Det er meme-tid, det er sikkert. Og det er lørdagskveld og slikt å gjøre også, så hvorfor ikke. Denne kom fra Stjernesøkeren.

Jeg gleder meg til:

- Neste klem av ungene. Jeg er sikker på at de har verdens deiligste.

- At den fantastiske legen Dr. Harald I. Nyland får overrekt en gave fra medlemmene på ME-forum.

- At gangveien vi har jobbet så hardt for skal bli ferdig.

- Middagen i kveld! Det er festmiddag, og jeg gleder meg til god mat i senga.

- Sove godt inntil mannen min i natt.

- Å se neste episode av Beck - jeg har kjøpt de to første sesongene og er på god vei ut i andre sesong.

- Å se Stardust når den kommer.

- Å lese Harry Potter 7.

- Til at mannen får reparert litt på laptopen min slik at jeg slipper striper over skjermen.

- Til i morgen tidlig, for da kan jeg lese søndagsutgaven av yndlingsstripene mine på nett.

- Til neste poster på Tyvlyttet og Lillefy. Det koser jeg meg alltid med.

- At alle infeksjoner som raser for tiden tar slutt, og at kroppen er tilbake der den var for noen uker siden.

- At jeg skal bli så bra at jeg kan fortelle eller lese for ungene igjen, og synge. Og at jeg kan ha dem her inne så ofte de vil.

- At jeg skal bli så lite var for lys og lyd at rullgardinene og vinduene kan opp, og øreproppene vekk.

- At jeg er i stand til å lage meg den maten jeg ønsker meg selv.

- Til å komme meg ut igjen! Gjerne med rullestolen som står og venter og støver ned.

- Til å kunne snakke på telefonen.

- Til å se skoleavslutninger og være på foreldremøter.

- Til å sitte stille på ei lita bru i nærheten med ungene, og se på øyenstikkere og ta bilder ute.

- Til å kunne ligge og duppe i vannet og kjenne sjøen på alle kanter.

- Til å kunne ta heisen opp og ned trappa, sette seg ned i stua og lese avisen.

- Til å kunne legge ungene. Og stå opp med dem om morran.

- Til å kunne krangle, bli lei meg eller bli glad uten at pulsen og adrenalinet stiger slik at jeg blir dårligere.

- Til å bli så bra at jeg orker å skrive alle de tingene jeg tenker på, og som jeg synes skal bli skrevet.

- Til å se igjen venner, og kanskje spise kake og drikke kakao med noen på Pascal.

- Til å kunne si til mannen at han kan sove lenge.

- Til å klare å ha småunger rundt meg som kan kravle på meg, dra meg i håret og rope.

- Til å bli kjent med de ungene på nytt som egentlig er en del av “mine unger” - barn av venner og familie som har blitt flere år eldre siden sist.

- Til å kunne vaske tøy, tørke støv, vaske gulv og vinduer.

- Til å gjøre litt nytte for meg igjen i huset.

- Til å kunne pleie syke barn og syk mann.

- Til ikke å være så redd lenger, redd for at dette som er nå aldri skal ta slutt, og at det jeg gleder meg til å gjøre når jeg blir friskere aldri skal skje.

Jeg tagger herved Historien om O.

Oisann, den bloggen er forsvunnet? Da tagger jeg Lothiane, som har vært innom, og ikke er borte!

Fryd vil vite 6 sære ting om meg.

Jeg kan ikke komme på noen.

Ikke bare med meg, men jeg kjenner ingen som er sære.

Bare seg selv, og veldig fine.

Sære høres ut som noe litt ekstremt i en negativ retning. Det er sikkert ikke ment sånn, men det er den eneste assosiasjonen jeg får. “Ikke vær så sær”. “Hun er så innmari sær”. Som en måte å si at man er forskjellig - og at det ikke er helt greit.

Nå er det ikke slik folk har skrevet om det når de har fått dette memet. Det er hyggelige ting vi har fått vite om folk. Fine ting som jeg er glad for å få vite.

Så jeg døper det om jeg. Til 6 ikke-sære ting om meg, men som sier noe om hvem jeg er.

1 - Jeg blir utrolig glad i de fleste mennesker jeg kommer i kontakt med. Og det tar ikke slutt. Men jeg er ikke spesielt god til å vise det, eller følge det opp. Og jeg kan finne på å gå rundt og ha dårlig samvittighet for det i tiår etterpå.

2 - Jeg kan ikke fordra gruppetenkning, eller at det blir snakket om mennesker som om de er en del av en gruppe og ikke “tenker sjøl” eller hvor tankene og meningene blir forenklet ned til det ugjenkjennelige for de som befinner seg i denne gruppa.

3 - Jeg blir nesten alltid en “djevelens advokat”. I kristne miljøer vil du høre meg argumentere mot kristendom, og i ateistiske miljøer for kristendom. For det er alltid 20,50 sider av hver sak, minst, jeg får et så presterende behov for å få frem noen av de som får minst plass at jeg ikke klarer å holde munn. Og det kan være litt slitsomt til tider.

4 - Ikke minst er det slitsomt å ikke klare å holde munn når en lærer eller en annen har blitt kritisert over lengre tid, det sammenkalles til møte, og så holder alle de som har gått og snakket i korridorene i månedsvis kjeft, og den eneste som tar ordet blir meg, som egentlig kanskje ikke syntes det var så ille, men om ikke fikser at ting skal forbli usagt.

5 - Jeg liker ikke smaken av syntetisk mat.

6 - Hm. Denne får stå åpen til en eller annen fyller den ut i kommentarfeltet på mine vegne.

Om noen har lyst til å ta opp tråden, og ta i bruk dette memet - versegod!

Og du finner den her:

http://movies.yahoo.com/feature/stardust.html

(Ja, det er Robert De Niro du ser der.)

Selv kjenner jeg ikke igjen mye fra boka - men jeg krysser fingeren for at det er bra!

