Beates rasteplass

Morgenvinden makter ikke lage bølger i sølepytten.
Den lille gutten kan der han hopper i den og ler når vannet spruter til alle kanter.
Andre som går forbi synes pytten er liten.
Ikke han. Og ikke jeg her jeg står og ser.
Jeg har grått hver dråpe i den.

Vinduet blir åpnet
desembermørket stryker varsomt over ansiktet mitt der det flykter fra gatelykter og billys for å danse en stille dans med mitt milde mørke.
Bak lydene som trenger gjennom ørepropper og hørselsvern
bak orgelbruset fra øresus, åndedrett og hjertebank begynner jeg å ane
den store stillheten.
Hvor mange som meg her i dens ytterkant.
Lengtende. Lyttende.
Tankene mine går som stjernestråler gjennom stillheten. En mot vest. En mot nord.
Stanser ved to senger.
Jeg håper dagen din blir god.
Jeg håper smertene ikke blir for store til å holde ut.
Jeg håper savnet etter barna dine ikke blir forvanskelig å bære.
Jeg håper sorgen over alt du har mistet ikke lammer deg helt.
Jeg håper mørket og stillheten legger i deg slike drømmer og lengsler som de selv kan oppfylle med sine rike gaver.
Hvor mange som oss er det som bare kan bevege seg i den store stillheten.
Jerikos murer falt etter tre dagers stille mars.
Hva vil falle ved vår stille vandring?

Det siste året har jeg gjort noe jeg aldri har gjort før - skrevet om hvordan hverdagen min er, og om hvor syk jeg er. Ikke bare litt, men ganske mye. Jeg har skrevet en del om hvordan livet har vært de siste 20 årene. Mest for min egen del, det gjør noe med en å få slikt ned “på papiret”. Samle tankene og se litt nærmere på det.

Stort sett har jeg tenkt på det som er bra. Ikke bare som en slags mental øvelse i å tenke positivt, men fordi det stort er sånn jeg fungerer.

To mennesker som begge har betydd mye for meg er døde i løpet av den tiden jeg har ligget til sengs. Begge to har jeg ikke kunnet se mye til de siste årene på grunn av at jeg har vært for dårlig.

Da blir det plutselig så tydelig hva man faktisk mister. Jeg kan ligge her og tenke - eller innbille meg - at jeg ikke mister så mye. At jeg kan ta ting igjen. At det bare er snakk om en stund at jeg er helt og totalt avhengig av andres omsorg og at det ikke er noe problem så lenge smerter og kvalme holder seg på avstand. Men når jubileer skal feires, når skoleavslutninger skal markeres, og ikke minst som nå når noen dør så blir det så tydelig hva som er tapt - og som aldri kan taes igjen. Jeg kan late som om dette ikke koster, som om jeg ikke har noe å sørge over og som om det er helt greit det være uten kontakt med de som betyr noe for meg, i det livet som foregår utenfor mitt lille mørke rom. Å ikke kunne styre dagene mine.

Jeg har skrevet en god del om meg selv om mitt. Her og på nettforum. Den enorme responsen jeg har fått har vært overveldende - og totalt uventet. Det er ikke så lett å si takk for det, jeg blir mest helt stum.  

Jeg tenker ikke selv at mitt liv er spesielt vanskelig. Vanskelig til tider, ja. Men ikke så spesielt. En ting er alle de andre som har samme sykdom som meg, eller sykdommer som minner.

Men så er det de millioner av andre menneskene som har skjebner som i noen ting kan minne om mitt. Jeg tenker på alle de som er flyktninger, ikke minst her i Norge. Som sitter på små rom på bortgjemte hoteller i flere år, med helt uvisse skjebner. Som ikke bare selv er i et tomrom der livet står på vent, men som også ser at barn og ektefeller leve i det samme. Som ikke vet om venner og familie lever eller er døde. Som ikke får være med i det livet som har betydning for dem, som må bygge opp et helt nytt - men som er bundet på hender og føtter i et byråkrati og et regelverk som har satt de inn i små rom i alle betydninger av ordet. På vent.

Jeg tenker på de familiene hvor foreldre er skilt fra barna sine fordi de kom bort fra hverandre i det man rømte. Jeg tenker på hvordan vi opp gjennom historien og fremdeles i dag har slavearbeidere - eller bare så fattige mennesker at de ikke på noen måte kan styre sine egne liv. Men er helt avhengig av andres vilje og innfall. Hvor balansen mellom resignasjon og overgivelse til livet slik det er kan synes kort, selv om det er en viktig forskjell.

Jeg tenker på de som har det langt, langt verre, som kommer til en grenseovergang hvor bare barn og kvinner får komme inn i landet, mens mennene må bli igjen for å dø.

Det burde kanskje komme en avslutning eller en konklusjon her, men jeg vet ikke hva den skal være. Kanskje bare et håp om at når noen blir berørt av noe jeg har skrevet så håper jeg at det rommer mer enn meg og mitt, og at den omsorgen og de varme tankene jeg får kan romme oss alle. Alle vi som er satt på vent og som ikke kan annet enn å resignere eller overgi oss. Når livet krever det.

Jeg skulle egentlig ha skrevet på disse påskepostene mine, men noe har skjedd som har tatt en del krefter de siste dagene. Og selv om det handler om noe som er på grensen mellom å være personlig (som det er greit å skrive om) og privat (som det ikke er greit å skrive om) så tror jeg det egentlig er såpass allmenngyldig at det kan forsvares å legges ut i en blogg. Det handler om

Mitt forhold til leger

Når jeg kommer inn på et legekontor så forandrer personligheten min seg radikalt. Jeg blir stotrete, nervøs, usikker. Kommer med halvhysteriske fnis, flakker med blikket og kan finne på å sitte og skjelve. Jeg blir prototypen på et nevrotisk kvinnfolk. Det er ikke alltid synlig fra utsiden, men det er slik jeg kjennes ut på innsiden, og jo, jeg er ganske sikker på at det kommer en del til overflaten og.

Jeg takler overhode ikke situasjonen, og har vel kanskje noe som kan begynne å nærme seg en legefobi, om det finnes noe slikt. Hvorfor er det slik?

Read the rest of this entry »

at jeg var på et slags standupshow med Kong Harald. Han var faktisk veldig morsom. Sang utrolig bra gjorde han og. Og han klarte å se sjarmerende ut i mørke klær og i sokkelesten med hvite tennissokker.

Fryd vil vite 6 sære ting om meg.

Jeg kan ikke komme på noen.

Ikke bare med meg, men jeg kjenner ingen som er sære.

Bare seg selv, og veldig fine.

Sære høres ut som noe litt ekstremt i en negativ retning. Det er sikkert ikke ment sånn, men det er den eneste assosiasjonen jeg får. “Ikke vær så sær”. “Hun er så innmari sær”. Som en måte å si at man er forskjellig - og at det ikke er helt greit.

Nå er det ikke slik folk har skrevet om det når de har fått dette memet. Det er hyggelige ting vi har fått vite om folk. Fine ting som jeg er glad for å få vite.

Så jeg døper det om jeg. Til 6 ikke-sære ting om meg, men som sier noe om hvem jeg er.

1 - Jeg blir utrolig glad i de fleste mennesker jeg kommer i kontakt med. Og det tar ikke slutt. Men jeg er ikke spesielt god til å vise det, eller følge det opp. Og jeg kan finne på å gå rundt og ha dårlig samvittighet for det i tiår etterpå.

