http://www.facebook.com/rasteplass

Velkommen!

Så jeg tok en stikkprøve som sikkert ikke er representativ. I fem minutter, fra 12.00 til 12.05 sorterte jeg alle avatarene som kom opp i feeden. Om samme person postet flere ganger telte jeg personen flere ganger.

Jeg delte opp i menn, kvinner og ikke mulig å kjønne ut i fra avatar. Så delte jeg opp i smil, alvorlig eller sur, og ikke mulig å se ansiktsuttrykk på mennene og kvinnene. Om noe er smil eller alvorlig er ikke helt lett å se på små bilder. Men det er egentlig greit, for det eneste jeg ville sjekke, var min opplevelse av bildet. Det kan derfor være at noe jeg har tolket som smil ville en annen tolket som alvorlig. Dette var resultatet:

Menn: 9 smil, 4 alvorlig, 1 usikker.
Kvinner: 7 smil, 3 alvorlig, ingen usikker
Ikke kjønna: 13

Konklusjonen er at når jeg opplever at menn i min feed smiler, er det ikke bare, som jeg lurte på til å begynne med, fordi man legger mer merke til det som skiller seg ut, og at jeg derfor kunne tro at flere smiler enn de faktisk gjør.

Et annet tema i kjølevannet av dette er reaksjonene til noen av oss jentene som diskuterte dette på twitter, @bharfot og @OdaRygh, hvor vi (i min tolkning) ser ut til å ikke like å være representater for å ha den smilende kvinneavataren. Hvorfor skulle det være så galt? Mener vi fremdeles at gutta er kulest?

Andreas Wiese hadde for noen dager siden en kommentar i Dagbladet under overskrifta: Hvis dekningen av Øygard-saken er kikking, kan kikking være verdifullt. Jeg er enig i de tankene han gjør seg – alt som skrives om denne rettsaken, som alle andre vanskelige saker er vond for den som blir rammet av det. Men samfunnsmessig tror jeg vi trengte denne saken. Wiese formulerer seg slik:

Dom er ennå ikke falt i saken, men det er likevel mulig å snakke generelt om nytten av at overgrepssaken blir bredt omtalt. Vi vet at i Norge i dag finnes det jenter og gutter som blir misbrukt av eldre. Det skjer i hemmelighet. De unge lever med dette i et lukket univers der bare de og overgriperen vet hva som skjer. Når en Vågå-saken blir synlig i mediene, er det grunn til å håpe at ofrene i disse ukjente sakene er opptatt av og leser om den. Kanskje får de slik hjelp til å se sin sak utenfra. Saken kan gi dem mot og innsikt til å fortelle noen om hva som skjer. Diskusjonen om bevisføring kan gi innsikt i viktigheten av å ta vare på eventuelle fysiske bevis. Det er nyttig kunnskap.

Jeg tror han har rett. Og i dag sto følgende sak inne på NRK sine nettsider: Senteret for incest og seksuelle overgrep i Sogn og Fjordane har opplevd overraskande stor pågang sidan opninga. Saka mot den overgrepstiltalte ordføraren i Vågå skal ifølgje leiinga ha trigga fleire av brukarane til å ta kontakt.

Det er klart det finnes negative sider med så mye fokus på en sak, men i denne saken velger jeg for min del å vekte de positive tyngre enn de negative.
Utover det er jeg litt sjokkert over det NRK-artikkelen også forteller:
Sogn og Fjordane har lenge vore det einaste fylket i landet utan eit tilbod for menneske som har vore utsette for incest og seksuelle overgrep.
Et fylke som ikke har hatt et slikt senter før i 2012? Det viser vel nettopp også hvor dårlige kår det fremdeles er for ofre i slike saker? Om noen skulle tvile på det.

I drømmen gikk jeg nedover en vei sammen med ei venninne og den nye kjæresten hennes. Vi småpratet, før de ba meg fortelle en historie. Jeg begynner å fortelle en historie, og sier samtidig noe om at historier, de er fulle av symboler, og at å kunne dette språket i enkelte historier er essensielt for å forstå bestemte historier. Slik man også i malerkunst vil forstå mer av et bilde om man kan symbolspråket i tradisjonen til dette maleriet. Kjæresten til venninna mi spør om det er slik at eventyr kan endte dårlig, med drap og uten forløsning. Jeg svarer at ja, det kan de, og da er det som oftest rettet mot kvinner, som en advarselshistorie for de situasjonene der flest kvinner blir drept.
I det samme blir jeg usikker på om jeg skal si mer, for jeg kjenner ikke kjæresten, og det slår meg at det kanskje er ufint å si til en ny kjæreste at temaet i slike eventyr er det samme som i kriminalstatistikken over mord. De fleste kvinner som blir drept blir drept av partneren sin.

