Beates rasteplass

“Sjukehus forbyr helsesko” ” Motesko forbys ved sykehus” ” Helsefarlige helsesko” ” Forbyr helsesko på sykehus“

Jeg sitter her og lurer på hva som i alle dager skjedde i medieredaksjonene i går. I Aftenposten, Dagbladet, en rekke lokal- og regionsaviser samt både på TV og radio var det en stor sak at man har forbudt crocs ved Førde sykehus.

En ting er at et sykehus trekker en såpass merkelig og ulogisk konklusjon som at denne skoen skulle være skyldig i statisk elektrisitet nok til å slå ut et medisinsk apparat, en annen ting er å gjør det til en stor nasjonal sak.

Hva er sannsynligheten for at Førde sykehus har rett? Svært liten. Crocs har blitt brukt i flere år på tusenvis på sykehus i USA. Om det skulle være noen slik sammenheng så hadde det sannsynligvis komme for dagen for lenge siden. Heldigvis er andre sykehus her i landet mer edruelige enn avisoverskriftene. Men det jeg lurer mest på er hvordan i alle dager dette ble en så stor sak? Media elsker helsesaker og overskrifter med ordspill. Men allikevel?

Hos Avil ble det stilt et spørsmål om norrøne stjernemyter, og hvorfor vi ikke har slike. Først og fremst ville jeg sjekke om det er rett - om det er slik at det ikke finnes norrøne stjernemyter, eller om det bare er slik at vi ikke kjenner til dem. Det viser seg at det siste er rett, det finnes slike myter. I alle fall har jeg funnet spor av dem i boka “Star Myths, Tales of the Constellastions” av Marianne McDonald. Det er knappe referanser til dem, og om noen kjenner til flere eller vet hvor man kan finne utvidede versjoner blir jeg veldig glad for slik info.

Her er hva som står i forbindelse med navn og myter fra de skandinaviske landene.

Den store karlsvogna
Karl betyr “den store” og viser tilbake til Odin. Også her har den hatt navnet Storebjørn.

Den lille karlsvogna:
Den ble kalt den lille vognam Tors trone eller Odin. Stjernene i konstellasjonen er også blitt kalt Melkejomfruene på himmelen.

Draco
Det baltiske hav (?) (svenske kilder).

Orions belte
Fiskikallar - en stav.
Også kalt Friggs rokk. På denne spant hun skyene som lå over Midgard.
Kalevas svard og Kro er andre navn på disse stjernene.

Store hund
Greip, hunden til Sigurd. (Fåvnesbane?)

(Det var også en henvising til to dverter her, som Thor satte på himmelen som stjerner (?) men det finner jeg ikke igjen.)

*******

Litt mer ett googling:

I en av skapelsesmytene så setter Odin hele himmelen til å kretse rundt Nordstjernen (også kalt Odins øye.) Stjernene er gnister fra Muspelheim som han hang opp i Ymirs skalle. 

Sissel trekker frem i kommentarfeltet i posten om Auli vis a vie voldtektssituasjonen i Norge at de to mennene hun forteller har forsøkt å voldta henne har blitt utsatt for store mengder hets det siste døgnet.

Dette er en konsekvens som er hårreisende. Like hårreisende som at Aulie selv har blitt utsatt for store mengder hets og sjikane. Like hårreisende som at vi det siste halve året har sett at folk flest kaster seg over nakenbilder av kjendiser når det er mulig.

Det er ikke godt å se seg i speilet når vi komme opp i slike situasjoner. Det er jammen ikke et vakkert skue.

Vi elsker å grafse. Vi elsker å si stygge ting om folk, vi elsker å henge ut andre, vi fråtser i sladder og grafs.

Denne debatten er for viktig for oss alle til å ende i rennesteinen på en slik måte. Jeg har stor forståelse for de som mener at Aulie aldri burde kommet med navn på direkten, fordi ingen er tjent med offentlig gapestokk og blir opptatt av denne siden av saken. Jeg har stor forståelse for de som synes Aulie er tøff. Jeg har stor forståelse for Aulie selv. Jeg har til og med en god del sympati med mennene som nevn og for den situasjonen er i nå, enten ting skjedde på den ene eller andre måten.

Men jeg har overhode ingen gode tanker til overs for noen av oss når vi benytter oss av anledningen til å slenge dritt, enten det rammer Aulie, mennene som er navngitt eller andre som uttaler seg i denne debatten.

Hjemmelekse til meg og andre som ønsker å gjøre verden til et bedre sted: Lese historien om de to ulvene.