2 - Jeg kan ikke fordra gruppetenkning, eller at det blir snakket om mennesker som om de er en del av en gruppe og ikke “tenker sjøl” eller hvor tankene og meningene blir forenklet ned til det ugjenkjennelige for de som befinner seg i denne gruppa.

3 - Jeg blir nesten alltid en “djevelens advokat”. I kristne miljøer vil du høre meg argumentere mot kristendom, og i ateistiske miljøer for kristendom. For det er alltid 20,50 sider av hver sak, minst, jeg får et så presterende behov for å få frem noen av de som får minst plass at jeg ikke klarer å holde munn. Og det kan være litt slitsomt til tider.

4 - Ikke minst er det slitsomt å ikke klare å holde munn når en lærer eller en annen har blitt kritisert over lengre tid, det sammenkalles til møte, og så holder alle de som har gått og snakket i korridorene i månedsvis kjeft, og den eneste som tar ordet blir meg, som egentlig kanskje ikke syntes det var så ille, men om ikke fikser at ting skal forbli usagt.

5 - Jeg liker ikke smaken av syntetisk mat.

6 - Hm. Denne får stå åpen til en eller annen fyller den ut i kommentarfeltet på mine vegne.

Om noen har lyst til å ta opp tråden, og ta i bruk dette memet - versegod!

Inne hos Avil skrives det om nynorsk vs bokmål, og i kommentarfeltet har othilie tatt opp det med høytlesning på annet målføre enn sitt eget. Hun skriver:

Jeg “knoter” forøvrig litt når jeg snakker, fordi jeg så lett plukker opp tonefall(mer flatterende sagt, jeg har et skikkelig godt språkøre). Men, gi meg en bok og jeg leser den på nord-norsk hvis den er på bokmål. For jeg føler meg virkelig uvel når jeg må lese høyt det språket jeg så lett skriver. Jeg leser så lite nynorsk høyt, så hva gjør jeg da??? Hmmm, jeg tror muligens jeg leser det på bokmål-nynorsk, altså tonefallmessig.

Avil svarer:

Othilie, eg trur mange med nordnorske dialektar slit litt med å finne ein levande rytme i skriftspråket. Verken nynorsk eller bokmål har teke tilstrekkeleg omsyn til dykk. Ikkje synleg for meg her, eller for andre, kanskje, det handlar mest om å gjengje “songen i språket sitt”.

Det med høytlesning synes jeg er et spennende tema.

Med bokmål så forandrer jeg ofte når jeg leser høyt. Jeg klarer ikke la vær, jeg legger det opp til mitt muntlige om boka er slik at det faller seg naturlig.

Jeg husker vi skulle lese høyt på nynorsk i timen. Det blir jo litt snålt. Jeg har spilt teater på nynorsk, og da legger man jo inn så mye vestlandsk tonefall man er kar om, sjøl om det blir knoting. Men når jeg skal lese høyt en tekst, skal man da tenke at man leser et annet språk? Og gjøre på samme måte som når man leser engelsk, spansk eller svensk?

Man må liksom velge, enten å gjøre det til sitt, eller spille en rolle. Men bokmål, dansk og nynorsk, og til del svensk velger jeg da det siste, for å knote høres jo sjelden bra ut.

Men er det slik at det er mer “lov” å ta en bokmålstekst og lese den på sin egen dialekt enn det er med en nynorsktekst.

En ting er sikkert - norsklæreren var ikke glad for nynorskvarianten min.

Vi har bryllupsdag i dag. Det gikk opp for meg for litt siden. Både mannen og jeg hadde regnet oss frem til at det var i morgen der vi snakket litt om det for noen dager siden. Men så kom jeg til å titte på datofeltet på pc-en, og der sto det vitterlig den 17. og ikke den 16.

Akkurat nå ligger min aller kjæreste i en annen seng og sover. Det har han gjort i hele dag, med unntak av når han lagde frokost og lunsj til meg, og så karret seg ned til legen som konstaterte crp på 69 og lungebetennelse. Feber rett opp i 40, tre dager i dvale, og så på beina igjen, det er fast takst når det gjelder min elskede bedre halvdel.

Jeg tuslet inn og tittet på ham før i dag, han leet på et øye og jeg fikk sagt “gratulerer” før han sovnet igjen. Vi får ta selve feiringa igjen siden, tenker jeg. Mamma kom og hentet ungene i går, det var en stor velsignelse at hun skulle ha vinterferie akkurat nå, jeg vet sannelig ikke hva vi skulle gjort om det ikke hadde gått.

Det begynner å bli mange år siden vi gifta oss. Det var en lørdag det og, med snø og stråelnde sol etter storm dagen før. Med fastelavensfjær i kirka og etter hvert over hele underskjørtet til kjolen. Presten hadde fått streng beskjed om å preke så det kunne være greit å sitte i benken også for de som helst ikke satte beina sine på slike steder til vanlig. Og det gjorde han. En aldeles deilig preken holdt han, over bryllupet i Kana.

“Det hele var ganske tragisk”, sa han. “Det var tomt for vin, og det var noe av det verste som kunne skje på en bryllupsfest.” Og så fortalte han noe som jeg ikke hadde fått ut av historien tidligere, at det vannet som ble forvandlet til vin, det var ikke et hvilket som helst vann, det var det som hadde blitt brukt til å vaske alle gjestene på beina i det de kom. Møkkavann i ordets rette forstand i et land der folk gikk rundt i sandaler og det var et par tusen år det kom asfalterte gater.

Jeg tenkte på det ett år seinere. Også da var det influensasesong, akkurat som nå. Jeg hadde gått og hangla og karret meg hjem fra Blindern mens jeg så for meg en varm seng, og en mann som kunne ha litt omsorg for kona som knapt kunne stå på beina. 4 trapper opp. Jeg sto og hvilte på hver avsats og tenkte at snart, snart er jeg oppe. Jeg låste opp døra. Jeg ramlet inn. Og der lå han, mannen min. Med 40 i feber og helt klart sykere enn meg. Så falt det på meg å komme meg ut igjen, handle det nødvendigste og ta den lange turen ned til apoteket for å skaffe febernedsettende og smertestillende. På vei opp trappa igjen tenkte jeg at dette, dette måtte være en av de onde dagene. Hvem som helst ville synes at dette var tøffe tak.

Dette var møkkavannet. Dette skulle bli til den beste vinen.

Til mine tre valentiner:

Jeg har vært sykmeldt størstedelen av mitt voksne liv. Etter hvert så kommer man da borti det som het Trygdekontoret, og som nå heter NAV-trygd. Jeg trodde først at jeg hadde vært ekstremt uheldig eller at det hadde noe med meg å gjøre når jeg ble sent hit og dit og fikk papirer i retur. Når ting ikke ble fulgt opp, når avtaler ble avlyst uten at jeg fikk beskjed, når jeg ble bedt om å søke en ting før jeg fikk avslag på det med beskjed om å søke det andre, hvorpå jeg ble bedt om å søke det første igjen, og så det andre på nytt. At det bare var jeg som konsekvent fikk avslag på første søknad, og bare jeg som alltid måtte søke minst to ganger før jeg fikk et gyldig vedtak. At det bare var min sak som ble trenert, hoppet på, sparket bort i et hjørne og glemt. Hver tredje måned.

