Det er tre mennesker man kan følge i adventstia. Fastetia før jul.
Johannes døperen, Maria, Jesu mor og Jesus – i vente på at han skal komme igjen.
Johannes døperen
Jeg var en 11-12 år og skulle lese en del av teksten på en speidergudstjeneste før jul. Vi hadde laget adventstaker, og skulle dele disse ut til noen av de eldre i byen etter gudstjeneste. Men først skulle det leses.
Så var det noen som hadde glemt lappen sin – og ingen av de voksne husket hvordan bibelverset var – bare at det var noe om Johannes. Jeg derimot hadde lest den teksten året før, og trodde jeg visste hvordan den var. En kort stund senere sto jeg der i lyset fra mange, mange stearinlys og proklamerte:
En røst skal rope i ødemarken,
rydd vei for Herren,
gjør stiene rette for ham.
Man kan fleipe, man kan fnyse, man kan kjenne at det går kalt nedover ryggen bare religion blir nevn. Men den gangen som nå – så mente jeg dette inderlig og oppriktig: Jeg ønsker meg en slik røst i meg selv og utenfor meg selv, en røst som hele tiden kaller meg og minner meg på at jeg skal strebe mot det gode. Jeg ønsker hjelp utenfra og fra meg selv til å gjøre stiene rette. I meg, i verden, for å rydde veien for det gode.
Maria
Den første adventstia jeg gikk gravid så ble historien om Maria ny for meg. Jeg var fryktelig dårlig med hyperkvalme. Hadde ligget rett ut i ukevis, og knapt fått i meg mat, mens kiloene raste av og radiusen jeg beveget meg på var til en liten reise TV foran senga hvor jeg så på «Neighbours» og «La Dueña» og ned i en kald stappegang hvor doen var plassert i et enda kaldere lite rom. Jeg så for meg denne jentungen på 14 år, var hun kvalm? Hadde hun bekkenløsning? Var hun redd? Hun måtte da være redd? Havlparten av jentene i Israel døde under sin første fødsel på denne tia. Og så – reise langt av gårde med kynnere, vondt bekken, med en ukjent mann og ingen kvinner som kunne ta vare på henne midt oppe i den siste vanskelige tia før fødselen. Hun må ha vært vettskremt, engler og profetier har ikke store makta når angsten først tar tak, og med mindre hun ble velsigna med en ro som noen av og til får må det ha vært forferdelig vanskelige dager der et esel labbet den lange veien fra Nasaret til Betlehem.
Jesu annet komme
Adventstia er også en ventetid for noe helt annet enn barnet i krybben – det er ventetia for Jesu annen gjenkomst – en hendelse som er like uforståelig for meg som ideen om hva Messias skulle være for jødene. Det finnes profetier og åpenbarninger og små ord om hva dette innebærer i bibelen, men felles for de fleste av dem er at de er i bilder og lignelser og alt slikt man vanligvis bruker for å forsøke å gripe noe som ikke kan gripes – det som ligger utenfor tia, enten det var det som skjedde i mytisk tid eller det som skal skje.
Og med Jesu annen gjenkomst kommer… dommens dag?
Er det fremdeles mange som går rundt og er redde for denne dagen? Eller er det en myte? Jeg er vokst opp med fortellingene om den foreferdelige kristendommen som skremmer folk til tro med snakk om helvete og fortapelse. Jeg vet ikke hvor reelt det er i folks liv – kanskje er det større enn jeg får inntrykk av? Går det mange rundt og er redde, slik Maria kanskje var redd, med en klump i magen og en udefinerbar frykt for å dø – nettopp for en gang så skulle stå der, på dommens dag?
Jeg kaller meg kristen, troende. Men når det kommer til hva som skal skje i det jeg skal dø så har jeg det på den samme måten som jeg hadde det før jeg skulle føde – det var umulig å forestille seg hvordan et liv med barn skulle bli. På samme møte hadde jeg det når jeg lå nede og ikke kunne kommunisere stort, bevege meg eller være med på alt av vanlig liv, jeg hadde ikke begreper for å fatte hvordan det eventuelt skulle bli å stå opp fra senga igjen.
Så lenge jeg lever og er kan jeg gå rundt med en button jeg fikk fra HEF på 80-tallet: «Jeg tror på et liv før døden.» Alt jeg kan forestille meg om hva som skjer i det jeg dør er jo bare ideer og tankespinn, ikke noe jeg kan holde fast og tenke «slik kommer det til å bli» og kjenne følelsen av det, forstå rekkevidden av det.
Men jeg kan forsøke å tenke videre allikevel. Ut over døden. Utover en totalforandring i forholde mellom en skaper og mennesket. (Selv med forbehold om at slike ting aldri blir det man tror det blir.) Jeg kan forsøke å forestille meg en dommedag.
Og alt jeg klarer å se da er godt.
En god dommedag.
En dag da det som finnes av urettferdighet skal settes på plass. Hvor folk skal få oppreisning. Hvor de skal løftes opp og få rett dom.
Det kan virke selvfølgelig i en tid da justismord er noe man forsøker å unngå, hvor vi alle vil ha rettferdighet. Men opp gjennom tider som har vært – og hvem vet, i tider som vil komme? så har det vært den sterkestes rett – og få tider og land kan skryte på seg rettsikkerhet. Men her er det snakk om en domsstol der dommeren ikke bare vet alt – men elsker alt. Elsker meg. Elsker deg.
Kanskje er det nærmeste vi kommer dommens dag eksempelet fra sannhetskommisjonen i Sør Afrika?
Det er en tid for å få alt frem i lyset. Man kan ikke gjemme seg i mørket. Det må frem, og det kan gjøre vondt. Men det er også den eneste muligheten for forsoning. Og som de fleste av oss har erfart – når det vi lenge har forsøkt å skjule kommer frem i lyset så kan det være begynnelsen på en forløsning.