Bilde av T-rex

Bilde tatt av T-rex.

Bildet heter Den siste dans. Kunne det også hett “Puppet on a string”?

Jeg skrev et innlegg for en tid tilbake om Mitt liv som hund, og om å snakke sant om livet. Sammenhengen var historier uten håp, slik som de vi får hver dag gjennom media. Vi får elendigheten, andres elendighet, og vi blir så maktesløse fordi vi ikke ser fortsettelsen på historien, hvordan det snur og det som var så grusomt at vi ikke klarte å ta det inn over oss ikke lenger er så grusomt, at det tvert imot kommer gode dager.

 Vi møter andres smerte, vi ser den, men kan ikke gjøre noe med den, og vi blir apatiske og det oppleves håpløst.

Men hva med vår egen smerte? Hva gjør vi med den?

Det er en ting som av og til skjer i kirkesammenheng, og som jeg alltid blir provosert av. En eller annen sier “Vi i Norge som har det så godt.” Ikke minst blir barna trukket med i dette, enten som eksempel eller de som bør få vite dette. “Her i Norge har barna det så godt. I andre land er det krig, der er det sult, der dør barn fordi det ikke finnes sykehus.” Dette var en liten overdrivelse men budskapet er klart: Vi har det så godt. Dere barn som sitter her har det så godt.

Og der sitter jeg og ser på ungene som er tilstede. Noen har en forelder som er i ferd med å dø. Noen har akkurat opplevd en opprivende skilsmisse. Helt sikker sikkert sitter det barn der som bærer på smerter som vil prege dem for livet. Det sitter voksne der som fremdeles sliter med angst, depresjoner og fortvilelse over ting de opplevde som barn.

Vi i Norge som har det så godt.

Trond Viggo Torgersen sa noe da han var barneombud som burde vært et mantra for alle som tenker i de baner: “Et barn som har det vondt i Norge har det like vondt som et barn som har det vondt i Afrika”.

Noen ganger lurer jeg på om vi skammer oss over vår egen smerte? Over å ha det vondt? Vi er oppdratt med et “det er alltid noen som har det verre” - i betydningen “ikke klag”.

På samme måte som “alle har et sykjenbånn på Gjøvik” er det som “vi alle har et sultent barn i Afrika”. Så vi skammer oss over at vi føler oss elendige, og holder munn.

Men så er det jo sånn at det vi holder munn om det vil ut på annet vis. Så det blir litt klaging og syting, nesten uten av vi vet det. Og er det noe som er forferdelig å høre på så er det slikt, så da får vi passet vårt påskrevet. Og vi holder enda tettere munn. Men det må jo ut. Så blir vi irriterte og sure i stedet, vi hakker på folk rundt oss og er misfornøyde. Og når vi hører om andres smerte holder vi det ikke ut, det blir for voldsomt. Eller er det vår egen skjulte smerte som er for voldsom?

Som jeg ønsker meg et større rom til å rope ut smerte. Enten den kommer av tannverk eller brystbetennelse, at man holder på å dø av kreft eller at man har sjelevondt. Jeg ønsker meg at alle kunne tørre å kjenne på sin egen smerte, vedkjenne seg den og la den få rom. Ikke sammenligne den med andre sin smerte og tenke at “min er ikke stor nok”. Den er stor nok! Den må få den plassen den har krav på.

Og så, nå vi har ropt den ut kan vi ta en fest.

For noen dager siden hadde jeg en post som het “Og hvorfor i alle dager skal man ha en blogg”, der jeg oppsummerte litt av hvorfor jeg for ett år siden ikke så noen mening i blogger eller det å blogge.

Jeg fikk så mange gode svar at noen tanker har falt på plass.

Først, det er en del typer blogger som det er lette å forstå meningen bak - temablogger og informasjonsblogger av alle slag. Men hva med de som er halvveis dagbøker, betraktninger personlige beretninger som spriker i alle retninger? Enten de er mammablogger, katteblogger, hobbyblogger, sonitusblogger eller alt på en gang. Det er mange som spør i fullt alvor fordi de ikke forstår, eller fordi de er nysgjerrig.

I en av de tidligste bloggpostene mine skrev jeg om hvordan jeg opplevde at noen forum er som en diskusjonsklubb. Nå tenker jeg vel at blogger også er slik. Man har noe man har lyst til å snakke med noen om, noe man har lyst til å dele, og så gjør man det. Og så viser det seg at det finnes mennesker med samme interesser, som har lyst på å snakke om akkurat det samme. Det er et lite under, ikke minst for oss med litt småsære interesser eller som vil samtale om såpass tunge og alvorlige temaer at vi ikke uten videre kan ta det over gjerdet med naboen eller i lunsjen på jobb.

