs store kjærlighet, men ble overtalt - presset av familien sin til å si opp forlovelsen, da han var unge og uten penger. Nå møtes disse to igjen. Hun med visshet om at han er tapt for alltid, men at han var og er hennes store kjærlighet. Han med en fremdeles såret stolthet, og på jakt etter en helt annen kvinne å gifte seg med - han vet bare ikke hvem enda. Hun er forfalt har mistet all skjønnhet, han har fått seg en posisjon slik at han nå er et godt parti.

Denne romanen har en god del fine situasjoner, og sammen med selve rammefortellingen er det disse Fielding så fornøyelig har tatt i bruk. Både hos Austen og Fielding så overfalles Kvinnen av barn som leker, setter seg på henne og nekter å la henne reise seg opp. Barna forsvinner plutselig, og den som har grepet inn og fjernet dem uten å si et ord verken før eller etter er Mannen. Den andre situasjonen er en ute i guds frie natur der vår Kvinne tilfeldigvis overhører Mannen i samtale med en av de aktuelle kjærestekandidatene. De snakker om henne, og Mannen kommer med noen ord om det å sette venners råd over sitt eget hjerte. Noe kjærestekandidaten forsikrer om at hun aldri kommer til å gjøre. Senere skades kjærestekandidaten av et uforsiktig hopp - hos Austen holder det på å ende i en tragedie, og Fielding er det bare en forstuet fot. Men begge steder ender dette opp med at kjærestekandidaten i stedet finner seg en annen mann. En melankolsk mann som tidligere har vært forelsket i Kvinnen, og som er Mannens beste venn.

I det fjerde eksempelet derimot, har Fielding tatt en morsom vri. Hos Austen ender dramaet mellom de to hovedpersonene med at Mannen har forstått at han elsker sin Kvinne, men tror ikke hun lenger elsker ham. Han skriver et brev, bedyrer sin kjærlighet, og ber om at hun må si om det er håp eller ei. Og dermed er det gjort.

Hos Fielding derimot skjer det samme. Kvinnen sier noen ord som overhøres av Mannen, han fatter håp, skriver et brev, og overrekker Kvinnen. Men i forfjamselsen så gir han henne feil ark. Han gir henne et dikt som overhode ikke har noe med forholdet dem imellom å gjøre, så han får ikke noe beskjed fra henne samme kveld om at han også er Mannen i hennes liv. I stedet får vi en tur innom et fengsel i Thailand, en drapstrussel og en vittig forsoningsscene mange kapitler senere.

 

Mansfield park - forvirret film

Neste film ut nå var Mansfield park fra 1999 av Patricia Rozema. Den var en merkelig blanding av Mansfield Park og ideer om Jane Austens liv. Blant annet var hovedpersonen fremstilt som Austen selv, der hun skrev en rekke noveller som barn og ungdom, noveller tatt rett fra Austens ungdomshistorier. Oppi dette fikk vi en stor dash kritikk av slavehandel, en dash hint om incest, lesbisk erotikk og partnerbytte.

Noen syntes filmen var veldig bra (ikke jeg) - men den hadde ingenting med Mansfield park å gjøre. de ytre rammene var der, men personene var så forandret i hva de tenkte, sa og oppførte seg at den burde hett noe helt annet.

Jeg har ikke noe problem med at man må kutte og forandre når en lang roman skal gjengis på film. Jeg har heller ingen problemer med at folk ser annerledes ut enn de er beskrevet i boka. Jeg liker også godt å ta en bok og tenke helt nytt, slik Fielding gjør i sine bøker.

Men det jeg synes er problematisk er når hovedpersonen, Fanny Price ikke lenger er Fanny Price. Når personligheten hennes er det motsatte av hva den er i boka er det ikke lenger noe igjen av denne skikkelsen, og da er det tåpelig å fortsette å kalle henne Fanny Price. Om man skal utforske en bok i en ny setting eller en ny tid, så er det jo selve kjernen i boka, tonen i boka eller temaet i boka man må se på. Ikke de ytre rammene. I Mansfield park er det bare rammene som står igjen.

 

 

 

Clueless og Bride and predjudice

To filmer som viser hvordan det kan gjøres å ta Austen ut av rammene og inn i noe helt nytt er Clueless og Bride and predjudice. Clueless av Amy Heckerling fra 1995 er plassert i Beverly Hills blant overklasseungdom, fancy klær og svømmebasseng. Det er en herlig, lett og intelligent kommedie basert på Emma, og har alt det Pathrows Emma aldri hadde av letthet, humor og lek.

 

Bride and prejudice av Gurinder Chadha fra 2004 er noe så morsomt som Austen i Bollywood. Med musikk, dans og elefanter møter vi igjen Mr. Darcy som rik Nordamerikaner og hotelleier og Kvinnen (Elizabeth/Lizzy hos Austen) er her en nydelig, klkk intelligent indisk øvre middelklassejente - med Lizzy sine mange dumme småsøstre og håpløse mor.

