Norrøne stjernemyter

Hos Avil ble det stilt et spørsmål om norrøne stjernemyter, og hvorfor vi ikke har slike. Først og fremst ville jeg sjekke om det er rett - om det er slik at det ikke finnes norrøne stjernemyter, eller om det bare er slik at vi ikke kjenner til dem. Det viser seg at det siste er rett, det finnes slike myter. I alle fall har jeg funnet spor av dem i boka “Star Myths, Tales of the Constellastions” av Marianne McDonald. Det er knappe referanser til dem, og om noen kjenner til flere eller vet hvor man kan finne utvidede versjoner blir jeg veldig glad for slik info.

Her er hva som står i forbindelse med navn og myter fra de skandinaviske landene.

Den store karlsvogna
Karl betyr “den store” og viser tilbake til Odin. Også her har den hatt navnet Storebjørn.

Den lille karlsvogna:
Den ble kalt den lille vognam Tors trone eller Odin. Stjernene i konstellasjonen er også blitt kalt Melkejomfruene på himmelen.

Draco
Det baltiske hav (?) (svenske kilder).

Orions belte
Fiskikallar - en stav.
Også kalt Friggs rokk. På denne spant hun skyene som lå over Midgard.
Kalevas svard og Kro er andre navn på disse stjernene.

Store hund
Greip, hunden til Sigurd. (Fåvnesbane?)

(Det var også en henvising til to dverter her, som Thor satte på himmelen som stjerner (?) men det finner jeg ikke igjen.)

 

*******

 

Litt mer ett googling:

I en av skapelsesmytene så setter Odin hele himmelen til å kretse rundt Nordstjernen (også kalt Odins øye.) Stjernene er gnister fra Muspelheim som han hang opp i Ymirs skalle. 

 

Jan Blake, mann og kvinnehistorier og om å høre en forteller

Det er stor forskjell på å være på en konsert, eller bare det å være i et rom hvor noen sitter og spiller og det å høre på en CD. På samme måte er det stor forskjell på å lese en historie, eller også få den opplest og det å få den fortalt. Der det å høre på en CD er fint, til tider magisk, så er det å være i samme rom som store musikere noe som er ganske overveldende i sammenligning.

Så også med fortellere.

Jan Blake har vært i Norge igjen, både som kursholder og med egen forestilling. I den forbindelse har Vårt Land et intervju med henne, og de har også tatt henne opp på en liten video. Ikke hvilken som helst video, men en av de absolutte yndlingshistoriene mine, Leopardkvinnen. Det er mange år siden jeg hørte henne fortelle denne første gangen, og siden har den vært der som en av de historiene om forholdet mellom men og kvinner på som jeg setter stor pris på, sammen med to andre som står her i bloggen - Hvordan kvinnen fikk nøklene til kjøkken og soverom og Unnskyldninger for å slå din kone.  

På samme måte som det finnes mindre gode, gode og helt eksepsjonelt gode musikere finnes det mindre gode, gode og eksepsjonelt gode fortellere. Jan er i den siste kategorien. Hun er en av de fineste fortellerne i den vestlige verden, og en forestilling med henne er vel verdt å få med seg om man har anledning til det. En liten videosnutt kan ikke på noen måte yte henne rettferdighet, men det er allikevel en smakebit langt bedre enn å lese en historie på trykk.  

 

Her er den.

 

 

 

Ukas vits: En annen klode, og langt borte fra hvor

Forrige ukes vits ble borte i en annen post, og siden den henger så nøye sammen med denne ukas vits - denne også egentlig bare en trist historie med hvor man kanskje utrykker et sånt halveis sukk, halves klukk, en slags “phu” på slutten, så kommer den på nytt.

Det er et eksempel på galgenhumor, jødisk sådan, fra tiden før og under 2. verdenskrig.

 

En jødisk mann går inn i på passkontoret for å skaffe seg ett visa for å forlate landet. De tyske byråkratene spør ham hvor han kan tenke seg å dra. På bordet foran han står det en globus, og han peker på USA. “Umulig” sier de, “de tar ikke imot jøder.” Han peker på England. “Beklager, de tar ikke jøder.” Han peker på Sør-Amerika. “Beklager, ingen av disse landene tar jøder.” Til slutt ser den jødiske mannen opp og sier: “Dere har ikke tilfeldigvis en annen verden?”

****

En far og hans sønn kommer til passkontoret for å skaffe seg visa for å forlate Tyskland. Sønnen spør faren før de går inn: “hvor skal vi far?” Faren svarer, “Hvor som helst, bare vi kan dra herfra.” Faren går inn på kontoret. Sønnen venter og venter. Når faren kommer ut igjen, spør sønnen: “Far, hvor skal vi dra?” Faren svarer: “Tierra del Fuego.” Tierra del fuego!” sier sønnen. “Men det er veldig, veldig langt unna.” Faren svarer: “Langt fra hvor?”

Et feministisk eventyr? Eller?

Tiram utfordret meg i høst på det å si noe om hva feminismen har gjort for meg. Og jeg skrivet og tenker, men det blir liksom for dumt alt sammen, og trenger enda mer tid på seg.

Men siden året snart er slutt, og utfordringen nå helst bør følges opp på en eller annen måte før 2007 tar over, så tenkte jeg å dra frem et eventyr fra den arabiske verdenen (tror jeg?), og som jeg kom over i en bok med eventyr utgitt på feministforlaget “Virago books”. Det er en litt morsom historie bak denne boka, som heter The Virago Book for farytales II. Det fantes nemlig en bok en, som skulle være kvinneeventyr fra hele verden. Men når kvinner satte seg ned og leste så syntes de ikke det var en spesielt god samling, så de begynte å sende inn sine eventyr, og derfor ble bok nummer to en helt spesiell god samling eventyr med kvinner i hovedrollen. Selv har jeg ikke fått tak i samling en, så hvor dårlig den eventuelt er vet jeg ikke, men toeren er jeg svært glad i.

