Det siste året har jeg gjort noe jeg aldri har gjort før - skrevet om hvordan hverdagen min er, og om hvor syk jeg er. Ikke bare litt, men ganske mye. Jeg har skrevet en del om hvordan livet har vært de siste 20 årene. Mest for min egen del, det gjør noe med en å få slikt ned “på papiret”. Samle tankene og se litt nærmere på det.

Stort sett har jeg tenkt på det som er bra. Ikke bare som en slags mental øvelse i å tenke positivt, men fordi det stort er sånn jeg fungerer.

To mennesker som begge har betydd mye for meg er døde i løpet av den tiden jeg har ligget til sengs. Begge to har jeg ikke kunnet se mye til de siste årene på grunn av at jeg har vært for dårlig.

Da blir det plutselig så tydelig hva man faktisk mister. Jeg kan ligge her og tenke - eller innbille meg - at jeg ikke mister så mye. At jeg kan ta ting igjen. At det bare er snakk om en stund at jeg er helt og totalt avhengig av andres omsorg og at det ikke er noe problem så lenge smerter og kvalme holder seg på avstand. Men når jubileer skal feires, når skoleavslutninger skal markeres, og ikke minst som nå når noen dør så blir det så tydelig hva som er tapt - og som aldri kan taes igjen. Jeg kan late som om dette ikke koster, som om jeg ikke har noe å sørge over og som om det er helt greit det være uten kontakt med de som betyr noe for meg, i det livet som foregår utenfor mitt lille mørke rom. Å ikke kunne styre dagene mine.

Jeg har skrevet en god del om meg selv om mitt. Her og på nettforum. Den enorme responsen jeg har fått har vært overveldende - og totalt uventet. Det er ikke så lett å si takk for det, jeg blir mest helt stum.  

Jeg tenker ikke selv at mitt liv er spesielt vanskelig. Vanskelig til tider, ja. Men ikke så spesielt. En ting er alle de andre som har samme sykdom som meg, eller sykdommer som minner.

Men så er det de millioner av andre menneskene som har skjebner som i noen ting kan minne om mitt. Jeg tenker på alle de som er flyktninger, ikke minst her i Norge. Som sitter på små rom på bortgjemte hoteller i flere år, med helt uvisse skjebner. Som ikke bare selv er i et tomrom der livet står på vent, men som også ser at barn og ektefeller leve i det samme. Som ikke vet om venner og familie lever eller er døde. Som ikke får være med i det livet som har betydning for dem, som må bygge opp et helt nytt - men som er bundet på hender og føtter i et byråkrati og et regelverk som har satt de inn i små rom i alle betydninger av ordet. På vent.

Jeg tenker på de familiene hvor foreldre er skilt fra barna sine fordi de kom bort fra hverandre i det man rømte. Jeg tenker på hvordan vi opp gjennom historien og fremdeles i dag har slavearbeidere - eller bare så fattige mennesker at de ikke på noen måte kan styre sine egne liv. Men er helt avhengig av andres vilje og innfall. Hvor balansen mellom resignasjon og overgivelse til livet slik det er kan synes kort, selv om det er en viktig forskjell.

Jeg tenker på de som har det langt, langt verre, som kommer til en grenseovergang hvor bare barn og kvinner får komme inn i landet, mens mennene må bli igjen for å dø.

Det burde kanskje komme en avslutning eller en konklusjon her, men jeg vet ikke hva den skal være. Kanskje bare et håp om at når noen blir berørt av noe jeg har skrevet så håper jeg at det rommer mer enn meg og mitt, og at den omsorgen og de varme tankene jeg får kan romme oss alle. Alle vi som er satt på vent og som ikke kan annet enn å resignere eller overgi oss. Når livet krever det.

‘Den, der arbejder, laver fejl.
Den, der arbejder meget, laver mange fejl.
Den, der aldrig laver fejl, bliver forfremmet.’

Det har vært et par begivenhetsrike dager for ME-syke. Situasjonen til ME-syke har vært oppe i Stortinget to dager på rad, etter at Laila Dåvøy la frem en interpellasjon til helse- og omsorgsministeren. Deretter fulgte en debatt der flere stortingsrepresentanter uttalte seg. Om man skal si det med en tabloidoverskrift så kunne den vært slik:

Stortingspolitkere kritiserer helsevesenet for overgrep på pasienter.

Dette er en gledesdag! Ikke minst er det fantastisk å lese omtanken, varmen og omsorgen fra de stortingsrepresentantene som uttalte seg. En me-syk som kommenterte det sa at det også var spesielt å se disse politikerne som har satt seg inn i situasjonen rundt sykdommen, og som viste at de kunne og forsto langt mer enn fastlegen hennes.

Jeg har lyst til å utrykke takknemmelighet både til Dåvøy, Brustad og alle som tok ordet, og partiene de kommer fra. Alle de store partiene var representert, med unntak av Høyre. Her er noen sitater fra hver og en av dem:

Laila Dåvøy (KrF):

Hva sier så pasientene i Norge? De sier at de ikke blir trodd. Mange opplever feildiagnostisering og feilbehandling. For eksempel vil fysisk aktivitet for mange gi en forverring. Å bli behandlet for en depresjon man ikke har, hjelper jo heller ikke. Mange forteller om års sykdom før de fikk diagnose og om et helsevesen som er uvitende. Noen blir behandlet eller undersøkt for enkeltsymptomer, som svimmelhet, mage- og tarmproblemer, eller de andre symptomene som jeg nevnte tidligere, men kjernesymptomet, total energisvikt, er det ingen som tar tak i, sier mange pasienter.

—

Jeg er meget bekymret for de mange ME-pasienter som i dag ikke får et adekvat tilbud, verken fra andrelinjetjenesten eller fra egen kommune. Jeg tror det var meget klokt at statsråden etter rapporten fra Nasjonalt kunnskapssenter bad Sosial- og Helsedirektoratet komme med faglige anbefalinger om veien videre. Jeg mener også at de faglige anbefalingene er gode. Men det haster virkelig. Pasienter og pårørende må få hjelp så raskt som mulig. Jeg ser fram til å høre statsrådens svar på denne interpellasjonen.

—

Så til et av forslagene, nemlig kompetansenettverket. Det tror jeg er klokt at statsråden har havnet på at hun vil etablere. Kanskje noe av det viktigste med dette kompetansenettverket, slik jeg ser det, er den rollen som også brukerorganisasjonene skal få. I tillegg tror jeg at ledelsen av dette kompetansenettverket blir veldig viktig. For hvis man skal trekke inn ulike fagmiljøer, som man jo må gjøre, må det være et nettverk der man våger og tør og kan ha det høyt under taket, komme med ulike utspill. Og så må man i et slikt nettverk, når det er så stor uenighet faglig i miljøene, kanskje i enda større grad lytte til pasientene, til de ulike gruppene pasienter, vil jeg si, for det er noen som helt klart trenger helt spesifikke tiltak knyttet til at de er meget alvorlig syke, mens andre pasienter kanskje er i en annen fase av sykdommen.

—

Pasientene må bli trodd, hvilket vi er helt enige om. Det må være en individuell tilnærming. Pasienten vet selv hvor tålegrensen er når det gjelder ulike behandlingstyper.

Statsråd Sylvia Brustad

Jeg må også si at når jeg hører fortellinger om hvordan en del blir møtt av helsevesenet, mener jeg at en del av det jeg hører, er uakseptabelt. Alle mennesker, også de med ME, skal bli møtt med respekt og med verdighet, bli lyttet til, tatt på alvor og få den behandling som er nødvendig ut fra den kunnskap man har.

