Beates rasteplass

Vinduet blir åpnet
desembermørket stryker varsomt over ansiktet mitt der det flykter fra gatelykter og billys for å danse en stille dans med mitt milde mørke.
Bak lydene som trenger gjennom ørepropper og hørselsvern
bak orgelbruset fra øresus, åndedrett og hjertebank begynner jeg å ane
den store stillheten.
Hvor mange som meg her i dens ytterkant.
Lengtende. Lyttende.
Tankene mine går som stjernestråler gjennom stillheten. En mot vest. En mot nord.
Stanser ved to senger.
Jeg håper dagen din blir god.
Jeg håper smertene ikke blir for store til å holde ut.
Jeg håper savnet etter barna dine ikke blir forvanskelig å bære.
Jeg håper sorgen over alt du har mistet ikke lammer deg helt.
Jeg håper mørket og stillheten legger i deg slike drømmer og lengsler som de selv kan oppfylle med sine rike gaver.
Hvor mange som oss er det som bare kan bevege seg i den store stillheten.
Jerikos murer falt etter tre dagers stille mars.
Hva vil falle ved vår stille vandring?

Påskeinleggene var lagt inn på forhånd. Det skulle ha kommet en oppstandelse også. Den kom ikke. Den er visst forsvunnet. Forhåpentligvis er vi over i ventelørdagen her. Den må jo også ha vært svært tung å komme igjennom. Og tungt er det.

Takk for alle kommentarer her og på me-forum! Av og til får jeg referert et nick eller en kommentar. Det gjør sterkt inntrykk og det gjør godt. Det er så mange jeg skulle ha takket. Jeg håper virkelig dere vet hvem dere er og at det en dag blir mulig å få gjort det skikkelig. Takk ikke minst for alle varme tanker og forbønn som går i vår retning. Det merkes på forunderlig vis. Og det trengs. For lasset er stort og de små tuene så veldig mange.

Fred og alt godt fra Beate mpp

Jeg skrev om Peter. Om at han nok har rett når han sier at ikke kjenner “denne Jesus fra Nasaret”. I Getsemane, da soldatene kommer for å ta Jesus tror han og de andre at de skal kjempe med våpen. Og Jesus sier nei. Han underkaster seg. Han går. Og ingen. Den de trodde de kjente, og visste hvordan skulle handle gjorde det stikk motsatte av det de trodde.

Så hvem er denne Jesus? Han er ikke det Peter har trodd han var, han er noe annet. Hvem?

Dette begynte jeg å tenkte på påsken for tre år siden. Det gikk et snaut år. På seinvinteren begynte jeg å gruble på hvordan jeg så andre mennesker. Når jeg møtte nye mennesker, så har jeg ganske tidlig dannet meg et bilde av dem. Og det bildet er ganske likt fra person til person. Så hva ser jeg egentlig? Utover mine egne forventninger og tanker om et mennesket?

Påsken kom på nytt. På vei inn i kriken på langfredag så jeg som vanlig opp til alteret for å hilse det som et symbol på Kristus. Og da skjedde det. Jeg sto der, og så et tomt alter. Lysene var borte slik de er på langfredag. Duken. Blomstene. Det som lå igjen var en tornekrone og fem røde roser. Og jeg tenkte han er ikke der, han er død. Da var det som om en stein løsner fra hjertet, den falt ned med et dump mellom tærne mine, uten å slå meg, og uten å lage større lyd. Og i det samme trakk jeg trekke pusten - det føles lettere enn på lenge.

Jeg gikk til plassen min. Satt meg. Gud hadde vært en byrde for meg. Igjen.

På det gamle forumet Lysfontenen diskuterte vi flere ganger gudsbilder. Om hvordan de forandrer seg. Hvordan de er påvirket av våre tanker, og ikke minst våre minner og opplevelser av omsorgspersoner opp igjennom, hva andre har sagt, og hva vi har lest om kristendom og om guder. I mitt eget liv har flere ganger forsøkt å ta et oppgjør med mitt gudsbilde - fordi gudserfaringer har kommet som har satt det på hodet. Og for hver erfaring jeg har gjort, har min gud blitt større, og jeg har blitt gladere og friere, og har fått puste lettere. En gud som setter fri, sier Bibelen. Det er også min erfaring. Men ikke alltid min tro, ikke alltid det bildet jeg ender opp med. For jeg blir innhentet av mitt syn på meg selv, på livet, på verden. Som aldri kan nå opp til den grenseløse kjærlighet, håpet og friheten som finnes i det gudsriket jeg tror på.

Og nå satt jeg. Igjen, igjen hadde jeg gjort min gud liten. Igjen har jeg laget meg et gudsbilde som trykket meg ned i stedet for å sette meg fri. Og jeg tenkte at vel, Maria fikk oppleve oppstandelsen, og å bli møtt med et “Maria”. Fullstendig uventet, fullstendig grensesprengende, og helt sikkert sjelsettende. Peter fikk svar på alt han lurte på, og han fikk se Jesus som han var, ikke som Peter hadde trodd han var. Og Tomas, han fikk ta på sårene, og fikk det møtet han trengte. Og jeg, jeg kunne lene meg tilbake på stolen og vite at jeg har god tid. På nytt får jeg møte dette utenfor meg selv. Ikke mine lengsler og tanker om “noe”. Men den virkelige som kommer og alltid snur det jeg tror og føler og tenker på hodet. Jeg har god tid. Tidligere i livet har jeg vart så i angst for at han ikke skulle komme på nytt. Jeg har vært så redd, jeg har vært så sliten av meg selv og av livet at det eneste jeg kunne kjenne på var fortvilelsen over at det ikke allerede hadde skjedd. Men slik var det ikke lenger. Jeg har opplevd mange langfredager, og mange oppstandelser. Jeg vet det kommer, og tidspunktet er ikke så farlig lenger. Det skjer uansett i rette tid.

Jeg har alltid syntes at påsken var problematisk, sånn religiøst sett. Tekstene altså, de kristne. Jeg har slåss med dem på forskjellige måter, prøvd å finne en innfallsport der de har kunne røre meg og snakke med meg og gi meg noe annet enn en ganske voldsom følelse av… Ett eller annet. Noe klamt? De er så sentrale, så oppbrukte, så søndagsskoleaktige. Disneyaktige, kan man si det? Noe som helt klart er myter av det mest voldsomme slaget som har fått et sukkersøtt spinn på seg og blitt helt uspiselige.

Derfor har jeg takket ja til hver eneste mulighet jeg har fått til å jobbe med dem, og det har vært en del. I ei kirke jeg gikk i mange år hadde man fast gjennomgang av hele påsken palmesøndag. Noen år plukket jeg ut tekster og lest hele påskehistorien på gudstjenesten. 4 ganger hadde jeg hatt ansvaret for tekst og regi på påskespill, det ble to vidt forskjellige produksjoner som ble spilt to år hver. I tillegg har jeg vært på en rekke påskeretretter der vi har jobbet med tekstene. Allikevel får jeg ikke oversikten. Det er så stort og tungt. Og fremdeles har jeg denne merkelige opplevelsen av uvilje.

Og ingenting fascinerer meg mer i en historie enn det. Hvorfor denne uviljen? Det er det jeg lurer på og ikke helt får tak i.

Imens snubler jeg over en liten ting der, en større ting der, og har det ganske kjekt.

Bittelitt av det har jeg forsøkt å få ned her. Som noen små smakebiter, mest for meg selv, for å se det sånn svart på hvitt, og ikke bare svevende rundt i mitt eget hode, eller rablet ned på masse lapper, et manus her og en dagbok der.

Hvorfor i det hele tatt bry seg om det? Kanskje fordi jeg tror på det Hans Børli har fanget i dette diktet:

Du kan slynge en håndgranat

inn mellom ordene

i barnets aftenbønn, du kan

knuse de gamle alteravler,

sprenge søylene under tempelhvelv hvor

kongroen spinner sitt nett - men

avmakten er:

det eneste materialet du finner

til det nye byggverk

er brokkene av det gamle.

Alt det skapte

er fanget i sitt bilde.

Ormen er fremdeles orm når

den gamle hammen smuldrer

mellom tistlene.

