Napoleon og kirken

Napoleon tok paven i arrest og gjorde llers som han ville med kirken, sa til en kardinal: «Eminense, vet De ikke at jeg har makt til å ødelegge kirken?» «Jo», svarte kardinalen, «men det har vi selv forsøkt i 1800 år, uten hell».

(Fra kronikken “Den katolske kirke i krise av Janne Haaland Matlary.)

Ateisten og teisten

”Si meg” sa ateisten,” Hva er egentlig sannheten, finnes det en Gud?”

Mesteren sa: ”Om du vil at jeg skal være helt ærlig, så vil jeg ikke svare.”

Senere krevde disiplene hans å få vite hvorfor han ikke hadde svart.

”Fordi det ikke finnes noe svar på spørsmålet hans” sa Mesteren.

”Så du er en ateist?”

”Nei, absolutt ikke. Ateisten gjør den feilen at han benekter det som vi ikke kan si noe om,”

Etter en pause for å la dette synke inn, la han til: ”og teisten gjør den feilen at han bekrefter det.”

*******************

God påske!

Skal man le eller gråte av helseministeren?

Den 2. februar 2010 var det en ny interpellasjon om ME i Stortinget.

For 3 år siden skrev jeg om den første interpellasjonen i Stortinget om ME. Det var Laila Dåvøy som tok initiativ til den, og politikere fra de fleste partiene fulgte opp, også regjeringspartiene. Det førte til økt satsning på ME fra Helsedirektoratet, blant annet Kompetansenettverket for CFS/ME.

Ap har senere programfestet bedre hjelp til ME-syke: De vil støtte forskning på ME/kronsikk utmattelsessyndrom, og la ME-pasienter få dekket utgifter til medisinsk behandling i utlandet frem til et tilfredstillende medisinsk behandling er etabler i Norge.

Allikevel skjer det svært lite på enkelte områder. De som skulle satses mest på var barn og unge med ME, og de aller sykeste.

Laila Dåvøy får ukentlig telefoner og mailer fra fortvilte familier til de aller sykeste, og tok dette opp på nytt i stortinget nå den

Hun skildrer den fortvilede situasjonen mange er i, her med et eksempel på en ung jente som ikke lenger klarer å ta til seg næring, og som ikke får legehjelp:

Statsråden kjenner godt til et av disse siste tilfellene, som jeg nylig har hatt to skriftlige spørsmål om, og som verken fastlege, spesialisthelsetjeneste, fylkeslege, ambulant team, kompetansenettverket, Helsedirektoratet eller Helse- og omsorgsdepartementet har kunnet ta ansvar for å hjelpe, verken hver for seg eller i samarbeid. Denne unge pasienten har store smerter, også smerter i forbindelse med å svelge mat og drikke. Til sist klarte ikke pasienten å svelge i det hele tatt. De fikk aldri hjelp fra helsevesenet til å legge ned nesesonde. Hadde det ikke vært for en pensjonert lege og to pårørende til andre ME-pasienter, er det uvisst hva som hadde skjedd.

Men saken er ikke løst. Hør bare hva foreldrene skriver i en mail til meg:

«Når det gjelder resepter får vi hjelp av andre pasienter med utstyr til sonden. Orker ikke kjempe mer akkurat nå. Ellers vasker vi utstyr i stedet for å kaste. Burde ikke være slik. Vårt barn trenger egentlig leger som kan dette fagfeltet til å sjekke ham hver dag. Men finnes kun en i Norge, utenfor det offentlige helsevesenet.
Man er egentlig alene uten noen mulighet til å nå gjennom på noe nivå enda det egentlig er snakk om liv her. Når hjelpen man får er farlig og man ikke er villig til å ta ett lite steg ut av satte tankemønstre for å gjøre en veldig enkel ting som redder liv.»

Det betyr hjelp med å få innlagt nesesonde i dette tilfellet.

Hva svarer Anne Grethe Strøm-Erichsen på dette? Ei ung jente kjemper for livet, de har hatt kontakt med alle nivåer av helsenorge, de har bare et forsøk igjen, og det er å henvende seg til den som har det overrordnede ansvaret for henne. Hva sier hun?

“Når det gjelder detaljer om sonder, kan jeg ikke nå gjøre noe annet enn å henvise til ME-telefonen og den veiledningen og støtten som pårørende kan få gjennom den.”

En telefon. De skal ta en telefon til en sykepleier for ”veiledning”. Har ikke ministeren hørt hva Dåvøy sa? De har gått alle gradene for å få ”veiledning” og hjelp, de har ringt denne telefonen, og alle andre som kunne tenkes å hjelpe – men hjelpen finnes ikke der. Den finnes ikke.

Dåvøy tar også opp sengeplassene som har blitt lovet. Hun setter ord på den situasjonen som er:

Mange av disse pasientene er livstruende syke. De kan ha hatt ett eller flere sykehusopphold, som har forverret tilstanden dramatisk. Noen får ultimatum fra sykehuset om at dersom de skal få hjelp, må de innlegges på sykehuset igjen. Men de er for syke til å plasseres i et ikke-skjermet pasientrom på et aktivt sykehus. Et slikt ultimatum viser etter min mening hvor liten forståelse som finnes.
- – -
Helse Sør-Øst har fått i oppdrag å opprette et tilbud for de aller sykeste pasientene med inntil ti sengeplasser.

Disse plassene skulle lages, slik man har fått til på enkelte sykehjem, på en måte som gjorde at ME-syke kunne få adekvat pleie. Behovet for dette er akutt. Ingen vet hvor mange som har behov for en slik plass, jeg har sett estimater fra 100 til 450, men da det ikke finnes noen form for registrering er det umulig å si hvor mange det dreier seg om som har et akutt pleiebehov som i dag dekkes av familie og venner. I tillegg til de mange ME-syke som i likhe med det Cathrine beskriver her ikke er pleietrengende til daglig, men som i perioder også trenger en sykehusseng.

Hva svarer ministeren vår på dette?

“Så er det slik at når det opprettes bare to sengeplasser, er det nettopp fordi – som interpellanten selv sa – disse sykeste pasientene ikke har utbytte av å være på sykehus. De klarer faktisk ikke å være der. Da hjelper det jo ikke å opprette ti sengeplasser. Da må man heller sette støtet inn på å behandle pasientene der de er.”

Hva sa hun sa hun? At vi ikke hadde utbytte av å være på sykehus? Hørte hun i det hele tatt det Dåvøy sa? Hun sa at i dag blir man mer skadelidende av å ligge på sykehus, fordi man ikke får adekvat behandling. Fordi sykehusene ikke er tilrettelagt for ME-syke. Fordi man ikke har plasser der man kan være. Det er ikke slik at ME-syke ikke har ”nytte” av å være på sykehus, å være på sykehus eller sykehjem er en livsnødvendighet for mange av oss.

Hva skal man si til slikt? Skal man le eller gråte?

Bildet er som så ofte før av yoshiko314
Catrhine blogger om dette.
Og også Maria.

Lyst til å hjelpe til? Det er mange ting du kan gjøre. ME-foreningene trenger flere medlemmer for å få bedre handlingsrom. Du kan melde deg inn i MENIN og/eller Norges ME Forening.

Oppropet er overlevert, men hvem vet, samler vi masse flere underskrifter så kan det jo være med på vektskåla det og.

Tid til overs og vil bidra med omsorg, kjærlighet og kanskje pleie? Hundrevis av barn og unge med ME trenger støttekontakter. Ennå flere trenger støttekontakter og avlastningshjem fordi foreldrene er syke. De syke har et skrikende behov for assistenter, enten det er brukerstyrkte personlige assistenter, hjemmehjelper eller pleiere ansatt av kommunen.

Er du politiker? Hjelp oss politisk.

Jobber du i helsetjenesten? Hjelp oss der du er.

Er du journalist? Jeg ønsker meg et oppslag med bilde av alle de som ligger uten å få adekvat hjelp. Et lite bilde, med et par setninger under hver person. Ingen vet hvor mange som ligger slik, ingen kjenner til situasjonen. De er navnløse og ansiktsløse, og trenger noen som snakker for dem.

Ukas gåte: Always old, somtimes new

Always old, sometimes new.
Never sad, sometimes blue.
Never empty, sometimes full.
I never push, I always pull.

What am I?

