Beates rasteplass

Og du finner den her:

http://movies.yahoo.com/feature/stardust.html

(Ja, det er Robert De Niro du ser der.)

Selv kjenner jeg ikke igjen mye fra boka - men jeg krysser fingeren for at det er bra!

Jeg ble tagget av Olava

1) Hvor mange bøker eier du?
Har overhode ingen anelse. Mange. Både for mange og for få. Men vi har ikke en stor leilighet, og selv om det meste av den er fylt opp av bøker, pc-er og lego, så har vi jo ikke noe stort bibliotekrom eller masse plass, så det er sikker mange med stort hus som har mer.

2) Hvilken bok var den siste du kjøpte?
Jeg har nettopp bestilt Kafka på stranden, Blankets og tre MK romaner. Med de har ikke kommet enda. De som har kommet og blitt fortært var de jeg har skrevet om her.

3) Hvilken bok var den siste du leste?
Jeg har hatt en ny runde med Austen og Fielding.

4) Nevn fem bøker som har betydd mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger.

Den eneste boka jeg kan si med sikkerhet at jeg har lest tre eller flere ganger er Bibelen om man tar med de barneforkortelsene jeg leste som barn. Men det er en rekke bøker jeg har lest to ganger, og så lest litt her og der i senere. De av dem som har betydd mest:

Hobbiten og Ringenes Herre av Tolkien.

Broene brenner av Kaj Skagen

Ein roman om kjærleiken og døden av Knut Hauge

Den hemmelige hagen av Frances Hodgson Burnett (Denne har jeg nok lest tre ganger, ja. Minst.)

5) Oppfordre andre til fylle ut dette i sin blogg

Da vil jeg tagge Pauline og Sissel og Eli

Siden jeg har litt Austenfeber om dagen så passer det bra å hente en gåte - en “Charade” fra Austens Emma. Den er nok ganske umulig å løse, med mindre man er utrolig god i engelsk, eventuelt har lest romanen og husker den sånn halvveis. Men som tidligere sagt, poenget med gåter er ikke å klare å løse dem. Det er å kose seg med dem, høre svaret og kanskje huske det senere.

CHARADE

My first displays the wealth and pomp of kings,

   Lords on the earth! their luxury and ease.

Another view of man, my second brings,

   Behold him there, the monarch of the seas!

But ah! united, what reverse we have!

   Man’s boasted power and freedom, all are flown;

Lord of the earth and sea, he bends a slave,

   And woman, lovely woman reigns alone.

Thy ready wit the word will soon supply,

May its approval beam in that soft eye!

I alle fall når det kommer til å underholde meg på grå dager.

Jane Austen og Ang Lee

Mitt første møte med Austen var gjennom kameralinsa til Ang Lee. Sense and sensibility, en film med manus av Emma Thomson var et utrolig hyggelig bekjentskap. Jeg ble utrolig betatt, uten helt å vite hvorfor. Det var den første filmen jeg så av Ang Lee, og jeg ble fascinert av roen, personinstruksjonen og kameravinklingen.

Jane Austen og den gode gjenfortellingen

Jeg fikk tak i “The complete Novels of Jane Austen” og satte i gang med første gjennomlesning. I dag er boka ganske fillete og paperbacken har fått hjelp av plastbind. Den er nemlig perfekt for tunge dager - svært lettlest, ordene glir raskt, situasjonene er akkurat passe spennende i beste legeromanstil. For det det handler om er ham og henne, og om de får hverandre eller ei. Jeg forsto ikke først hva det var som gjorde dette så tiltrekkende, bare at det var nettopp det, tiltrekkende. Men svaret var ganske enkelt: Måten historien fortelles på.

På samme måte som en god action er skåret over samme lest som enhver annen god action med helter og skurker og kanskje en som vi trodde var good guy som allikevel var bad guy eller omvent, så er handlingen svært enkel. Og på samme måte som at kvaliteten på en actionfilm ikke handler om en original historie, men hvordan den blir fortalt, så er det slik med kjærlighetshistorier og. Allerede for 1000 år siden ble det skrevet ned i Beowulf: We love the telling, and we rejoice in the retelling. Om den er god, vel å merke.

Og på samme måte som at kvaliteten på en actionfilm ikke handler om en original historie, men hvordan den blir fortalt, så er det slik med kjærlighetshistorier og. Allerede for 1000 år siden ble det skrevet ned i Beowulf: We love the telling, and we rejoice in the retelling. Om den er god, vel å merke.

Austen har et vidd, en intelligens, et øye for detaljer, personligheter, for intriger, for de små tingene, for personlighetstrekk og forandringer. En selvironi og en uhøytidelighet. Hun løfter historier som kunne vært rimelig banale til å bli store litterære perler.