Men etter hvert så begynner man jo å komme over andres historier. Og de var forbausende like. På fest, i familien, på ferie - av og til kom samtalen inn på Trygdekontoret, og folk kunne fortelle omtrent det samme som meg, mens de var på gråten eller sinte, frustrerte eller bare resignerte. På samme måte som meg var de uansett tygd på og spytte ut igjen, og opplevde alle at noe av det vanskeligste å takle i perioden man var syk var nettopp det å måtte forholde seg til Trygdekontoret.

For min del endte det hele med at jeg satt på et legekontor. En manns skulle avgjøre om jeg burde få uføretrygd eller ingen ting. (Jeg hadde gått for lenge på rehabiliteringspenger, og ble sett på som syk til å kunne få dette videre. I følge saksbehandleren falt jeg mellom to stoler - for syk for rehabiliteringspenger, for frisk for uføretrygd, og derfor hadde jeg ikke krav på noen penger i det hele tatt.) Vi hadde aldri møttes før, men han satte i gang med å stille voldsomt intime spørsmål på en så brautende, uhøflig og ubehagelig møte at jeg hadde mest lyst til å reise meg å gå med det samme. Etter femten - tyve minutter så han på meg og sa at alt jeg hadde gjennomgått av behandling var galt, og at jeg måtte starte på nytt igjen med en ny behandling, og derfor ikke hadde krav på penger. I tillegg kjeftet han på meg og virket sint da jeg stilte noen kritiske spørsmål, ikke minst til hvordan han kunne si slikt uten å kjenne meg, og ikke visste mer om meg enn det jeg hadde sagt der i løpet av noen få minutter. Jeg spurte ham om alle leger jeg hadde vært hos, og all behandling jeg hadde fått foreskrevet og fulgt opp til punkt og prikke de siste 10 årene var feil, og at jeg derfor ikke hadde krav på penger. “Ja”, sa han. Jeg reiste meg og gikk.

Jeg bestemte meg for at jeg aldri noensinne skulle ha mer med et trygdekontor å gjøre, og at vi bare fikk satse på å leve på en lønn heretter. Jeg var ikke sint, jeg var ganske knust og helt fra meg. Men så ble jeg sint. Jeg ble rasende. For det kunne da ikke være slik at en mann skal ha en slik makt at han kan overstyre alt andre leger har sagt. Leger jeg hadde kjent i årevis, og som hadde lagt ned timer i både å forstå hva som feiler meg og med å behandle meg. Og jeg ble rasende på den kafkaprosessen jeg hadde vært igjennom i de siste årene.

Så jeg ringte en trygdehjelper som tok saken. Hun tittet på den, og sa at dette ville hun gjøre gratis - no cure no pay, såpass opplagt var den. Om jeg vant ville hun få betaling via trygderetten. Listen med saksbehandlingsfeil var på mange A4 sider, og vi vant i trygderetten uten mer att og fram.

Siden det har jeg ikke hatt stort med trygdekontoret å gjøre, og jeg håper jeg slipper å ha det senere. Det hender jeg leser ting som blir skrevet på nett om andres prosess, men jeg klarer ikke å involvere meg i det. Det tok så mange år av livet mitt, så mye krefter, frustrasjon, sorg og hjelpeløshet at jeg fremdeles kan kjenne på suget i magen når jeg tenker på det.

Hvor mange mennesker har det slik? Mange. Jeg så en gang en undersøkelse på nett, hvor det kunne se ut som om 50% av kronsk syke hadde det på lignende måter. Men 50% var også godt fornøyd med sine saksbehandlere og sitt trygdekontor. Jeg har venner som har fått god, fin hjelp. Som har fått støtte og tilretteleggelse og som ikke minst på grunn av det har blitt raskere friske enn de ellers ville blitt. De har blitt backet opp på svært rørende måter.

Er det ikke underlig at et trygdekontor i en kommune kan fungere slik den skal, og i en annen kommune fungere så destruktivt. Hvem har ansvaret? Hvem kan gjøre noe med det? Hvorfor er det ingen som bryr seg og roper et varsku, med unntak av få enkelthistorier som finner veien til avsier?`

Jeg kjenner to stykker som jobber med trygdesaker som rettshjelpere. De er fortvilte på sine klienters vegne. De sier at de sitter med enormt mange saker som er hårreisende.

På mailinglista Eyr er det ikke få historier som kommer frem fra allmennlegene om stor frustrasjon på egne og pasienters vegne i forhold til NAV.

På ME-forum kommer det ikke sjelden inn historier som viser hvor vanskelig det kan være å være syk og ha et trygdekontor som ikke er hjelpsomme, men tvert imot svært vanskelige. I fjor sommer la jeg ut en historie om et barn med ME som endte opp i en psykiatrisk ungdomsinstitusjon og opplevde grove overgrep der. Hun som skrev det er voksen nå, og har endelig fått riktig diagnose, og har til og med fått innvilget den hjelpen hun trenger i form av personlig assistent. Men så var det NAV-trygd da. Og jeg lurer på, er det ingen som kan hjelpe henne? Hvor finnes det ansvarlige mennesker i NAV-systemet som kan ta tak i saker som dette og rydde opp.

Her er situasjonen hennes i dag:

*******************

Bakgrunn:

Syk i 11 år, mistanke om ME etter ett års sykdom - diagnosen kom ikke før i nov/des 2005, ME alvorlig grad.

Utredet av alle mulige slags leger og spesialister i løpet av disse årene, inkludert Barne og Ungdomspsykiatrisk. En spesialist mente som nevnt at det kunne være ME, men det ble ikke tatt hensyn til av sykehuset.
Resten har sett at noe ikke stemmer, men har ikke funnet noe konkret med tanke på andre diagnoser. Psykiatrisk uttalte at de ikke kunne finne noen forklaring på hvorfor jeg fortsatt hadde under 50% kapasitet etter avsluttet utredning og behandling. Nyland har nevnt i epikrisen at jeg er utredet innen psykiatrien og at det ikke er tvil om at har ME og at graden er alvorlig. Funksjonsnivå på under 10% mener jeg han skrev.

Bakgrunn NAV:

Deltidsstilling frem til 2003 - utallige sykemeldingsperioder i årenes løp.
Sykemeldt gjennom svangerskapet 2003-2004 og påfølgende permisjon.
Et par måneder registrert som arbeidsledig, men hadde aldri klart å jobbe (hadde ikke diagnose og ville ikke at arbeidsmarkedet skulle se at jeg var sykemeldt - igjen.)
Rett over på sykemelding når Aetat forsto at jeg var for syk til å jobbe.
I samme periode fikk jeg diagnosen.

Søkte om uføretrygd Januar 2006 - ble bedt om å trekke den i mai pga at jeg visstnok hadde rett på sykepenger frem til desember 2006.
Trygdekontoret i bydelen jeg bodde lovet meg å behandle saken raskt og innen utløp av sykepengegrensen - måtte bare søke på nytt i august.

Flyttet og måtte derfor skifte trygdekontor i løpet av sommeren.
Ringte 2-3 ganger pr uke fra slutten av juli for å få hjelp til å søke på nytt, og fordi jeg lurte på om de kunne bruke de gamle papirene, eller om de trengte noen nye.
Helt frem til slutten av august var det ingen som ante hvor papirene mine var, for gamle-TK mente de var oversendt, mens nye-TK mente de ikke hadde mottatt noen.

