Beates rasteplass

Jeg har noen innlegg i bloggen hvor temaet er bla ondskap. Også er det en post hvor kommentarene har sirklet rundt det samme:

Å sloss mot det onde

De to ulvene

De to ulvene II

Om mine laster, og om irritasjonen over “Jesus feilsitert”

Det har pågått en lang og innholdsrik debatt i kommentarfeltet de siste dagene. En av kommentarene har jeg lyst til å løfte frem som et eget innlegg. Dette er skrevet av Jørgen Bjerke.

Noen tanker basert på C.S.Lewis:

Det finnes en teori som sier at det finnes to likeverdige krefter i tilværelsen, en perfekt god og en perfekt ond. Denne teorien kalles dualisme. Disse kreftene har alltid eksistert og vil for alltid være i krig mot hverandre. Vi på jorda vil derfor erfare både hyggelig og triste ting om hverandre siden vi er som sivile ofre i denne krigen.

Men hvem definerer at den gode kraften er god og den onde ond? De selv? Ville den onde definert seg selv som ond? Ond også sett utifra sin egen oppfatning av hva som er rett og galt? Hvorfor ville den ikke da slutte med ondskapen med en gang? En ond makt vil jo skyte seg selv i foten om den med fullt overlegg gjør ting den selv betrakter som galt. Altså at den medgir at den gode makten gjør rett og den selv gjør galt. Skulle den onde gjøre noe virkelig ondt i sine egne øyne, ville den ha pint og plaget seg selv, eller til og med drept seg selv. 100% gjennomsyret ondskap er altså selvutslettende.

Det må heller være snakk om to krefter som har motsatt oppfatning av hva som er rett og galt. Det den ene mener er rett, mener den andre er galt og omvendt. Men det betyr igjen at begge kreftene gjør det hver enkelt av dem mener er rett. Hvis selve ønsket om å gjøre rett er godt og selve ønsket om å gjøre galt er ondt, må følgelig begge kreftene ha en basis av godhet i seg.

Prøv å tenke etter hva perfekt 100% ondskap kan være. Kan noe være ondt for ondskapens skyld? Mennesker som er “onde” er dette for å oppnå noe godt for seg selv. Man dreper for å rydde unna noe man ikke liker, eller for å straffe noen man mener har gjort noe galt. Man forgriper seg på barn for å få en tilfredsstillelse. Man dyrker satan, frykt og ondskap fordi man selv er tjent med det, osv. Hele veien gjøres ondskap for å oppnå noe godt for seg selv. Kan du se for deg at noe er ondt kun for å oppnå noe ondt? Selv de som driver med selvpining, sier de får en tilfredsstillelse av det.

Ondskap er etter min mening ikke annet enn pervertert (forvrengt, ødelagt) godhet. Både den gode og den onde makten ønsker noe godt. Den gode av uselvisk art, den onde av selvisk art. For at noe ondt skal gjøres trengs det tiltak, initiativ, skaperevne og en hensikt. Men alle disse begrepene er i seg selv gode. Alt dette trengs også for å skape noe godt. Det onde må derfor låne kraft fra det gode for å utføre ondskap.

Ondskap slik vi kjenner den fra slike som djevelen, er altså ikke det stikk motsatte av godhet. Hva er da det stikk motsatte av godhet? Da må vi spørre: Hva er perfekt 100% godhet? Noen stikkord tror jeg er kjærlighet, skaperevne, initiativ. Ja, jeg vil sammenfatte det i begrepet “eksistens”. Den jødiske og kristne Gud kaller seg selv for Jahve som betyr “jeg er”, eller “jeg eksisterer”. Det er en vanlig oppfatning at godhet er skapende, opprettholdende og gjenopprettende, mens ondskap er ødeleggende. Det stikk motsatte av godhet vil jeg da si er ikke-eksistens. Som Eli Wiesel sa en gang: Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet, altså en ikke-eksisterende kjærlighet. En som hater viser i det minste interesse overfor den som hates.

Det motsatte av godhet kan derfor ikke være ondskap, men ikke-eksistens. Teorien om dualismen, der det onde og det gode står mot hverandre som to likeverdige motpoler, henger rett og slett ikke på logisk greip. En “dualisme” må i så fall være eksistens (som er godt) som motpol til ikke-eksistens (som ikke er noe som helst).

Jeg sitter med en bok her som kom i posten fra trykkeriet for noen uker siden. Raus rasteplass. En bok om Lia gård, familierettrettstedet (eller retreat som det heter på norsk) ved Koppang. En gård som ligger oppe i ei li med en fantastisk utsikt til storsjøen både sørover og nordover. En eventyrgård på flere enn en måte.

Første gang vi kom til Lia gård, jeg og mannen min, hadde vi med oss en baby på noen måneder. Vi ble litt misfornøyde, og tenkte som man andre har tenkt, at barn og retrett, det går nok ikke sammen. For erfaringene våre var heltause retretter, og slettes ikke barn. Enda. Så gikk det noen år, og vi fikk mer erfaring med det siste, og etter det har Lia vært en av våre rasteplasser. Ungene våre har fått vokse opp med Lias herligheter, i form av pannekakehytte og kjærlighetstred, kjærlighetsmåltid og stillhet, kaniner og havregrøt. Og noe av det beste av alt: Barnegruppene for ungene, og ensomhetstiden for oss voksne. Der man før har levd med seg selv og sitt, så forandrer livet med barn tilværelsen slik at man lærer å sette pris på det å få noen timer hver eneste dag helt alene, bare med seg selv, og med stillheten.

For på Lia har man klart å romme alt av livet, og samtidig få rom til det som ofte blir borte andre steder, stillheten. De har laget en god rytme på livet, og når vi reiser til Lia får vi del i den, og det kjennes godt. Også for ungene.

Boka jeg har her bærer også preg av Lia-rytmen. Den er en praktbok med store, fantastiske bilder av Håkan Berg. Bilder av det store - Lia sett som en liten del av en åskam langt borte fra åpner boka. Bilder av det små - detaljer du kanskje har gått forbi, som en sommerfugl i ei blomsterpotte, eller lyset fra glassvinduene som farger gulvet bak en stol i gult og blått.

Anne Margrethe Mandt har skrevet boka. Den er delt opp i kapitlene

*RAST
*SMAK
*FOLK
*RYTME
*JORD
*SOMMERFUGL
*HISTORIEN
*ROM
*FORANDRING

Små og store glimt fra Lia sammen med tekster fra hele kirkehistorien og Mandt sine egne betraktninger i en god blanding. Mye er velkjent, annet er nytt og spennende. Og sammen smaker det godt.

“Mottakelighet

Dette er en av menneskets kamper, å kjempe med alle verdens gudsbilder. De som er så sanne at vi ikke våger ta dem inn. De som er feilaktige og løgnersk beskriveren en gud som ikke er Gud.

