Tidligere OD-bloggere

juni 30, 2006

Jeg surfet litt rundt og fant noe jeg ikke hadde sett før. Det ene var i bloggen til Marion, det andre i bloggen til Victoria – de er begge tidligere OD-ere! Så er vi i alle fall tre! Det er sikkert flere av oss der ute. Selv har jeg ikke skrevet noe om mine OD-erfaringer, men det må jo komme. Hei begge to!

Å sloss mot det onde

juni 30, 2006

How long… can any man fight the darkness before he finds it in himself

Det er åpningsordene I den nye teaseren til Spiderman 3. Jeg ble litt fascinert av dem. Setningen i seg selv kan ha flere meninger, jeg lurer på om de som fant den så det, eller om de bare tenker seg det ene, og kanskje mest nærliggende? At når man bekjemper det onde kan man på en måte bli «smittet» – man kan bli ond selv.

En mening som går hakket dypere er å si at i møte med det onde, eller med mørket, så ser man at man har det samme i seg. Slik bestefaren snakker om i historien om de to ulvene.

Den tredje tolkningen min er at man overhode ikke kan gå i gang med å sloss mot mørket, uten å ha sloss mot mørket i seg selv på forhånd. Hvordan kan man ellers kjenne det, og vite hva man har med å gjøre?

Det finnes en rekke gamle ordtak som sier noe om dette. «Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner» er en. Vi ønsker det beste, men vet ikke hvordan. Fordi vi ikke vet nok. «Du drep ikkje ondskap med øks.» Kjenner du ondskapen i deg selv så vet du at å ty til drap ikke er veien å gå for å få bukt med det.

Historien viser oss gang på gang hvordan det går når man tror at man kan sette inn millitære og «kvitte» seg med «det onde». Enten det er kommunismen i Vietnam, selvmordbombere fra Palestina eller «ondskapens akse». I det vi tror at «ondskapen», den finne vi hos de andre, og blir vi bare kvitt de, så vil vår godhet fylle verden, da tar vi feil. Skammelig feil.

How long… can any man fight the darkness before he finds it in himself

Den filmen som kommer har skurken Sandman, noe som har fått mange av oss til å sperre øyne og ører litt ekstra opp. Men nei, det er ikke Gaimans Sandman, men forgjengeren som ikke har mye med den nå mer legendariske å gjøre. Og filmen? Den kommer om et års tid. Vi får sikkert høre langt mer om den før det.

44 + 66 = 100

juni 28, 2006

Det må jo være sant når den tidligere lederen av Finanskomiteen, Siv Jensen sier det?

Fra Aftenposten i dag:

Hele 44 prosent av alle spurte sier at de overhodet ikke kunne tenke seg å stemme på Frp. – Det er dette som er den største hindringen for at Frp skal etablere seg som et ordinært parti, bemerker Aardal. 30 prosent kunne ikke tenke seg å stemme SV, mens 24 prosent er like sterkt imot KrF. For de andre partiene ligger motviljen på rundt 10 prosent.

– Når man er veldig tydelig og markant, gir det kraftfulle tilhengere og kraftfulle motstandere, kommenterer Jensen. Hun trekker frem at det tross alt er 66 prosent av velgerne – rent flertall – som kan tenke seg å stemme Frp.

Regnetull med tall kan vi jo alle gjøre. Og det er ikke sant at 2 + 2 er 4. Alltid.

Jeg for min del lurer litt på hva spørsmålene har vært, kanskje var de slik?

Hvilke parti kunne du overhode ikke tenkte deg å stemme på?
Hvilket parti kunne du ikke tenke deg å stemme på?
Hvilket parti kunne du tenkt deg å stemme på om du fikk 100 000 for det?
Hvilket parti kunne tenkt deg å stemme på om man skiftet ut alle i partiet med folk du likte og stole på?

Osv osv.

Uansett så er det fremdeles ikke 66% i dette landet som kunne tenke seg å stemme på Frp. Sånn uten videre.

Tilgivelse?

juni 28, 2006

Sierra Leone.

To gutter kommer gående med en mann mellom seg. Guttene er 10-13 år gamle, og mannen de bærer mellom seg er deres far. Han har ikke bein, og ikke armer, bare noen stumper.

De setter ham ned og legger tiggerskålen tilrette mellom knestumpene hans. Der sitter han. Dag ut og dag inn. Det hender det kommer noen mynter til den tidligere læreren, men nøden er stor hos de aller aller fleste.

En dag kommer det en gutt forbi. Han kaster en mynt oppi bollen. Mannen rører på seg, klarer til slutt å få svikt i lårene og kaster bollen vekk. Den faller opp ned i veien, og mynten detter ut. Gutten stopper, snur seg og ser hva som skjer. Går tilbake, putter bollen på plass og legger mynten på ny oppi.

På nytt spenner mannen musklene og kaster vekk bollen. Gutten plukker den opp på nytt. Det skjer flere ganger. Til slutt spør gutten om han ikke vil ha mynten.

– Nei, svarer mannen, ikke fra deg.
– Hvorfor ikke? Spør gutten.
– Kjenner du meg ikke igjen? Sier mannen.

Gutten ser på mannen, og svarer nei.

– Det er du som kuttet av meg armene og beina, sier mannen.

Gutten gråter. Han ber om tilgivelse. Forteller om år uten familie, hvordan alle er drept. Ber på nytt og på nytt om tilgivelse. Mannen svarer nei, gang på gang. Der blir de stående hele denne lange dagen. Gutten gråter og ber, mannens nei tar ikke slutt.

Dagen er over. Mannens sønner kommer for å hente ham. Han ser dem komme. Han ser gutten som har lemlestet han. Han ser, at de er like gamle. Så sier han til gutten, at jo, han skal tilgi ham. På en betingelse, at han blir med ham hjem, og blir hans sønn.

Og der bor gutten i dag, og er hans hender og føtter.

(Hørt av Laura Simms, som har den fra sin fostersønn fra Sierra Leone)

Tanken var å skrive mer om forumliv. Men så fikk jeg denne linken av Hjorten, og ble både fortapt i artikkelen, og tenkte at han hadde jo allerede skrevet alt det jeg tenkte. Nesten. Og hva i alle dager kan jeg skrive da?

Trond Buland bruker til og med den samme analogien på forum som jeg selv har begynt å bruke, nemlig at et forum er som en kafé. Det han ikke sier, men som jeg har tenkt, er at det også kan tenkes på som en av de gamle gode diskusjonsklubbene. (Slik som Tolkien og C.S. Lewis hadde, vet du.)

Når man tenker på et forum som en kafé, så er det en ting som lett faller på plass: Hvordan man bør oppføre seg. Det som ikke tar seg ut på en kafé, tar seg sannsynligvis ikke ut på et forum heller. Og det som er helt greit på en kafé, er greit på et forum. Med mindre man kommer borti de foraene på nett som er lukkede, eller som har uformelle regler ala enkelte lukkede forum. De reglene kan for en gammel forumtraver se ut til å være helt snudd på hodet. Det skulle jeg egentlig veldig gjerne sagt noe om, men saken er at jeg ikke skjønner stort av det. Enda.

(Jeg – en forumjukie finner du her.)

Søt fyr

juni 26, 2006

Apropos et tidligere innlegg om ip-er. Her er det en søt liten fyr som kan fortelle deg litt om deg selv. Det kan være kjekt. Tidligere hadde jeg satt ip-en min hjem til min egen børse, med etternavn og alt. I det jeg skrev et innlegg i en gjestebok ble den logget synlig for alle. Spamen har ikke sluttet å komme enda :-/

Da jeg var 18 reiste jeg som utvekslingsstudent til Guatemala. Året var 1989. Før beskjeden kom om at jeg skulle til Guatemala, visste jeg ikke engang om det var et land i Afrika eller Latin Amerika. Det viste seg at det lå i Mellom-Amerika. Og da jeg satte meg ned på biblioteket på Hamar for å lese mer om dette landet var det en konklusjon jeg dro kjapt: dette måtte ikke mamma lese. Ikke før jeg var trygt hjemme igjen. Guatemala var tydeligvis en bananrepublikk i ordets rette – og farligste forstand. Et sted man ikke spøkte med det militære maktapparatet. Et sted en ikke burde «forsvinne». Til dags dato hadde ingen kommet til rette igjen etter å ha blitt borte på denne måten.