Rundt årtusenskiftet var det et tema som var oppe: “Den gode samtalen”. På radio, TV, aviser og i bøker etterlyste man den gode samtalen.  Jeg tror vi fant den. Den er her og nå, i blogger og på forum. Man setter seg ned, man setter av tid, og man samtaler. Om stort og smått, men overraskende mye om det en virkelig brenner for og har på hjertet. Og det gir gjenlyd. Temaer sprer seg fra blogg til blogg, nye tanker blir tenkt, nye samtaler innledes, nye mennesker blir fortrolige samtalepartnere.

Og ikke bare det, man gjør det med en enorm raushet! For man setter seg ikke ned i en krok og passer på at ingen lytter. Tvert imot, man gjør det på en slik måte at hvem som helst kan få lov å lytte om det virker givende, og også delta og komme med sine innspill og tanker til det som blir sagt. Det gjør at hver og en av oss kan få lov til å surfe rundt og lytte til andre som gir av seg selv, og vi får ta til oss alt hva vi trenger og har bruk for av det som blir sagt.

Er det ikke det ganske fantastisk?

The photo is taken by yoshiko314.

(Helt til slutt i et lite PS. Som med de fleste ting jeg ikke liker/ikke forstår vitsen med handler det vel irritasjonen over blogging for ett år siden mest om at meg selv. Jeg var sur på bloggingen.  Det ene var at jeg var så glad i forumformatet, og med bloggingen forsvant flere av de seriøse skribentene dit, og det ble færre mennesker lot seg overtale til å finne frem til gode forumer for god debatt. Med andre ord, færre mennesker å være sosial med på forum. Det andre var at jeg var sånn halvveis snurt over å ha blitt gammel og utdatert. I all viraken rundt blogging og bloggere hadde alle glemt oss, de første med hjemmesider som fikk den samme oppmerksomheten 10 år tidligere. Jeg hadde behov for å si “ha, jeg var kul en gang jeg også.”)

Enda et sitat fra en av Vera Henriksen sine bøker. Inspirer at Avil sin Ljos i kjømda så måtte jeg dra frem noen uleste bøker, og noen godleste og titte i de på nytt. Fra før hadde jeg bare lest Sagaens kvinner av Henriksen, men nå må jeg se til å skaffe meg noen flere. For de er en nydelig inngangsport både til sagane, skaldetradisjonen og Norden i brytningstiden mellom den norrøne tro og kristentroa.

Det var også den våren da jeg tok til å se meg om, se på en ny måte. Jeg hadde vært en fugleunge i redet, en som alltid ventet at andre skulle bringe meg det jeg trengte, og som pep og følgte meg sveket om ingen kom. Nå oppdaget jeg hva mine egne vinger kunne brukes til, at de bar, at de kunne føre meg hvorhen jeg ville. Og jeg tok til å søke mine egne steder og veier, felle mine egne dommer over mennesker og hendelser.

Dronning Astrid (kona til Olav den Hellige) i Dronningsagaen av Vera Henriksen

Vi var på vei inn i det lille sirkusteltet. Det var tett med mennesker som var kommet for å se på festivalens høydepunkt, ei indisk jente som var tradisjonell forteller. Hun hadde med seg musikere og nå skulle vi få se en forestilling som vanligvis trakk tusenvis av mennesker på en gang i India. Alle sitteplassene var tatt. I det musikken startet sto vi tett i tatt med andre foran tribunene speidende etter plasser å sette oss ned på. Vi snudde oss mot scena, og jeg stakk armen min bak ryggen for å finne handa til kjæresten min.

Jeg fant den. Trodde jeg. Men nesten i det samme jeg tok den så kjente jeg at nei, det er ikke ham. Jeg snudd meg og så opp i et helt fremmed mannsansikt som sto der jeg var så sikker på at kjæresten min skulle ha stått. Jeg ble vel rød og stammet fram et unnskyld og sa at det var feil hånd, og han lo kanskje og sa at det forsto han.

Jeg har lurt litt på hvordan det måtte være å stå der, og så plutselig få en hånd i sin, sånn uten videre. For min egen del så var det en litt underlig, og en litt god oppdagelse at man så raskt skjønner at man har tatt feil.

Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men maktsyke.

Sagt av Kristin Kongsdatter i Vera Henriksens Stavkjerringa.

