Tidligere OD-bloggere

juni 30, 2006

Jeg surfet litt rundt og fant noe jeg ikke hadde sett før. Det ene var i bloggen til Marion, det andre i bloggen til Victoria – de er begge tidligere OD-ere! Så er vi i alle fall tre! Det er sikkert flere av oss der ute. Selv har jeg ikke skrevet noe om mine OD-erfaringer, men det må jo komme. Hei begge to!

Advertisements

Å sloss mot det onde

juni 30, 2006

How long… can any man fight the darkness before he finds it in himself

Det er åpningsordene I den nye teaseren til Spiderman 3. Jeg ble litt fascinert av dem. Setningen i seg selv kan ha flere meninger, jeg lurer på om de som fant den så det, eller om de bare tenker seg det ene, og kanskje mest nærliggende? At når man bekjemper det onde kan man på en måte bli «smittet» – man kan bli ond selv.

En mening som går hakket dypere er å si at i møte med det onde, eller med mørket, så ser man at man har det samme i seg. Slik bestefaren snakker om i historien om de to ulvene.

Den tredje tolkningen min er at man overhode ikke kan gå i gang med å sloss mot mørket, uten å ha sloss mot mørket i seg selv på forhånd. Hvordan kan man ellers kjenne det, og vite hva man har med å gjøre?

Det finnes en rekke gamle ordtak som sier noe om dette. «Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner» er en. Vi ønsker det beste, men vet ikke hvordan. Fordi vi ikke vet nok. «Du drep ikkje ondskap med øks.» Kjenner du ondskapen i deg selv så vet du at å ty til drap ikke er veien å gå for å få bukt med det.

Historien viser oss gang på gang hvordan det går når man tror at man kan sette inn millitære og «kvitte» seg med «det onde». Enten det er kommunismen i Vietnam, selvmordbombere fra Palestina eller «ondskapens akse». I det vi tror at «ondskapen», den finne vi hos de andre, og blir vi bare kvitt de, så vil vår godhet fylle verden, da tar vi feil. Skammelig feil.

How long… can any man fight the darkness before he finds it in himself

Den filmen som kommer har skurken Sandman, noe som har fått mange av oss til å sperre øyne og ører litt ekstra opp. Men nei, det er ikke Gaimans Sandman, men forgjengeren som ikke har mye med den nå mer legendariske å gjøre. Og filmen? Den kommer om et års tid. Vi får sikkert høre langt mer om den før det.

44 + 66 = 100

juni 28, 2006

Det må jo være sant når den tidligere lederen av Finanskomiteen, Siv Jensen sier det?

Fra Aftenposten i dag:

Hele 44 prosent av alle spurte sier at de overhodet ikke kunne tenke seg å stemme på Frp. – Det er dette som er den største hindringen for at Frp skal etablere seg som et ordinært parti, bemerker Aardal. 30 prosent kunne ikke tenke seg å stemme SV, mens 24 prosent er like sterkt imot KrF. For de andre partiene ligger motviljen på rundt 10 prosent.

– Når man er veldig tydelig og markant, gir det kraftfulle tilhengere og kraftfulle motstandere, kommenterer Jensen. Hun trekker frem at det tross alt er 66 prosent av velgerne – rent flertall – som kan tenke seg å stemme Frp.

Regnetull med tall kan vi jo alle gjøre. Og det er ikke sant at 2 + 2 er 4. Alltid.

Jeg for min del lurer litt på hva spørsmålene har vært, kanskje var de slik?

Hvilke parti kunne du overhode ikke tenkte deg å stemme på?
Hvilket parti kunne du ikke tenke deg å stemme på?
Hvilket parti kunne du tenkt deg å stemme på om du fikk 100 000 for det?
Hvilket parti kunne tenkt deg å stemme på om man skiftet ut alle i partiet med folk du likte og stole på?

Osv osv.

Uansett så er det fremdeles ikke 66% i dette landet som kunne tenke seg å stemme på Frp. Sånn uten videre.

Tilgivelse?

juni 28, 2006

Sierra Leone.

To gutter kommer gående med en mann mellom seg. Guttene er 10-13 år gamle, og mannen de bærer mellom seg er deres far. Han har ikke bein, og ikke armer, bare noen stumper.