—

Undersøkelser har vist at mange ME-pasienter har følt seg mistrodd i helsetjenesten. Derfor er det et stort behov for å spre kunnskap om sjukdommen.

—

De fleste ME-pasienter vil kontakte sin fastlege når de merker symptomer på at de er sjuke. I dette første møtet med helsetjenesten er det viktig at pasienten blir tatt hånd om på en god måte. Som ved de fleste andre sjukdommer kan tidlig diagnose og behandling redusere sjansene for at sjukdommen blir kronisk.

—

Så kan jeg bare forsikre om at jeg skal være veldig oppmerksom på, og gi beskjed til dem jeg har ansvar for i vår utmerkede helsesektor, at når det gjelder behandlingstilbud og måten en del mennesker beretter om at de har blitt møtt på, så skal vi ikke ha det slik.

—

Jeg skal ikke gi meg inn på å spekulere i hvorfor ikke dette har vært løftet fram tidligere. Noe kan jo selvfølgelig henge sammen med at en ikke har hatt kunnskap nok. Men det som dreier seg om at en ikke er møtt på en skikkelig måte av helsevesenet, det er ikke akseptabelt, og etter min mening burde det ha vært grepet fatt i tidligere.

Det vi kan konstatere er at fire av fem av denne pasientgruppa er kvinner. Jeg spekulerer ikke noe mer i det. Men i hvert fall er det på tide nå at denne gruppa får et løft, og at vi gjør det det virker som det er bred enighet om å gjøre herfra og framover. Det være seg å bli møtt på en skikkelig måte, at vi nå prioriterer aller mest de sjukeste og barna, slik flere har vært inne på, brukerperspektivet, pårørende – i vid forstand, men særlig når det er barn inne i bildet, og det som også sies her om tverrfaglighet. Jeg er veldig for det, og jeg mener også at finansieringssystemet må gås igjennom slik at det ikke ligger noe hinder der for gode faglige løsninger for å gjøre mer overfor denne gruppa.

Gunn Olsen (A)

ME rammer barn og ungdom, menn og kvinner. Jeg vet ikke om det er tilfeldig at alle dem jeg har møtt med ME, er kvinner, og om de i virkeligheten er i flertall. Det skal vi nok finne ut av. Om kvinner er i flertall, håper jeg ikke det er årsaken til at dette ikke er satt på dagsordenen før, og at så mange gir uttrykk for at de har følt seg mistrodd både i helsevesen og av mennesker rundt dem, slik vi har hørt om og opplevd historier om når det gjelder andre typiske kvinnesydommer.

—

Jeg tror vi må akseptere at helsevesenet ikke kan alt om alle sykdommer, og at vi faktisk trenger mer forskning og ressurser. Vi må akseptere at det av og til er faglig uenighet, at det er vanskelig å stille diagnoser. Men det vi derimot ikke kan akseptere, er at pasienter ikke blir møtt med respekt, slik statsråden også har uttrykt det. Vi kan ikke akseptere at folk ikke blir trodd, ikke blir tatt på alvor. Det ikke å bli tatt på alvor forverrer sjølsagt enhver sykdom og gir pasienten en ekstra belastning.

Det som kom fram på TV i dag morges, var også det med ikke å bli trodd, ikke å bli tatt på alvor. Som det ble uttrykt, førte det til at mange pasienter rett og slett fikk legeskrekk. Det skal vi jo ikke forundre oss over, hvis de har møtt helsevesenet på den måten som mange har meldt tilbake til oss. Men det er jo veldig alvorlig.

Gjermund Hagesæter (FrP)

No ønskjer ikkje eg å gå inn på spekulasjonar omkring kva som kan vere grunnen til det, og eg ønskjer heller ikkje å gå inn på symptoma, som representanten Dåvøy elles tok veldig grundig og godt for seg, men eg ønskjer å slå fast at inntrykket mitt er at dette er noko av det verste ein kan bli ramma av i dag.

—

Det tilbodet som denne gruppa har fått til no, har ikkje vore godt nok. Det har vore utilfredsstillande på veldig mange område. Det skuldast to ting. Det skuldast mangel på kompetanse, slik ein har teke opp her, og presisert. Det er veldig lite kompetanse på dette området. Derfor er det også pasientar som har denne diagnosen, som har fått heilt gal oppfølging, og som dermed har fått situasjonen sin forverra. Det andre som det har skorta på, er kapasiteten. Det har ikkje vore nok kapasitet. Det har ikkje vore sett av nok midlar. Denne diagnosen og denne gruppa har ikkje blitt tekne tilstrekkelig på alvor i det heile teke.

—

Det er sjølvsagt heilt uhaldbart, det er heilt uakseptabelt. Derfor er eg veldig glad for at statsråden lover å ta tak i dette på ein seriøs måte, og at ein må styrkje kunnskapen omkring dette, også i forhold til forsking. Så er det også viktig at det blir sett av meir midlar, slik at denne gruppa kan få ei tilstrekkeleg og akseptabel oppfølging, noko veldig mange ikkje har fått i den tida som har gått til no.

Inga Marte Thorkildsen (SV)

Jeg syns det er veldig viktig at vi ivaretar brukerperspektivet i alt det arbeidet som vi gjør, og at noe av det som også er viktig for oss framover, er at vi legger et trykk på at brukerorganisasjoner og pårørende skal få større innflytelse i helsevesenet og generelt, egentlig, i velferdsstaten.

—

Det handler også om demokratisering i den forstand at man synliggjør grupper som ellers ikke har en høy status. Det kan f.eks. være dem med spesielle kvinnesykdommer, som Gunn Olsen var inne på, eller det kan handle om barn eller grupper som stiller svakt fordi de ikke har status tradisjonelt sett innen medisinen. Så er det noen utfordringer også i forhold til tverrfaglighet, og det er noe vi er nødt til å jobbe videre med, også på grunn av at finansieringssystemet ikke alltid understøtter det.

—

Det er klart at det gjør et enormt inntrykk når man hører om mennesker som ikke orker lys, som ikke orker å bli tatt på, som ikke orker å ha barna sine til stede. Og jeg tenker at det ligger en fryktelig stor utfordring også i det å ivareta de pårørende, og særlig når de har barn. Det er jo en kjempekrise som hele familier kommer opp i. Dette berører jo ikke bare den syke personen, men hele nettverket.

—

Så jeg vil bare gi honnør til helseministeren og til brukerorganisasjoner, pårørende, folk som har stått fram og som har tatt kontakt, folk som nekter å gi seg, til tross for at mange er blitt møtt med arroganse og har følt seg oversett. Det er sånn sett veldig viktig at vi har denne debatten.

Inger S. Enger (Sp)

Det er verdt å merke seg alle fellestrekkene i disse eksemplene, og det er forholdet til helse- og trygdevesenet. Fortvilelsen over møtet med helsevesenet er en gjenganger. Det går igjen i disse historiene at en ikke blir tatt på alvor, og at det stilles feil diagnose – hvis det stilles noen diagnose. Litt mer om dette med feil diagnose: Mange pasienter blir tatt for å ha en psykisk lidelse og får behandling deretter. Man skal sjølsagt ikke undervurdere psykiske lidelser, men det føles nedverdigende å bli behandla for lidelser en faktisk ikke har. Jeg mener dette underbygger det statsråden sa i hovedinnlegget sitt, om at undersøkelser har vist at mange ME-pasienter har følt seg mistrodd i møte med helsetjenesten. Det må vi få en stopper for.

