Bare for å ha understreket det, tegneserier litteratur like god som poesi, romaner, essay eller hva man nå foretrekker å lese. Grunnen til at jeg har delt opp i to forskjellige emner i høyremargen er ikke fordi jeg mener noe annet, det er for at det skal bli litt enklere å finne frem i postene her. Om noen er i nærheten av å mene at å lese en tegneserie ikke er like mye (eller lite) høyverdig som å lese en roman, så kan vi gjerne krangle om det i kommentarfeltet under, men finnes det noen som mener noe slikt lenger?

Det går rykter om at det er lurt å skrive om kjendiser og legge bilder ut av dem for å få mye besøk i bloggen sin.

Jeg har lurt litt på om det er stas å få slik besøk som søker på Anna Nicole Smith, Britney Spears, Paris Hilton og pupper, eller om det kan sammenlignes med tomme kallorier. Ikke smaker det godt, og ikke gjør det godt.

Ikke minst når en sjøl føler seg som Lemont fra Candorville her:

Av og til får man julegaver som man har ønsket seg lenge. Det gjaldt meg denne jula, jeg fikk Fables 1-7. Julematen var fremdeles varm i det jeg startet på bok en, og jula var ikke over da jeg var ferdig med bok 7. Fra før kjente jeg til Fables fra Nemi, der man har latt bok 1 gå som føljetong i norsk oversettelse (Bra initiativ. Men man burde valgt en annen stil på teksten i boblene, den er vond å lese, og den er ikke slik i den engelske utgaven.)

Fables er et morsomt påfunn. Settingen er som følger: Eventyrverdenen hadde i flere hundreår kjempet mot en ukjent fiende som la under seg større og større del av landet. Eventyrfigurer kom derfor som flyktninger til vår verden, der de slo seg ned i to store kolonier. “Fabelby” - et kvartal i New York, og et gårdsbruk ett eller annet sted lang fra folk; “Farmen”. Vi måter en rekke kjente figurer fra eventyrverdene, i hovedsak engleske eventyr, Grim og Perraultskikkelser, som Jack, Snøhvit, Rosenrød, “Prins Charming”, Ulven, Ridder Blåskjegg Skjønnheten og Udyret, Gullhår og de tre bjørnen. Det er også en del skikkelser fra rim, regler og legender i store eller små roller, samt bøker som jungelboken.

Den første boka er en slags krimgåte der Rosenrød ser ut til å ha blitt myrdet, og Fabelby sin politimester/sheriff/detektiv Ulven klarer etter hvert å nøste opp hva som har skjedd.

Den neste boka er en slags variant av “Animal Farm” der dyrene på Farmen går til opprør. Noen vil tilbake og sloss i eventyrland, andre vil ta over Fabelby.

Etter denne boka så går Fables inn i en litt annen rytme. Det ser ut til at forfatteren har fått større ide om å la bøkene bygge på hverandre, og legger opp til et plot som tar sikte på å utvikle kampen mellom den ukjente fienden og eventyrfigurene, både i vår verden og i eventyrverdenen. Samtidig får vi med små historier og anekdoter som står mer alene.

Noen steder er Fables sammenlignet med Sandman i kvalitet og betydning. Dette er jeg ikke med på, og grunnen er ganske enkel. Sandman går i dybden. Gaiman oppsøker myter, legender og eventyr og leter etter betydninger, ser etter essensen i dem og fornyer dem for oss. Han forteller de gamle historiene på nytt inn i vår tid, og gjør et enormt arbeid i å vise hvor viktige de er, hva de har å gi på alle plan. Enten det er ren underholdning, humor eller å forstå mer av verden og av seg selv. Willingham forsøker seg ikke på noe slikt. Historiene Willingham viser til og persongalleriet har ingen betydning utover at de har en kjent bakgrunn og visse særtrekk - som kan avvike veldig fra hvordan vi kjenner dem fra eventyrene. Der man i Gaiman sitt univers kan dukke ned gang på gang og oppdage nye lag, så er Fabelsuniverset langt flatere og grunnere. Willingham sine figurer er stereotyper og flate, Gaiman sine er arketyper og uutgrunnelige.