Men jeg tenker på dette, kommer det plutselig et monster løpende nedover på stigen bak oss. Han er stor og kraftig og huden er brennende rød. Vi rekker knapt å skrike før vi gjør det eneste naturlige – stuper ut i elva som renner ved siden av stien. Elva er stri. Midt uti sier venninna mi til meg: «Hva symboliserer dette i historien?» «Jeg vet ikke», svarer jeg, « jeg har ikke rukket å tenke på det ennå. Men jeg forstår det nok i morgen.» Vel over på den andre siden ser jeg at monstret rett og slett har vadet over. Jeg kaster meg tilbake. Midt i elva skjønner jeg at han er på vei tilbake på nytt – og i stedet for å svømme tilbake til neste bredd legger jeg på svøm nedover, elva er stri, og strømmen går raskt, han vil ikke rekke å gå nedover like raskt som jeg svømmer og blir dratt med vannet.

Rundt en sving står det et hus ved bredden, dørene går rett ut i elva, og vi går inn, trekker pusten – og i det samme er monsteret der på nytt, han er på vei til å slå inn døra. Vi hopper på nytt ut i elva, men begynner å bli slitne, og det går opp for oss at vi aldri slipper unna. Da sier venninna mi at om det er slik at vi aldri slipper unna, da kan hun jo like gjerne bare leve det livet hun ønsker, i stedet for å bruke tiden sin på å flykte.

Vi går ganske rolige opp på bredden der vi var først. Vi går rolig oppover stien vi kom ned. Ett nytt monster møter oss, denne gangen er det en liten mann utkledd som dverg med en stor kniv som kommer løpende i mot oss med kniven hevet og ville hyl. Rolige går vi ut mot elva, og setter oss på en stein, ser ut over vannet. Klovnen stanser opp foran oss. Rolig senker han kniven. Så løfter han haka, det står noe der.

«Løft på håret mitt» står det. Vi løfter på håret. Langs hele halsen står det små beskjeder. Han er utsendt av Dagbladet for å kåre en sommervinner. Han har en rekke gaver til de som ikke skygger banen. Mens han står der kommer det andre «monsteret», han er ute i samme ærend.
Og så våkner jeg.

********

Markjordbærene i overskrifta viser til en av de zenhistoriene jeg liker best, og som har vært mye i bakhodet mitt den siste uka.

* Unngå personkarakterstikker og påstander om motiver, gå til saken.
* Unngå tendensiøse gjengivelser av stridsspørsmål.
* Unngå tendensiøs flertydighet.
* Unngå å tillegge motstandere standpunkter de ikke har.
* Unngå fremstillinger som er usanne, ufullstendige, skjeve, holder tilbake relevant informasjon.
* Unngå ironi, sarkasme, skjellsord, overdrivelser eller trusler.

Det jeg har forsøkt å gjøre er å gi mitt bidrag til en forståelse av hvordan det er å leve med ME. Den gang denne bloggen ble startet var det så å si ingen som skrev om ME, eller erfaringene med å leve med ME. Det var en stemme som manglet. Om det er ett tema som går igjen i det jeg skrev om ME så er det dette – min erfaring med mitt liv, samt å fortelle historien til noen av andre jeg har fått bli kjent med opp gjennom årene. At disse erfaringene er mer allmenngyldige enn private ble dessverre slått fast av en annen forskningsrapport som kom i fjor, SINTEF sin om situasjonen for ME-syke i Norge. Om min blogg har vært med på å skape større kunnskap og forståelse for dette er det derfor ikke noe jeg tenker rammes av den negative karakteristikken som blir gitt i Tidsskriftet, men et viktig bidrag, nettopp til nyansering og kunnskap. (Mange av disse postene er nå slettet fordi de er for utleverende om man ikke er anonym, noe jeg ikke lenger er. Om man er spesielt interessert er det derimot mulig å få tilgang til dem.)