Gwyneth Pathrow som en kjedelig Emma

Jeg hadde sett Sense and sensibility, blitt forelsket i både Ang Lee og Austen. Jeg ville se mer. Emma fra 1996 med Gwyneth Pathrow var neste film ut. Det var en gedigen skuffelse, og siden har jeg ikke likt Pathrow. Filmen var langdryg og kjedelig, Pathrow stiv og like kjedelig. Ikke engang Toni Collette som jeg er stor fan av klarte å redde filmen.

Jane Austens Bridget Jones

På samme tid som dette hadde jeg to andre bøker på nattbordet: Bridget Jones’ dagbok og Bridget Jones: På randen av Helen Fielding.

Jeg lo godt av Bridget (selv om jeg hoppet over alle dataene om vekt, veiing og røyk), men enda bedre ble det når jeg så at dette var jo Austen på nytt. Dette var sikkert godt kjent i Austenland, men for meg ble det som å oppdage noe helt nytt, ingen hadde fortalt meg at Jones’ dagbøker var basert på Austenskikkelser og historier.

Det er et poeng hos Fielding at Mark Darcy (som Jones ender opp med) har samme etternavn som Mr. Darcy, Mannen med stor M i Pride and prejudice. Og nettopp Pride and prejudice var en stor slager som BBC-serie i England på denne tiden. Bridget med venner sitter og sikler på Colin Firth som Mr. Darcy. (Firth spiller også Mark Darcy i filmen om Bridget Jones.)

Det er nettopp Pride and prejudice er malen for hele denne boka. Vi har ett stykk svært, svært rik mann som virker hoven og uinteressert i alt som befinner seg nedenfor ham på den sosiale rangstigen. Han forelsker seg i den kvinnelige helten, hun synes han er dum. Etter å ha sagt klart i fra at han er en dust (en veldig fornøyelig avsnitt hos Austen), så skjønner hun at hun har tatt feil av ham og forelsker seg hun og. Problemet er nå hvordan hun skal få ham til å skjønne det, og at han høyst sannsynligvis mislike henne. Som bifigur har vi en annen mann som har krenket vår helt på det verste. (Wickham hos Austen, Daniel Cleaver hos Fielding.) Hos Austen har wickham blant annet forsøkt å såre vår helt med å forføre og stikke av med hans unge søster på 15 år, hos Fielding hadde Cleaver sex med ex-kona til Darcy kort tid etter bryllupet. Denne mannen er vår heltinne svak for.

I bok to om Bridget Jones har hun blitt sammen med Mark Darcy. Det blir raskt slutt på grunn av misforståelser, og ikke minst på grunn av dårlig råd fra venner og selvhjelpsbøker. Denne boka er også skåret over lesten fra en annen nydelig Austenroman, Persuation. Overtalelse.

I overtalelse så møter vi en kvinne i slutten av 20-årene som har et kjærlighetsforhold bak seg. I begynnelsen av 20-årene var hun hemmelig forlovet med sitt livs store kjærlighet, men ble overtalt - presset av familien sin til å si opp forlovelsen, da han var unge og uten penger. Nå møtes disse to igjen. Hun med visshet om at han er tapt for alltid, men at han var og er hennes store kjærlighet. Han med en fremdeles såret stolthet, og på jakt etter en helt annen kvinne å gifte seg med - han vet bare ikke hvem enda. Hun er forfalt har mistet all skjønnhet, han har fått seg en posisjon slik at han nå er et godt parti.

Denne romanen har en god del fine situasjoner, og sammen med selve rammefortellingen er det disse Fielding så fornøyelig har tatt i bruk. Både hos Austen og Fielding så overfalles Kvinnen av barn som leker, setter seg på henne og nekter å la henne reise seg opp. Barna forsvinner plutselig, og den som har grepet inn og fjernet dem uten å si et ord verken før eller etter er Mannen. Den andre situasjonen er en ute i guds frie natur der vår Kvinne tilfeldigvis overhører Mannen i samtale med en av de aktuelle kjærestekandidatene. De snakker om henne, og Mannen kommer med noen ord om det å sette venners råd over sitt eget hjerte. Noe kjærestekandidaten forsikrer om at hun aldri kommer til å gjøre. Senere skades kjærestekandidaten av et uforsiktig hopp - hos Austen holder det på å ende i en tragedie, og Fielding er det bare en forstuet fot. Men begge steder ender dette opp med at kjærestekandidaten i stedet finner seg en annen mann. En melankolsk mann som tidligere har vært forelsket i Kvinnen, og som er Mannens beste venn.

I det fjerde eksempelet derimot, har Fielding tatt en morsom vri. Hos Austen ender dramaet mellom de to hovedpersonene med at Mannen har forstått at han elsker sin Kvinne, men tror ikke hun lenger elsker ham. Han skriver et brev, bedyrer sin kjærlighet, og ber om at hun må si om det er håp eller ei. Og dermed er det gjort.