Eller som Olav H. Hauge sier det:

“Eg har stor tru på nymånen.

Men det er vel den gamle.”

Jeg tror at når man skal rive gamle gjerder så må man først vite hvorfor de er satt opp. Derfor driver jeg og vandrer langs dem. Gang på gang på gang. Mens jeg sakte men sikkert forsøker både å rive ned og bygge opp på samme tid. Rister i plankene for å se hva som er råttent og hva som kan stå. Mens jeg grunner på dette “hvorfor”.

Johannes forteller en helt annen historie om Jesus enn de andre evangelistene gjør. De har alle hver sin historie, hver sin ide om hvem Jesus var, men Johannes er den som tar seg størst frihet til å skape en historie der det mytiske og det historiske går over i hverandre, og man aldri vet hvilken virkelighet han forsøker å la oss få glimt av.

Hos Johannes er Jesus mirakelmannen. Det er her, og bare her Jesus viser hvem han er med undre og mirakler slik at folk skal vite hvem han er.

Hos alle evangelistene drar Jesus inn i Jerusalem fra Betania. Men bare Johannes legger besøket til søsknene Marta, Maria og Lasarus.

Han hadde vært der før.

Omtrent slik kan jeg fantasere at det var: Han hadde kommet til Betania med en flokk menn, og kanskje noen kvinner. De hadde gått langt og trengte mat, og Martha hadde hørt dette, bedt dem hjem til seg for å traktere dem. Der hadde hun sendt noen ut for å bestille store mengder mat, og satt i gang på kjøkkenet. Det skal mye til å forberede mat til så mange mennesker men hun skulle klare det. Men hun trengte hjelp, og hvor var søsteren hennes? Mens hun stresset med gryter og krukker, kopper og kar så ropte hun og tittet hun, men så henne ikke. Og nå ble hun sint og irritert og lei seg.

Hun fant henne til slutt. Hun satt sammen med alle de andre. Bare satt der, og gjorde ikke mine til å være vertinne eller hjelpe til med å finne frem den maten de alle ventet på. Martha avbrøt han som snakket og ba ham be søsteren hennes om å komme til henne og hjelpe henne slik at det kom mat på bordet.

Plutselig så alle på Maria. Hun visste at hun ikke burde ha sittet der hun satt, og at de som så på henne var enige i det. Det kjentes ikke godt. Men så sa lederen: Sitt, det er greit, det er fint. Og da var det det.

Til Marta sa han at hun kavet og stresset. Og da hun hørte det visste hun at det var sant. Det var jo akkurat det hun gjorde.

*****

Ganske ofte når denne historien fortelles så er det som om Marta gjør noe galt. At hun blir satt på plass. Jeg opplever det ikke slik. Hun ble sett, hun og. Og jeg tror det kjentes godt. At noen så henne, både velviljen, ønsket om å glede, om å være til nytte og hjelp, og alt dette ble tatt imot. Det som ikke ble tatt imot var ønsket hennes om å henge ut et annet menneske.

Senere så dør Lasarus. Jesus kommer etter at han er død og en av søstrene løper Jesus i møte. Jeg hadde alltid sett for meg at det var Maria som kom. Jeg hadde jo fått servert et bilde av Maria som den “åndelige” og Marta som “den praktiske”. Men det er Marta som kommer. Og med fullstendig tillit til Jesus. Maria da? Hun er fortvilet, og kanskje sint og bebreidende? Sint for at Jesus ikke kom før, for da hadde ikke broren vært død. Og det sier hun. Det er ikke skjult sinne eller bitterhet, men sagt ansikt til ansikt. Jeg liker det.

*******

Så vekkes Lasarus til livet. Fra graven, fire dager etter at han døde. Med likklærne om seg. Dette er et kjent ikonmotiv. Og historien i det er kjekk å ha med seg: Jesus vekker til livet. Han ber vennene ta likklærne av. Så må Lasarus selv være den som går.

Det er mennesket selv som må gå. Alltid.

Når Jesus på nytt nå er i Betania så strømmer menneskene til for å se ham og Lasarus. Hos Johannes er dette som et velregissert plot. Menneskemassen følger Jesus inn i Jerusalem fra Betania, og fariseerne som kjenner historier om Lasarus, ser menneskene som flokker seg om ham tenker at nå, nå er tiden kommet hvor vi må sette en stopper for ham.

******************

Det ble kjent i den store mengden av jøder at Jesus var i Betania. Nå kom de dit, ikke bare for hans skyld, men også for å se Lasarus som han hadde vekket opp fra de døde. Da la overprestene planer om å drepe Lasarus også. For mange av jødene dro dit på grunn av ham og kom til tro på Jesus.

Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegrener og gikk ut for å møte ham, og de ropte:
Hosianna!
Velsignet være han som kommer
i Herrens navn,
Israels konge!
Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet:
Frykt ikke, Sions datter!
Se, din konge kommer,
ridende på en eselfole.
Dette skjønte ikke disiplene den gang. Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de at dette sto skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.

Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde, vitnet om det. Det var også derfor folk dro ut for å møte ham, fordi de fikk høre at han hadde gjort dette tegnet. Fariseerne sa da til hverandre: «Der ser dere at ingenting nytter. All verden løper etter ham.»

Joh. 19

Hvorfor et esel?

En av grunnene er vel det gamle profetiet som sier at en konge kommer ridende på et esel. Det er regi.

Men jeg liker også at det er et esel. Et sta esel.

Når det kommer til religion så har jeg tro på at man bør være et esel. Nekte å rikke seg før man vil. Nekte å ta ei tro på ryggen før det kjennes greit. Et gjennomgangstema i Bibelen er å bli kalt med navn. Noen sier navnet mitt.

Ikke sånn som at noen roper til meg på gaten, men i mytisk betydning. Slik at det gir gjenlyd i hele meg. Jeg er sett, og jeg kjenner det. Om jeg ikke har hørt navnet mitt, så bør jeg la det vær. Ett eller annet sted roper det på meg, og det er dit jeg skal snu seg, om jeg vil.

Ikke ta noe på ryggen og gå med et på ryggen bare fordi jeg blir bedt om det, eller tror jeg skal det.

**********

Det jeg har opplevd som mest slitsomt med mye av kristendommen som var i Norge i det 20. århundre (og som sikkert kommer til å vare ved en stund), har vært noe overfladiske og klamrende. Redselen for “noe”. Og en oppførsel som om “gud” må beskyttes og taes vare på, som om verdens frelse avhenger av kristne mennesker som gjør det rette og får flere til å være kristne. En kristendom hvor mennesket har mistet seg selv, og forsøker å være noe de ikke er, sier ting de ikke egentlig vet om de mener, men som de tror de mener. En kristendom der folk ikke leter etter hvem de er, men hva de bør være. En kristendom der folk ikke raser mot Gud når de er sinte, men gjemmer bort sinne og smiler i stedet.

Har jeg ikke lyst til å veive med pamleblader og rope halleluja? Så bør jeg la vær. Gå en annen vei, eller sett meg bare ned og se. Eller rope som fariseerne og si at alle her burde holde kjeft, om det er det jeg føler for.

Jeg liker stort sett GT bedre enn NT, men en ting liker jeg i NT. Alle som setter seg opp imot Jesus. NT ville vært så kjedelig uten det. Og det er da man får de all-righte svarene.

Som dette:

«Jeg sier dere: Dersom de tier, skal steinene rope.»

Så enkelt. Om det er noe som må bli sagt, så blir det sagt.

…da han kom nær Betfage og Betania, ved den høyden som heter Oljeberget, sendte han to av disiplene av sted og sa: «Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Når dere kommer inn i den, skal dere finne en eselfole som står bundet, og som det aldri har sittet noe menneske på. Løs den og lei den hit! Og om noen spør dere: ‘Hvorfor løser dere den?’ skal dere svare: ‘Herren har bruk for den.’»

De to gikk av sted, og de fant det slik som han hadde sagt. Da de løste folen, spurte de som eide den: «Hvorfor løser dere folen?» «Herren har bruk for den,» svarte de. Så leide de folen til Jesus, la kappene sine på den og lot Jesus sette seg opp. Og der han red fram, bredte folk ut kappene sine på veien.

