Beates rasteplass

Tro det eller ei, enda et meme, og denne gangen fra to bloggere på en gang, Esquil og noten. Oppgaven var å ta fem tilfeldige på linklista mi og koble til fem tilfeldige musikkspor på pc-en.

Men siden jeg er så sær (hehe) så har jeg jo ikke noe musikk på pc-en, jeg tåler ikke lyd for tia, og ser til og med filmer uten lyd. Men filmer seg jeg mye av, og DVD-er ligger og slenger over alt, så vi kan jo at fem vilkårlige filmer opp mot 5 vilkårlige bloggere.

Clueless får En smågal somalier. De er unge, de er friske, de er morsomme og de er vel verdt å stifte bekjentskap med.

Henrik V (Brannagh sin tolkning) får Nektropolis, en historisk blogg. De handler begge om historie og viser hvordan den er av betydning i dag som i går.

High Fidelity får Hjorthen. Bare fordi.

Kirikou og trollkvinenn får Historieforteller. Begge står for det beste av historieformidling i hvert sitt formspråk.

Big fish får Cracked actor telling lies. For det er vel løgner det handler om? Eller slettes ikke?

Pingen min har ikke virket på aldri så lenge.

Nå virker den.

Jeg kunne ikke forstå hvorfor flere folk kom fra Bloggrevyen i dag og leste en eldgammel post. Som i tillegg vel er en av de få som ikke passer seg helt å lese mer enn akkurat den dagen den ble poste. Nemlig den posten der jeg ber pent om å få stemmer til Tordenbloggen som gikk av stabelen før jul.

Jeg innbiller meg at det må være slik at det jeg forsøkte å pinge før jeg forsto at det jo ikke gikk lenger har kommet frem i dag.

Jeg lurer på hva de tenker jeg, som har trykket på denne linken.

****’

Oppdatering. Det er visst ikke bare Bloggrevyen, jeg ser det ramler inn ping her og der i egen og andres blogg. Da er det i alle fall en del som får beskjed om at jeg har skrevet om dem i månedene som har gått, som forhåpentligvis blir postivit overrasket. Forøvrig har jeg ikke blitt opplevd lignende siden mailserveren hadde hikke en ukes tid til ende, og det gikk en del forvirra korrespondanse på kryss og tvers. I slike tider kan man bare håpe på at man ikke har byttet kjæreste eller noe slikt.

********

post-post-post

Til glede for undrere og undre pinger vi litt for å vise hva det er.

Undre har skrevet en pingtestpost.

Pauline har en fin post om Benedicte, en felles bekjent med spennende livshistorie.

Lothiane vil også spille ping-pong, men her skriver hun alvor som ICE.

Andromeda skriver om rettskrivning, og det viktige i det å kunne skrive godt og riktig. Ganske raskt etter at forumlivet tok seg opp på norske nettsteder ble dette et tema som kom igjen gang på gang: Hvor mye skal man pirke på og kommentere andres innlegg - ikke innholdsmessig men med tanke på rettskrivning?

Jeg er av de som alltid ble pottesur når en eller annen kom inn fra sidelinja i en diskusjon med rettepennen og rettskrivningsmoralismen. Ikke fordi det rammet meg, men fordi jeg synes en slike måte å rette på andre er et uvesen. Jeg vil prøve å si noe om hvorfor.

Jeg har også et lidenskapelig forhold til det å utrykke seg. Utdannelsen min handler om hvordan man når andre med ord. Det å snakke sammen eller skrive til hverandre er det viktigste vi gjør for å nå hverandre. Å utrykke seg skriftlig kan være kunst. Å utrykke seg skriftlig er fag.

Jeg er utrolig glad i å lese ting av folk som skriver bra, som skriver rikt, som skriver flytende. Jeg kan gå opp i undring over folk som kan skrive så det rører. Noen behersker språket slik at de kan få folk til å le, til å gråte, til å sørge, til å forandre mening. Det er ganske utrolig.

Jeg elsker å lese gode skribenter på samme måte som jeg elsker å se en god danser danse, en god maler male og en god musiker spille.

Men på samme måte som jeg kan bli rørt av et barn som synger, en nabo som plutselig går og nynner for seg selv, eller å se en flokk på dansegulvet ha det gøy, så kan jeg bli rørt av en som skriver som ikke er kunstner, som ikke er ute etter et godt språk.

For det viktigste i alt av kunst, er gleden ved det man gjør. At man gjør det for sin egen del, enten det er et driv, en lyst, en lek, eller hva som helst.

Å komme inn fra sidelinjen og kommentere andres språk eller andres staving, kommaer, punktumer, store bokstaver, det er å drepe denne gleden.

Det er som læreren som ber eleven ikke synge, fordi det ødelegger for klangen i klassekoret. (Jeg har møtt så mange mennesker dette har skjedd med, det er ikke til å tro) Det er som å komme med en hoven bemerking til en jente på dansegulvet om at hun ikke har rytmefølelse og ser rimelig dum ut.

Det dreper gleden, og jeg synes det er grusomt gjort.

Jeg vil at folk skal oppdage gleden ved å utrykke seg, jeg har ikke noe behov for å forme det. Før man selv vil, og ser behovet. (Og det kommer som regel av seg selv etter en stund.) Om det man skriver er helt uforståelig og det derfor ikke går an å lese det, om personen ekskluderer seg selv fordi det man skriver er uleselig kan man jo si ifra om det. Men på en måte som kan nå inn, og uten å ta bort gleden.

Det er lenge siden sist, og nå gjelder det å bli bløt på beina igjen!

Vi NABAD! - et deilig bilde av Bush og Bin Laden. Det er ellers bare toppet av dette:

Et annet spesielt bilde av Ku Klux Klan i pariserhjul, denne gangen via gonzoDC.

Begge de to bloggene, både gonzoDC og NABAD! anbefales også på det varmeste. gonzoDC er Ketil sine betraktninger fra… nettopp DC. Og det med en penn man kan misunne ham. Samt opplevelser som kan ta pusten fra de fleste. (Seriøst, jeg kjenner ingen andre som i løpet av kort tid har snakket med både Clinton og Obama. Gjør du?) Dette skildrer han på en måte som få andre.

NABAD! er ikke plassert i Washington, men i Norge. Av en eller annen grunn så faller jeg ofte for de bloggene som står med beina plantet i (minst) to land. Og NABAD! er ikke noe unntak.

Muppy har tilbudt seg å holde tankene mine, og det høres utrolig fristende ut. Hun holder gjerne dine og.