Hos Fielding derimot skjer det samme. Kvinnen sier noen ord som overhøres av Mannen, han fatter håp, skriver et brev, og overrekker Kvinnen. Men i forfjamselsen så gir han henne feil ark. Han gir henne et dikt som overhode ikke har noe med forholdet dem imellom å gjøre, så han får ikke noe beskjed fra henne samme kveld om at han også er Mannen i hennes liv. I stedet får vi en tur innom et fengsel i Thailand, en drapstrussel og en vittig forsoningsscene mange kapitler senere.

Mansfield park - forvirret film

Neste film ut nå var Mansfield park fra 1999 av Patricia Rozema. Den var en merkelig blanding av Mansfield Park og ideer om Jane Austens liv. Blant annet var hovedpersonen fremstilt som Austen selv, der hun skrev en rekke noveller som barn og ungdom, noveller tatt rett fra Austens ungdomshistorier. Oppi dette fikk vi en stor dash kritikk av slavehandel, en dash hint om incest, lesbisk erotikk og partnerbytte.

Noen syntes filmen var veldig bra (ikke jeg) - men den hadde ingenting med Mansfield park å gjøre. de ytre rammene var der, men personene var så forandret i hva de tenkte, sa og oppførte seg at den burde hett noe helt annet.

Jeg har ikke noe problem med at man må kutte og forandre når en lang roman skal gjengis på film. Jeg har heller ingen problemer med at folk ser annerledes ut enn de er beskrevet i boka. Jeg liker også godt å ta en bok og tenke helt nytt, slik Fielding gjør i sine bøker.

Men det jeg synes er problematisk er når hovedpersonen, Fanny Price ikke lenger er Fanny Price. Når personligheten hennes er det motsatte av hva den er i boka er det ikke lenger noe igjen av denne skikkelsen, og da er det tåpelig å fortsette å kalle henne Fanny Price. Om man skal utforske en bok i en ny setting eller en ny tid, så er det jo selve kjernen i boka, tonen i boka eller temaet i boka man må se på. Ikke de ytre rammene. I Mansfield park er det bare rammene som står igjen.

Clueless og Bride and predjudice

To filmer som viser hvordan det kan gjøres å ta Austen ut av rammene og inn i noe helt nytt er Clueless og Bride and predjudice. Clueless av Amy Heckerling fra 1995 er plassert i Beverly Hills blant overklasseungdom, fancy klær og svømmebasseng. Det er en herlig, lett og intelligent kommedie basert på Emma, og har alt det Pathrows Emma aldri hadde av letthet, humor og lek.

Bride and prejudice av Gurinder Chadha fra 2004 er noe så morsomt som Austen i Bollywood. Med musikk, dans og elefanter møter vi igjen Mr. Darcy som rik Nordamerikaner og hotelleier og Kvinnen (Elizabeth/Lizzy hos Austen) er her en nydelig, klkk intelligent indisk øvre middelklassejente - med Lizzy sine mange dumme småsøstre og håpløse mor.

Pride and prejudice x 2

Helt til slutt, mange har fått med seg de to mer klassiske innspillingene av Pride and prejudice fra de siste 15 årene. Den store BBC serien som Bridget Jones (og resten av England) var så opptatt av ble gitt ut på jubileumsDVD for et år siden, og kan kjøpes rimelig. Selv er jeg ikke så begeistret for den, men det virker som om jeg er alene om det. I 2005 kom filmversjonen med Keira Knightley som Lizzy. Denne når heller ikke helt opp til Ang Lee sin Sense and sensibility, men er absolutt verdt et møte.

Denne posten ble skrevet på styrten etter å ha blitt inspirert av en Austenpost hos Elis Lesebabbel.

Bare for å ha understreket det, tegneserier litteratur like god som poesi, romaner, essay eller hva man nå foretrekker å lese. Grunnen til at jeg har delt opp i to forskjellige emner i høyremargen er ikke fordi jeg mener noe annet, det er for at det skal bli litt enklere å finne frem i postene her. Om noen er i nærheten av å mene at å lese en tegneserie ikke er like mye (eller lite) høyverdig som å lese en roman, så kan vi gjerne krangle om det i kommentarfeltet under, men finnes det noen som mener noe slikt lenger?

Inne hos Avil skrives det om nynorsk vs bokmål, og i kommentarfeltet har othilie tatt opp det med høytlesning på annet målføre enn sitt eget. Hun skriver:

Jeg “knoter” forøvrig litt når jeg snakker, fordi jeg så lett plukker opp tonefall(mer flatterende sagt, jeg har et skikkelig godt språkøre). Men, gi meg en bok og jeg leser den på nord-norsk hvis den er på bokmål. For jeg føler meg virkelig uvel når jeg må lese høyt det språket jeg så lett skriver. Jeg leser så lite nynorsk høyt, så hva gjør jeg da??? Hmmm, jeg tror muligens jeg leser det på bokmål-nynorsk, altså tonefallmessig.