I menneskets begrensing er tanken, kroppen ordene, følelsene og hukommelsen våre veier til Gud. Men det finnes en bønn som fører dypere. Den lever under forståelsen, begrepene og alle modellene. Den finnes på det eneste sted der Gud kan gripes i sin ubegripelighet. Der alt er stille. Der lengslene en er lydløs. er ingen ord kan beskrive det som er, og der Guds eneste navn lyder. Jeg Er Den Jeg Er. - - - “

Munkene i et zen-tempel hadde vært livredde. Det hadde nettopp vært et jordskjelv så sterkt at det ristet hele zen-templet, og deler av det hadde rast sammen i skjelvet. Når det endelig tok slutt sa læreren deres:

- Dere har nå hatt muligheten til å observere hvordan en zen-master kan kontrollere redselen sin også når han er utsatt for den største fare. Dere så meg. Jeg fikk ikke panikk. Jeg visste akkurat hva jeg skulle gjøre. Jeg ledet dere alle til kjøkkenet, som er den delen av skolen som er mest solid, og hvor det var minst fare å oppholde seg. Og at det var et godt valg ser dere, for vi har alle kommet igjennom dette skjelvet uten den minste skade.

Men jeg må allikevel innrømme at jeg var noe stresset, på tross av all min selvkontroll. Dette kunne dere se utifra at jeg drakk et stort glass vann, det gjør jeg ellers aldri.

En av brødrene smilte, men sa ingen ting.

- Hva ler du av? spurte læreren.

- Det var ikke vann, det var et stort glass soyasaus, sa munken.

The photo is taken by yoshiko314.

Røverdatter hadde et innlegg om å si folk sannheten for en tid tilbake. I kommentarfeltet på et av innleggene mine har det kommet nye lange tanker om sannhet. Og Inanna ønsker seg dikt.

Så her, Røverdater er noe jeg tenkte når jeg leste innlegget ditt. Inanna, her er et dikt til deg.

Ein Ferdamann

Ein Ferdamann
vart vis med vegen til sanning
og undrast strleg.
Han var grodd til med ugras.
“Å,” sa han,
“eg ser det har ikkje fare folk her
på lenge.”
So såg han at kvart strå
var ein særskild kniv.
“Vel,” mulla han til sist,
“der er sikkert andre vegar.”

Stephen Crane
Oversatt av Olav H. Hauge

The photo is taken by yoshiko314.

Jeg har mange laster.

En av dem har flere andre bloggere fått lide for, i det jeg har en hang til å henge meg opp i detaljer, bli brennende engasjert i en bisetning i andre avsnitt og skrive lengre om langt om det i kommentatorfeltet, helt ubedt og med en stil som må få den stakkars forfatteren til å tro at jeg dømmer det han eller hun skriver nord og ned. Det er sjelden riktig, jeg bare… hm… tar av litt liksom.

Ta dette som en generell unnskyldning, og om du har blitt utsatt for det, så håper jeg også du kan ta til deg følgende kompliment - jeg skriver ikke kommentarer hos bloggere jeg ikke synes har noe å fare med, tvert imot, selv tenker jeg på det å få kommentarer fra meg som en tillitserklæring om at jeg liker det du skriver, og vil gjerne diskutere mer, fordi jeg vil skjønne mer, lære mer, og bryne meg selv på det.

Med unntak av et irritasjonsinnlegg i uka som gikk - som reaksjon på pupper jeg ville ha sluppet å sett.

Men det var ikke denne lasten som skulle frem her og nå, men en beslektet last:

Jeg er så opptatt av det ytre. Av innpakningen. Overfladisk kan man si.

Jeg sitter her med en bok:

“Bart D. Ehrman

JESUS FEILSITERT

slik forandret de Bibelen”

Jeg klarer ikke å begynne på den. Jeg har lest utdrag fra den tidligere. Jeg har lest på baksiden. Og alt jeg føler er en så stor irritasjon at jeg ender opp med å blogge et surt innlegg i stedet for å lese en bok om et tema som interesserer meg, med kunnskap som jeg vanligvis liker å tilegne meg.

Og hvorfor blir jeg så irritert?

På grunn av innpakningen.

Jeg siterer fra vaskeseddelen:

“Da Bart Ehrman, forfatter og verdensledende bibelforsker, begynte å studere bibeltekstene på originalspråkene, ble han rystet. Han kunne avsløre en lang rekke feil og bevisste endringer gjort av tidligere oversettere og kopister, ofte under sterk innflytelse av politiske og religiøse maktkamper i deres samtid. Ehrman tegner et dystert bilde av Bibelens tilblivelse; han mener vi ikke har noen mulighet til å rekonstruere Jesu opprinnelige ord.”

På Innslaget skriver de at “Ehrman avslører blant annet …”

Er jeg sur fordi Ehrman forteller meg ting jeg ikke vil vite? Blir jeg sur fordi jeg blir rystet? Blir jeg irritert fordi noen sier at bibelen har feil?

Nei. Jeg blir irritert fordi noen presenterer dette som en revolusjonerende nyhet, og som om Ehrman gjør noe radikalt og avslørende i å legge dette frem.

Det Ehrman gjør er bra - vi trenger slike populærvitenskapelige bøker om Bibelen. Det er viktig. Men ikke si at det er nytt. Ikke si at det er ukjent stoff. Ikke gjør det til en sensasjon. For det han sier er ikke noe av det. Det han skriver er tvert imot det første man lærer seg når man begynner å lese litt teologi. Og ikke bare det, i Norge har man faktisk helt fra 1930 utgaven av bibelen opplyst om avsnitt som ikke finnes i de eldste grunntekstene med klammer, og i fotnotene. I de nyeste utgavene har man gått enda lenger i dette.

De som aller mest trenger denne boka er kristne som ikke har lest noe teologi før, som vet lite om boka de bruker. Å legge opp til at dette er en bok som slår beina under Bibelen er feil, det er ikke Ehrmans mening, ikke hans prosjekt, og ikke hans overbevisning. Å gjøre det på denne måten fører til at de som virkelig burde lese boka og som sannsynligvis ville utgjøre den største kjøpegruppa i Norge kan komme til å lar vær, fordi de ikke forstår at dette er bra saker. (Om man bare kaster omslaget.)

(Nå ser jeg at boka er utgitt på Papp forlag. Og hvordan kan man la et billig poeng gå fra seg? “Vær ikke så papp-skallet, gi boka ut på nytt med en ny målgruppe og med et godt omslag. Takk.”)

A young Lutheran Minister found himself in a automobile collision, but confident in his faith, he was ready to see the pearly gates. But found himself in front of the Gates of Hell.

Old Scratch was there to greet him.

- I, I, I don’t understand, Why am I here? There’s been a mistake!
- Tut, tut, lad, that’s why I’m here to greet you. Come let’s take a little walk.

Old Scratch led the Lutheran minister to a room and opened a door and sitting there in the only chair…

- Good heavens you are Martin Luther! What are you doing here in Hell?

Martin looked at Old Scratch.

- Yes go ahead Martin take him around for me.

 Martin Luther led the young minister to another small room and opened the door and there at…

- Good heavens, Reverend Luther that’s the Apostle Paul sitting there, I don’t understand?