Noen måneder senere satt jeg i hjertet av spanjolenes tidligere imperium. Det er ikke så lett å få oversikt over hva som er sannhet eller løgn i verden. Og hvor nærmere en selv er det en forsøker å få oversikt over, jo verre er det kanskje?

Jeg kom til en rik middelklassefamilie. De hadde to tjenere, men ingen daglig gartner eller sjåfør. Ungene gikk på de beste privatskolene, men de hadde ikke helikopter, og omgikks ikke presidenten. Skolen jeg ble satt på var «El Colegio Americano de Guatemala – CAG». Den besto av unger fra øvre middelklasse og rike familier, samt mange ambassadørbarn og andre med «internasjonale» foreldre. Det sto bevæpnede vakter ved inngangen, og skulle en ut eller inn utenom skolestart og skoleslutt måtte en ha skriftelig tillatelse til det. Og det trengtes. Jeg likte å ta en offentlig buss et stykke av veien hjem, for så å gå resten, og ikke vente på skolebussen. En dag jeg gjorde dette hoppet jeg av i et veikryss. Ti minutter etter at jeg hadde forlatt stedet stoppet skolebussen der for rødt lys. Foran bussen sto det en personbil med en mor som nettopp hadde hentet sønnen sin på en annen skole i området. De som satt i bussen så på mens menn væpnet med geværer dro opp dørene. De skrek til moren at hun skulle flytte seg, noe hun ikke ville. De skjøt henne og kjørte av gårde med guttungen. Han ble tatt som gissel for å skaffe penger til valget som sto for døren. I måneder etterpå var trærne i avenidaen dekket med hvite bånd til minne og både moren og gutten. Jeg fikk aldri vite hvordan det gikk med guttungen.

Det ble sagt at det militære i Latin-Amerika ble trent av USA. En av lærerne på skolen min fortalte om utdannelsen sin. Unger utenfor byene fantes sjelden et skoletilbud utover 6. klasse – om de i det hele tatt gikk så mange år. Det eneste tilbudet han fikk etter dette var en skole finansiert av USA. Det var en skole kombinert med militær trening. Fra han var 12-18 år gikk han der, og det hadde visst ikke vært noen speiderleir.

En gang vi var på reise kom vi til en mindre by som het Totonicapang. Mens vi vandret gjennom små gater kom vi til en liten bygdekino med en krittavle utenfor som viste dagens program. Vi spøkte og lo og sa at det de viste her, måtte vel være Rambo 3. Den hadde nettopp kommet, og vi regnet vel mest med å se Sound of Music eller i beste fall Rocky 1. Da vi kom nærmere fikk vi litt hakeslepp. For hva sto det med krittbokstaver om ikke Rambo 3?

Hjemme i senga satt vertsbroren min på 8 og spilte nintendo. Spillet forestilte amerikanske soldater i kamp mot en noe mørkere fiende, med røde bånd rundt hodet. Vegetasjonen bar preg av jungel, og her og der dukket det opp en mayapyramide.

Det er godt å vite hvem fienden er. Og Ikke minst å få banket inn det gamle guatemalanske ordtaket: En død indianer er en god indianer.

Det skulle ikke mye til å få kommuniststempel på seg i Guatemala. Hver liten grend sin angiver. Den som måtte finne på å foreslå å kjøpe en traktor på deling, eller bygge et felles bakeri ble kalt kommunist, og forsvant. Jeg bodde en uke i en indianergrend 3-4 timers gangvei til nærmeste bilvei. En dag satt vi i langfri på skoleplassen. Denne uka var jeg rektor, lærer og gjest med fagene eventyr, eventyr, lek og eventyr på timeplanen. Det var suppetid, alle ungene og læreren fikk suppe en gang om dagen. Jeg var blitt utstyrt med to «vakter» for å passe på meg, og for å vise meg veien dit jeg skulle spise den dagen, eller ta meg dit jeg måtte lyste. Og også i tilfelle noe skulle skje. det var lenge siden det hadde vært soldater her, men en mil unna var det full krig. Vi satt der og sola skinte, fuglene sang. Vicente som var læreren på skolen fortalte om at en av mennene som bodde i en hytte et steinkast fra skolen hadde kommet opp til ham tidlig om morgenen. Han skulle hente vann i brønnen på skolen, og fikk samtidig spurt Vicente om noen som tydelig plaget ham:

– Er det gringoer på besøk her?
– Nei, bare ei jente fra Norge, og en gutt fra Guatemala by.
– Å ja.
(pause)
– Er det sant at hun spiser mennesker?
(pause)
– Neida, bare barn.

Det siste var Vicente sin lille spøk, og han satt og moret seg og planla å avlegge denne karen et besøk – med meg på slep, selvfølgelig. Seinest noen timer før hadde vi hørt det rasle i buskene når vi gikk nedover veien, og da var det denne vettskremte fyren som hadde kastet fra seg
alt han hadde og løp for å gjemme seg – for meg.

Så ble det stille. Nå i ettertid husker jeg ikke hva som skjedde først, men jeg tror det var en mann i full uniform og gevær over armen som kom nedover veien som gikk forbi skoleplassen. Han kom inn på plassen, hilste. Vicente tilbød ham havresuppe. Jeg husker ikke om han tok imot.

Tiden sto stille. En guttunge på kanskje 12 år, også han i full uniform og med gevær kommer oppover veien. Han gir fra seg flygeblader til ungene i det han kommer inn på plassen. Høflighetsfraser utveksles, og tiden står stille. En ny soldat kommer frem. Han kommer fra huset som ligger bak ryggen min.

Tiden står stille. Det prates. Jeg er ikke redd, tror jeg. Blir bare så underlig stille. Så kommer det to til, fra huset foran meg. En av de to er tydelig sjefen. Jeg tenker: «De har faktisk omringet oss helt.»

Jeg husker ikke om «sjefen» hadde solbriller. Jeg husker bare at jeg tenkte at jøss, han ser akkurat ut som en slik latinamerikansk skurk som jeg har sett på «Miami Vice». Lurer på om det er de han har studert, eller om de har studert ham? Han snakket med Vicente. Lurte på hvor de har fått penger til brødovnen fra. Vicente svarer «Iglesia Norvegia». Nevnte vel samtidig at jeg kom fra Norge. Jeg aner ikke om de noen gang så på meg. Jeg satt bare der, midt i flokken. «Sjefen» spurte videre om hvor mange lærere de hadde, hvor mange barn, skolebygninger, osv. Og Vicente svarte at de har for få lærerkrefter. «Ja det er ille», svarer «sjefen», «vi får se om vi får gjort noe med det.» Etter en stund gikk de sin vei. Ikke inn i skogen som omsluttet skoleplassen igjen. Men oppover veien.

Det ble ikke sagt et ord om det som skjedde etterpå. Jeg tror det tok lang tid før jeg i det hele tatt snakket om det som hadde skjedd selv også. Men jeg tenkte på måten de hadde omringet oss på. Og nå når jeg sitter her så slår det meg at kanskje satt det fremdeles noen i skogen med geværene klare som vi aldri så.

Like før jul (eller var det i romjula?), brøt Panamakrigen løs. Vel, krig og krig, ifølge en nordamerikansk journalist jeg møtte så hadde følgende skjedd: De skulle inn å ta Noriega. De fant han ikke, ikke fordi han var forberedt på at de skulle komme, men han var tilfeldigvis på besøk hos en elskerinne. Vettskremt løp han så fra elskerinne til elskerinne før han havnet hos moren til en av dem. Der overgav han seg. I mellomtiden hadde de amerikanske soldatene utradert en god del slumområder. Hvorfor fikk jeg aldri til å henge på greip, men at det var fakta fikk jeg bekreftet et år senere da jeg kom over et spansk magasin som hadde en reportasje om de som hadde bodd der. Et år senere bodde de fremdeles i en kjempestor hangar. Ventende på nye hus som var blitt lovet dem fra USA som erstatning for det som hadde skjedd. Det er heller ikke lenge siden jeg så et tall på hvor mange som faktisk var blitt drept på de dagene det tok å lete opp en ikke lenger elskovssyk Noriega.