—

Jeg er kjent med at pasienter blir kastballer mellom første- og annenlinjehelsetjenesten. Det er utilfredsstillende både for det lokale helsevesen, for pasienten og for de pårørende. De dårligste pasientene må få egne avdelinger som er stille og rolige og tilpassa de spesielle behov som disse har. Både sjukehus og vanlige sjukehjem er uegna. Det har to årsaker: Det er for mye støy og på nåværende tidspunkt stort sett for liten kunnskap om sjukdommen.

—

Det har vært for lite diskusjon om metoder, synspunktene må videreutvikles, og helsevesenet må oppdateres og ta et helhetlig ansvar for disse alvorlig sjuke pasientene.

Anne Margrethe Larsen (V)

Pasienter med ME-symptomer sier at det verste er, som mange her har sagt, ikke å bli tatt på alvor av helsesektoren. Som helsearbeider kjenner jeg det langt inn i hjerteroten. Det ikke å bli trodd når man forteller sin historie, er vel noe av det verste et menneske kan oppleve.

Vigdis Giltun (FrP)

Forskningen på denne sykdommen kom først skikkelig i gang på 1980-tallet, men fremdeles er det en lite påaktet tilstand, og kunnskapen om ME i helsevesenet er jo fremdeles minimal. Det finnes så å si ikke noe eget tilbud, annet enn de få spesialistene som diagnostiserer sykdommen.

Årsakene til lidelsen er, etter hva jeg kan forstå, er veldig sammensatt, og hovedproblemet er at man ikke får stilt en tidlig diagnose. Det å ha en sykdom over veldig lang tid og ikke kunne få behandling, gjør jo at man blir enda sykere. Erfaringen med å ha en invalidiserende sykdom, som man ikke får noen behandling for, er selvfølgelig dypt deprimerende. Det gir en smertefull følelse. Selv om sykdommen helt klart ikke er noen form for klinisk depresjon, som den er blitt misforstått som mange ganger, er det en del som får depresjoner som følge av å ikke få hjelp i helsevesenet.

http://www.stortinget.no/stid/2006/midl/s070329.htm

http://www.stortinget.no/stid/2006/midl/s070329k.htm

Aftenposten har en sak i dag om ufrivillig seksuell oppmerksomhet i forsvaret. Nesten halvparten av kvinnene som er i forsvaret utsettes for slikt. For de som er i marinen er tallet 8 av 10.

Iselin Helland som har tenkt seg til forsvaret sier:

- Sånn samfunnet er i dag, er jeg overrasket over undersøkelsen.

Poenget er vel at det nettopp er slik samfunnet vårt er. Vi har bare lullet oss inn i en rosa sky og latet som om det ikke er slik. Det er kanskje på tide å få øyene opp for virkeligheten?

“Sjukehus forbyr helsesko” ” Motesko forbys ved sykehus” ” Helsefarlige helsesko” ” Forbyr helsesko på sykehus“

Jeg sitter her og lurer på hva som i alle dager skjedde i medieredaksjonene i går. I Aftenposten, Dagbladet, en rekke lokal- og regionsaviser samt både på TV og radio var det en stor sak at man har forbudt crocs ved Førde sykehus.

En ting er at et sykehus trekker en såpass merkelig og ulogisk konklusjon som at denne skoen skulle være skyldig i statisk elektrisitet nok til å slå ut et medisinsk apparat, en annen ting er å gjør det til en stor nasjonal sak.

Hva er sannsynligheten for at Førde sykehus har rett? Svært liten. Crocs har blitt brukt i flere år på tusenvis på sykehus i USA. Om det skulle være noen slik sammenheng så hadde det sannsynligvis komme for dagen for lenge siden. Heldigvis er andre sykehus her i landet mer edruelige enn avisoverskriftene. Men det jeg lurer mest på er hvordan i alle dager dette ble en så stor sak? Media elsker helsesaker og overskrifter med ordspill. Men allikevel?

Takk for enormt mange gode innspill i innlegget Bør vi ha lavere trygdeytelser for å få flere folk i arbeid?  Dette er ganske nye tanker for meg, så her kommer bare løse synsinger fra min side, ikke noe jeg har kunnskap om overhode. Nå svarer jeg litt hulter til bulter til alle i en ny post.

Om konjunksjonene: Poenget var vel nettopp at Danmark var ganske dårlig stilt da de satte i gang dette. De hadde en ledighet på 8-10 prosent, og ville forsøke noe helt nytt. Koblingen til England kjenner jeg ikke, men de tok jo et ganske annet valg. Det som skjedde videre var at de andre europeiske landene slet mer og mer, mens at det i Danmark gikk bedre og bedre. De var på en helt annen måte enn de andre landene i stand til å tilpasse seg.

Om jeg har forstått det rett, så har til og med Norge mindre oppsigelsesvern enn Frankrike, Tyskland og England, som har ganske andre regler for dette.

Og det som handler om oppsigelsesvern er helt essensielt i denne flexicurity-modellen. Det skal være lett å si opp, og det skal være lett å bli sagt opp.

En av de som omtaler modellen på norsk er Torbjørn Røe Isaksen i en dagbladkronikk fra 2005: Den franske modellens død.  Han mener det er dette som er suksessen:

Når Jens Stoltenberg i valgkampen sa at «Europa ser til Norge» har han til en viss grad rett. Men når han legger til at det er vårt godt utbygde system for offentlig velferd Europa misunner oss, tar han feil. Det moderate høyre- og venstrekrefter i Europa ser i Norge er såkalt «flexicurity»; kombinasjonen av et relativt fleksibelt, åpent og moderne arbeidsmarked med noen grunnleggende velferdsordninger som sikrer hjelp og støtte til dem som faller utenfor. Det er nettopp fordi vi har færre reguleringer og mindre statlig kontroll at politikere i rigide Frankrike og gjennomregulerte Tyskland ser til Norge.

Det kan godt være at det (bare) er reguleringene som er det man ser til Norden etter. Men det er ikke det som utgjør modellen. Modellen fungerer ikke uten at alle elementene er til stede. Modellen  baserer seg på tre elementer:

- Det fleksible arbeidsmarkedet der man kan si opp lett, og bli sagt opp lett

- Et godt utbygd velferdssystem der det ikke er noe problem å gå uten arbeid

- En arbeidsmarkedspolitikk som sikrer at alle får tilbud om jobb eller utdannelse. (!)

Særlig det siste punktet her er interessant. Jeg har tidligere skrevet om erfaringene fra Danmark i forhold til det å være syk. Mens man i Norge kan oppleve å bli stilt for rette og må bevise sin uskyld (at man faktisk er syk, ikke bare snylter) så opplever man i Danmark å få spørsmålet: “Hva kan vi gjøre for deg”.

Nå vet vi jo ikke hva suksessen skyldes. Kanskje er det bare flaks? Kjetil  Nordsletten sier spennende ting om dette i kommentaren Er Norden et forbilde? fra 2005

Uansett så mener jeg man har sett at gode trygdeordninger, samt et aktivt tilbud fra staten om arbeid eller utdannelse til alle fører til flere i arbeid. Man forsøkte også i Danmark i 2002 å kutte trygdeytelsene til enkelte grupper hvor det var stor arbeidsledighet, slik at det økonomiske i seg selv skulle bli et incentiv. Det skulle “betale seg å arbeide”. (Hørt det før?) Det fungerte ikke.