Da Lysfontenen ble lagt ned tok mange derfra på seg bloggesko. En del av Minglefolket har vært på blogg lenge, men ikke minst Tordenblogg-kåringen først til en iherdig surfeaktivitet og etter hvert også til at mange flere inntok bloggarenaen. Både egne og andres. Så nå mingles det både her og der, og mange lurer kanskje på hvem i alle dager dette her er. Jeg tror jeg har fått tak i en forholdsvis oppdatert liste når jeg nå nevner i fleng: Andromedas Univers, Cracked actor… telling lies, Elsk meg i morgen, Fullt Hus, impelimps sted, Kampen mot tilværelsen, Limas Klima, Ljos i tjømda, mien parlati, Mitt Egosentriske Hjørne, Organaworld, Prinsesse Vil Ikke, Sexys metode, De små tingene i livet, Que sera, sera, min blog, Tankespinn fra krinker og kroker, Noter, Tåkeheimen, Mathilde, Stedet mitt, Skrivedilla, Fire kopper kaffe? Jatakkveldiggjerne…,  Frydefulle betraktninger, Bookhouse girls. (Ja, jeg har garantert glemt noen, gi lyd.)

Tversover har skrevet en utrolig bra kronikk i Aftenposten om hvordan sykehusene er feilorganisert. Den finnes også på bloggen hans. Den modellen han skisserer minner mye om hvordan ME-foreningene har skissert at diagnostisering og behandling bør organiseres.

En annen god og morsom post hos Tversover er Feynman leser tegninger….. Den er fin å lese høyt for partere med sans for slikt.

Har du lyst på kokkosboller? Her er det i alle fall en søt liten post om nettopp det.

Den smågale somalieren som nå også vil anlegge skjegg skuffer ikke, her har hun blant annet en liten gåtehistorie.

Helt til slutt, er det noen som leser dette som ikke har oppdaget sonitus.org enda, så ta dere en tur. Der forsøker man å trekke frem gode bloggposter - og det oppdateres flere ganger i uka. Et fint sted å lete etter godt lesestoff og gode blogger.

For noen dager siden hadde jeg en post som het “Og hvorfor i alle dager skal man ha en blogg”, der jeg oppsummerte litt av hvorfor jeg for ett år siden ikke så noen mening i blogger eller det å blogge.

Jeg fikk så mange gode svar at noen tanker har falt på plass.

Først, det er en del typer blogger som det er lette å forstå meningen bak - temablogger og informasjonsblogger av alle slag. Men hva med de som er halvveis dagbøker, betraktninger personlige beretninger som spriker i alle retninger? Enten de er mammablogger, katteblogger, hobbyblogger, sonitusblogger eller alt på en gang. Det er mange som spør i fullt alvor fordi de ikke forstår, eller fordi de er nysgjerrig.

I en av de tidligste bloggpostene mine skrev jeg om hvordan jeg opplevde at noen forum er som en diskusjonsklubb. Nå tenker jeg vel at blogger også er slik. Man har noe man har lyst til å snakke med noen om, noe man har lyst til å dele, og så gjør man det. Og så viser det seg at det finnes mennesker med samme interesser, som har lyst på å snakke om akkurat det samme. Det er et lite under, ikke minst for oss med litt småsære interesser eller som vil samtale om såpass tunge og alvorlige temaer at vi ikke uten videre kan ta det over gjerdet med naboen eller i lunsjen på jobb.

Rundt årtusenskiftet var det et tema som var oppe: “Den gode samtalen”. På radio, TV, aviser og i bøker etterlyste man den gode samtalen.  Jeg tror vi fant den. Den er her og nå, i blogger og på forum. Man setter seg ned, man setter av tid, og man samtaler. Om stort og smått, men overraskende mye om det en virkelig brenner for og har på hjertet. Og det gir gjenlyd. Temaer sprer seg fra blogg til blogg, nye tanker blir tenkt, nye samtaler innledes, nye mennesker blir fortrolige samtalepartnere.

Og ikke bare det, man gjør det med en enorm raushet! For man setter seg ikke ned i en krok og passer på at ingen lytter. Tvert imot, man gjør det på en slik måte at hvem som helst kan få lov å lytte om det virker givende, og også delta og komme med sine innspill og tanker til det som blir sagt. Det gjør at hver og en av oss kan få lov til å surfe rundt og lytte til andre som gir av seg selv, og vi får ta til oss alt hva vi trenger og har bruk for av det som blir sagt.

Er det ikke det ganske fantastisk?

The photo is taken by yoshiko314.

(Helt til slutt i et lite PS. Som med de fleste ting jeg ikke liker/ikke forstår vitsen med handler det vel irritasjonen over blogging for ett år siden mest om at meg selv. Jeg var sur på bloggingen.  Det ene var at jeg var så glad i forumformatet, og med bloggingen forsvant flere av de seriøse skribentene dit, og det ble færre mennesker lot seg overtale til å finne frem til gode forumer for god debatt. Med andre ord, færre mennesker å være sosial med på forum. Det andre var at jeg var sånn halvveis snurt over å ha blitt gammel og utdatert. I all viraken rundt blogging og bloggere hadde alle glemt oss, de første med hjemmesider som fikk den samme oppmerksomheten 10 år tidligere. Jeg hadde behov for å si “ha, jeg var kul en gang jeg også.”)

Det er mange nye bloggere om dagen, ikke minst fra folk som også er aktive på diskusjonsforum. Og da kommer spørsmålene fra de som selv ikke har blogg: Hva er vitsen med å ha en blogg?

Denne diskusjonen kommer med jevne mellomrom på diverse forum. Jeg har rotet frem ett innlegg jeg skrev for mindre enn et år siden. Nærmere bestemt et par måneder før jeg selv begynte å blogge:

Driver og surfer litt rundt på blogger. 

Det slår meg at jeg for det mest synes de er ytterst kjedelige. Og at det meste av funksjonene til en blogg allerede har bedre alternativer:

- Hjemmesider. En blogg er for de fleste bare en hjemmeside det er lettere å oppdatere. Jeg begynte på nett i et ifi-miljø og digger hjemmesider, selv om det er lenge siden folk lagde slikt. Men de første hjemmesidene var som bloggene i dag, jeg ser ikke den store forskjellen. Bare at man i bloggene på død og liv skal fortelle meningene sine om alt i verden, det opplever jeg at man gjør bedre på…. 

- Diskusjonsgrupper. På diskusjonsgrupper så skriver man mindre i et tomrom enn i en blogg. Jo, man kan få svar i en blogg, men jeg liker bedre dynamikken på et diskusjonsforum, eller et fagforum eller interesserforum. Da får flere stemmer bedre plass, man får ikke denne ego-greia bloggene er. Om man vil skrive langt, og kanskje artikler også, så er det forum hvor man har muligheten til å gjøre det.

En blogg kan fungere bra om den er en skikkelig infokanal for nytt man er opptatt av, eller svært treffende kommentarer. Da har den en avisfunksjon. En god blogg for meg er derfor en slags uavhengig nyhetsformidler av en god journalist eller formidler. Men de har jeg funnet ytterst få av.

Blogger er stort sett som å skrive dikt, og gi det ut i små lefser på eget forlag.

Synes nå jeg.