Ett av de eventyrene jeg falt for er det som kommer her. En annen som falt for det samme eventyret er Richard Martin i Tyskland. En dag sendte han det inne på Storytell, en mailingliste for fortellere, som i hovedsak har fortellere fra Nord-Amerika. Det ble en gangske spesiell opplevelse for oss to, Rickard og meg. For mange av kvinnene på lista ble i harnisk, og opplevde den som støtende, og som et hån mot kvinner som blir utsatt for vold i hjemmet. Jeg opplevde den stikk motsatt. Hvordan opplever du den?

Fiskemiddagen eller Unnskyldinger for å slå din kone

En ung nygift mann gikk glad og fornøyd sammen med sin venn, da denne spurte hvordan ekteskapet var. “Fantastisk”, svarte den nygifte. “Helt fantastisk. Jeg har en vakker, snill og god kone. Hver dag er det en sann glede å komme hjem, å snakke med henne er en fryd, hun er klok og sindig, smart og jordnær. Jeg kunne ikke ha vært en lykkeligere mann.” “Slår du henne, da?” Spurte vennen. “Slår henne, hvorfor skulle jeg slå henne?” Svarte den nygifte. “Kvinner må slåes, hun er kanskje føyelig i dag, men nå må du lære deg å tukte henne, ellers vil hun bli sur, tværr og ond å ha i hus. Tro meg, jeg vet hva jeg snakker om. Ingen menns om ikke slår konene sine fortsetter å være lykkelig gift.”.

Den nygifte trodde ikke på ham, og til å begynne med snakket vennen for døve ører. Men tiden gikk og temaet kom opp gang på gang, og sakte menn sikkert ble han mer og mer usikker. Og en dag var han blitt overbevist. Det var bare ett problem, hvordan skulle han få en grunn til å slå kona si? Han spurte vennen som svarte: “Det er ikke vanskelig, en morgen når du skal gå på jobb sier du til kona de at denne dagen skal du ha med sjefen din hjem, så hun må forberede en god fiskemiddag. Så går du raskt ut, før hun rekker å spørre om noe mer. Så, når du kommer hjem på kvelden har hun enten kokt, stekt eller bakt fisken. Har hun stekt den, så slår du fordi hun ikke hadde kokt den. Har hun kokt den, så slår du fordi hun ikke hadde bakt den. Og har hun bakt den, så slår du fordi hun ikke hadde stekt den.”

Som sagt så gjort, morgenen etter ba mannen kona servere fisk til ham og sjefen når kvelden kom, og så føk han ut døra. Kona så etter ham og tenkte “Men han sa ikke hvordan fisken skulle serveres?”. Hun satte seg ned og grublet, før hun fant en løsning. Når tiden for at mannen skulle komme hjem nærmet seg, hadde hun klart en kokt fisk, en stekt fisk og en bakt fisk. Hun var i ferd med å sette frem de siste sakene på bordet da det lille barnet hennes satte seg ned på gulvet og der gjorde det fra seg. I det samme, før hun så mye som rakk å flytte vekk barnet hørte hun de to mennene i trappa. Hun snudde seg rundt, tok med det ene lokket fra et fiskefat på bordet og satte det resolutt ned over bæsjen til barnet.

Og der sto de to mennene. Hun ønsket dem velkommen, og mannen som så den stekte fisken ligge i et fat uten lokk på bordet sa: “Jeg ba deg lage kokt fisk, ikke stekt.” “Ja selvfølgelig”, svarte hun, “her er den”. Og i det samme tok hun lokket av fatet som sto der med kokt fisk. “Jeg mener bakt, jeg ba deg lage bakt fisk”, sa mannen, en tanke mer perpleks nå. “Her er den” sa kona og løftet av lokket på den bakte fisken. “Dritt!” ropte mannen hennes da. “Ja, her er den og” sa kona og løftet opp lokket på gulvet.

 

Himmelen bør ikke blande seg inn

Jeg synes det er vanskelig å finne gode historier som handler om forholdet mellom Gud, mennesker og verden i kristen tradisjon. Som oftest har de en undertone av “hellighet”, belæring og har en litt problematisk søndagsskoleform. Jeg synes ofte muslimske og jødiske historier har en bedre humor, rausere syn på mennesket, og et mer befriende gudsbilde. Ikke minst har jeg sansen for hvordan mennesket ofte opponerer mot gud og legger seg ut med ham i diskusjoner og krangler. Og ikke minst, hvordan man ler av sin egen religiøsitet og ser med humor på egne religiøse tradisjoner.

Dette er en av mine jødiske favoritter:

Rabbi Eliezer satt sammen med en gruppe andre rabbinere. De hadde en av sine vanlige, høyrøstede diskusjoner om hva som er rett og galt, lov og ikke lov. Denne dagen handlet det om kosher, og om det var kosher å bruken ovn når man skulle bake. Jo, mente Rabbi Eliezer, det var kosher. Men alle de andre var uenig, og til slutt ble Rabbi Eliezer så frustrert at han utbøt:

“Om jeg har rett, og loven er på min side, så la dette karobtreet vise det!”

I det samme hoppet karobtreet fra plassen sin utenfor vinduet og langt vekk fra huset. Rabbinerne visse ikke hva de skulle tro. Noen mente at treet hadde flyttet seg hundre meter, andre at det hadde hoppet 400 meter. Til slutt falt de til ro, satte seg tett inntil hverandre og ble helt stille. I noen få sekunder. Så sa en. “Aldri har en rabbinsk lov blitt bestemt av et karobtre. Du har ikke bevist noe som helst, Rabbi Eliezer.”

“Vel, så se på den bekken som renner bak karobreet”, sa Rabbi Eliezer. “Om det jeg sier er i overensstemmelse med loven, så la den bekken bevise det”. I det samme så snudde vannet i bekken, og begynte å renne oppover! Først ble rabbinerne forskrekket, men etter å ha diskutert saken så konkluderte de: “Det har aldri skjedd at argument ble bevist av en bekk”. Rabbi Eliezer ble mer og mer fra seg. “Måtte veggene i dette huset gi det siste beviset for at jeg har loven på min side!” Og husets vegger, de begynte å bevege seg nærmere hverandre og så ut til å skulle falle over rabbinerne.