 

Pride and prejudice x 2

Helt til slutt, mange har fått med seg de to mer klassiske innspillingene av Pride and prejudice fra de siste 15 årene. Den store BBC serien som Bridget Jones (og resten av England) var så opptatt av ble gitt ut på jubileumsDVD for et år siden, og kan kjøpes rimelig. Selv er jeg ikke så begeistret for den, men det virker som om jeg er alene om det. I 2005 kom filmversjonen med Keira Knightley som Lizzy. Denne når heller ikke helt opp til Ang Lee sin Sense and sensibility, men er absolutt verdt et møte.

 

Denne posten ble skrevet på styrten etter å ha blitt inspirert av en Austenpost hos Elis Lesebabbel.

 

Det er noe som har vært fraværende i denne bloggen, kanskje til noens forundring. Lego. Slik kan det ikke fortsette. Vi begynner pent og stille med noen få anbefalinger av gode animsjoner laget av glade, voksne amatører som har noe til felles, nemlig den mest geniale leken oppfunnet på 1900-tallet.

 

Først, den første filmen jeg oppdaget, The Holy Grail, en nyfilming av Monthy7 Pythons mesterverk.
Monty Python and the Holy Grail in Lego

Så, inspirer av en kommentar hos Avil i dag, om boka om roboten Mathilda,
Robota

Den førset filmen jeg oppdaget hos Brickfilms var en liten animasjon, hvor musikken var Fra Peer Gynt, I Dovregubbens hall. En kjekk liten sak:
The Gauntlet  

En kjekk liten sak er også en av de mange variasjonene over Rapunzel:
Rapunzel

Mer musikk:
Indian Nation

 

Helt til slutt et bilde av meg og mannen i leketårnet til ungene:

 

 

 

Jeg må ha vært 14-15 år da jeg leste Shakespeare stykket Kjøpmannen i Venedig.  Men jeg husker tre ting: Spenningen i hvordan Portia skulle klare å redde livet til Antonio. Hvordan jeg syntes Bassanio var en gjøk, og sist og ikke minst jøden Shylock og hans monolog som jeg har lagt med på slutten av dette innlegget.

Situasjonen til Shylock, og hvordan Shakespeare makter å gjøre hans hat så forståelig i en tid med stor antisemittisme var jeg nok ikke i stand til å reflektere over selv. Men den jeg leste stykket sammen med påpekte det for meg, og alltid siden når jeg har tenkt på dette stykket så er det dét jeg har sittet igjen med - jøden som ble behandlet som et umenneske, og som bestemte seg for å handle deretter.

Nå har jeg sett filmversjonen fra 2004 med Al Pacino som Shylock og Jeremy Irons som Antonio. Og den var god. Veldig god. Og bildet mitt av Shylock ble personifisert til fulle av Pacino. I ekstramateriellet sier han det selv: Mange ganger har han blitt tilbudt rollen som Shylock, men alltid har han takket nei, for stykket balanserer på en hårfin kant - og den kan veldig lett (og har ofte blitt) presentert som et antisemittisk stykke. Men han gikk for denne produksjonen fordi han trodde den ville klare å vise mer en dette, og det har den gjort. For her er det ingen helter, alle er fulle av feil, fordommer, hovmodighet og tilkortkommethet. Som jeg husket det fra min lesning 20 år tilbake, den mannlige helten er den største gjøken av de alle. De eneste som kommer godt ut av det er de to damene, mennene hadde det vært kjekt om hadde blitt igjen i 1600-tallet. Men nei, de er nok med oss fremdeles, både i skjørt og bukser.
Så hurra for Shakespeare, hurra for evnen til å se, og for evnen til å sette slike ord på verden at de lever i 400 år. Og Hurra for Michael Radford, Al Pacino, Jeremy Irons og Lynn Collins som har levert en film det er vel verdt å se.

Tilføyelser etter å ha sovet på det: Da jeg var 14 ble jeg fascinert av Portia som greide det mennene ikke klarte, å se hvordan man skulle få hindret Shylock å ta livet av Antonio. Men utover det så var det kanskje ikke så mye beundringsverdig i Portia heller? Og hennes tale til Bassanio der hun gir alt av gods, gull, tjenere og seg selv til denne gjøken av en levemann, den klinger heller dårlig i dag.