I begynnelsen av september fikk jeg vite av en på kundetelefonen at jeg hadde fått en saksbehandler på nye-TK.
På nye-TK, heretter kalt NAV, er det helt umulig å få kontakt med saksbehandlere.
Jeg ringte flere ganger pr uke i hele september for å få snakke med noen, kundesenteret la igjen utallige mailer, ingen respons.
Etter råd fra en på kundesenteret sendte jeg inn en kort erklæring på at jeg ønsket at de skulle ta opp saken.
Fortsatte å ringe, men ingen ringte opp igjen.

Ved et tilfelle nektet kundesenterdamen å sette meg over til saksbehandlertelefonen, fordi hun mente at hun kunne svare meg like bra som saksbehandleren.
Vel, jeg fortalte at jeg var bekymret for om de hadde papirene de trengte i saken min, og hun sa: jooooda, vi har alt vi trenger.
Nå ligger saken hos trygdelegen.
Spurte om å få snakke med saksbehandler likevel, siden jeg ikke følte meg beroliget.
Ånei-ånei så frekk jeg var da… at jeg kunne insinuere at det ikke var nok med henne..

I november ringte det ENDELIG en saksbehandler, og hun sa at den forrige saksbehandleren hadde sluttet (!!), og at hun ikke ante hva som skjedde med saken min, men hun skulle sjekke opp i det.
Fikk vite at den hadde blitt sendt til en nabokommune for behandling, siden de hadde det så travelt, og at de dermed ikke kunne påvirke utfallet av saken lenger.

I desember fikk jeg, etter utallige forsøk, en kundebehandler til å ringe rundt for å sjekke hvor saken min i realiteten befant seg, og da var den sendt til enda et annet kontor, de som har hovedansvaret.
Den kommer straks tilbake, så du får svaret i god tid innen fristen, sa hun.

Fristen, 26 januar, kom og gikk. Hørte ingenting.
Var for dårlig og for nedslått til å ringe de før 6 februar, men da kunne de ikke se at saken var ferdigbehandlet enda.
Damen på kundetelefonen skulle purre og sende en ny mail om at saksbehandler måtte ringe meg.

Ingen tilbakemeldinger.

Så ringte jeg i dag igjen, og kundetelefondamen kom med samme beskjed som over.
Da fortalte jeg henne at det ikke var noe poeng i å sende mail om at de skulle ringe, for de ringer jo aldri opp igjen.
Til slutt satte hun meg over til en saksbehandler (jaså, så det VAR så lett ja…).

Etter en time på telefonen, så klarte denne saksbehandleren å oppspore saken (når jeg fortalte hvor den hadde blitt sendt og videresendt), og jeg fikk beskjeden jeg har fryktet, men likevel ventet på.

Kravet er ikke innvilget, men det er heller ikke avslått…
Så vidt saksbehandleren kunne se, mente de at jeg ikke var godt nok utredet(!!!) og at de måtte få et skriv fra psykiater før de kunne behandle saken…

Jeg fortalte at jeg var grundigere utredet enn de aller fleste, innen både det somatiske og psykiske, og at det burde være nok at spesialisten innhentet de psykiatriske opplysningene og konkluderte med at det ikke var psykisk. Noe psykiatrisk allerede hadde konkludert med tidligere.
Jeg fortalte og at jeg hadde ringt og ringt, men at ingen fulgte meg opp, og at jeg ved to anledninger hadde fått vite at det skulle være unødvendig med mer informasjon eller erklæring fra psykiater.
Dumme meg som trodde på dem…
Jeg har vært syk og utredet siden jeg var 14, har en klar, fastsatt diagnose fra Nyland, og likevel har NAV nå plassert meg i kategorien “Under utredning”…

Vel, jeg har to muligheter, sa hun.
Enten så må jeg innhente nye opplysninger i saken og vente minst 4 nye måneder på behandlingen,
eller så må jeg trekke kravet IGJEN, og søke om rehabiliteringspenger mens jeg får laget enda en ny søknad om uføreytelse.
Joda, de skulle være så snill å innvilge rehabiliteringspengene allerede i neste uke, hvis jeg bare trakk kravet.. *lokke lokke*

Jeg har kastet opp i ett i hele dag, for nå jeg har nådd bunnen.
Har måttet kjempe med nebb og klør i årevis både med sykehuset som ikke stilte diagnose, for å overbevise skolen om at jeg ville klare skolegangen selv om jeg ikke kom oftere enn 1-2 dager pr uke, for å få arbeidsmarkedet til å se igjennom fingrene med mine utallige sykemeldinger, for å skvise meg plass hos Nyland (fikk bare komme til fordi jeg hadde vært utredet der i 96 med mistanke om ME), for å få på plass hjelp her hjemme, og dette siste året med NAV/TK.

For ikke å snakke om å godta at jeg er alvorlig syk og at jeg er ekskludert fra arbeidslivet, som jeg faktisk elsket å være en del av.

Nå har de endelig klart å knekke meg helt, og jeg har ingenting mer å gi..
Hva hjelper det å ha BPA (personlig assistent) så lenge jeg ikke har inntekt til å betale henne? Hva hjelper det å kutte ut alt jeg bryr meg om og liker å gjøre, for å spare krefter til kampen for rettigheter, så lenge jeg likevel ikke blir hørt? Hvorfor skal jeg i det hele tatt kjempe videre?

Jeg har en grunn, og det er den lille jenta mi som sitter hver bidige dag utenfor soverommet mitt og griner fordi hun savner mammaen sin. Det er hun som er den store taperen, når jeg bruker energien som skulle vært tildelt henne på denne tåpelige kampen som ikke fører noe sted. Det er for hennes skyld jeg ikke kan gi opp, og derfor spør jeg dere nå, hva kan jeg gjøre videre for å få i orden dette med økonomien?

Dersom jeg trekker kravet og søker “Rehabilitering under utredning”, vil jeg på noen måte tape på det i forhold til beløp, rettigheter ved ny søknad om Uføreytelser, eller andre ting?
Jeg er ung enda, 24 år gammel, så jeg kommer nok uansett ikke til å bli innvilget varig uføretrygd.
Så da blir det TU kontra rehabiliteringspenger.
Har det noe å si i forbindelse med ung ufør feks?
Tilbakebetaling osv?

NAV har også bedt meg om å stille på kontoret, for å diskutere en eventuell ny uføresøknad, og det til tross for at jeg ikke har vært utenfor en dør på uker og måneder (med unntak av den dagen jeg brakk armen). Sist gang jeg var så dårlig som jeg er nå, så besvimte jeg liggende i sengen opptil flere ganger i uken. Men jeg må visst stille opp likevel, for det var så vanskelig å ordne ting pr telefon. Vel, jeg skal saktens dra jeg, så får de heller ta konsekvensene når jeg ligger flatt på gulvet der igjen. Det skjedde nemlig den gangen jeg dro til det gamle TKet, og det var da de bestemte seg for å hjelpe meg hvis jeg søkte på uføretrygd en gang til….

Nei, jeg skal slutte å være usaklig, det hjelper jo ingen.

Er det noen som har orket å lese igjennom alt dette, og som har noen gode råd til meg?

Klemmer fra en uvanlig lite optimistisk
T.