Rabbi Josva tok til ordet og sa: “Hvordan våger dere å blandere dere inn i loven som vi har fått overlevert fra Sinaifjellet? Samtidig, før han var færdig med å snakke stoppet veggene å bevege seg, så stor var respekten deres for den store Rabbi Josva. Men i respekt for Rabbi Eliezer så flyttet de seg heller ikke tilbake slik de hadde stått -rett opp og ned. Siden har veggene i den kjente yeshivaen blitt stående slik, ikke helt rett, men heller har de falt sammen.

Som en siste utvei ropte Rabbi Eliezer til himmelen selv, om ikke den kunne hjelpe ham med å overbevise de andre. Og i samme øyeblikk hørte de alle sammen en stemme fra himmelen som sa: “Hvorfor hører dere ikke på Rabbi Eliezer? Han har rett!” Uten å foretrekke en mine ropte Rabbi Josva tilbake til himmelen: “Jeg og mine lærde kollegaer kan ikke akseptere dette. Vi lar oss ikke bevege med ord ovenfra, det er ikke slik vi argumenterer eller tar besluttninger. Heller ikke skal himmelen blande seg inn i diskusjonen vår. Vi har fått loven en gang for alle fra himmelen. Vi fikk denne hellige loven på Sinafjellet, og de skal tolkes av rabbinere gjennom lærde diskusjoner, slik som vi gjør nå. Ikke gjennom at naturen blander seg inn. Vi lar derfor flertallet bestemme.”

Historien forteller at Rabbi Nathan møtte profeten Elia kort tid etter. Da spurte han Elia om hvordan den allmektige hadde tatt det når rabbinerne bestemte seg for å overhøre hva himmelen mente. Hva var Guds reaksjon? Elia smilte og svarte: “Gud bare lo og sa: “Denne gangen dro barna mine det lengste strået. Se hvordan de har vunnet over meg!”"

Kilde: Bava Metzia 59b

Jeg er et gammelt troll

Hvordan ser et troll ut?

Hva er trollets natur?

Er et troll en ting, eller mange ting?

Hvorfor lurer jeg på dette? Det er egentlig mange diskusjoner og tanker som svirrer rundt i hodet mitt, og jeg tenkte jeg skulle forsøke å lage litt orden i kaoset. Her er det noen forskjellige innfallsvinkler:

- Er troll onde, farlige, og bør avlives så fort som mulig? Mange som tenker på troll som en arketype på en type ondskap sier ja. Tor Åge Bringsvær sier nei. Trenger vi mytiske skapninger som bare er dumme, onde og som kan være den enkle fienden? Personlig heller jeg litt til ja. Jeg liker tanken på det. Å formulere en kraft som vi skal være på vakt mot og avlive. Som sprekker når sola skinner på den. En fiende som er farlig, grådig, men dum, slik at man kan vinne med list og lempe, ikke muskler og våpen.

- Men om opprinnelsen til trollene er jotnene, hva da? For jotner er så visst mer en dette, med sin Loke, sin Trym og sin Skade.

Den samiske varianten av troll er Stallo - og stalloer kan være så mangt, ikke minst en nordmann eller en lensmann. Ekte troll, med andre ord.

Og hvordan ser troll ut? Noen har sagt at vi har fått en delt velsignelse i det at Asbjørnsen og Moe ble så godt illustrert - for samtidig som eventyrenes form ble konservert, så ble også bildene vi hadde av den norske myteverdenen mer statiske. Vi fikk en standard for hvordan troll skulle se ut, som senere har vært litt vanskelig å fri seg fra.

På samme måte som jeg er glad for at folk som Gaiman og Bringsvær har gyvd løs på norske myter med sin tolkning, så blir jeg glad hver gang jeg finner bilder som utfordrer ideene om hvordan troll og andre skapninger skal se ut.

Og mens jeg forsøker å røske opp i fantasibildene mine så sitter jeg her og synger med Borretzen: Jeg er et gammelt troll.

 

Hvordan stoppe volden

Det finnes et eventyr som skal stamme fra Buddha. Første gang jeg leste det var på forteller-listen Storytell av Aaron Shepard. Senere har jeg hørt den nydelig fortalt av Marit Jerstad på norsk. Det er et fascinerende eventyr. Det handler om vold og ikkevold. Det har levd i 2500 år. Og det er en viss trøst å vite at når verden har glemt Mellom-Amerika på ti år, at det finnes kriger i dag jeg knapt har hørt om og vi sikkert vil glemme klasebombene som nå ligger strødd i Libanon før det har gått mange tiår, så vil dette eventyret kanskje leve i enda mange tusen.

Oversettelsen er min, jeg ble litt inspirert av Børge til å forsøke meg på noe lenger enn småhistorier.

Det var en gang to kongedømmer. I det ene kongedømmet regjerte den store Brahmadatta. Hans kongedømme var stort og rikt, han hadde en stor hær. I det andre kongedømmet regjerte Dighiti. Han hadde et lite fattig land, og bare en liten hær. Da det er slik at mye vil ha mer og mange vil ha fler kom den dagen da Brahmadatta ba generalene gjøre seg klare, nå skulle de legge Dighitis rike under seg.

Dighiti fikk vite hva som skulle skje, og sa til Devi, dronningen, “Det er ikke noe vi kan gjøre for å stoppe det som nå skjer. For folkets skyld er det best å unngå en krig. La oss flykte fra kongedømmet i natt.” “Men hvor kan vi gjøre av oss?” spurte Deva. “Vi drar til Benares, der slottet til Brahmadatta ligger. Det er en by stor nok til å gjemme seg i, og han vil ikke tenke på å lete etter oss der.” Den nattet flyktet Dighiti, Deva og den lille sønnen deres Dighavu til Benares og gjemte seg i fattigkvarteret. Dighiti kledde seg ut som en hellig mann og dagene brukte han til å tigge penger til den lille familien.