The Apostle Paul looked up.

- Another one Martin?
- Afraid so Paul, will you tell him?
- Ok, well young fellow, you can only enter the kingdom of heaven through works, I was wrong teaching ‘Faith not Works’. Sorry about that.

Bloggen Tversover av Espen Andersen har et lite innlegg om blant annet Dawkins og religionen. Men mest av alt er det noen tanker om religion, som igjen setter i gang noen tanker hos meg.  

Noe jeg har problemer med å forstå i religionskritikk er en slags naivitet, eller et veldig forenklet syn på hva religion er for oss som opplever oss som religiøse mennesker.

Espen Andersens har et Feynmann sitat:

“You see, I can live with doubt, with uncertainty, with not knowing. I think it is much more interesting to live not knowing that to have answers which might be wrong. [...]

I don’t feel frightened by not knowing.”

Dette må jo forståes som en uttalelse som sier at “slik er det for meg som ikkereligiøs, for religiøse er det ikke slik, de tar heller svar selv om de ikke nødvendigvis er sanne.”  Men det han skriver om å leve med tvil, med uvisshet, og ikke å vite, og at dette er mer interessant og ikke skremmende, kan jeg også si. Selv om jeg er religiøs. Jeg står i akkurat det samme rommet det man ikke vet, uten å frykte. Jeg har ingen svar, og jeg har ikke valgt svar (som jeg ikke vet er sanne.) Å si at det er dette som skiller religiøse fra ikkereligiøse er feil.

Jeg har lest mye religionskritikk opp gjennom årene, av den enkle grunn at temaet fenger meg. Men jeg har til gode å lese en eneste kritikk der jeg kjenner igjen min forståelse av religion, min tro eller mitt religiøse liv. Det er litt trist - for at kritikken skal være nyttig for meg, så må den jo faktisk oppleves som relevant. En kritikk som ikke oppleves som relevant har jo ikke noe å bidra med. 

At vi som mennesker ikke ser ut til å klare å komme oss unna en slik forenkling av andres verdensbilder er litt trist. Men enten det gjelder ideer om hva politiske motstandere mener eller folk med annet livssyn eller annen kulturell bakgrunn mener, tenker tror og resonerer så ser det ikke ut til at noen av oss klarer å ta inn over oss og virkelig forstå at dens andres tro, ideologi eller levesett er like forankret (eller ikke-forankret) i fornuft, logikk og ønsket om å forstå som vårt eget. Andres syn på livet i alle dets dimensjoner - hvorfor klarer vi ikke å la vær å forenkle det?

Kanskje bør vi gang på gang holde fast på en variant av det gamle ordspråket: Jeg kan ikke vite noe om deg før jeg har gått i dine sko i to uker. Ikke bare våge å stå i det å ikke vite, men også ta det inn over oss hvor mye det er vi faktisk ikke vet om hverandre. 

For noen dager siden klarte jeg å skrive ned del en av prosjekt “håpløsheten er en illusjon“. Temaet har fulgt meg i mange år, og det har ligget på lur i mange debatter på nett, enten det har handlet om litteratursmak eller religionsdebatter (les: det ondes problem). Jeg bestemte meg for å forsøke å blogge om det etter et innlegg hos Victoria, men det må et eller annet skikkelig spark til for å få slikt ut. Sparket kom med filmen Mitt liv som hund.

Jeg hadde ikke sett denne filmen før. Men en kveld lå jeg her i senga med filmen på laptoppen og lo og gråt om hverandre. Det gjorde hele tiden vondt. Å se denne guttungen med den syke, sinte mora bli sendt hit og dit. Det var også vondt å se mora. Kanskje mer enn jeg noen gang kunne ha opplevd tidligere så krøp både sinnet hennes og fortvilelsen hennes langt under huden min.

Og selv om omkvedet kom gang på gang “man måste jämföra” så holdt det ikke, det var for vondt. Ingen barn skulle oppleve slikt.

Mitt liv som hund har blitt en av mine to favorittfilmer.

Den andre heter “Festen”. Ja, den Festen, av Thomas Vinterberg. Hvilket helvete på jord må det være for to barn å vokse opp med slike overgrep. Hvor mange selskaper med overgriperen sittende der. Og så, når man endelig sier ifra er det ingen som vil høre. Vil virkelig ikke høre. Man vil heller at du skal ta livet av deg enn å høre. Kan det være verre?

Den gang jeg kom til slutten i den tredje boka om Tora av Herbjørg Wassmo ble jeg rasende. For den stoppet der, i elendigheten. Tre bøker med elendighet, en gråhet som jeg så vidt orket å slepe meg igjennom, også lot den meg stå igjen der. På samme måte som “de realistiske” 70-tallesromanene. Man står opp til halsen i gjørme og møkk, og kan ikke bevege seg, bare drukne seg om man vil slippe vekk.

Det finnes et gammelt eventyr om en mann som dør, kommer til himmelen, blir vist inn i tronsalen til Gud fader selv. Og der er det tomt. Gud og hele hoffet har dratt på piknik siden været er godt lysten på en tur vekk var til stede. Så han setter seg i et hjørne og venter. Til lysten til å prøve selve tronestolen blir for stor. Så han går bort og klatrer opp. Da oppdager han at fra tronen kan han se hele verden. Han følger med på ett liv, på to liv, på tre liv, og alt han ser er elendighet. Han blir så opprørt at han kommer til å sparke til fotskammelen, og den detter ned. Han er snar til å komme seg bort til veggen igjen.

En stund etter fylles salen med lyd, og inn kommer Gud og alle med ham. Han setter seg på plassen sin, og i det samme spør han hvem som har sittet der. St. Peter kommer inn og opplyser om at bare en har vært til stede, og peker ut mannen. Mannen er beskjemmet, men han er sintere enn redd, og Gud får seg en skjennepreken om hvordan det står til på jorden, og hvordan kan han tillate dette.

Så ser Gud på mannen og sier: Det er nå bare halve historien du har sett, du får ta deg en tur ned igjen, og komme tilbake når livene er levd ferdig.

Og sånn går det.

Det finnes en film som heter Endings. Der også slutter historiene ille. Så viser det seg at filmen ikke er over allikevel, og vi får følge med enda lenger frem i tiden. Der gikk det ganske bra allikevel.

Mitt liv som hund og Festen rommer tragedien. Slik alle vår liv rommer tragedien. Men til forskjell fra bøkene om Tora så har de en dimensjon til. De har det andre som også må til for å tale sant om livet: Humor, lindring og håp. Og også at tragedier som oftest tar slutt.

Livet eier tragedien. Men en historie som bare skildrer tragedien lyver om livet. For det stopper ikke der.

Det var lunsjtid og Hodja var sulten. 10 para hadde han i lomma, og det holdt akkurat til brød og yoghurt. Først gikk han til bakeren, gav ham 5 para og bad om brød. Bakeren gav ham brød, og så sa han at det kostet 5 para.