Det er noe som har vært fraværende i denne bloggen, kanskje til noens forundring. Lego. Slik kan det ikke fortsette. Vi begynner pent og stille med noen få anbefalinger av gode animsjoner laget av glade, voksne amatører som har noe til felles, nemlig den mest geniale leken oppfunnet på 1900-tallet.

Først, den første filmen jeg oppdaget, The Holy Grail, en nyfilming av Monthy7 Pythons mesterverk.
Monty Python and the Holy Grail in Lego

Så, inspirer av en kommentar hos Avil i dag, om boka om roboten Mathilda,
Robota

Den førset filmen jeg oppdaget hos Brickfilms var en liten animasjon, hvor musikken var Fra Peer Gynt, I Dovregubbens hall. En kjekk liten sak:
The Gauntlet  

En kjekk liten sak er også en av de mange variasjonene over Rapunzel:
Rapunzel

Mer musikk:
Indian Nation

Helt til slutt et bilde av meg og mannen i leketårnet til ungene:

For noen dager siden hadde jeg en post som het “Og hvorfor i alle dager skal man ha en blogg”, der jeg oppsummerte litt av hvorfor jeg for ett år siden ikke så noen mening i blogger eller det å blogge.

Jeg fikk så mange gode svar at noen tanker har falt på plass.

Først, det er en del typer blogger som det er lette å forstå meningen bak - temablogger og informasjonsblogger av alle slag. Men hva med de som er halvveis dagbøker, betraktninger personlige beretninger som spriker i alle retninger? Enten de er mammablogger, katteblogger, hobbyblogger, sonitusblogger eller alt på en gang. Det er mange som spør i fullt alvor fordi de ikke forstår, eller fordi de er nysgjerrig.

I en av de tidligste bloggpostene mine skrev jeg om hvordan jeg opplevde at noen forum er som en diskusjonsklubb. Nå tenker jeg vel at blogger også er slik. Man har noe man har lyst til å snakke med noen om, noe man har lyst til å dele, og så gjør man det. Og så viser det seg at det finnes mennesker med samme interesser, som har lyst på å snakke om akkurat det samme. Det er et lite under, ikke minst for oss med litt småsære interesser eller som vil samtale om såpass tunge og alvorlige temaer at vi ikke uten videre kan ta det over gjerdet med naboen eller i lunsjen på jobb.

Rundt årtusenskiftet var det et tema som var oppe: “Den gode samtalen”. På radio, TV, aviser og i bøker etterlyste man den gode samtalen.  Jeg tror vi fant den. Den er her og nå, i blogger og på forum. Man setter seg ned, man setter av tid, og man samtaler. Om stort og smått, men overraskende mye om det en virkelig brenner for og har på hjertet. Og det gir gjenlyd. Temaer sprer seg fra blogg til blogg, nye tanker blir tenkt, nye samtaler innledes, nye mennesker blir fortrolige samtalepartnere.

Og ikke bare det, man gjør det med en enorm raushet! For man setter seg ikke ned i en krok og passer på at ingen lytter. Tvert imot, man gjør det på en slik måte at hvem som helst kan få lov å lytte om det virker givende, og også delta og komme med sine innspill og tanker til det som blir sagt. Det gjør at hver og en av oss kan få lov til å surfe rundt og lytte til andre som gir av seg selv, og vi får ta til oss alt hva vi trenger og har bruk for av det som blir sagt.

Er det ikke det ganske fantastisk?

The photo is taken by yoshiko314.

(Helt til slutt i et lite PS. Som med de fleste ting jeg ikke liker/ikke forstår vitsen med handler det vel irritasjonen over blogging for ett år siden mest om at meg selv. Jeg var sur på bloggingen.  Det ene var at jeg var så glad i forumformatet, og med bloggingen forsvant flere av de seriøse skribentene dit, og det ble færre mennesker lot seg overtale til å finne frem til gode forumer for god debatt. Med andre ord, færre mennesker å være sosial med på forum. Det andre var at jeg var sånn halvveis snurt over å ha blitt gammel og utdatert. I all viraken rundt blogging og bloggere hadde alle glemt oss, de første med hjemmesider som fikk den samme oppmerksomheten 10 år tidligere. Jeg hadde behov for å si “ha, jeg var kul en gang jeg også.”)

Det er mye man må lære seg å finne seg i når man skal leve med ME-en. En av de vanskeligere tingene synes jeg, er de smellene man går på.

I dag har jeg vært litt tøff. Jeg har surfra litt for mye. Det fører til hodepine, tåkehode og smerter i skuldre, armer og hode. Men jeg er så heldig å ha forholdsvis god kapasitet i hodet sammenlignet med kroppen, selv jeg skriver tall feil, hopper over ord, tenker ett ord og skriver ett annet, leser noe annet enn det som står i en større grad enn folk flest. Og jeg er heldig, for jeg blir raskt så bra igjen i hodet om jeg bare hviler.

Da er det annerledes med kroppen.

Og det er den jeg har vært litt for tøff med i dag. Etter å ha ligget våken i 3-4 timer var det tid for tur på badet. Så kom barn hjem med venner. Og naboen var hjemme. Jeg gikk de 20 skrittene det tar og banket på døra der for å spørre om de ville ha noen klær mine barn var vokst ut av. Det ville de. Så jeg gikk tilbake og hentet de, sto så og snakket i noen minutter.

Og ungene som hadde kommet hjem var så skjønne. Det er litt forbasket å være den som blir servert hele tiden, så nå foreslo jeg at vi kunne lage varm sjokolade sammen, med vann og pulver med melk i. Jeg hentet en krukke i et skap. Nå var jeg gåen, skalv og måtte sette meg ned overalt hvor jeg kom. Der jeg kom var det sølete etter frokosten. Jeg hentet klut, tok vann på den, tørket av. Tørket av et sted med smuler, skylte klut, hang den opp. Det kjentes utrolig deilig og godt ut å være i stand til å gjøre noe slikt. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle glede meg over noe som helst av vasking og tørking, men sånn har det altså blitt.

Men nå pep alle varsellamper i kroppen, og jeg kom meg til seng igjen mens barna hentet melk og honning og skje til meg. Og håndkle når jeg skalv så fælt at det meste rant ut av koppen.

Nå ligger jeg her og har hatt en fantastisk time med ungeprat og litt bruk av kroppen. Det hadde vært utenkelig for et halvt år siden. 

Men så kommer det som er vanskelig å takle. En ting er skjelvingen, afasien og det jeg kjenner fysisk i dag. Men jeg vet ikke hvordan dagen i morgen blir. En slik utskeielse av fysisk aktivitet kan gi meg tre dårlige dager med smerter, kvalme og gjøre at jeg ikke kan ha noe særlig med ungene å gjøre de neste par dagene. I verste fall gir det meg to-tre uker med voldsom halsvondt og influensasymptomer med en dasj magesjau på toppen.

Det skulle jeg gjerne sluppet.

Men selv det er det mulig å takle. Jeg er blitt så bra nå at jeg ikke lenger er redd for sykehjem og for å bli så dårlig at jeg ikke kan bo hjemme eller ha kontakt med andre mennesker. Da jeg gikk på den verste smellen i mai satt skrekken i i flere måneder før den slapp.

Nå har jeg begynte å glemme raskt igjen. Helt til jeg ligger der i en ny smell og forbanner kvalme, smerter og helsa nord og ned.