Tiden gikk, og den lille prinsen vokste til en ung mann. En dag sa kong Dighiti til konen sin: “Det er sant som det er sagt: Vi kan tilgi den som har såret oss, men vi tilgir ikke den vi selv sårer. Finner Brahmadatta oss her så dreper han oss alle sammen. Det er på tide at vi sender sønnen vår vekk fra denne byen.” “Vi kan sende ham til mine foreldre i vest”, sa dronningen. “Der kan han lære det en prins bør kunne om alt fra kunst til vitenskap.” Dermed dro prinsen av gårde.

Barbereren som engang jobbet for kong Dighiti var nå i hoffet til kong Brahmadatta. En dag han var ute og gikk så han Dighiti på markedsplassen utkledd som en hellig tigger. Han visste at det var utlovet en stor belønning til den som kunne si hvor kong Dighiti oppholdt seg, og nå snek han seg etter kongen til han så hvor han bodde. Deretter gikk han og fortalte kong Brahmadatta hvor han var å finne. Dighiti og Deva ble arrestert og brakt frem for kong Brahmadatta. “Hvor er sønnen deres” spurte han. “Der du ikke kan nå ham”, svarte Dighiti.

Nettopp denne dagen kom prins Dighavu tilbake til Benares for å besøke foreldrene sine. På vei hjem dro han forbi markedsplassen og der fikk han se soldater til fots og til hest. Mellom dem var det en kjerre, og på kjerra så han moren og faren sin sitte som fanger på vei til å bli henrettet. Alt han kunne gjøre var å stå der og se, uten noen mulighet for å hjelpe dem. Kong Dighiti så også sønnen sin. Uten å røpe hvem han snakket til ropte han ut:

Se ikke for kort.
Se ikke for langt.
Vold tar ikke slutt med vold.
Vold tar bare slutt ved ikkevold.

Når det mørknet ble kong Dighiti og dronning Deva tatt med utenfor bymurene og henrettet med sverd. Et dusin soldater sto vakt. Innenfor bymurene bestemte prins Dighavu seg for hevn, men først skulle han gjennomføre begravelsesritualene.

Han gikk til markedspassen og kjøpte brennevin som han ga til vaktene. De lot seg ikke be to ganger, og like etter sov de godt. Da tok han ved og bygde et bål, og oppe på det la han de døde kroppene til foreldrene sine før han tente på. Siden gikk han rundt bålet tre ganger, mens han holdt håndflatene presset mot hverandre.

På samme tid sto kong Brahmadatta på taket av slottet. Han grunnet på ordene som kong Dighiti hadde sagt før han ble henrettet. Han så ut over takene mot sør, og langt der borte, på den andre siden av bymuren så han et bål og en skikkelse som gikk rundt den. Han kjente en kald klo rundt hjerte, han forsto at det måtte være prins Dighavu.

Prinsen på sin side var nå ferdig med det han måtte gjøre og forsvant raskt inn i skogen. I flere dager ble han der og sørget mens han gjemte seg for kong Brahmadatta. Men tårene tok slutt og også faren over å kunne bli funnet, og Dighavu gitt inn i byen igjen. Han fant seg en jobb som læregutt i stallen til de kongelige elefantene.

Grytidlig en morgen satt han foran stallen og sang for å ta imot den nye dagen. Stemmen hans bar helt til palasset og balkongen der kong Brahmadatta sto. Han hadde våknet av en forferdelig drøm. Sangen var akkurat det han trengte for å roe seg ned, og han sendte en tjener for å hente den som sang. Like etter sto Dighavu foran ham.

“Syng for meg”, sa kongen. Han visste ikke hvem den unge mannen var.

Og Dighavu sang, og mens han sang så forsvant uroen i kongens hjerte. “Bli hos meg!” ba kongen.

Og Dighavu svarte: “Ja, konge.”

Slik ble Dighavu kongens tjener. Så behaglig var han i all sin ferd og så beroligende var hans sang og hans tale at kongen ble mer og mer betatt av ham. Ettersom tiden gikk ble han en betrodd tjener som nøt mer og mer tillit og større og større ansvar.

En dag ville kongen dra på jakt. Han sa til Dighavu: “I dag skal du kjøre vognen min.

Og Dighavu svarte: “Det er en ære, min herre.”

Slik ble det, den dagen kjørte Dighavu kongens vogn. Men når jegerne satte etter byttet sitt, tok Dighavu en vei som ledet i en annen retning. På en listig måte ledet han kongen vekk fra de andre, til de ikke lenger kunne se ham eller høre ham.

Etter en stund sa kong Brahmadatta: “Nå vil jeg stoppe og ta en rast.”

Dighavu stoppet vognen, bant hestene, satte seg med korslagte ben på bakken. Deretter sa han til kongen: “Kom hit og hvil deg, herre.”

Og kongen kom, la hodet sitt i Dighavus fang og sovnet.

Sakte dro Dighavu sverdet frem fra slira. Stille satte han spissen på sverdet mot Brahamadattas hals. Da kom ordene til faren til ham.

Se ikke for kort.
Se ikke for langt.
Vold tar ikke slutt med vold.
Vold tar bare slutt ved ikkevold.

Sverdet skalv. Sakte satte han det tilbake i slira.

Med et gisp og vidåpne øyne satte Brahamadatta seg opp.

“Hva plager deg, herre?” spurte Dighavu

“Det er et mareritt som ofte matrer meg,” sa kongen. “I drømmen kommer Dighavu, sønnen til mine fiender etter meg med sverd for å hevne foreldrene sine.”

Da tok Dighavu tak i kongens hår, dro hodet hans bakover og trakk på nytt sverdet. “Det er jeg som er Dighavu, sønnen til dine fiender, og jeg er her for å hevne mine foreldre!”

Kongen tryglet om nåde. Han ba for sitt liv.

“Hvordan kan jeg spare ditt liv?” spurte Dighavu. “Det er sant det som blir sakt, vi kan tilgi de som sårer oss, men vi klarer ikke å tilgi de som vi sårer. Du har drept min mor og min far, og du vil drepe meg om du får muligheten. Om noens liv skal spares, så må det være mitt!”

“Så spar mitt liv,” sa Brahmadatta, “og jeg vil spare ditt!”

Og Dighavu lot kongen gå fri. Han satte vekk sverdet. De to reiste seg og tok hverandres hender. De sverget å aldri mer søke å skade den andre.