Da han nærmet seg skråningen ned fra Oljeberget, begynte hele mengden av disipler i sin glede å lovprise Gud høylytt for alle de mektige gjerningene de hadde sett. De ropte:
« Velsignet være han, kongen,
som kommer i Herrens navn!
Fred i himmelen
og ære i det høyeste!»

Noen fariseere i folkemengden sa til ham: «Mester, tal disiplene dine til rette!» Men han svarte: «Jeg sier dere: Dersom de tier, skal steinene rope.»

Luk. 19

Det er meme-tid, det er sikkert. Og det er lørdagskveld og slikt å gjøre også, så hvorfor ikke. Denne kom fra Stjernesøkeren.

Jeg gleder meg til:

- Neste klem av ungene. Jeg er sikker på at de har verdens deiligste.

- At den fantastiske legen Dr. Harald I. Nyland får overrekt en gave fra medlemmene på ME-forum.

- At gangveien vi har jobbet så hardt for skal bli ferdig.

- Middagen i kveld! Det er festmiddag, og jeg gleder meg til god mat i senga.

- Sove godt inntil mannen min i natt.

- Å se neste episode av Beck - jeg har kjøpt de to første sesongene og er på god vei ut i andre sesong.

- Å se Stardust når den kommer.

- Å lese Harry Potter 7.

- Til at mannen får reparert litt på laptopen min slik at jeg slipper striper over skjermen.

- Til i morgen tidlig, for da kan jeg lese søndagsutgaven av yndlingsstripene mine på nett.

- Til neste poster på Tyvlyttet og Lillefy. Det koser jeg meg alltid med.

- At alle infeksjoner som raser for tiden tar slutt, og at kroppen er tilbake der den var for noen uker siden.

- At jeg skal bli så bra at jeg kan fortelle eller lese for ungene igjen, og synge. Og at jeg kan ha dem her inne så ofte de vil.

- At jeg skal bli så lite var for lys og lyd at rullgardinene og vinduene kan opp, og øreproppene vekk.

- At jeg er i stand til å lage meg den maten jeg ønsker meg selv.

- Til å komme meg ut igjen! Gjerne med rullestolen som står og venter og støver ned.

- Til å kunne snakke på telefonen.

- Til å se skoleavslutninger og være på foreldremøter.

- Til å sitte stille på ei lita bru i nærheten med ungene, og se på øyenstikkere og ta bilder ute.

- Til å kunne ligge og duppe i vannet og kjenne sjøen på alle kanter.

- Til å kunne ta heisen opp og ned trappa, sette seg ned i stua og lese avisen.

- Til å kunne legge ungene. Og stå opp med dem om morran.

- Til å kunne krangle, bli lei meg eller bli glad uten at pulsen og adrenalinet stiger slik at jeg blir dårligere.

- Til å bli så bra at jeg orker å skrive alle de tingene jeg tenker på, og som jeg synes skal bli skrevet.

- Til å se igjen venner, og kanskje spise kake og drikke kakao med noen på Pascal.

- Til å kunne si til mannen at han kan sove lenge.

- Til å klare å ha småunger rundt meg som kan kravle på meg, dra meg i håret og rope.

- Til å bli kjent med de ungene på nytt som egentlig er en del av “mine unger” - barn av venner og familie som har blitt flere år eldre siden sist.

- Til å kunne vaske tøy, tørke støv, vaske gulv og vinduer.

- Til å gjøre litt nytte for meg igjen i huset.

- Til å kunne pleie syke barn og syk mann.

- Til ikke å være så redd lenger, redd for at dette som er nå aldri skal ta slutt, og at det jeg gleder meg til å gjøre når jeg blir friskere aldri skal skje.

Jeg tagger herved Historien om O.

Oisann, den bloggen er forsvunnet? Da tagger jeg Lothiane, som har vært innom, og ikke er borte!

Hos Avil ble det stilt et spørsmål om norrøne stjernemyter, og hvorfor vi ikke har slike. Først og fremst ville jeg sjekke om det er rett - om det er slik at det ikke finnes norrøne stjernemyter, eller om det bare er slik at vi ikke kjenner til dem. Det viser seg at det siste er rett, det finnes slike myter. I alle fall har jeg funnet spor av dem i boka “Star Myths, Tales of the Constellastions” av Marianne McDonald. Det er knappe referanser til dem, og om noen kjenner til flere eller vet hvor man kan finne utvidede versjoner blir jeg veldig glad for slik info.

Her er hva som står i forbindelse med navn og myter fra de skandinaviske landene.

Den store karlsvogna
Karl betyr “den store” og viser tilbake til Odin. Også her har den hatt navnet Storebjørn.

Den lille karlsvogna:
Den ble kalt den lille vognam Tors trone eller Odin. Stjernene i konstellasjonen er også blitt kalt Melkejomfruene på himmelen.

Draco
Det baltiske hav (?) (svenske kilder).

Orions belte
Fiskikallar - en stav.
Også kalt Friggs rokk. På denne spant hun skyene som lå over Midgard.
Kalevas svard og Kro er andre navn på disse stjernene.

Store hund
Greip, hunden til Sigurd. (Fåvnesbane?)

(Det var også en henvising til to dverter her, som Thor satte på himmelen som stjerner (?) men det finner jeg ikke igjen.)

*******

Litt mer ett googling:

I en av skapelsesmytene så setter Odin hele himmelen til å kretse rundt Nordstjernen (også kalt Odins øye.) Stjernene er gnister fra Muspelheim som han hang opp i Ymirs skalle. 

Jeg skrev et innlegg for en tid tilbake om Mitt liv som hund, og om å snakke sant om livet. Sammenhengen var historier uten håp, slik som de vi får hver dag gjennom media. Vi får elendigheten, andres elendighet, og vi blir så maktesløse fordi vi ikke ser fortsettelsen på historien, hvordan det snur og det som var så grusomt at vi ikke klarte å ta det inn over oss ikke lenger er så grusomt, at det tvert imot kommer gode dager.

 Vi møter andres smerte, vi ser den, men kan ikke gjøre noe med den, og vi blir apatiske og det oppleves håpløst.

Men hva med vår egen smerte? Hva gjør vi med den?

Det er en ting som av og til skjer i kirkesammenheng, og som jeg alltid blir provosert av. En eller annen sier “Vi i Norge som har det så godt.” Ikke minst blir barna trukket med i dette, enten som eksempel eller de som bør få vite dette. “Her i Norge har barna det så godt. I andre land er det krig, der er det sult, der dør barn fordi det ikke finnes sykehus.” Dette var en liten overdrivelse men budskapet er klart: Vi har det så godt. Dere barn som sitter her har det så godt.

Og der sitter jeg og ser på ungene som er tilstede. Noen har en forelder som er i ferd med å dø. Noen har akkurat opplevd en opprivende skilsmisse. Helt sikker sikkert sitter det barn der som bærer på smerter som vil prege dem for livet. Det sitter voksne der som fremdeles sliter med angst, depresjoner og fortvilelse over ting de opplevde som barn.

Vi i Norge som har det så godt.

Trond Viggo Torgersen sa noe da han var barneombud som burde vært et mantra for alle som tenker i de baner: “Et barn som har det vondt i Norge har det like vondt som et barn som har det vondt i Afrika”.

Noen ganger lurer jeg på om vi skammer oss over vår egen smerte? Over å ha det vondt? Vi er oppdratt med et “det er alltid noen som har det verre” - i betydningen “ikke klag”.

På samme måte som “alle har et sykjenbånn på Gjøvik” er det som “vi alle har et sultent barn i Afrika”. Så vi skammer oss over at vi føler oss elendige, og holder munn.

Men så er det jo sånn at det vi holder munn om det vil ut på annet vis. Så det blir litt klaging og syting, nesten uten av vi vet det. Og er det noe som er forferdelig å høre på så er det slikt, så da får vi passet vårt påskrevet. Og vi holder enda tettere munn. Men det må jo ut. Så blir vi irriterte og sure i stedet, vi hakker på folk rundt oss og er misfornøyde. Og når vi hører om andres smerte holder vi det ikke ut, det blir for voldsomt. Eller er det vår egen skjulte smerte som er for voldsom?

