Bibelen for dummies

juni 2, 2006

Hva er Bibelen? En eventyrbok? Noe som burde revideres? Eller er den allerede revidert? Påstandene er mange, men de fleste av oss vet egentlig svært lite om boka. Så her kommer det en liten «Bibelen for dummies»-artikkel.   Hvilke bøker finner vi i Bibelen?

Ordet bibel betyr rett og slett bibliotek. Og på mange måter er det det Biblen er, en samling med gamle tekster. Det gamle testamentet består av sentrale jødiske tekster som omhandler tiden fra ca 2000 f.kr. til et par hundre år før kristi fødsel, samt mytisk stoff fra førhistorisk tid. Disse tekstene er fremdeles av de viktigste tekstene innen jødedommen. Det nye testamentet består av bøker som omhandler tiden fra ca år 0 til ca år 70 etter kristus. Disse bøkene er viktige for alle kristne samfunn i dag, og er også regnet som viktige av muslimer. Jødene har ikke noe forhold til det nye testamentet.Det gamle testamentet er en samling av bøker fra flere genre. Fra myter til erotiske bøker, fra lovbøker til ordspråk, salmer og klageskrifter. Fra profetier til historiske bøker. Den er en enormt rik kilde til ett folks litterære arv og historie gjennom 2000 år, og er en stor litterær arv. Selv synes jeg det er fasinerende at mange millioner mennesker bruker tid på å lese eldgamle litterære tekster, enten det er vedaene, gamle jødiske tekster, gamle epos eller de greske heltekvadene. Gjennom å lese Bibelen får en del av en litterær arv som mennesker har tatt del gjennom 4000 år.

Det som slår meg når jeg leser i GT er at mennesket til alle tider har balt med de samme tankene: Rettferdighet, ondskap, sorg, glede, død, kjærlighet. At problemene har vært de samme: Fattigdom, sult, barnløshet, redsel for katastrofer, krig, tungsinn, voldtekt. Menneskets møte med dette kan og er like sterkt beskrevet av en forfatter for 3000 år siden som i dag. Er det først stor litteratur, blir det aldri uaktuelt, og en vil alltid kunne kjenne seg igjen i det som skjer. Når Bibelen forteller gjør den det på en knapp måte som vi kan kjenne igjen fra de norrøne sagaene. En må lese mellom linjene, og en må få med seg de små nyansene for å se hvilket drama forfatteren har klart å fange. Liker en denne fortellermåten har en mange timer med stor lesning i Bibelen. Se bare på dette eksempelet fra 2. Samuelsbok, kapittel 11:

David og Batseba
Året etter, på den tid kongene pleier å dra i hærferd, sendte David Joab og mennene hans og hele Israels hær av sted. De herjet ammonittenes land og kringsatte Rabba. Selv satt David hjemme i Jerusalem. 2 En kveld hendte det at David stod opp av sengen og gikk og drev på slottstaket. Som han så utover fra taket, fikk han øye på en kvinne som badet; hun var meget vakker. 3 David sendte bud og spurte seg for om kvinnen. Han fikk til svar at det var Batseba, datter av Eliam og konen til hetitten Uria. 4 Så sendte David folk og hentet henne, og da hun kom til ham, lå han med henne. Hun hadde nettopp renset seg etter at hun hadde vært uren. Siden gikk hun hjem igjen.

5 Men kvinnen var blitt med barn. Hun sendte bud til David med de ord: «Jeg skal ha barn.» 6 Da sendte David bud til Joab: «La hetitten Uria komme hit til meg.» Og Joab sendte Uria til David. 7 Da Uria kom, spurte David hvordan det stod til med Joab og hæren, og hvordan det gikk med krigen. 8 Så sa han til ham: «Gå nå hjem og vask dine føtter!» Og da Uria gikk ut fra kongsgården, ble det sendt en gave fra kongen etter ham.

9 Men Uria la seg i porten til kongsgården sammen med alle kongens tjenere; han gikk ikke hjem til huset sitt. 10 Da David fikk vite at Uria ikke hadde gått hjem, sa han til ham: «Har du ikke vært på reise? Hvorfor er du ikke gått hjem til ditt eget hus?» 11 Uria svarte David: «Israelittene og judeerne er i felten, og paktkisten med. Joab, herren min, og kongens menn ligger i leir ute på åpen mark. Skulle da jeg gå hjem og spise og drikke og ligge med min kone? Ved ditt liv, så sant du lever, det gjør jeg ikke!» 12 Da sa David til Uria: «Bli her i dag også! I morgen sender jeg deg av sted igjen.» Så ble Uria i Jerusalem den dagen og dagen etter. 13 David kalte ham til seg og spiste og drakk sammen med ham så han ble drukken. Men om kvelden gikk han og la seg på
plassen sin sammen med kongens tjenere; hjem til huset sitt gikk han ikke.