Tilfeldigvis befant jeg meg på den militære flyplassen i Guatemala by da dette sto på. Der sto jeg plutselig ansikt til ansikt med en gjeng nordamerikanske soldater som tok meg som landsmanninde og var svært så overstrømmende. Det var ikke den guatemalanske fyren som så bryskt skysset oss ut. Og det var kanskje ikke så rart. Soldater fra USA på den Guatemalanske flyplassen var visstnok brudd på en god del regler. Så isteden for å få haik med et militærfly opp til Tikal, ble jeg sittende å se på Bush sine krigstaler på CNN. Det var selsomme saker. Men den eldre Bush klarte i alle fall det den yngre ikke har klart så langt, å gjøre det forholdsvis kjapt, trygt og billig å hente årets skurk ut fra gjemmestedet sitt.

Ettersom tiden gikk i Guatemala fikk jeg en veldig god venninne. Isabel. Hun var en alenemor i 30-åra som mer eller mindre adopterte meg og fikk plass til meg innimellom flere lærerjobber og en god del frivillig arbeid. Med henne fartet jeg litt rundt og fikk se at det fantes privat initiativ til å gjøre sosialt arbeid i Guatemala. Hun og noen venner hadde startet opp undervisning blant kvinner i en forstad til Guatemala by. På slutten av tiden min i Guatemala begynte de å få signaler om at dette var lagt merke til, og at det ikke var med velvilje noen høyre herrer så på det som skjedde. Isabel hadde en god venninne som het Sofia. En populær, dyktig ung lege som også var leder i legeforeningen og foreleser på universitetet. Hun var også med på prosjektene til Isabel. Siden jeg mer eller mindre bodde hos Isabel, ble det også til at jeg så mye til Sofia.

Et par uker etter at jeg var kommet tilbake til Norge fikk jeg et brev. Det var poststemplet Costa Rica, og var fra Isabel. Ganske forundret åpnet jeg brevet. Det viser seg at samme uke som jeg forlot landet holdt Sofia på med sin vanlige sportslige aktivitet, cricket. Banen lå ved siden av krysset der en ung mor ble drept da hun ikke ville gi slipp på sønnen sin noen måneder tidligere. Også denne dagen kom det væpnede menn for å ta med seg noen, og personen de tok var Sofia. Motivet nå var ikke penger, dette var en politisk borføring og ingen var i tvil om at det var militæret som sto bak. Isabel kontaktet Amnesty, og det ble satt i gang en hasteaksjon. For første gang i Guatemala fikk en slik bortføring store ringvirkninger. Det ble trykket appeller i avisene med oppfordring til å slippe Sofia fri. Studentene streiket. Legene streiket, og gikk imot myndighetenes befaling om at de måtte tilbake til jobb fordi liv og helse sto i fare. Etter flere dager med tortur ble Sofia kastet ut av en bil i en veigrøft i nærheten av der hun bodde. Hun dro rett til en ambassade og kom seg på første fly til USA. Isabel hadde fått beskjed om å komme seg unna så raskt som mulig hun også, og var alt i Costa Rica. For første gang hadde en slik ført til at folk til protesterte. Og for første gang hadde den bortførte kommet fra det med livet i behold.

Et år senere satt Isabel og jeg sammen hjemme hos meg i jula og nøstet trådene fra de siste ukene jeg var Guatemala. Det viste seg at Sofia var innblandet i flere forhold vi ikke kjente til. Isabels hus hadde vært brukt som møtested, og telefonen hun – og jeg, hadde snakket i var avlyttet. Mannen som brukte å stå å henge rett over gaten var ikke lenger en vanlig fyr. Vi snakket om folk som hadde tatt kontakt med meg, for så å bli med på møter med Sofia.

Jeg satt i trygge, gode Norge og gyste mens fakta og spekulasjoner ble hentet fram og betraktet. Meste spekulasjoner. Hva hadde skjedd om jeg hadde vært i Guatemala bare en uke til? Brydde de seg om meg overhodet? Ventet de med å ta Sofia til jeg hadde dratt? Sto navnet mitt nå i en fil ett eller annet sted i ett kartotek? – og i så fall, i hvilken utstrekning ble dette kartoteket brukt?

Når jeg som var så lite involvert og så langt borte fra noe som kunne ramme meg kunne føle meg så skjelven, redd, liten og paranoid, hvordan kan folk leve med slike trusler hengende over seg i årevis? Reelle trusler og nære trusler.

Frykt var det jeg kjente på. Det tok mange år før jeg begynte å skrive navnet mitt på underskriftskampanjer igjen.

In Norway most parents and grandparents work. Most of the small children from 1 year and up to 5/6 goes to kindergarten. When they are sick, the mother or the father had the right to stay home with them up to 10 days a year free from work.

But what if the children are ill for a longer period of time? What if the jobs are so demanding that it makes the work suffer to stay home? Many people find this a difficult and stressful situation, since there are so few grown ups who are not working, there are no one to ask for help.

A friend of mine worked in a hospital as a doctor. She told about Norwegian children staying alone in the hospital, while the parent's only came for visits. But then she saw immigrant children from countries like Pakistan – they never stayed in the hospital alone, there was always some ant or grandmother who had nothing else to do – than be where they were needed.

Quite often I think that my country is in need of more of that kind of people – who can step in where they are needed.

Det siste året har jeg lest mange pasientfortellinger på de to forumene for ME-syke, ME-forum og Menin. En ting som går igjen i svært mange fortellinger er hvordan deres egen opplevelse av sykdommen blir mistenkeliggjort, avfeid overhørt og/eller ikke tatt på alvor. Her er et eksempel fra en av brukerne på ME-forum:

Vært på møte hos fastlegen i dag.. vet ikke helt hva jeg forventa meg jeg.. men blir bare så inn i hampen skuffa over en del av uttalelsene, både til fastlegen og sjefen min..

Jeg forsøkte å beskrive hvordan jeg har det i hverdagen da jeg ble bedt om det. Legen ble spurt om det forelå noen diagnose, og hun ramsa opp de somatiske diagnosene mine, og at hun tenkte det hadde vært mye sykdom på meg, så hun tenkte at kroppen min ikke hadde klart å hente seg inn mellom hver gang.

Og så kom det IGJEN » jeg har jo også vært inne på det her med depresjon, og at symptomene jeg beskrev er jo sånn som deprimerte beskriver! «Jeg hadde da fortalt om reaksjonene på å ha mange mennesker rundt meg, snakke mye, snakke i telefon, like å gå turer (da jeg klarte det) der hvor det ikke er så mange mennesker. Hvor utmatta jeg ble under lunsjen på jobben fordi det var et enormt støynivå der med 18.20 mennesker som skravler og ler. ( verneombudet støtta meg da, og sa at hun også opplevde det som støyende til tider, og kunne få hodepine og kjenne at det var mye)

Legen; «ja, men da oppfatter jeg det som at du er blitt folkesky» !!

Jeg klarte å få sagt hva jeg tenkte om dette, og at jeg er en meget sosial person, som er glad i mennesker, og har utdannet meg innenfor helsesektoren nettopp for å kunne jobbe med mennesker!

Verneombudet nikka, og bekrefta at hun opplevde meg som en sosial person, og det gjorde lederen min også.

Hun fra TK sa noe om at jeg isteden for å fokusere så mye på sykdom og lete etter løsninger, så kunne det være bra å forsøke seg på arbeidstrening etter sommerferien. Kan godt prøve dette jeg, men da må jeg fungere bedre enn jeg gjør nå.