Hvorfor henger den dyslektiske elgen etter tennene i toppen av ei furu?

WP.com har fått en ny widget (en sånn sak i siden på margen her) hvor man på et kart kan skrive ting. Hos meg ligger det nå et kart over Oslo helt nederst i margen til høyre her, og hvem som helst kan skrive inn beskjed der. Hvor har du bodd, for eksempel? Men gjør ikke som meg, bare trykk uten å zoome først. Jeg tror jeg havnet et sted på Fornebu da jeg egentlig skulle lage en pil på Bygdøy…

*******

Poly har klart å lage sånne fine merker på hvor hun har bodd. Mine blir bare rare tall.

Men Andromeda har en fin link til en side hvor du finner bilder fra alle gater i Oslo! En mann, Arill E. Andersen har gått rundt i Oslo og tatt bilde av hver eneste gate. Noen har han tatt flere av, og så er de lagt ut på Kvasier. Ufattelig morsomt å finne igjen gamle adresser og titte opp i sine gamle vinduer.

Aftenposten har en sak i dag om ufrivillig seksuell oppmerksomhet i forsvaret. Nesten halvparten av kvinnene som er i forsvaret utsettes for slikt. For de som er i marinen er tallet 8 av 10.

Iselin Helland som har tenkt seg til forsvaret sier:

- Sånn samfunnet er i dag, er jeg overrasket over undersøkelsen.

Poenget er vel at det nettopp er slik samfunnet vårt er. Vi har bare lullet oss inn i en rosa sky og latet som om det ikke er slik. Det er kanskje på tide å få øyene opp for virkeligheten?

“Sjukehus forbyr helsesko” ” Motesko forbys ved sykehus” ” Helsefarlige helsesko” ” Forbyr helsesko på sykehus“

Jeg sitter her og lurer på hva som i alle dager skjedde i medieredaksjonene i går. I Aftenposten, Dagbladet, en rekke lokal- og regionsaviser samt både på TV og radio var det en stor sak at man har forbudt crocs ved Førde sykehus.

En ting er at et sykehus trekker en såpass merkelig og ulogisk konklusjon som at denne skoen skulle være skyldig i statisk elektrisitet nok til å slå ut et medisinsk apparat, en annen ting er å gjør det til en stor nasjonal sak.

Hva er sannsynligheten for at Førde sykehus har rett? Svært liten. Crocs har blitt brukt i flere år på tusenvis på sykehus i USA. Om det skulle være noen slik sammenheng så hadde det sannsynligvis komme for dagen for lenge siden. Heldigvis er andre sykehus her i landet mer edruelige enn avisoverskriftene. Men det jeg lurer mest på er hvordan i alle dager dette ble en så stor sak? Media elsker helsesaker og overskrifter med ordspill. Men allikevel?

Noen har bursdag i dag.

Gla i deg!

Egentlig skulle det være noe vakert her, men jeg får ikke lastet opp denne nydelige saken fra yahoo. Du får heller trykke på linken.

http://video.yahoo.com/video/play?vid=290877&cache=1

Ha en fin dag!

Takk for enormt mange gode innspill i innlegget Bør vi ha lavere trygdeytelser for å få flere folk i arbeid?  Dette er ganske nye tanker for meg, så her kommer bare løse synsinger fra min side, ikke noe jeg har kunnskap om overhode. Nå svarer jeg litt hulter til bulter til alle i en ny post.

Om konjunksjonene: Poenget var vel nettopp at Danmark var ganske dårlig stilt da de satte i gang dette. De hadde en ledighet på 8-10 prosent, og ville forsøke noe helt nytt. Koblingen til England kjenner jeg ikke, men de tok jo et ganske annet valg. Det som skjedde videre var at de andre europeiske landene slet mer og mer, mens at det i Danmark gikk bedre og bedre. De var på en helt annen måte enn de andre landene i stand til å tilpasse seg.

Om jeg har forstått det rett, så har til og med Norge mindre oppsigelsesvern enn Frankrike, Tyskland og England, som har ganske andre regler for dette.

Og det som handler om oppsigelsesvern er helt essensielt i denne flexicurity-modellen. Det skal være lett å si opp, og det skal være lett å bli sagt opp.

En av de som omtaler modellen på norsk er Torbjørn Røe Isaksen i en dagbladkronikk fra 2005: Den franske modellens død.  Han mener det er dette som er suksessen:

Når Jens Stoltenberg i valgkampen sa at «Europa ser til Norge» har han til en viss grad rett. Men når han legger til at det er vårt godt utbygde system for offentlig velferd Europa misunner oss, tar han feil. Det moderate høyre- og venstrekrefter i Europa ser i Norge er såkalt «flexicurity»; kombinasjonen av et relativt fleksibelt, åpent og moderne arbeidsmarked med noen grunnleggende velferdsordninger som sikrer hjelp og støtte til dem som faller utenfor. Det er nettopp fordi vi har færre reguleringer og mindre statlig kontroll at politikere i rigide Frankrike og gjennomregulerte Tyskland ser til Norge.

Det kan godt være at det (bare) er reguleringene som er det man ser til Norden etter. Men det er ikke det som utgjør modellen. Modellen fungerer ikke uten at alle elementene er til stede. Modellen  baserer seg på tre elementer:

- Det fleksible arbeidsmarkedet der man kan si opp lett, og bli sagt opp lett

- Et godt utbygd velferdssystem der det ikke er noe problem å gå uten arbeid

- En arbeidsmarkedspolitikk som sikrer at alle får tilbud om jobb eller utdannelse. (!)

Særlig det siste punktet her er interessant. Jeg har tidligere skrevet om erfaringene fra Danmark i forhold til det å være syk. Mens man i Norge kan oppleve å bli stilt for rette og må bevise sin uskyld (at man faktisk er syk, ikke bare snylter) så opplever man i Danmark å få spørsmålet: “Hva kan vi gjøre for deg”.