Ukas gåte: Doing no harm

I have only one color,
yet many a size,
I’m stuck at the bottom,
yet easily fly.
Present in sunshine,
but never in rain,
Doing no harm,
and feeling no pain.

What am I?

Hva lengter du etter?

Den tiden jeg bodde i kloster var det en del ting jeg lærte som nok kommer til å prege kristendomsforståelsen min resten av livet. Noe av det jeg lærte var å lytte til hva jeg lengtet etter. Hva som ga meg energi og liv, hva jeg ble gla av. Hva jeg virkelig ønsket å gjøre. Koblingen jeg fikk der var at det at de innerste ønskene mine, de er også Guds ønsker for meg, det som oppleves som godt for meg, det er også hva Gud mener er godt for meg.

Senere har jeg møtt dette igjen i Ignatiansk spiritualitet , ikke minst i jobbingen med det som kalles Ignatius sin eksamen. (Min erfaring er fra den retningen som har utviklet seg i England de siste tiårene ikke minst gjennom Patrick Purnell, og som mange av retrettstedene innen Sandombevegelsen tilbyr.)

I dag dukket temaet opp i en helt annen sammenheng, i ”Den uendelige historien” av Michael Ende som ungene og jeg leserfor tiden.

Bastian er kommet til Fantásia, og har møtt løven Graógraman. For å komme seg videre må han gjennom tempelet med de tusen dører, og for å finne det må han ønske seg noe.

Bastian tenkte se gom en god stund, så sa han:
”Merkelig at en ikke bare kan ønske seg hva en vil. Hvor kommer ønskene våre egentlig fra? Og hvor er et ønske?”
Graõgraman så stort på gutten, men svarte ikke.

Noen dager senere hadde de på ny en svært viktig samtale.
Bastian hadde vist løven innskriften på baksiden av Klenodiet. ”Hva kan det bety, ”spurte han. ”GJØR HVA DU VIL, det betyr vel at jeg kan gjøre alt jeg har lyst til, tror du ikke det?”
Graógraman ble plutselig fryktelig alvorlig i ansiktet, og øynene begynte å gløde.
”Nei,” kom det med en dyp, rungende stemme, ”det betyr at du skal følge din Sanne Vilje. Og ingenting er vanskeligere.”
”Min Sanne Vilje? Gjentok Bastian imponert. ”Hva er det for noe?”
”Det er din egnen dypeste hemmelighet, som du ikke kjenner.”
”Hvordan kan jeg finne den, da?”
”Ved å gå ønskenes vei, fra det ene til det neste, helt fram til det siste. Den vil følge din Sanne Vilje.”
”Jeg synes ikke det høres så vanskelig ut akkurat,” mente Bastian.
”Det er den farligste av alle veier,” sa løven.
”Hvorfor det? Jeg er ikke det minste redd.”
”Det er ikke det det dreier seg om,” knurret Graógraman. ”Den krever fullstendig sannferdighet og oppmerksomhet, for ingen annen vei fører så lett ut i håpløs forvirring som denne.”
”Mener du, fordi en ikke alltid bare har gode ønsker?” prøvde Bastian seg fram.
Løven pisket med halen i sanden der den lå. Den la ørene inntil hodet, rynket bryskt på nesen, og øynene sprutet il. Bastian dukket seg uvilkårlig, da Graógraman sa men en stemme, som igjen fikk ørkenen til å skjelve:
”Hva vet du om hva ønsker er for noe! Hva vet du om godt og ondt!”
I de følgende dagene tenkte Basian mye over hva den Spraglete Død hadde sagt til ham. Men det er mange ting en ikke kan komme til bunns i bare ved å tenke, det må erfaring til. Og slik hang det sammen at han først i lang tid senere, etter å ha opplevd mye i mellomtida, begynte å forstå Graógramans ord, når han tenkte tilbake på dem.

Fra Den uendelige historien av Michael Ende, til norsk ved Erik Krogstad.

“Grograman the Many-Colored Death” er laget av Jessica Menn.

*********

Hva det var som sparket i gang disse tankene i dag? En post inne hos Harald Hauge: Om hjerterå kristen etikk. Den handler om noe helt annet, men samtidig om nettopp dette.

Ukas gåte: Play all night

Four jolly men sat down to play,
And played all night till break of day.
They played for cash and not for fun,
With a separate score for every one.
When it came time to square accounts,
they all had made quite fair amounts.
Not one has lost and all had gained
How can this riddle be explained?

Indras nett

Indra! Kongen over gudene. Herren over himmelen. Krigsguden, Stormguden, Regnguden!

Indra satt i palasset sitt i himmelen og tenkte, han ville ha et symbol, et merke på hvordan verden var skapt. At vi alle, og alt det skapte berøres av hverandre.

Så det ble laget et nett som ble hengt opp i taket på palasset. Et nett som spredte seg så stort at ingen kunne se begynnelsen eller enden på det. Og der trådene møtte hverandre ble det satt en juvel, og hver og en av juvelene speilet hverandre. Snudde en juvel på seg, fikk den en liten rift, beveget den seg, så vistes det i alle de andre.

Hva er spørsmålet?

Kort tid før han døde skulle Francis Edmunds, grunnelggeren av Emerson College i East Sussex ut og holde et foredrag. Han ble spurt om hva han skulle snakke om, og han fortalte at han var usikker, han visste ikke ennå. Den som spurte ble overrasket, Edmunds var en kjent taler og at han ikke hadde noe i jakkermet han kunne dra frem og snakke om når som helst og hvor som helst undret ham.

“Jeg vet ikke hvilke spørsmål de har” sa Edmunds. “Og da vet jeg heller ikke hva jeg har å si dem.”

***
Ganske ofte så tenker at om man ikke kjenner spørsmålene, så er det kanskje bedre å bare ti still. Det er så mange ord. Så alt for mange ord.

Ukas gåte – I can be long

Etter et par års pause er det på tide å dra i gang ukas gåte på nytt. Jeg har sluppet litt opp for gode norske gåter, og da fortelleren Jan Blake dro i gang noen flotte engelske noen fikk jeg lyst til å forsøke dem. Selv synes jeg gåter er vanskelige – jeg trøster meg med at noe av den tradisjonelle bruken av dem ikke bare var å forsøke å finne ut hva svaret var ved hjelp av de små grå, men også å trene hukommelsen med å huske svaret til neste gang man hørte gåten. At de er på engelsk gjør det for meg enda vanskeligere, men både rytmen og språket i de tradisjonelle gåtene er så vakre at de er verdt å få med seg bare av den grunn.

Den første gåta ut er en hyllest til en ny genre bloggere:

I can be long, or I can be short. I can be grown, and I can be bought. I can be painted, or left bare. I can be round, or square. What am I?

Er det grenseløst å fortelle at man har blitt utsatt for en kriminell handling?

For en måneds tid siden fikk en Ida Jackson/virrvarr følgende spørsmål fra en journalist i Aftenposten: “Du, Martine Aurdal og Blondinbella har gått offentlig med at dere har blitt voldtatt. En forsker har fortalt meg folk som har blitt utsatt for overgrep kan ha dårligere grenser. Var det de dårlige grensene som fikk dere til å si det offentlig?”

Spørsmålet ble heftig diskutert på Facebook (se diskusjonen på veggen fra 23. desember), og de fleste reagerte som mannen min når han hørte det: ”Fy faen, det der var da utrolig stygt sagt!”

Jeg for min del reagerte med å si:

” Jeg er ikke enig i at det er et utimelig spørsmål, fordi mange lurer på dette – og jeg ville tenkt at dere er tøffe nok til å gi et skikkelig svar og sette skapet på plass.

Jeg ville sagt takk for spørsmålet – men at det å fortelle at man har blitt voldtatt jo ikke har noe med grenser å gjøre. Grenser i denne sammenhengen har f.eks med at man lettere lar seg krenke på nytt, ikke at man tar opp et problem, forteller om en kriminell handling man har blitt utsatt for. Det siste har jo ingenting med å bli krenket å gjøre, men tvert imot sette grenser og sette ting under debatt – ta styringen selv. Det å ikke si noe derimot, det kan være å ha dårlige grenser – man tror at det som har skjedd forteller om noe som gjør en mindreverdig – man tar på seg en skyld og en skam man ikke har.”

Jeg kunne ikke tro at journalisten faktisk mente det på den måten det kunne forståes, en påstand om at Aurdal, Jackson og Blondibella sine veloverveide utspill om å fortelle om en kriminell handling de var blitt utsatt for var et utslag av grenseløshet.