Men det er jo helt greit. Det jeg derimot har litt større problemer med, selv om det facinerer meg er holdningene som kommer frem i Fables. Det begynner i bok to, hvor man får en opplevelse av at kommunister og opprørsgrupper er det verste Willingham vet. Og på samme måte som figurene er grunne, er kritikken og beskrivelsen av opprørerne på Farmen bare blodtørstige, dumme, hevngjerrige og selvfølgelig udugelige.

Så langt så godt, litt sånt kan man tåle. Andre gangen man får en visst inntrykk i W. sine holdninger til politikk er når Ulven er i Frankrike, og følgende dialog finner sted mellom ham og Askepott i bok 5, The mean seasons:

Askepott: Not overly fond of the French are we?
Ulven: I’m not fond of anyone who makes ingratitude a point of national pride. Then again they’re not so much a nation as an unwashed rabble, glued together by an overabundance of cheeses.

Det høres j out so mom det er tatt rett ut i fra USA rett etter 11. september, der man noen steder endte opp med å døpe om French fries til Freedom fries.

Allikevel, litt usikker blir jeg etter fortsettelsen, som i alle fall jeg ikke forstår underteksten på, noen som kan hjelpe meg der?

Askepott: Sounds like rehearsed material, Riby.
Ulven: You’re a good crowd. I’ll be here a week.

Er det slik at Willingham gjør narr av hetsen av franskmenn, eller er han en talsmann for det?

Det kan man også lure på når det kommer til dødstraff. Å ta livet av noen, og dødstraff er en godkjent løsning i Fabelby. Og for de av oss som er imot slikt, et heller usympatisk trekk.

Enda verre blir det når de arabiske eventyrene gjør sitt inntog i bok 6, Arabian Nights. (1001 natt på norsk.) Her levnes ikke arabere stor ære, selv om Lord Simbad er en sympatisk person. Men moralen er - stol aldri på dem, sett hardt mot hardt, det er det de forventer og vil, og det eneste språket de forstår. Så vet vi det.

Det jeg ikke vet er om Willingham forsøker å parodiere deler av den konservative politiske ideologien i USA, eller om han selv er en talsmann for den, eller bare beskrive den.

Det er tid for årets første surf! For noen dager siden hadde jeg en post der jeg reklamerte varmt og ivrig for wordpress.com som bloggehjem. Noen sa i kommentarfeltet at dette var det som skulle til for å få de til å bestemme seg for WP etter å ha øvd seg et annet sted, men saken er også at i uka som gikk har det faktisk ramlet inn med nye, spennende WP blogger. Noen kjenner jeg fra nettet fra før, andre er helt nye for meg, men ser ikke desto mindre spennende ut!

Somalieren - ei 16 år gammel jente som sier om seg selv at hun ikke er morsom - men det tror jeg ikke på etter å ha tittet rundt i den nye norske bloggen hennes, samt den godt etablerte engelske, The life of the amazing Nomad.  Ta en titt på Bak rosa burkaer og gule mullahskjegg. Jeg har i alle fall store forhåpninger til denne, en person som finner så gode titler må bare ha noe å by på.

avil har fått seg blogg: Ljos i kjømda. Ikke minst et spennende bidrag for de av oss som er interessert i myter. Med en forskjærlighet for det norrøne, og med en fantasyroman delvis i skrivebordkuffen og delvis i hodet har hun inntatt bloggarenaen. Veldig velkommen er du!

Tordenlill har tatt i bruk bloggen til dikt om alt fra doruller til sjokoladekake.

Limafox har både frekventert forumverdenen og bloggverdenen tidligere. Med historie som den store lidenskapen, og med evnen til å slenge ut skråsikre meninger med en ydmyk touch om man tar opp debattkampen med ham er han et veldig hyggelig nettbekjentskap.