Nå vet vi jo ikke hva suksessen skyldes. Kanskje er det bare flaks? Kjetil  Nordsletten sier spennende ting om dette i kommentaren Er Norden et forbilde? fra 2005

Uansett så mener jeg man har sett at gode trygdeordninger, samt et aktivt tilbud fra staten om arbeid eller utdannelse til alle fører til flere i arbeid. Man forsøkte også i Danmark i 2002 å kutte trygdeytelsene til enkelte grupper hvor det var stor arbeidsledighet, slik at det økonomiske i seg selv skulle bli et incentiv. Det skulle “betale seg å arbeide”. (Hørt det før?) Det fungerte ikke.

Og det er kanskje både kjepphesten min og det jeg brenner for personlig - å få snudd holdningen til at det er det enkeltes menneskes vilje og innsats som er bærebjelken i det å få folk i jobb. At det er snakk om god eller dårlig moral. Jeg tror ikke det er det. Jeg tror heller ikke på at det handler om ønsket om bedre økonomisk fortjeneste, og at det hjelper å “sulte folk” til å skulle ville jobbe. Jeg tror at de aller, aller fleste som faller utenfor gjør det fordi vi har et samfunn som ikke makter å gi arbeid til alle, og som møter folk med fiendtlighet og mistenkeliggjøring enten de faller utenfor pga av sosiale forhold, samfunnsmessige forhold eller sykdom. Det er dette de har unngått i Danmark, og som jeg mener vi bør skjele til, så raskt som mulig.

En påstand som mange ser ut til å ta for gitt er at det er en sammenheng mellom størrelsen på trygdeytelser folk i arbeid. I den forbindelse er det spennende å se til Danmark, som virker som har forsøkt nettopp det motsatte - de har høye trygdeytelser. Ikke bare det, de har ikke den karenstiden vi i Norge har for å få arbeidsledighetstrygd om man sier opp jobben sin.

Hva er erfaringene med dette?

At Danmark har styrket sin økonomiske posisjon og har det mest fleksible arbeidslivet i Europa. Erfaringene er ikke at folk utnytter systemet, men nytter seg av systemet til sitt eget og samfunnets beste.

I Norge har vi et problem med at mange arbeidstagere mistrives på jobben, bla på grunn av mobbing. Vi har en god del sykemeldinger som bunner i at folk blir syke av arbeidsmiljøet sitt. En bedre løsning enn å sykmelde seg ville være å si opp jobben når den gjør en arbeidsufør. Men det gjøres sjelden, nettopp på grunn av karenstiden som gjør en oppsigelse uten en ny jobb å gå til et økonomisk tungt løft. Det å gå arbeidsledig er også stigmatiserende og en psykisk påkjenning. Både fordi nye arbeidsgivere er skeptiske til folk som har vært arbeidsledige en periode, og fordi man har en usikker økonomisk situasjon.

Danmark har erfart at et system, Flexicurity som legger opp til hyppige jobbskifter og perioder utenfor arbeidslivet har ført til mindre stigmatisering og en mer uproblematisk situasjon “mellom jobber”. Når de samfunnsøkonomiske virkningene også ser ut til å være veldig bra, så kan man jo lure på om dette ikke ville være noe å forsøke for oss og. Og ikke minst, hvordan teorien om at høyere trygd betyr dårlige samfunnsøkonomi kan stå så sterkt, på tross av erfaringene om at dette ikke stemmer?

Når EU er så opptatt av velferdsstater, og ikke minst de nordiske løsningene, er det nettopp evnen til omstilling som trekkes frem. Sammenhengen mellom omstillingsevne og evnen til å håndtere en stadig sterkere globalisering er opplagt. Begge deler ser ut for, i motsetning til hva som tidvis blir trukket frem, å være avhengig av at menneskene som skal utføre omstillingen opplever at de lever i et trygt samfunn, med gode sosiale og økonomiske sikkerhetsnett.

************

En evaluering av den danske modellen: Flexicurity - Utfordringer for den danske model

Jeg ble tagget av Olava

1) Hvor mange bøker eier du?
Har overhode ingen anelse. Mange. Både for mange og for få. Men vi har ikke en stor leilighet, og selv om det meste av den er fylt opp av bøker, pc-er og lego, så har vi jo ikke noe stort bibliotekrom eller masse plass, så det er sikker mange med stort hus som har mer.

2) Hvilken bok var den siste du kjøpte?
Jeg har nettopp bestilt Kafka på stranden, Blankets og tre MK romaner. Med de har ikke kommet enda. De som har kommet og blitt fortært var de jeg har skrevet om her.

3) Hvilken bok var den siste du leste?
Jeg har hatt en ny runde med Austen og Fielding.

4) Nevn fem bøker som har betydd mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger.

Den eneste boka jeg kan si med sikkerhet at jeg har lest tre eller flere ganger er Bibelen om man tar med de barneforkortelsene jeg leste som barn. Men det er en rekke bøker jeg har lest to ganger, og så lest litt her og der i senere. De av dem som har betydd mest:

Hobbiten og Ringenes Herre av Tolkien.

Broene brenner av Kaj Skagen

Ein roman om kjærleiken og døden av Knut Hauge

Den hemmelige hagen av Frances Hodgson Burnett (Denne har jeg nok lest tre ganger, ja. Minst.)

5) Oppfordre andre til fylle ut dette i sin blogg

Da vil jeg tagge Pauline og Sissel og Eli

Hos Avil ble det stilt et spørsmål om norrøne stjernemyter, og hvorfor vi ikke har slike. Først og fremst ville jeg sjekke om det er rett - om det er slik at det ikke finnes norrøne stjernemyter, eller om det bare er slik at vi ikke kjenner til dem. Det viser seg at det siste er rett, det finnes slike myter. I alle fall har jeg funnet spor av dem i boka “Star Myths, Tales of the Constellastions” av Marianne McDonald. Det er knappe referanser til dem, og om noen kjenner til flere eller vet hvor man kan finne utvidede versjoner blir jeg veldig glad for slik info.