Og det er kanskje både kjepphesten min og det jeg brenner for personlig - å få snudd holdningen til at det er det enkeltes menneskes vilje og innsats som er bærebjelken i det å få folk i jobb. At det er snakk om god eller dårlig moral. Jeg tror ikke det er det. Jeg tror heller ikke på at det handler om ønsket om bedre økonomisk fortjeneste, og at det hjelper å “sulte folk” til å skulle ville jobbe. Jeg tror at de aller, aller fleste som faller utenfor gjør det fordi vi har et samfunn som ikke makter å gi arbeid til alle, og som møter folk med fiendtlighet og mistenkeliggjøring enten de faller utenfor pga av sosiale forhold, samfunnsmessige forhold eller sykdom. Det er dette de har unngått i Danmark, og som jeg mener vi bør skjele til, så raskt som mulig.

En påstand som mange ser ut til å ta for gitt er at det er en sammenheng mellom størrelsen på trygdeytelser folk i arbeid. I den forbindelse er det spennende å se til Danmark, som virker som har forsøkt nettopp det motsatte - de har høye trygdeytelser. Ikke bare det, de har ikke den karenstiden vi i Norge har for å få arbeidsledighetstrygd om man sier opp jobben sin.

Hva er erfaringene med dette?

At Danmark har styrket sin økonomiske posisjon og har det mest fleksible arbeidslivet i Europa. Erfaringene er ikke at folk utnytter systemet, men nytter seg av systemet til sitt eget og samfunnets beste.

I Norge har vi et problem med at mange arbeidstagere mistrives på jobben, bla på grunn av mobbing. Vi har en god del sykemeldinger som bunner i at folk blir syke av arbeidsmiljøet sitt. En bedre løsning enn å sykmelde seg ville være å si opp jobben når den gjør en arbeidsufør. Men det gjøres sjelden, nettopp på grunn av karenstiden som gjør en oppsigelse uten en ny jobb å gå til et økonomisk tungt løft. Det å gå arbeidsledig er også stigmatiserende og en psykisk påkjenning. Både fordi nye arbeidsgivere er skeptiske til folk som har vært arbeidsledige en periode, og fordi man har en usikker økonomisk situasjon.

Danmark har erfart at et system, Flexicurity som legger opp til hyppige jobbskifter og perioder utenfor arbeidslivet har ført til mindre stigmatisering og en mer uproblematisk situasjon “mellom jobber”. Når de samfunnsøkonomiske virkningene også ser ut til å være veldig bra, så kan man jo lure på om dette ikke ville være noe å forsøke for oss og. Og ikke minst, hvordan teorien om at høyere trygd betyr dårlige samfunnsøkonomi kan stå så sterkt, på tross av erfaringene om at dette ikke stemmer?

Når EU er så opptatt av velferdsstater, og ikke minst de nordiske løsningene, er det nettopp evnen til omstilling som trekkes frem. Sammenhengen mellom omstillingsevne og evnen til å håndtere en stadig sterkere globalisering er opplagt. Begge deler ser ut for, i motsetning til hva som tidvis blir trukket frem, å være avhengig av at menneskene som skal utføre omstillingen opplever at de lever i et trygt samfunn, med gode sosiale og økonomiske sikkerhetsnett.

************

En evaluering av den danske modellen: Flexicurity - Utfordringer for den danske model

Aulie sitt utspill har gitt støtet til en rekke viktige problemstillinger.

Sissel tar tak om hun burde sagt noe eller ei - og til om folk burde like at hun gikk ut på denne måten eller ei. Og hun griper tak i at dette fører til et feil fokus. Her tar Sissel feil, tenker jeg. Det er vi, ikke Aulie som har muligheten til å ta debatten dit vi vil. Sagt er sagt spist er spist, vi kan like utspillet eller ikke, men den gir oss muligheten til å se på voldtekt med nye øyne. Og den sjansen kan vi gripe.

Liberaleren og Helge Øgrim tar opp det prinsipielle med ytringsfriheten. Diskusjonen rundt det er verdt å få med seg.

Milton Max har skrevet i flere kommentarfelt, og har mest vært opptatt av dette: Hva om hun lyver eller husker feil? Det kan være, og det er en av grunnene til at man skal holde holdet kalt. Men om Aulie lyver eller ei, så er det hun representerer her så typisk at det er allmenngyldig. Og Marx sin reaksjon er også viktig - og allmenngyldig.

Det er nettopp dette dilemmaet, at vi ikke vet hvem som sitter med “sannheten” og hvem som sitter med “løgnen” som gjør at så få voldtektsmenn blir dømt. Problemet er ikke for lite politi. Ikke for korte fengselsstraffer. Problemet er at i det vi står ovenfor de to menneskene som fremstår som offer og overgriper, så ser verden mye mer komplisert ut enn den gjør når vi jakter på en serievoldtektsmann i avisen.

Men det er denne virkeligheten - den der vi ikke klarer å skille sannhet fra løgn som er nøkkelen til det store voldtektsproblemet i Norge.

En voldtektssituasjon er sjelden et overfall i en mørk gate. Og situasjonen er sjelden så klar at vi kan si at vi vet hva skjedde. Når Marx trekker frem problemet med å “huske rett” så handler det også om å oppfatte en situasjon forskjellig. Det er en lang glidende overgang fra jenta som sier ja til sex uten å ville det til mannen som overfaller i mørket. I tillegg til at vi ikke vet hvem vi skal tro på så er grensene uklare for hvordan offer, gjerningsmann og vi utenfor oppfatter situasjonen.

Så hva skal vi gjøre? Her er mine forslag:

Når svært få voldtektssaker fører til dom så er det fordi de fleste voldtektssaker ikke passer inn i vårt juridiske system. Kvinner lar vær å anmelde, fordi prosessen rundt en voldtektssak oppleves som et nytt overgrep. Det kvinner trenger er en bekreftelse på at deres opplevelse er gyldig. Det får de sjelden i en rettssak. Tvert imot så ender voldtektsmannen som oftest med en bekreftelse på at han ikke har gjort noe galt.

Aulie peker på et par grunnleggende behov offer har i slike saker når hun sier: -De skal vite hva de gjorde mot meg. -Jeg vil at de skal si unnskyld. Dette er noe helt annet enn “hevn”. Det er et behov for å bli sett og å bli hørt. Dette er behovsom vi som samfunn bør notere oss, ta på alvor og også hjelpe til å fylle.

For å klare det trenger vi et annet system rundt alle de voldtektene som ikke har mulighet til å føre til straff av voldtektsmannen. Vi trenger et system der offeret for støtte, og hvor overgriperen blir fortalt hvordan den andre opplevde situasjonen. Det kan organiseres på flere måter, hovedsaken er at de som er involvert i en slik prosess er dyktige, og at det gjøres på en god måte. Som samfunn plikter vi å gi offeret oppbakking og støtte, og vi plikter også å fortelle overgriperen at det som skjedde ikke aksepteres av oss. Det må også organiseres slik at det fanges opp om samme person gang på gang overgriper seg. Er muligheten for fellende dom tilstede, så skal saken over i det ordinære rettsapparatet om offeret ønsker dette. Selvfølgelig er det også slik at de sakene som bør opp i en rettssak følges opp langt bedre enn i dag . Bistandsadvokat Birgit Vinnes har konkrete forslag til hva som må til.

Vi trenger gode voldtektsmottak der kvinnene får hjelp, støtte og omsorg. I dag er det et stort problem at mange leger behandler voldtektsoffere på en måte som oppleves som et ytterligere overgrep. Det forekommer ofte spydige kommentarer, hardhendt undersøkelse og sinne rettet mot offeret. (Ja ,det høres utrolig ut, gjør det ikke? Allikevel er dette altså en erfaring som går igjen.) Det må finnes en enkel mulighet til å rapportere disse legene raskt og et system som sørger for at det blir fulgt opp og settes en stopper for.