Avil svarer:

Othilie, eg trur mange med nordnorske dialektar slit litt med å finne ein levande rytme i skriftspråket. Verken nynorsk eller bokmål har teke tilstrekkeleg omsyn til dykk. Ikkje synleg for meg her, eller for andre, kanskje, det handlar mest om å gjengje “songen i språket sitt”.

Det med høytlesning synes jeg er et spennende tema.

Med bokmål så forandrer jeg ofte når jeg leser høyt. Jeg klarer ikke la vær, jeg legger det opp til mitt muntlige om boka er slik at det faller seg naturlig.

Jeg husker vi skulle lese høyt på nynorsk i timen. Det blir jo litt snålt. Jeg har spilt teater på nynorsk, og da legger man jo inn så mye vestlandsk tonefall man er kar om, sjøl om det blir knoting. Men når jeg skal lese høyt en tekst, skal man da tenke at man leser et annet språk? Og gjøre på samme måte som når man leser engelsk, spansk eller svensk?

Man må liksom velge, enten å gjøre det til sitt, eller spille en rolle. Men bokmål, dansk og nynorsk, og til del svensk velger jeg da det siste, for å knote høres jo sjelden bra ut.

Men er det slik at det er mer “lov” å ta en bokmålstekst og lese den på sin egen dialekt enn det er med en nynorsktekst.

En ting er sikkert - norsklæreren var ikke glad for nynorskvarianten min.

Først leste jeg Historien om en forbrytelse i ti bind, av Sjöwall og Wahlöö. Den var krim med kommunistkritikk av samfunnet, med portretter av forbrytere mer sympatiske enn offeret.

Så leste jeg Gulldronning, perledronning avMargaret Skjelbred. Jentungene Signhild spør morfaren

- Men morfar, hva er en kommunist?
- Det er en som er så opptatt av rettferdighet at han av og til går litt av skaftet.

Også her får vi portrettet av en forbryter som er mer sympatisk enn mannen hun dreper.

Så kom Biens hemmelige liv av Sue Monk Kidd. Der jenta i Gulldronning, perledronning var vitne til at moren drepte stefaren, er det her den lille jenta Lily som holder pistolen som går av ved en feiltagelse og dreper moren.

Begge de to jentene bringes tilbake til seg selv ved hjelp av et godt voksent menneske som forteller eventyr og historier. Signhild har morfaren, som hadde stukket av og ikke vært til stede for moren hennes. Lily hadde kvinnen August som ikke var hennes biologiske mormor, men som hadde fungert som mor til hennes mor.

Til slutt leste jeg Ulvenatten av Tom Egeland. Og her var samfunnskritikken i sentrum igjen, og det klønete politiet hadde vandret fra Sverige til Norge. Den eneste forbryteren som hadde noen sympatiske trekk her var jenta som hadde mistet moren sin.

Hadde hun bare hatt noen til å fortelle eventyr for henne hun óg.

- og spekulasjonene om noe annet klarer jeg ikke helt å ta på alvor. Spekulasjonene om Slur derimot, kan jeg jo forstå, selv om vi i vår familie er helt sikker på at Humlesnurr hadde rett som nesten alltid, og at han er all-right. (Man kan vel ikke akkurat kalle Slur god uansett.)

Det med Slur avgjorde jeg og mannen ganske raskt i løpet av noen timer en natt. Og vi er ganske sikre på at vi har rett.

Det jeg derimot ikke vet noe som helst om er hva som skjer med huset til Harry nå? Humlesnurr var seekretkeeper. Men nå som han er død, er det sannsynlig at dette oppheves. Det vil si at hvem som helst som vet hvor huset er ikke bare kan finne de men kan lede hvem som helst andre dit. Slur er hos Voldemort, og selv om han er på Harrys side så må han late som om han ikke er det. Det vil si at han ikke kan holde hemmelig slike vesentlige ting.

Eller hva?

Jeg grubler på det der med litteraturkritikk. De siste dagene hadde jeg tenkt jeg skulle skrive noe om Beck. Den svenske politimannen som for 40 år siden fornyet skandinavisk krim. Bøkene om han kom ut over en tiårsperiode fra 1965 til 1975, og de var ti i tallet. Forfatterne var paret Sjöwall og Wahlöö og ifølge mange revolusjonerte de krimgenren med å innføre menneskelige hovedpersoner (både helter og skurker) og lot samfunnskritikk få en sentral rolle.

Bøkene er nyutgitt i en samling fra Piratforlaget, og de er nyoversatt. Ikke nok med det, de har forord av krimforfattere, alle som en. Alt lå til rette for en stor leseropplevelse da jeg satte i gang for et par uker siden. Og det var mye bra. Det glimtet til med stor humor, og ikke minst de første bøkene hadde en stil og en rytme som passet meg svært godt. Men så skjedde det noe. Det var da samfunnskritikken skulle komme inn sånn sakte menn sikkert.