Jeg har ganske bevisst holdt meg unna å diskutere ME på nett de siste årene. Første gang jeg hørte om ME fikk jeg servert omtrent følgende forklaring av en kjent norsk psykiater: Jeg vet ikke stort om ME, men jeg vet at prognosen er dårlig om man melder seg inn i ME-foreningen.

For meg, den gang ukjent med både hva jeg selv feilte og med ME var påstanden absurd, det var som å si at prognosen for synet er verre hos de som melder seg inn i blindeforbundet. Hva er årsak, hva er virkning? Psykiateren hadde lært dette på en konferanse for nevrologer, og når jeg forsøkte å lese meg opp mer og snakket med min egen fastlege, så virket det som om dette var et utbredd syn. Det virket bare ikke som om de så det absurde i utsagnet, det var for dem en opplevelse av selve sykdommen.

Siden den gangen så har jeg selv havnet i denne gruppa med «dårlig prognose om man melder seg inn i en forening». Det var ikke noe jeg valgte selv, det var en diagnose som ble gitt meg, og som jeg har opplevd stigmatiserende på mange måter. Det kan man få litt ømme tær av. Jeg vet fra eget liv, og fra andres liv at denne typen stigmatisering er mer enn bare flåsete bemerkninger i en teoretisk debatt. Den virker inn på hvordan man blir behandlet som menneske i det diagnosen man har blir kjent. Derfor opplever jeg å nøre opp under myter om «ME-folket» som ganske alvorlig.

Hva disse mytene er har forandret seg opp gjennom disse årene denne bloggen har bestått, og ettersom man faktisk har fått mer kunnskap til denne sykdommen. Det siste året har jeg opplevd at noen nye myter har festet grepet. De sier: «ME-syke er aggressive. ME-syke trakasserer folk. ME-syke avviser at psyken spiller noen rolle i sykdommen. ME-syke er umulige å forholde seg til. Å møte ME-syke i debatt gjør en utmattet.» Man snakker om en debatt som om den er delt i to, og hvor den ene siden ikke er interessert i å høre eller vite av det den ander siden mener fordi de av subjektive grunner ikke «liker» det som blir sagt.

Det er lett å slenge ut av seg slike påstander, noen ganger med humor, andre ganger i alvor. Men dette er med på å skape den verdenen man ser rundt seg fordi vi alle, enten vi vil eller ei, ser det som støtter opp under det vi allerede tror og mener og har hørt. Det er klart man finner ME-syke som oppfyller mytene. Slik man ville funnet den samme typen holdninger og tanker om man lette i andre grupper av befolkningen.

Slike ideer fører også til at man siler den informasjonen man faktisk får med seg. Hva man tror om den man samtaler med eller leser tekster av legger store føringer for hvordan man tolker det man hører eller leser.

Jeg skrev at jeg har holdt meg unna debatten de siste årene. Grunnen til det er at jeg har opplevd at uansett hva jeg har skrevet eller sagt, så når det sjelden gjennom de ideene den jeg diskuterer med har om hvem jeg er og hva jeg mener. Jeg opplever meg selv som nyansert, som åpen for svært mange vinklinger og tanker. Jeg er både enig og uenig med de fleste som er opptatt av ME-saken, og det jeg måtte ha av sympatier og antipatier handler sjelden om hva man tror og mener, det handler om hvordan man oppfører seg. Det kan se ut som om at når man er nyansert er man lett å bruke som en representant for den ene eller den andre siden om man leter etter skiller. Hvilken «side» jeg har blitt trukket til ansvar for å representere har variert ut fra ideene den har som plasserer meg.

Så også nå i denne lederen i Tidsskriftet. Jeg er trukket frem som en av tre representanter man bruker for å trekke en konklusjon om oppførsel i sosiale medier, og for å stå for en bestemt holdning der. Og jeg lurer oppriktig: Hvor i min blogg, hva i det jeg skriver gir grunnlag for disse konklusjonene man har trukket? Jeg finner dem ikke. Og da tenker jeg at også her har man gått i fella med å forme virkeligheten som man ser den, ikke egentlig forsøkt å faktisk se. Folk med ME som blogger og bruker sosiale medier representerer mange forskjellige syn på sykdommen, har funnet forskjellige løsninger for å leve med den, eller forsøke å bli friske. Og min helt subjektive opplevelse er at disse også representerer mer nyanserte stemmer enn de fleste andre som uttaler seg om ME, selv om skråsikkerheten gjør seg gjeldende, også her.