Ida for sin del gikk inn i en e-postutveksling med journalisten, og spurte flere ganger om hun faktisk mente at det hun skriver på nett er en følge av overgrep. Journalisten svarte ja.

I går kom A-magasinet ut med artikkelen ”Full åpenhet – Når barn opplever overgrep og trakassering kan de bli grenseløse voksne.” Journalist Kristin Stoltenberg tar opp det velkjente temaet at overgrep (og også omsorgssvikt) kan føre til at man ikke blir så flink til å sette grenser for seg selv. Enten det gjelder å si nei til venner, journalister eller i sosiale medier.

Så langt, så godt, men så skjærer det seg helt for meg – selv om vinklingen i artikkelen ikke er fullt så provoserende som i meldingen som kom så ligger den der helt klar og tydelig – beskjeden om at det å fortelle om voldtekt er å gå over ”vanlige” grenser.

For å ta det helt grunnleggende – ja, det er riktig at overgrep kan føre til grenseløshet. Men det man da først og fremst tenker på er en mangel på seksuelle grenser,at man lar seg utnytte av og tråkke på av andre uten å si stopp. Ikke at man forteller om en traumatisk hendelse, men at man gang på gang ikke makter å sette agendaen selv men bare lar seg utnytte.

”Flere kvinner og menn er rause med å by på seg selv, noen gjør det i intervjuer, andre i sosiale medier, som blogger, Facebook og Twitter. Der byr de på forholde til partneren sin. Skam, dårlig oppvekst, skilsmisser, barn, graviditet, diagnoser og kropp. Det overrasklende er at mange av dem selv har vært voldtatt som barn eller ungdom eller er blitt krenket på andre måter. Flere har fortalt om overgrep i mediene. Er det en sammenheng?

Ifølge forskere og terapeuter kan slike krenkelser føre til at man blir mer utleverende eller grenseløs som voksen. Siden man formes av sine omgivelser og erfaringer, lærer man at grenser kan invaderes. Det kan en bli en del av personligheten.”

Et slikt utgangspunkt for Stoltenberg sin artikkel gir flere spørsmål enn svar. Hva mener hun er å være ”raus med seg sjøl”? Hva er for henne ”mange”? Min bekjentskapskrets består av mange som byr av seg sjøl på nett – prosentandelen av disse som også forteller om overgrep er langt mindre enn det statistikken sier at faktisk har vært utsatt for slikt.

Ingen av de som intervjues i artikkelen kjenner seg igjen i at de er rause med seg sjøl i medier fordi de er grenseløse. Forskerne nyanserer også bildet til journalisten. Men allikevel fortsetter hun å vinkle det de sier dit det ser ut som hun har bestemt seg for at det skal være – at åpenhet i medier er grenseløshet. Og at grenseløshet blant annet handler om å fortelle om selve overgrepet.

Intervjuet med Anita Valen avsluttes slik: ”Og kanskje kan behovet for å skille seg ut være tydelig og henge sammen med at grensene har vært krenket. Hun aviser det ikke.”

Intervjuet av Mia Gundersen begynner slik:

”…Mia syntes damen virket så trygg og koselig, så hun åpnet like godt munnen og fortalte at hun var blitt voldtatt to dager tidligere. Ordene ble liggende på bordet mellom dem. Smertefulle og utleverende. Den eldre kvinnen reiste seg og gikk.

Hva var det med denne åpenheten? Hvor kom den fra? Og hva ville den med henne?”

Det jeg hører journalisten si er at å fortelle om et overgrep, til en fremmed eller i media – det er å gå over sine grenser, og det gjør man fordi man er skadet, et offer.

Jeg blir ganske så provosert.

Et overgrep er en kriminell handling. Journalisten omtaler det som et tabu å snakke om dette. Et tabu er et begrep som er svært individuelt i samfunn som vårt. Jeg opplever det ikke som et tabu å høre om overgrep. I mine ører er et overgrep en kriminell handling. Om en venn, en bekjent eller en totalt fremmed forteller meg om et seksuelt overgrep, en voldtekt, en incest opplevelse eller annen form for seksuell kriminalitet så er det ikke noe jeg opplever som mer grenseoverskridende eller tabu enn om man forteller om andre kriminelle forhold man har blitt utsatt for. Konsekvensen er forskjellig ut i fra hva man blir utsatt for. Om bilen blir stjålet, så står du der uten bil. Har du blitt utsatt for id-tyveri så har du mange år med problemer foran deg. Har du opplevd væpnet ran, så har du sannsynligvis tunge år å komme igjennom fremover. Har du blitt utsatt for seksuelle overgrep skjer det samme. Men jeg kan ikke forstå at det siste skulle være noe mer eller mindre grenseløst å fortelle om enn de forestående.

I denne artikkelen opplever jeg at Stoltenberg mistenkeliggjør de som forteller om overgrep. Hun presser ikke bare en offerrolle på dem, hun undergraver også det de gjør med å si at det er ”feil”, ved å si at de er ”skadet”. Hun problematiserer igjen og igjen at man forteller om slike hendelser i det offentlige rom, fordi det kan føre til en segmentering av offerrollen. Og det selv om alle som uttaler seg sier at det motsatte kan være tilfelle, eller er deres opplevelse av det hele:  At når de forteller er det i det de tar regien selv, at man ikke lenger opplever det som for utleverende.  Som samtlige sier – det er et tabu som bør brytes. Og hvem kan bryte det annet enn de som har opplevd det?

Men Stoltenberg nærmest presser folk tilbake i offerrollen slik jeg opplever det. Utleveringen deres skal mistenkeliggjøres. Gjøres som et symptom på at noe er skadet. Med det utgangspunktet forstår jeg ikke hvordan hun kan ha laget artikkelen i det hele tatt – bedt folk om å utlevere seg på nytt, fornedre seg på nytt.

Virrvarr på sin side avsluttet dialogen med Stoltenberg med å si at hun hadde gode nok grenser til å ikke stille opp i en slik artikkel.

Oppdatert: Sigrun har skrevet om dette i sin egen blogg, og i kommentarfeltet kan man blant annet lese at noen har forandret syn på det å være åpen etter å ha lest artikkelen. Noe som igjen understreker hvor sterkt det virker når journalister former hypoteser og serverer de som sannheter.

En annen post som på mange måter sier noe viktig om temaet å utlevere seg på nett er også Arachnes Terapi. Der skriver hun om åpenhet:

Jeg tror at mennesker blir rausere og varmere mot andre ved å anerkjenne og innrømme sin egen smerte – og ved å ta imot andres medlidenhet og dermed bli med i fellesskapet som ikke bare gråter med de gråtende, men også gleder seg med de glade.

- – -

Jeg tror at ved å lese om andres tanker og følelser så vinner vi innsikt i vårt eget liv.

Artikkel i Dagbladet der Martine Aurdal og Blondibella møtes - Ingen skam å bli voldtatt

Bildet er lånt fra yoshiko314.

Meme – 7 ting om meg selv

Jeg har fått noen awards og memer jeg ikke finner igjen – så denne gangen får jeg dra i gang med det samme. (Om du som leser dette har en slik jeg ikke har fått svart på, dra den gjerne opp igjen i kommentarfeltet, det var ikke egentlig meningen å ikke svare.)

Denne kom fra Akeleiedamen, en forholdsvis ny blogg, av det behagelig slaget med fine bilder, dikt og et sånt rolig tempo som det gjør godt å hvile litt i.

Kriterier:

*Fortell syv ting om deg selv.
*Send awarden videre til syv andre bloggere.

For å gjøre det enkelt for meg selv, så tenkte jeg å ta alfabetet nedover.

A – alltid  beredt! Jeg er gammel speider og har fulgt en del gamle damer. Om ikke over veien så langs veien og inn på busser. Jeg liker gamle damer.

B – be så skal du få. Ja, jeg er opptatt av bønn og slikt.

C – Da jeg var barn hadde vi to butikksentre i nærheten. EPA og CC. På EPA så jeg en gang en mus. På CC hadde de rulle trapp. Eller hva heter det når det ikke er trapp, bare sånn oppoverrullebånd? Der kunne vi løpe opp og ned i feil retning, og i tillegg hadde de en slik liten kino med plass til to hvor man kunne legge på penger og se på Bippe stankelbeil og Per ulv.