Dette er en historie vel verdt å fortelle, og godt fortalt. Kongen tar seg en elskerinne, men i all hemmelighet. Da hun blir gravid setter han opp et plot: Han får mannen hennes hjem, slik at han skal ha sex med kona, og dermed vil det fremdeles være hemmelig at barnet har en annen far. Hvorfor var dette så viktig for David? Som konge kunne han vel ta for seg uten at noen reagerte? Selv om det ble kjent at Batseba var med barn, og at mannen ikke var faren, hvorfor bryr han seg om å beskytte henne fra dette? Og hva skjer nå, når Urias ikke handler slik David trodde, og planen hans ryker? Hvordan opplever Batseba det som skjer?

Sterkt er det også å høre om Urias som ikke vil sove med sin hustru mens Israels hær er i felten. Kontrasten mellom ham og kongen som har sendt hæren ut for så å ta seg til rette blir grotesk. Eller har Urias skjønt hva som har skjedd, og nekter å ta seg av kongens barn, slik tusenvis av menn har gjort opp igjennom historien?

Noe som også fasinerer i de historiske bøkene i GT, er ærligheten om de mennesklige svakhetene. GTs helter er på mange måter moderne antihelter, med sine moralske feilskjær, alkoholisme, løgn og bedrag -uten at dette blir forherliget, tvert imot. Jeg synes det er spennende at når en forteller om sitt folks største menn så er det på godt og vondt, de står ikke frem i noe rosenrødt skjær, og er ikke forherliget.


Salmer
I bibelen er det 150 salmer. Vi vet ikke hvem som har skrevet disse, men man antar at mange av dem er diktet av David. David, løsungen som var gjetergutt, men som vant over Goliath, ble kongens yndling, og senere den største kongen som har levet i Israel. Et tema som ofte har vært oppe i de siste årene når det gjelder salmenes bøker, er hvordan de rommer alt i oss. I kristne miljøer har en hatt en tendens til å skyve under teppe alle vanskelige følelser, som hat, bitterhet, sinne, utilgivelighet. I salmene finner en det alt sammen. Og alt ropes ut til Gud med store ord:

Salme 12
2 Redd meg, Herre! De fromme er borte,
det fins ikke trofaste mennesker mer.

3 Hver mann taler løgn med sin neste,
har falske lepper og tvedelt sinn.

4 Måtte Herren utrydde alle dem
som har falskhet på leppene
og store ord på tungen!

5 De sier: «Tungen gir oss styrke,
og vi har leppene med oss.
Hvem kan da mestre oss?»

I salmene finner en funderinger over livet. Over hva et menneske er:

Salme 8

3 Av småbarns og spedbarns munn
har du reist deg et vern mot dine fiender
for å stanse hver motstander som vil ta hevn.

4 Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer,
månen og stjernene som du har satt der,

5 hva er da et menneske, siden du kommer det i hu,
et menneskebarn, siden du tar deg av det?

6 Du gjorde ham lite ringere enn Gud
og kronet ham med ære og herlighet.

7 Du gjorde ham til herre over dine henders verk,
alt la du under hans føtter:

8 Sauer og okser, alle sammen,
ja, også de ville dyr i marken,

9 fuglen i luften og fisken i sjøen,
alt som ferdes på havets stier.

For en person som meg, som ofte lar tankene fly litt for mye, har vanskelig å for å dra de inn igjen og få ro i sjela, har salmene ord det går ann å meditere over:

Salme 131

Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig,
mine øyne er ikke stolte.
Jeg gir meg ikke av med slikt
som er for stort og underfullt for meg.

2 Nei, jeg har brakt min sjel til ro
og gjort den ganske stille,
som et lite barn hos sin mor
når det har stilt sin tørst;
slik er min sjel i meg.