De setter ham ned og legger tiggerskålen tilrette mellom knestumpene hans. Der sitter han. Dag ut og dag inn. Det hender det kommer noen mynter til den tidligere læreren, men nøden er stor hos de aller aller fleste.

En dag kommer det en gutt forbi. Han kaster en mynt oppi bollen. Mannen rører på seg, klarer til slutt å få svikt i lårene og kaster bollen vekk. Den faller opp ned i veien, og mynten detter ut. Gutten stopper, snur seg og ser hva som skjer. Går tilbake, putter bollen på plass og legger mynten på ny oppi.

På nytt spenner mannen musklene og kaster vekk bollen. Gutten plukker den opp på nytt. Det skjer flere ganger. Til slutt spør gutten om han ikke vil ha mynten.

– Nei, svarer mannen, ikke fra deg.
– Hvorfor ikke? Spør gutten.
– Kjenner du meg ikke igjen? Sier mannen.

Gutten ser på mannen, og svarer nei.

– Det er du som kuttet av meg armene og beina, sier mannen.

Gutten gråter. Han ber om tilgivelse. Forteller om år uten familie, hvordan alle er drept. Ber på nytt og på nytt om tilgivelse. Mannen svarer nei, gang på gang. Der blir de stående hele denne lange dagen. Gutten gråter og ber, mannens nei tar ikke slutt.

Dagen er over. Mannens sønner kommer for å hente ham. Han ser dem komme. Han ser gutten som har lemlestet han. Han ser, at de er like gamle. Så sier han til gutten, at jo, han skal tilgi ham. På en betingelse, at han blir med ham hjem, og blir hans sønn.

Og der bor gutten i dag, og er hans hender og føtter.

(Hørt av Laura Simms, som har den fra sin fostersønn fra Sierra Leone)

Tanken var å skrive mer om forumliv. Men så fikk jeg denne linken av Hjorten, og ble både fortapt i artikkelen, og tenkte at han hadde jo allerede skrevet alt det jeg tenkte. Nesten. Og hva i alle dager kan jeg skrive da?

Trond Buland bruker til og med den samme analogien på forum som jeg selv har begynt å bruke, nemlig at et forum er som en kafé. Det han ikke sier, men som jeg har tenkt, er at det også kan tenkes på som en av de gamle gode diskusjonsklubbene. (Slik som Tolkien og C.S. Lewis hadde, vet du.)

Når man tenker på et forum som en kafé, så er det en ting som lett faller på plass: Hvordan man bør oppføre seg. Det som ikke tar seg ut på en kafé, tar seg sannsynligvis ikke ut på et forum heller. Og det som er helt greit på en kafé, er greit på et forum. Med mindre man kommer borti de foraene på nett som er lukkede, eller som har uformelle regler ala enkelte lukkede forum. De reglene kan for en gammel forumtraver se ut til å være helt snudd på hodet. Det skulle jeg egentlig veldig gjerne sagt noe om, men saken er at jeg ikke skjønner stort av det. Enda.

(Jeg – en forumjukie finner du her.)

Søt fyr

juni 26, 2006

Apropos et tidligere innlegg om ip-er. Her er det en søt liten fyr som kan fortelle deg litt om deg selv. Det kan være kjekt. Tidligere hadde jeg satt ip-en min hjem til min egen børse, med etternavn og alt. I det jeg skrev et innlegg i en gjestebok ble den logget synlig for alle. Spamen har ikke sluttet å komme enda :-/

Da jeg var 18 reiste jeg som utvekslingsstudent til Guatemala. Året var 1989. Før beskjeden kom om at jeg skulle til Guatemala, visste jeg ikke engang om det var et land i Afrika eller Latin Amerika. Det viste seg at det lå i Mellom-Amerika. Og da jeg satte meg ned på biblioteket på Hamar for å lese mer om dette landet var det en konklusjon jeg dro kjapt: dette måtte ikke mamma lese. Ikke før jeg var trygt hjemme igjen. Guatemala var tydeligvis en bananrepublikk i ordets rette – og farligste forstand. Et sted man ikke spøkte med det militære maktapparatet. Et sted en ikke burde «forsvinne». Til dags dato hadde ingen kommet til rette igjen etter å ha blitt borte på denne måten.