Brahmadatta sa, “jeg har ofte lurt på hva din fars siste ord betydde. Fortell meg Dighavu, hva mente han når han sa ‘Se ikke for kort’?”

- Det faren min mente var, “Forkast ikke et vennskap uten å tenke deg om”.
- Og hva mente han når han sa til deg “Se ikke for langt”?
- Da mente han, “Ikke la hatet vare for lenge.”
- Og når han sa ” Vold tar ikke slutt med vold. Vold tar bare slutt ved ikkevold,” hva mente han da?

- Dette mente min far med det: Du, min herre, har drept mine foreldre. Du har stjålet deres kongedømme. Om jeg nå drepte deg i hevn, ville dine venner drepe meg, og så ville mine venner drepe dem. Og slik ville det fortsatt, volden ville aldri ta slutt. Men nå, nå har du gitt meg mitt liv, og jeg har gitt deg ditt. Og med det har volden tatt slutt.

Kongen ble slått av Dighavus store visdom, hvordan han kunne forstå dybden av det faren hadde sagt på en så knapp måte.

Ja, så stor var Brahmadattas beundring og takknemmelighet at han ga Dighavu kongeriket som en gang hadde vært faren hans sitt. Så lenge de to kongene levde så løste de alle konflikter i vennskap, og i god forståelse med hverandre.

Hvordan en zen-master takler en krise

Munkene i et zen-tempel hadde vært livredde. Det hadde nettopp vært et jordskjelv så sterkt at det ristet hele zen-templet, og deler av det hadde rast sammen i skjelvet. Når det endelig tok slutt sa læreren deres:

- Dere har nå hatt muligheten til å observere hvordan en zen-master kan kontrollere redselen sin også når han er utsatt for den største fare. Dere så meg. Jeg fikk ikke panikk. Jeg visste akkurat hva jeg skulle gjøre. Jeg ledet dere alle til kjøkkenet, som er den delen av skolen som er mest solid, og hvor det var minst fare å oppholde seg. Og at det var et godt valg ser dere, for vi har alle kommet igjennom dette skjelvet uten den minste skade.

Men jeg må allikevel innrømme at jeg var noe stresset, på tross av all min selvkontroll. Dette kunne dere se utifra at jeg drakk et stort glass vann, det gjør jeg ellers aldri.

En av brødrene smilte, men sa ingen ting.

- Hva ler du av? spurte læreren.

- Det var ikke vann, det var et stort glass soyasaus, sa munken.

 

The photo is taken by yoshiko314.

 

Hvor kommer fortellingene fra?

Det fines mange historier om hvor de aller første fortellingen kom fra. Den korteste er vel den norske varianten “de kom rekandes på ei fjøl”.

Her er en annen kort variant fra Okhlahoma.

 

Hvordan de første historiene kom opp av jorda

I gamle dager hadde Lanape folket profesjonelle forteller som gikk fra sted til sted. Dit de kom samlet folk seg rund dem og tilbød dem tobakk eller andre former for betaling i bytte for å høre på historier. Men hvordan begynte dette?

En man var på vei hjem etter å ha vært på jakt da han la merke til et helt spesielt hull i bakken. Han tittet ned i det, og noen snakket til ham. “Hvem er det” spurte jegeren.

Han fikk ikke noe svar, stemmen sa bare at han var en bestefar. “Om noen vil høre historier, si at de skal komme hit. Rull så sammen litt tobakk, ta litt maismel eller kom med en perle, og så skal jeg fortelle.

 Og menneskene, de kom.

 

Dette er begynnelsen på de fortellingene vi ikke vet om er sanne eller ei. Bestefaren ga dem beskjed om at de ikke skulle fortelle historier etter at varmen kommer om våren. “Om du gjør det,” sa han, “så vil slanger, insekter og alle de små skapningene komme etter deg.”

 

Eventyr om tidsklemma

Jeg fant igjen en bunke med småfortellinger jeg har jobbet med tidligere. Noen hadde jeg helt glemt, andre husket jeg, men ikke godt nok til å fortelle. Jeg har sittet og kost meg, mest av alt med små skapelsesmyter og det man på engelsk og fransk kaller porqua historier. (Staves det slik?) Jeg har ikke noe godt ord for dem på norsk.

Det er noen temaer som går igjen - Hvordan lyset kom til jorden. Hvordan de første historiene kom til menneskene. Hvordan det ble mennesker på jorden. Hvordan ondskapen kom til jorden. Hva som ville skjedd om ingen døde. I disse “tidsklemmetider” kan man få seg til å tro at dette er et nytt problem. Men så dukker denne gamle historien opp, som viser at det var visst slikt før og. Faktisk enda verre. Og at vi er heldige som hadde Maui, for ellers hadde vi neppe hatt tid til å kaste inn et par blogginnlegg i ny og ne.

Maui muri fanger solen(fra Knots/Polysnesia)

Maui muri satt og så på folket sitt. Uansett hvor hardt de jobbet så fikk de ikke utført alt de skulle - det var rett og slett ikke lyst lenge nok. Maui mori sa, “Det er ikke nok tid. Mennene rekker ikke å fange fisk, og kvinne rekker ikke å lage mat. Solguden Ra reiser for raskt over himmelen. Jeg må få Ra til å bevege seg saktere.”

Han fant frem kokosnøtt fibere, og sammen med brødrene sine laget han et langt rep. Så la han seg ned og ventet på Ra. I det Ra kom frem forsøkte han å kaste repet rundt ham, men repet det røk og Ra kom seg unna. Han fløy videre over himmelen like raskt som før.

Da laget Maui muri en nytt rep. Det var av sterkere kokosnøtt strenger. Disse tok han og lagde en enda sterkere rep, men også denne gangen kom Ra seg løs.

Da satte Maui muri seg til å tenke. Etter en lang stund spurte han søsteren sin Hina om hun kunne gi ham litt av håret sitt. Han kuttet av lange hårstrå, og knyttet dem til et veldig, veldig sterkt rep. Så reiste han østover, for å få øye på Ra i det samme han kom frem. Når solguden kom kastet Maui muri en løkke rundt Ra sin hals og holdt ham fast. Ra ropte og han sparket, men samme hvor mye han forsøkte kom han ikke løs. Da han forsto at han var fanget spurte han Maui muri hva han ønsket.