3 Vent på Herren, Israel,
fra nå og til evig tid!

Andre bøker i det gamle testamentet
Noen tror at mismot og pessimisme hører de siste generasjonen til. Det får en avkrefta når en leser forkynneren:

Forkynneren
Kapittel 1

2 Alt er tomhet, sier Forkynneren,
ja, alt er bare tomhet.

3 Hva har menneskene igjen for sitt strev,
av alt de sliter med under solen?

4 Slekter går, og slekter kommer,
men jorden står alltid ved lag.

5 Solen går opp, og solen går ned,
så skynder den seg tilbake
til stedet der den går opp.

6 Vinden blåser mot sør,
så dreier den mot nord;
stadig snur og skifter den
og tar fatt på samme rundgang igjen.

7 Alle elver renner ut i havet,
men havet blir ikke fullt;
dit elvene før har rent,
fortsetter de å renne.

8 Mannen blir trett av å tale
og får ikke sagt det han vil.
Øyet blir ikke mett av å se,
og øret får aldri nok av å høre.

9 Det som var, skal alltid være,
og det som skjedde, skal atter skje.
Det fins ikke noe nytt under solen.

10 Blir det sagt om noe: «Se, dette er nytt»,
har det likevel vært der før,
helt fra eldgammel tid.

11 Ingen tenker på slekter som var;
og slekter som en gang kommer,
vil heller ikke leve i minnet
hos dem som siden skal følge.

GT har også noveller, den mest kjente er Ruts bok. Erotisk littertur finner du i Salomos høysang:

Kapittel 4

5 Dine bryster er lik to rådyrkalver,
lik gasellens tvillinger
som beiter mellom liljer.

6 Når dagen blir sval, og skyggene flyr,
da går jeg til myrraberget,
til haugen som anger av røkelse.

Men GT er også fylt av motsetninger, og av mange ting det er vanskeligere å forholde seg til enn medmenskelige relasjoner. For det er også fylt av forskjellige gudsbilder, noen av dem virker frastøtende på oss. GT har også en samling lovbøker, som ifølge jødisk tradisjon ble levert Moses på Sinai sammen med de 10 bud. Det er ofte herfra en henter sitater for å vise en ubarmhjertig Gud. Man finner lover om at homofile skal steines, at den som har sex med en menstruerende kvinne må dø, og at menn med skade på testiklene ikke har adgang til Herrens menighet.

Men man må selvfølgelig se denne lovsamlingen i sammenheng med lignende lover fra samme tid, og den skiller seg ikke negativt ut fra disse. En må også se hvordan jødene har brukt disse lovene opp gjennom tiden. De har ikke bare GT å støtte seg på, men også tolkninger av disse lovene, som en finner i Talmud. Om en skal få et riktig bilde av bruken og fortolkningen av disse lovene må en lete der.

Det er også mye mytologisk stoff i GT. Dette gjelder særlig 1. mosebok, frem til historien om Abraham. De forskjellige skapelsesberetningene, historien om flommen, historien om de forskjellige gudesønnene som fikk barn med menneskene -dette er mytologisk stoff. Det kan ikke bestemmes tidsmessig, og det pågår på mange måter utenfor tid og rom. Mange av disse mytene finner en igjen i andre myter fra det samme området -og noe er også universelt slik mange myter er det.

Bøkene i det nye testamentet
Det er enklere å få en oversikt over NT enn GT. NT inneholder fire evengelier, apostlenes gjerninger, en rekke brev, samt en åpenbaringsbok.

Evangeliene er beretninger om Jesu liv og død. Tre av dem er forholdvis like, og har derfor fått navnet de synoptiske evengeliene. Dette er Markus, Matteus og Lukas. Johannesevangeliet er ganske forskjellig fra de tre første. Det har en helt annen litterær stil, inneholder andre historier, og andre sitater av Jesus enn de tre andre evangeliene.

Apostlenes gjerninger er en historisk bok som omhandler tiden etter at Kristus sto opp igjen, følger utviklingen av de første årene videre. I sentrum står Paulus, og vi hører om de forskjellige reisene han la ut på. Apostlenes gjerninger er sannsynligvis skrevet av legen Lukas, som også skrev Lukasevangeliet.