Vi må ha et omfattende holdningsskapende arbeid. I dag gjøres dette med gode erfaringer i mobbesaker i barneskolen. Vi trenger å få et like godt og utstrakt arbeid rundt personlige grenser. Både å respektere sine egne og andres. På 90-tallet var det et veldig vellykket prosjekt i noen bydeler i Oslo hvor målet var at jenter skulle bli flinke til å sette grenser for seg selv. Dette er viktig, ikke bare for jenter men også for gutter. Et stort problem for mange har alltid vært at man har sex fordi man føler det forventes av en. Det er vanskelig å si hvor grensene går når det handler å opplevelsen av å bli presset til sex, og det å oppleve at sex er et overgrep. Det har vist seg at en bevisstgjøring rundt at det er helt greit å si nei til sex fører til store forandringer i hvordan jenter takler sexpress.

Samtidig må man være klar og tydelig på at andres grenser skal respekteres, og at det å tråkke over andres grenser er et forbrytelse og et alvorlig overgrep. Det må vises til eksempler hvor overgrep ofte skjer: I forhold der en presser på for sex uten at den andre er klar for det. På fester og nascspill. I situasjoner der offeret er ruset og enten er helt bevisstløs eller bare ikke i stand til å forsvare seg.

Fokuset på denne typen overgrep og holdninger til det må belyses i media. Det må debattprogrammer til, det må dokumentarer til og det må komme et massivt fokus på dette, som alle er klare på følgende: Det er aldri greit å ha sex med noen som ikke selv setter pris på det som skjer. Og det er begges ansvar å sørge for at den andre virkelig vil ha sex med en.

Som foreldre har vi et ansvar for å snakke med våre barn, både guttene og jentene. Som venner har vi et ansvar for å ikke lukke øynene for det som skjer i vår bekjentskapskrets eller i vår familie.

Vi har alle at ansvar for ikke å bortforklare anklager om overgrep. Det skjer at folk lyver om slikt. Det må aldri være en unnskylding for ikke å ta slike anklager på alvor.

Man må få øynene opp for hvilke konsekvenser denne typen overgrep har hatt for titusener av nordmenn. Man må forstå hvilket stort samfunnsproblem det er og at vi alle er ansvarlig for å komme dette til livs. Vi må forstå at dette er en ukultur i det norske samfunnet som vi ikke vil ha, og som vi alle vil være med på å få en slutt på.

Og inntil det skjer skal vi ikke la temaet la ligge, eller forbli uberørt av det.

********

Polyanna skriver om holdingene kvinnene møter når de har anmeldt og fått saken sin opp i retten. Anbefales.

Sissel trekker frem i kommentarfeltet i posten om Auli vis a vie voldtektssituasjonen i Norge at de to mennene hun forteller har forsøkt å voldta henne har blitt utsatt for store mengder hets det siste døgnet.

Dette er en konsekvens som er hårreisende. Like hårreisende som at Aulie selv har blitt utsatt for store mengder hets og sjikane. Like hårreisende som at vi det siste halve året har sett at folk flest kaster seg over nakenbilder av kjendiser når det er mulig.

Det er ikke godt å se seg i speilet når vi komme opp i slike situasjoner. Det er jammen ikke et vakkert skue.

Vi elsker å grafse. Vi elsker å si stygge ting om folk, vi elsker å henge ut andre, vi fråtser i sladder og grafs.

Denne debatten er for viktig for oss alle til å ende i rennesteinen på en slik måte. Jeg har stor forståelse for de som mener at Aulie aldri burde kommet med navn på direkten, fordi ingen er tjent med offentlig gapestokk og blir opptatt av denne siden av saken. Jeg har stor forståelse for de som synes Aulie er tøff. Jeg har stor forståelse for Aulie selv. Jeg har til og med en god del sympati med mennene som nevn og for den situasjonen er i nå, enten ting skjedde på den ene eller andre måten.

Men jeg har overhode ingen gode tanker til overs for noen av oss når vi benytter oss av anledningen til å slenge dritt, enten det rammer Aulie, mennene som er navngitt eller andre som uttaler seg i denne debatten.

Hjemmelekse til meg og andre som ønsker å gjøre verden til et bedre sted: Lese historien om de to ulvene.

Det kan vel ikke bare være meg som synes hele situasjonen rundt Marianne Aulies utspill på P3 er helt surrealistisk?

I et par måneder nå har vi rast over overfallsvoldtekter. Det er blitt skreket opp om lengre straffer, mer politi, nei til innvandring, og alle har vært enige om at dette er forferdelig. Selv de som har utrykt seg om skjørtelengden til kvinner har ment det.

Det har vært noen sobre stemmer oppi dette. Som har pekt på at overfallsvoldtekter i Norge er et forholdsvis lite problem, i alle fall satt opp med de enorme voldtektstallene vi har av typen venne-/festvoldtekt. Som sier at problemet her er ikke en farlig mann - men at menn generelt har feil holdninger til jenter og sex, og at dette må jobbes med.

Det har vært skrevet side opp og ned om problemene med å få en voldtektsmann dømt. Kanskje er det så mye som 10% av alle voldtekter som blir anmeldt, og av dem igjen er det 5-6% som blir dømt.

Senest i morges sa Mona Høynes at hun ikke ville anbefale noen å anmelde voldtekt med mindre de har risikert livet for å forsøke å stoppe det. Jeg har sagt det samme. (Uten sammenligning for øvrig.)

Alle vet at en voldtekt er noe som kan knekke et menneske for år. Den eneste relevante sammenligningen er annen blind vold - at en mann går berserk med jernstang og overfaller intetanende menn på vei ut av bilen, på vei inn i oppgangen, på et toalett på et utested. Eller en mann som blir slått mens han slumrer på sofaen på slutten av en fest, en mann som dopes ned og så slås helseløs uten annen grunn enn at mannen med jernstangen har lyst, og synes det er greit.

På samme måte som slik blind vold fører voldtekt til fysiske skader og psykiske skader.

Men vi har ingen måte å møte dette på. Vi lar det skje. Vi er lei for det, men vi kan ikke stille opp og ta vare på rettsikkerheten til de som rammes.

Så er det da en kvinne som roper opp og sier “det skjedde meg, og de som gjorde det var disse to”.

Og så raser debatten, kvinnen kalles pr-kåt, hun bør anmeldes, hun burde holdt kjeft etter så lang tid, hun burde anmeldt da. Osv osv. Hvor ble det av kravene om bedre rettsikkerhet for offeret? Hvor er nå kravene om de lange fengselsstraffene? Hvor er ropene om mer politi?

Først - jeg har tidligere skrevet at det som gjør voldtektssaker så umulige er at det er ord mot ord, og for å ta vare på rettssikkerheten kan vi ikke gjøre det på noen annen måte enn det vi gjør i dag.

Men jeg har sett dette før. Jeg har sett dette når et menneske etter år reiser seg og sier - “han, han har drevet overgrep på meg så og så lenge” - og ingen vil høre, og ingen vil tro. Husker dere Festen?

Jeg har sett det før når noen kjenner en som har vært av de få som har blitt domsfelt for overgrep - “Men han var jo dømt uskyldig, vi kjenner ham.”

Det har vært vondt å overvære. Det er faktisk like vondt å se nå.