“Du må bevege deg saktere over himmelen slik at vi får mer tid til å gjøre det arbeidet vi trenger å få gjort. Lov meg det, så skal du slippe fri.” Ra lovet det. Fra den dagen har menneskene hatt mer dagslys slik at de får gjort arbeidet sitt.

For å være sikker på at han holdt ord så lot Muri noe av Hinas hår bli hengende på sola. Du kan fremdeles se dem. Det er når sola går ned, og de siste strålene er igjen på himmelen.

 

 Takk til MOMO for lån av bildet.
Det er et maleri.

Hvor ble idealismen av?

Det er en del blogginnlegg rundt omkring som handler om idealismen som sluknet. Eller om resignasjonen som har satt inn, etter ungdomsår hvor man trodde verden ville bli et bedre sted, om man bare jobbet for det. Og så jobbet man. Men hva nå? Når man ser at det ikke nytter? Marion har et slikt godt innlegg i forbindelse med FN-dagen.

Benedicte Hambro heter en forsk forteller, forfatter og folkehøyskolelærer. Hun har en historie (opprinnelig fra Grundtvig?) som jeg aldri klarer å huske i detalj. (Jeg går i surr i akkurat hva gavene er.) Men den er omtrent slik:

I et av hulrommene under Yggdrasil bor det tre kvinner. Urd, Skuld og Værande, de tre nornene som følger menneskene gjennom livet, fra fødsel til død. Når et barn blir født, så tennes det et lys, lyset blir gitt til foreldrene og de må passe på det til barnet er i stand til å gjøre det selv. Barnet vokser opp, blir ungdom, og en dag er det klar for å ta vare på lyset sitt. Den dagen får det unge mennesket tre gaver av nornene:

Idealisme, pågangsmot, livslyst.

Så går tiden og det unge mennesket er ikke lenger så ungt. Da kommer det en tid hvor nornene gir sin andre gave:

Skeptisisme, rasjonalitet, pessimisme.

Årene blir mange og mennesket blir gammelt. Da er det tid for den siste gaven:

Klokskap, visdom, fortellerevne.

Og disse gavene varer, helt til den dagen lyset slukner.

****************

Man kan bli ganske oppgitt over seg selv når en ser en del av kraften i sin egen idealisme forsvinne. Men jeg tror man må forsone seg med at det er en naturlig utvikling, som de aller, aller fleste av oss går igjennom. Om man liker det eller ikke, så er det en del av det å bli voksen. Om man går rundt og bekymrer seg for det, eller også anklager seg selv for det så tror jeg man gjør seg selv en bjørnetjeneste. Jeg tror man må forsone seg med det, først da er man i stand til å få øye på den igjen, for jeg tror ikke den er borte. Jeg tror den bare tar en annen form, og at man kan se på den med eller gjennom den voksnes gaver. (Ja, for det er gaver!)

Også kan man trøste seg med dette diktet:

Til en mann som ingenting kan:
Fjell er fjell
vann er vann og
trær er trær.

Når han har studert og kan lite grann;
Fjell er ikke lenger fjell
vann er ikke lenger vann og
trær er ikke lenger trær.

Til en mann som omsider har forstått;
Fjell er iglen fjell
vann er vann og
trær er trær.

-Anonym

Hvordan kvinnene kom til å føde barn

Iskwew skriver i et innlegg at hun sier fra seg privilegiet det er å føde barn, og at løsningen er ganske enkel: Null sex.

Jeg på min side vet hvordan disse privilegiene oppsto, og da det å kjenne til historien ofte er en god måte å forstå dagen i dag på, kan jeg jo dele det med dere.

Det var en gang at mann og kvinne ble skapt vel forlikt og like-stilte. Det vil si, de var like sterke, fødte barn begge to, lagde mat begge to, og alt var såre vel. Med ett unntak. Da de sloss varte det vel og lenge. Kvinnen fiket til mannen, mannen fiket til kvinnen, kvinnen slo til mannen, mannen slo til kvinnen, kvinnen kastet mannen gjennom rommet, mannen kastet kvinnen gjennom rommet. Eller omvent. Mannen fiket til kvinnen og kvinnen fiket til mannen, osv. Helt til de begge var lei og satte seg ned og fant ut av det på en annen måte, eller endte opp i en het omfavnelse. Alt ettersom. Luften ble i alle fall klaret og de fortsatte videre som seg hør og bør.

Helt til en dag. En dag ble ikke mannen venner igjen. Han ble sur. Og han begynte å gruble og tenke. Han var lei av disse evige kranglene som utartet seg til lange slåsskamper og litt etter litt fikk han lyst til å få en slutt på det.

Så han gikk ut av huset, opp trappen og inn til Gud. Der oppe la han frem saken, og sa at han var lei, at det burde være slik at en var sterkere enn den andre, slik at disse kampene ikke varte og rakk i dagevis. Om nå Gud bare kunne gjøre ham litt sterkere, så skulle han sørge for at ting roet seg litt fortere. Jo, ja. Det endte med at Gud sa ja, og mannen gikk fornøyd ned trappa og inn i huset sitt igjen. Så ventet han.

Han behøvde ikke å vente lenge, allerede neste dag kom kvinnen hjem og var sur for noe han hadde gjort, og hun fiket til ham. Han fiket tilbake. “Au” sa kvinnen “hva var det?”. Kvinnen slo mannen, mannen slo kvinnen. “Au”, det skjedde igjen. Så tok kvinnen et godt grep i baken på buksa til mannen med den ene hånden, og oppe i hårrota med den andre, og skulle til å kaste ham veggimellom, men nei, han var for tung. “Hva pokker har skjedd her” sa kvinnen og prøvde igjen. Mannen bare satte seg ned og sa: “Hør her”, og så fortalte han hva som hadde skjedd.