Jeg skal på rehabsenter i sommer og legen kommenterte at jeg kanskje ble så bra av å være der, at jeg var klar for å jobbe til august. Lederen min snakket en del om at hun trodde at det var fordi jeg ble så engasjert i pasientene mine, og at de er psykisk veldig dårlig, og at jeg levde meg for mye inn i dem, og derfor ble jeg så sliten. Det hørtes ut som det var pasientenes skyld at jeg ble så utmatta, og at jeg derfor ikke
kunne ha en sånn jobb.

Jeg fikk heldigvis sagt at jeg ikke opplevde det helt sånn, fordi jeg kunne bli like utmatta mentalt etter å ha snakket 10 min med søstera mi, med naboen, hvem som helst. og jeg sa at jeg opplevde det verre å sitte 30 min på lunsjrommet, enn å sitte og prate inne på mitt kontor med en pasient. Noen pasienter krevde selvsagt mer energi enn andre, men totalt sett, så er det ikke jobben i seg selv som har gjort meg syk. Jeg har bare ikke nok energi til å takle den. jeg elska jo jobben min, og hadde jeg vært frisk, så hadde jeg ikke trengt noe basismøte heller…

Det som er vanskelig å forstå her, er hvordan denne legen etter mange møter med pasienten tar deler av det pasienten sier til å passe inn i sin ide om hva problemet er, ikke hvordan pasienten definerer problemet. Hvorfor gjør hun det?
Jeg har aldri sett forskning som sier at legen sin oppfating av en pasients problemer og tanker om hva som skal være til hjelp vanligvis har mer for seg enn hva pasienten selv tenker. Det finnes derimot mye forskning som tyder på det motsatte – pasienten har større oversikt over sine problemer, sin sykdom, og har mer innsikt i hva som skal til for å møte dette.

Inntil nå har det ikke funnets forskning på hva som skjer når pasientens ønsker om behandling og hjelp blir møtt av helsepersonale. Nå har det kommet en doktoravhandling om nettopp dette: Cornelia M. Ruland har skrevet om informert pasientmedvirking i behandling og sykepleie – et forskningsprogram, og hennes konklusjon er klar: Når helsepersonalet tar seg tid til å lytte til pasienten og handler ut fra det pasienten sier, så forbedrer den fysiske funksjonsevnen seg, og pasienten opplever atskillig større tilfredshet.

I en artikkel i Apollo konkluderer hun slik:

Undersøkelsen avdekket også at pasienter har mye kunnskaper om egne begrensninger, behov og preferanser for behandlingsresultater. Men helsepersonell kan bli mye flinkere til å samarbeide med pasientene og bevisst bruke pasientens innsikt i sin egen situasjon og kombinere dette med egen fagkunnskap. Helsepersonell må lære å se pasienten som en samarbeidspartner med felles mål. Dette er imidlertid en utfordring fordi det berører maktforholdet mellom behandler og pasient. For enkelte helseprofesjoner som tradisjonelt har vært vant til å ta beslutninger på vegne av pasienten, kan dette kreve en betydelig holdningsendring.

Helsepersonell bør ikke undervurdere verdien av pasientene som informasjonskilde i planleggingen av behandling og sykepleie. Pasientens kjennskap til egen situasjon og preferanser er verdifull informasjon som kan fremme en felles forståelse mellom behandler og pasient. Denne kunnskapen er viktig for å oppnå de behandlingsresultater som er viktige for den enkelte pasient.

Så bør vi håpe på og jobbe for at denne holdingsendringen kommer hos enda fler. Vi trenger helsepersonell som ser på pasienten som en sammarbeidspartner, ikke som et ulydig barn som ikke vet sitt eget beste.

4 måneder i kloster

juni 21, 2006

Selv om jeg ikke hadde den store kjennskapen til klostre, så var det en ting jeg var sikker på som 14-åring: En eller annen gang ville jeg bo en stund i et kloster. Tiden gikk og jeg ble voksen, forlovet, og jeg tenkte at nå var tiden inne. Jeg fikk komme meg i kloster før det var for sent. Og det gjorde jeg.
Første skritt var å finne et kloster hvor jeg kunne bo og jobbe som frivillig. Det er ikke så lett når en kommer fra det protestantiske Norge, og ikke kjenner så godt til hverken forskjellige ordner eller hvordan en skulle finne frem til aktuelle steder. Det endte med at jeg tok en busstur til Paris og gikk i informasjonsskranken på Taizé sin nyttårfeiring. Etter en lang samtale dro jeg hjem med en liste på en 4-5 aktuelle klostre. Ett av dem var Grandchamp ved Neuchatelsjøen i Sveits. Et fransktalende kloster med utgangspukt i den reformerte kirke, og derfor et av få protestantiske klostre. Med det var også et økumenisk kloster med søstre som var fra alle slags kirkesamfunn. Stedet har eksistert siden 1920-tallet, men det var først i 1950-årene at det ble et kloster med søstre som avla evige løfter. De var i utgangspunktet en søsterkomunitet til Taize, men har de siste tiårene utviklet seg i forskjellig retning, da Taize er blitt et sted som tar imot unge mennesker i tusentall (og til nyttårsmøtene opp i 100 000). Grandchamp tar også imot gjester, driver med retrettarbeid og holder kurs, men i en langt mindre skala, og ikke spesielt rettet mot ungdom. Vel 60 søstre er fordelt på noen hus i Europa, men de er også tilstede i Algeri, i Israel og Libanon. Dette for å kunne bo og være en del av både jødiske og arabiske samfunn.
For å bli en Grandchamp-søster må en igjennom et år som postulant, før en tar på seg drakt og blir novise. Novisetiden er individuell, men vanligvis mellom 5 til 10 år. Deretter avlegger en evige løfter. De regner med at omlag halvparten som starter som noviser velger å ikke gå inn i komuniteten for alltid. Det blir ikke sett på som et nederlag hverken for komuniteten eller for det mennesket det gjelder. Det å være søster er ikke ansett som å være noe bedre enn å ikke være det. Det man er opptatt av at om man skal bo og leve slik så må det være godt både for det enkelte mennesket, og for felleskapet.Til dette felleskapet av postulanter, noviser og søstre i full forening er det mulig å komme for 3-4 uker og opp til et år som frivillig. Det vil si at man har kost og losji hos søstrene, mot å jobbe 3 og 6 timer 4 og 2 dager i uka. I tillegg kommer måltidene, som alle tar del i å rydde og vaske etter. Det er forventet at man stiller på alle 4 tidebønnene i løpet av en dag: 7:15, 12:15, 18:30 og 20:30. Man har forholdsvis mye fritid, og når en har fri har en overhodet ingen plikter eller
bekymringer, og aldri i mitt liv har jeg slappet så godt av som der.Søstrene derimot, har et strengt program med en time fri hver dag. Unntaket er hver mandag formiddag som de disponerer fritt til retrett, samt en dag i måneden som er en retrettdag. De har sagt fra seg friheten til å disponere sin egen tid, de har ikke egne penger, og bestemmer heller ikke hvordan de skal bruke ferieukene sine. En uke brukes hos familie og venner, mens en periode brukes på et feriested sammen med noen få andre søstre.

Søstrene i Grandcham er en nydelig samling av flotte og sterke kvinner. De har veldig forskjellige bakgrunner, alt fra tidligere hippier til teologer, kunstnere, journalister og sykesøstre. Selv om vi som frivillige levde på siden av søsterfelleskapet fikk jeg intrykk av at diskusjonene gikk høyt, at motsetningene absolutt fantes, men at de var veldig fornøyd med livet de hadde. Som frivillige hadde vi våre egne morgenmøter, og ble tatt godt vare på. Alle frivillige har «sin» søster,
eller «vis-a-vie» som både fungerer som kontaktleddet mellom søstrene og en selv, og som også har ansvaret for praktisk tilrettelegging, og det som måtte ønskes av sjelesorg, åndelig veiledning eller studieveiledning. «Min» søster stilte opp for meg på en måte jeg aldri før har opplevd i noen sammeneng, hverken profesjonelt, i familie eller blant venner, og var vel mye av grunnen til at mitt opphold ble så godt og viktig for meg.