Det er mange nye bloggere om dagen, ikke minst fra folk som også er aktive på diskusjonsforum. Og da kommer spørsmålene fra de som selv ikke har blogg: Hva er vitsen med å ha en blogg?

Denne diskusjonen kommer med jevne mellomrom på diverse forum. Jeg har rotet frem ett innlegg jeg skrev for mindre enn et år siden. Nærmere bestemt et par måneder før jeg selv begynte å blogge:

Driver og surfer litt rundt på blogger. 

Det slår meg at jeg for det mest synes de er ytterst kjedelige. Og at det meste av funksjonene til en blogg allerede har bedre alternativer:

- Hjemmesider. En blogg er for de fleste bare en hjemmeside det er lettere å oppdatere. Jeg begynte på nett i et ifi-miljø og digger hjemmesider, selv om det er lenge siden folk lagde slikt. Men de første hjemmesidene var som bloggene i dag, jeg ser ikke den store forskjellen. Bare at man i bloggene på død og liv skal fortelle meningene sine om alt i verden, det opplever jeg at man gjør bedre på…. 

- Diskusjonsgrupper. På diskusjonsgrupper så skriver man mindre i et tomrom enn i en blogg. Jo, man kan få svar i en blogg, men jeg liker bedre dynamikken på et diskusjonsforum, eller et fagforum eller interesserforum. Da får flere stemmer bedre plass, man får ikke denne ego-greia bloggene er. Om man vil skrive langt, og kanskje artikler også, så er det forum hvor man har muligheten til å gjøre det.

En blogg kan fungere bra om den er en skikkelig infokanal for nytt man er opptatt av, eller svært treffende kommentarer. Da har den en avisfunksjon. En god blogg for meg er derfor en slags uavhengig nyhetsformidler av en god journalist eller formidler. Men de har jeg funnet ytterst få av.

Blogger er stort sett som å skrive dikt, og gi det ut i små lefser på eget forlag.

Synes nå jeg.

Ja, sånn kan man begynne og  så ende opp som blogger…

Hva var det som gjorde at jeg i løpet av en slik diskusjon fikk lyst til å prøve bloggingen? Rett og slett fordi den gamle hjemmesiden min forsvant, og da jeg uansett ikke hadde oppdatert den på mange år fordi det var for tungvint, så fant jeg ut at en blogg var enklere å oppdatere.

Dessuten blir blogger lest i større grad. Og har man skrevet noe man synes fortjener å bli lest, så er det grunn god nok.

Vi var på vei inn i det lille sirkusteltet. Det var tett med mennesker som var kommet for å se på festivalens høydepunkt, ei indisk jente som var tradisjonell forteller. Hun hadde med seg musikere og nå skulle vi få se en forestilling som vanligvis trakk tusenvis av mennesker på en gang i India. Alle sitteplassene var tatt. I det musikken startet sto vi tett i tatt med andre foran tribunene speidende etter plasser å sette oss ned på. Vi snudde oss mot scena, og jeg stakk armen min bak ryggen for å finne handa til kjæresten min.

Jeg fant den. Trodde jeg. Men nesten i det samme jeg tok den så kjente jeg at nei, det er ikke ham. Jeg snudd meg og så opp i et helt fremmed mannsansikt som sto der jeg var så sikker på at kjæresten min skulle ha stått. Jeg ble vel rød og stammet fram et unnskyld og sa at det var feil hånd, og han lo kanskje og sa at det forsto han.

Jeg har lurt litt på hvordan det måtte være å stå der, og så plutselig få en hånd i sin, sånn uten videre. For min egen del så var det en litt underlig, og en litt god oppdagelse at man så raskt skjønner at man har tatt feil.

Spise når man må.

Snakke når man har noe viktig å si.

Skrive når man…?

Jeg leste i en blogg om en retrett i et buddhistisk kloster. Etter det ble det merkelig stille både i hodet mitt og bloggen min. Det er da så alt for mange ord her allerede.

Litt sånn i ekstasen over at i de to eneste memene om løgn og sannhet hvor jeg har lest hele lista har jeg hatt rett, (Esquil og Shoaib) så henger jeg meg på.

Inspirert av Shoaibs lek med geværer så tar jeg først 7 påstander om pistoler og slikt. En er løgn:

1) Jeg har vært siktemålet for flere geværer i Nord Irland, den nærmeste var bare et par meter unna. Den siste gangen strakk vi hendene i været.

2) Jeg har vært omringet av en flokk soldater som siktet på meg i Guatemalas jungel, de var skjult i buskene, og kom så frem en etter en.

3) Jeg skulle gjerne kunnet langt mer om våpen enn jeg gjør i dag.

4) Jeg skulle gjerne visst langt mindre om våpen enn jeg gjør i dag.

5) Jeg har blitt tilbudt geværet til en av vaktene foran den amerikanske ambassaden i Oslo. Han var vakt, jeg var demonstrant, og han sa “vær så god, ta denne, vil du ikke prøve”.

6) Ungene mine får ikke lov å skyte med luftgevær.

7) Jeg overvar, og snakket med amerikanske styrker i Guatemala under invasjonen av Panama.

Og så 7 om helse, inspirert av Iskwews ME-blogg:

1) Når jeg sa at jeg bare hadde lest hele lista til Esquil og Shoaib, så kommer det av at jeg har problemer med å lese, og som oftest får jeg ikke med meg lange innlegg. (Med mindre jeg skriver dem selv, eller jeg har hatt en lang pause først.)

2) Når jeg ser film gjør jeg det med ørepropper, og lyden slått av.

3) Om jeg vil ha en god dag - så er oppskriften å ligge helt stille, med lyset slått av, og ingen lyd i dagene før.

4) Om jeg har en så god dag at jeg kommer meg ut, og får gått en liten tur i skogen, så blir de neste dagene atskillig bedre.

5) Når jeg hadde blitt så dårlig at jeg ikke kom meg ut av senga så tok det mange måneder før jeg ringte legen min. Da jeg endelig klarte det, så fikk jeg beskjed at han ikke ville snakke med meg på telefonen, for det kunne han ikke ta betalt for.

6) Når jeg trener får hjernen mindre oksygen.

7) Når jeg sover til langt på dag, så sovner jeg også bedre om kvelden.

Jeg tagger Inanna, for det er alt for lenge siden det kom noen post fra henne sist. Og Anne i Albania, for hun fortjener enda flere lesere. Det er noe av det mest geniale i det norske blogguniverset.

Fra jeg var liten har jeg hørt at at vi har et “juleproblem”: At julens “egentlige” budskap blir borte i pakkejag, julebord og julemuzak. Men den dagen jeg stoppet opp og tenke slo det meg at jeg var fri til å forme min egen jul slik jeg vil ha den. Det er vi alle. Hva er da problemet?

Julemysteriet er det sentrale i min gudstro og min livstro.

Hva er jul for meg? Jul er å stå alene i mørket. I angstens lammende mørke. Stå der og kjenne krigsfrykten. Frykten for å miste sitt eget liv. Kjenne redselen for å tape ansikt. Bitterheten over en tapt familie. Det er å lide under mobbing eller tap av jobb og anseelse. Jul er å ikke ha krefter til å gå lenger, og å ha mistet Gud. Jul er å stå alene i all den lidelse som mennesket til alle tider har kjent.