Her er hva som står i forbindelse med navn og myter fra de skandinaviske landene.

Den store karlsvogna
Karl betyr “den store” og viser tilbake til Odin. Også her har den hatt navnet Storebjørn.

Den lille karlsvogna:
Den ble kalt den lille vognam Tors trone eller Odin. Stjernene i konstellasjonen er også blitt kalt Melkejomfruene på himmelen.

Draco
Det baltiske hav (?) (svenske kilder).

Orions belte
Fiskikallar - en stav.
Også kalt Friggs rokk. På denne spant hun skyene som lå over Midgard.
Kalevas svard og Kro er andre navn på disse stjernene.

Store hund
Greip, hunden til Sigurd. (Fåvnesbane?)

(Det var også en henvising til to dverter her, som Thor satte på himmelen som stjerner (?) men det finner jeg ikke igjen.)

*******

Litt mer ett googling:

I en av skapelsesmytene så setter Odin hele himmelen til å kretse rundt Nordstjernen (også kalt Odins øye.) Stjernene er gnister fra Muspelheim som han hang opp i Ymirs skalle. 

Aulie sitt utspill har gitt støtet til en rekke viktige problemstillinger.

Sissel tar tak om hun burde sagt noe eller ei - og til om folk burde like at hun gikk ut på denne måten eller ei. Og hun griper tak i at dette fører til et feil fokus. Her tar Sissel feil, tenker jeg. Det er vi, ikke Aulie som har muligheten til å ta debatten dit vi vil. Sagt er sagt spist er spist, vi kan like utspillet eller ikke, men den gir oss muligheten til å se på voldtekt med nye øyne. Og den sjansen kan vi gripe.

Liberaleren og Helge Øgrim tar opp det prinsipielle med ytringsfriheten. Diskusjonen rundt det er verdt å få med seg.

Milton Max har skrevet i flere kommentarfelt, og har mest vært opptatt av dette: Hva om hun lyver eller husker feil? Det kan være, og det er en av grunnene til at man skal holde holdet kalt. Men om Aulie lyver eller ei, så er det hun representerer her så typisk at det er allmenngyldig. Og Marx sin reaksjon er også viktig - og allmenngyldig.

Det er nettopp dette dilemmaet, at vi ikke vet hvem som sitter med “sannheten” og hvem som sitter med “løgnen” som gjør at så få voldtektsmenn blir dømt. Problemet er ikke for lite politi. Ikke for korte fengselsstraffer. Problemet er at i det vi står ovenfor de to menneskene som fremstår som offer og overgriper, så ser verden mye mer komplisert ut enn den gjør når vi jakter på en serievoldtektsmann i avisen.

Men det er denne virkeligheten - den der vi ikke klarer å skille sannhet fra løgn som er nøkkelen til det store voldtektsproblemet i Norge.

En voldtektssituasjon er sjelden et overfall i en mørk gate. Og situasjonen er sjelden så klar at vi kan si at vi vet hva skjedde. Når Marx trekker frem problemet med å “huske rett” så handler det også om å oppfatte en situasjon forskjellig. Det er en lang glidende overgang fra jenta som sier ja til sex uten å ville det til mannen som overfaller i mørket. I tillegg til at vi ikke vet hvem vi skal tro på så er grensene uklare for hvordan offer, gjerningsmann og vi utenfor oppfatter situasjonen.

Så hva skal vi gjøre? Her er mine forslag:

Når svært få voldtektssaker fører til dom så er det fordi de fleste voldtektssaker ikke passer inn i vårt juridiske system. Kvinner lar vær å anmelde, fordi prosessen rundt en voldtektssak oppleves som et nytt overgrep. Det kvinner trenger er en bekreftelse på at deres opplevelse er gyldig. Det får de sjelden i en rettssak. Tvert imot så ender voldtektsmannen som oftest med en bekreftelse på at han ikke har gjort noe galt.

Aulie peker på et par grunnleggende behov offer har i slike saker når hun sier: -De skal vite hva de gjorde mot meg. -Jeg vil at de skal si unnskyld. Dette er noe helt annet enn “hevn”. Det er et behov for å bli sett og å bli hørt. Dette er behovsom vi som samfunn bør notere oss, ta på alvor og også hjelpe til å fylle.

For å klare det trenger vi et annet system rundt alle de voldtektene som ikke har mulighet til å føre til straff av voldtektsmannen. Vi trenger et system der offeret for støtte, og hvor overgriperen blir fortalt hvordan den andre opplevde situasjonen. Det kan organiseres på flere måter, hovedsaken er at de som er involvert i en slik prosess er dyktige, og at det gjøres på en god måte. Som samfunn plikter vi å gi offeret oppbakking og støtte, og vi plikter også å fortelle overgriperen at det som skjedde ikke aksepteres av oss. Det må også organiseres slik at det fanges opp om samme person gang på gang overgriper seg. Er muligheten for fellende dom tilstede, så skal saken over i det ordinære rettsapparatet om offeret ønsker dette. Selvfølgelig er det også slik at de sakene som bør opp i en rettssak følges opp langt bedre enn i dag . Bistandsadvokat Birgit Vinnes har konkrete forslag til hva som må til.

Vi trenger gode voldtektsmottak der kvinnene får hjelp, støtte og omsorg. I dag er det et stort problem at mange leger behandler voldtektsoffere på en måte som oppleves som et ytterligere overgrep. Det forekommer ofte spydige kommentarer, hardhendt undersøkelse og sinne rettet mot offeret. (Ja ,det høres utrolig ut, gjør det ikke? Allikevel er dette altså en erfaring som går igjen.) Det må finnes en enkel mulighet til å rapportere disse legene raskt og et system som sørger for at det blir fulgt opp og settes en stopper for.