- Jeg ga deg akkurat 5 para, sa Hodja.

- Nei, du har ikke gitt meg penger, sa bakeren. Jeg ser ingen penger.

Bakeren var sta, og Hodja kom ingen vei. Til slutt tok han frem de siste pengene sine og ga dem til bakeren.

Nå hadde ikke Hodja noen penger igjen, men han gikk inn i den neste butikken. Der ba han om yoghurt. Det fikk han, og mannen bak disken ba han om 5 para.

- De har du allerede fått, sa Hodja.

Nå var det slik at butikkeieren var en hyggelig mann. Han hadde gått i sine egne tanker hele morgenen, og når Hodja sa han allerede hadde betalt, så tenkte han at slik var det sikkert, han hadde bare glemt det.

Hodja gikk ut, fant et tre og satte seg ned i skyggen av det. Han tok frem brødet og han tok frem yoghurten. Men før han begynte å spise så rettet han blikket mot himmelen og sa:

- Mektige Allah, du vet hva som virkelig skjedd. Du får ta 5 para fra den ene og gi til den andre.

Med jevne mellomrom dukker det opp små og store hentydninger til folk som har vært idealister, har jobbet for med miljøvern, har jobbet for en bedre verden - men som har gitt opp. De tror ikke på det lenger, er utslitt eller har blitt totalt desillusjonert.

Jeg var ung på 80-tallet. Riktignok var vi ikke 68ere, vi var verken på Woodstock eller var med å stoppe Vietnamkrigen. Men vi var medlem i natur og ungdom, gikk med “Ikke mobb kameraten min” på jakka og vi var med å stoppe apartheid og få Mandela ut av fengselet.

Allikevel var det en sånn opplevelse av håpløshet over det hele. Ja, vi kjempet, men ikke egentlig fordi vi trodde det nyttet, men fordi man burde. Vi var oppfostret på litteraturen fra 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. Jeg hadde lest bøkene om Senere Lena og visste alt om hvordan ekteskap går galt før jeg fikk mitt første kyss. Jeg hadde Knut Fallbakken sitt klamme syn på forhold i all dens ekkelhet før jeg kom inn på 16-årsgrense på kino. Og ja, det gjorde nok med meg og mitt syn på livet til at når Kay Skagen senere omtalte ham som “en bøddel i busserull” så føltes det rettferdig på mine vegne.

Men så skjedde det noe for min del. Det var så enkelt som et foredrag, eller flere foredrag av Jim Wallis, grunnleggeren av Sojourners. Han snakket om håp. Om håpsdimensjonen på livet. Det var spesielt to anekdoter han hadde som fremdeles ikke slipper taket, 12 år etter:

Stedet er Sør-Afrika. Tiden er før Apartheid falt. Jim Wallis er på et møte der Desmond Tutu taler. I salen sitter det mange mennesker, som har det til felles at de har mistet. De har mistet familiemedlemmer, de har mistet venner, de har mistet år av sitt eget liv, og de har mistet sin egen helse. På grunn av kampen de kjemper mot apartheid. Men de er ikke de eneste som er til stede. Rundt veggene står det andre mennesker, de er kledd i svart og de har alle våpen som de holder klare. De er der for å passe på. De er mennesker, men i Jims beretning er de umenneskelige, og skremmende. Ikke minst det skremmende.

Da er det Desmund Tutu stopper opp. Ser seg rundt. Flytter fokuset fra de som sitter der for å lytte til de som står rundt veggene. Han ser på dem. Så sier han:

- “Come to our side. It is not to late. We are the winning team. We are the winning team.”

Tutu var så sikker på at de ville vinne. For de hadde rett. Og som presten Tutu selv utrykte det - Gud er alltid på de undertrykkedes side, og derfor vil de undertrykkede alltid vinne. Jeg har lest brev han skrev til De Klerk hvor han sier det samme. Det han er bekymret for er at jo lenger tid det vil være med undertrykking, og hvor større undertrykkelsen er, jo mindre fredelig vil forandringen skje. Dette var det som hele tiden Tutus bekymring. Ikke at kampen var tapt, ikke at det var håpløst.

Den andre historien foregår i El Salvador. En ung kvinne jobber frivillig i en landsby. Landsbyen blir angrepet, og alle må flykte. De flykter inn i jungelen, og forsøker å holde seg i live der. Det betyr både å holde seg unna de som kommer for å drepe, og å finne mat nok å leve av. Den unge kvinnen jobber hardt. Hun gjør alt hun kan, mens frykten jager i henne jobber hun så hun kjenner blodsmaken i munnen. Hun er idealisten nordfra, som endelig har kommet ned og deler livet til de fattige i denne verden, som kjenner på sulten, frykten bland de som har det verst. Og hun gjør hva hun kan for å lindre den.

Flyktningene har delt seg inn i fire arbeidsgrupper. En gruppe har ansvaret for maten. En for å orden sted å sove trygt. En gruppe har ansvaret for barna. En fjerde gruppe har ansvaret for fest og moro.

Fest og moro. De lager fester. De ler og danser. Men den unge kvinnen er ikke med, hun går heller ned til elva og vasker tøy, henter vann, lager mat, trøster barn. Da kommer en av de andre bort til henne. Personen er sint. “Du” sier den salvadoranske kvinnen, “du gjør livet mitt ulevelig! Du lager det grått og trist inne i meg. Jeg trenger dansen, jeg trenger latteren for å overleve og ha det godt. Men du går rundt her og gir oss dårlig samvittighet når vi gleder oss.”

Håpløshet. Er det virkelig, eller er det en illusjon? Jim Wallis fikk meg til å tro at det er en illusjon. Det er en tilstand vi går inn i. Det er ikke så rart, for den pøses på oss. Fallbakken sine tidlige romaner er uskyldige i seg selv, men vi lever i en verden der vi oversvømmes av nyheter og informasjon, som stort sett har det til felles at de forteller en ørliten bit av virkeligheten, men de forteller den delen som gjør at alt virker håpløst.

Vi får se bombene som faller, barna som blir lemlestet, men vi får ikke se de le og leke uka etter. Vi får lese side opp og ned om terroren som rammet New York, og vi ser menneskene som hopper ut av brennende bygninger gang, på gang, på gang, på gang på … Men rapportene om at tusenvis av mennesker åpnet opp sine hjem for å ta imot de som hadde strandet på flyplasser rundt omkring, de var det knapt noen som fikk med seg. Og når noen vendte hatet sitt mot muslimer og angrep moskeer, så sto jøder og kristne der og holdt hender for å beskytte. Hvor stor plass fikk opplevelsen av at når en liten gruppe mennesker bruker hatet sitt for å drepe og ødelegge, så svarer millioner med sorg smerte og med å gjøre sitt for å begrense skaden, og for å trøste og gjøre det de kan for de som blir rammet.

Selv her i Norge skjedde en underlig ting i kjølevannet av 11. september. Jeg opplevde noe i halvåret etter som jeg aldri har opplevd verken før eller senere - bilistene stoppet for fotgjengere som skulle krysse gaten. Først trodde jeg det var tilfeldig. Men det skjedde daglig i flere måneder før det var tilbake til det normale.