Videre i NT finner en en rekke brev. Hovedsakelig fra Paulus til forskjellige menigheter, men det finnes også brev til enkeltpersoner her, og brev av andre forfattere enn Paulus. I disse brevene finner en et forsøk på å beskrive hva kristendom er. Det er den første kristneteologien som blir laget. Spesielt viktige for oss har Paulus sine brev blitt, fordi han på mange måter «oversetter» forståelsen av en messiaskikkelse til en annen kultur enn den jødiske. Han er også den første som kaller seg apostel uten selv å ha møtt Jesus mens han levde på jorda. Han er filosof, teolog og legger på mange måter føringen for all videre kristen teologi. Det er lett å gi Paulus skylda for alt som senere har gått galt i kristendommen, fordi han er blitt så sentral. Selv liker jeg godt et Desmond Tutu sitat når det gjelder Paulus: «og her snakker Paulus om noe han faktisk har peiling på» ( I motsetning til enkelte andre ganger). Når en studerer NT, så leser man hver forfatter for seg, og ser på et samlet forfatterskap. Det blir raskt klart at de forskjellige forfatterne ser forskjellig på Jesusskikkelsen, på sentrale ting i Jesu lære, og på kristen tro og etikk. På samme måte som i GT har de som har satt sammen bøkene i NT latt det være rom for paradokser og motsetninger.

Helt til slutt i NT finner en Johannes Åpenbaring, som er profetisk og apokalyptisk, den omhandler Jesu annet kommer, som kristne tror på.

Hvordan ble bibelen til?
Det gamle testamentet er så gammelt, at ingen vet hvordan det ble til. Ortodokse jøder mener at hele Toraen (dvs de fem mosebøkene, samt Talmud) ble gitt Moses på Sinai fjell. Selv de beretningene som omhandler Moses sin død, og vandringen videre inn i Israel ble der gitt av Gud. Dette er de alene om å mene.

En langt vanligere hypotese er at store deler av GT oppsto som muntlige fortellinger, for så å bli skrevet ned. Dette kan ha skjedd veldig tidlig, jødene har svært lenge vært et litterært folk, hvor det har vært få analfabeter, selv for 2-3000 år siden. Dette betyr at det historiske stoffet svært tidlig ble skrevet ned, salmer og en rekke av de andre bøkene kan godt ha vært litterære verk fra begynnelsen av. Profetene sine bøker er antageligvis ført i pennen av samtidige profetdisipler.

Jødene hadde mange skrifter som var viktige, men etter hvert ble noen viktigere enn andre. Selve kanon (dvs en samling skrifter som får en spesiell status som hellige) for den hebraiske bibelens stammer ble faktisk ikke satt før etter kristus. Men at samligen på Jesus tid mer eller mindre var den samme som vår egen, vet vi av at det finnes en gresk oversettelse, Septuagata, som er identisk med det som senere ble kanon, med unntak av det vi kaller de apokryfe bøkene. Disse ble værende i det kristne GT, men ikke i den Hebraiske bibelen.

Hva så med det nye testamentet? Etter at Kristus døde, ble det skrevet en rekke beretninger om hans liv. Ettersom flere og flere menigheter kom til, så ble det produsert læreskrifter, forfattet som brev. Disse ble lest opp i menighetene. Noen av dem ble skrevet av og brukt flere steder. Det var også en rekke beretninger om Jesus i omløp, historier som hadde form av oppdiktede legender.

Det er lett å tro at kristendommen var mer ensartet i de første hundreårene etter Kristus enn det er i dag, men sannhenten er at kristne menigheter hadde enda mindre felles, og hadde flere forskjellige syn alt det vi i dag anser som sentrale kristne dogmer enn det vi har i dag. Ikke bare hadde de forskjellige meighetene forskjellig lære, går vi til de apostlene som har brev og evangelier i Bibelen, så er disse også motstridende på det vi anser som sentrale punkter av kristen lære.

Alikevel, i det 1. hundreåret etter Kristus så var det en rekke skrifter som hadde fått en annen autoritet enn andre i så og si alle de største kristne menighetene. Disse dannet fremdeles stammen i det som ble den kristne kanoen, og som kom i år 367 e.kr. Grunnen til at det tok så mange år, var at man var forsiktig med å gi noen skrifter en autoritet utover andre. Det ble brukt mye tid og krefter på å finne frem til det som skulle stå som de samlende kristne skriftene. Kriteriene man la til grunn var disse tre:

1. De skulle være gamle, dvs fra apostlenes tid.
2. De skulle være skrevet av en apostel, eller ha en apostel som ansvarlig utgiver.
3. De måtte være annerkjent av flesteparten av de pro-ortodokse menighetene, og ha riktig kristen lære.

Man antar at når den endelige kanon forelå, så ble en rekke andre evangelier og skrifter gjemt bort, i frykt for at disse ville bli sett på som kjetterske og ville bli forbudt eller ødelagt. Men en god del besto paralellt med bibelen slik vi kjenner den, og noen av de som man trodde var tapt har vi vårt så heldige å finne bare det siste hundreåret.