D – ”D for David” lærte jeg meg å si ganske tidlig, for vi bodde i leilighet ”D” og når vi ringte etter drosje sa vi nettopp det. ”D- for David”.

E – Etterpå. Jeg lurer på hva som kommer etterpå.

F – For fanden. Da jeg gikk i barnehagen hadde en i en av mine lange filosofiske samtaler med meg selv oppe temaet banning. Jeg fant ut at det var dumt og barnslig, så det ville jeg ikke gjøre. Og det holdt jeg til jeg var godt voksen. Nå derimot lettere over leppene.

G – 35. Det er søtt og godt, og brukes i stedet for sukker på alt fra havregrøt til vaffler.

Memen sendes videre til de som måtte ønske det.

Noen blogganbefalinger

Det er mange grunner til å blogge. Og å slutte å blogge. En av grunnene til at jeg begynte å blogge var at det var mange temaer som opptok meg, og som jeg syntes det ble skrevet for lite om. Det, koblet med en stor porsjon skrivekløe, selvfølgelig, iblandet en forkjærlighet for diskusjoner på nett.

Tiden har gått og det som har forandret seg mest er at det i dag flommer over av blogger, og også blogger som skriver om det jeg er opptatt av. Og de gjør det rasende godt. Når Tordenbloggen ba mange av oss om å kåre ti favoritter av i år, så laget jeg først en liste over ”disse skriver om ting jeg er opptatt av, men de gjør det langt bedre enn meg, så derfor lar jeg være”. Og de fleste av de var folk jeg er mer enn vanlig enig med. Om jeg liker blogger fordi jeg er enig med forfatteren, eller om jeg blir enig fordi forfatteren skriver så godt har jeg ikke lyst til å spekulere i. I min bedagelighet så koker jeg det ned til ”store hjerner tenker likt”.

Når jeg hadde samlet en stund så ble det langt flere en ti. Og jeg lagde en helt ny liste, over temaet ”nye blogger av 2009” eller folk jeg oppdaget i 2009, og i begge tilfellene endte jeg opp med lengre lister enn 10, samt at jeg måtte slette inn en del av de begrunnelsene jeg allerede hadde skrevet. Og i stedet for å la de støve ned i ”mine dokumenter” tenkte jeg at jeg kunne legge dem ut, til glede for andre, og kanskje ikke minst for de som får litt sånn heder og ære fra meg.

Den tvilsomme
Hadde dette vært en twitterkåring så hadde denne mannen ligget i top hos meg, men i tillegg til å være både særdeles aktiv, rappkjefta, treffsikker, arrogant på en sånn vennlig/hygglig/forsonende måte (hvordan er det mulig?) der, så har han også en god blogg der han går i dypden blant annet på religiøse spørsmål. Han er en av mine to yndlingsskeptikere på nett, jeg er stort sett alltid enig med ham, og anser ham som en trosfrende, sjøl om vi nå engang har endt opp med hvert vårt livssyn. Fritt etter Galtung sa da ham fikk Humanistprisen: ”Vi har myke og harde humanister, myke og harde religiøse”. De myke har mer tilfelles med de myke, og de harde har mer til felles med de harde, og Arnfinn er nå så sjeldent som en myk humanetiker som kan skrive om religion på en lite dogmatisk måte, med masse innsikt og kunnskap. Iblandet arroganse og en helt spesiell forkjærlighet for vampyrer så er det veldig fornøyelig lesning, alt sammen.

Harald Hauge
er prest. Et av de yrkene jeg vurderte da jeg ennå var ung og lovende og trodde jeg skulle bli noe. Han legger ut prekner, betrakninger om kirkepolitikk, og har et aktivt og godt kommentarfelt. Han er åpen, undrende, født i Japan, bor på det kaldeste stedet i Norge, har et varmt hjerte og en klar tanke. Det hjelper jo at jeg stort sett er enig i det han skriver, samt at han vet en del mer om enkelte ting jeg bare vet litt om. Bloggen har vært stillere i høst, etter at han ble pappa å nytt, men våren var sterk, og vil du lete i gode innlegg, så oppfordrer jeg deg til først og bla bakover i tid.

En lang smakebit for spesielt interesserte: Om universalismens mulighet

Virrvarr
Ja, det er Virrvarr det. I fjor vant Virrvarr alt som fantes av bloggkåringer, og med god grunn. Som et frisk pust, som et stødig fjell, som de første norske jordbærene om sommeren kom hun og tok oss alle med storm. For dere som ikke kjenner henne, hun er bunnløst ærlig, hun er intelligent, hun er raus, hun er fin. Og mest av alt, siden dette er en bloggkåring, hun kan skrive. Hun skriver om hijab, om sminke og dildoer. Hun skriver om sin egen psyke så det både gjør vondt langt inn i sjela samtidig som optimismen tyter ut over alt. Og fordi hun er i stand til å skrive så dønn ærlig om slikt som man vanligvis så er de sterkste møtene med Virrvarr også et møte meg meg sjøl. Jeg er så glad for at hun er så ung og skal fortsette å prege Norge i mange, mange tiår fremover. Slike jenter, det vil gamle Norge ha!

Smakebit: Om å få en psykiatrisk diagnose

Hijabbrigaden
Jeg kan ikke fordra debatter der man snakker om grupper uten å la de det gjelder komme skikkelig til ordet. Derfor blir blogger som hijabbrigaden ekstre viktige, tenker jeg. Så kan man være enig eller uenig.

Smakebit Sharialovgivning i ekteskapssaker

Dessverre har bloggen nærmst ligget nede i det senere, men en av skribentene har tatt veien til Vardidebatt og skriver mye der:

Ilham Hassan

VoxPopuli
er en blog som har vært på banen lenger enn meg, og som er den jeg oppsøker om det er et aktuelt tema jeg ikke synes noen sier noe vettugt om, og ikke selv klarer å skjønne hva jeg mener om. Jeg tar turen inn til Knut, og der får jeg i alle fall noen knagger å henge tankene mine på, nye måter å se ting på, samt ofte grundig kunnskap som går et tiår eller to lenger enn det jeg sjøl har lengt. Jeg tror han har vært favoritten min blant bloggere siden jeg i en av de aller første postene mine tabbet meg ut med å lese ham helt feil, og ironisere litt over det. Når jeg skjønte at jeg hadde misforstått måtte jeg jo sette meg ned og lese skikkelig mye mer av det han skrev, og da var jeg solgt. Han har en ”enkel” bogg, ikke noe eget domene, ikke noe fancy layout, ikke noe ”skrive for å få lesere”, ikke noen følelse av at han skriver på tomgang bare for å produsere. I disse dager er han også aktuell som en av de som har skrevet mest om, og jobbet mest med datalagringsdirektivet. Min mann, fullt og helt.

Smakebit: Stortinget, twitter og folkeskikk

Iskwew
har også vært rundt lenge. Og holder oppe et nivå og en produksjon bare en håndfull bloggere har gjort. Tidligere husker jeg at jeg som oftest var uenig med henne, nå er jeg oftere enig. Jeg er ikke sikker på om det har mest med temavalg eller om hun eller jeg har forandret oss. Jeg får jo håpe det er oss begge to, siden det jo er meningen med livet, det å være i forandring. Iskwew er også dronningen av kommentarfelt, samt at hun også hoster ME-bloggen. Hun er med i 2009 kåringen rett og slett fordi hun makter å holde oppe entusiasmen og staheten man må ha for stadig å skrive aktuelle poster. Hun er raskt på pletten for å kommentere ting som er oppe her og nå, i tillegg til å gå i dybden på temaer som er mer tidløse.

Smakebit: Sexrelaterte karakteristikker er ikke en småting

HvaHunSa
Dama har blitt en viktig stemme i norske twittersfære enten det dreier seg om samfunn generelt eller sosiale medier spesielt. Og med god grunn. Hun er en særegen stemme, modig om enn forsiktig, tenkende. Hun er opptatt av kvinneroller, minoritetsgrupper enten de er barn eller muslimer. Hun er ikke minst aktuell i 2009 fordi drar i gang debatter på twitter og utdyper dem i blogg. Hun er fin. Hun er vår. Ta godt vare på henne.