Impelimp sier at hun ikke har store ambisjoner med bloggingen, og at hun bare suller rundt i personlige betraktninger. Det er jo ikke noe galt med det?

Jeg er ganske sikker på at jeg har glemt noen nå, dere får rope ut i kommentarfeltet.

***

Perler for svin er ikke en av mine yndlingsstreker, men Rockette har funnet en utrolig god en, og samlingen av tengnseriefigurer som blogger blir stadig større.

En annen stripe som ikke er en favoritt, er Pusur alias Garfield. Jeg snublet over en kopp som satte tingene på plass. En sånn vil jeg ha!

Fra før har A. J. holdt på å blogget. Nå er det Greg,  UF sin supportmann som tar bloggingen fatt. Stripene begynte i går, og vi får se hvordan det går.  Kanskje får PC-en rett, han blir bare en i rekken av ex-bloggere før uka er omme?

Karine Haaland sa en gang i et intervju noe om tegneserier og balansen mellom ord og bilde. Slik jeg forsto henne så var det en styrke med tegneserier som også kunne utrykke seg gjennom bare bildet, og ikke bare var et slags påheng til en vits eller til poeng i teksten.

Senere har jeg vært obs på nettopp dette, å se hvordan ord og bilder forholder seg til hverandre. Noen ganger lever de side om side, andre ganger forteller de forskjellige historier. Og noen ganger bærer bildene hele historien.

På samme måte som man i muntlig fortelling og i musikk, taler eller et teaterstykke er opptatt av rytme, så har også noen tegneserieskapere en slik rytmefølelse som ikke minst kommer til utrykk i det å la noen eller mange ruter stå uten tekst.

En tegneserieskaper gjør dette på en helt spesiell, og fascinerende måte. Det er tegneserieskaperen og musikeren Brooke McEldowney, som står bak Chickweed Lane og Pibgorn.

Over lang tid nå har Pibgorn vært en tegneserieutgave av en midtsommernattsdrøm, satt til Mafiatidens New York. Det er mye tekst i denne Shakespearetolkningen, men ofte får man hele sider servert helt uten tekst. Her er det Puck som forvandler en av skuespillerne til et esel. (Trykk på bildene for å se dem i større format.)

Chickweed er dagsstripen til Brooke McEldowney. Den vant nylig National Cartoonist Society’s Award for Best Newspaper Comic Strip. Jeg har fulgt den et halvt års tid, men fremdeles dukker nye personer opp, og jeg vet ikke helt hvem som er “fast inventar” og hvem som bare er gjesteroller. En herlig samling karakterer er det i alle fall, med musikere, dansere, livsfilosofer, veterinærer, katter. Og kjærlighet. Den historien jeg ramlet inn i første gang jeg tittet innom var en forelskelse mellom en katolsk prest og en tidligere nonne.

I søndagsstripene så er det fri bruk av farger - og ikke minst av bevegelser.

En av farvorittene mine av striper, Candorville av Darrin Bell, er mer en typisk “snakkestripe”. Men også her så hender det at bildet får lov til å si alt. Et av temaene i denne serien er overvåkning. Og her er det Susann som ser ut til å ha fått sin egen “mappe”.

En annen “snakkestripe” er For Better and for Worse av Lynn Johnston.

Den har fulgt en kanadisk familie i over 25 år, og også der får bildene ofte leve sitt eget liv. Som her:

Jeg klarer ikke helt å klage over msm, eller blogger eller andre steder man kan lese på nett. For jeg synes det er så mye bra. Mye mer bra enn jeg er i stand til å lese og forholde meg til.

Det er mye søppel og, og det er jo et problem både som støy og fordi mange ender opp med bare å lese søppelet. Men mangel på godt stoff er det jo ikke. Og her starter en ny surfetur.

Return to sender: En tegneserieføljetong som ikke er avsluttet.

Det er ille med de fete barna, og ille at barn sitter så mye stille, ikke rart at de da blir fete. Og fy og skam for noen foreldre som ikke får de ut i skogen og opp i trærne. Eller? Hvordan rimer det med at barn faktisk er mer aktive fysisk enn tidligere?