Vi må ha et omfattende holdningsskapende arbeid. I dag gjøres dette med gode erfaringer i mobbesaker i barneskolen. Vi trenger å få et like godt og utstrakt arbeid rundt personlige grenser. Både å respektere sine egne og andres. På 90-tallet var det et veldig vellykket prosjekt i noen bydeler i Oslo hvor målet var at jenter skulle bli flinke til å sette grenser for seg selv. Dette er viktig, ikke bare for jenter men også for gutter. Et stort problem for mange har alltid vært at man har sex fordi man føler det forventes av en. Det er vanskelig å si hvor grensene går når det handler å opplevelsen av å bli presset til sex, og det å oppleve at sex er et overgrep. Det har vist seg at en bevisstgjøring rundt at det er helt greit å si nei til sex fører til store forandringer i hvordan jenter takler sexpress.

Samtidig må man være klar og tydelig på at andres grenser skal respekteres, og at det å tråkke over andres grenser er et forbrytelse og et alvorlig overgrep. Det må vises til eksempler hvor overgrep ofte skjer: I forhold der en presser på for sex uten at den andre er klar for det. På fester og nascspill. I situasjoner der offeret er ruset og enten er helt bevisstløs eller bare ikke i stand til å forsvare seg.

Fokuset på denne typen overgrep og holdninger til det må belyses i media. Det må debattprogrammer til, det må dokumentarer til og det må komme et massivt fokus på dette, som alle er klare på følgende: Det er aldri greit å ha sex med noen som ikke selv setter pris på det som skjer. Og det er begges ansvar å sørge for at den andre virkelig vil ha sex med en.

Som foreldre har vi et ansvar for å snakke med våre barn, både guttene og jentene. Som venner har vi et ansvar for å ikke lukke øynene for det som skjer i vår bekjentskapskrets eller i vår familie.

Vi har alle at ansvar for ikke å bortforklare anklager om overgrep. Det skjer at folk lyver om slikt. Det må aldri være en unnskylding for ikke å ta slike anklager på alvor.

Man må få øynene opp for hvilke konsekvenser denne typen overgrep har hatt for titusener av nordmenn. Man må forstå hvilket stort samfunnsproblem det er og at vi alle er ansvarlig for å komme dette til livs. Vi må forstå at dette er en ukultur i det norske samfunnet som vi ikke vil ha, og som vi alle vil være med på å få en slutt på.

Og inntil det skjer skal vi ikke la temaet la ligge, eller forbli uberørt av det.

********

Polyanna skriver om holdingene kvinnene møter når de har anmeldt og fått saken sin opp i retten. Anbefales.

Sissel trekker frem i kommentarfeltet i posten om Auli vis a vie voldtektssituasjonen i Norge at de to mennene hun forteller har forsøkt å voldta henne har blitt utsatt for store mengder hets det siste døgnet.

Dette er en konsekvens som er hårreisende. Like hårreisende som at Aulie selv har blitt utsatt for store mengder hets og sjikane. Like hårreisende som at vi det siste halve året har sett at folk flest kaster seg over nakenbilder av kjendiser når det er mulig.

Det er ikke godt å se seg i speilet når vi komme opp i slike situasjoner. Det er jammen ikke et vakkert skue.

Vi elsker å grafse. Vi elsker å si stygge ting om folk, vi elsker å henge ut andre, vi fråtser i sladder og grafs.

Denne debatten er for viktig for oss alle til å ende i rennesteinen på en slik måte. Jeg har stor forståelse for de som mener at Aulie aldri burde kommet med navn på direkten, fordi ingen er tjent med offentlig gapestokk og blir opptatt av denne siden av saken. Jeg har stor forståelse for de som synes Aulie er tøff. Jeg har stor forståelse for Aulie selv. Jeg har til og med en god del sympati med mennene som nevn og for den situasjonen er i nå, enten ting skjedde på den ene eller andre måten.

Men jeg har overhode ingen gode tanker til overs for noen av oss når vi benytter oss av anledningen til å slenge dritt, enten det rammer Aulie, mennene som er navngitt eller andre som uttaler seg i denne debatten.

Hjemmelekse til meg og andre som ønsker å gjøre verden til et bedre sted: Lese historien om de to ulvene.

Det kan vel ikke bare være meg som synes hele situasjonen rundt Marianne Aulies utspill på P3 er helt surrealistisk?

I et par måneder nå har vi rast over overfallsvoldtekter. Det er blitt skreket opp om lengre straffer, mer politi, nei til innvandring, og alle har vært enige om at dette er forferdelig. Selv de som har utrykt seg om skjørtelengden til kvinner har ment det.

Det har vært noen sobre stemmer oppi dette. Som har pekt på at overfallsvoldtekter i Norge er et forholdsvis lite problem, i alle fall satt opp med de enorme voldtektstallene vi har av typen venne-/festvoldtekt. Som sier at problemet her er ikke en farlig mann - men at menn generelt har feil holdninger til jenter og sex, og at dette må jobbes med.

Det har vært skrevet side opp og ned om problemene med å få en voldtektsmann dømt. Kanskje er det så mye som 10% av alle voldtekter som blir anmeldt, og av dem igjen er det 5-6% som blir dømt.

Senest i morges sa Mona Høynes at hun ikke ville anbefale noen å anmelde voldtekt med mindre de har risikert livet for å forsøke å stoppe det. Jeg har sagt det samme. (Uten sammenligning for øvrig.)

Alle vet at en voldtekt er noe som kan knekke et menneske for år. Den eneste relevante sammenligningen er annen blind vold - at en mann går berserk med jernstang og overfaller intetanende menn på vei ut av bilen, på vei inn i oppgangen, på et toalett på et utested. Eller en mann som blir slått mens han slumrer på sofaen på slutten av en fest, en mann som dopes ned og så slås helseløs uten annen grunn enn at mannen med jernstangen har lyst, og synes det er greit.

På samme måte som slik blind vold fører voldtekt til fysiske skader og psykiske skader.

Men vi har ingen måte å møte dette på. Vi lar det skje. Vi er lei for det, men vi kan ikke stille opp og ta vare på rettsikkerheten til de som rammes.