Jul er å stå der og kjenne på håpløsheten. Ikke pakke den vekk i silkepapir og rømme fra den mens en løper fra butikk til butikk. Det er å lytte til de vonde tankene, ikke overdøve dem med muzak. Jul er når jeg er tilstede i sjelens mørke natt. Da er det underet skjer: Oppe på himmelen ser jeg en stjerne lyse. Større, sterkere og vakrere enn noen annen. Og i det øynene mine vender ned til jorda, får jeg se Ham igjen. I et nyfødt barn som bringer håpet og livet inn i verden. Og i mitt liv.

 (Maleri av Geertgen 1460-1490)

Det har vært solsnu. Morgenen etter så hadde jeg en utrolig rar drøm. En sånn drøm som snur opp ned på mange fastgrodde tanker og hvor man ender opp med å si “pokker, er det slik det er”. Og livet blir ikke det samme igjen. Av det mer vittige innslaget i drømmen så drev vi og skulle smugle utzier gjennom flykontrollen. (Vi valgte å gjøre det i madrasser på barnevogner, hvorpå en rekke voksne damer la seg i barnevognene, med dyne over seg og tommelen i munnen.) Dette var spesielt nok til at jeg svarte “ja” når mannen lurte på om vi skulle vedde om hvem som hadde den mest speisa drømmen.

Han vant.

Min drøm handlet blant annet om kjærlighetssorg. Gammel kjærlighetssorg. Jeg har aldri hatt noen voldsom kjærlighetssorg over en kjæreste. Jeg har sittet og ventet ved telefonen en gang. Men da var jeg mest opptatt av at nå fikk jeg og oppleve dette. Liksom.

Om jeg har hatt kjærlighetssorg, så må det ha vært mest over liv som ble for tøft eller over vennskapsforhold som gikk i stykker, ble for kompliserte eller bare gled over.

Det er rart, med kjærlighetsforhold så er det på en måte enklere. Selv når man er 12 år, så finnes det formelle rammer. Om man blir sammen med en gutt via en lapp i mattetimen, og aldri snakker sammen, så vet man at man er sammen helt til det kommer en ny lapp to uker etter hvor det står “slutt”. Men hva med venner? Fremdeles kan jeg tenkte på en venn jeg hadde for mer enn 15 år siden, og kjenne at jeg er trist for måten det bare ble “slutt” på, hvor vi skiltes og jeg trodde jeg hadde såret ham, men han sa aldri noe, og siden ble det aldri mulighet for det. Eller den venninna som bare gled bort, og jeg trodde på alle unnskyldninger som kom, til den dagen det gikk opp for meg at det faktisk var slik at hun ikke var interessert i å tilbringe tid sammen med meg. Eller han som en gang så noe som var så hårreisende at om vi skulle kunne omgåes etter det, så måtte vi ha snakket ut, men siden har han unngått å være sammen med meg uten at det er andre tilstede. Så ligger det der og skurrer da, og er det noe vi ikke er lenger, så er det venner.

Men tross alt, slike følelser er ganske milde, og de kommer bare på innimellom når livet har passert 30. Som en liten vind som sier “hei”, og det er nesten hyggelig å få den på besøk, for man minnes da man var mye yngre, og slike følelser langt sterkere.

Jeg var innom Sissel sin blogg, og hørte på Carola i dag. Så surfet jeg videre på youtube. Og der, der fant jeg Scorpions “Still loving you”. Jeg var på Scorpionskonsert som 14-åring. Og når jeg hører den sangen, så kjennes det som om hele ungdomstiden var en eneste lang stor kjærlighetssorg, og jeg får nesten litt vondt i magen. Det er godt det er over.

 edit: Denne posten er gammel, grunnen til at den dukket opp i Bloggrevyen i begynnelsen av mars er at pingen min ikke har virket på lenge. Beklager!

 ***************

Det finnes en Tordenblogg. Den skal kåre årets Tordenblogg. Eller årets skrell. Eller rett og slett “hvem har flest bekjente på nett som både vet at det finnes en Tordenkonkuranse og samtidig kan tenke seg å stemme på deg.” Om du vil stemme på meg, kan du gjøre det her:

http://tordenbloggen.sonitus.org/

Jeg skrev i Tordenbloggen at hvis jeg kom til kvartfinalen, så skulle jeg skrive en begrunnelse for å stemme på bloggen min. Så det skal jeg gjøre. Det kommer nesten nederst i denne posten, så om det er for å få den du leser, så kan du hoppe ned til de siste avsnittene. Men selv om Tordenbloggen har blitt månedens happening blant noen bloggere, så er det sikkert mange som ikke aner hva som foregår. Vi må derfor ta en liten inntro til glede for nye lesere:

Det skjedde i de dager at bloggeren Hjorten bestemte seg for å lage en bloggkåring. Den skulle foregå som en cup. Først skulle blogger nomineres. 128 ble nominert. Selv nominerte jeg de som står i bloggrollen min som ingen andre hadde nominert. Jeg tror ikke alle disse egentlig vet at de var nominert, og ble stemt ut eller inn etter hvert, for det tenkte jeg liksom ikke på å si ifra om. Så vidt jeg vet har ingen blitt sure, i alle fall.

Så langt så godt. 128 var nominert, og hver dag i første runde ble det stemt over 8 blogger. 4 gikk videre, 4 gikk ut. Cup, med andre ord. Det snedige som gjorde denne runden til noe virkelig bra var at Hjorten tok seg tid til å si noen ord om de bloggene som skulle til pers. Det var sikkert flere enn meg som fikk mange nye gode bloggbekjentskaper. Selv om jeg gikk litt lei nye blogger på slutten, og vel endte opp med både å like best mange av de som ble stemt ut, og med å stemme på de jeg kjente fra før, etter hvert som jeg ikke lenger husket hode eller hale på de nye jeg tittet på.

Så var det 64 igjen, og cupen gikk videre. Nå ble det blogg mot blogg. Der vant jeg mot Rockette, noe som ikke smakte så godt, for henne liker jeg godt, men jeg gikk videre til runde 3 - der var vi 32 blogger igjen. Igjen en mot en, og jeg vant igjen. Runde 4, 16 blogger kjempet. Jeg vant der og.

Runde 5, det er i dag. Vi er 8 blogger igjen.

Jeg har sagt hva som gjorde 1. runde til noe mer enn bare en kåring. Etter hvert som de forskjellige cuprundene har utviklet seg skjedde noe annet som var verdt å få med seg. Spenningen steg. Noen lurte på om Hjorten hadde tenkt på krisepyskiatri sånn i etterkant av avstemningene. Noen lurte på om Hjorten egentlig hadde satt i gang dette for å psyke ut alle andre bloggere, og så leve videre i bloggeverdenen alene (noe han faktisk svarte ja på). Mange har brukt blogger og kommentarfelt til å si noe om hva en slik kåring gjør med adrenalin og andre kroppslige funksjoner som utrykker spenning og opphisselse.

Og det er her gruppeterapien kommer inn. Kort fortalt så går det ut på å sitte i sirkel, kjenne på følelsene sine og så fortelle om dem. Og så reagerer de andre på det du sier. Med ærlighet. Ærlighet, følelser, og det å ikke holde noe tilbake. Det høres sikkert ut som et mareritt for noen, men det kan være utrolig morsomt. Man kan kanskje si at det er hva en gjør det til.