Noen måneder senere satt jeg i hjertet av spanjolenes tidligere imperium. Det er ikke så lett å få oversikt over hva som er sannhet eller løgn i verden. Og hvor nærmere en selv er det en forsøker å få oversikt over, jo verre er det kanskje?

Jeg kom til en rik middelklassefamilie. De hadde to tjenere, men ingen daglig gartner eller sjåfør. Ungene gikk på de beste privatskolene, men de hadde ikke helikopter, og omgikks ikke presidenten. Skolen jeg ble satt på var «El Colegio Americano de Guatemala – CAG». Den besto av unger fra øvre middelklasse og rike familier, samt mange ambassadørbarn og andre med «internasjonale» foreldre. Det sto bevæpnede vakter ved inngangen, og skulle en ut eller inn utenom skolestart og skoleslutt måtte en ha skriftelig tillatelse til det. Og det trengtes. Jeg likte å ta en offentlig buss et stykke av veien hjem, for så å gå resten, og ikke vente på skolebussen. En dag jeg gjorde dette hoppet jeg av i et veikryss. Ti minutter etter at jeg hadde forlatt stedet stoppet skolebussen der for rødt lys. Foran bussen sto det en personbil med en mor som nettopp hadde hentet sønnen sin på en annen skole i området. De som satt i bussen så på mens menn væpnet med geværer dro opp dørene. De skrek til moren at hun skulle flytte seg, noe hun ikke ville. De skjøt henne og kjørte av gårde med guttungen. Han ble tatt som gissel for å skaffe penger til valget som sto for døren. I måneder etterpå var trærne i avenidaen dekket med hvite bånd til minne og både moren og gutten. Jeg fikk aldri vite hvordan det gikk med guttungen.

Det ble sagt at det militære i Latin-Amerika ble trent av USA. En av lærerne på skolen min fortalte om utdannelsen sin. Unger utenfor byene fantes sjelden et skoletilbud utover 6. klasse – om de i det hele tatt gikk så mange år. Det eneste tilbudet han fikk etter dette var en skole finansiert av USA. Det var en skole kombinert med militær trening. Fra han var 12-18 år gikk han der, og det hadde visst ikke vært noen speiderleir.

En gang vi var på reise kom vi til en mindre by som het Totonicapang. Mens vi vandret gjennom små gater kom vi til en liten bygdekino med en krittavle utenfor som viste dagens program. Vi spøkte og lo og sa at det de viste her, måtte vel være Rambo 3. Den hadde nettopp kommet, og vi regnet vel mest med å se Sound of Music eller i beste fall Rocky 1. Da vi kom nærmere fikk vi litt hakeslepp. For hva sto det med krittbokstaver om ikke Rambo 3?

Hjemme i senga satt vertsbroren min på 8 og spilte nintendo. Spillet forestilte amerikanske soldater i kamp mot en noe mørkere fiende, med røde bånd rundt hodet. Vegetasjonen bar preg av jungel, og her og der dukket det opp en mayapyramide.

Det er godt å vite hvem fienden er. Og Ikke minst å få banket inn det gamle guatemalanske ordtaket: En død indianer er en god indianer.

Det skulle ikke mye til å få kommuniststempel på seg i Guatemala. Hver liten grend sin angiver. Den som måtte finne på å foreslå å kjøpe en traktor på deling, eller bygge et felles bakeri ble kalt kommunist, og forsvant. Jeg bodde en uke i en indianergrend 3-4 timers gangvei til nærmeste bilvei. En dag satt vi i langfri på skoleplassen. Denne uka var jeg rektor, lærer og gjest med fagene eventyr, eventyr, lek og eventyr på timeplanen. Det var suppetid, alle ungene og læreren fikk suppe en gang om dagen. Jeg var blitt utstyrt med to «vakter» for å passe på meg, og for å vise meg veien dit jeg skulle spise den dagen, eller ta meg dit jeg måtte lyste. Og også i tilfelle noe skulle skje. det var lenge siden det hadde vært soldater her, men en mil unna var det full krig. Vi satt der og sola skinte, fuglene sang. Vicente som var læreren på skolen fortalte om at en av mennene som bodde i en hytte et steinkast fra skolen hadde kommet opp til ham tidlig om morgenen. Han skulle hente vann i brønnen på skolen, og fikk samtidig spurt Vicente om noen som tydelig plaget ham:

– Er det gringoer på besøk her?
– Nei, bare ei jente fra Norge, og en gutt fra Guatemala by.
– Å ja.
(pause)
– Er det sant at hun spiser mennesker?
(pause)
– Neida, bare barn.