Når de store tragediene rammer oss, enten det er en naturkatastrofe som en tsunami, eller en voldshandling som rammer oss, da er folk der. Ikke med hat, men med en enorm omsorg.

Så hvorfor den enorme håpløsheten? Hvor kommer den fra. Jeg tror den kommer fra handlingslammelsen. Av å sitte her og betrakte andres lidelse, uten å kunne gripe inn, uten å kunne gjøre noe. Ikke bare fordi den foregår så langt unna, men fordi det blir for mye av den. Vi sitter og tar inn over oss millioner av menneskers lidelse. Hvordan skal vi kunne bære det? Men når vi er midt i det? I det sykdom og død rammer oss, vår familie, da kan vi snu oss mot dette, og være i det. Og ja, vi komme igjennom det, med store eller små sår. En dag er latteren der igjen.

Men vi får ikke være med når det igjen danses i gatene i Sierra Leone. Vi er ikke med på festene i El Salvador. Alt vi ser er geværene som rettes mot folk, vi ser machetene som kapper av armer og ben. Vi ser det gang, på gang, på gang og det tar aldri slutt. For oss. Håpløshetens illusjon.

The photo is taken by yoshiko314.

Det er en del folk innom her. Nesten hver dag. Noen legger igjen kommentarer, men disse er jo i mindretall. Hvem er alle dere andre? Dette er tråden for å si hei, om du har lyst.

På veien kan du jo ta med deg et lite dikt:

Hallo, langt der inne i skogen?
Er du der, langt der inne i
skogen?
Gjemmer du deg, langt, langt
der inne i skogen og ikke
vil komme ut?
( - )
Jeg synes det er dumt at du
gjemmer deg langt der
inne i skogen og ikke kan se
meg, og at jeg står
her ute på veien og ikke kan
se deg - for hvis vi
ikke kan se hverandre, og snakke
med
hverandre,tenker vi kanskje
stygge tanker
om hverandre -
( - )
Derfor roper jeg på
deg nå, så høyt jeg
bare kan: Kom ut av skogen, da!
Kom ut og hils på meg da!
- Vil du ikke sier du?
Tør du ikke sier du?
Vil du at jeg skal komme inn til
deg i stedet?
Ja, da kommer jeg da.
Nå kommer jeg …

Arild Nyquist

The mind is its own place, and in it self
Can make a Heav’n of Hell, a Hell of Heav’n.

-MILTON,
Paradise Lost

En samurai ville vite forskjellen på himmelen og helvete. Han gikk til en gammel eneboer, hilste, og sa hva han ville vite. Eneboeren enset ham ikke, han bare fortsatte med det han drev på med, han lagde seg en kopp te. Samuraien spurte på nytt, men det kom intet svar. Samuraien var ikke vant til at noen overså ham, han ble rasende, dro sverdet sitt og sa: “Vet du ikke hvem jeg er? Jeg kan drepe deg med ett slag med dette sverdet.” Da så eneboeren på ham og sa: “Det er helvete.” Samuraien ble så overasket at han satte sverdet tilbake i slira. “Det er himmelen”, sa eneboeren.

*****

Hvordan er helvete? Det står en stor gryte mat midt i en ring med mennesker. De sitter der og skal spise, men skjeene de har er så lange at de ikke er i stand til å holdet i skaftet og få matet inn i munnen. De tar mat på skjeen, søler ut og forsøker på nytt, søler ut og forsøker på nytt.

Hvordan er himmelen? Det står en stor gryte mat midt i en ring med mennesker. De sitter der og skal spise, men skjeene de har er så lange at de ikke er i stand til å holdet i skaftet og få matet inn i munnen. De tar mat på skjeen, så gir de maten til den som sitter ovenfor seg. Slik mater de hverandre.

The photo is taken by yoshiko314.

Jeg har skumlest debatten som har gått på homofili og adopsjon de siste ukene. Selv har jeg ikke involvert meg før de aller siste dagene. Tidligere involverte jeg meg sterkt i spørsmålet om stebarnsadopsjon - så fikk vi dette, noe jeg er veldig, veldig gla for. Jeg har enda ikke sett tall på hvor mange som har benyttet seg av denne muligheten. Jeg vet at man opplevde å bli trenert det første året man hadde anledning til dette, men jeg har ikke sett noe om hvordan det har utviklet seg videre.

Men det som slår meg som litt skeivt i bloggedebatten er at man kan få inntrykk av at det er “kristne mot ikke-kristne”, og at de argumentene som finnes mot å åpne for homofil adopsjon henger sammen med et syn på homofili som synd i en religiøs kontekst, og at fordommer mot homofili er den eneste grunnen til å ikke åpne for adopsjon for homofile. Dette er selvfølgelig ikke riktig. Som noen har påpekt, det er mange kristne som er for homofil adopsjon. Og like fullt, de etatene som jobber mot barna i adopsjonssaker, og som er opptatt av barnas rettigheter, de er ikke ubetinget for homofil adopsjon. Snarere tvert imot. Om man ikke også ser dette, blir det en usaklig debatt hvor man ender med å gå seg vill i sine egne skylapper og fordommer mot hvem som mener hva og hvorfor.

Når barneombudet, folk som jobber med fosterbarn og de involverte i adopsjonsjonen uttaler seg, så er det grunn til å lytte til det som blir sagt. Man kan være enig eller uenig, men å kalle det de sier som tull, da har man meldt seg ut av dialogen. De er opptatt av blant annet:

- Det er ingen mulighet for å adoptere utenlandske barn til Norge i dag, fordi det er landet barna kommer fra som bestemmer hvem som skal få adoptere, og ingen land tillater adopsjon til homofile per i dag.
- Adopterte er i en mer utsatt stilling, og har oftere problemer enn ikke-adopterte, og derfor er det viktig at forholdene de blir adoptert inn i er så uproblematiske som overhode mulig. Fordi man vet så lite om adopsjon inn i homofile parforhold, så vil man avvente til man vet mer. Det har man også tid til, siden problemstillingen ikke er aktuell per i dag.
- Både de som jobber med fosterbarn, adoptivbarn og de landene man adopterer barn fra er svært opptatt av å ha både mannlige og kvinnelige kjønnsroller i familien. Dette er også grunnen til at det er så vanskelig for enslige å få adoptert.
- Barn er ikke en rettighet, noe man kan kreve. Adoptivfamilien er der for barnets skyld, og ikke barnet for familien. At man skal ha like rettigheter for heterofile og homofile er derfor ingen argument for homofil adopsjon.
- Vi er ikke i en situasjon der barn står i kø for å bli adoptert. Tvert imot så er det en kø av folk som vil adoptere. Det er derfor ikke et argument at “det er bedre for barn å bo hos et homofilt par enn å bo alene på gaten”.