For det ble det. Jeg var i Grandchamp i 4 måneder, fra seinsommeren, gjennom høsten til et par dager før jul. Arbeidsoppgavene mine var mye vasking og rydding, men jeg jobbet også en god del i en fantastisk hage. Det skulle lukes, plukkes og tørkes urter. Vi plukket og renset kilovis
av plommer, epler og brekkbønner. Vi saftet nydelig eplesaft fra 1000-literskanner og korket det på glassflasker. Vi gjorde hagen klar for vinteren med løvraking og beskjæring av roser. Jentene (og en gutt) jeg var sammen med var i alderen 18 til 45 og kom fra Japan, Indonesia og Europa. Sammen dro vi på fjellturer, inn til slottet i Nauchatell, eller vi vandret langs en liten elv som rant forbi klosteret og ned i sjøen.

En av grunnene til at jeg dro til Sveits var at jeg hadde et stort behov for å gjøre opp status når det gjaldt mitt forhold til religion generelt, og til kristendommen spesielt. Jeg ville se om det jeg tenkte og trodde hadde plass i en kristen tradisjon. Og jeg ville se på mitt eget gudsforhold. Det ble god tid til alt dette. Grandchamp har et nydelig bibliotek, og bøkene kunne opptatt meg et par år til, om jeg hadde villet. Spesielt blir det også når en er i et stille kloster -alt en får av inntrykk blir sterkere enn ellers

Grandchamp er nemlig et komtemplativt kloster, dvs at det er mye stillhet, og at dette preger både arbeid og fritid. Det finnes områder der en kan snakke, men mesteparten av dagen og på de fleste stedene på området snakkes det ikke mer enn nødvendig. Det finnes ikke radioer som
står på, eller andre lydkulisser. Unntaket er under måltidene, der det leses høyt eller høres på musikk. Dette er kanskje det mest uvante og vanskeligste for de fleste å venne seg til. At folk ikke hilser «god morgen». At man ikke «småsnakker» eller holder i gang en høflig konversasjon med ukjente og halv-kjente. I denne stillheten skjer det noe med en, og vanligvis får de fleste en kraftig reaksjon etter 2-4 uker, hvor ting en har holdt i tømme begynner å komme opp. Det er ikke sjelden at folk begynner å gråte under et måltid eller under fellesbønnen når dette skjer. Og også det er helt greit her. Ingen blir opprørt, ingen styrter til for å trøse, det bare skjer. Og alle kan være trygge på at det er greit, og om personen trenger noen å snakke med, så er vis-a-vien der for henne.

Når en har vent seg til stillheten, og fått bearbeidet det som måtte opp, begynner mange å bli avhengig av nettopp denne stillheten. Alt en opplever blir sterkere og tydligere. Når en kommer inn til byen, ser aviser og TV igjen, så er det mange ting en før hadde vent seg til som virker som støy. Det jeg opplevde som det mest spennende av det som skjedde i denne stillheten, var at jeg kunne se sammenhenger mellom hva jeg opplevde og hvordan det virket på meg. Jeg har dager jeg er irritert. Dager jeg er trist, dager jeg er glad, men jeg vet sjelden hvorfor. Her var det så få ting som som skjedde meg, at det var mulig å gå tilbake og se hva det var som hadde utløst nettopp denne tristheten, dette sinnet eller denne gleden.

En av de viktigste bønneformene innenfor alle de store religionene er nettopp det å søke en dypere stillhet i seg selv. Dette er vanskelig, men en fysisk stillhet hjelper. Vi tror at man må være stille og lytte for å kunne høre Gud, fordi han sjelden snakker høyt, men taler i en stille hvisken. Min er faring er at i stillheten skjer det noe både i dypet av meg selv, og i mitt møte med Gud. Det skjer noe som jeg etter dette ikke vil leve uten, men til stadighet oppsøker.

Det er lett å tenke at man blir ganske avsondret av å leve uten radio,TV og aviser. I stillhet. Det rare var at jeg aldri har følt meg så til stede i det som skjedde i verden. Hver mandag var det bønn for verden, hvor aktuelle temaer ble bedt for. Hver dag kom det inn bønneemner fra
hele verden som ble nevnt under tidebønnene. Det var til stadighet gjester og besøkende fra hele verden, ikke sjelden folk som kom fra konflikområder. Det kom også teologer og søstre og brødre fra andre ordner og kongregasjoner som bodde sammen med søstrene for lengre eller
kortere tid. Jeg husker spesielt godt en kvinnelig teolog fra Madagaskar som jeg gikk mange turer sammen med. En stund før jeg var der hadde biografen til Rigobertha Menchu bodd i Grandchamp for en lengre periode. I et hjørne av kapellet hang det et kors laget av en flyktning fra Sør-Amerika som hadde hadde gjenomgått hard tortur. Krisus på hans kors er en Kristus som blir torturer, og er vel av de sterkeste, og vondeste korsene jeg har sett.

Men det var tre mennesker som ga et spesielt inntrykk av å være «midt i verden». Jeg var i Sveits mens Frankrike prøvesprengte atombomber i Stillehavet. Å stoppe slike ting føles som en håpløs kamp. Men en dag så var det en aktivist derfra som var hos oss, og når jeg satt og hørte på ham, hørte kampen de drev for å stoppe dette, så virket ikke mitt bidrag lenger så lite og kampen ikke så håpløs. Håpløsheten består i å betrakte, uten å kunne gjøre noe, uten å kunne bidra. Det skjer når en er på den andre siden av TV-skjermen. Møtet formidlet ikke håpløsthet, for han som sto midt i det var ikke uten håp. Et annet menneske som gjorde et sterkt inntrykk var en AIDSsyk mann som i årevis hadde vært narkoman før han ble syk. Han var døende -men glad over å ha fått noen gode år som rusfri. Han sa selv at han hadde det godt, og det virket også slik på meg.

Det sterkeste møtet var alikevel med en kvinne fra Rwanda. Vi hadde besøk fra en studiegruppe og satt sammen med mennesker fra hele verden for å dele ting fra hver våre land. Da vi tok den første runden så ville ikke kvinnen fra Rwada si noe. Men etter at alle andre hadde delt, og det kom en lang stillhet ble hun oppfordret på nytt. Denne gangen snakket hun. Kvinnen hadde sett sin egen familie drepe mannen sin, som var av en annen klan. Mannens familie hadde drept hele hennes familie. Hun var den eneste som var igjen. Hun hadde sett at alle var med på drepingen, også kirkene. Kritikken hennes var klar. Alikevel hadde hun håp for fremtiden. Hun skisserte en mulighet for at ting skulle bli bedre.

Når man bor så tett som man gjør i et kloster blir det selvfølgelig konflikter. Men jeg synes de har et sundt forhold til konflikter -at de er til å vokse på. Tanken er at der det finnes liv, et levende forhold mellom to mennesker, der vil man nødvendigvis såre hverandre, enten man vil eller ei. Når man blir såret, så handler det om at man har sår fra før som kan leges. Og leges kan de om de blir oppdaget. De snakker om «inner healing». Når man er i en konflikt med et annet menneske, når en opplever å ha såret noen, eller å ha blitt såret er det altså en mulighet man kan gripe. Og _må_ gripe, da en ikke kan gå rundt og ha et vedvarende dårlig forhold til noen man bor sammen med. Når en skal i gang med å løse en konflikt er det vanlig å gå til sin vis-a-vie. (Alle i et kloster har en slik person ved sin side.) Hos henne kan en ta ut de følelsene en har, og diskutere hva som egentlig har skjedd. Om de som har en konflikt ikke klarer å komme hverandre i møte på egenhånd, så kan de sette seg ned med hver sin vis-a-vie som et slags konfliktråd.

For meg var det sterkt å oppelve en slik holdning til konflikter. At det kan være positivt. At det er naturlig. At det ikke er noe å skamme seg over.

Dette var et lite forsøk på å beskrive hva et liv i et kloster kan være. Det er intenst. Det er strukturert. De gir en smak av en annen form for frihet. De gir en mulighet til å møte seg selv.