Er forenkling og store systemer det beste? Forsvarets erfaringer er stikk motsatt.

AVMAKT - må oppleves. Noe av det nydeligste jeg har sett på nett noensinne.

Neppe har hatt enda en runde med fortellinger i på finsk-svensk barne-tv. Nå kan de sees på nett.

Robert Fisk har tanker om Saddams henrettelse som jeg ikke har sett andre steder.

Du er friskere enn du tror? En kronikk i Aftenposten om livet og trygden.

Prinsesse Lea vil ikke være som folk flest. Vil du?

Moren i A family in Bagdad er tilbake på besøk i Bagdad, og skriver om det i bloggen sin.

Kubilder. Matbilder.

De fleste har kanskje fått med seg at det skal legges ned jærnbanestasjoner pronto. Eller, legges ned og legges ned, det er vist ikke et ord som faller i smak. Ny Tid var de som fant ut hva som var i ferd med å skje, før departementene visste det. Selv koser jeg meg alltid med gode dilaloger, og denne var suveren, syntes jeg:

I stedet for å utbedre plattformene for å opprettholde togtilbudet, stenger Jernbaneverket en rekke stasjoner på ubestemt tid.

– Jeg vil ikke kalle det nedleggelse. Det er et altfor sterkt ord, sier Sindre Ånonsen i Jernbaneverket.

Ånonsen peker på at det er manglende sikkerhet som er utslagsgivende for avgjørelsen.

– Hva er problemet? Der plattformene har vært for korte, har man fram til nå bedt de reisende bruke dørene lengre fram i togsettet?

– Det er ikke mulig etter det nye reglementet.

– Det er altså reglene som endrer seg, ikke sikkerhetssituasjonen. Men hvorfor kan vi ikke kalle det nedleggelse?

– Fordi stasjonene ikke legges ned, svarer Ånonsen.

– Men togene slutter jo å stoppe der?

– Ja, fordi plattformene ikke vurderes som trygge. Men det er noe annet, framholder Ånonsen.

 

(TUUUUUT)

- gamle utsagn blir som nye.

“- Hvis Israel er så dumme at de går til angrep mot oss, blir svaret vårt raskt, hardt og ødeleggende, sier Irans myndigheter.”

Var det ikke omtrent ordrett det som ble sagt den gang Irak truet Iran?

En eller annen burde lage en oversikt over “gamle utsagn blir som nye. Vi har sett en god del av det de siste årene, enten taleren er Bush, Hosseini eller en annen statsleder.

Men vi i “folk flest” er vel ikke bedre vi heller. Darrinn Bell som blant annet har tegneserien Candorville med bloggeren Lemont Brown har noen kommentarer til dette, blant annet denne, som handler om hvordan man har sett på innvandrere til USA opp gjennom tiden:

Jeg har nettopp lest en nydelig tegneserieroman. Den heter Rabbinerens katt, er av Joann Sfar, og dumpet ned i postkassa mi i dag fordi jeg er medlem av Serieverket, en bokklubb for tegneserieromaner. Boka er noe for alle som liker intelligent humor, jødiske historier, arabiske historier, tegneserier, katter eller religiøse spørsmål. Marjane Satrapi, tegneren og forfatteren av den vidunderlige Persepolis sier han er et geni. Det kan godt være, han er i alle fall noen som er vel verdt å legge merke til, og lese. (Satrapi sin roman kan man få med som innmeldingspremie i nevnte bokklubb. Den er også verdt et bekjentskap, og er blant annet en fantastiske beskrivelser av å vokse opp i Iran på 70- og 80-tallet.)

Høydepunktene for meg var kattens diskurs med en rabbiner om jødisk skikk og bruk og Talmudtolkninger, der det er helt klart er katten som kommer best ut. Også den siste historien, om en enslig fars utrbrudd og tungsinn over å miste en datter slutter som seg hør og bør - som en fest med både musikk, vittigheter, dypsindigheter og en aldeles herlig preken.