Jeg syntes selve samfunnskritikken ofte var urimelig, platt, dårlig, kjedelig, og ikke minst selvmotsigende. På en og samme side kunne vi lese at småskurker alltid ble tatt og storskurker aldri, samtidig som historien vi leste viste nettopp det motsatte. Jaja. Så kom forfatteren av et av forordene inn og sa at bihistorien om kvinnen som endte opp som terroirst var så god og viktig. Jeg syntes ikke det, jeg syntes den var banal og dum.

Mest av alt fikk de siste bøkene meg til å tenke på filmatiseringen av Dag Solstad Gymnaslærer Pedersen. Jeg så for meg Ane Dahl Torp stå og messe riktige meninger om og analyser av samfunnet på hver eneste side. Nesser sa i sitt forord at det var interessant som en studie av hva han og vennene hans mente på den tiden. Mer enn en studie opplevdes det som en vaksinasjon. Det er fascinerende å lese om et samfunnssyn der alle handlinger av negativ karakter forklares med det onde systemet. Menneskene i de siste bøkene om Beck har ingen fri vilje, inget initiativ, ingen evne til å forme sine egne liv. Tar de livet av seg er det på grunn av staten. Blir de kjeltringer er det på grunn av staten. Slik forklarer de det selv, og slik forklarer de allvitende forfatterne det. Det klages og sytes på en måte som får Carl I. til å høres ut som en takknemlig mann. Og om klaging er kjedelig i det virkelige liv, så er det måte på hvor mye man gidder å lese av det i bøker og.

Etter å ha lest bøkene tok jeg runden på nett. Jeg fant ikke et eneste vondt ord om disse bøkene. Og da ble jeg litt sånn “er det bare meg” som opplevde bøkene slik? Jeg lette etter noen jeg kunne støtte meg på for å ha noen å dele opplevelsen med.

Det er ikke så mange av oss som er litteraturkritikere. Men de fleste av oss vil gjerne snakke om bøker vi har lest eller filmer vi har sett. Og vi vil gjerne finne noen som har hatt en opplevelse som minner om vår. Da kan vi sitte der og gjenoppleve, enten det er i form av: “Jeg ble så rørt, gråt du? Åh, jeg blir så glad i de menneskene hos den forfatteren!” Eller den motsatte reaksjonen “Dette er noe av det dummeste jeg har lest”. Vi har levd oss inn i en verden vi i utgangspunktet ikke har noen å dele med, og vi letter etter noen vi kan forholde oss til den litterære virkeligheten sammen med. (På mange måter er dette beslektet med en metadebatt, enten det er i forum eller i blogg, er det ikke?)

Stort sett finner man noen som har reagert og følt på samme måten som en selv. Men man finner nesten alltid noen som liker det man selv misliker, og misliker det man selv liker óg. (Og det er også spennende! Noe av det fineste jeg vet er å høre på folk som liker ting jeg ikke liker, og som kan fortelle om sin opplevelse på en slik måte at jeg også ser noe av det de har sett og fått.)

Det er da jeg tenker - hvordan kan man være litteraturkritiker? For det handler jo ikke bare om å like eller ikke like boka som helhet. Det handler om hvordan man opplever håndverket i boka og den litterære kvaliteten. Det en opplever som et nydelig språk opplever en annen som styltete og kunstig. Det en ser på som en historie som maner til ettertanke og tenker at forfatteren av denne boka må være klok, opplever en annen den samme boka som fylt av blødmer, selvfølgeligheter og tenker at denne forfatteren, hun må være rimelig banal. Der en ser en spennende intrige ser en annen ingen ting over hodet.

Det er nesten så man skulle tro at opplevelsen av bøker handlet om kjemi. God eller dårlig kjemi.

Og igjen, hvordan kan man da anmelde bøker? Hvordan kan man da være litteraturkritiker?

Dedication

You know how it is. You pick up a book, flip to the dedication, and find that, once again, the author had dedicated a book to someone else ant not to you.

            Not this time.

            Because we haven’t yet met/have only a glancing acquaintance/are just crazy about each other/haven’t seen each other in much to long/are in some ways related/will never meet, but will, I trust, despite that, always thing fondly of each other …

            This one’s for you.

            With you know what, and you probably know why.

Nail Gaiman, Anansi Boys

Enda et sitat fra en av Vera Henriksen sine bøker. Inspirer at Avil sin Ljos i kjømda så måtte jeg dra frem noen uleste bøker, og noen godleste og titte i de på nytt. Fra før hadde jeg bare lest Sagaens kvinner av Henriksen, men nå må jeg se til å skaffe meg noen flere. For de er en nydelig inngangsport både til sagane, skaldetradisjonen og Norden i brytningstiden mellom den norrøne tro og kristentroa.