Når det kommer til de religiøse grunnene for å adoptere er det selvfølgelig mange som mener homofilt samliv i seg selv ikke er bra, og at barn derfor ikke bør bli adoptert til slike familier. Dette blir for meg en litt annen diskusjon (om homofilt samliv er galt eller ei), som jeg helst vil skille fra denne.

Men den andre hovedgrunnen til at noen kristne mener at homofile ikke skal kunne adoptere er av et annet slag, og det kan være verdt å se nærmere på. Victoria spurte for en stund siden hvorfor mange kristne sier nei til kristne prester og jeg måtte bare melde pass, jeg forsto ikke helt tenkningen bak. (Om man ikke bare gir det enkle svaret i form av noen bibelvers fra Paulus.) Siden har jeg forsøkt å lese litt mer, og tror jeg skjønner i alle fall noe som kan gi mening. Det tar rett og slett utgangspunktet i det samme som barnevernet og de som jobber med fosterforeldre gjør: Barn (og voksne) trenger to forskjellige kjønnsroller å forholde seg til, og mannen og kvinnen representerer forskjellige deler av det guddommelige, og har forskjellige roller å fylle.

For meg er dette en fremmed tanke, og jeg klarer ikke helt å forholde meg til dette. Men å kalle det en spesifikk kristen tanke, og derfor ta avstand fra den tror jeg blir feil. Man skal ikke titte så veldig mye rundt i folks bokhyller før man finner noen eksemplarer av “Menn er fra Mars, kvinner fra Venus”. Og har man barn, så blir man kjapt klar over at om man selv forsøker å oppdra ungene sine noenlunde likt så jobber man imot klesforetninger, leketøysforetninger og venner, besteforeldre, onkler og tanter. At noe er vesensforskjellig mellom jenter og gutter ser ut til å være noe de fleste tar for gitt, eller handler ut fra at er gitt.

Da er det ikke for meg snakk om fordommer og intoleranse å si at man tror det er forskjell på mann og kvinne, og at idealet er at barn kan forholde seg til både det en mann og en kvinne som sine omsorgspersoner. Det er det samme som blir sagt fra andre, bare uten den religiøse referanserammen.

Hva jeg selv mener? Jeg tror at idealer er en ting vi bør ha, og som vi bør strekke oss imot. Men rammene rundt adopsjonsprosesser er så strenge at disse i seg selv sørger for at en familie er så skikket som overhode mulig til å ta til seg et barn. Derfor er jeg helt klar for at også homofile familier skal kunne adoptere. Men jeg tror vi har tid til å gjøre det i et langsomt tempo, før det finnes barn å adoptere for homofile, så bør vi benytte tiden til å få den forskningen på plass som barneombudet etterlyser

Hva med idealet om å ha en mannlige og kvinnelige rollemodeller? Ingen adoptivfamilie er perfekt. Folk skilles selv med adoptivbarn. Man kan ha en familie der den ene forelderen er mer eller mindre fraværende. For at homofile skal kunne adoptere vil det være samme strenge regler som for enslige, at det skal være et miljø rundt med begge kjønn. Ja, man kan som religiøs si at dette strir imot min religiøse tro. Og det er helt greit for meg, men jeg er ikke med på å la denne typen religiøse retningslinjer styre andre enn de som selv velger å ta hensyn til det. Når vi har religiøse ideal, så er de først og fremst til eget personlig bruk, ikke til diktere hvordan andre skal leve.

Andre innlegg og kommentarer om samme temaet:

Homofilt ekteskap og adopsjon fra et konservativt synspunkt

Victoria sitt innlegg er meget bra. Og Martin sutrer som vanlig.

Hvorfor homofile ikke bør få adoptere barn, bloggstafett 2006

Barneombudet på jordet

“Deserves it! I daresay he does. Many that live deserve death. And some that die deserve life. Can you give it to them? Then do not be too eager to deal out death in judgments. For even the wises cannot see all ends.”

Ringenes Herre av Tolkien

Husk især at du ikke kan være noen dommer. For ingen på jorden kan være dommer over en forbryter, før dommeren selv erkjenner at også han er likeså meget forbryter som den som står foran ham, og at nettopp han selv kanskje fremfor noen er skyldig for dens forbrytelse, som står foran ham. Den som har nådd frem til dette han kan også være dommer. Hvor meget dette enn ser ut som uvett, det er likevel sannhet, For var jeg selv rettferdig, så fantes kanskje heller ikke forbryteren som står foran meg. Kan du ta på deg den forbryters ugjerning som står foran deg og dømmes av ditt hjerte, da hør det straks og lid du selv for ham, men la ham selv gå uten bebreidelser. Og som så selve loven har satt deg til hans dommer, skal du også da, så langt du kan, handle i denne ånd; for han vil gå bort og dømme seg selv enda hardere enn din dom er. Men om han går bort ufølsom for ditt broderkyss, og til og med ler av deg, så bli ikke forarget over dette heller: hans tid er altså ennå ikke kommet, men den kommer nok; og kommer den ikke, er det det samme for om ikke han, så vil en annen for ham erkjenne og lide og dømme og anklage seg selv, og retten vil skje fyldes. Tro dette, tro det uten tvil; for nettopp i dette ligger de helliges hele tillit og hele tro.

Brødrene Karamasov av Dostojevskij

Elisabeth skriver et innlegg om hat og tilgivelse i sin blogg: Hvor mye skal du tilgi? og satte det opp mot Jesus sine ord om tilgivelse Jeg skrev en kommentar der om hvordan jeg forsøker å forholde meg til mitt hat:

For meg handler det litt om å akseptere hatet i meg selv, men ikke stemple det som noe positivt.

Det er der. Og jeg må forholde meg til det, akseptere det og vite om det. Men jeg må forsøke å ikke mate det, og jeg må forsøke å aldri rettferdiggjøre det, eller la det rettferdiggjøre handlingene mine.

Ofte så leter vi etter synd og feil hos oss selv, vi gjør våre små feil store, og forsøker å være perfekte. Vi er ikke perfekte. Og vi må se forskjellen på det å være bitter og hate som en normal reaksjon, og det å nøre opp under det, eller til og med bruke det mot andre som om det har en verdi i seg selv.

Det er forskjell å kjenne på hat og bitterhet, og det å si: Jeg har rett til å drepe, for jeg hater dem, og jeg hater dem fordi de drepte min far. Eller kaste rundt seg i debatter: Jeg hater alle arabere, de er kvinneundertykkende terrorister alle. Eller jeg hater alle jøder for de tror de er guds utvalgte folk og kan gå over lik.

Jeg vet ikke om dette ga mening, men slik tenker jeg.

Så i dag kom jeg over denne bloggposten fra en palestiner, som tar utgangspunkt i ordtaket: “My brother and I against our cousin, and my cousin and I against the stranger.” Det følger et veldig godt innlegg om å hate fienden. Og at ingen av oss er Jesus:

Why can’t the world understand that no one is Jesus? You can’t love your enemy. In fact, your enemy doesn’t love you, so why do you ask me to do something that you don’t practice?