I and some of the other users of worldpress have had some problems with using the admin tools the last week. My problems started two days ago. First I just waited. Then I checked the forum and found that it was an individual problem and that I was asked to send an e-mail. I did. Today the mails have been coming and going between me and the worldpress team. And now it is fixed. I am still not sure if it was something that I did wrong, or a system bug or something in between, but what I do know is that the help I was given, and the friendly way of helping as a free-blog user was overwhelming. Thank you Podz!

Cola og mentos

juni 17, 2006

Kjeder du deg? Eller koser du deg bare veldig med morsomme småfilmer? Elektra har lagt ut en video som viser hvordan man best benytter seg av cola light og 500 mentos. Anbefales!

Jeg – en forumjunkie

juni 17, 2006

Nå har jeg hatt blogg i to uker. Det er på tide med en innrømmelse. Jeg er jo overhode ikke blogger. Jeg er forumjunkie, jeg bare later som om jeg også er litt blogger. Hva er en forumjunkie? Vel, min private definisjon (siden jeg nå fant på ordet for mitt eget bruk for litt siden) er at man er forumavhengig. Ikke en dag uten. Nesten. Sexy Sadie bruker ikke ordet forumjunkie, hun bruker forumnomade, uten at jeg er helt sikker på hva hun legger i det.

Det startet så enkelt med yahoo.chat for 8-9 år siden. Religionsrommet var et flott sted, med mange oppegående folk og fine diskusjoner, der hinduer, jøder, ateister, wiccaer, kristne og det meste annet levde i fred og fordragelighet og til felles glede. Så ble det e-postlister. Da oppdaget jeg fordelen med å kunne skrive litt lenger, og så ta vare på det man skrev. Litt tilfeldig kom jeg over den spede begynnelsen på forumnorge. Det var så vidt et par tre forum på sol – og det rant inn et innlegg eller to om dagen der. VG nett var helt i startgropa, og de hadde startet forumet «kvinnesaker» – mange av oss lurte en del på hva det var meningen vi skulle diskutere der. Men det var bra! Politikkgruppa var også bra, og etter en debatt mellom meg og en annen om geriljaevangelisering som gikk over noen måneder, så ble det jammen en religionsgruppe også. (Den ligger på pc-en min enda, og jeg husker fremdeles gleden ved å ha en lang, seriøs diskusjon om et tema som opptok meg, men ikke så mange andre jeg hadde rundt meg til daglig.)

Jeg kom over Doktor online en gang i 1997/98. Jeg var gravid og lurte på alt mulig, og der kunne man spørre. I tillegg til å fortsette å diskutere politikk, og religion og alt som er gøy. Det var på tide, for omtrent samtidig inntok trollene VG-nett, og en som kalte seg Fraggel (?) spammet ned alle trådene. Vi som brukte forumet tok kontakt med admin, men de var ikke interessert i å bruke tid eller krefter på moderering. Siden har jeg vært overbevist om at et forum trenger gode moderatorer.

De første diskusjonene jeg leste på Doktor online (Dol) var en krangel Lillemus hadde som handlet om adopsjon vis a vie det å få egne barn. Vips ble adopsjonsforumet født. Den andre handlet om BH-størelser, en gjenganger på mange forum.

Så gikk det noen år – Dol utviklet seg, de andre forumene i Norge vokste, Kvinneguiden kom skulle jeg tro, Eros Chat og sikkert HW-forum. Rundt Dol ble det også et sosialt miljø med treff og en chat. Den ble etter hvert lagt ned, da det ble satt søkelys fra media på diskusjoner om selvmord der. Etter hver dukket det opp andre rene mammaforum og jordmorforum opp, og forumjungelen ble større og tettere. Enklere forumprogram kom til og i 2003 (?) dukket det opp en rekke småforum, laget av privatpersoner med forskjellige ideer om hva de ønsket seg. To som sprang ut fra blant annet Dol-miljøet var Lysfontenen (fontenen) og Nettkafeen (NK).

Jeg var aldri en mammaforumist, og vet ikke så mye om hvordan disse utviklet seg. Men ryktene går om at det man på forumspråket kaller «kosemose»-tendensene var store, sammen med sabotasjetendenser og troll. (Om noen vet mer om dette, og kan skrive litt, blir jeg glad.) Men det som skjedde parallelt med åpne forum som fontenen og NK var at det dannet seg en rekke lukkede forum. En del har sagt at de startet slike fora for å slippe troll, og for å kunne skrive private ting uten at det kunne googles. Til forskjell fra blant annet fontenen som gjerne vil være med som en aktør i det offentlige rommet, er private sfærer hvor man kanskje diskuterer de samme tingene, men man tar på ingen måte del i den offentlige debatten, slik man gjør i blogger og åpne forum.

Mammaforum, HW-forum og Dol er i utgangspunktet temaforum. Men alle utviklet seg raskt til også å bli generelle forum. Det finnes i dag også en stor gruppe med temaforum og fagforum noen lukkede og noen åpne. Det finnes bare et sted å få en viss oversikt over hva som beveger seg i forumnorge i dag: Forumkatalogen, i dag er 181 forum registrert der.

Så vidt jeg vet er det ikke skrevet publiserte oppgaver eller artikler om forumliv. Dette er et savn! Jeg skulle gjerne sett at noen samlet opplevelser og fakta om forumutviklingen i Norge de siste 10 årene. At man så på hvordan ting utviklet seg, hvilke valg folk som driver forum har tatt og hvordan man har fått forskjellige kulturer og subkulturer. Hva er god og dårlig netiquette på de forskjellige stedene, hvor mange er det som bruker forum, og i hvor stor grad? Hvor stor er kjernen av mennesker som tilbringer mye tid på diverse forum? Hvordan er de sosiale spillereglene, hvem er opinionsdannere, og hvem påvirker miljøet i den ene eller den andre rettningen?

Noen av oss, slik som meg selv har i snart et tiår vært aktive i forskjellige forum. På samme måte som det er morsomt å møte igjen mennesker man har møtt på skole, kurs eller ferier tidligere i livet fordi man deler en erfaring eller et minne, så oppleves det på samme måte å møte igjen tidligere forumbekjentskaper.

På et stort forum, slik som dol der det finnes en kjerne av mennesker som har vært aktive i mange år er det ikke sjelden man mimrer litt. Husker du da dr. Günfeldt var på sexforumet? Husker du Da Christian Anker var så nevøs fordi det tok lengre tid en planlagt med omleggingen av forumet? Husker du Beste-jenta? Husker du hun som døde av kreft over bare noen få uker, og som vi fikk følge, og som legene på forum etter hvert hadde privat kontakt med? Husker du de lange kranglene mellom Goliath og Sør? Av og til stikker det gamle brukere innom meldingsforumet og sier «Hei, er det fremdeles noen jeg kjenner her?».

Det samme kan jeg gjøre på yahoo.chat, 8 år etter at jeg logget meg av som fast bruker. Og fremdeles møter jeg da folk jeg kjenner i USA og Australia.

Hva er dette livet, hva kan det sammenlignes med? Det skal jeg forsøke å si noe om i et annet innlegg.

Wergelands bursdag

juni 17, 2006

17. juni! Det er Wergelands bursdag i dag.

Så er det på plass med et dikt som aldri blir utdatert:

ETTER TIDENS LEILIGHET

Stenen i stefanens panne –
den er løgnen mot det sanne.
Tåpelige, grumme hånd
som vil sikte på en ånd.
Ha, hva seiersglans der bryter
av det sår hvis blodstrøm flyter.

Løgnen kun sekunden vinner.
Intet sannhetsord forsvinner.
Som et hvift av lette lin
løsner styrtende lavin,
er det nok til å begrave
verden når den er av lave.

Men det må ei hviskes stille.
Sannhetsvenn ei blott må ville.
Vær i ett og alt deg selv!
Det er seirens kunst, min sjel!
Som stefanen mellom stene
må du stå om selv alene.

Møter

juni 17, 2006

To år siden.