Ja, sånn kan man begynne og  så ende opp som blogger…

Hva var det som gjorde at jeg i løpet av en slik diskusjon fikk lyst til å prøve bloggingen? Rett og slett fordi den gamle hjemmesiden min forsvant, og da jeg uansett ikke hadde oppdatert den på mange år fordi det var for tungvint, så fant jeg ut at en blogg var enklere å oppdatere.

Dessuten blir blogger lest i større grad. Og har man skrevet noe man synes fortjener å bli lest, så er det grunn god nok.

Spise når man må.

Snakke når man har noe viktig å si.

Skrive når man…?

Jeg leste i en blogg om en retrett i et buddhistisk kloster. Etter det ble det merkelig stille både i hodet mitt og bloggen min. Det er da så alt for mange ord her allerede.

Det er tid for årets første surf! For noen dager siden hadde jeg en post der jeg reklamerte varmt og ivrig for wordpress.com som bloggehjem. Noen sa i kommentarfeltet at dette var det som skulle til for å få de til å bestemme seg for WP etter å ha øvd seg et annet sted, men saken er også at i uka som gikk har det faktisk ramlet inn med nye, spennende WP blogger. Noen kjenner jeg fra nettet fra før, andre er helt nye for meg, men ser ikke desto mindre spennende ut!

Somalieren - ei 16 år gammel jente som sier om seg selv at hun ikke er morsom - men det tror jeg ikke på etter å ha tittet rundt i den nye norske bloggen hennes, samt den godt etablerte engelske, The life of the amazing Nomad.  Ta en titt på Bak rosa burkaer og gule mullahskjegg. Jeg har i alle fall store forhåpninger til denne, en person som finner så gode titler må bare ha noe å by på.

avil har fått seg blogg: Ljos i kjømda. Ikke minst et spennende bidrag for de av oss som er interessert i myter. Med en forskjærlighet for det norrøne, og med en fantasyroman delvis i skrivebordkuffen og delvis i hodet har hun inntatt bloggarenaen. Veldig velkommen er du!

Tordenlill har tatt i bruk bloggen til dikt om alt fra doruller til sjokoladekake.

Limafox har både frekventert forumverdenen og bloggverdenen tidligere. Med historie som den store lidenskapen, og med evnen til å slenge ut skråsikre meninger med en ydmyk touch om man tar opp debattkampen med ham er han et veldig hyggelig nettbekjentskap.

Impelimp sier at hun ikke har store ambisjoner med bloggingen, og at hun bare suller rundt i personlige betraktninger. Det er jo ikke noe galt med det?

Jeg er ganske sikker på at jeg har glemt noen nå, dere får rope ut i kommentarfeltet.

***

Perler for svin er ikke en av mine yndlingsstreker, men Rockette har funnet en utrolig god en, og samlingen av tengnseriefigurer som blogger blir stadig større.

En annen stripe som ikke er en favoritt, er Pusur alias Garfield. Jeg snublet over en kopp som satte tingene på plass. En sånn vil jeg ha!

Litt sånn i ekstasen over at i de to eneste memene om løgn og sannhet hvor jeg har lest hele lista har jeg hatt rett, (Esquil og Shoaib) så henger jeg meg på.

Inspirert av Shoaibs lek med geværer så tar jeg først 7 påstander om pistoler og slikt. En er løgn:

1) Jeg har vært siktemålet for flere geværer i Nord Irland, den nærmeste var bare et par meter unna. Den siste gangen strakk vi hendene i været.

2) Jeg har vært omringet av en flokk soldater som siktet på meg i Guatemalas jungel, de var skjult i buskene, og kom så frem en etter en.

3) Jeg skulle gjerne kunnet langt mer om våpen enn jeg gjør i dag.

4) Jeg skulle gjerne visst langt mindre om våpen enn jeg gjør i dag.

5) Jeg har blitt tilbudt geværet til en av vaktene foran den amerikanske ambassaden i Oslo. Han var vakt, jeg var demonstrant, og han sa “vær så god, ta denne, vil du ikke prøve”.

6) Ungene mine får ikke lov å skyte med luftgevær.

7) Jeg overvar, og snakket med amerikanske styrker i Guatemala under invasjonen av Panama.

Og så 7 om helse, inspirert av Iskwews ME-blogg:

1) Når jeg sa at jeg bare hadde lest hele lista til Esquil og Shoaib, så kommer det av at jeg har problemer med å lese, og som oftest får jeg ikke med meg lange innlegg. (Med mindre jeg skriver dem selv, eller jeg har hatt en lang pause først.)

2) Når jeg ser film gjør jeg det med ørepropper, og lyden slått av.

3) Om jeg vil ha en god dag - så er oppskriften å ligge helt stille, med lyset slått av, og ingen lyd i dagene før.

4) Om jeg har en så god dag at jeg kommer meg ut, og får gått en liten tur i skogen, så blir de neste dagene atskillig bedre.

5) Når jeg hadde blitt så dårlig at jeg ikke kom meg ut av senga så tok det mange måneder før jeg ringte legen min. Da jeg endelig klarte det, så fikk jeg beskjed at han ikke ville snakke med meg på telefonen, for det kunne han ikke ta betalt for.

6) Når jeg trener får hjernen mindre oksygen.

7) Når jeg sover til langt på dag, så sovner jeg også bedre om kvelden.

Jeg tagger Inanna, for det er alt for lenge siden det kom noen post fra henne sist. Og Anne i Albania, for hun fortjener enda flere lesere. Det er noe av det mest geniale i det norske blogguniverset.

Det er mange som er er på jakt etter et nytt sted å ha bloggen sin, jeg har lyst til å anbefale wordpress.com. Jeg har ikke blogget andre steder, men jeg er så fornøyd med wordpress at det fortjener en liten hyllest, sammen med noen praktiske tips for nye wordpressbrukere.

- Det er gratis, men med muligheter for å betale om man vil ha flere muligheter.

- Det er reklamefritt. Dvs, det skal vist være reklame på noen av sidene, på en eller annen måte, men jeg har ikke funnet det enda.

- Det er drevet av en gjeng som ser ut til å ha det gøy, og som koser seg på jobben. De svarer kjapt på mail, forsøker hele tiden å gjøre konseptet bedre og ser i det hele tatt ut til å være en gjeng idealister. (Ja, jeg er svak for sånt.)

- Det er intuitivt lett å bruke administrativt, og fyller alle mine behov for hva jeg vil administrere på egenhånd.

- Det er lett å legge inn bilder. (Selv bruker jeg Image Shack.) Man kan hoppe mellom å bruke en editor eller html redigering. Editoren ligner på den man har i forum som bruker vBulletin.

- Oppretter man flere blogger på samme bruker er det lett å administrere alle.

- Man har muligheten for å lage private blogger, der bare inviterte kan komme inn og se. Perfekt for å holde familie og venner oppdatert på privatlivet, enten det er barnebilder man vil vise frem eller familiesladder man vil fortelle om - men ikke til hele verden.