—

Is there anyone in the world who doesn’t hate his enemy? Does Bush or Olmert LOVE Hamas and Hezbollah? They are their enemies, aren’t they? Why don’t you ask American and Israelis to LOVE their enemies? Why we only are asked to LOVE Bush, Condi, Blair, Sharon, Perez, Olmert, etc… Why should I LOVE my brother’s killers but not they?

Det er en sterk post som anbefales lest sammen med kommentarene under. Det jeg sitter igjen med er spesielt det at ingen kan kreve at andre skal tilgi. Det er bare et krav man kan sette til seg selv.

(Tidligere har jeg skrevet ned en historie om tilgivelse.)

Hva er meningen med livet.

Da Sexy tagget meg var dette et av spørsmålene, og jeg skrev at jeg måtte få komme tilbake til det. Nå er jeg tilbake. Og får svare på den eneste fornuftige måten man kan svare på slikt, med en historie:

Det var en gang en intelligent ung mann. Han var jødisk, og hørte til en yeshiva, en jødisk religiøs i en liten landsby i Øst-Europa. Han var stedets stolthet og glede, for han var så fremmelig, så klok og så vis for sin alder at alle følte ærefrykt for ham, og han var allerede utpekt til å bli deres nye, store rabbi når den tiden kom.

Hver dag satt han på lesesalen. Han kom først, og han gikk sist. Han kunne alltid svare, og allerede nå kunne han sette fast læreren i enhver Talmuddiskusjon.
Så var det en vårdag. Solstrålene lyste opp pultene og nakkene på de unge guttene og mennene som hang over bøkene. Med ett ble stillheten brutt av et rop:
“Hvorfor” ljomet det. “Hvorfor?”
Det var den unge mannen som ropte, han løp opp til læreren, nærmest ristet ham og ville ha svar:
Hvordan kunne egentlig Gud skape oss på denne måten? Hvordan kan verden både være ond og god? Hva vil han oss? Hva vil vi han? Hvorfor? Hva er meningen med det hele?

Spørsmålene hans tok ikke slutt. Læreren kom aldri til ordet og det var kanskje like greit for han hadde ikke noen svar, og det visste den unge mannen. Fortvilet løp han ut av rommet, han løp nedover veien og ut av landsbyen. Han løp helt til den neste byen der det bodde en kjent klok rabbiner. Han løp inn i dennes yeshiva, han kastet seg på kne foran rabbineren og ropte ut alle sine spørsmål.

Rabbineren løftet hånden og fikte til ham.

- Din tåpe, sa han. Hva skal du med svar, du som har spørsmålene.

The picture is taken by yoshiko314

Det var natt. Fire rabbinere ble vekket av en engel. Engelen tok dem med ogt bar dem frem til Det syvende hvelvet i Den syvende himmel. Der fikk de se Esekiels hellige hjul.

Siden ble de ført tilbake til jorden igjen.

En av rabbinerne ble gal, og vandret rundt på jorden til siden dagers ende.

Den andre rabbineren ble kynisk. “Jeg har nettopp drømt om Esekiels hjul. Det var alt. “

Den tredje rabbineren kunne ikke stoppe å snakke om det som hadde skjedd ham. Han var som besatt, la ut om det han hadde sett til alt og alle, han forsøkte å forklare hvordan hjulet var laget, og betydningen av det han hadde sett. Han gikk så langt at han forlot sin tro.

Den fjerde rabbineren var dikter. Fra ham kom det nye sanger og dikt, til aftenens pris, til sin nyfødte datter, til alle stjernene på himmelen. Og han førte et bedre liv enn tidligere.

(Gammel jødisk historie)

There are two ways of living your life: one is as if nothing is a miracle. The other is as if everything is a miracle.
-Albert Einstein

Ikke så rent sjelden så kommer påstanden: Det ville vært bedre om vi ikke hadde religioner. Verden ville vært bedre om vi kvittet oss med religionene. Nå vil folk snart forstå at religion er tull.

Jeg innbiller meg at det lett kan se slik ut ved første øyekast om man har et negativt forhold til ordet religion, eller til religiøse opplevelser og tanker. Men utgangspunktet er helt galt. Religion er ikke noe man kan velge, eller velge bort. Religion er noe som er, og som er en del av både menneskets natur, og samfunnets struktur. Om man forsøker å fjerne det vil det dukke opp på nytt, i nye former, og med andre navn.

Av og til har jeg tenkt at det er tre sider av mennesket og samfunnet som griper mer inn i våre liv enn noe annet, som vi må forholde oss til og som har visse likhetstrekk.

Religion/livssyn
Politikk/samfunnsstruktur
Kjærlighet/seksualitet

Disse tre delene av mennesket rører ved det innerste av oss. De har enorme muligheter til å gjøre livene våre gode. Men på samme måte som alt annet som har stor innflytelse på oss, så har de også en bakside. Like mye som de kan berike livene våre, så kan de være med å å ødelegge oss. Jo større potensial noe har til godt, jo større potensial til å gjøre ondt.

Kjærligheten beriker de flest av oss - samtidig har enormt mange mennesker opplevd de verste overgrepene i sitt liv fra kjærlighetsforhold som skulle være gode. Det kan være omsorgsvikt og overgrep, det kan være voldtekt eller svik. Det finnes mennesker som ender opp med å ikke tørre å knytte seg til andre overhode, fordi svikene har vært for store. Det som kunne ha vært noe godt har blitt til noe destruktivt.

Politikken gjør at vi får et ordnet samfunn, hele vår sivilisasjon er tuftet på dette. Men man kan også skape samfunnsstrukturer som er med på å underkue folk, drepe folk herske over folk og gjøre folk ufrie. Og selv de beste intensjoner om å få et samfunn til å fungere til beste for alle vil ha sine problemer og sine feil, som noen vil lide under.

Noen vil mene at potensialet i religionen er enda større enn i politikken. Og potensialet til å virke destruktivt vil derfor også være større. Det er ikke vanskelig å se negative konsekvenser av religion, men mange stopper der og ser bare dette. For å få et reelt bilde av hva religionen kan være så må man også se at det positive potensialet er like stort som det negative, og at for mange, mange mennesker og samfunn så er det dette man har fokus på og det man opplever. I det man ser seg blind på religionens destruktive mulighet, så kan man sammenlignes med et menneske som har opplevd så mye vondt i møte med andre mennesker at det ikke lenger tror at noe godt kan komme ut av et vennskap eller et kjærlighetsforhold. Man ser ikke lenger noe annet enn sin egen erfaring, og tror ikke lenger på noe annet enn sin egen erfaring.

Jeg skrev at man ikke kan komme utenom religion og livssyn. For hva er egentlig dette? Religioner og livssyn er mange ting, men det bunner i noe helt elementært: Våre eksistensielle spørsmål og våre moralske og etiske tanker samt våre åndelige og spirituelle behov. Hvor kommer vi fra? Hva skjer når vi dør? Hva er meningen med livet? Hvem er du? Hvem er jeg? Finnes det mer enn det vi kan se med øynene våre? Hva er godt? Hva er ondt? Hvordan bør jeg handle når noen stjeler fra meg? Har jeg et ansvar for andre enn meg selv? Påvirker ting vi gjør og sier verden rundt oss, regnet og sola?