Det siste var Vicente sin lille spøk, og han satt og moret seg og planla å avlegge denne karen et besøk – med meg på slep, selvfølgelig. Seinest noen timer før hadde vi hørt det rasle i buskene når vi gikk nedover veien, og da var det denne vettskremte fyren som hadde kastet fra seg
alt han hadde og løp for å gjemme seg – for meg.

Så ble det stille. Nå i ettertid husker jeg ikke hva som skjedde først, men jeg tror det var en mann i full uniform og gevær over armen som kom nedover veien som gikk forbi skoleplassen. Han kom inn på plassen, hilste. Vicente tilbød ham havresuppe. Jeg husker ikke om han tok imot.

Tiden sto stille. En guttunge på kanskje 12 år, også han i full uniform og med gevær kommer oppover veien. Han gir fra seg flygeblader til ungene i det han kommer inn på plassen. Høflighetsfraser utveksles, og tiden står stille. En ny soldat kommer frem. Han kommer fra huset som ligger bak ryggen min.

Tiden står stille. Det prates. Jeg er ikke redd, tror jeg. Blir bare så underlig stille. Så kommer det to til, fra huset foran meg. En av de to er tydelig sjefen. Jeg tenker: «De har faktisk omringet oss helt.»

Jeg husker ikke om «sjefen» hadde solbriller. Jeg husker bare at jeg tenkte at jøss, han ser akkurat ut som en slik latinamerikansk skurk som jeg har sett på «Miami Vice». Lurer på om det er de han har studert, eller om de har studert ham? Han snakket med Vicente. Lurte på hvor de har fått penger til brødovnen fra. Vicente svarer «Iglesia Norvegia». Nevnte vel samtidig at jeg kom fra Norge. Jeg aner ikke om de noen gang så på meg. Jeg satt bare der, midt i flokken. «Sjefen» spurte videre om hvor mange lærere de hadde, hvor mange barn, skolebygninger, osv. Og Vicente svarte at de har for få lærerkrefter. «Ja det er ille», svarer «sjefen», «vi får se om vi får gjort noe med det.» Etter en stund gikk de sin vei. Ikke inn i skogen som omsluttet skoleplassen igjen. Men oppover veien.

Det ble ikke sagt et ord om det som skjedde etterpå. Jeg tror det tok lang tid før jeg i det hele tatt snakket om det som hadde skjedd selv også. Men jeg tenkte på måten de hadde omringet oss på. Og nå når jeg sitter her så slår det meg at kanskje satt det fremdeles noen i skogen med geværene klare som vi aldri så.

Like før jul (eller var det i romjula?), brøt Panamakrigen løs. Vel, krig og krig, ifølge en nordamerikansk journalist jeg møtte så hadde følgende skjedd: De skulle inn å ta Noriega. De fant han ikke, ikke fordi han var forberedt på at de skulle komme, men han var tilfeldigvis på besøk hos en elskerinne. Vettskremt løp han så fra elskerinne til elskerinne før han havnet hos moren til en av dem. Der overgav han seg. I mellomtiden hadde de amerikanske soldatene utradert en god del slumområder. Hvorfor fikk jeg aldri til å henge på greip, men at det var fakta fikk jeg bekreftet et år senere da jeg kom over et spansk magasin som hadde en reportasje om de som hadde bodd der. Et år senere bodde de fremdeles i en kjempestor hangar. Ventende på nye hus som var blitt lovet dem fra USA som erstatning for det som hadde skjedd. Det er heller ikke lenge siden jeg så et tall på hvor mange som faktisk var blitt drept på de dagene det tok å lete opp en ikke lenger elskovssyk Noriega.