Kan man sammenligne denne saken med Yssen-saken? Jeg var av dem som sa hun ikke burde gått til VG. Jeg mente hun burde tatt dette på en annen måte. Det var ikke så mange som var enige med meg. Men syntes også Valla oppførte seg utrolig klønete - det er klart hun burde lagt seg flat og sagt unnskyld. Og jeg er ser ikke forskjellen her. Hvorfor skal ikke disse gutta si like mye unnskyld?

Hvor ble de som sa at om noen oppfatter noe som mobbing så er det mobbing? Om noen oppfatter noe som voldtekt så er det voldtekt?

Hva er det med oss som gjør at vi blir mer opptatt av at ingen skal få en beskyldning slynget ut etter seg, enn at det i Norge faktisk ikke finnes noen som helst annen måte å si ifra om det som har skjedd på?

Det triste i denne saken er jo at uansett hva de gutta har gjort, trodd de har gjort, ment de har gjort, så er ikke en slik offentlig anklage noe som vil feste seg stort. Det vil bli møtt på akkurat samme måte som slike saker vanligvis blir møtt. Med å unnskylde dem. Med en tanke om at det ikke var så ille. Med å si rett ut at Marianne Auli ikke er troverdig, eller at hun er teit og dum. Bare se på Søviknes - folk brød seg ikke engang så mye at de lot være å ha ham til ordfører etter å ha forgrepet seg på en mindreårig.

Det er på tide at det ikke lenger er slik. Måtte det, og ingenting annet bli fokuset i denne saken.

*******

Oppfølging i ny post:

Marianne Aulie - hva gjor vi nå? Forslag til handlingsplan mot voldtekt

Det er ikke bare meg. Avil og Iskwew blogger.

Andre poster jeg har skrevet om voldtekt.

Polyanna har også et fint innspill.

Lea oppfordrer folk til å anmelde før foreldelsesfristen. Hun sier også noe om holdninger blant norske menn, som jeg opplever at er den viktigste vinklingen her, i denne posten.

thinking with my fingers har noen gode refleksjoner.

Liberaleren tar opp ytringsfriheten i det å navngi noen, og også at media siden sensurerer dette.

Hilsen fra T-rex i anledning dagen:

For en stund tilbake så jeg en artikkel i en Svensk avis der en mannelig forsker uttalte at han ikke ville forske på kronisk trøtthetssyndrom eller ”innbilnings syke kvinner” som han sa. For en krenkende uttalelse, hvem var det som var så uheldig å gi den manne et kjemisett i julegave da han var liten?

ME er overrepresenter av kvinner, men det er MS også, og alle vet jo at det ikke er en sykdom som man innbiller seg, det samme vil vise seg med ME også. MS ble også sett på som psykisk eller av enkelte som hysteri. Den dagen det er helt klart hva ME er vil dessverre all lidelsen som er påført pasientene grunnet den misstroen på om det er en reel sykdom bare være en personlig erfaring som så mye annet.

Jeg vil med dette bilde gratulere alle dere kvinner med dagen med ønske om god feiring, og kanskje det er på tide for et større antall av oss menn med litt mer konstruktiv utvikling.

- T-rex

For noen uker siden var mange provosert av Haugsgjerd uttalelser om voldtekt - og hva kvinner burde gjøre. Og mange poengterte at måten hun skrev på var med på å gi kvinnene skylden for volden de ble utsatt for.

Jeg var en av dem.

Willy Pedersen har i en kronikk i Aftenposten kommer i dag, Voldtekt rammer ikke blindt, med gode råd til jenter for å unngå voldtekt. Han sikter også til Haugsjerddebatten med å si:

Samtidig hardner debatten til: På den ene siden enkelte - anført av Hilde Haugsgjerd, redaktør i Aften - som mener at unge jenter trenger råd og tips om hvordan de skal forsvare seg.

På den andre siden adskillig flere, som dels synes å mene at offentlige råd av dette slaget er unødvendige (”dette vet vi allerede”), dels at “det kan bidra til troen på at kvinner er medansvarlige i voldtekt”.

Men Pedersen sine råd, til forskjell fra Haugsgjerd sine virker ikke stigmatiserende. For der Haugsgjerd skriver om det helt opplagte, og med så store penselsstrøk og så unyansert at det bare blir tomme ord, så vet Pedersen hva han snakker om, og den informasjonen han gir, og måten den blir gitt på er ting det er godt å lese og ta inn over seg.

Pedersens fokus er ikke de få (i voldtektssammeneheng) overfallsvoldtektene som det er svært vanskelig å beskytte seg mot, på samme måte som all blind vold der noen har planlagt et overfall på en utenforstående. Hans fokus er blant annet den store mengden av voldtekter som kalles vennevoldtekter. 10% av alle jenter i det utvalget Pedersen har sett på har opplevd voldtekt og de fleste er av denne typen. Her er det ikke snakk om blind vold - her ser man mønstre i hvem som blir rammet som er såpass tydelige at man kan og bør snakke om det.

Jeg skal ikke engang late som om jeg skjønner meg på partipolitikk om dagen. Til det er livet for snevert og det partipolitiske engasjementet for utdatert. Så de som måtte fnyse overbærende av det jeg måtte komme med at innspill på det området har helt rett.

Men via pleym har jeg snublet over en kronikken til Anders Gjæver har skrevet: Den blå regnbuen.

Nynazistene og de fascistiske elementene som hadde en tendens til å klebe seg til ytterste høyre fra syttitallet og utover, er borte, isolert og marginalisert. «Det nye høyre» vil ikke ha noe med dem å gjøre, og preker et nytt evangelium med begreper og uttrykk som pleide å være venstresidens honnørord: ytringsfrihet, antifascisme, søstersolidaritet, homotoleranse, etc.

Samtidig nevner han hvem som er de viktige her personene her:

Her er alt fra gamle, innbitte innvandringsmotstandere som Øystein Hedstrøm, til blankpussede ideologer som Unge Høyres Thorbjørn Røe Isachsen. Der er blåbloggernes førstedame Heidi «Vampus» Lunde og brødrene Ole Jørgen og Jens Thomas Anfindsen med sine prognoser om muslimsk flertall i Norge i løpet av kort tid.

Her er Human Rights Services Hege Storhaug som har utropt Siv Jensen til «landets ledende feminist», liberalister som Jan Erik  Arild Snoen og Per Aage Pleym Christensen og miljøets høyest dekorerte akademiker, professor i sosiologi Sigurd Skirbekk.

Hallgrim Berg var allerede nevnt.

Det jeg blir sittende igjen og lure på er hva som er kastet ut, er isolert og marginalisert, og hva som bare har blitt stuereint og fått nytt navn?

For her er programmet deres i følge Gjæver:

«Det nye høyre» er mot kulturrelativismen; ideologien som sier at alle verdens kulturer er like mye verdt.Den er mot de norske mediene, som er alt for «konsensusorientert», hvilket vil si at de beveger seg et sted i det politiske sentrum.

Og de er mot dialogprosjektene til den rødgrønne regjeringen, som i bunn og grunn er det samme som å forhandle med terrorister.

I så fall høres det skummelt ut når Gjæver sier at det er disse som nå ser ut til å få definisjonsmakt (om de ikke allerede har hatt det et tiår?).

Man kan derfor bli lettet når han konkluderer med at også høyresiden ser ut til å strande på det at de bare er enige om hva de skal mislike eller hate, ikke hva de skal sette pris på eller brenne for.

Lettet - eller skal man bare synes det er litt trist?

Eller er det slik at Gjæver ikke har rett? At det ikke er dette som er given på høyresiden for tia? Er det noen der ute som kan opplyse meg?