Så er det da en kvinne som roper opp og sier “det skjedde meg, og de som gjorde det var disse to”.

Og så raser debatten, kvinnen kalles pr-kåt, hun bør anmeldes, hun burde holdt kjeft etter så lang tid, hun burde anmeldt da. Osv osv. Hvor ble det av kravene om bedre rettsikkerhet for offeret? Hvor er nå kravene om de lange fengselsstraffene? Hvor er ropene om mer politi?

Først - jeg har tidligere skrevet at det som gjør voldtektssaker så umulige er at det er ord mot ord, og for å ta vare på rettssikkerheten kan vi ikke gjøre det på noen annen måte enn det vi gjør i dag.

Men jeg har sett dette før. Jeg har sett dette når et menneske etter år reiser seg og sier - “han, han har drevet overgrep på meg så og så lenge” - og ingen vil høre, og ingen vil tro. Husker dere Festen?

Jeg har sett det før når noen kjenner en som har vært av de få som har blitt domsfelt for overgrep - “Men han var jo dømt uskyldig, vi kjenner ham.”

Det har vært vondt å overvære. Det er faktisk like vondt å se nå.

Kan man sammenligne denne saken med Yssen-saken? Jeg var av dem som sa hun ikke burde gått til VG. Jeg mente hun burde tatt dette på en annen måte. Det var ikke så mange som var enige med meg. Men syntes også Valla oppførte seg utrolig klønete - det er klart hun burde lagt seg flat og sagt unnskyld. Og jeg er ser ikke forskjellen her. Hvorfor skal ikke disse gutta si like mye unnskyld?

Hvor ble de som sa at om noen oppfatter noe som mobbing så er det mobbing? Om noen oppfatter noe som voldtekt så er det voldtekt?

Hva er det med oss som gjør at vi blir mer opptatt av at ingen skal få en beskyldning slynget ut etter seg, enn at det i Norge faktisk ikke finnes noen som helst annen måte å si ifra om det som har skjedd på?

Det triste i denne saken er jo at uansett hva de gutta har gjort, trodd de har gjort, ment de har gjort, så er ikke en slik offentlig anklage noe som vil feste seg stort. Det vil bli møtt på akkurat samme måte som slike saker vanligvis blir møtt. Med å unnskylde dem. Med en tanke om at det ikke var så ille. Med å si rett ut at Marianne Auli ikke er troverdig, eller at hun er teit og dum. Bare se på Søviknes - folk brød seg ikke engang så mye at de lot være å ha ham til ordfører etter å ha forgrepet seg på en mindreårig.

Det er på tide at det ikke lenger er slik. Måtte det, og ingenting annet bli fokuset i denne saken.

*******

Oppfølging i ny post:

Marianne Aulie - hva gjor vi nå? Forslag til handlingsplan mot voldtekt

Det er ikke bare meg. Avil og Iskwew blogger.

Andre poster jeg har skrevet om voldtekt.

Polyanna har også et fint innspill.

Lea oppfordrer folk til å anmelde før foreldelsesfristen. Hun sier også noe om holdninger blant norske menn, som jeg opplever at er den viktigste vinklingen her, i denne posten.

thinking with my fingers har noen gode refleksjoner.

Liberaleren tar opp ytringsfriheten i det å navngi noen, og også at media siden sensurerer dette.

Siden jeg har litt Austenfeber om dagen så passer det bra å hente en gåte - en “Charade” fra Austens Emma. Den er nok ganske umulig å løse, med mindre man er utrolig god i engelsk, eventuelt har lest romanen og husker den sånn halvveis. Men som tidligere sagt, poenget med gåter er ikke å klare å løse dem. Det er å kose seg med dem, høre svaret og kanskje huske det senere.

CHARADE

My first displays the wealth and pomp of kings,

   Lords on the earth! their luxury and ease.

Another view of man, my second brings,

   Behold him there, the monarch of the seas!

But ah! united, what reverse we have!

   Man’s boasted power and freedom, all are flown;

Lord of the earth and sea, he bends a slave,

   And woman, lovely woman reigns alone.

Thy ready wit the word will soon supply,

May its approval beam in that soft eye!

I alle fall når det kommer til å underholde meg på grå dager.

Jane Austen og Ang Lee

Mitt første møte med Austen var gjennom kameralinsa til Ang Lee. Sense and sensibility, en film med manus av Emma Thomson var et utrolig hyggelig bekjentskap. Jeg ble utrolig betatt, uten helt å vite hvorfor. Det var den første filmen jeg så av Ang Lee, og jeg ble fascinert av roen, personinstruksjonen og kameravinklingen.

Jane Austen og den gode gjenfortellingen

Jeg fikk tak i “The complete Novels of Jane Austen” og satte i gang med første gjennomlesning. I dag er boka ganske fillete og paperbacken har fått hjelp av plastbind. Den er nemlig perfekt for tunge dager - svært lettlest, ordene glir raskt, situasjonene er akkurat passe spennende i beste legeromanstil. For det det handler om er ham og henne, og om de får hverandre eller ei. Jeg forsto ikke først hva det var som gjorde dette så tiltrekkende, bare at det var nettopp det, tiltrekkende. Men svaret var ganske enkelt: Måten historien fortelles på.

På samme måte som en god action er skåret over samme lest som enhver annen god action med helter og skurker og kanskje en som vi trodde var good guy som allikevel var bad guy eller omvent, så er handlingen svært enkel. Og på samme måte som at kvaliteten på en actionfilm ikke handler om en original historie, men hvordan den blir fortalt, så er det slik med kjærlighetshistorier og. Allerede for 1000 år siden ble det skrevet ned i Beowulf: We love the telling, and we rejoice in the retelling. Om den er god, vel å merke.

Og på samme måte som at kvaliteten på en actionfilm ikke handler om en original historie, men hvordan den blir fortalt, så er det slik med kjærlighetshistorier og. Allerede for 1000 år siden ble det skrevet ned i Beowulf: We love the telling, and we rejoice in the retelling. Om den er god, vel å merke.