Kvinnen ble selvfølgelig rasende, hun gikk ut døra, opp trappa inn til Gud og spurte hvem i alle dager han trodde han var og hva i alle verdener han hadde gjort nå, og at han der og da fikk ta og gjøre tingen om slik at de var som før. “Det går ikke”, sa Gud, “jeg lovet mannen at han fra nå skulle være sterkere enn kvinnen, og det kan jeg ikke gjøre stort med. Et løfte er et løfte.”

“Ja vel”, sa kvinnen “skal det være på den måten så skal jeg nok finne på noe”. Dermed snudde hun på hælen gikk ut døra, og ned trappa. Så fortsatte hun nedover og nedover til hun kom til døra til helvete. Der gikk hun inn og så stod hun foran fanden sjøl. Der la hun frem saken, og der fikk hun gode råd, så like etter var hun på vei oppover igjen, og snart sto hun foran Gudfader og la frem sitt ønske som skulle veie opp for den styrken hun hadde mista. Ja, jo, det var nå rett og rimelig sa Gud, versegod, her er de to nøklene du vil ha. Da smilte kvinnen, tok imot nøklene, gikk ut døra, ned trappa og hjem.

Da mannen kom hjem litt senere var han sulten. Han bestemte seg for å lage seg litt mat, men da han tok i døra til kjøkkenet, så var den låst. “Hei”, ropte han, “hva i alle dager er dette, denne døra har da aldri vært låst før? Hvordan skal jeg nå lage meg mat?”. “Ha”, sa kvinnen, “Gud har gitt meg nøkkelen til kjøkkenet, og heretter når du vil ha mat må du spørre meg”. Mannen likte ikke det helt, men han tenkte som så at bare de fikk kost litt, så ville nok kvinnen være i humør til å gi ham tilgang til kjøkkenet, så han tok i soveromsdøra og sa at litt kyss og klem kunne passe seg. Men den døra var også låst. Da ble han for alvor redd og sint og løp ut av huset opp trappa og inn døra der Gudfader fremdeles satt så allmektig. Mannen tagg og ba om at ting måtte bli som de hadde vært, men samme hvor mye han ba så fikk han bare det ene svaret: “Et løfte er et løfte”.

Og fra den dagen har det vært slik, at mannen er sterkest men kvinnen, hun har nøklene til kjøkkenet og soverommet med alt det innebar av alt fra hete omfavnelser til fødsler og barnestell.

Håpløshetens illusjon II: To filmer, én bok og ett eventyr

For noen dager siden klarte jeg å skrive ned del en av prosjekt “håpløsheten er en illusjon“. Temaet har fulgt meg i mange år, og det har ligget på lur i mange debatter på nett, enten det har handlet om litteratursmak eller religionsdebatter (les: det ondes problem). Jeg bestemte meg for å forsøke å blogge om det etter et innlegg hos Victoria, men det må et eller annet skikkelig spark til for å få slikt ut. Sparket kom med filmen Mitt liv som hund.

Jeg hadde ikke sett denne filmen før. Men en kveld lå jeg her i senga med filmen på laptoppen og lo og gråt om hverandre. Det gjorde hele tiden vondt. Å se denne guttungen med den syke, sinte mora bli sendt hit og dit. Det var også vondt å se mora. Kanskje mer enn jeg noen gang kunne ha opplevd tidligere så krøp både sinnet hennes og fortvilelsen hennes langt under huden min.

Og selv om omkvedet kom gang på gang “man måste jämföra” så holdt det ikke, det var for vondt. Ingen barn skulle oppleve slikt.

Mitt liv som hund har blitt en av mine to favorittfilmer.

Den andre heter “Festen”. Ja, den Festen, av Thomas Vinterberg. Hvilket helvete på jord må det være for to barn å vokse opp med slike overgrep. Hvor mange selskaper med overgriperen sittende der. Og så, når man endelig sier ifra er det ingen som vil høre. Vil virkelig ikke høre. Man vil heller at du skal ta livet av deg enn å høre. Kan det være verre?

Den gang jeg kom til slutten i den tredje boka om Tora av Herbjørg Wassmo ble jeg rasende. For den stoppet der, i elendigheten. Tre bøker med elendighet, en gråhet som jeg så vidt orket å slepe meg igjennom, også lot den meg stå igjen der. På samme måte som “de realistiske” 70-tallesromanene. Man står opp til halsen i gjørme og møkk, og kan ikke bevege seg, bare drukne seg om man vil slippe vekk.

Det finnes et gammelt eventyr om en mann som dør, kommer til himmelen, blir vist inn i tronsalen til Gud fader selv. Og der er det tomt. Gud og hele hoffet har dratt på piknik siden været er godt lysten på en tur vekk var til stede. Så han setter seg i et hjørne og venter. Til lysten til å prøve selve tronestolen blir for stor. Så han går bort og klatrer opp. Da oppdager han at fra tronen kan han se hele verden. Han følger med på ett liv, på to liv, på tre liv, og alt han ser er elendighet. Han blir så opprørt at han kommer til å sparke til fotskammelen, og den detter ned. Han er snar til å komme seg bort til veggen igjen.

En stund etter fylles salen med lyd, og inn kommer Gud og alle med ham. Han setter seg på plassen sin, og i det samme spør han hvem som har sittet der. St. Peter kommer inn og opplyser om at bare en har vært til stede, og peker ut mannen. Mannen er beskjemmet, men han er sintere enn redd, og Gud får seg en skjennepreken om hvordan det står til på jorden, og hvordan kan han tillate dette.

Så ser Gud på mannen og sier: Det er nå bare halve historien du har sett, du får ta deg en tur ned igjen, og komme tilbake når livene er levd ferdig.

Og sånn går det.

Det finnes en film som heter Endings. Der også slutter historiene ille. Så viser det seg at filmen ikke er over allikevel, og vi får følge med enda lenger frem i tiden. Der gikk det ganske bra allikevel.

Mitt liv som hund og Festen rommer tragedien. Slik alle vår liv rommer tragedien. Men til forskjell fra bøkene om Tora så har de en dimensjon til. De har det andre som også må til for å tale sant om livet: Humor, lindring og håp. Og også at tragedier som oftest tar slutt.