Jentungen var snart tre, og jeg kjente henne godt. Jeg visste hva hun likte å spise og drikke, jeg visste yndlingsfargene hennes, jeg visste hvem hun lekte med og hvilke sanger hun helst ville høre når hun la seg. Hun var min.

Vi satt ved et bort og ble servert kaker og saft. Det var glade barn og hun var eneste jenta.

- Ja, du vil jo rosa kopp du, som er jente!

Jentungen titta forundra opp, og fant ikke på noe å si. Det var første gang noen hadde koblet farge og kjønn for henne og hun tok koppen og satte den foran seg. Jeg titta også forundra opp på min venninne. Et av de mest intelligente menneskene jeg kjente, utdannet lege og mor sjøl, om ikke til jenter.

Det var første gang. Men ikke siste. Det tok vel et par tre dager i barnehagen høsten som kom før jentungen hadde lært. Yndlingsfargen, den var rosa.

***********

Det er snart kvinnedagen. Ta en tur bortom årets 8. marsblogg, der feiringa allerede er begynt!

Kjære Tiram. Du utfordret meg til å si hva feminismen har gjort for meg. Jeg sa ja, mest fordi jeg ikke satt ord på før, og det begynner å bli noen år siden jeg tenkte på kvinnekamp og feminisme. Ikke at jeg har vært likegyldig, ikke lest ting jeg har kommet over eller ment at det var viktig, men det er lenge siden jeg har stoppet opp og virkelig tenkt. Om du skjønner hva jeg mener.

Det at dette har tatt så tid er at jeg rotet meg bort på veien. Jeg skrev hva feminismen har gjort for meg. Men så forsøkte jeg å si noe om forhold i Norge som jeg gjerne skulle sett en annen løsning på. Jeg forsøkte å si noe vettugt om deltidsarbeid, hjemmeværende foreldre og forskjellen på middelklassekvinner og arbeiderklassekvinner. Men jeg rotet det til, for egentlig hører dette ikke helt sammen. Så det får bli en annen post.

Feminismen er den ideologien som holder frem at idealene frihet, likhet og brorskap også skal gjelde for kvinner. Det er vanskelig å skulle si noe om hvordan forholdene ville vært i Europa i dag uten feminismen. Men det som er sikkert er at feminismen spilte en viktig rolle i at jeg, min mor og min datter i dag:

- Kan stemme.
- Kan ta opp lån og er et individ med juridiske rettigheter på linje med en mann.
- Har lov til å gi inn i hvilket som helst yrke.
- Har rettigheter som tilsier at det at selv om jeg er har jeg krav på mer enn en symbolsk lønn for arbeidet jeg gjør.
- Kan få bekreftet at vold mot kvinner, incest og andre seksuelle overgrep er galt og også straffbart.

Dette er 4 ting som er så elementære i dag at det er vanskelig og huske at det faktisk ikke var slik den gang mormoren min ble født. Det virker utrolig, latterlig og absurd at kvinner faktisk ikke skulle tjene penger på samme måte som menn, at de ikke hadde lov til å ta hvilket som helst yrke, at man ikke hadde lov til å ta opp lån eller stemme.

En lærer jeg har hatt fortalte om hvordan hun bestemte seg som barn for å bli mann eller hest. For hun ville ikke bli lærer eller sykepleier, og det var det hun hadde å velge mellom som middelklassejente. I protest mot at kroppen etter hvert utviklet former både oppe og nede fortsatte hun å gå toppløs, for hun var gutt og ikke jente.

Så absurd er ideen om at jenter ikke kan velge å gjøre hva de vil i dag at vi som samfunn hoverer over og latterliggjør andre samfunn der kvinner ikke har de samme rettigheter, vi anser de som barbariske, og vi går til krig for å “frigjøre” dem. Vi glemmer glatt at store deler av vår befolkning på ingen måte hilste disse forandringene velkommen hos oss, og at den samme latterliggjøringen ble feministene til del her.

Det var fem ting. Den sjette tingen feminismen og feministene gjør for meg også i dag er å sette på dagsorden likestilling både i Norge og i verden for øvrig, i familielivet og i storpolitikken, i holdinger og kjønnsrollene vi lever med. Feminismen hjelper oss til å holde øynene oppe, til å ha et vokabular som kan sette ord på det vi ser, og gir oss et mål å gå etter - at menn og kvinner skal være likestilt. Den gir oss utgangspunktet for å snakke, diskutere og krangle om hva som er godt og mindre godt på likestillingsfronten, hvor vi vil, og hvor vi ikke vil. Vi behøver ikke være enige om hvilken vei vi skal gå, eller om hvordan målet ser ut, det må vi hele tiden forsøke å finne frem til. På egen hånd og sammen.

Jeg skal nevne en syvende ting: Jeg innbiller meg at det er feminismen som gjør at man ikke lenger kan stille til Melodi Grand Prix med sanger ala dette:

Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli når ikke lenger han har noen på si’
Oj, oj, oj, da skal det bli fest og jeg skal være den eneste gjest

Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli når jeg kan slippe konkurrentene fri
Oj, oj, oj, alene med deg, ja, det et toppen av livet for meg

Jeg har verdens kjekkeste kar, den saken er klar
Men han har for stor appetitt på mini-invitt
Han flyr etter Eva, Lise og Anne
Og boltrer seg vilt som fisken i vannet

Men hver gang han legger på svøm
Så har jeg en inderlig drøm:

Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli når ikke lenger han har noen på si’
Oj, oj, oj, da skal det bli fest og jeg skal være den eneste gjest

 
Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli når jeg kan slippe konkurrentene fri
Oj, oj, oj, alene med deg, ja, det et toppen av livet for meg

Oj, oj, oj, oj…

Det går rykter om at det er lurt å skrive om kjendiser og legge bilder ut av dem for å få mye besøk i bloggen sin.

Jeg har lurt litt på om det er stas å få slik besøk som søker på Anna Nicole Smith, Britney Spears, Paris Hilton og pupper, eller om det kan sammenlignes med tomme kallorier. Ikke smaker det godt, og ikke gjør det godt.

Ikke minst når en sjøl føler seg som Lemont fra Candorville her:

Er du redd noen skal avlese kontoen din og selge informasjonen til Se og Hør?

Ta i bruk banken Cultura!

Med bare tre saksbehandlere er sjansen minimal for lekkasje. Samtidig kan du skaffe deg masse kredd ved å kunne skryte av at pengene bare blir lånt ut til etiske formål, og aldri til barnearbeid, våpenproduksjon eller andre ting du ikke har lyst til å støtte økonomisk.

Jeg skrev et innlegg for en tid tilbake om Mitt liv som hund, og om å snakke sant om livet. Sammenhengen var historier uten håp, slik som de vi får hver dag gjennom media. Vi får elendigheten, andres elendighet, og vi blir så maktesløse fordi vi ikke ser fortsettelsen på historien, hvordan det snur og det som var så grusomt at vi ikke klarte å ta det inn over oss ikke lenger er så grusomt, at det tvert imot kommer gode dager.

 Vi møter andres smerte, vi ser den, men kan ikke gjøre noe med den, og vi blir apatiske og det oppleves håpløst.

Men hva med vår egen smerte? Hva gjør vi med den?

Det er en ting som av og til skjer i kirkesammenheng, og som jeg alltid blir provosert av. En eller annen sier “Vi i Norge som har det så godt.” Ikke minst blir barna trukket med i dette, enten som eksempel eller de som bør få vite dette. “Her i Norge har barna det så godt. I andre land er det krig, der er det sult, der dør barn fordi det ikke finnes sykehus.” Dette var en liten overdrivelse men budskapet er klart: Vi har det så godt. Dere barn som sitter her har det så godt.