Smakebit: Våre små liv

Dekodet
Jeg er ikke helt sikker på når jeg hadde mitt første møte med mannen bak denne bloggen, Bjørn Are Davidsen. Det kan ha vært da han var fast skribent i Fri tanke, medlemsavisa til Humanetikerne, eller det kan ha vært da han ga ut boka ”Da kvinnen fikk sjel” eller kanskje var det på mailinglista til Skepsis. Uansett, det var et fascinerende møte, å endelig finne en norsk skribent som var skeptiker, religiøs og lidenskapelig opptatt av historiske myter, middelalder og religiøs filosofi. Det er ikke helt sjeldent jeg har lest ting i aviser og tidsskrifter som er en blanding av dårlig research og fordommer for så å lene meg tilbake og tenke ”jaja, Davidsen svarer sikker på det der”. Og det gjør han, pluss at han finner langt mer både å kritisere og juble over enn det jeg gjør, og det meste av det rekker han også å skrive om – nå også i bloggform. Aktuell i 2009 fordi han fremdeles holder rede på hva som skjer.
Smakebit: Aftenposten uten innsikt

Marias Metode
Plutselig en dag i august var hun der bare, Maria. Ofte med lange, reflekterte og gjennontenkte innlegg. Enda lengre og mer aktivt kommentarfelt. Lege som nettopp har fått ME-diagnose, det byr på en del utfordringer, og vi får være med både på det, og på de første månedene med blogging. (Noe som alltid er spesielt spennende som leser, synes jeg, mens man leter seg frem både med mediet i seg selv, og samtidig kommer med det man har hatt av tanker som har brent inne såpass lenge så man bare må få det ut til slutt.) Det er etter hvert blitt mange ME-bogger, og mange av dem er gode. Maria får stå som en representant for flere av disse.
Smakebit: Det er slutt på kake -gi folket brød!

Rutt
må også med fra ME-folket, fordi hun de siste månedene har klart å sile ut relevant info fra den enorme mengden som finnes på nett. For de som vil ha med seg hva som skjer på forskning og ME-politikk er dette et sted man bør gå innom ofte.

Øyvind Holen
Øyvind er en forfatter, skribent og journalist. Det går mest i musikk, film og tegneserier, og på bloggen deler Øystein raust med intervjuer, bokanmeldelser og annet snacks han har skrevet og skriver. Bloggen inneholder et norsk hiphop-leksikon, orginalintervjuer med store filmfolk som Tarrantino og lange og grundige gjennomgåelser av alt fra norske tegneserier til Alan Moore uke. Det er liksom tegneseriene som fikk meg inn i denne bloggen, men selv meg drypper det andre ting på, enten det er julemusikk fra Jamaica eller Øyvind sine egne intervjuer og betraktninger om Jokke. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si om denne fyren. Har du noe som helst av interesser i denne retningen er jeg sikker på at du finner gull om du graver her. Han er rett og slett proppfull av kunnskap og deler det så utrolig raust og villig. Jeg liker sånt. Veldig, veldig godt.
Smakebit: Intervju: Lise Myhre – Nemis mamma

Khadafi Zaman
Twitter har vært stedet å oppdage nye blogger og også bloggposter for min del i år. Der kom jeg også over Khadafi sin blogg. Han reiser mellom Norge og Pakistan, og vet mer om dette viktige landet enn jeg gjør – for meg fungerer bloggen som folkeopplysning av beste sort, i tillegg til å være velskrevet på den måte at det er spennende, enten det handler om koranskolens historie, eller det mer thrillerlignende i å være journalist i Pakistan i krig. Den er aktuell, både på nyhetssaker og tema, og kanskje den aller mest spennende bloggmøte jeg har hatt i 2009. Anbefales på det varmeste.

Smakebit: Bør Norge støtte koranskoler?

Valgerd
Valgerd er en annen twitterkjenning. Norsk-norsk islam-konvertitt med ME. Mor og samfunnsengasjert. Denne bloggen er bare noen måneder gammel men hun har også en annen blogg, og nomineres også for den. Har den vidunderlige evnen til å se negative og positive sider med det meste, her går både kritikken og rosen alle veier, også innover. Hun er en utrolig sterk stemme, går på, tar feil, har rett, og stoppes ikke av noe, og drives fremover av noe som enkelt og vanskelig som godhet, ønsket om å gjøre godt. Når man blander det med innsikt og en god penn og man ikke er redd for å kaste ironien overbord så blir det et bra utgangspunkt for en bra blogg.

Smakebit: Koden ”Shabana Rehman Gaarder”

Sivilstatus
Kristin er høy og det er Sigurd og. De er nerd og bokelsker, og kanskje liker jeg dem så godt nettopp på grunn av det, jeg kjenner meg igjen i begge to, sånn av og til. Andre ganger ikke. For jeg kan ikke tegne, og jeg klarer ikke å få meg selv til å le slik Kristin gjør. Dette er med andre ord en blogg jeg aldri, aldri kunne laget selv, og derfor liker jeg den sånn ekstra godt. Sivilstatus er noe så fint som en tegneserie i bloggform. Det er mange fine sånne der ute, men ingen andre jeg vet om på norsk, og ikke så mange andre som appellerer slik til meg som denne gjør. Kristin, jeg er bare så glad for at du har gjort dette!
Smakebit: Hjemme hos

Ta pulsen på bloggnorge?

Er du opptatt av blogging, bruk av blogging, vil finne gode blogger, få med deg nyheter som spres på blogger eller bare surfer rundt og er nysgjerrig av natur?

Løp over til siden som lanseres i dag!

Fred og alt godt!

I sommer hørte jeg Ylva Egghorn si at hun ble så trist når hun leste julebrev. Om alle disse fantastiske livene folk hadde – med reising, barn som gjorde suksess på den ene eller den andre måten. Også satt hun der, sammen med ei vennine, og de var ganske fortvila over livet på den ene eller den andre måten, og opplevde at slike brev ble en oppvisning i fantastiske liv.

I år har jeg ikke skrevet julebrev. Knapt julekort. På det ytre plan så har livet dette året vært langt fra en suksesshistorie. De som lever veldig tett på oss vet hva vi har slitt med, og vet at av alle vanskelige år vi har levd gjennom sammen, så har dette på mange måter vært av de vanskeligste, selv om dette også har vært en god øvelse på hvordan man kommer seg gjennom trøblete liv med stil.

Med meg går det bra, veldig bra. Jeg er ikke så mye friskere enn jeg var for et år siden – men jeg lever utrolig godt og rikt, fint og aktivt med en god blanding av aktivitetstilpassning og LP. Og musklene vokser jo litt, sakte men sikkert.

Men oppe i alt som er vondt og vanskelig så er det noe som holder. Det er som en ro, fred og en glede har flyttet inn og bare er der – i meg. Jeg kjenner meg som fuglene i redet i historien om Keiseren av Kina sin bildekonkuranse. Noen ganger som en av ungene, noen ganger som fuglemoren.

Og om jeg har et juleønske, og nyttårsønske, så er det at det må bli oss alle til del. God jul, og godt nytt år!

********************************

Keiseren av Kina utlyste en konkuranse blandt rikets malere – han ville ha et bilde som viste hva ekte fred var. Tusenvis av bilder kom inn – og rådgiverne hans gikk gjennom bildene. De satt igjen med to bilder som de satte fremfor keiseren. Det ene bildet viste et rolig landskap. En innsjø som lå i solskinn. Det var vindstille, fuglene fløy, humlene suste og alt var fullstendig ro.

Det andre bildet derimot viste et landskap i storm. En foss sto som en sky ut fra fjellklippen den raste utfor. Og der, på en lite hylle under vannet var det et lite fuglerede. En fuglemor og en fuglefar lå med øynene igjen, og vingene trygdt over fugleungene som sov.

Keiseren pekte på det siste bildet. “Dette” sa han. “Når hjertet kan hvile når stormen raser, da har man virkelig fred.”

Tidligere julehilsner står fremdeles ved lag. 2008 2006

Jeg tror jeg elsker Hanne Nabintu Herland

I går satt jeg og leste enn å en kronikk av Hanne Nabintu Herland. Den sto i Vårt Land, og var et oppgjør det det hun opplever som misjonbarnas syting over dårlig oppvekst.

Tidligere har ikke Herland vakt de store følelsene i meg – jeg har alltid vært totalt uenig i det hun skriver, men jeg har ikke klart å ta henne på alvor, for argumentene holder ikke vann logisk, angrepene hun kommer med rammer ikke, ”fakta” hun trekker frem stemmer ikke, hvorfor skal man da ta henne på alvor.