Som jeg ønsker meg et større rom til å rope ut smerte. Enten den kommer av tannverk eller brystbetennelse, at man holder på å dø av kreft eller at man har sjelevondt. Jeg ønsker meg at alle kunne tørre å kjenne på sin egen smerte, vedkjenne seg den og la den få rom. Ikke sammenligne den med andre sin smerte og tenke at “min er ikke stor nok”. Den er stor nok! Den må få den plassen den har krav på.

Og så, nå vi har ropt den ut kan vi ta en fest.

Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men maktsyke.

Sagt av Kristin Kongsdatter i Vera Henriksens Stavkjerringa.

Spise når man må.

Snakke når man har noe viktig å si.

Skrive når man…?

Jeg leste i en blogg om en retrett i et buddhistisk kloster. Etter det ble det merkelig stille både i hodet mitt og bloggen min. Det er da så alt for mange ord her allerede.

Hvorfor går folk fra å mislike homofili til å synes at det er helt greit, enten det er i en religiøs kontekst eller en sekulær kontekst? Svaret på det ser ut til å være to ting: At man faktisk blir kjent med homofile, og at man tar seg tid til å reflektere over hva homofili innebærer.

Simom Flem Devold skrev en gang om at han som barn, ungdom og ung voksen trodde at homofili og pedofili var det samme. Han var ikke alene om det, mange eldre mennesker sier det samme - homofili og pedofili fremsto som det samme for dem til de var godt voksne og temaet kom opp på en annen måte i det norske samfunnet, ikke minst av det fantastiske arbeidet Forbundet av 48 la ned. Men enda viktigere, slik det alltid er viktig når det kommer til fordommer om andre mennesker, for de fleste gikk det ikke opp at det var en forskjell på pedofili og homofili, og hva homofili egentlig innebar før de selv ble kjent med et menneske som var homofilt, lesbisk eller bifilt.

En teolog som skriver godt om sin egen opplevelse homofili som galt ut i fra manglende kjennskap er Biskop Jack M. Tuell i Metodistkirken i USA:

Which leads us to a deeper question . . . what was there in the minds of all of us to be fearful and act as we did? Because I cannot enter the minds of other people and determine why they acted as they did, I can only examine myself and so this gets more personal. I cannot remember being aware that there was any such thing as homosexuality until I was in junior high school. Even then, this came in derogatory comments made by one boy about another boy. I never heard a sermon that mentioned it or was in a class where it was discussed. In the service in WWII, living in a barracks, any references took the form of derogatory jokes or stories.

Coming back from the war I entered law school, and discovered that in the laws of the state of Washington the title heading of the law against homosexual practice was: “The Crime Against Nature.” The taboo was so powerful they didn’t want the forbidden words even in the law’s title.

But I was well into my adult life before I came face to face with an acknowledged homosexual person. I was about 28 years old I was serving a small church prior to going to seminary, and also served as part-time chaplain at the Washington State Reformatory nearby. Two 19 year-old inmates who had just been sentenced there came to “see the chaplain.” They were there for some kind of burglary offense. They proceeded to tell me they were gay and went into a long and rather convoluted defense of that, going back to David and Jonathan in the Old Testament. Needless to say, they didn’t impress me very much, and probably confirmed vague doubts and fears I already had about such persons.

In the next 20 years I was serving as a pastor and a DS, and though I had persons in congregations who sort of “seemed” to be homosexual, I was not directly confronted with homosexuality in counseling or other pastoral situations.

Noe som også må komme om man skal forandre holdning til noe eller noen er en viss grad for refleksjon. Det kan være at det bare går opp for en at man har trodd eller ment noe som viste seg å være feil. Eller det kan være en aktiv prosess der man setter seg ned og tenker igjennom hva man egentlig mener. Eller i en kristen sammenheng, hva som egentlig er forenelig med et kristent livssyn, ut i fra at man har opplevd at homofili var noe annet enn det man antok.

Tuell skriver om sine refleksjoner, etter at han i en alder av 72 år for første gang faktisk blir kjent med homofile og familier til homofile som henvender seg til ham med sine problemer med kirken:

What conclusions can I draw from this journey through which I have come? We UM’s like to use Wesley’s “quadrilateral.” That is, testing truth by scripture, tradition, experience and reason. This is a very helpful thing. But what I have come to believe is that experience trumps all the rest in questions like this.

For I don’t come to the scriptures with a “tabula rasa” (a blank slate). I come with some kind of experience either positive or negative, which colors my reading of scripture and is likely to predetermine the outcome. My experience causes me to look for an interpretation of the scriptures which satisfies and confirms how I feel as a result of my experience. And the same is true of tradition and reason I can find traditional and rational grounds to back up whatever conclusion I have arrived at based on my experience. To put it another way, no one who has a gut feeling that homosexuality is wrong is likely to be convinced otherwise by scripture, tradition, reason or any combination thereof.

- - -

What changed John Wesley (Metodistkirkens grunnlegger, Beate) from a thoroughly defeated clergyman into a man who would in some measure change the world?

I’m convinced that it was not further reading of scripture, nor of the church fathers, nor through the power of reason. Rather, it was his own life experience, particularly the disastrous two years in America, that came together that night to transform and empower his life.

So what are we to do if we are to change the mind of the UMC to make it more inclusive to all of God’s children? We change its heart. We help all of our people to experience the hurt, the pain, the trauma, the rejection which our present policy inflicts on good and faithful Christians. Oh, we don’t neglect dealing with scripture and tradition and reason, because all of these can be enlisted in the struggle for inclusiveness. But we understand on an issue such as this that changing the heart is a prerequisite to changing the mind. At least, that’s how it was for me.

Så finnes det jo også de som godt kjenner til homofile, og fremdeles mener homofili er galt. Jeg vet ikke om det gjaldt Laila Riksaasen Dahl,  men den jobben hun gjorde var å sette av tid til å studere homofilt samliv ut i fra Bibelen, og ut i fra et konservativt bibelsyn.  En aktiv refleksjon, ikke basert på egne erfaringer, men på å virkelig studere noe teologisk. Hennes refleksjoner kan være verdt å ta med seg for de som er opptatt av å ha et Bibelsyn som ikke er liberalt. Her er hennes erklæring: “Derfor endret jeg syn”. Nettmøtet hun hadde i etterkant av erklæringen er også spennende, og kanskje et bedre sted å begynne. Her er en liten smakebit:

Spørsmål fra Trygve Nagel-Johansen:
Tror biskopen at det er Guds plan for oss at vi skal ha seksuell omgang med andre av samme kjønn?
Hvis biskop Laila ikke tror at dette ligger i Guds plan, skal da kirken tilskynde en slik praksis?
I apostelen Johannes’ 1. brev, 5. kap. og vers 2 leser vi dette: “Kjennetegnet på at vi elsker Guds barn er om vi elsker Gud og holder hans bud”. Jeg leser dette som en oppfordring til meg om å passe meg for ikke leve i strid med Guds plan, og i tillegg gjelder det for alle som har et veilederansvar, at vi heller ikke skal oppmuntre våre neste til å leve i strid med Guds vilje, slik vi leser denne viljen ut fra Bibelen. Min oppfatning styrkes av Jesu ord i Matt. 22, 37-40: “Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene”. Mener biskop Laila at hennes nye standpunkt har støtte i disse bibelord?
Tror biskop Laila at hun kan komme til å endre standpunkt igjen ut fra ny innsikt og overbevisnig?

Svar:
Spørsmålet er ikke om det er Guds plan om vi skal ha slik omgang, men om det er synd dersom det skjer i forpliktende forhold. Det er forskjell på å tilskynde og å åpne for. Spørsmålsstilleren åpner ikke for at det ligger noe mellom dyden som det ønskelig og synden som det onde, nemlig det best mulige under de gitte forhold. Jeg tror ingenting om det. Jeg prøver å være tro mot det jeg nå tror er riktig. Vi skjønner alle stykkevis. Det åpner alltid prinsipielt for muligheten av å endre standpunkt. Var det ikke slik, hadde det ikke vært nødvendig for Lærenemnda å gå inn i dette dialogiske arbeidet.