- Det er vistnok lett å overføre poster fra andre bloggsystemer. (Og vil du forlate WP.com får du med deg alle postene dine, samt kommentarene, det har jeg ikke sett andre steder.)

- WP.com har selvføgelig også laget en liste over hva de har å tilby, den finner du her.

I tillegg til slikt, så er det en del funksjoner jeg også setter pris på:

Muligheten til å følge egne kommentarer: Som gammelt forummenneske er det også noen ting som frustrerte meg mer enn noe annet da jeg begynte å blogge - mulighetene til å følge opp diskusjoner. Jeg husket jo knapt hvor jeg hadde surfet innom og enda mindre hvor jeg hadde lagt igjen kommentarer. Jeg forsøkte etter hvert et verktøy som het cocoments, men fikk det ikke til å fungere godt. Når jeg surfer rundt på wordpressblogger, og legger igjen kommentarer der, så er det derimot lett å se om jeg har fått svar. Det finnes det en egen side for “My comments” - der kan jeg følge alle diskusjonene jeg deltar i parallelt. Dette er hovedgrunnen til at jeg blir så fornøyd når andre bloggere ender opp med WP.com, det gjør det enklere for meg! Og det fører i alle fall til at jeg oftere er innom og at jeg mer aktivt følger med på hva som skjer i bloggene deres.

Venneblogger: Jeg kan skrive inn navn på de bloggene jeg vil følge. Innlegg fra disse kommer opp på en egen side “My friend surfer”.

Surfing på tema: Vil jeg lete opp nye blogger er “My tag surfer” et alternativ, der kommer det opp innlegg som ligger under samme tag/tema som jeg har laget meg på min blogg. Kjekt å se om det er noen andre som skriver om ting som tegneserier og religion.

Men det er også andre gode måter å surfe på nye blogger: WordPress.com har en funksjon som heter “Top blogs“. Der kan man lete opp blogger sortert etter språk. Man kan velge mellom “Growing blogs“, “Top posts” og “Top blogs“. Det er ikke minst genialt om man vil se hva man blogger om i andre land, enten det er Danmark og Sverige eller andre språk man behersker. Så har man også mulighet til bare å surfe uten mål og mening med å trykke på en pil øverst på siden på en hvilken som helst WP.com-blogg (om man er logget inn), eller man kan se de siste postene som her lagt inn fra hele verden i Dashbordet sitt.

Blogrollen er lett å betjene. Man lager egne kategorier som det passer en. Å linke inn nye sider er også lett, man har en funksjon som heter “link this” som legges inn øverst i browseren, og kommer man til en side man vil ha med trykker man bare på denne.

Dashbordet er nevn allerede, dette er selve sentralen i administreringa av bloggen. Her får man en oversikt over hva man har gjort i bloggene sine i det siste. Og man får også se hvem som har skrevet de siste kommentarene i bloggen, samt hvilke kommentarer jeg har lagt igjen i andre WP.com-blogger. De norske listene fra Top Blogs er også her, samt de siste innleggene på all verdens WP.com-blogger. Det er også snarveier herfra til de funksjonene man oftest bruker, ikke minst denne:

Blog Stats: Ifølge WP.com-staben så brukes den ekstremt ofte, og det er vel noe de fleste bloggere kjenner seg igjen i… WP.com har en statistikkside med graf over besøk, søkeord for å nå bloggen, hvilke linker folk har fulgt for å finne bloggen og hva de har lest. Det finnes sikker andre statistikkverktøy for å se mer, men dette er absolutt nok for å bli hekta.

Spam: For de som er plaget av spam - på WP.com ser man knapt noe til det. De har installert Askimet, og det fungerer bra, helt uten at man må svare på koder eller gjøre noe for å kommentere. Jeg begynte å blogge for 8 måneder siden, og Askimet har stoppet mer enn syv og et halvt tusen spaminnlegg i denne tiden, jeg behøver ikke engang gå inn og slette dem i filteret.

Oppetid: En gang i løpet av disse 8 månedene har jeg opplevd at noe på bloggen var nede. Det gjaldt kommentarfeltet og det tok noen timer - og det var varslet med informasjon om arbeid på serveren. Selve administreringa var litt treg en periode i høst, men dette har de utbedret.

Valg av templates/utseende: Jeg vet noen har klaget på få valgmuligheter. Jeg fant min layout med det samme, og har holdt meg til det siden. Men så vidt jeg har forstått så er det mulig å forandre og gjøre det meste selv om man betaler for det. Det legges også stadig til nye templates slik at utvalget vokser hver måned, og også for oss som ikke betaler så jobbes det stadig med å gjøre de malene som finnes mer og mer fleksible for forandring. Da jeg kom for 8 måneder siden var det blant annet ikke mulig å skifte farger eller legge til sitt eget bilde øverst på siden, det er det i dag med en rekke av malene.

You tube og musikkavspilling har også kommet med som muligheter i høst.

Ping og trackback: Sider man linker til pinges automatisk. Det er enkelt å legge inn trackback. (Nå om dagen virker det ikke helt godt til bloggrevyen og bloggarkivet, men jeg vet ikke hvor feilen ligger?)

FAQ og supportforum: Dette finnes og her har jeg fått svar på alt jeg har lurt på i stort og smått.

Inne hos Victoria har det rast en debatt om kristenblogg og med det har det kommet opp litt av hvert i kjølevannet. I kommentarfeltet sto det noe som jeg opplevde som litt vittig, litt utfordrende og veldig feil. Victoria kom med en kommentar om religiøse, olec mente at nei, han var ikke religiøs men frelst, og religiøse var som fariseere, og fariseer ville han ikke være.

Dette er bare en lek med ord. Selvfølgelig er man religiøs når man har en religiøs tro. Og religiøs tro er ikke definert ut i fra om man selv mener om man er religiøs eller ei, men om man tilhører en trosretning. Ja, jeg vet at det er et poeng å ikke skulle være religiøs, men ha en levende tro, men dette er som sagt lek med ord, et forsøk på å få frem et poeng, ikke en semantisk sannhet.

Det er selvfølgelig også tull å si at man ikke er fariseer. Ikke minst om man påberoper seg å være kristen. Jeg er kristen. Jeg er fariseer. Og det er også enhver annen kristen, muligens med unntak av en helgen eller to. Noen av det sentrale i kristendommen handler ikke minst om å innse at man er et menneske på godt og vondt, og å ta dette innover seg. (Her kunne jeg sitert Paulus og sagt at ikke noe menneskelig er meg fremmed, eller Jesus som sier hvorfor kaller du meg god, bare Gud er god. Men jeg tenkte jeg skulle hoppe over bibelsitatene. Vi kan eventuelt ta den teologiske debatten i kommentarfeltet.)