Men i går kjente jeg at jeg ble så utrolig glad av å lese Herland.

Denne høsten har stått litt i aviskronikkers tegn for mitt vedkommende. Jeg har ikke skrevet noen selv, men jeg har på nært hold fulgt med når andre har gjort det, og sett at det andre igjen har sagt er fakta, stemmer: For å komme på trykk bør man helst angripe noen, ikke nyansere, samt skrive om noe som kiler i øret.

Putter man på mine, og en rekke andre sine ideer om redelighet, ikke såre, ikke si feil, ha tenkt igjennom det man skriver så det holder vann, så er det ikke så store sjanser for å få noe på trykk. Selv å blogge her er ganske ofte enn litt sånn halsbrekkende øvelse for meg. Jeg trippelsjekker fakta, gnur og gnir på temaer for å være sikker på at jeg mener et jeg sier, og at det også er verdt å si det høyt. Redd for at det skal være dumt, feil eller helt på jordet er jeg og.

Så kommer altså Herland. Herlige Herland hausende som en elefant inn i en porselensbutikk. Kaller seg religionshistoriker med sin master i religion. Slår til høyre og venstre, kaster om seg med ideer og tanker i øst og vest som ikke henger på greip, som ikke holder vann logisk, som ikke er basert på fakta. Hun bare mener, og puster og peser og tar plass. Jeg tror jeg elsker henne litt.

Undrer videre over sykelønn

Hvorfor disse postene? Fordi jeg ikke skjønner hva som skjer. Og ut av det jeg leser at andre skriver, så er virker det ikke som om noen andre egentlig skjønner heller. Jeg har gått og grublet på dette med økte trygdeutgifter i hele høst, lest og tenkt, men ikke klart å formulere noe som helst som gir mening. Det eneste jeg klarer er å undre meg. Så da kan vi i alle fall begynne å undre oss sammen.

For å oppsumere:

Vi har et problem – utgiftene til sykelønn og trygd stiger enormt.

Hvorfor gjør de det? Den enkle forklaringen er at vi er for mange trygdede og for mange er sykmeldte. Men statistikken er ganske klar – vi er ikke mer sykmeldt før enn nå, og antallet trygdede, inkludert arbeidsledige er ikke spesielt stort. Det varierer litt fra år til år, og det nye nå er at det er flere unge trygdede, og flere eldre kvinner. Jeg har ikke sett tall som kan fortelle om veksten i unge skyldes større kull, eller om det er større i prosent av arbeidsstyrken, (Har noen sett slike tall?) men at unge faller ut av arbeidslivet er et problem vi må ta på alvor. At det er flere eldre uføre kommer av at man har hatt flere i arbeidslivet, og det er en forventet økning.

Men selv med disse gruppenes økning, så er fakta at vi har ekstremt mange i arbeid, dvs 77%. Og som sagt, ikke flere sykmeldinger enn tidligere. Så hvorfor stiger utgiftene så enormt.

En ting jeg ikke har sett tall på, men som jeg tror kanskje er en nøkkel her er lønnsnivået vårt. At de økte utgiftene ikke skyldes de som blir syke eller uføre eller arbeidsledige, men at de som blir det har krav på så mye mer penger fordi lønna deres har vært mye høyere enn den lønna man hadde tidligere. Jo høyere lønn folk har, jo mer må staten ut med i det man blir syk.

Så skulle man jo tro at dette ikke var noe problem, all den tid trygdeutbetalingene følger hvor mye man har betalt inn i nettopp skatt og avgifter til slikt. Er det da her problemet ligger, at man ikke betaler nok i forhold til det man siden får igjen? Eller at man har tatt inn pengene, men ikke budsjettert med at de må ut igjen?

For å virkelig undre lenger på svakt grunnlag her, så lurer jeg også på om det er det høye lønnsnivået som gir den ubalansen vi har fått i kommuneøkonomi og levestandarden vår. Det kan virke som om vi i Norge i dag har mindre råd til å pusse opp skoler og andre tjenester i både stat og kommune enn vi hadde for noen tiår siden. I vår kommune har skolene så og si ikke noe budsjett å spille på – det meste går rett ut til lønninger. Samtidig blir folk bare rikere og rikere, vi ser det ikke bare på det private forbruket som har eksplodert, men også på at vi midt i en global finanskrise er i stand til å spare mer enn noen sinne. Den tanken som slår meg er jo at det er en ubalanse her, en stor ubalanse mellom privatøkonomien vår som befolkning, og samfunnsøkonomien vår. At de høye lønningene vi utbetaler utarmer velferdsgodene.

Med andre ord, at det ikke er verken i velferdsgodene eller i trygdeutbetalingene hovedproblemet vårt ligger, men i lønnsgodene våre.

Forrige post i sykelønnsundringen.

Akkurat nå er jeg litt stolt av kirka mi

Før invasjonen av Irak var kirkene både i USA og Norge av de som tok størst avstand fra det som var i ferd med å skje. Men Afghanistan har man vært veldig stille om – inntil nå. Metodistkirka i USA har sendt brev til Obama med en oppfordring om å trekke ut styrkene USA har i Afghanistan, og nå har den norske metodistkirka gjort det samme.

Jeg er veldig overrasket. Og mest glad.

Hvorfor gjør man dette nå? Så vidt jeg kan forstå dreier det seg ikke om at kirka omfavner en ren pasifistisk linje, men at man etter 7 års krigføring ser at situasjonen bare blir verre – at strategien man har lagt opp til ikke fører frem. Brobyggeren har intervjuet biskop Christian Alsted som sier at det man ønsker er mer humanitært arbeid, samt å få inn FN på banen med fredsbevarende styrker. Dette er jo en løsning mange har snakket om over lang tid, blant annet norske Gunnar Stålsett. Om jeg har forstått rett, så er dette også en løsning mange av landene i regionen også er mer komfortable med. (Er det noen som vet mer om dette?) Brobyggeren spør Alsted om ikke de soldatene som er der i dag også er fredsskapende, og da svarer han:

- Vår oppfatning er at styrkene våre er en del av krigen mot terror. Den oppfattningen deles av nesten hele den muslimske verden. En fersk rapport fra den amerikanske etterretningstjenesten fastslår at kun 10% av de styrkene som de internasjonale styrkene møter i kamphandlinger er Taleban eller al-Qaeda, resten er motstandsfolk som kjemper mot en fremmed okkupant, og forskjellige grupper som kjemper sin egen krig om penger og makt.

- – -

- Vi tror det finnes andre løsninger, andre veier enn den militære som kan prøves. Kompleksiteten i vanskene kan ikke få oss til å gi opp. Et eksempel på dette er sikkerheten til hjelpearbeidere og FN-personell. De har mistet mange og noen grupper ser dem som selve fienden. Likevel kan jeg som en kristen ikke godta at svaret på angrep er represalier, uansett hvem de rammer. Det forundrer meg at vi ikke er villige til å se på historien til dette landet. Knyttneven har aldri ført frem til vennskap og fremgang i Afghanistan. Det har bare forent de mange ulike gruppene og klanene i kampen mot utlendingene.

Se brevene til Obama og til den norske regjeringen her.

I forlengelsen av Obamas fredspris og tale er det en spennende diskusjon om hvordan man kan se på den i et kristent lys inne på bloggen til Sojourners bloggen ”God’s Politics”. Det er Jim Wallis som har skrevet posten som heter: Obama’s Nobel Speech: Reflection and Response

Der er det kvekeren Gil George som setter ord på en kristen-pasifistisk ide om krig og fred:

Pacifism, what a loaded word. I want to lay something out here. Following Jesus and his example doesn’t “work”. As long as we live in a world that is not ordered according to the values of God’s kingdom, the way we are called to live will not make sense or advance us. No, Jesus even acknowledged that if we follow his teachings we will be despitefully used, and told us to love those who so use us. Is there a cost? Yes. Is that cost one that we don’t really want to pay? Yep.
I am a pacifist. It doesn’t usually work. When it does I am pleasantly surprised. For Christians, what works in the world’s systems should not be our concern. Living out the values of the kingdom is our concern, and we will be poorer and taken advantage of and mocked for it.
I am a lousy pacifist. I have a vast capacity for violence. Not just physical, but mental and emotional violence as well. I can’t live into the ideal that Jesus calls me to, but that doesn’t make it any less worth striving after.