Austen har et vidd, en intelligens, et øye for detaljer, personligheter, for intriger, for de små tingene, for personlighetstrekk og forandringer. En selvironi og en uhøytidelighet. Hun løfter historier som kunne vært rimelig banale til å bli store litterære perler.

Gwyneth Pathrow som en kjedelig Emma

Jeg hadde sett Sense and sensibility, blitt forelsket i både Ang Lee og Austen. Jeg ville se mer. Emma fra 1996 med Gwyneth Pathrow var neste film ut. Det var en gedigen skuffelse, og siden har jeg ikke likt Pathrow. Filmen var langdryg og kjedelig, Pathrow stiv og like kjedelig. Ikke engang Toni Collette som jeg er stor fan av klarte å redde filmen.

Jane Austens Bridget Jones

På samme tid som dette hadde jeg to andre bøker på nattbordet: Bridget Jones’ dagbok og Bridget Jones: På randen av Helen Fielding.

Jeg lo godt av Bridget (selv om jeg hoppet over alle dataene om vekt, veiing og røyk), men enda bedre ble det når jeg så at dette var jo Austen på nytt. Dette var sikkert godt kjent i Austenland, men for meg ble det som å oppdage noe helt nytt, ingen hadde fortalt meg at Jones’ dagbøker var basert på Austenskikkelser og historier.

Det er et poeng hos Fielding at Mark Darcy (som Jones ender opp med) har samme etternavn som Mr. Darcy, Mannen med stor M i Pride and prejudice. Og nettopp Pride and prejudice var en stor slager som BBC-serie i England på denne tiden. Bridget med venner sitter og sikler på Colin Firth som Mr. Darcy. (Firth spiller også Mark Darcy i filmen om Bridget Jones.)

Det er nettopp Pride and prejudice er malen for hele denne boka. Vi har ett stykk svært, svært rik mann som virker hoven og uinteressert i alt som befinner seg nedenfor ham på den sosiale rangstigen. Han forelsker seg i den kvinnelige helten, hun synes han er dum. Etter å ha sagt klart i fra at han er en dust (en veldig fornøyelig avsnitt hos Austen), så skjønner hun at hun har tatt feil av ham og forelsker seg hun og. Problemet er nå hvordan hun skal få ham til å skjønne det, og at han høyst sannsynligvis mislike henne. Som bifigur har vi en annen mann som har krenket vår helt på det verste. (Wickham hos Austen, Daniel Cleaver hos Fielding.) Hos Austen har wickham blant annet forsøkt å såre vår helt med å forføre og stikke av med hans unge søster på 15 år, hos Fielding hadde Cleaver sex med ex-kona til Darcy kort tid etter bryllupet. Denne mannen er vår heltinne svak for.

I bok to om Bridget Jones har hun blitt sammen med Mark Darcy. Det blir raskt slutt på grunn av misforståelser, og ikke minst på grunn av dårlig råd fra venner og selvhjelpsbøker. Denne boka er også skåret over lesten fra en annen nydelig Austenroman, Persuation. Overtalelse.

I overtalelse så møter vi en kvinne i slutten av 20-årene som har et kjærlighetsforhold bak seg. I begynnelsen av 20-årene var hun hemmelig forlovet med sitt livs store kjærlighet, men ble overtalt - presset av familien sin til å si opp forlovelsen, da han var unge og uten penger. Nå møtes disse to igjen. Hun med visshet om at han er tapt for alltid, men at han var og er hennes store kjærlighet. Han med en fremdeles såret stolthet, og på jakt etter en helt annen kvinne å gifte seg med - han vet bare ikke hvem enda. Hun er forfalt har mistet all skjønnhet, han har fått seg en posisjon slik at han nå er et godt parti.

Denne romanen har en god del fine situasjoner, og sammen med selve rammefortellingen er det disse Fielding så fornøyelig har tatt i bruk. Både hos Austen og Fielding så overfalles Kvinnen av barn som leker, setter seg på henne og nekter å la henne reise seg opp. Barna forsvinner plutselig, og den som har grepet inn og fjernet dem uten å si et ord verken før eller etter er Mannen. Den andre situasjonen er en ute i guds frie natur der vår Kvinne tilfeldigvis overhører Mannen i samtale med en av de aktuelle kjærestekandidatene. De snakker om henne, og Mannen kommer med noen ord om det å sette venners råd over sitt eget hjerte. Noe kjærestekandidaten forsikrer om at hun aldri kommer til å gjøre. Senere skades kjærestekandidaten av et uforsiktig hopp - hos Austen holder det på å ende i en tragedie, og Fielding er det bare en forstuet fot. Men begge steder ender dette opp med at kjærestekandidaten i stedet finner seg en annen mann. En melankolsk mann som tidligere har vært forelsket i Kvinnen, og som er Mannens beste venn.

I det fjerde eksempelet derimot, har Fielding tatt en morsom vri. Hos Austen ender dramaet mellom de to hovedpersonene med at Mannen har forstått at han elsker sin Kvinne, men tror ikke hun lenger elsker ham. Han skriver et brev, bedyrer sin kjærlighet, og ber om at hun må si om det er håp eller ei. Og dermed er det gjort.

Hos Fielding derimot skjer det samme. Kvinnen sier noen ord som overhøres av Mannen, han fatter håp, skriver et brev, og overrekker Kvinnen. Men i forfjamselsen så gir han henne feil ark. Han gir henne et dikt som overhode ikke har noe med forholdet dem imellom å gjøre, så han får ikke noe beskjed fra henne samme kveld om at han også er Mannen i hennes liv. I stedet får vi en tur innom et fengsel i Thailand, en drapstrussel og en vittig forsoningsscene mange kapitler senere.