Jeg sitter jeg på badestranda. En mann ser på meg. Jeg titter på mann som ser på meg. Mann kommer bort. Jeg titter på mann, avgjør at jeg ikke kjenner ham, og snur meg bort. Mann ser på meg, sier:
– Beate!
Jeg sier «ja».

Stille.

– Men jeg er ikke sikker på om jeg kjenner deg? Sier jeg.
(Jeg har brent meg før på å late som om jeg vet hvem det er som kjenner meg, nå bruker jeg å lavær å late som.)
– Jo, sier han, vi har gått på skole sammen. – Hva heter du da? Sier jeg.
– xxxxx, sier han. – Hvilken skole var det da? Spør jeg. (Har gått på en 10 forskjellige stykker)

Han nevner ett par, som ligger på stedet vi var der og da. Jeg sier at nei, det kan ikke stemme, han må ha tatt feil.

– Men hvordan kunne jeg vite hva du het da, spør han – Tja, det er kanskje noen som også heter Beate som ligner veldig da? – Er du ikke herfra? Spør han.
– Nei sier jeg, jeg er fra xxxxxx».
– Det er jeg også! sier han
– Gikk du på xxxxxx-barneskole, spør jeg
– Ja! – I hvilket kull?
– xx
– Hadde du a eller b lærer?
– a
– Jøss, da gikk vi sammen de tre første årene på skolen da. Kult!

 

************

 

Tenkt på så mange tusen mennesker jeg kjenner, kjenner til, eller vet hvem er.

Som jeg har møtt.

Og jeg er av typen som blir litt for fort glad i folk, slik at de virkelig har tatt en bit av hjertet mitt, enten det var fordi de hadde en god latter, ett trist blikk eller en herlig kommentar.

Så mange mennesker det finnes som jeg ville sørget over om jeg fikk vite at det hadde gått riktig galt for dem.

Hvor mange går rundt og har en bitteliten del av seg selv; sjela, hjertet, hjernebarken, en liten nevron med mitt navn, eller mitt bilde. Mitt nick fra nettet?

Det er forunderlig.

Jeg har vært på nett i mange år. Det har hendt et par ganger at noen har svart på et innlegg, og henvist til noe jeg skrev langt tid tidligere, uten å huske at det var meg. Eller uten å vite. Det gjør rart.

Eller noe jeg har gjort i RL, som jeg har vært flau over i årevis, som å drite seg ut foran mange. Og lenge etterpå er det noen som nevner det som skjedde som noe fint, uten å huske at det var meg. Det gjør rart.

Miljøvennlig? Du?

juni 16, 2006

Personlige CO2 kvoter har Fremtiden i våre hender (FIVH) snakket om i mange år. Jeg har vel tenkt at dette er et FIVH utspill som blir av de idealistiske, og neppe blir realisert eller får mange tilhengere. Nå har FIVH kommet med en nyskapning, selvpålagt flyskatt regnet ut fra hvor mye CO2 turen min eller din slipper ut. Enda en idealistisk sak som koker bort? Det kunne jeg lett trodd, men selv om "bare" 150 mennesker har betalt i løpet av en og en halv måned, så utgjør det 30 000 kroner. Kan dette bli et viktig bidrag – og vil enda fler bli med? Om du hører til de som synes det er litt tåpelig at man gjerne kjøper miljøvennlige biler bare de er billigere enn andre, så heng deg på her!

(Men aller mest miljøvennlig er det vel å la flyet stå? Eller?)

En blogger på tur

juni 15, 2006

Miranda er navnet på dama som jobber med support i UF. For seks år siden dro hun med gutta vekk fra pc-en og ut på tur, og den gangen bestemte de (hun) at dette måtte gjentas om 6 år. Dvs nå. Historien begynner 1. mai, men vi hopper elegant til A.J. sin hyllest til naturen.

 

 

 

Dette var UF nr 2 av 6 lovlige her på rasteplassen. Nr. 1 finner du her.

 

 

 

-Og hvor mange?

Dag og Tid heter ukeavisa som har holdt stand i årtier i Norge. De har levert god journalistikk og nyttige betraktninger siden 1962, og er sannsynligvis et hyggelig bekjentskap for alle som har satt pris på andre nyere ukeaviser i Norge, som LeMonde og oppussingen av Morgenbladet. De har en av de beste baksidespaltene i Norge – bestående av en setning: På steingrunn.

Men det var ikke dette som var temaet her, temaet var og er pengeautomater. Saken er at Dag og Tid har laget en oversikt over hvilke organisasjoner som har hvor mange pengeautomater. For min del var det kjekt, jeg har allerede meldt meg ut av en organisasjon etter å ha lest gjennom denne lista,. Her kommer den, satt sammen og skrevet av Johan Brox, i tilfelle andre er interessert i å gjøre det samme:

Antirasistisk senter har 6 speleautomatar, drivne av firmaet Cesco Automatservice.
«Antirasistisk senter er et frittstående, partipolitisk uavhengig senter som samler kunnskap om og dokumenterer rasisme og innvandrernes status i Norge. Vi informerer og mobiliserer ungdom til aktivitet. Senterets fremste mål er å skape aksept for Norge som et flerkulturelt samfunn.»

Nadeem Butt leier organisasjonen, Henrik Lunde er informasjonsleiar. Dei svarar på telefon 22 13 90 00, eller e-post @antirasistisk-senter.no.
Automatfritt alternativ:
SOS Rasisme.

Idrottslaget BUL har 6 speleautomatar, drivne av Fun Game AS.
Bondeungdomslaget i Oslo «har til føremål å samla norsklyndt bondeungdom til samvære og samarbeid på heimleg grunn og gjeva landsungdom i hovudstaden vern og hjelp.»

Anne Farseth er styreleiar for Idrottslaget i Oslo, og svarar for seg på telefon 928 41 205. Cecilie Haraldstad er dagleg leiar, tlf. 23 21 41 68, e-post: idrottslaget@bul.oslo.no.
Automatfritt alternativ:
Rustad idrettslag

Care Norge held seg med 65 maskinar i drift med hjelp av entreprenørar som Cesco Automatservice.

«CARE Norge bekjemper fattigdom ved å vektlegge kvinnenes rolle i samfunnet.»
Styreleiar er Eva Lystad, permitert nestleiar er Trygve G. Nordby. Stein Tønneson er styremedlem.
Automatfrie alternativ:
Kirkens Nødhjelp, Redd Barna.

IOGT i Norge har aksjar i 3 speleautomatar, drivne av Fun Game AS. Ungdomslaget og ymse lokallag har eigne automatar attåt.
International Order of Good Templars’ arbeid kan «ses på som et frigjøringsarbeid; frigjøring fra forhold som undertrykker – enten det er fattigdom, sykdom, krig, passivisering, rusgifter eller annet».

Leiar for IOGT Norge er Turid Folkestad, tlf. 934 02 614.
Automatfritt alternativ:
Blå Kors.

Juvente hentar inntekter frå 5 speleautomatar med hjelp av Fun Game AS.
«Juvente er en ungdomsorganisasjon som jobber for rusgiftfri utvikling, fred, toleranse og like rettigheter for alle.»

Forbundsleiar Odrun Katrine Bergland, tlf. 23 21 45 54, e-post: obergland@juvente.no.
Automatfritt alternativ:
Blå Kors Ungdom.

Miljøstiftelsen Bellona held seg med 5 speleautomatar, drivne av Nor Spill og Norsk Lotteridrift.
«Vår styrke ligger ikke bare i den kompetansen vi sitter inne med i form av erfaringer, fagpersonell og nettverk, men også i den integritet organisasjonen har opparbeidet seg gjennom 17 års arbeid med miljøvern nasjonalt og internasjonalt.»

Styreleiar er Olaf Brastad, medan president Frederic Hauge og Kari Louise Schage har ansvar for den daglege drifta. Telefon: 23 23 46 00, e-post: webmaster@bellona.no.
Automatfritt alternativ:
Norsk Miljøvernforbund.

Nasjonalforeningen for folkehelsen lokkar med 151 speleautomatar. Føremålet til organisasjonen er «arbeidet for å bedre folkehelsen gjennom forskning, opplysning, forebyggende og helsefremmende praktiske tiltak.»