Hva er en fariseer? Først, det er viktig å si at det bilde vi har av fariseere ikke er en god beskrivelse av fariseerne slik de var rundt Jesu tid. Når man leser historie og andre skrifter fra denne tiden, så trer fariseerne frem som folk flest, noen gode, noen dårlige, og faktisk en god slump av dem var helter og fantastiske mennesker. Mange av dem ble drept og forfulgt under romerne og døde som martyrer. Også i Det Nye Testamentet (NT) er bildet mer nyansert enn den vi har tradisjon for å tilegne fariseerne.

Men det er ikke fariseerne som levende personer jeg tenker på når jeg sier at jeg er en fariseer, jeg tenker på det bildet vi får i NT. I NT blir fariseeren til en slags arketype, et bilde på menneskelige trekk som på ingen måte er sympatiske. Denne mytiske fariseeren, hvem er han?

På tempeltrappa sitter to mennesker i bønn. Den ene er en fariseer, den andre er en ussel synder. Synderen sier “jeg er ikke verdig til å være her, jeg er her allikevel”. Fariseeren sier “Jeg er heldig som ikke er som han der andre, for jeg er bedre enn han”.

Fariseeren er en som mener han er bedre enn andre. Av en eller annen grunn, god eller dårlig, så er dette en del av fariseerens identitet.

En mann er syk. En annen mann kommer til og hjelper ham - gjør han frisk. En gjeng fariseere står rundt og blir indignert. I stedet for å se en mann som hjelper en annen, ser de en mann som bryter et viktig lovbud, det er ikke lov å gjøre et arbeidet på denne dagen.

Fariseeren ser lover og regler, ikke andres nød. Bokstaven står over nestekjærligheten. Ideenes utfordring over ideenes intensjon. Han er en reglerytter og klarer ikke å fri seg fra dette.

En man har sagt noe som går på tvers av den vedtatte sannheten. Fariseerne blir skremt, de er redd for konsekvensene av det som blir sagt, og de blir også redd fordi deres egne tanker blir utfordret.

Fariseere har enkle sannheter. Å stille spørsmål ved disse, eller si ting som bryter med disse er truende.

En mann ser ut til å spotte en gruppe mennesker. Han latterliggjør dem og han er potensielt farlig for hele samfunnet. Til samfunnets beste så bestemmer man seg for å kvitte seg med ham.

Fariseere ender med å ty til vold for å stoppe det de mener har gått for langt og er farlig for oss alle.

********

En gang var jeg på et kurs. Vi leste en novelle, der man skildret en ung jentes møte med en kristen tante. Tanten var ikke en positiv person i denne novellen, og en i forsamlingen sa noe om at slik er jo kristne. Lederen på kurset ba oss se på henne, se på henne i lys av personene vi fant i NT, hvem minnet hun om? Og det var ganske enkelt å se, hun minnet om en fariseer. Ikke Jesus, ikke disiplene, ikke kvinnene som fulgte Jesus, det var fariseernes trekk hun hadde med seg.

Dette er måten å bruke arketyper på. Når noen sier til en annen “du opptrer som en fariseer”, så er det uinteressant om man selv anser seg som en fariseer eller ei. Det er uvesentlig at man selv har bestemt seg for at nei, jeg er ingen fariseer, for det er de andre, de religiøse som er det. Det eneste som betyr noe er at den som har sett en har gjenkjent trekk fra fariseeren.

Og han bor selvfølgelig i oss alle, sammen med alle andre trekk vi har å slite med, så må vi også slite med fariseeren i oss. Han bor i meg i ethvert menneske uansett om de måtte se det selv eller ei. Det farligste vi gjør er å tro at han ikke er der, for da får han fritt spillerom. I stedet får vi forsøke oss på å bli kjent med ham, og holde ham i skinnet.

Karl Schmidt-Rottluff. (Tyskland, 1884-1976). Fariseere 1912

 edit: Denne posten er gammel, grunnen til at den dukket opp i Bloggrevyen i begynnelsen av mars er at pingen min ikke har virket på lenge. Beklager!

 ***************

Det finnes en Tordenblogg. Den skal kåre årets Tordenblogg. Eller årets skrell. Eller rett og slett “hvem har flest bekjente på nett som både vet at det finnes en Tordenkonkuranse og samtidig kan tenke seg å stemme på deg.” Om du vil stemme på meg, kan du gjøre det her:

http://tordenbloggen.sonitus.org/

Jeg skrev i Tordenbloggen at hvis jeg kom til kvartfinalen, så skulle jeg skrive en begrunnelse for å stemme på bloggen min. Så det skal jeg gjøre. Det kommer nesten nederst i denne posten, så om det er for å få den du leser, så kan du hoppe ned til de siste avsnittene. Men selv om Tordenbloggen har blitt månedens happening blant noen bloggere, så er det sikkert mange som ikke aner hva som foregår. Vi må derfor ta en liten inntro til glede for nye lesere:

Det skjedde i de dager at bloggeren Hjorten bestemte seg for å lage en bloggkåring. Den skulle foregå som en cup. Først skulle blogger nomineres. 128 ble nominert. Selv nominerte jeg de som står i bloggrollen min som ingen andre hadde nominert. Jeg tror ikke alle disse egentlig vet at de var nominert, og ble stemt ut eller inn etter hvert, for det tenkte jeg liksom ikke på å si ifra om. Så vidt jeg vet har ingen blitt sure, i alle fall.

Så langt så godt. 128 var nominert, og hver dag i første runde ble det stemt over 8 blogger. 4 gikk videre, 4 gikk ut. Cup, med andre ord. Det snedige som gjorde denne runden til noe virkelig bra var at Hjorten tok seg tid til å si noen ord om de bloggene som skulle til pers. Det var sikkert flere enn meg som fikk mange nye gode bloggbekjentskaper. Selv om jeg gikk litt lei nye blogger på slutten, og vel endte opp med både å like best mange av de som ble stemt ut, og med å stemme på de jeg kjente fra før, etter hvert som jeg ikke lenger husket hode eller hale på de nye jeg tittet på.

Så var det 64 igjen, og cupen gikk videre. Nå ble det blogg mot blogg. Der vant jeg mot Rockette, noe som ikke smakte så godt, for henne liker jeg godt, men jeg gikk videre til runde 3 - der var vi 32 blogger igjen. Igjen en mot en, og jeg vant igjen. Runde 4, 16 blogger kjempet. Jeg vant der og.

Runde 5, det er i dag. Vi er 8 blogger igjen.

Jeg har sagt hva som gjorde 1. runde til noe mer enn bare en kåring. Etter hvert som de forskjellige cuprundene har utviklet seg skjedde noe annet som var verdt å få med seg. Spenningen steg. Noen lurte på om Hjorten hadde tenkt på krisepyskiatri sånn i etterkant av avstemningene. Noen lurte på om Hjorten egentlig hadde satt i gang dette for å psyke ut alle andre bloggere, og så leve videre i bloggeverdenen alene (noe han faktisk svarte ja på). Mange har brukt blogger og kommentarfelt til å si noe om hva en slik kåring gjør med adrenalin og andre kroppslige funksjoner som utrykker spenning og opphisselse.