Det var også den våren da jeg tok til å se meg om, se på en ny måte. Jeg hadde vært en fugleunge i redet, en som alltid ventet at andre skulle bringe meg det jeg trengte, og som pep og følgte meg sveket om ingen kom. Nå oppdaget jeg hva mine egne vinger kunne brukes til, at de bar, at de kunne føre meg hvorhen jeg ville. Og jeg tok til å søke mine egne steder og veier, felle mine egne dommer over mennesker og hendelser.

Dronning Astrid (kona til Olav den Hellige) i Dronningsagaen av Vera Henriksen

Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men maktsyke.

Sagt av Kristin Kongsdatter i Vera Henriksens Stavkjerringa.

Jeg sitter med en bok her som kom i posten fra trykkeriet for noen uker siden. Raus rasteplass. En bok om Lia gård, familierettrettstedet (eller retreat som det heter på norsk) ved Koppang. En gård som ligger oppe i ei li med en fantastisk utsikt til storsjøen både sørover og nordover. En eventyrgård på flere enn en måte.

Første gang vi kom til Lia gård, jeg og mannen min, hadde vi med oss en baby på noen måneder. Vi ble litt misfornøyde, og tenkte som man andre har tenkt, at barn og retrett, det går nok ikke sammen. For erfaringene våre var heltause retretter, og slettes ikke barn. Enda. Så gikk det noen år, og vi fikk mer erfaring med det siste, og etter det har Lia vært en av våre rasteplasser. Ungene våre har fått vokse opp med Lias herligheter, i form av pannekakehytte og kjærlighetstred, kjærlighetsmåltid og stillhet, kaniner og havregrøt. Og noe av det beste av alt: Barnegruppene for ungene, og ensomhetstiden for oss voksne. Der man før har levd med seg selv og sitt, så forandrer livet med barn tilværelsen slik at man lærer å sette pris på det å få noen timer hver eneste dag helt alene, bare med seg selv, og med stillheten.

For på Lia har man klart å romme alt av livet, og samtidig få rom til det som ofte blir borte andre steder, stillheten. De har laget en god rytme på livet, og når vi reiser til Lia får vi del i den, og det kjennes godt. Også for ungene.

Boka jeg har her bærer også preg av Lia-rytmen. Den er en praktbok med store, fantastiske bilder av Håkan Berg. Bilder av det store - Lia sett som en liten del av en åskam langt borte fra åpner boka. Bilder av det små - detaljer du kanskje har gått forbi, som en sommerfugl i ei blomsterpotte, eller lyset fra glassvinduene som farger gulvet bak en stol i gult og blått.

Anne Margrethe Mandt har skrevet boka. Den er delt opp i kapitlene

*RAST
*SMAK
*FOLK
*RYTME
*JORD
*SOMMERFUGL
*HISTORIEN
*ROM
*FORANDRING

Små og store glimt fra Lia sammen med tekster fra hele kirkehistorien og Mandt sine egne betraktninger i en god blanding. Mye er velkjent, annet er nytt og spennende. Og sammen smaker det godt.

“Mottakelighet

Dette er en av menneskets kamper, å kjempe med alle verdens gudsbilder. De som er så sanne at vi ikke våger ta dem inn. De som er feilaktige og løgnersk beskriveren en gud som ikke er Gud.

I menneskets begrensing er tanken, kroppen ordene, følelsene og hukommelsen våre veier til Gud. Men det finnes en bønn som fører dypere. Den lever under forståelsen, begrepene og alle modellene. Den finnes på det eneste sted der Gud kan gripes i sin ubegripelighet. Der alt er stille. Der lengslene en er lydløs. er ingen ord kan beskrive det som er, og der Guds eneste navn lyder. Jeg Er Den Jeg Er. - - - “

På barneskolen fortalte læreren min meg om en annen lærer som alltid ville ha korte, konsise stiloppgaver. En dag fikk han denne:

Kua til lampa spente, Ålesund ned brente.

Han fikk visstnok en “S” på den.

Vi Gaiman sin hjemmeside så fant jeg dette hos Wired:

Very Short Stories

We’ll be brief: Hemingway once wrote a story in just six words (”For sale: baby shoes, never worn.”) and is said to have called it his best work. So we asked sci-fi, fantasy, and horror writers from the realms of books, TV, movies, and games to take a shot themselves.

Deretter følger det mange herlige små historier.

Mine favoritter:

Longed for him. Got him. Shit.
- Margaret Atwood

With bloody hands, I say good-bye.
- Frank Miller

It cost too much, staying human.
- Bruce Sterling

The baby’s blood type? Human, mostly.
- Orson Scott Card

Tick tock tick tock tick tick.
- Neal Stephenson

Thought I was right. I wasn’t.
- Graeme Gibson

Jeg får litt Haiku følelsen, men det er vanskeligere, om enn mer fascinerende. Dette fikk jeg lyst til å forsøke selv.