Og der sitter jeg og ser på ungene som er tilstede. Noen har en forelder som er i ferd med å dø. Noen har akkurat opplevd en opprivende skilsmisse. Helt sikker sikkert sitter det barn der som bærer på smerter som vil prege dem for livet. Det sitter voksne der som fremdeles sliter med angst, depresjoner og fortvilelse over ting de opplevde som barn.

Vi i Norge som har det så godt.

Trond Viggo Torgersen sa noe da han var barneombud som burde vært et mantra for alle som tenker i de baner: “Et barn som har det vondt i Norge har det like vondt som et barn som har det vondt i Afrika”.

Noen ganger lurer jeg på om vi skammer oss over vår egen smerte? Over å ha det vondt? Vi er oppdratt med et “det er alltid noen som har det verre” - i betydningen “ikke klag”.

På samme måte som “alle har et sykjenbånn på Gjøvik” er det som “vi alle har et sultent barn i Afrika”. Så vi skammer oss over at vi føler oss elendige, og holder munn.

Men så er det jo sånn at det vi holder munn om det vil ut på annet vis. Så det blir litt klaging og syting, nesten uten av vi vet det. Og er det noe som er forferdelig å høre på så er det slikt, så da får vi passet vårt påskrevet. Og vi holder enda tettere munn. Men det må jo ut. Så blir vi irriterte og sure i stedet, vi hakker på folk rundt oss og er misfornøyde. Og når vi hører om andres smerte holder vi det ikke ut, det blir for voldsomt. Eller er det vår egen skjulte smerte som er for voldsom?

Som jeg ønsker meg et større rom til å rope ut smerte. Enten den kommer av tannverk eller brystbetennelse, at man holder på å dø av kreft eller at man har sjelevondt. Jeg ønsker meg at alle kunne tørre å kjenne på sin egen smerte, vedkjenne seg den og la den få rom. Ikke sammenligne den med andre sin smerte og tenke at “min er ikke stor nok”. Den er stor nok! Den må få den plassen den har krav på.

Og så, nå vi har ropt den ut kan vi ta en fest.

Av og til får man julegaver som man har ønsket seg lenge. Det gjaldt meg denne jula, jeg fikk Fables 1-7. Julematen var fremdeles varm i det jeg startet på bok en, og jula var ikke over da jeg var ferdig med bok 7. Fra før kjente jeg til Fables fra Nemi, der man har latt bok 1 gå som føljetong i norsk oversettelse (Bra initiativ. Men man burde valgt en annen stil på teksten i boblene, den er vond å lese, og den er ikke slik i den engelske utgaven.)

Fables er et morsomt påfunn. Settingen er som følger: Eventyrverdenen hadde i flere hundreår kjempet mot en ukjent fiende som la under seg større og større del av landet. Eventyrfigurer kom derfor som flyktninger til vår verden, der de slo seg ned i to store kolonier. “Fabelby” - et kvartal i New York, og et gårdsbruk ett eller annet sted lang fra folk; “Farmen”. Vi måter en rekke kjente figurer fra eventyrverdene, i hovedsak engleske eventyr, Grim og Perraultskikkelser, som Jack, Snøhvit, Rosenrød, “Prins Charming”, Ulven, Ridder Blåskjegg Skjønnheten og Udyret, Gullhår og de tre bjørnen. Det er også en del skikkelser fra rim, regler og legender i store eller små roller, samt bøker som jungelboken.

Den første boka er en slags krimgåte der Rosenrød ser ut til å ha blitt myrdet, og Fabelby sin politimester/sheriff/detektiv Ulven klarer etter hvert å nøste opp hva som har skjedd.

Den neste boka er en slags variant av “Animal Farm” der dyrene på Farmen går til opprør. Noen vil tilbake og sloss i eventyrland, andre vil ta over Fabelby.

Etter denne boka så går Fables inn i en litt annen rytme. Det ser ut til at forfatteren har fått større ide om å la bøkene bygge på hverandre, og legger opp til et plot som tar sikte på å utvikle kampen mellom den ukjente fienden og eventyrfigurene, både i vår verden og i eventyrverdenen. Samtidig får vi med små historier og anekdoter som står mer alene.

Noen steder er Fables sammenlignet med Sandman i kvalitet og betydning. Dette er jeg ikke med på, og grunnen er ganske enkel. Sandman går i dybden. Gaiman oppsøker myter, legender og eventyr og leter etter betydninger, ser etter essensen i dem og fornyer dem for oss. Han forteller de gamle historiene på nytt inn i vår tid, og gjør et enormt arbeid i å vise hvor viktige de er, hva de har å gi på alle plan. Enten det er ren underholdning, humor eller å forstå mer av verden og av seg selv. Willingham forsøker seg ikke på noe slikt. Historiene Willingham viser til og persongalleriet har ingen betydning utover at de har en kjent bakgrunn og visse særtrekk - som kan avvike veldig fra hvordan vi kjenner dem fra eventyrene. Der man i Gaiman sitt univers kan dukke ned gang på gang og oppdage nye lag, så er Fabelsuniverset langt flatere og grunnere. Willingham sine figurer er stereotyper og flate, Gaiman sine er arketyper og uutgrunnelige.

Men det er jo helt greit. Det jeg derimot har litt større problemer med, selv om det facinerer meg er holdningene som kommer frem i Fables. Det begynner i bok to, hvor man får en opplevelse av at kommunister og opprørsgrupper er det verste Willingham vet. Og på samme måte som figurene er grunne, er kritikken og beskrivelsen av opprørerne på Farmen bare blodtørstige, dumme, hevngjerrige og selvfølgelig udugelige.

Så langt så godt, litt sånt kan man tåle. Andre gangen man får en visst inntrykk i W. sine holdninger til politikk er når Ulven er i Frankrike, og følgende dialog finner sted mellom ham og Askepott i bok 5, The mean seasons:

Askepott: Not overly fond of the French are we?
Ulven: I’m not fond of anyone who makes ingratitude a point of national pride. Then again they’re not so much a nation as an unwashed rabble, glued together by an overabundance of cheeses.

Det høres j out so mom det er tatt rett ut i fra USA rett etter 11. september, der man noen steder endte opp med å døpe om French fries til Freedom fries.

Allikevel, litt usikker blir jeg etter fortsettelsen, som i alle fall jeg ikke forstår underteksten på, noen som kan hjelpe meg der?

Askepott: Sounds like rehearsed material, Riby.
Ulven: You’re a good crowd. I’ll be here a week.

Er det slik at Willingham gjør narr av hetsen av franskmenn, eller er han en talsmann for det?

Det kan man også lure på når det kommer til dødstraff. Å ta livet av noen, og dødstraff er en godkjent løsning i Fabelby. Og for de av oss som er imot slikt, et heller usympatisk trekk.

Enda verre blir det når de arabiske eventyrene gjør sitt inntog i bok 6, Arabian Nights. (1001 natt på norsk.) Her levnes ikke arabere stor ære, selv om Lord Simbad er en sympatisk person. Men moralen er - stol aldri på dem, sett hardt mot hardt, det er det de forventer og vil, og det eneste språket de forstår. Så vet vi det.

Det jeg ikke vet er om Willingham forsøker å parodiere deler av den konservative politiske ideologien i USA, eller om han selv er en talsmann for den, eller bare beskrive den.