Livet eier tragedien. Men en historie som bare skildrer tragedien lyver om livet. For det stopper ikke der.

Ukas vits: En jødisk fars bekymring

A Jewish father was troubled by the way his son turned out, and went to see his Rabbi about it.

“I brought him up in the faith, gave him a very expensive bar mitzvah, cost me a fortune to educate him. Then he tells me last week he has decided to be a Christian! Rabbi, where did I go wrong?”

“Funny you should come to me,” said the Rabbi. “Like you I, too, brought my boy up in the faith, put him through University, cost me a fortune, then one day he, too, tells me he has decided to become a Christian.”

“What did you do?” asked the father. “I turned to God for the answer” replied the Rabbi. “And what did he say?” pressed the father. “God said, ‘Funny you should come to me…’ “

Hodja: Allah og de 5 paraene

Det var lunsjtid og Hodja var sulten. 10 para hadde han i lomma, og det holdt akkurat til brød og yoghurt. Først gikk han til bakeren, gav ham 5 para og bad om brød. Bakeren gav ham brød, og så sa han at det kostet 5 para.

- Jeg ga deg akkurat 5 para, sa Hodja.

- Nei, du har ikke gitt meg penger, sa bakeren. Jeg ser ingen penger.

Bakeren var sta, og Hodja kom ingen vei. Til slutt tok han frem de siste pengene sine og ga dem til bakeren.

Nå hadde ikke Hodja noen penger igjen, men han gikk inn i den neste butikken. Der ba han om yoghurt. Det fikk han, og mannen bak disken ba han om 5 para.

- De har du allerede fått, sa Hodja.

Nå var det slik at butikkeieren var en hyggelig mann. Han hadde gått i sine egne tanker hele morgenen, og når Hodja sa han allerede hadde betalt, så tenkte han at slik var det sikkert, han hadde bare glemt det.

Hodja gikk ut, fant et tre og satte seg ned i skyggen av det. Han tok frem brødet og han tok frem yoghurten. Men før han begynte å spise så rettet han blikket mot himmelen og sa:

- Mektige Allah, du vet hva som virkelig skjedd. Du får ta 5 para fra den ene og gi til den andre.

Hodja ser demoner

En hensynsløs og mindre begavet hersker sa en gang til Hodja at om det viste seg at det ikke var slik som folk sa, at Hodja kunne skue mer enn folk flest, ja da skulle han få ham hengt.

- Her og nå ser jeg en gylden fugl i himmelen, og demoner nede i helvete, sa Hodja.
- Hvordan kan dette ha seg, så kongen, hva gjør deg i stand til å se slikt?
- Frykt, sa Hodja, det var alt jeg trengte.

Ukas vits: Den gamle navahoen og måneferden

When NASA was preparing for the Apollo project, they did some astronaut training on a Navajo Indian reservation. One day, a Navajo elder and his son were herding sheep and came across the space crew.

The old man, who only spoke Navajo, asked a question, which his son translated. “What are the guys in the big suits doing?” A member of the crew said they were practicing for their trip to the moon. The old man got really excited and asked if he could send a message to the moon with the astronauts. Recognizing a promotional opportunity, the NASA folks found a tape recorder.

After the old man recorded his message, they asked the son to translate. He refused. So the NASA reps brought the tape to the reservation, where the rest of the tribe listened and laughed, but refused to translate the elder’s message to the moon. Finally, NASA called in an official government translator. He reported that the moon message said,

“Watch out for these guys; they’ve come to steal your land.”

De to ulvene II

I dag fant jeg en litt annen versjon av historien om de to ulvene på nett, og den sier også at opprinnelsen til denne historien er Navahoindianerne. Jeg liker spesielt godt den knappe avslutningen her.

An old Navajo was telling his grandson about the fight that is going on inside himself.

He said it is between two wolves:
- One is evil, anger, envy, sorrow, regret, greed, arrogance, self-pity, guilt, resentment, inferiority, superiority, etc.
- And the other is good, joy, peace, love, hope, serenity, humility, kindness, empathy, etc.

 The grandson thought about it and asked, “Which wolf wins”

The simple reply, “The one I feed”

How come stories

I have made a collection of the How come stories that I know about, and put them in another page in my blog. If you have any that I do not know about, pleas tell me about them.

Ukas vits: Elgmøkk

“I’ve held a lot of jobs in my life, but my favorite was as a lumberjack. Yes a lumberjack, striding through the northwoodsout in the fresh airchopping down trees and yelling timber. Spitting and drinking beer on the weekends. I loved it, the only problem was that the company we worked for was too cheap to hire a cook. So, someone had to be a cook until someone else complained, then the complainer had to be cook till someone else complained, and on and on. So there was no incentive to be a good cook, and it was always bad.

Well, I’m a pretty good cook, and finally I just had to complain. So, of course, I had to be the cook. Well about two weeks later, I was getting really sick of cooking and cooking worse and worse, hoping someone would complain, so they would have to take over.

Finally, one day I was out in the meadow picking berries for a pie when I came across a bighotfresh steaming pile of MOOSE TURD! I smiled This’ll do it. So I scooped up that meadow muffin and carried it back to the kitchen, chortling all the way. I rolled out a big pie crust, flopped that stuff in there and put on a top crust. Carved a fancy design in the top, and baked it up. Beautiful, golden brown, with the brown bubbling through all the cuts on top. Set it on the windowsill to cool.

Well, I served up a dinner that couldn’t be beat. Figured if it was my last one to cook, it might as well be a good one right up to the moose turd pie. SOMEONE WOULD JUST HAVE TO COMPLAIN! So I had a great beef stew, biscuits and fresh veggies. Everyone was happy, and I just smiled.

Then I brought it out. Set it down in front of the biggest, nastiest, ugliest lumberjack of them all. ‘Carved him out a big hunk and set it down in front of him and stood back to watch the complaints fly. My cooking days were over.

The big guy took a big bite, chewed it up, eyes bugged out, and he said
YAAACK!
SPIT SPIT SPIT! THAT’S MOOSE TURD PIE!
(Pause, sly grin, finger in the air) IT’S GOOD THOUGH!”