Hagen og enkelte andre har i det siste sagt at generell kritikk av grupper er bedre enn kritikk av enkeltpersoner. Hva tenker du?
@ beaterast

Denne reglen kombinert med at man ikke skal sitere gjør det vanskelig å være presis.
@Mulbat

@nmgds tar opp det som for mange av oss er en selvfølge – det er handlinger, ikke gruppetilhørighet som bør være gjenstand for kritikk. Så kan man mene at i en gruppe så handler medlemmene så likt at man kan rette kritikken på gruppenivå. Men er dette konstruktivt på noen måte? Gir denne typen kritikk noen forandring? Den kan gjøre det, men slik den vanligvis opererer gjør det det ikke. Svært ofte kjenner ingen seg igjen i kritikken, og det oppleves bare som støy. Om man tilhører gruppa som blir omtalt himler man litt med øynene over kunnskapsløshet hos motparten eller blir provosert og slenger litt med leppa andre veien.

Det @DavidSommerseth skrev er noe som ikke har slått meg tidligere, men som jeg tror er rett. Når man generaliserer kritikk behøver man ikke sjekke ut om det man sier eller skriver faktisk stemmer utover det at det er noe man har «inntrykk av». Når det er generelt er det omtrent umulig å tilbakevise for andre. Det å ta jobben med faktisk å grave opp fakta blir overlatt til de som er uenige i det som blir skrevet. Og her tror jeg faktisk et av problemene med nettdebatt og trolling kommer inn – det kastes ut påstand på påstand, og jobben med å svare skikkelig er stor og vanskelig. For det tar tid å sjekke ut fakta og finne gjøre den jobben det er å underbygge det man sier. Når man som deltager i en diskusjon tillater seg å snakke i generelle vendinger, så tar man ikke ansvaret for dette, man overlater jobben til den andre. Så ja, det er virkelig en form for ansvarsfraskrivelse. Når man derimot kritiserer en bestemt persons handlinger eller uttalelser så kan man få en diskusjon disse to i mellom, der det er lettere å få frem fakta. Man må være presis i kritikken sin, og man må underbygge den i et begrenset format.

Presisjon er nettopp det @Mulbat trekker frem. For å komme videre, for faktisk å ha en opplysende debatt der vi alle blir klokere, og ikke bare graver oss ned i skyttergraver så er vi avhengig av presisjon. Og det er ikke lett når man snakker i generelle vendinger.

Utrykket “å fiske i opprørt vann” eller i “opprørt hav” har jeg hørt flere ganger men var ikke klar over at utrykket var så gammelt, ei heller at det hørte en historie med. Ikke minst moralen som er lagt til mange nye tanker for min del. Her i min oversettelse til norsk:

En mann fisket i en elv. Etter å ha strukket nettet fra den ene elvebredden til den andre bandt han et tau rundt en stein og slo med denne i vannet for å få den oppskremte fisken til å svømme uten å se seg for inn i nettet. En av de som bodde på stredet så ham og bebreidet ham fordi han grumset til det rene drikkevannet deres. “Men jeg må forstyrre elven på denne måten”, svarte han, “om ikke dør jeg av sult”.

Moral: Det er det samme med nasjoner. Agitatorer lykkes best når de hisser til strid.

På eventyrmåten. De sier noe om hvordan vi mennesker fungerer på enkelte plan i livet. Eventyrsannhet er noe annet enn realismesannhet.

Men; til de som skriver om nettroll som sprekker: Mennesker som diskuterer på nett er ikke troll i eventyrbetegnelsen, selv om de måtte oppføre seg trollete på den ene eller den andre måten. De er mennesker. Mennesker med ideer og tanker. Selv om man ikke liker ideene og tankene som blir utrykt, eller måten de blir utrykt så finnes det overhode ingen kobling til de trollene som sprekker i eventyr.