Boggerne kommer. Ordene tar aldri slutt.
Bloggerne kom. Tar ordene aldri slutt?
Bloggerne er her. En uendelig svadastrøm.
Livet er nå. Døden i går.
Jeg leste brevet. Nå elsker jeg.

Hva med deg, hva kommer du opp med?

Jeg må ha vært 14-15 år da jeg leste Shakespeare stykket Kjøpmannen i Venedig.  Men jeg husker tre ting: Spenningen i hvordan Portia skulle klare å redde livet til Antonio. Hvordan jeg syntes Bassanio var en gjøk, og sist og ikke minst jøden Shylock og hans monolog som jeg har lagt med på slutten av dette innlegget.

Situasjonen til Shylock, og hvordan Shakespeare makter å gjøre hans hat så forståelig i en tid med stor antisemittisme var jeg nok ikke i stand til å reflektere over selv. Men den jeg leste stykket sammen med påpekte det for meg, og alltid siden når jeg har tenkt på dette stykket så er det dét jeg har sittet igjen med - jøden som ble behandlet som et umenneske, og som bestemte seg for å handle deretter.

Nå har jeg sett filmversjonen fra 2004 med Al Pacino som Shylock og Jeremy Irons som Antonio. Og den var god. Veldig god. Og bildet mitt av Shylock ble personifisert til fulle av Pacino. I ekstramateriellet sier han det selv: Mange ganger har han blitt tilbudt rollen som Shylock, men alltid har han takket nei, for stykket balanserer på en hårfin kant - og den kan veldig lett (og har ofte blitt) presentert som et antisemittisk stykke. Men han gikk for denne produksjonen fordi han trodde den ville klare å vise mer en dette, og det har den gjort. For her er det ingen helter, alle er fulle av feil, fordommer, hovmodighet og tilkortkommethet. Som jeg husket det fra min lesning 20 år tilbake, den mannlige helten er den største gjøken av de alle. De eneste som kommer godt ut av det er de to damene, mennene hadde det vært kjekt om hadde blitt igjen i 1600-tallet. Men nei, de er nok med oss fremdeles, både i skjørt og bukser.
Så hurra for Shakespeare, hurra for evnen til å se, og for evnen til å sette slike ord på verden at de lever i 400 år. Og Hurra for Michael Radford, Al Pacino, Jeremy Irons og Lynn Collins som har levert en film det er vel verdt å se.

Tilføyelser etter å ha sovet på det: Da jeg var 14 ble jeg fascinert av Portia som greide det mennene ikke klarte, å se hvordan man skulle få hindret Shylock å ta livet av Antonio. Men utover det så var det kanskje ikke så mye beundringsverdig i Portia heller? Og hennes tale til Bassanio der hun gir alt av gods, gull, tjenere og seg selv til denne gjøken av en levemann, den klinger heller dårlig i dag.

En annen ting som var nytt for meg, og som jeg trengte litt tid til å ta innover meg er hvordan Shakespeare i stykket lar “allmennhetens” holdninger komme frem, tar de på alvor og trekker frem konsekvensene inntil de blir avslørt i deres uforstand. Det er her denne filmversjonen er så stor - for det er så tydelig både i Shylocks monolog, og i rettssalen at det er en logikk i det han sier. Og dette er det første litterære verket jeg vet om som trekker inn slaveri som noe barbarisk, i en tid der motstanden mot slaveri var noe små protestantiske grupperinger kjempet for i England? Men til den kjente monologen:

SALARINO
Why, I am sure, if he forfeit, thou wilt not take
his flesh: what’s that good for?
SHYLOCK
To bait fish withal: if it will feed nothing else, it will feed my revenge.
He hath disgraced me,
and hindered me half a million;
laughed at my losses,
mocked at my gains,
corned my nation,
thwarted my bargains,
cooled my friends,
heated mine enemies; and what’s his reason?
I am a Jew.
Hath not a Jew eyes?
hath not a Jew hands, organs, dimensions, senses, affections, passions?
fed with the same food,
hurt with the same weapons,
subject to the same diseases,
healed by the same means,
warmed and cooled by the same winter and summer, as a Christian is?
If you prick us, do we not bleed?
if you tickle us, do we not laugh?
if you poison us, do we not die?
and if you wrong us,
shall we not revenge?
If we are like you in the rest,
we will resemble you in that.
If a Jew wrong a Christian,
what is his humility?
Revenge.
If a Christian wrong a Jew,
what should his sufferance be by Christian example?
Why, revenge.
The villany you teach me, I will execute, and it shall go hard but I will better the instruction.

Hedi Dahlsveen har fått seg en blogg om muntlig fortelling, dette blir garantert bra, anbefales på det varmeste for alle som interesserer seg for historier, kultur, fortellertradisjon og skole.