Og det er her gruppeterapien kommer inn. Kort fortalt så går det ut på å sitte i sirkel, kjenne på følelsene sine og så fortelle om dem. Og så reagerer de andre på det du sier. Med ærlighet. Ærlighet, følelser, og det å ikke holde noe tilbake. Det høres sikkert ut som et mareritt for noen, men det kan være utrolig morsomt. Man kan kanskje si at det er hva en gjør det til.

Jeg har kjent på følelsene som sier “Stem på meg! Lik meg! Si pene ting om meg!”, samtidig som jeg har lest at andre har hatt det på samme måten. Dette er gruppeterapi på høyeste plan. Sånn sett har Hjorten vist seg å være stand til å utføre verdens første gruppeterapi on-line, og jeg regner med at han har funnet ut om han skal ta oppfølgingsterapien på samme måte.

Jeg lurer på om det er slik politikere har det før valg også. I runde en tenkte jeg som enkelte andre at det egentlig ville være greiest å ryke ut med en gang, og slippe å tenke mer på hele kåringa. Men ettersom runde etter runde har gått, så stiger adrenalinet mer og mer (og det er slett ikke uproblematisk i denne syke kroppen, adrenalin er fy-fy), og jeg glemmer liksom hva det handler om. Jeg vil bare vinne en gang til, liksom. Bloggen min blir ikke bedre eller dårligere, jeg blir ikke bedre eller dårligere, livet blir ikke bedre eller dårligere ettersom hvordan det går. Det er som å spille Rummy. De første rundene vil man gjerne vinne. Den siste runden derimot, er man vanligvis helt avslappet, det skal så mye til å være den som vinner. Og som oftest ser det ikke ut til å gå den veien. Men så utover i spillet kan det være at det er en reell sjanse, og sommerfuglene flakser med vingene, og man blir så utrolig skuffa i det den som sitter ved siden av legger ned sine kort, og slår deg på målstreken. Eller man blir så utrolig lykkelig når han ikke gjør det, men tvert imot legger fra seg det ene kortet som du trenger til å være den som går av med seieren. Barnslig glede. Noen syntes jeg var best. Noen likte meg. Jeg trakk det siste kortet først.

Og nå kommer begrunnelsene for å stemme på meg.

Jeg har kanskje ikke Norges beste blogg, men det er ikke det som gjelder. Det gjelder å sanke flest stemmer. Det er egentlig det denne kåringen går ut på. Kanskje kan jeg sanke din fordi:

- Du har en worpress.com blogg, og det har jeg og, og det er ingen andre som har det i åttendelsfinalen.

- Du er fra Hedemarken, det er jeg og, og jeg tror ikke det er flere av oss.

- Du kjenner meg, og/eller leser bloggen min, og du kjenner ikke den bloggen jeg kjemper mot. (Svært god grunn, gå hit og stem med det samme.)

- Du er mammaen min. Da synes jeg du også skal løpe rundt til de andre på jobben og be dem stemme. Om de ikke får lov, fordi du har stemt og de har samme IP, så lær dem hvordan de kan stemme i kommentatorfeltet.

- Du er gammel OD-er. Det er jeg og. Ingen av de andre er, tror jeg. Løp og stem!

- Du er et forummenneske. Du er faktisk på samme forum som meg. Her er det snakk om forumverdenens markering i blogguniverset! Stem både hjemmefra og fra jobb!

Om du synes slike fakta er totalt irrelevante, og du eventuelt ikke er mamma’n min, og du heller lurer på om bloggen min er noe bra, så er det jo litt vanskelig, for hva i all verden er en god blogg?

Mange skriver at en refsende penn som er samfunnsorientert og kritisk er kjennetegnet på en god blogg. Jeg er redd kritikken min ofte forsvinner i en humor som som oftest blir misforstått, men det finnes både samfunskritikk og mild(?) refsing her om man trykker seg inn på samfunnsinleggene mine. Noen av dem er jeg ganske fornøyd med selv, og jeg har av og til lurt på hvorfor akkurat disse innleggene ofte får få kommentarer.

Om det er slik at blogger skal grave frem saker som så blir store media, så har jeg i alle fall ett innlegg kunne (og burde!) blitt en stor sak andre steder enn her i bloggen.

Noen vil ha blogger som forteller om bloggerens møte med livets tyngre sider. Også kalt sosialporno. Jo da, jeg har litt av det og.

Da jeg startet bloggen hadde jeg tenkt å skrive en del om forumliv. Det ble ikke så mye, men det ble noe. I stedet tok bloggen en litt annen vending enn jeg hadde regnet med. Det er vel to temaer som utpeker seg mer enn andre, selv om det også finnes andre bitemaer. Det ene er blogging om ME, og det andre er formidling av muntlig tradert stoff.

For å ta ME-delen først. Det er lett å le av Sør-Afrikas holdning til AIDS. Le eller gråte eller begge deler. Veldig forenklet så er det som følger: I Sør-Afrika mener man at AIDS er noe tull, en innbilt sykdom som man unngår om man spiser frukt og grønt. ME er en sykdom som har lidt og lider samme skjebnen her i det “opplyste” Norge. I England er det nå 250 000 mennesker med ME. Det er fem ganger flere med ME enn med HIV/AIDS i England. På 80-tallet var man redd for en Europeisk aidstragedie. Det kan se ut som denne tragedien nå har rammet oss - ikke med AIDS, men med ME. Og selv om aviser nå utover høsten er i ferd med å sette katastrofealarm så er helsenorge helt handlingslammet - de aller fleste snakker fremdeles om frukt- og grøntkuren. (I ME sitt tilfelle heter det: Glem at du har det vondt og tren, så blir alt bra.) De legene som forsøker å si ifra blir fremdeles latterliggjort av kollegaer. Sammen med pasientene. Om du vil vite mer, så les innleggene mine om ME. De er et tappert forsøk på folkeopplysning.

Det andre store temaet i bloggen er muntlig tradert stoff. Si gjerne “hæ” til det ordet, det er et konstruert ord som ikke sier folk stort om de ikke har studert folkeloristikk eller fortelling. Men i mangel av et annet ord, så bruker jeg det her og. Muntlig tradert stoff er den delen av kulturarven vår som blir overlevert muntlig. Det er ballader, sanger, viser, gåter, vitser, vandrehistorier og andre historier hvor man ikke kjenner forfatteren. Alt som har kommet “rekende på ei fjøl”. Denne bloggen har i løpet av levetiden sin fått en ganske god samling av slikt stoff. Derunder kommer Hodjahistoriene, men også ukas gåte og ukas vits. Vitsene er ofte de jeg samlet opp den gang vi ikke hadde you tube, psp, og det var ren tekst det som havnet i innboksen. Mange av dem kommer i sin opprinnelige engelske form. Men det som ellers finnes av historier her på bloggen er stort sett ting jeg har gjenfortalt, og mange av dem finnes ikke skriftlig på norsk i noen versjon fra før. Et nybrottsarbeid her, med andre ord.