Spørsmål fra Knut S:
Ditt standpunkt i homofilisaken har skapt stor usikkerhet om ditt bibelsyn da din argumentasjon i homofilisaken synes å ligge svært nær den som tradisjonelt liberale teologer har. Er det noen forskjell igjen?

Svar:
Liberal teologi handler om mye mer enn dette, nemlig om de mer grunnleggende spørsmål i dogmatikken.

Denne teksten er ikke skrevet av meg, men av Ivan Chetwynd, og er fra et større innlegg i Teologisk Forum for noen år tilbake. Det er et lite innspill om kirkens syn på homofili opp gjennom århundrene, det er kanskje som man ville antatt?

KIRKEN OG HOMOFILE: DENGANG OG NÅ

For ca tusen år siden kunne man finne både prester og minst én biskop som var “praktiserende” homofile. I klostrene ble munkene oppfordret til tett og lidenskapelig vennskap med hverandre. Slike vennskap skulle ikke få fysiske uttrykk i form av seksuell omgang - men hvis det skjedde, ble det ikke betraktet som noen stor synd; heller en menneskelig svakhet på linje med det å forspise seg.

I løpet av de følgende par århundre skjedde en forandring i Europas åndelige klima, og det beste ord til å uttrykke den nye sinnsstemningen er fremmedfrykt. Årsakene er ukjente, men det kan henge sammen med momentene som Islams fremmarsj, eller svartedøden som slo plutselig ned og gjorde tilværelsen utrygg. Utslagene av fremmedfrykten var mange og gikk ut over flere minoritetsgrupper. De som hadde meninger som avvek fra kirkens offisielle tro ble avslørt og henvist til kjetterbålene.

Jeg har fulgt med på homodebatten inne hos Undre og Victoria. (Hva som eventuelt er skrevet i kristenblogg har jeg ikke fått med meg.) Den har gått lenge. Av og til har jeg sagt noe i kommentarfeltet, og av og til har jeg blitt bedt om å utdype hva jeg mener som kristen. Det har bydd meg litt i mot. I forhold folk som er homofile og bifile (jeg er selv heterofil) opplever jeg det nesten litt fornærmende å i det hele tatt diskutere dette, å diskutere andre menneskers liv og levnet og seksuelle preferanser på denne måten. Jeg har også opplevd meg selv som ferdig med denne debatten. For en 10-15 år siden brukte jeg mye tid på det å forklare teologiske hva jeg tenkte og mente. Men etter det har det skjedd en så stor dreining i kirka, og så mange tunge gode teologer har vært på banen og sagt mye klokere ting enn meg, at det ikke lenger har opplevdes som spørsmål det har vært viktig for meg å jobbe med. Ikke minst nå, hvor den konservative biskopen, Laila Riksåsen Dahl har laget en grundig utredning om dette, og om hva som gjorde at hun skiftet syn. Men faktum er at mange kristne sliter med dette. De er i kristne sammenhenger der de så tydelig får høre at homofilt samliv er synd, og at dette er godt teologisk fundert, og de klarer ikke helt å se at det ikke nødvendigvis er slik. Når jeg skriver dette er det derfor ikke som et forsvar på homofiles vegne, eller et behov for å diskutere homofili for de homofiles skyld. Det er et håndslag til kristne som har behov for de impulsene jeg eventuelt kan komme med.

Jeg tenkte derfor jeg skulle legge ut noen ting jeg har skrevet tidligere her i bloggen de nærmeste dagene.

Vi starter med denne, som er et slags vitnesbyrd om meg om mitt forhold til synd. Det er opprinnelig skrevet for en kristen sammenheng, og bærer preg av det. De som ikke liker slikt får hoppe over det, eller bære over med det.

Mine tanker rundt homofili og kirken

Jesus er sannheten…

I spørsmålet om hvorvidt Bibelen ser på homofili som synd, slik vi bruker begrepet i dag, har teologer forskjellige meninger. Dette både innenfor vårt eget kirkesamfunn og i andre kirker. Bak de ulike konklusjonene står respekterte, lærde kristne, som jeg tror oppriktig og ærlig søker Guds vilje i denne saken.

Jeg vil derfor ikke bruke tid til å argumentere for mitt syn teologisk, men bare opplyse om at jeg hører til de i vår kirke som ikke anser homofili for å være en synd i seg selv.

Jeg er åpen for at jeg tar feil i dette spørsmålet, og vil derfor heller si noe om hvorfor jeg mener kirken burde stå i bresjen for en større toleranse i denne saken, selv om det skulle vise seg at homofili var synd.

Jesus er veien….

Hvordan har _jeg_ opplevd at Gud har møtt _min_ synd? Aldri gjennom at andre mennesker har påpekt feil ved mitt liv, eller min måte å leve på. Det har alltid kommet gjennom meditasjon og bønn, og da som en mild finger som har satt ting på plass i mitt liv, helbredet sår og gjort meg i stand til å leve videre fri fra denne synden. I møte med min synd ga Gud meg også redskapet til å legge den fra meg. I salmene står det at bare Guds Ånd kan overbevise et menneske om hans synd.

Jeg tror på en helliggjørelse, at Gud virker på mitt liv slik at jeg dag etter dag kan legge vekk mer og mer av min syndige natur. Min Gud er en stor Gud. Når jeg ser hvordan han virker på mitt liv, og hvordan han lar meg bli rede til å møte min synd, så har jeg full tillit til at han vil møte en homofil på samme måten. Om Gud mener at noens seksuelle legning er synd, så tror jeg den kristne homofile vil få oppleve at Gud tar dette opp med ham eller henne den dagen personen er rede til det.

Jesus er livet….

Frem til 1970-tallet ble homofili sett på som en sykdom innenfor psykiatrien. Siden har psykiatrien snudd. Hvorfor? Fordi en så at når en satte en sykdomsdiagnose og når man forsøkte å helbrede, så skjedde det motsatte. Mange tok selvmord og mange fikk store psykologiske problemer. Forsøket på helbredelse førte bare til en indre, sjelelig død. En så også at den som begynte å akseptere sin legning, og som var i stand til å leve den ut uten skyldfølelse eller selvforakt ble satt i frihet. Denne personen ble ikke bare ett sunnere menneske, dette mennesket var også i stand til å være en ressurs for mennesker rundt seg.

De av oss som har fått lov til å følge en homofile som venn, familie eller bekjent gjennom denne prosessen fra selvforakt, til en akseptering av seg selv, kan ikke tvile på at det er en reell frihet det her er snakk om. Vi kan ikke tvile på at det har skjedd en forandring til det bedre. Og vi kan ikke tvile på oppriktigheten i det den homofile sier når han bærer vitnesbyrd om hvordan han har sloss mot sin legning, bedt om visdom fra Gud, bedt om helbredelse og til slutt funnet _fred_ når han har akseptert seg selv og trodd at Gud gjør det samme.

Jeg er klar over at enkelte har funnet den samme freden ved å bli helbredet fra homofili ved bønn, og jeg tror at dette er veien å gå for noen. Men ut i fra det jeg selv har erfart tror jeg ikke dette er veien for alle. Det virker rett og slett som om denne muligheten er stengt for enkelte, skal vi da ikke tillate dem å søke andre muligheter til å finne fred med seg selv og Gud?

Jesus sier at han er veien, sannheten og livet. Psykiatrien så at fornektelse førte til død, og en akseptering til liv. Den kristne homofile vitner om det. Vi som har fått den velsignelsen å følge en slik kamp på nært hold har sett det. Hvordan kan vi som kirke fornekte dette? Dere har øyne, men ser ikke, dere har ører, men hører ikke, står det i vår hellige bok. Er det dette vi gjør oss skyld i? På fruktene skal treet kjennes, sier vår Herre og mester. Fruktene av en fordømmelse er for de homofile død, og fruktene av en akseptering er muligheten til å leve som helt menneske.

Vi er kalt til å vise nåde…

Jødedommen er en lovrelgion. Kristendommen er nådens religion.

Ved sin nåde har Gud frelst meg. Med sin nåde har han satt meg fri. Nåde er det han ber meg vise mine medmennesker. I dag opplever vi at det er en gruppe mennesker som ber kirken om nåde, hvem er da vi som kan nekte dem dette?