Sånn, nå har jeg gjort min plikt og sagt ifra, nå skal jeg titte litt her og litt der i boka på nytt.

Linker:
Meow Mix - Joann Sfar on his graphic tale of a clever cat in 1930s Algeria.
Talking cat takes on Torah

Dagens Sudoku i form av en Foxtrotside tok sin tid, men den gikk da til sist. Flere som har fått brynt seg?

Man kan si hva man vil om Hårek, men av og til så slår han til. Dette er stripe to i serien “Hårekstriper verdt å minnes”.

Hedi Dahlsveen har fått seg en blogg om muntlig fortelling, dette blir garantert bra, anbefales på det varmeste for alle som interesserer seg for historier, kultur, fortellertradisjon og skole.

Vil du ha navnet ditt i en roman? Den muligheten auksjoneres nå, til inntekt for en meget god sak.

Tegneserier.no skriver om selvironi i karrikaturkrigen.

Bush synger U2s Bloody Sunday.

Bilder fra Stardust finnes det flere av nå, ikke minst fra backstage. Her er det noen på en Michelle Pfeiffer side og her bilder tatt med Gaiman sitt mobilkamera.

Dette blir dagen for anbefalinger på nett:

Vox Populi har levert et innlegg om at alt var bedre i gamle dager. Eller?

En annen gammel artikkel om det samme evige temaet, myter vi har om “gamledager”, her hos forskning.no om middelalderen. Og er det egentlig sant at menn tenker koffert? Hvert sjuende sekund?

Behøver jeg å si at jeg elsker å plukke fra hverandre myter, eller lese at andre gjør det? Tips meg gjerne om du kjenner til slike artikler på nett.

Nå kan det første albumet i Sandmanserien lastes ned gratis. Grunnen kan være at man nå får Sandman utgitt på nytt med nye farger, “Absolute Sandman“.

NyTid hadde en artikkel forrige uke om tungtvann på ville veier. At man ikke vil frigi info om dette er interesant sett i forhold til at SV tidligere har krevd åpenhet om dette. Og det bør vi jo også ha.

Aftenposten skriver i dag om at USA har funnet en ny hovedfiende. Han heter Abu Ayyub, og vet du noe som kan gjøre sitt til at han blir funnet blir du 31 millioner kroner rikere. Jeg for min del klarer ikke å lese dette uten å tenke på denne lille tegnserien her:

Mer av Matt Bors sin “Idiot Box” kan du lese her.

Husker du hva forrige nr. to het? Han het Zarqawi, og her er det en blogpost om ham fra Baghdad Burning.

Miranda er navnet på dama som jobber med support i UF. For seks år siden dro hun med gutta vekk fra pc-en og ut på tur, og den gangen bestemte de (hun) at dette måtte gjentas om 6 år. Dvs nå. Historien begynner 1. mai, men vi hopper elegant til A.J. sin hyllest til naturen.

Dette var UF nr 2 av 6 lovlige her på rasteplassen. Nr. 1 finner du her.

Det er ikke lett å få med seg hva som skjer rundt omkring i verden. Men her er det en blogg med kommenterende enrutere fra Bolivia, La vida del chico larva, som i alle fall kan gi en ide om hva som skjer der om dagen. Det lønner seg å kunne litt spansk, men de består av få ord, og et enkelt språk, så de som kan et annet latinsk språk får det nok med seg de og.

På antikorrupsjonskontoret. På rapporten står det “fordømming av korrupsjon”.

Kvinnen: Hør señor, vi skal etterforske det her på en grundig måte, og så skal dere få en tilbakemelding om 30 dager.

Mannen: Hør her frøken, 30 dager er lenge… kan vi om vi kan finne en måte å fremskynde det på…. Du vet. Vi kan finne frem til en løsning…

En Hårekstripe:

Første rute, helt svart bare en snakkeboble:
-Tenn eit ljos, Kark, her er så mørkt!