Vil du ha navnet ditt i en roman? Den muligheten auksjoneres nå, til inntekt for en meget god sak.

Tegneserier.no skriver om selvironi i karrikaturkrigen.

Bush synger U2s Bloody Sunday.

Bilder fra Stardust finnes det flere av nå, ikke minst fra backstage. Her er det noen på en Michelle Pfeiffer side og her bilder tatt med Gaiman sitt mobilkamera.

“Deserves it! I daresay he does. Many that live deserve death. And some that die deserve life. Can you give it to them? Then do not be too eager to deal out death in judgments. For even the wises cannot see all ends.”

Ringenes Herre av Tolkien

Husk især at du ikke kan være noen dommer. For ingen på jorden kan være dommer over en forbryter, før dommeren selv erkjenner at også han er likeså meget forbryter som den som står foran ham, og at nettopp han selv kanskje fremfor noen er skyldig for dens forbrytelse, som står foran ham. Den som har nådd frem til dette han kan også være dommer. Hvor meget dette enn ser ut som uvett, det er likevel sannhet, For var jeg selv rettferdig, så fantes kanskje heller ikke forbryteren som står foran meg. Kan du ta på deg den forbryters ugjerning som står foran deg og dømmes av ditt hjerte, da hør det straks og lid du selv for ham, men la ham selv gå uten bebreidelser. Og som så selve loven har satt deg til hans dommer, skal du også da, så langt du kan, handle i denne ånd; for han vil gå bort og dømme seg selv enda hardere enn din dom er. Men om han går bort ufølsom for ditt broderkyss, og til og med ler av deg, så bli ikke forarget over dette heller: hans tid er altså ennå ikke kommet, men den kommer nok; og kommer den ikke, er det det samme for om ikke han, så vil en annen for ham erkjenne og lide og dømme og anklage seg selv, og retten vil skje fyldes. Tro dette, tro det uten tvil; for nettopp i dette ligger de helliges hele tillit og hele tro.

Brødrene Karamasov av Dostojevskij

Gåter og ordtak er en del av den muntlige fortellerarven, sammen med historier, myter, legender, ballader, vandrehistorier og vitser. Gåtekonkurransen mellom Bilbo og Gollum i Hobbiten er ikke en fiks ide fra Tolkien sin side, det er en del av den tradisjonen han var opptatt av.

Det finnes mange forskjellige typer gåter, og det finnes regler for hvordan de lages. Det er morsomt å lage gåter selv, ikke minst sammen med barn. Og det er morsomt å gjette gåter, selv om jeg selv er heller dårlig på det. Derfor samler jeg på gåter slik at jeg oftere kan stille dem enn jeg behøver å gjette dem selv.

Her kommer en gåte, som jeg først fant i en gammel norsk versjon. Senere dukket den opp i et Jack eventyr fortalt av Pomme Clayton, “A bucket of brain” (?).

Begge versjonene er med her:

Fire gangande
fire hangande
to ser mot by,
to ser mot sky,
en dingler etter.

Four stiff standards
four dillidanders
two lookers,
two crookers,
and one wig-wag.

Noen som vil prøve seg?

“It is not hard to own something. Or everything. You just have to know that it’s yours, and then be willing to let it go.”

Treet i Stardust, av Neil Gaiman.

Og nå skal det bli film! Det er vist en smakebit som skal ha sett veldig bra ut. Store navn som Michelle Pfeiffer og Robert De Niro er med.Jeg gleder meg! Imens skal jeg finne frem boka og lese den på nytt.

Lenker:
Filmsiden
Neils blogg med mange poster om filmen
imdb om filmen
Ain’t It Cool om Stardust

På Aint it cool ligger også et bilde fra filmen.

I can picture one teacher there - I can’t recall her name. She was short and spare, and I remember her eager jutting chin. Quite unexpectedly one day (in the middle, I think, of an arithmetic lesson) she suddenly launched forth on a speech on life and religion. “All of you”, she said, “every one of you - will pass through a time when you will you will face despair. If you never face despair, you will never have faced, or become a Christian or know a Christian life. To be Christian you must face and accept the life the Christ faced and lived; you must enjoy things as he enjoyed things; be as happy as he was at the marriage at Cana, know the peace and happiness that it means to be in harmony with God and with God’s will. But you must also know, as he did, what it means to be alone in the Garden of Gethsemane, to feel that all your friends have forsaken you, that those you love and trust have turned away from you, and that God Himself has forsaken you. Hold on then to the belief that that is not the end. If you love, you will suffer, and if you do not love, you do not know the meaning of a Christian live.”

She then returned to the problems of compound interest with her usual vigour, but it is odd that those few words, more then any sermon I have ever heard, remained with me, and yours later they were to come back to me and give me hope at a time when despair had me in its grip. She was a dynamic figure, and also, I think a fine teacher, I wish I could have been thought by her longer.