Vi er kalt til å vise kjærlighet…

De kristne som mener at vi som kirke skal fordømme homofili gjør dette ut fra troen på at det er å vise kjærlighet, fordi ett liv i synd fører til ufrihet, og å bli satt fri fra synd fører til frihet. Når kristne går ut og fordømmer homofili gjør de det i kjærlighet til de homofile. De vil at de skal få oppleve Guds godhet, Guds kjærlighet og friheten i Kristus Jesus. Men når den som blir møtt ikke opplever dette, men tvert imot opplever det som en fordømmelse, en stempling, en mistenkeliggjøring? Når han opplever at det som var ment som en kjærlighetshandling blir en tvangstrøye, en psykisk og åndelig steining, hvordan kan vi da fremdeles kalle det en kjærlighetsgjerning?

Når Guds viser sin kjærlighet til oss i bønn, i lovsang, i naturen, i den vi elsker, i frelsesvissheten, i syndforlatelsen; så oppleves dette godt! Smak og kjenn at det er godt! Sier Jesus. Må vi ikke da stille oss spørsmålet om det vi gir videre virkelig er Guds kjærlighet, når den som får vår kjærlighetsgave ikke opplever dette som godt? Guds gode gaver oppleves som gode. Det gjør ikke resultatet av kirkens holdning i denne saken.

Hva skal vi som kirke gjøre?

Om homofili er synd, er det vår oppgave som kirke å fortelle verden dette? Er det dette Jesus vil at vi skal gjøre i vår tid? Eller er det andre oppgaver, andre gjerninger han legger foran oss?

Om vi ser på kirkens historie, så er den på mange måter mørk. Snur vi oss og ser hva kirken har gjort i vår Herres navn finner vi tusenvis av drepte, forfulgte og fordømte. Vi kommer ikke unna korstogene, kristningen av land med sverd. Inkvisisjonen. Brenningen av hekser. Støtte til slavehold og utryddelse av indianere. For å ha støttet Hitler. For ikke å ha godtatt kvinnelige prester. I stedet for å støtte de svake, de utstøtte og de maktesløse, så har vi stått på de sterkes side. Fra ikke kristne møter vi fremdels hard kritikk for dette, og som kristne av i dag tar vi avstand fra det som har skjedd. Sett utenfra så oppleves kirkens holdning i homofilispørsmålet som et ledd i denne rekken av fordømmelser og forfølgelser. Må vi ikke på bakgrunn av dette være ydmyke? Vi har som kirke tatt feil før, hva om vi gjør det igjen? Ville ikke dette være en større synd enn å unnlate å å fortelle de homofile om deres synd?

Og har vi ikke som kirke større og viktigere oppgaver enn å definere synd? Ikke minst når det gjelder å definere synd på vegne av andre, og ikke oss selv? Er det dette vi er kalt til? Hvor ber Jesus oss om å gjøre dette? Er det dette som er å være verdens salt? Er det dette som er å lindre verdens nød? Er det dette som er å være Jesu hender og føtter? Er det virkelig det?

Den dagen vi skal stå til rette for vår Herre og Gud…

Vi tror som kristne at vi en dag skal står til rette ovenfor Gud for det vi har gjort. For min egen del må jeg si: Jeg har samvittighet til å stå foran Gud og der og da bli satt på plass for å ha tatt feil fordi jeg har trodd og handlet som om homofili ikke var synd. Jeg har ikke samvittighet til å stå der foran min En Gud, som dag etter dag har utøst sin kjærlighet over meg, mens han irettesetter meg for å ha kalt noen syndere som ikke er det. Jeg har ikke lest om Jesus at han fordømte de som lot medmenneskelighet gå foran loven. Jeg har lest at han ikke var nådig mot den som brukte loven for å sette seg selv til dommer over andre.

**********

Rembrant 1662

Inne hos Victoria har det rast en debatt om kristenblogg og med det har det kommet opp litt av hvert i kjølevannet. I kommentarfeltet sto det noe som jeg opplevde som litt vittig, litt utfordrende og veldig feil. Victoria kom med en kommentar om religiøse, olec mente at nei, han var ikke religiøs men frelst, og religiøse var som fariseere, og fariseer ville han ikke være.

Dette er bare en lek med ord. Selvfølgelig er man religiøs når man har en religiøs tro. Og religiøs tro er ikke definert ut i fra om man selv mener om man er religiøs eller ei, men om man tilhører en trosretning. Ja, jeg vet at det er et poeng å ikke skulle være religiøs, men ha en levende tro, men dette er som sagt lek med ord, et forsøk på å få frem et poeng, ikke en semantisk sannhet.

Det er selvfølgelig også tull å si at man ikke er fariseer. Ikke minst om man påberoper seg å være kristen. Jeg er kristen. Jeg er fariseer. Og det er også enhver annen kristen, muligens med unntak av en helgen eller to. Noen av det sentrale i kristendommen handler ikke minst om å innse at man er et menneske på godt og vondt, og å ta dette innover seg. (Her kunne jeg sitert Paulus og sagt at ikke noe menneskelig er meg fremmed, eller Jesus som sier hvorfor kaller du meg god, bare Gud er god. Men jeg tenkte jeg skulle hoppe over bibelsitatene. Vi kan eventuelt ta den teologiske debatten i kommentarfeltet.)

Hva er en fariseer? Først, det er viktig å si at det bilde vi har av fariseere ikke er en god beskrivelse av fariseerne slik de var rundt Jesu tid. Når man leser historie og andre skrifter fra denne tiden, så trer fariseerne frem som folk flest, noen gode, noen dårlige, og faktisk en god slump av dem var helter og fantastiske mennesker. Mange av dem ble drept og forfulgt under romerne og døde som martyrer. Også i Det Nye Testamentet (NT) er bildet mer nyansert enn den vi har tradisjon for å tilegne fariseerne.

Men det er ikke fariseerne som levende personer jeg tenker på når jeg sier at jeg er en fariseer, jeg tenker på det bildet vi får i NT. I NT blir fariseeren til en slags arketype, et bilde på menneskelige trekk som på ingen måte er sympatiske. Denne mytiske fariseeren, hvem er han?

På tempeltrappa sitter to mennesker i bønn. Den ene er en fariseer, den andre er en ussel synder. Synderen sier “jeg er ikke verdig til å være her, jeg er her allikevel”. Fariseeren sier “Jeg er heldig som ikke er som han der andre, for jeg er bedre enn han”.

Fariseeren er en som mener han er bedre enn andre. Av en eller annen grunn, god eller dårlig, så er dette en del av fariseerens identitet.

En mann er syk. En annen mann kommer til og hjelper ham - gjør han frisk. En gjeng fariseere står rundt og blir indignert. I stedet for å se en mann som hjelper en annen, ser de en mann som bryter et viktig lovbud, det er ikke lov å gjøre et arbeidet på denne dagen.

Fariseeren ser lover og regler, ikke andres nød. Bokstaven står over nestekjærligheten. Ideenes utfordring over ideenes intensjon. Han er en reglerytter og klarer ikke å fri seg fra dette.

En man har sagt noe som går på tvers av den vedtatte sannheten. Fariseerne blir skremt, de er redd for konsekvensene av det som blir sagt, og de blir også redd fordi deres egne tanker blir utfordret.

Fariseere har enkle sannheter. Å stille spørsmål ved disse, eller si ting som bryter med disse er truende.

En mann ser ut til å spotte en gruppe mennesker. Han latterliggjør dem og han er potensielt farlig for hele samfunnet. Til samfunnets beste så bestemmer man seg for å kvitte seg med ham.

Fariseere ender med å ty til vold for å stoppe det de mener har gått for langt og er farlig for oss alle.

********

En gang var jeg på et kurs. Vi leste en novelle, der man skildret en ung jentes møte med en kristen tante. Tanten var ikke en positiv person i denne novellen, og en i forsamlingen sa noe om at slik er jo kristne. Lederen på kurset ba oss se på henne, se på henne i lys av personene vi fant i NT, hvem minnet hun om? Og det var ganske enkelt å se, hun minnet om en fariseer. Ikke Jesus, ikke disiplene, ikke kvinnene som fulgte Jesus, det var fariseernes trekk hun hadde med seg.