Noen spør det betimelige spørsmålet I denne sammenhengen:

… I wonder, “Is it possible to serve as a head of state AND embody kingdom living at the same time?”

Og svaret fra Gil er:

My guess is yes, but you won’t be head of state long.

Hva da med afghanerne selv, hva mener de? Som folk flest så er jo de også uenige seg imellom, og har forskjellig syn på dette. Men når amerikansk etteretning sier at 90% av de som nå sloss mot våre styrker må regnes som motstandsfolk, så er det et ganske voldsomt signal om at vi er en del av problemet i dag, mer enn løsningen.

Hva med de som ikke griper til våpen, men som jobber med humanitære organisasjoner for et fredeligere Afghanistan, er de for vår løsning? Hva med kvinnene, feministene, de vil mest av alt har villet hjelpe? På bloggen Global geopolitikk har Torgeir Salih Holgersen oversatt deler av et intervju med Zoya, leder for RAWA, Afghanistans største og mest aktive feministorganisasjon.

Hun svarer på spørsmålene om hva vi bør gjøre, hvor fremtidens løsninger ligger. I likhet med Metodistkirken så er det ikke snakk om å trekke ut styrkene, for så ikke å gjøre noe som helst i forhold til Afghanistan. Men hun vil også ha styrkene ut først, og mener at disse skaper større problemer enn det er til hjelp.

De må stanse støtten til enhver terroristgruppe, inkludert Nordalliansen som ødela Afghanistan før Taliban kom. De bør også innføres sanksjoner mot regjeringer som støtter Taliban, som Iran og Pakistan. Krigsherrer bør bli brakt inn for den
Internasjononale Straffedomstolen for forbrytelser mot menneskeheten. Hvis de virkelig ønsker fred og stabilitet i vårt land, ville løsninga være å støtte demokratisk-orienterte organisasjoner og enkeltpersoner i Afghanistan, men i løpet av de siste årene har det blitt lagt mye press mot slike grupper for å gi opp.

I dag er de demokratiske organisasjonene svake fordi ingen hjelper dem. Hvis de mottok støtte, ville de vokse seg sterke. Og de demokratiske kreftene må forene seg og sloss mot fundamentalistene. Budskapet fra RAWA til frihetselskende folk er å støtte de demokratiske organisasjonene i Afghanistan. Frihet , demokrati og rettferdighet kan ikke tvinges gjennom med geværene til en utenlandsk makt; de er verdier som bare kan oppnås av vårt folk og av demokrati-elskende krefter gjennom en hard, besluttsom og lang kamp. De som hevder å ha gitt disse verdiene til det afghanske folket gjennom militærmakt ønsker bare å presse landet vårt inn i slaveri. Det er vårt ansvar å stå opp både mot fundamentalister og okkupasjoner.

Sykelønnsundringer

Da jeg var 15 hadde vi en fantastisk lærer i samfunnsfag. Flere av de tingene han snakket om har jeg tatt med meg videre.

”Gapet mellom de som tjener mest og de som tjener mist øker i Norge” sa han. Jeg kan ikke huske at han sa noe om det var bra eller dårlig, men opplevelsen jeg satt igjen med var at det var dumt. At det var et gap som burde være minst mulig.

Det er mer enn 20 år siden nå. Og gapet har blitt mye større på den tiden.

Jeg er en av de få som har ung ufør. Ordningen har mer eller mindre blitt borte, jeg var en av de siste som rakk å få ung ufør. Det vil si at jeg som pensjonist er så heldig å ha ca 11000 utbetalt etter skatt i måneden, ikke 9000. Etter de siste årenes lønnsøkning, har jeg ca 165 000 i trygd i året, før skatt.

Kanskje er det derfor jeg forundrer meg så veldig over de siste årenes rop om at vi får for mye, vi uføretrygdede?

For 165 000, det er ikke så mye. Det er faktisk ikke så lett å få livet til å gå rundt med, ikke når man aldri har hatt muligheten til å jobbe seg opp noe som helst, og for de fleste, aldri vil få muligheten til det, med mindre Fru Fortuna sender et mirakel eller to eller tre.

Jeg har heller ikke skjønt om det er oss debatten handler om.

Hvem er disse som utarmer den norske staten, med å bli syke, og ha krav på penger? Siden debatten nå i høst har handlet om sykelønn regner jeg med at pensjonistene ikke er en del av den. Men sykefraværet har vært konstant i flere tiår – hva er grunnen til at det nå blir for dyrt, når det ikke har vært det tidligere?

Og er det andelen pensjonister som er problemet, så skjønner jeg ikke helt det heller. Vi ligger helt på topp i andelen arbeidstagere her i landet. 77 %, ikke så mange slår oss i det. Problemet er kanskje at så mange av 60-åringene blir uføre, kvinnene kom inn på arbeidsmarkedet på en slik tid at vi nå har dobbelt så mange i den aldersgruppa i arbeid, og derfor også flere som blir trygdet – og som har betalt inn skatten sin og derfor har krav på noe annet enn den minstepensjonen som ble kvinnene sin del tidligere. Ja, det er klart dette blir dyrt – men det har man jo betalt for i form av skatt av lønninger over mange, mange år.

Uansett – vi har et problem i at utbetalingene nå øker. Så vi må få ned pengene til oss som ikke lenger betaler skatt av lønn, eller som aldri har hatt lønn å skryte av.

Og gapet – det blir større.

Er det bare jeg som har tenkt at problemet kanskje ikke ligger i at jeg får 165 000 i året, og ikke 135 000 eller 100 000 – men at lønnsnivået i Norge ligger så høyt at gapet blir enormt til de som har. Helse og jobb. Og mer enn nok av penger til det aller, aller mest. Bare ikke oss som faller utenfor.

Stort gjennombrudd i ME-forskningen

Ikke sjelden de siste årene har det kommet meldinger om store gjennombrudd i ME-forskningen. Og selv om det har vært store og viktige ting som er avdekket har det også vært problematisk. Det har manglet kontrollstudier, det har manglet publiseringer i anerkjente tidskrifter, og ikke minst, selv om man har gjort mange viktige oppdagelser så har man ikke kunnet finne en årsakssammenhengen – hva er det som faktisk fører til ME? Vi har ikke klart å finne en testbar hypotese om årsaken til ME.

Med forbehold om at jeg ikke er lege, ikke kjenner godt nok til forskning, og i likhet med de fleste andre ikke kan se alle konsekvensene av det som har skjedd, så kan det se ut som om vi i dag har fått alt det vi har manglet tidligere.

Ikke bare det – en blodprøve er allerede klar, og man jobber nå med å få på plass medisiner.

Judy Mikovits ved Whittemore Peterson Institute for Neuro Immune Disease har i dag publisert en en forskninsrapport i Science Magazine om koblingen mellom retroviruset XMRV og ME.

Detection of an Infectious Retrovirus, XMRV, in Blood Cells of Patients with Chronic Fatigue Syndrome

Abstract: Chronic fatigue syndrome (CFS) is a debilitating disease of unknown etiology that is estimated to affect 17 million people worldwide. Studying peripheral blood mononuclear cells (PBMC) from CFS patients, we identified DNA from a human gammaretrovirus, xenotropic murine leukemia virus-related virus (XMRV), in 68 of 101 patients (67%) compared to 8 of 218 (3.7%) healthy controls. Cell culture experiments revealed that patient-derived XMRV is infectious and that both cell-associated and cellfree transmission of the virus is possible.

Secondary viral infections were established in uninfected primary lymphocytes and indicator cell lines following exposure to activated PBMC, B cells, T cells, or plasma derived from CFS patients. These findings raise the possibility that XMRV may be
a contributing factor in the pathogenesis of CFS.

- – -

In summary, we have discovered a highly significant association between the XMRV retrovirus and CFS. This observation raises several important questions.

Is XMRV infection a causal factor in the pathogenesis of CFS or a passenger virus in the immunosuppressed CFS patient population?

What is the relationship between XMRV infection status and the presence or absence of other viruses that are often associated
with CFS (e.g., herpesviruses)?

Conceivably these viruses could be cofactors in pathogenesis, as is the case for HIV-mediated disease, where co-infecting pathogens play an important role. Patients with CFS have an elevated incidence of cancer. Does XMRV infection alter the risk of cancer development in CFS?