Hvorfor begynte man å snakke om troll på nett? Jo fordi noen mennesker la ut agn – de ville at folk skulle bli sinte, de ville se reaksjonene til folk, de ertet, de terget, de tok ut sin egen kjedsomhet eller kreativitet på nett. De var ikke interessert i seriøs debatt, de var interessert i å leke seg, og da trengte de noen – helst mange – å leke med. De la ut et agn. Og om noen tok tak i agnet dro de fiskesnøret inn. “To troll” på engelsk. Trolling på norsk, eller dorging.

Så har ordet og betydningen av ordet slik det ofte gjør forandret seg. Mange (meg selv blandt dem) har trodd det har handlet om den mytologiske skikkelsen troll. Og handlingene man beskriver har gått fra å være en bestemt handling til å være folk på nett som ødelegger diskusjoner, som skriver side opp og side ned om det samme, folk som ikke klarer å følge skikk og bruk på nett eller som bare er svært vanskelige å forholde seg til.

Mange islamkritikere har oppført seg på denne måten, og det er vel en av grunnene til at mange ikke har orket/villet/har sett noen vits i å forholde seg til slike debatter på nett. Det er ingen vits i å diskutere med folk som troller på nettet. Det eneste man oppnår er at man henger etter i et snøre uten å få noe igjen for det sjøl.

Og uansett hvor mye jeg måtte tro på at troll sprekker i sola – så gjør ikke trolling det.

Det er mye å si om denne boka, og også dette forfatterskapet. Stephenson er i mine øyne en av de mest spennende forfatterene vi har. Han begynte med en bok jeg ennå ikke har lest da den har vært vanskelig å få tak i, The big U. Så en økothriller, Zodiac som er en helt grei thriller, men ikke slik at man sperrrer øynene opp over den. Så ble det gitt ut noen bøker som skapte oppsikt. Cyberpunkbøker som var flotte, men som hadde en noen ekstreme avslutninger som mange syntes virket som et kaos som tydet på at forfatteren rett og slett gikk lei hele prosjektet sitt. (Jeg leste dem også slik, selv om Stephenson selv sier at nei, det var slik han ønsket at de skulle være.)

Men så er det i mine øyne forfatterskapet tar helt av, først med Cryptonomicon, deretter The Baroque Cycle. Bøker som drar naturvitenskap, IT-teknologi og idehistorie inn i et fantastisk eventyr av et litterært landskap. (Jeg har blogget om disse tidligere.)

Siden kommer sci-fi boka Anathem hvor man sitter igjen med tanker og ideer fra filosofihistorien som sprenger grensene for hva jeg klarer å ta inn over meg, og igjen tenker jeg at dette er stoff han må ha jobbet utrolig mye med for å klare å skape god litteratur av.

Og nå altså Reamde. (Ikke Readme som jeg trodde til jeg hadde lest et godt stykke ut i boka.) En forholdsvis enkel og greit thriller over 1000 sider, der vi kastes ut i en vill jakt mellom russisk mafia, islamske terrorister, spionorganisasjoner i flere land, samt en dash kinesisk politi. Dette iblandet et tema som han i 2011 kan gjøre på en langt mer troverdig måte enn i cyberpunkbøkene sine (da en virtuell virkelighet bare var på ideplanet), nemlig hvordan virtuelle samfunn griper inn i våre liv. I denne boka er det WarCraft utfordreren T’Rain som er dette virtuelle samfunnet. Der er “gold-farmers” ikke er noe man skal slå ned på og stenge ute slik det gjøres i dag i denne typen spill, men noe man legger opp til skal få seg et godt levebrød, til alles nytte. Som Richard sier i boka, en geskjeft som generer 1-10 milliarder i året bør respekteres.

NB – spoilervarsel på det som nå skrives:

Boka er på mange måter helt enkel når det kommer til plot. Trådene blir lagt i de første hundre sidene, og alle blir samlet. Det er rett og slett plankekjøring der man relativt raskt får en ide om hvordan det vil slutte. For min del hadde jeg rett. Og det var helt, helt greit. Boka er et fyrverkeri av en thriller, den virker som et gedigent overskuddsprosjekt for en som de siste årene har utvidet horisonten og kunnskapen til mange av oss. Det er han vel undt, og jeg er utrolig glad for å ha fått være med på denne turen og.

Og jeg skulle gjerne sett den filmet på en god måte.