Dette er måten å bruke arketyper på. Når noen sier til en annen “du opptrer som en fariseer”, så er det uinteressant om man selv anser seg som en fariseer eller ei. Det er uvesentlig at man selv har bestemt seg for at nei, jeg er ingen fariseer, for det er de andre, de religiøse som er det. Det eneste som betyr noe er at den som har sett en har gjenkjent trekk fra fariseeren.

Og han bor selvfølgelig i oss alle, sammen med alle andre trekk vi har å slite med, så må vi også slite med fariseeren i oss. Han bor i meg i ethvert menneske uansett om de måtte se det selv eller ei. Det farligste vi gjør er å tro at han ikke er der, for da får han fritt spillerom. I stedet får vi forsøke oss på å bli kjent med ham, og holde ham i skinnet.

Karl Schmidt-Rottluff. (Tyskland, 1884-1976). Fariseere 1912

Dette er et spørsmål som opptar mange, ikke minst de som begir seg ut på diskusjoner om Bibelen på nett. Og påstandene hagler både i den ene og den andre retningen, om hvor mye, hvordan og hvor lenge. Og svarene en anerkjent tekstkritiker gir på dette får vi i boka “Jesus feilsitert” av Barh D. Ehrman.

Først et par ord om tittelen. Boka handler ikke om hva som er Jesussitater i Det Nyet Testamentet (NT) og hva som ikke er det. Ehrman ville selv ha tittelen “Lost in translation” - men den handler ikke om det heller, bare en setning bruker Ehrman på å si noe om dette, og det er i fotnotene. Der skriver han at å lese en oversettelse av Bibelen er som å se et bilde i svart-hvitt, så mye er det som går tapt av nyanser.

Boka, med alle sine sider handler derimot om hvordan Bibelen ble forandret etter at den ble skrevet ned, og om hvordan studier i tekstkritikk vokste frem i Europa for et par hundre år siden. Og det er en spennende, lærereikt og lettlest fagbok, som anbefales på det varmeste.

Men hva er konklusjonene, hva sier Ehrman om omskrivninger og forandringer i NT? Jeg tror boka vil skuffe begge de gruppene ofte ender om å krangle om dette. Boka viser tydelig og godt hvordan Bibelen ikke er forblitt uforanderlig, hvordan en rekke feil er kommet med, og ikke minst hvordan King James utgaven som i mange hundre år var Bibelen med stor “B” er en av de dårligste kopiene vi kjenner til.

På den andre siden, de som mener at Bibelen er trikset og mikset med over en lav sko får heller ikke støtte for sitt syn. Det aller, aller meste av feil i Bibelutgaver er kommer gjennom dårlig håndverk. Skrivere i de første århundrene etter Kristus var ikke sjelden svært upålitelige der de kopierte bøker. Som en et poeng nevner Ehrman at muntlige overleveringer ofte ble ansett som mer pålitelige enn skriftelige på denne tiden. Versene i slutten av Johannes Åpenbaring lyder som følger:

“Om noen legger noe til, skal Gud legge på ham de plager som det er skrevet om i denne bok; og om noen tar bort noen av ordene i denne profetiske bok, da skal Gud ta fra ham hans del i livets tre, og i den helllige by…”

Det høres voldsomt ut, og ganske uforståelige i vår tid, der vi trykker opp bøker og ender opp med like kopier. Men versene var ikke uvanlige på den tiden, da forfattere ofte raste over dårlige kopister, og var rasende når de møtte på kopier av sine egne verker som til tider kunne avvike veldig fra originalen. De kristne var ikke heldigere enn andre i så måte, tvert imot. De kristne var fattige, og hadde ikke råd til profesjonelle skrivere, og man ser tydelig at en del områder har dårligere kopier av Bibelen enn andre. De beste tidlige kopiene finner vi Alexandra i Egypt. Rundt år 300 ble dette forandret. De kristne ble rikere, og kunne ansette profesjonelle skrivere. Man fikk også klostre der munker viet seg til å kopiere Bibelen.

Og det er ingen tvil, det aller meste av de forandringer vi finner i forskjellige kopier av Bibelen er slurvefeil, feiltolkninger av ord og dårlig håndverk - ikke bevisste forandringer av teksten.

Men også det finnes. Ehrman trekker frem noen slike. Det jeg savner i denne boka er en liste over hvor mange slike han faktisk mener det har funnets, og fremdeles finnes, fordi slik han beskriver det så fremstår det som svært få som har overlevd til i dag.

Jeg nevnte King James. På den tiden man oversatte Bibelen til engelsk hadde man få kilder til Bibelen man gikk ut i fra. Og de man hadde var av de dårligere vi kjenner til i dag. Ehrman beskriver hvordan man de siste århundrene har klart å samle enorme mengder fragmenter og gamle bibelkopier, og hvordan man har utviklet metoder for å anslå hvem som er mest autentisk. Og ut i fra dette materialet er det man i dag lager nye oversettelser, og nye greske varianter av Bibelen. Den Bibelen du i dag kan få kjøpt, er langt mer “autentisk” i forhold til de opprinnelige brevene og evangeliene enn den var for bare 100 år siden.

Tekstkritikere er forbausende enige om hvilke kopier som sannsynligvis er mest autentiske, men noen uenigheter er det. Ehrman trekker frem 4-5 eksempler der han mener at noen av dagens engelske utgaver er feil. Et par av disse var også i min norske utgave, og etter å ha hørt ham argumentere, så tror jeg nok han har rett.

Vet vi hva som sto i de opprinnelige brevene, og de opprinnelige evangeliene? Det vet vi ikke. Ehrman trekker også frem poenget at selv de første kopiene nødvendigvis ikke var det samme som forfatteren sa, i det den første skriveren også kan ha gjort feil. Vi vet ikke hva Jesus sa. Han snakket arameisk, og noen har gjenfortalt det han sa til gresk. Vi vet ikke om denne gjenfortellingen er rett skrevet ned. Vi vet ikke om det som ble skrevet ned er rett kopiert. Vi vet at det som er kopiert ned til gresk, er oversatt til norsk - og at alle “fargene” har gått tapt i oversettelsen. Men vi vet også at vi har et dokument som er forbausende autentiske til å være 2000 år gammel, og at de som jobber med å lage den så likt originalen som mulig gjør dette uten å ønske å forandre noe eller revidere noe.

- Mer om Bibelen, tilblivelsen av NT og GT, utvelgelse og tekster mm har jeg skrevet om tidligere.

-Førsteintrykket mitt av Jesus feilsitert.

Fra jeg var liten har jeg hørt at at vi har et “juleproblem”: At julens “egentlige” budskap blir borte i pakkejag, julebord og julemuzak. Men den dagen jeg stoppet opp og tenke slo det meg at jeg var fri til å forme min egen jul slik jeg vil ha den. Det er vi alle. Hva er da problemet?

Julemysteriet er det sentrale i min gudstro og min livstro.

Hva er jul for meg? Jul er å stå alene i mørket. I angstens lammende mørke. Stå der og kjenne krigsfrykten. Frykten for å miste sitt eget liv. Kjenne redselen for å tape ansikt. Bitterheten over en tapt familie. Det er å lide under mobbing eller tap av jobb og anseelse. Jul er å ikke ha krefter til å gå lenger, og å ha mistet Gud. Jul er å stå alene i all den lidelse som mennesket til alle tider har kjent.

Jul er å stå der og kjenne på håpløsheten. Ikke pakke den vekk i silkepapir og rømme fra den mens en løper fra butikk til butikk. Det er å lytte til de vonde tankene, ikke overdøve dem med muzak. Jul er når jeg er tilstede i sjelens mørke natt. Da er det underet skjer: Oppe på himmelen ser jeg en stjerne lyse. Større, sterkere og vakrere enn noen annen. Og i det øynene mine vender ned til jorda, får jeg se Ham igjen. I et nyfødt barn som bringer håpet og livet inn i verden. Og i mitt liv.