Dette er spørsmål vi har, og som vi nærmest er født med. Det tar ikke lang tid etter at et barn har fått et språk før det begynner å engasjere seg i slikt. Å si at vi skal kvitte oss med religion er som å si at vi ikke skal fundere over slike ting. Det er like lite mulig og ønskelig som å skulle kvitte oss med vår seksualitet.

Noen mennesker er mer religiøse enn andre. Noen er mer politisk bevisst. Noen knytter seg lettere og inderligere til andre mennesker. Men selv en som er apolitisk har et visst forhold til politikk, han eller hun definerer seg ut ifra sitt politiske syn: “Nei, jeg er sofavelger.” “Nei, politikk er bare tull.” “Nei, politikere de er bare maktkåte jyplinger.” Livene deres blir uansett påvirket av politikken som føres rundt dem. Det samme med de som ikke har et religiøst livssyn de har de samme eksistensielle spørsmålene og forholder seg til dem, enten det opptar mye av livet eller lite. “Nei, jeg har det ikke med å gruble på slikt.” “Nei, livet er her og nå, og jeg tar det som det kommer.” På samme måte som sofavelgeren utfører en politisk handling i den han lar vær å stemme, så forholder den ikke-religiøse seg til religion og livssyn. Å ikke velge er også et valg. Å ikke-mene er også en holdning.

Det politiske systemet vårt har det tatt mange år å utvikle. Politiske tenkere har skrevet, man har forsøkt forskjellige ting, folk har protestert - det har forandret seg og tilpasset seg og vokst. Fra å være små enheter på en familie eller stamme har vi i dag politiske organisasjoner som favner hele verden.

Fra de første menneskene satt med sine eksistensielle spørsmål har religioner også utviklet seg. Man har forsøkt å finne svar, man har handlet ut ifra de svarene man fant. Myter har oppstått. Eksistensielle, moralske og etiske spørsmål er kaotiske, religioner forsøker å svare, å lage orden i kaoset. Og i at man har felles referanserammer (ikke nødvendigvis felles svar), så får man et rom der man kan møte eksistensielle og etiske spørsmål sammen. Dermed kan man også sammen lete etter hvordan man kan møte de åndelige og spirituelle behovene:

Jeg har gjort noe galt, jeg føler skyld, hva skal jeg gjøre med det? Jeg sørger, det går ikke over, hvordan skal jeg forholde meg til min sorg? Livet virker håpløst, vil det fortsette slik? Hvorfor leve videre? Hvordan kan jeg forholde meg til min eksistensielle ensomhet? Jeg har en indre uro jeg ikke blir kvitt, hvordan kan jeg møte den?

Man prøver og feiler, man tenker, man råder, man leter. Og man finner svar, gjør erfaringer og disse samler man på. Dette blir til kunnskap om menneskers behov, og hvordan man kan møte dem. Nye myter, riter og veiledning oppstår i kjølevannet av dette, det er i ferd med å oppstå en religiøs kult.

Dette innlegget er ikke egentlig et svar på den diskusjonen som har vært om kristendom og religion i blogger de siste dagene, selv om det nok har gitt støtet til den. Men jeg har en kommentar til noe Christer skrev i sin blogg: “Religionene kaster opp “falske og gagnløse guder”, som erstatning for det menneskelige.” Det mener jeg blir feil. Religionen er ikke et subjekt, den kan ikke handle, og kan derfor ikke kaste ut noe som helt. Mennesket forsøker å finne svar på sine spørsmål, og å møte relle åndelige behov de har som mennesker - hvordan de gjør det blir til deres livssyn, og deres religion. Religionen er i utgangspunktet et svar mennesket lager seg, og er menneskets verktøy og skapning.

Om religion er menneskeskap, og et verktøy vi lager oss for å dekke våre behov, hva er da så guder, ånder, engler, demoner, eller den monoteistiske Gud? Er disse også menneskeskapt? Det vet vi ikke. Men vi vet at de gudsbildene som folk har i de store religionene ikke er “slengt ut” av enkeltmennesker. På samme måte som religionene har utviklet seg så har disse utviklet seg ettersom hva slags erfaringer folk har. Man kan tro og mene at de er ideer folk har brukt og laget for å manipulere, og noen har nok oppstått slik. Men leser man mystikeres verker, enten det er profeter i bibelen, hinduismens skrifter eller islamske sufister, så er det ikke det bildet jeg sitter igjen med. Mystikerne vier en stor del av sitt liv til møte med det guddommelige. På samme måte som en naturfilosof studerer naturen, og forsøker å forstå den gjennom observasjon, metode og ved å samle sine erfaringer, så gjør mystikeren det samme med åndelige øvelser, metoder og erfaringer. Og det er fra disse menneskene, eller fra mennesker som har enestående mystiske erfaringer tankene om hvordan det guddommelige møter det enkelte menneske kommer fra. Senere blir de brukt som grunnlag for å lage en teologi, en lære, men utgangspunktet er møte med noe utenfor en selv, og et forsøk på å fange noe av det i ord.

Ordene og bildene vi bruker for å beskriver det åndelige, det guddommelige er helt klart menneskets forsøk på beskrive “det ubeskrivelige”. På den måten kan man si at det er menneskeskapt. Men om det faktisk finnes andre vesener her, om det finnes noe guddommelig utenfor oss selv, som vi bare kan skimte og ane, det vet vi like lite om, selv om man anser de som forsøker å nærme seg dette og beskrive det sine forsøk som ytterst mangelfulle.

Hva blir mitt svar da på hvordan vi skal møte de destruktive kreftene i religionen? Jeg mener man må gjøre det samme som man må gjøre når det kommer til de destruktive kreftene i mellommenneskelige forhold, og i politikk. Svaret på politikerkorrupsjon og maktmisbruk er ikke å avskaffe politikere. Svaret er et bedre politisk system. Svaret på vonde erfaringer i møte med andre mennesker er ikke å mure seg inne. Svaret er å etablere bedre menneskelige relasjoner. Svaret på farlig og dårlig religion og livssyn er bedre religion og sunt livssyn. Og det kan man ha, uavhengig om man tror på en, hundre, eller ingen guder. Men man kan ikke erstatte livssyn med politikk, kjærlighet eller noe annet. Livssyn og religion er noe vi uansett vil forme og ha, det er en del av det å være menneske.

Om det er mulig for en destruktiv religion å forandre retning og bli sunn? Ja, eksemplene på dette er utallige, og det er noe skjer i det store og det små, hver eneste dag.

***********

Om det finnes noen som fremdeles henger med, så er dette et link til noe som er et stort apropos - men som også toucher innpå noe av det jeg skriver, satt inn i realpolitikk når det kommer til islamske bevegelser og Midtøsten.

Talking to the enemy av Mohamed El-Moctar El-Shinqiti