En annen ting som var nytt for meg, og som jeg trengte litt tid til å ta innover meg er hvordan Shakespeare i stykket lar “allmennhetens” holdninger komme frem, tar de på alvor og trekker frem konsekvensene inntil de blir avslørt i deres uforstand. Det er her denne filmversjonen er så stor - for det er så tydelig både i Shylocks monolog, og i rettssalen at det er en logikk i det han sier. Og dette er det første litterære verket jeg vet om som trekker inn slaveri som noe barbarisk, i en tid der motstanden mot slaveri var noe små protestantiske grupperinger kjempet for i England? Men til den kjente monologen:

SALARINO
Why, I am sure, if he forfeit, thou wilt not take
his flesh: what’s that good for?
SHYLOCK
To bait fish withal: if it will feed nothing else, it will feed my revenge.
He hath disgraced me,
and hindered me half a million;
laughed at my losses,
mocked at my gains,
corned my nation,
thwarted my bargains,
cooled my friends,
heated mine enemies; and what’s his reason?
I am a Jew.
Hath not a Jew eyes?
hath not a Jew hands, organs, dimensions, senses, affections, passions?
fed with the same food,
hurt with the same weapons,
subject to the same diseases,
healed by the same means,
warmed and cooled by the same winter and summer, as a Christian is?
If you prick us, do we not bleed?
if you tickle us, do we not laugh?
if you poison us, do we not die?
and if you wrong us,
shall we not revenge?
If we are like you in the rest,
we will resemble you in that.
If a Jew wrong a Christian,
what is his humility?
Revenge.
If a Christian wrong a Jew,
what should his sufferance be by Christian example?
Why, revenge.
The villany you teach me, I will execute, and it shall go hard but I will better the instruction.

For noen dager siden klarte jeg å skrive ned del en av prosjekt “håpløsheten er en illusjon“. Temaet har fulgt meg i mange år, og det har ligget på lur i mange debatter på nett, enten det har handlet om litteratursmak eller religionsdebatter (les: det ondes problem). Jeg bestemte meg for å forsøke å blogge om det etter et innlegg hos Victoria, men det må et eller annet skikkelig spark til for å få slikt ut. Sparket kom med filmen Mitt liv som hund.

Jeg hadde ikke sett denne filmen før. Men en kveld lå jeg her i senga med filmen på laptoppen og lo og gråt om hverandre. Det gjorde hele tiden vondt. Å se denne guttungen med den syke, sinte mora bli sendt hit og dit. Det var også vondt å se mora. Kanskje mer enn jeg noen gang kunne ha opplevd tidligere så krøp både sinnet hennes og fortvilelsen hennes langt under huden min.

Og selv om omkvedet kom gang på gang “man måste jämföra” så holdt det ikke, det var for vondt. Ingen barn skulle oppleve slikt.

Mitt liv som hund har blitt en av mine to favorittfilmer.

Den andre heter “Festen”. Ja, den Festen, av Thomas Vinterberg. Hvilket helvete på jord må det være for to barn å vokse opp med slike overgrep. Hvor mange selskaper med overgriperen sittende der. Og så, når man endelig sier ifra er det ingen som vil høre. Vil virkelig ikke høre. Man vil heller at du skal ta livet av deg enn å høre. Kan det være verre?

Den gang jeg kom til slutten i den tredje boka om Tora av Herbjørg Wassmo ble jeg rasende. For den stoppet der, i elendigheten. Tre bøker med elendighet, en gråhet som jeg så vidt orket å slepe meg igjennom, også lot den meg stå igjen der. På samme måte som “de realistiske” 70-tallesromanene. Man står opp til halsen i gjørme og møkk, og kan ikke bevege seg, bare drukne seg om man vil slippe vekk.

Det finnes et gammelt eventyr om en mann som dør, kommer til himmelen, blir vist inn i tronsalen til Gud fader selv. Og der er det tomt. Gud og hele hoffet har dratt på piknik siden været er godt lysten på en tur vekk var til stede. Så han setter seg i et hjørne og venter. Til lysten til å prøve selve tronestolen blir for stor. Så han går bort og klatrer opp. Da oppdager han at fra tronen kan han se hele verden. Han følger med på ett liv, på to liv, på tre liv, og alt han ser er elendighet. Han blir så opprørt at han kommer til å sparke til fotskammelen, og den detter ned. Han er snar til å komme seg bort til veggen igjen.

En stund etter fylles salen med lyd, og inn kommer Gud og alle med ham. Han setter seg på plassen sin, og i det samme spør han hvem som har sittet der. St. Peter kommer inn og opplyser om at bare en har vært til stede, og peker ut mannen. Mannen er beskjemmet, men han er sintere enn redd, og Gud får seg en skjennepreken om hvordan det står til på jorden, og hvordan kan han tillate dette.

Så ser Gud på mannen og sier: Det er nå bare halve historien du har sett, du får ta deg en tur ned igjen, og komme tilbake når livene er levd ferdig.

Og sånn går det.

Det finnes en film som heter Endings. Der også slutter historiene ille. Så viser det seg at filmen ikke er over allikevel, og vi får følge med enda lenger frem i tiden. Der gikk det ganske bra allikevel.

Mitt liv som hund og Festen rommer tragedien. Slik alle vår liv rommer tragedien. Men til forskjell fra bøkene om Tora så har de en dimensjon til. De har det andre som også må til for å tale sant om livet: Humor, lindring og håp. Og også at tragedier som oftest tar slutt.

Livet eier tragedien. Men en historie som bare skildrer tragedien lyver om livet. For det stopper ikke der.