 (Maleri av Geertgen 1460-1490)

Jeg skjønner ikke helt hva folk mener når de sier at de ikke tror på religion, fordi de tror på vitenskap. Det er som å si at man ikke liker oksekjøtt fordi man liker melk. Det er rett og slett to så forskjellige ting at man ikke kan sette det opp mot hverandre. Religioner handler om trossystemer, etikk, riter og forsøk på å si noe vettungt om den åndelige dimensjonen på livet.

Vitenskap er et forsøk på å beskrive verden rundt oss, det vi kan se og observere på en forholdsvis objektiv måte.

Men akkurat nå så må jeg si at jeg ser en viss likhet allikevel.

Da moren min studerte en gang for lenge siden nå, så hadde hun blant annet faget kristendom. Det gjorde hun det veldig bra i, for hun skjønte overhode ikke hvordan man hadde kommet frem til de forskjellige dogmene. Hun så ingen mening i dem, forsto ikke begrunnelsen, og måtte derfor pugge det utenat. Og sto deretter med glans.

Det siste året har jeg lest en del forskningsrapporter som dreier seg om medisin. Og konklusjoner. Og ikke minst, referater av konklusjonene i tidskrifter.

Og jeg tror jeg har det omtrent på samme måte som mamma en gang hadde det i møte med kristne dogmer.

Jeg har ikke lang utdannelse i vitenskapelig metode og studer. Men jeg har min ex.phil, samt et grunnfag i psykologi, og jeg har et hode for nettopp slikt. Og jeg er egentlig ganske sjokkert. For det jeg leser holder ikke mål. En ting er de forskjellige studiene som har de svakheter slike studer må ha. De er svært begrensede, det de undersøker er et lite område, og det er sjelden årsaker og virkninge oftest handler det om korrelasjoner. Det er mange usikkerhetsmomenter og ukjente faktorer. Når studien er over kommer konklusjonene, som mest av alt sier noe om hva de som forsker har av ideer og hvordan resultater tolkes til å passe inn med i disse. Så kommer referatene av studiene som igjen forvrenger og forandrer. Disse referatene får stor innflytelse på hva leger og helsepersonell tar av avgjørelser, hva de bestemmer og hvordan de handler. Og ikke minst, hva de tror.

På samme måte som religiøse systemer kan lage ideer om hva et menneske er, og ikke klare å ta inn over seg at mennesket selv sier “nei, slik er ikke virkeligheten, slik er ikke jeg, slik er ikke mitt liv” - på samme måte har man skapt et “religiøst” helse(u)vesen hvor helsepersonell i møte med pasienter kan si at de vet best, for de har lest rapporter, og pasientens erfaringer er feil.

Så kanskje har de rett, de som sier at de tror på vitenskap, og ikke på religion. Men selv kan jeg betakke meg for denne typen blind tro. Selv vil jeg helst ha et vitenskapssyn der jeg kan være kritisk til det jeg blir fortalt, og der jeg kan observere, reflektere og tenke selv.

Av og til kurere, ofte lindre, alltid trøste. Hippokrates

(Bilde: Pieter Lastman)

Jeg synes det er vanskelig å finne gode historier som handler om forholdet mellom Gud, mennesker og verden i kristen tradisjon. Som oftest har de en undertone av “hellighet”, belæring og har en litt problematisk søndagsskoleform. Jeg synes ofte muslimske og jødiske historier har en bedre humor, rausere syn på mennesket, og et mer befriende gudsbilde. Ikke minst har jeg sansen for hvordan mennesket ofte opponerer mot gud og legger seg ut med ham i diskusjoner og krangler. Og ikke minst, hvordan man ler av sin egen religiøsitet og ser med humor på egne religiøse tradisjoner.

Dette er en av mine jødiske favoritter:

Rabbi Eliezer satt sammen med en gruppe andre rabbinere. De hadde en av sine vanlige, høyrøstede diskusjoner om hva som er rett og galt, lov og ikke lov. Denne dagen handlet det om kosher, og om det var kosher å bruken ovn når man skulle bake. Jo, mente Rabbi Eliezer, det var kosher. Men alle de andre var uenig, og til slutt ble Rabbi Eliezer så frustrert at han utbøt:

“Om jeg har rett, og loven er på min side, så la dette karobtreet vise det!”

I det samme hoppet karobtreet fra plassen sin utenfor vinduet og langt vekk fra huset. Rabbinerne visse ikke hva de skulle tro. Noen mente at treet hadde flyttet seg hundre meter, andre at det hadde hoppet 400 meter. Til slutt falt de til ro, satte seg tett inntil hverandre og ble helt stille. I noen få sekunder. Så sa en. “Aldri har en rabbinsk lov blitt bestemt av et karobtre. Du har ikke bevist noe som helst, Rabbi Eliezer.”

“Vel, så se på den bekken som renner bak karobreet”, sa Rabbi Eliezer. “Om det jeg sier er i overensstemmelse med loven, så la den bekken bevise det”. I det samme så snudde vannet i bekken, og begynte å renne oppover! Først ble rabbinerne forskrekket, men etter å ha diskutert saken så konkluderte de: “Det har aldri skjedd at argument ble bevist av en bekk”. Rabbi Eliezer ble mer og mer fra seg. “Måtte veggene i dette huset gi det siste beviset for at jeg har loven på min side!” Og husets vegger, de begynte å bevege seg nærmere hverandre og så ut til å skulle falle over rabbinerne.

Rabbi Josva tok til ordet og sa: “Hvordan våger dere å blandere dere inn i loven som vi har fått overlevert fra Sinaifjellet? Samtidig, før han var færdig med å snakke stoppet veggene å bevege seg, så stor var respekten deres for den store Rabbi Josva. Men i respekt for Rabbi Eliezer så flyttet de seg heller ikke tilbake slik de hadde stått -rett opp og ned. Siden har veggene i den kjente yeshivaen blitt stående slik, ikke helt rett, men heller har de falt sammen.

Som en siste utvei ropte Rabbi Eliezer til himmelen selv, om ikke den kunne hjelpe ham med å overbevise de andre. Og i samme øyeblikk hørte de alle sammen en stemme fra himmelen som sa: “Hvorfor hører dere ikke på Rabbi Eliezer? Han har rett!” Uten å foretrekke en mine ropte Rabbi Josva tilbake til himmelen: “Jeg og mine lærde kollegaer kan ikke akseptere dette. Vi lar oss ikke bevege med ord ovenfra, det er ikke slik vi argumenterer eller tar besluttninger. Heller ikke skal himmelen blande seg inn i diskusjonen vår. Vi har fått loven en gang for alle fra himmelen. Vi fikk denne hellige loven på Sinafjellet, og de skal tolkes av rabbinere gjennom lærde diskusjoner, slik som vi gjør nå. Ikke gjennom at naturen blander seg inn. Vi lar derfor flertallet bestemme.”

Historien forteller at Rabbi Nathan møtte profeten Elia kort tid etter. Da spurte han Elia om hvordan den allmektige hadde tatt det når rabbinerne bestemte seg for å overhøre hva himmelen mente. Hva var Guds reaksjon? Elia smilte og svarte: “Gud bare lo og sa: “Denne gangen dro barna mine det lengste strået. Se hvordan de har vunnet over meg!”"

Kilde: Bava Metzia 59b

det er en ting jeg ikke har sett noe sted enda, og som derfor må frem. Her. Og nå. Som noen har fått med seg, selv om det har druknet litt i sykemeldinger og akevitt, og overdrivelser av både hvor ille en tale var og hvor bra den var, er et forslag om at det skal snakkes bare norsk på møter i gudshus.

Ja og svensk og engelsk da, det kom etter at journalisten spurte hva vi skulle gjøre med svenske kyrkan. (Ja, vi har en slik i Oslo. Og også en angelikansk.)

Men en god regel for slikt må jo være å gå frem med et godt eksempel? Eller hva? Jeg forslår at vi i første omgang krever at den norske kirka i utlandet skal gå over til å bare bruke morsmålet der de hører til. Slik at gudstjenester i sjømannskirker heretter skal foregå på japansk i Japan, engelsk i London, og selvfølgelig spansk i Spania.

Tross alt høres “halleluja” ganske likt på på de fleste språk. Og det samme gjør “amen”.