Tilfeldigvis befant jeg meg på den militære flyplassen i Guatemala by da dette sto på. Der sto jeg plutselig ansikt til ansikt med en gjeng nordamerikanske soldater som tok meg som landsmanninde og var svært så overstrømmende. Det var ikke den guatemalanske fyren som så bryskt skysset oss ut. Og det var kanskje ikke så rart. Soldater fra USA på den Guatemalanske flyplassen var visstnok brudd på en god del regler. Så isteden for å få haik med et militærfly opp til Tikal, ble jeg sittende å se på Bush sine krigstaler på CNN. Det var selsomme saker. Men den eldre Bush klarte i alle fall det den yngre ikke har klart så langt, å gjøre det forholdsvis kjapt, trygt og billig å hente årets skurk ut fra gjemmestedet sitt.

Ettersom tiden gikk i Guatemala fikk jeg en veldig god venninne. Isabel. Hun var en alenemor i 30-åra som mer eller mindre adopterte meg og fikk plass til meg innimellom flere lærerjobber og en god del frivillig arbeid. Med henne fartet jeg litt rundt og fikk se at det fantes privat initiativ til å gjøre sosialt arbeid i Guatemala. Hun og noen venner hadde startet opp undervisning blant kvinner i en forstad til Guatemala by. På slutten av tiden min i Guatemala begynte de å få signaler om at dette var lagt merke til, og at det ikke var med velvilje noen høyre herrer så på det som skjedde. Isabel hadde en god venninne som het Sofia. En populær, dyktig ung lege som også var leder i legeforeningen og foreleser på universitetet. Hun var også med på prosjektene til Isabel. Siden jeg mer eller mindre bodde hos Isabel, ble det også til at jeg så mye til Sofia.

Et par uker etter at jeg var kommet tilbake til Norge fikk jeg et brev. Det var poststemplet Costa Rica, og var fra Isabel. Ganske forundret åpnet jeg brevet. Det viser seg at samme uke som jeg forlot landet holdt Sofia på med sin vanlige sportslige aktivitet, cricket. Banen lå ved siden av krysset der en ung mor ble drept da hun ikke ville gi slipp på sønnen sin noen måneder tidligere. Også denne dagen kom det væpnede menn for å ta med seg noen, og personen de tok var Sofia. Motivet nå var ikke penger, dette var en politisk borføring og ingen var i tvil om at det var militæret som sto bak. Isabel kontaktet Amnesty, og det ble satt i gang en hasteaksjon. For første gang i Guatemala fikk en slik bortføring store ringvirkninger. Det ble trykket appeller i avisene med oppfordring til å slippe Sofia fri. Studentene streiket. Legene streiket, og gikk imot myndighetenes befaling om at de måtte tilbake til jobb fordi liv og helse sto i fare. Etter flere dager med tortur ble Sofia kastet ut av en bil i en veigrøft i nærheten av der hun bodde. Hun dro rett til en ambassade og kom seg på første fly til USA. Isabel hadde fått beskjed om å komme seg unna så raskt som mulig hun også, og var alt i Costa Rica. For første gang hadde en slik ført til at folk til protesterte. Og for første gang hadde den bortførte kommet fra det med livet i behold.

Et år senere satt Isabel og jeg sammen hjemme hos meg i jula og nøstet trådene fra de siste ukene jeg var Guatemala. Det viste seg at Sofia var innblandet i flere forhold vi ikke kjente til. Isabels hus hadde vært brukt som møtested, og telefonen hun – og jeg, hadde snakket i var avlyttet. Mannen som brukte å stå å henge rett over gaten var ikke lenger en vanlig fyr. Vi snakket om folk som hadde tatt kontakt med meg, for så å bli med på møter med Sofia.

Jeg satt i trygge, gode Norge og gyste mens fakta og spekulasjoner ble hentet fram og betraktet. Meste spekulasjoner. Hva hadde skjedd om jeg hadde vært i Guatemala bare en uke til? Brydde de seg om meg overhodet? Ventet de med å ta Sofia til jeg hadde dratt? Sto navnet mitt nå i en fil ett eller annet sted i ett kartotek? – og i så fall, i hvilken utstrekning ble dette kartoteket brukt?

Når jeg som var så lite involvert og så langt borte fra noe som kunne ramme meg kunne føle meg så skjelven, redd, liten og paranoid, hvordan kan folk leve med slike trusler hengende over seg i årevis? Reelle trusler og nære trusler.

Frykt var det jeg kjente på. Det tok mange år før jeg begynte å skrive navnet mitt på underskriftskampanjer igjen.