Jeg har noen innlegg i bloggen hvor temaet er bla ondskap. Også er det en post hvor kommentarene har sirklet rundt det samme:

Å sloss mot det onde

De to ulvene

De to ulvene II

Om mine laster, og om irritasjonen over “Jesus feilsitert”

Det har pågått en lang og innholdsrik debatt i kommentarfeltet de siste dagene. En av kommentarene har jeg lyst til å løfte frem som et eget innlegg. Dette er skrevet av Jørgen Bjerke.

Noen tanker basert på C.S.Lewis:

Det finnes en teori som sier at det finnes to likeverdige krefter i tilværelsen, en perfekt god og en perfekt ond. Denne teorien kalles dualisme. Disse kreftene har alltid eksistert og vil for alltid være i krig mot hverandre. Vi på jorda vil derfor erfare både hyggelig og triste ting om hverandre siden vi er som sivile ofre i denne krigen.

Men hvem definerer at den gode kraften er god og den onde ond? De selv? Ville den onde definert seg selv som ond? Ond også sett utifra sin egen oppfatning av hva som er rett og galt? Hvorfor ville den ikke da slutte med ondskapen med en gang? En ond makt vil jo skyte seg selv i foten om den med fullt overlegg gjør ting den selv betrakter som galt. Altså at den medgir at den gode makten gjør rett og den selv gjør galt. Skulle den onde gjøre noe virkelig ondt i sine egne øyne, ville den ha pint og plaget seg selv, eller til og med drept seg selv. 100% gjennomsyret ondskap er altså selvutslettende.

Det må heller være snakk om to krefter som har motsatt oppfatning av hva som er rett og galt. Det den ene mener er rett, mener den andre er galt og omvendt. Men det betyr igjen at begge kreftene gjør det hver enkelt av dem mener er rett. Hvis selve ønsket om å gjøre rett er godt og selve ønsket om å gjøre galt er ondt, må følgelig begge kreftene ha en basis av godhet i seg.

Prøv å tenke etter hva perfekt 100% ondskap kan være. Kan noe være ondt for ondskapens skyld? Mennesker som er “onde” er dette for å oppnå noe godt for seg selv. Man dreper for å rydde unna noe man ikke liker, eller for å straffe noen man mener har gjort noe galt. Man forgriper seg på barn for å få en tilfredsstillelse. Man dyrker satan, frykt og ondskap fordi man selv er tjent med det, osv. Hele veien gjøres ondskap for å oppnå noe godt for seg selv. Kan du se for deg at noe er ondt kun for å oppnå noe ondt? Selv de som driver med selvpining, sier de får en tilfredsstillelse av det.

Ondskap er etter min mening ikke annet enn pervertert (forvrengt, ødelagt) godhet. Både den gode og den onde makten ønsker noe godt. Den gode av uselvisk art, den onde av selvisk art. For at noe ondt skal gjøres trengs det tiltak, initiativ, skaperevne og en hensikt. Men alle disse begrepene er i seg selv gode. Alt dette trengs også for å skape noe godt. Det onde må derfor låne kraft fra det gode for å utføre ondskap.

Ondskap slik vi kjenner den fra slike som djevelen, er altså ikke det stikk motsatte av godhet. Hva er da det stikk motsatte av godhet? Da må vi spørre: Hva er perfekt 100% godhet? Noen stikkord tror jeg er kjærlighet, skaperevne, initiativ. Ja, jeg vil sammenfatte det i begrepet “eksistens”. Den jødiske og kristne Gud kaller seg selv for Jahve som betyr “jeg er”, eller “jeg eksisterer”. Det er en vanlig oppfatning at godhet er skapende, opprettholdende og gjenopprettende, mens ondskap er ødeleggende. Det stikk motsatte av godhet vil jeg da si er ikke-eksistens. Som Eli Wiesel sa en gang: Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet, altså en ikke-eksisterende kjærlighet. En som hater viser i det minste interesse overfor den som hates.

Det motsatte av godhet kan derfor ikke være ondskap, men ikke-eksistens. Teorien om dualismen, der det onde og det gode står mot hverandre som to likeverdige motpoler, henger rett og slett ikke på logisk greip. En “dualisme” må i så fall være eksistens (som er godt) som motpol til ikke-eksistens (som ikke er noe som helst).

Røverdatter hadde et innlegg om å si folk sannheten for en tid tilbake. I kommentarfeltet på et av innleggene mine har det kommet nye lange tanker om sannhet. Og Inanna ønsker seg dikt.