Andre rute, like svart:
-Eg har alt tent fem ljos, men det hjelper ikkje!

Tredje rute, også svart:
-Er det så mørkt

User Friendly (UF) heter en stripe som har levert gode striper hver dag siden november 1997. Humoren er fornøyelig og god, og situasjonene er gjenkjennelige. Mest av alt for it-folk og ikke minst for de av oss som jobber i isp-er eller er nært beslektet med sådanne. Men alle som har ledd av dumme it-spørsmål finner sitt her. Og alle jenter som noen gang har forsøkt å få en nerd til å skjønne at det er en fordel med rl-forhold og at det faktisk er mulig om man bare var litt mindre sjenert og litt mer klar for å hoppe i tilbudene som faktisk finnes. Eller de av oss som bare har vært sure på sjefer, kontrollere og økonomiansvarlige som ikke egentlig følger med på hva som skjer. På mange måter så kan User Friendly minne om Dilbert i at det meste skjer på jobben, over pc-en. Men der i alle fall jeg tidlig fikk nok av Dilbert så holder User Friendly seg. Ikke minst fordi den evner å sette fingeren på aktuelle problemer og problemstillinger innenfor it- og nettverdenen generelt. Den sparker hit og dit til microsoft og google, til bloggere og nerder. Til spammere og innringere med dumme spørsmål, det meste blir tatt på kornet. Og jentene, selv om de er i mindretall kommer alltid best ut av det

Det er lov å legge ut opp til 6 striper på eget nettsted om man vil. Jeg vil og jeg skal! Det er mange lange og korte historier i UF, og jeg kommer til å legge inn den første i en slik historie, også kan man selv trykke seg videre, om man liker det man ser.

Denne stripa fra 28. februar i år begynte så vidt dagen før, det kan du se her (etter litt reklame). Den fortsetter og går over mange dager, den neste kan du se her. Om AJ finner en måte å få opp trafikken på? Les og se Historien tar noen avstikkere underveis, og slutter den 25. mars)

Neil Gaiman skriver i dag i bloggen sin:"When Denis Kitchen first told me that his daughter (then about 5) was drawing comics I made the kind of noises that you make when friends tell you that their five year old daughters are writing operas, performing brain surgery or designing shopping malls — a sort of a "how very sweet and I hope you aren't going to actually show me any of this please god" sort of noise.And then one day Denis showed me her comics. Which were good. Really honestly actually good, rather than something you just say is good to keep a proud parent happy."

Og det er sant! For alle med interesser av tegneserier og/eller barn og kanskje som meg også evnerike barn, dette er noe for oss! Jeg gleder meg allerede til ungene kommer hjem og kan titte på dette

http://www.alexakitchen.com
Alexa Kitchen, comics' child prodigy

Tegneserier en type litteratur som jeg setter svært stor pris på. Jeg var en av de ungene som lå med nesa i Donaldblader fra før jeg kunne stave meg gjennom dem, som kastet meg over alt fra Bamse til Tuppen og Lillemor, Fantomet, Søvpilen og AgentX9. Julia Jones og Iskalde Grøss, Ville vesten og Pellefant.

Noe av det setter jeg fremdeles pris på og ungene har tatt over stafettpinnen.

For min egen del så holder jeg meg mest til andre serier nå. Dagsstripene som det ligger linker til her til høyre titter jeg innom så å si hver dag. Da får jeg en passe dose politikk fra USA (Condorville, Doonsbury mfl.), oppdateringer om hva som rører seg på nettforonten (User Friendly) og en del mellommensklige betraktninger (For better and for worse, Jane’s world, 9 chickweed lane), alt med en god porsjon intelligent humor.

Men det går jo unna en del album også. I flere år har jeg spart på seier basert på eventyr. Vallhallserien koser hele familien seg meg. Også Sandman, da. Den stiller i en klasse for seg selv, og den eneste som kan slå den, er støresøstra hans, Death - The high cost of living.