As noted above, XMRV has been detected in prostate tumors from patients expressing a specific genetic variant of the RNASEL gene. In contrast, in our study of this CFS cohort, we
found that XMRV infection status does not correlate with the RNASEL genotype.

Finally, it is worth noting that 3.7% of the healthy donors in our study tested positive for XMRV sequences. This suggests that several million Americans may be infected with a retrovirus of as-yet-unknown pathogenic potential.

Du kan lese artikkelen hennes her:
Detection of an Infectious Retrovirus, XMRV, in Blood Cells of Patients with Chronic Fatigue Syndrome

John M. Coffin og Jonathan P. Stoye ved Tufts University, Boston MA og National Institute for Medical Research, Mill Hill,
London, UK har skrevet en perspektivartikkel om hva denne forskningen innebærer:

One New Virus—How Many Old Diseases?

Og hva betyr disse nye funnene? Ut i fra det hun skriver kan det se ut til at man nå har avdekket et virus som har sammen forekomst med ME som HIV har til AIDS. Mao, det er ikke bevist, men ingen (med mindre man er president I Sør-Afrika) tviler på at uten HIV-viruset får man ikke AIDS, og hun regner det som sikkert at man vil sitte på det samme tallgrunnlaget innen utgangen av året.

Sammenligningen med HIV og AIDS er heller ikke tilfeldig her – et av de andre kjente retrovirusene er nettopp HIV, og det ser ut til at medisineringen av ME baserer seg på de samme prinsippene som medisinering av HIV. For mange kommer ikke dette som en overraskelse, allerede på 80-tallet mente mange leger og forskere at det var store likheter mellom ME og AIDS og hvordan imunforsvaret var svekket. Den store forskjellen har vært at mens AIDS har vært dødelig, mens ME sjelden er det. De som har jobbet både med døende AIDS pasienter og svært syke ME-pasienter har sagt at det som skjer i kroppen virker svært likt.

Norske Wikipedia har en kort og forståelig oppsumering av hva et retrovirus er:

Retrovirus er en type virus som har RNA som arvestoff. De fleste av retrovirusene forårsaker sykdommer som blant annet aids og enkelte kreftformer hos pattedyr.

Disse virusene angriper levende celler (i motsetning til bakteriofagvirus som angriper bakterier), og binder seg til celleoverflaten, for så å sende inn RNA-et sitt i cellen.
RNA-tråden fra viruset bygger opp en DNA-tråd, som binder seg til vertscellens DNA. Deretter er alt som trengs en liten trigger (feks. ved en infeksjon), og cellen setter igang produksjon av nye virus.

Flere celler ødelegges og immunforsvaret reduseres.

Om jeg har forstått det rett så har man funnet følgende: Der det vanligvis er DNA-et som styrer RNA-et, har her det syke RNA tatt over kontrollen av DNA-et. Der DNA et skulle ha sendt signaler til RNA-et, er det her RNA-et som sender signaler til DNA-et.

Engelsk wikipedia har en langt grundigere gjennomgang.

Det er ikke så lett å forstå det selve forskningen som kommer frem i dag, ME-syke Lars Narvestad har vært i kontakt med Judy Mikovits den siste tiden, og har forsøkt å stille spørsmål som gjør det hele mer forståelig. Her er et utrad av spørsmål han har stilt, og svar han har fått:

1) Question: XMRV – Is this a new new virus?
Yes. prior to this paper showing XMRV is beyond a shadow of a doubt a Human infectious retrovirus, there are only two other human retroviral infections: HTLV1 and HIV

2) Question: Does XMRV cause CFS?
Both HTLV1 and HIV cause neurological disease and cancer. There is no symptom of CFS that cannot be explained by understanding the biology of this retrovirus. We will very soon have enough data to say X satisfies the same correlates of disease association as HIV and AIDS. The 2/3 in the paper reflects active XMRV expression at the time we did the original screen. The p value for association of CFS with X is 10 -35; Virtually impossible to have CFS without XMRV. We still cannot say cause…in fact one cannot say cause for HIV AIDS but everyone knows what that means. Science is conservative so we cannot say cause but have accumulated significant data that will within the year allow us to satisfy Hill’s criteria of causality the main point of which is every case of the disease contains the pathogen.

3) Question: Do you have a test for the virus?
Since the submission of the manuscript on May 6th, we have developed a sensitive and specific seroconversion assay. We can detect antibodies to the XMRV envelope in>95% of the>250 patients we have tested from around the world
We have failed to call a case wrong either way.

4) Question: Are there effective treatment options on the horizon?
Because we have so many FDA approved antiretrovirals particularly non nucleoside RT inhibitors and integrase inhibitors as well as non steroidal antinflammatories. We see great promise of combination therapeutic strategies very quickly.

If an individual gets the immune system modulated to control and silence the virus the one can be well .The goal is to keep the virus quiet and the homeostasis as with the elite controllers of HIV. There are two GRE sites in the CIA acting elements of the virus. These respond to hormones and cortisol. By definition every positive patient is an AIDS patient

5) Reliability – Question: explain how the scientists react and the kind of authorities you have on your team…CFS patients have been disappointed a million times…is this for real?
Answer: John Coffin is a member of the US National academy of Sciences. No greater authority on these viruses exists. 3 members of the US NAS reviewed this work and all are convinced of the science but need to be conservative so as not to scare the general public. They are convinced of the infection and the public health risk and our data suggest. 10 million Americans ate infected with XMRV and at a risk for CFS and cancer. For me it is crystal clear and all of the scientists who have seen these data have the same response: Absolute amazement. The best in the world are all over it. They may not understand CFS bug they understand an entirely new human disease entity ten fold the incidence of HIV!

Lars har videre spurt om hvordan man kan forklare at det kan se ut som om man får ME etter vaksiner, parasitter, kyssesyken og andre infeksjoner. Judy Mikovits sitt svar er:

My answer to your question is how do you know that a vaccine or mononucleosis caused ME/CFS? People with competent immune systems not compromised by an underlying retrovirus don’t get ME/CFS. It is a testable hypothesis given the target. If we find a diseased population that does not have an underlying XMRV infection , then it is a different disease.

You know well that a vaccine will cause the proliferation of the very cells that the virus could be living in in a dormant/latent state. Once the cells are activated and proliferate highly the virus replicates and causes damage to the immune system. if scenario repeats itself until the immune system can no longer function then one gets ME/CFS…just like AIDS one can have HIV for years before the virus takes out enough CD4s to cause disease.

Judy Mikovits kan også fortelle at de hele tiden jobber videre med hypotesen, og får inn nye data hver dag nå. Men at fokuset her og nå kommer til å være på å utvikle behandling, noe de allerede er i gang med å jobbe med.

Man skal aldri snakke om bevis i vitenskapelig sammenheng, og det er også disse forskerene forsiktige med å gjøre. Men det som er klart for de som har lest dette materialet, er at sannsynligheten for at det gjennombruddet vi har ventet på i ME-forskningen har kommet nå er stor.

Mange andre bloggere skriver om dette i dag, jeg kommer til å oppdatere med linker etterhvert, samt linker til nyetsbyråer og avisernederst i innlegget.

Legen og forskeren Tante Grønn kommer med en post der hun prøve å oversette litt om hva dette faktisk er og betyr, sånn at det er leselig for folk flest, siden artikkelen er veldig teknisk.

Du kan finne en kopi av en pressemelding her:
PRESSEMELDING: Historisk sprengstoff i ME-forskningen: Årsaken til ME kan være et nytt virus!

To artikler i Aftenposten om Lars Narvestad:
ME-syke blir ikke trodd
Den uforklarlige sykdommen

Vi har også et opprop der vi ber om penger til forskning på ME, hjelp til de sykeste og riktige diagnosekriterier for ME syke. Om du ikke har skrevet under håper vi du vil ta deg tid til dette:

ME/CFS- rett behandlig til rett pasient

Flere linker:
Magasiner:
Science News: Retrovirus might be culprit in chronic fatigue syndrome
Oversikt over hva Science nå har på nett finner du under “October 8, 2009″
New Scientist: Chronic fatigue syndrome linked to ‘cancer virus’
National Cancer Institute i USA: Consortium of Researchers Discover Retroviral Link to CFS

Blogger:
Iskwew har lagt ut pressemeldingen, men under den følger hennes egne tanker.
Marias Metode tar et hallingkast i: Du skal få en dag i morga, i kveld!