En annen ting som det ikke er så lett å se ut i fra et kort besøk eller to, er at det ligger en god del arbeid bak bildebruken her i bloggen. Jeg tror man skal kunne sitte og lese på bloggen og få noen aha-opplevelser om man studerer tekst og bilde sammen. Jeg tror også mye av det som er på denne bloggen tåler å bli tittet på flere ganger, og ikke minst at det er få ting som går ut på dato. Sånn sett er det en blogg man ikke behøver å titte innom ofte, og som man gjerne kan sitt og bla i, gjerne på et tema som fenger.

Og det jeg håper med denne Tordenbloggrunden, er at enda flere gjør nettopp det, og gjerne legger igjen en kommentar eller to på gamle ting som gjerne kan taes opp igjen.

God lesning!

Iskwew har startet en ny blogg, en ren ME-blogg. Der er det også mulighet for å bidra med egne erfaringer og historier.

http://iskwew.com/MEblogg

Jeg har ledd litt av Eli i dag i et tidligere innlegg. Og mange diskuterer. På samme tid er det en del beslekta tema som svirrer i lufta. Linn Ullmann hadde en kronikk om drittkasting.

Bullshitteren og løgneren har nemlig det til felles at de er uærlige, men der løgneren må forholde seg til sannheten, vite hva som faktisk er sant for å være i stand til å lyve, så beskjeftiger ikke bullshitteren seg med sannhet og løgn, disse begrepene er helt uvesentlige for ham. Det eneste bullshitteren er opptatt av, er hva han kan oppnå med å si det han sier. Resultatet av utsagnet er det eneste viktige. Det betyr at bullshit faktisk kan medføre riktighet, men ikke nødvendigvis - og det er heller ikke poenget.

“Bare denne manglende interessen for sannheten - denne likegyldigheten til hvordan ting virkelig er - dette anser jeg som bullshittens essens”, skriver Frankfurt i boken. Han mener forøvrig at bullshit er en trussel mot hele vår sivilisasjon.

Vox populi kommenterer Valderhaug som igjen kommenterer nettdebatt. Og man kan som VP si at det er noe ironisk i kravet om sensur, men jeg klarer ikke helt å hekte meg på det i dag, for jeg kommer ikke lenger enn til det Valderhaug skriver først:

KONA DI må ha vært utro med en italiener!

Denne påstanden om meg kan dere lese på Internett. Avsender er Linn R. Kanskje er det Linn R ett eller annet, kanskje er det Tor Johan, kanskje er det Finn Ove, kanskje er det en italiener som ikke kjenner til min sivile status, kanskje er det en kamerat som bare er ute etter å fleipe.

—

Jeg tåler å høre slikt, men det er ikke sikkert at idrettsutøvere eller andre, som ikke er særlig medievante, synes det er greit.

De skal vel heller ikke behøve å gjøre det. For de burde ikke bli utsatt for den personhetsen som vokser seg stadig sterkere i blogger og i nettdebatter.

Jeg har vært aktiv i nettdebatter i et tiår. Jeg har lest baksiden på Romerikets Blad i noen år. Og jeg er helt enig med Valderhaug, jeg synes ikke slikt er greit. Det vrir seg i meg når folk slenger dritt om kjente personer - og det skjer i så stor grad og med så høy temperatur at det ikke er mulig å forbli upåvirket.

Bullshitting, kalte forfatteren Ullman referer til, fra USA som han er.

En ting er Eli sin bullshitting, drittkasting. Det er på en måte greit når hun er en ensom svale, og hun står der som seg selv, og man kan se at også hun har sine skjeve sider. Og det også er lett å se det komiske i det. Men når det blir en mobb, en masse som fyller rommet i diskusjonsprogrammer på TV, på baksiden av aviser, i SMS meldinger som går over skjermen, i debattfora - da gir det et voldsomt inntrykk. Selv om man ikke selv er rammet.

Hvor hard hud er man ment å skulle ha?

Det er her Eli kommer inn, med sin kommentar i dag om at hun “både på inn og utpust har vært klar på at hun ikke har ment å såre”. Nei, hvem mener vel egentlig å såre? Sånn innerst inne? Vi vil vel bare kaste vår dritt vi og. Trenger å få være litt sure, litt ekle, ta ut på noen andre det vi har av edder og galle. Vi mener jo ikke egentlig å være så jævla slemme som det vi faktisk er. Så ufølsomme, uhøvlede, uhøflige, intolerante, kyniske og egoistiske.

Meg, mitt. Min irritasjon skal fritt kunne øses ut. (Men nei, jeg mener jo ingenting med det. Det ble jo bare sagt sånn… ikke helt på alvor.) (Men han er jo virkelig dum, da.) (Ja, jeg ler av Eli, og det er nok egentlig fordi jeg tror hun har rett.) (Og egentlig har de godt av det.) (For de er så høye på pæra og som Eli sier, ikke oppfører seg som folk flest.) (De synes sikkert jeg er dum og, så da er det jo greit.)

Ullmann skriver videre:

HARRY G. FRANKFURT

antyder at den verste formen for bullshit faktisk er “oppriktighet”. Vi bryr oss ikke lenger om å forstå sannheten i verden, skriver han, i stedet har vi som mål å forstå sannheten om oss selv - noe som er ikke er mulig, fordi mennesket er flyktig og substansløst.

Likevel: Utsagn som “dette er sant for meg” og “dette er min personlige oppfatning” - oppriktighet! - er blitt uangripelige i all sin sentimentalitet, selvopptatthet og kortsynthet.

Av og til når jeg pinger til Bloggrevyen kommer jeg opp flere ganger på lista. Rekorden var 9 ganger etter hverandre i forrige uke. Det er ikke gøy, det er ren spam, og å stå for slik spamming er ikke noe man ønsker seg. Jeg har skrevet til Bloggrevyen et par ganger for å høre om det er noe jeg kan gjøre, og hva som er feil, men jeg får ingen svar. Det skjer ikke når jeg pinger andre steder.

Dette er en testmelding, jeg sender den av gårde, og pinger eventuelt Bloggrevyen for siste gang om denne også kommer opp i flere omganger.

Også har jeg et ørlite håp om at noen der ute kan gi men noen tips om hva som går galt, eventuelt at noen fra Bloggrevyen ser dette og tar kontakt.

Jeg klarer ikke helt å klage over msm, eller blogger eller andre steder man kan lese på nett. For jeg synes det er så mye bra. Mye mer bra enn jeg er i stand til å lese og forholde meg til.

Det er mye søppel og, og det er jo et problem både som støy og fordi mange ender opp med bare å lese søppelet. Men mangel på godt stoff er det jo ikke. Og her starter en ny surfetur.

Return to sender: En tegneserieføljetong som ikke er avsluttet.