Så her, Røverdater er noe jeg tenkte når jeg leste innlegget ditt. Inanna, her er et dikt til deg.

Ein Ferdamann

Ein Ferdamann
vart vis med vegen til sanning
og undrast strleg.
Han var grodd til med ugras.
“Å,” sa han,
“eg ser det har ikkje fare folk her
på lenge.”
So såg han at kvart strå
var ein særskild kniv.
“Vel,” mulla han til sist,
“der er sikkert andre vegar.”

Stephen Crane
Oversatt av Olav H. Hauge

The photo is taken by yoshiko314.

Aftenposten har fått en litt snodig sak fra NTB. På Hamar driver de nå og bygger ny stor skole. Der har man tegnet opp at det skal være unisexdoer. NTB(?) har intervjuet to kvinnelige “flerkulturelle” elever, og funnet ut flerkulturelle elever ikke vil ha unisexdoer. Dette er et problem som byggherren ikke hadde tenkt over, at flerkulturelle ikke vil ha slikt. De ville bare slå slammen to rom de.

Jeg er ikke flerkulturell. Men jeg har ikke så sans for unisexdoer av den grunn. Og jeg ville i alle fall ikke hatt det den gang jeg var 16 år. Og ettersom jeg har hørt en del historier om hvordan folk heller drar hjem enn å gå på doer med flere avlukker selv om de er aldri så lite unisex, og selv aldri så monokulturelle, så tror jeg ikke at jeg er alene om det.

Poll: Liker du unisexdoer?

Resultat: Liker du unisexdoer?

The photo is taken by yoshiko314.

Jeg har fått meg en ny seng. En sånn med hev og senk, med pneumatiske pumper under. Jeg trykker på en knapp, og så setter overkroppen seg opp. En annen knapp, også heiser knærne seg opp. Ungene synes det morsomste er at jeg også har en knapp som kan løfte senga nesten opp til taket.

Jeg har gjort en oppdagelse her i denne senga mi. At jeg ikke klarer å bedømme om senga ligger helt flatt eller om bein eller overkropp er heist litt opp. Ikke bare litt, forresten, det kan være de er heist ganske mye opp uten at jeg kan skjelne mellom det og å ligge flatt når det har gått en stund. Det er jeg litt overrasket over.

Da jeg lest psykologi på Blindern så var det mange ting i pensum jeg ble fascinert av. En av dem var å lese om hvor vanskelig det er for oss å vite hvorfor vi føler som vi gjør. At vi hele tiden forsøker å tolke både følelser og opplevelser ut i fra hva vi tror om oss selv, og den situasjonen vi er i. Ikke bare det, vi kreerer opplevelser ut i fra hva vi tror er rett.  

Her er noen eksempler på eksperimenter man har gjort. (Fritt etter husken, det kan godt være det er noen feil og mangler her.)

Man lot en mann og en kvinne måte hverandre på en vei, og så spurte man etterpå hvor attraktiv den andre var. Man lot også en mann og en kvinne møte hverandre på en hengebro, og spurte også de om hvor attraktiv den andre var. Resultatet var at den siste gruppa, fant den de møtte atskillig mer attraktiv enn de som møttes på en vei. Grunnen? På hengebrua hadde man allerede et høyt adrenalinnivå, pga av selve stedet. Å skjelne adrenalinøkning pga av at man er over et stup fra opplevelsen av fysisk å bli tiltrukket av et annet menneske er ikke så enkelt. Og man tilla altså en del av følelsene man fikk til den andre personen.

Et eksempel på det med å lage seg en opplevelse: En gruppe studenter fikk i oppgave å gjøre et helt meningsløst arbeid, å flytte pappesker fra ett sted til et annet. En gruppe fikk betalt, en annen ikke. Etterpå ble de spurt om arbeidet hadde vært givende eller ikke. De som fikk betalt svarte nei, de som ikke fikk betalt svarte ja. Hvorfor? Det ble forklart med at de som ikke fikk betalt på en eller annen måte måtte forsvare for seg selv at de hadde blitt med på en slik jobb, og derfor gjorde selve jobben til en all-right opplevelse. De som fikk betalt, derimot, hadde ikke dette behovet, betalingen var grunn god nok.

Det som slo meg mest av hvor lite vi egentlig vet om oss selv. Fysisk, jeg her i senga, som ikke kan svare på enkle spørsmål som om jeg ligger rett eller ikke. Emosjonelt, at vi ikke vet hva som gjør at følelser er til stede (om vi i det hele tatt merker oss at de er der), og mentalt i at vi forsøker å oppleve det vi tror er rett.