Leiar er John Kjekshus, telefon 23 12 00 00, e-post: john.kjekshus@medisin.uio.no.
Automatfritt alternativ:
Liknande helseorganisasjonar gamblar òg. Redd Barna?

Norsk Folkehjelp hentar inntekt frå 238 speleautomatar, som er drivne av ymse private entreprenørar. Slagordet er «Solidaritet i praksis».

Styreleiar er Grete Faremo. Generalsekretær Finn Erik Thoresen svarar òg for pengespelet på telefon 22 03 77 03, e-post: generalsekretaer@npaid.org.
Automatfrie alternativ:
Kirkens Nødhjelp, Redd Barna.

Norsk organisasjon for asyl-søkere (NOAS) driv 10 automatar i Oslo og Skjetten, med hjelp av Royal Lotteridrift Oslo.
«NOAS er en uavhengig organisasjon med asylsøkere, privatpersoner, bedrifter og foreninger som medlemmer.»

Fagsjef i organisasjonen er Rune Berglund Steen, som svarar for pengespelet sitt på telefon 22 36 56 60, eller e-post: noas@noas.no.
Automatfritt alternativ:
SOS Rasisme.

Norges Blindeforbund yter sin skjerv til spelegalskapen med 280 automatar over heile landet, drivne av City Automatutleie, Norsk Lotteridrift, Nor Spill, Spill og tjenester, Bergen automatutleie og Spillpartner.
«Norges Blindeforbunds overordnede mål er samfunnsmessig likestilling for blinde og svaksynte.»

Sentralstyreleiar er Åge Nigardsøy, telefon 23 21 50 00,
e-post: info@blindeforbundet.no.
Automatfritt alternativ:
Nei.

Norges Handikapforbund hentar profitt frå 673 automatar med hjelp frå kommersielle aktørar som Automatic as, Automatservice, Bergen Coin Equipment, Delta Games, Fun Game AS, osb.
«Norges Handikapforbund (NHF) er en uavhengig interesseorganisasjon som arbeider for full likestilling og samfunnsdeltakelse for mennesker med funksjonsnedsettelse.»

Lars Ødegård er generalsekretær og svarar direkte på telefon 901 17 028. Eilin Reinaas er forbundsleiar, telefon 970 66 902. E-post: nhf@nhf.no
Automatfritt alternativ:
Nei.

Norges Naturvernforbund gamblar enn så lenge med 20 speleautomatar, med Karasjok Biliardservice, som har tentaklar over heile landet, som operatør.
«Norges Naturvernforbund er et redskap for deg og alle andre som synes at natur og miljø er viktig.»

Leiar av sentralstyret er Lars Haltbrekken, nestleiar Synnøve Konglevoll. E-post: naturvern@ naturvern.no
Automatfritt alternativ:
Norges Miljøvernforbund.

Norges Røde Kors er som mange veit verstingen med 3393 speleautomatar i drift, som dei mykje godt opererer sjølve.
«Både i sitt internasjonale og nasjonale arbeid streber Røde Kors etter å forebygge og lindre menneskelig lidelse.»

Thorvald Stoltenberg er president og såleis ansvarleg, Trygve G. Nordby er generalsekretær, Manuela Ramin- Osmundsen er styremedlem. Sentralbordet har telefon
22 05 40 00,
e-post: nrx.center@redcross.no.
Automatfritt alternativ:
Kirkens Nødhjelp.

Redningsselskapet er nummer to på lista over spelegalne organisasjonar i Noreg, med 2077 automatar over heile landet som dei sjølve eig og driv, slik at organisasjonen hentar heim heile 80 prosent av bruttoinntekta si på dette.
«Vi i Redningsselskapet holder oss kontinuerlig oppdatert på nye spill og gevinstautomater som utvikles. Gamle og ulønnsomme maskiner blir regelmessig skiftet ut med nyere, mer innbringende modeller.»

Organisasjonen har ei mellombels leiing fram til landsmøtet sist i denne månaden. Informasjonssjef til så lenge er Ernst Larsen på telefonnummer 909 86 799. Kong Harald V held fram som «øverste beskytter» for Redningsselskapet.

Redd Barna har 374 speleautomatar, som syng på siste verset.
«Vi vet for mye om skadevirkningene av gevinstautomater. Indirekte rammer det også mange barn. Vi kan ikke være med lenger, sier generalsekretær Gro Brækken i Redd Barna.»

Styreleiar: Borger A. Lenth. I styret sit m.a. Are Kalvø og Anniken Huitfeldt. Sentralbord: 22 99 09 00, e-post: kundesenteret@
reddbarna.no

Regnskogfondet har inntekt frå 3 speleautomatar, drivne av Delta Games AS. I tillegg har Stiftelsen Regnskogfondet inntekt frå 5 speleautomatar drivne av Delta Games og Nor Spill AS.
«Regnskogfondet er den ledende norske organisasjonen som arbeider for å bevare regnskogen for framtidige generasjoner.»

Lars Løvold er dagleg leiar, på telefon 23 10 95 07. E-post: lars@
rainforest.no
Automatfritt alternativ:
Prøv http://www.ran.org.

Stiftelsen WWF hentar berekraft frå 3 speleautomatar med hjelp frå trygda, minstepensjonistar og Norsk lotteridrift.
«WWF arbeider for å stanse dagens naturødeleggelser og ta vare på det biologiske mangfoldet til beste for våre etterkommere.»

Generalsekretær er Rasmus Hansson (e-post: rhansson@wwf.no), Jørgen Randers er styreleiar og Tor Traasdahl informasjonsleiar, tlf. 22 03 65 14.
Automatfritt alternativ:
Norges Miljøvernforbund.

Stiftelsen Flyktninghjelpen har ikkje mindre enn 216 speleautomatar, drivne av Acanthus, Noreca, Vendomatic, Bemaco, Kiddie Rides, Norsk lotteridrift og andre.
«Vi hjelper mennesker som er på flukt uten hensyn til rase, religion, nasjonalitet og politisk oppfatning.»

Tomas Colin Archer er generalsekretær, assistert av Toril Brekke og Maiken Ims.
Automatfritt alternativ:
Kirkens Nødhjelp.

Ungdom mot Narkotika er for pengespel og har 7 automatar administrerte av N&B Automatservice, Fun Game og andre.
«For ungdom: mot narkotika! Et godt oppvekstmiljø og en skikkelig og aktiviserende ungdomspolitikk er aktiviserende i seg selv, men også et viktig grunnlag for å unngå rusgiftproblemer.»

Styreleiar Marius Helland Sjømæling svarar på telefon 23 31 00 90.
Automatfritt alternativ:
Blå Kors Ungdom.

Lenker:
Spilleavhengighet – i Tidskriftet
Hekta på spilleautomater – på NRK puls
– Automatpenger er for superegoister i Romerikets blad

 

Det er ikke lett å få med seg hva som skjer rundt omkring i verden. Men her er det en blogg med kommenterende enrutere fra Bolivia, La vida del chico larva, som i alle fall kan gi en ide om hva som skjer der om dagen. Det lønner seg å kunne litt spansk, men de består av få ord, og et enkelt språk, så de som kan et annet latinsk språk får det nok med seg de og.

 

 

 

På antikorrupsjonskontoret. På rapporten står det «fordømming av korrupsjon».

Kvinnen: Hør señor, vi skal etterforske det her på en grundig måte, og så skal dere få en tilbakemelding om 30 dager.

Mannen: Hør her frøken, 30 dager er lenge… kan vi om vi kan finne en måte å fremskynde det på…. Du vet. Vi kan finne frem til en løsning…

-Tenn eit ljos, Kark

juni 14, 2006

En Hårekstripe:

Første rute, helt svart bare en snakkeboble:
-Tenn eit ljos, Kark, her er så mørkt!

Andre rute, like svart:
-Eg har alt tent fem ljos, men det hjelper ikkje!

Tredje rute, også svart:
-Er det mørkt