Det er ille med de fete barna, og ille at barn sitter så mye stille, ikke rart at de da blir fete. Og fy og skam for noen foreldre som ikke får de ut i skogen og opp i trærne. Eller? Hvordan rimer det med at barn faktisk er mer aktive fysisk enn tidligere?

Er forenkling og store systemer det beste? Forsvarets erfaringer er stikk motsatt.

AVMAKT - må oppleves. Noe av det nydeligste jeg har sett på nett noensinne.

Neppe har hatt enda en runde med fortellinger i på finsk-svensk barne-tv. Nå kan de sees på nett.

Robert Fisk har tanker om Saddams henrettelse som jeg ikke har sett andre steder.

Du er friskere enn du tror? En kronikk i Aftenposten om livet og trygden.

Prinsesse Lea vil ikke være som folk flest. Vil du?

Moren i A family in Bagdad er tilbake på besøk i Bagdad, og skriver om det i bloggen sin.

Kubilder. Matbilder.

De fleste har kanskje fått med seg at det skal legges ned jærnbanestasjoner pronto. Eller, legges ned og legges ned, det er vist ikke et ord som faller i smak. Ny Tid var de som fant ut hva som var i ferd med å skje, før departementene visste det. Selv koser jeg meg alltid med gode dilaloger, og denne var suveren, syntes jeg:

I stedet for å utbedre plattformene for å opprettholde togtilbudet, stenger Jernbaneverket en rekke stasjoner på ubestemt tid.

– Jeg vil ikke kalle det nedleggelse. Det er et altfor sterkt ord, sier Sindre Ånonsen i Jernbaneverket.

Ånonsen peker på at det er manglende sikkerhet som er utslagsgivende for avgjørelsen.

– Hva er problemet? Der plattformene har vært for korte, har man fram til nå bedt de reisende bruke dørene lengre fram i togsettet?

– Det er ikke mulig etter det nye reglementet.

– Det er altså reglene som endrer seg, ikke sikkerhetssituasjonen. Men hvorfor kan vi ikke kalle det nedleggelse?

– Fordi stasjonene ikke legges ned, svarer Ånonsen.

– Men togene slutter jo å stoppe der?

– Ja, fordi plattformene ikke vurderes som trygge. Men det er noe annet, framholder Ånonsen.

 

(TUUUUUT)

En god kilde til underholdning er det å kikke på hvilke søk som har blitt gjort for å komme til bloggen, ikke sant? Selv ble jeg litt stolt da noen sa de hadde søkt på “Beates” og kommet rett hit. Andre søkestrenger er rene 6-ordsromaner.

 Spesielt heldig har jeg vært med de såkalte eksistensielle spørsmålene folk stiller på google, det hadde jo vært fint om bloggen min kunne gitt svar på noe av dette, men jeg tror jeg bare må undre meg med.

hvordan leve lykkelig?
hvordan lage barn
hvor kom den første hamsteren fra?
Har homofile det bra nå?
“Hva er skjebne”
hvordan leve
“hva er dette”
hvorfor kan ikke jeg

Ja, si det?

The photo is taken by yoshiko314.

Mye har vært skrevet denne uka, både av gode saker og mer merkverdige saker om statsbudsjett, konsekvenser og innkonsekvenser, kameler og gass. Selv er jeg mest provosert over at gangveien vi har jobbet for i mange år og som det har blitt innvilget penger til blir slått opp i Romerikets Blad som en seier for de rød-grønne. Det ble nemlig innvilget av de blå-gule-grønne i fjor, og så strøket av de rød-grønne, for så å komme opp igjen i år.

Nå ja.

Den vakreste kommentaren til det rød-grønne-hus er uansett å finne på Hugen. Og det kan vi alle glede oss over. Uansett brutte eller oppfylte løfter.

1 to change the light bulb and to post that the light bulb has been changed

14 to share similar experiences of changing light bulbs and how the light bulb could have been changed differently

7 to caution about the dangers of changing light bulbs

27 to point out spelling/grammar errors in posts about changing light bulbs

53 to flame the spell checkers

41 to correct spelling/grammar flames

6 to argue over whether it’s “lightbulb” or “light bulb” …

another 6 to condemn those 6 as anal-retentive

2 industry professionals to inform the group that the proper term is “lamp”

15 know-it-alls who claim *they* were in the industry, and that “light bulb” is perfectly correct

156 to email the participant’s ISPs complaining that they are in violation of their “acceptable use policy”

109 to post that this group is not about light bulbs and to please take this discussion to a lightbulb group

203 to demand that cross posting to hardware forum, off-topic forum, and lightbulb group about changing light bulbs be stopped

111 to defend the posting to this group saying that we all use light bulbs and therefore the posts *are* relevant to this group

306 to debate which method of changing light bulbs is superior, where to buy the best light bulbs, what brand of light bulbs work best for this technique and what brands are faulty

27 to post URL’s where one can see examples of different light bulbs

14 to post that the URL’s were posted incorrectly and then post the corrected URL’s

3 to post about links they found from the URL’s that are relevant to this group which makes light bulbs relevant to this group

33 to link all posts to date, quote them in their entirety including all headers and signatures, and add “Me too”

12 to post to the group that they will no longer post because they cannot handle the light bulb controversy

19 to quote the “Me too’s” to say “Me three”

4 to suggest that posters request the light bulb FAQ

44 to ask what is a “FAQ”

4 to say “didn’t we go through this already a short time ago?”

143 to say “do a Google search on light bulbs before posting questions about light bulbs”

1 forum lurker to respond to the original post 6 months from now and start it all over again….

Se The Crazy Brothers mime til Axel-Fs - The Crazy Frog Dance.

På Eyr, allmennlegens diskusjonsliste diskuteres også sykefraværet. Også der er debatten både saklig og usaklig, informativ og med meninger som spriker. Uansett, om det er en debatt man bør lytte til legene på, så må det da være denne? Dette er det første innlegget, man kan følge den der litt nedover før man må over på innholdsfortegnelsen for å få med seg resten.

Finner du Neil kan du vinne et eksemplar av den nye boka “Fragile Things”. Finner du meg kan du si hei. Finner du et ledig rom kan du ta det om du vil.

Det har stått mye om ME her i bloggen. Den aller, aller beste innføringen i ME får du her, i et informativt, godt foredrag med dr. Paul Kavli. (Video)

Gamle myter blir som nye. En kladd til en bok av Martin Ystenes, tar for seg noen myter og gir svaret på om varmt vann fryser fortere til is enn kalt, og om Atlantis noen gang har funnets.

Borgerjournalismen har kommet til Norge. Godt tiltak, det blir spennende å følge med for oss som bare vil lese, og for de som har lyst til å skrive. Ikke minst finner man en god oversikt over slike blogger i andre land. Lykke til!

Undreverset har hatt ABBA kavalkade og samlet en rekke godbiter. Naboen min derimot, hun hadde Agnetadokke da jeg var 7, og jeg har aldri kommet helt over de klærne den dokka hadde. Det var rett og slett det fineste i hele verden.