Jeg har kjent på følelsene som sier “Stem på meg! Lik meg! Si pene ting om meg!”, samtidig som jeg har lest at andre har hatt det på samme måten. Dette er gruppeterapi på høyeste plan. Sånn sett har Hjorten vist seg å være stand til å utføre verdens første gruppeterapi on-line, og jeg regner med at han har funnet ut om han skal ta oppfølgingsterapien på samme måte.

Jeg lurer på om det er slik politikere har det før valg også. I runde en tenkte jeg som enkelte andre at det egentlig ville være greiest å ryke ut med en gang, og slippe å tenke mer på hele kåringa. Men ettersom runde etter runde har gått, så stiger adrenalinet mer og mer (og det er slett ikke uproblematisk i denne syke kroppen, adrenalin er fy-fy), og jeg glemmer liksom hva det handler om. Jeg vil bare vinne en gang til, liksom. Bloggen min blir ikke bedre eller dårligere, jeg blir ikke bedre eller dårligere, livet blir ikke bedre eller dårligere ettersom hvordan det går. Det er som å spille Rummy. De første rundene vil man gjerne vinne. Den siste runden derimot, er man vanligvis helt avslappet, det skal så mye til å være den som vinner. Og som oftest ser det ikke ut til å gå den veien. Men så utover i spillet kan det være at det er en reell sjanse, og sommerfuglene flakser med vingene, og man blir så utrolig skuffa i det den som sitter ved siden av legger ned sine kort, og slår deg på målstreken. Eller man blir så utrolig lykkelig når han ikke gjør det, men tvert imot legger fra seg det ene kortet som du trenger til å være den som går av med seieren. Barnslig glede. Noen syntes jeg var best. Noen likte meg. Jeg trakk det siste kortet først.

Og nå kommer begrunnelsene for å stemme på meg.

Jeg har kanskje ikke Norges beste blogg, men det er ikke det som gjelder. Det gjelder å sanke flest stemmer. Det er egentlig det denne kåringen går ut på. Kanskje kan jeg sanke din fordi:

- Du har en worpress.com blogg, og det har jeg og, og det er ingen andre som har det i åttendelsfinalen.

- Du er fra Hedemarken, det er jeg og, og jeg tror ikke det er flere av oss.

- Du kjenner meg, og/eller leser bloggen min, og du kjenner ikke den bloggen jeg kjemper mot. (Svært god grunn, gå hit og stem med det samme.)

- Du er mammaen min. Da synes jeg du også skal løpe rundt til de andre på jobben og be dem stemme. Om de ikke får lov, fordi du har stemt og de har samme IP, så lær dem hvordan de kan stemme i kommentatorfeltet.

- Du er gammel OD-er. Det er jeg og. Ingen av de andre er, tror jeg. Løp og stem!

- Du er et forummenneske. Du er faktisk på samme forum som meg. Her er det snakk om forumverdenens markering i blogguniverset! Stem både hjemmefra og fra jobb!

Om du synes slike fakta er totalt irrelevante, og du eventuelt ikke er mamma’n min, og du heller lurer på om bloggen min er noe bra, så er det jo litt vanskelig, for hva i all verden er en god blogg?

Mange skriver at en refsende penn som er samfunnsorientert og kritisk er kjennetegnet på en god blogg. Jeg er redd kritikken min ofte forsvinner i en humor som som oftest blir misforstått, men det finnes både samfunskritikk og mild(?) refsing her om man trykker seg inn på samfunnsinleggene mine. Noen av dem er jeg ganske fornøyd med selv, og jeg har av og til lurt på hvorfor akkurat disse innleggene ofte får få kommentarer.

Om det er slik at blogger skal grave frem saker som så blir store media, så har jeg i alle fall ett innlegg kunne (og burde!) blitt en stor sak andre steder enn her i bloggen.

Noen vil ha blogger som forteller om bloggerens møte med livets tyngre sider. Også kalt sosialporno. Jo da, jeg har litt av det og.

Da jeg startet bloggen hadde jeg tenkt å skrive en del om forumliv. Det ble ikke så mye, men det ble noe. I stedet tok bloggen en litt annen vending enn jeg hadde regnet med. Det er vel to temaer som utpeker seg mer enn andre, selv om det også finnes andre bitemaer. Det ene er blogging om ME, og det andre er formidling av muntlig tradert stoff.

For å ta ME-delen først. Det er lett å le av Sør-Afrikas holdning til AIDS. Le eller gråte eller begge deler. Veldig forenklet så er det som følger: I Sør-Afrika mener man at AIDS er noe tull, en innbilt sykdom som man unngår om man spiser frukt og grønt. ME er en sykdom som har lidt og lider samme skjebnen her i det “opplyste” Norge. I England er det nå 250 000 mennesker med ME. Det er fem ganger flere med ME enn med HIV/AIDS i England. På 80-tallet var man redd for en Europeisk aidstragedie. Det kan se ut som denne tragedien nå har rammet oss - ikke med AIDS, men med ME. Og selv om aviser nå utover høsten er i ferd med å sette katastrofealarm så er helsenorge helt handlingslammet - de aller fleste snakker fremdeles om frukt- og grøntkuren. (I ME sitt tilfelle heter det: Glem at du har det vondt og tren, så blir alt bra.) De legene som forsøker å si ifra blir fremdeles latterliggjort av kollegaer. Sammen med pasientene. Om du vil vite mer, så les innleggene mine om ME. De er et tappert forsøk på folkeopplysning.

Det andre store temaet i bloggen er muntlig tradert stoff. Si gjerne “hæ” til det ordet, det er et konstruert ord som ikke sier folk stort om de ikke har studert folkeloristikk eller fortelling. Men i mangel av et annet ord, så bruker jeg det her og. Muntlig tradert stoff er den delen av kulturarven vår som blir overlevert muntlig. Det er ballader, sanger, viser, gåter, vitser, vandrehistorier og andre historier hvor man ikke kjenner forfatteren. Alt som har kommet “rekende på ei fjøl”. Denne bloggen har i løpet av levetiden sin fått en ganske god samling av slikt stoff. Derunder kommer Hodjahistoriene, men også ukas gåte og ukas vits. Vitsene er ofte de jeg samlet opp den gang vi ikke hadde you tube, psp, og det var ren tekst det som havnet i innboksen. Mange av dem kommer i sin opprinnelige engelske form. Men det som ellers finnes av historier her på bloggen er stort sett ting jeg har gjenfortalt, og mange av dem finnes ikke skriftlig på norsk i noen versjon fra før. Et nybrottsarbeid her, med andre ord.

En annen ting som det ikke er så lett å se ut i fra et kort besøk eller to, er at det ligger en god del arbeid bak bildebruken her i bloggen. Jeg tror man skal kunne sitte og lese på bloggen og få noen aha-opplevelser om man studerer tekst og bilde sammen. Jeg tror også mye av det som er på denne bloggen tåler å bli tittet på flere ganger, og ikke minst at det er få ting som går ut på dato. Sånn sett er det en blogg man ikke behøver å titte innom ofte, og som man gjerne kan sitt og bla i, gjerne på et tema som fenger.

Og det jeg håper med denne Tordenbloggrunden, er at enda flere gjør nettopp det, og gjerne legger igjen en kommentar eller to på gamle ting som gjerne kan taes opp igjen.

God lesning!