Mansfield park - forvirret film

Neste film ut nå var Mansfield park fra 1999 av Patricia Rozema. Den var en merkelig blanding av Mansfield Park og ideer om Jane Austens liv. Blant annet var hovedpersonen fremstilt som Austen selv, der hun skrev en rekke noveller som barn og ungdom, noveller tatt rett fra Austens ungdomshistorier. Oppi dette fikk vi en stor dash kritikk av slavehandel, en dash hint om incest, lesbisk erotikk og partnerbytte.

Noen syntes filmen var veldig bra (ikke jeg) - men den hadde ingenting med Mansfield park å gjøre. de ytre rammene var der, men personene var så forandret i hva de tenkte, sa og oppførte seg at den burde hett noe helt annet.

Jeg har ikke noe problem med at man må kutte og forandre når en lang roman skal gjengis på film. Jeg har heller ingen problemer med at folk ser annerledes ut enn de er beskrevet i boka. Jeg liker også godt å ta en bok og tenke helt nytt, slik Fielding gjør i sine bøker.

Men det jeg synes er problematisk er når hovedpersonen, Fanny Price ikke lenger er Fanny Price. Når personligheten hennes er det motsatte av hva den er i boka er det ikke lenger noe igjen av denne skikkelsen, og da er det tåpelig å fortsette å kalle henne Fanny Price. Om man skal utforske en bok i en ny setting eller en ny tid, så er det jo selve kjernen i boka, tonen i boka eller temaet i boka man må se på. Ikke de ytre rammene. I Mansfield park er det bare rammene som står igjen.

Clueless og Bride and predjudice

To filmer som viser hvordan det kan gjøres å ta Austen ut av rammene og inn i noe helt nytt er Clueless og Bride and predjudice. Clueless av Amy Heckerling fra 1995 er plassert i Beverly Hills blant overklasseungdom, fancy klær og svømmebasseng. Det er en herlig, lett og intelligent kommedie basert på Emma, og har alt det Pathrows Emma aldri hadde av letthet, humor og lek.

Bride and prejudice av Gurinder Chadha fra 2004 er noe så morsomt som Austen i Bollywood. Med musikk, dans og elefanter møter vi igjen Mr. Darcy som rik Nordamerikaner og hotelleier og Kvinnen (Elizabeth/Lizzy hos Austen) er her en nydelig, klkk intelligent indisk øvre middelklassejente - med Lizzy sine mange dumme småsøstre og håpløse mor.

Pride and prejudice x 2

Helt til slutt, mange har fått med seg de to mer klassiske innspillingene av Pride and prejudice fra de siste 15 årene. Den store BBC serien som Bridget Jones (og resten av England) var så opptatt av ble gitt ut på jubileumsDVD for et år siden, og kan kjøpes rimelig. Selv er jeg ikke så begeistret for den, men det virker som om jeg er alene om det. I 2005 kom filmversjonen med Keira Knightley som Lizzy. Denne når heller ikke helt opp til Ang Lee sin Sense and sensibility, men er absolutt verdt et møte.

Denne posten ble skrevet på styrten etter å ha blitt inspirert av en Austenpost hos Elis Lesebabbel.

Et skrin uten lokk og lås og slå,
dog gyllen skatt det gjemmer på.

Hilsen fra T-rex i anledning dagen:

For en stund tilbake så jeg en artikkel i en Svensk avis der en mannelig forsker uttalte at han ikke ville forske på kronisk trøtthetssyndrom eller ”innbilnings syke kvinner” som han sa. For en krenkende uttalelse, hvem var det som var så uheldig å gi den manne et kjemisett i julegave da han var liten?

ME er overrepresenter av kvinner, men det er MS også, og alle vet jo at det ikke er en sykdom som man innbiller seg, det samme vil vise seg med ME også. MS ble også sett på som psykisk eller av enkelte som hysteri. Den dagen det er helt klart hva ME er vil dessverre all lidelsen som er påført pasientene grunnet den misstroen på om det er en reel sykdom bare være en personlig erfaring som så mye annet.

Jeg vil med dette bilde gratulere alle dere kvinner med dagen med ønske om god feiring, og kanskje det er på tide for et større antall av oss menn med litt mer konstruktiv utvikling.

- T-rex

For noen uker siden var mange provosert av Haugsgjerd uttalelser om voldtekt - og hva kvinner burde gjøre. Og mange poengterte at måten hun skrev på var med på å gi kvinnene skylden for volden de ble utsatt for.

Jeg var en av dem.

Willy Pedersen har i en kronikk i Aftenposten kommer i dag, Voldtekt rammer ikke blindt, med gode råd til jenter for å unngå voldtekt. Han sikter også til Haugsjerddebatten med å si:

Samtidig hardner debatten til: På den ene siden enkelte - anført av Hilde Haugsgjerd, redaktør i Aften - som mener at unge jenter trenger råd og tips om hvordan de skal forsvare seg.

På den andre siden adskillig flere, som dels synes å mene at offentlige råd av dette slaget er unødvendige (”dette vet vi allerede”), dels at “det kan bidra til troen på at kvinner er medansvarlige i voldtekt”.

Men Pedersen sine råd, til forskjell fra Haugsgjerd sine virker ikke stigmatiserende. For der Haugsgjerd skriver om det helt opplagte, og med så store penselsstrøk og så unyansert at det bare blir tomme ord, så vet Pedersen hva han snakker om, og den informasjonen han gir, og måten den blir gitt på er ting det er godt å lese og ta inn over seg.

Pedersens fokus er ikke de få (i voldtektssammeneheng) overfallsvoldtektene som det er svært vanskelig å beskytte seg mot, på samme måte som all blind vold der noen har planlagt et overfall på en utenforstående. Hans fokus er blant annet den store mengden av voldtekter som kalles vennevoldtekter. 10% av alle jenter i det utvalget Pedersen har sett på har opplevd voldtekt og de fleste er av denne typen. Her er det ikke snakk om blind vold - her ser man mønstre i hvem som blir rammet som er såpass tydelige at man kan og bør snakke om det.