Det var noen få bøker som det var strid om helt til det siste. Det ene var hebreerbrevet, der mange mente at dette ikke var forfattet av Paulus, og derfor ikke var apostolisk eller burde ha plass i NT. Den andre boka det var strid om var Johannes Åpenbaring, da mange kristne var uenige i det synet på endetiden som ble beskrevet der.

Det hender at det påstås at Bibelen er revidert. Det det vanligvis vises til da er at det i utgangspunktet var mange flere skrifter om Jesus enn det som er med i bibelen. Og det er jo korrekt. Bibelen er et utvalg av svært mange skrifter. Det kan også være at det vises til de forandringene Luther gjorde. Luther mente at hebreerbrevet ikke skulle vært med i kanoen, med henvisning til at disse bøkene ikke var skrevet av Paulus. Siden ble disse tatt inn igjen på nytt. Den andre forandringen som skjedde rundt reformasjonen, var at de apokryfe bøkene i GT ble fjernet fra den protestantiske bibelen. Slik ble den protestantiske bibelens GT samsvarende med den hebraiske bibelen, mens katolikker og ortodokse holdt på den samlingen man fant i den greske oversettelsen septuaginta. Men også protestanter så på disse bøkene som viktige. Og katolikker og ortodokse på sin side sier også at disse bøkene ikke har autoritet på linje med de andre bøkene i GT, slik at forskjellen ikke ligger i betydningen de har, men i om de er med i de bibelutgavene som blir gitt ut. (Det er nå blitt vanligere å ha med de apokryfe bøkene også i protestantiske utgaver.)

Så å si at selve utvalget av bøker har vært utsatt for en revidering, er ikke riktig, slik jeg ser det. Men et langt mer omfattende, og vanskeligere område er oversettelsene av Bibelen. Alle som har lest flere oversetninger av en bok, for ikke å snakke om flere oversettelser av poesi, vet at det kan variere veldig. To oversettelser av Bibelen vil aldri bli like.

Det er mange ting som forvansker oversettelsen av Bibelen. Opp igjennom århundrene så har det ikke vært tilgjengelig gruntekster å oversette fra. Ofte har Bibelen blitt oversatt fra en tidligere oversettelse, og denne har også til tider vært enda en oversettelse. Bibelen introduserer også en mengde nye begreper -det er hverken lett å forstå disse begrepene eller finne ord som samsvarer med disse på et nytt språk. I tillegg kommer det at de gamle hebraiske og greske språkene har forandret seg på de tusenårene som ligger imellom nedskrivingen og dagens oversettelser, og de ordene som er i bruk i Bibelen finner man kanskje ikke andre steder. Det er derfor ikke mulig å
si eksakt hva som ligger i et ord. Et eksempel på dette: Den kjente setningen «Du skal elske din neste som deg selv», kan like gjerne ha blitt forstått slik: «Du skal elske din neste, han er som deg selv» i den opprinnelige meningen.

Når en tekst er så kompleks å oversette åpner det for personlige tolkninger. Det baserer seg på overetterenes personlige tolkninger. Bare på norsk i dag har vi to store oversettelser: Norsk Bibel, og Det norske bibelselskapets bibel. Disse baserer seg på to forskjellige måter å oversette på. Norsk Bibel forsøker å gjengi setningene så korekt som mulig. Bibelselskapets bibel forsøker å bevare det poetiske språket, og setter en god setningsoppbygning og godt språk forann en ord for ord oversettelse. Begge oversettelsene er derfor nyttige sammen, og utfyller hverandre. Jeg mener at man alltid må ha problemene i en oversettelsesprosess for øyet, og ikke minst være klar over den føringen oversetterne har gitt.

Skal man snakke om revidering i bibelsammenheng må en også tilbake til grunnteksten. Det vil si hebraiske skrifter når det gjelder GT, og greske skrifter når det gjelder NT. Problemet her er at vi ikke har en grunntekst, vi har mange. Og en god del av disse består bare av fragmenter. (Dvs små biter). Dødehavsrullene som ble funnet i forrige århundre hadde mange skrifter fra GT, og er av de eldste vi har til GT. Disse stammer fra ca 200 år f.kr. Når det gjelder NT, så er de eldste
fragmentene fra de første hundreårene e.kr. Når en sammenligner det som finnes av gamle avskrifter på orginalspråkene kan en finne visse forskjeller. Men forskjellene er så små, at de som jobber med dette er mer overasket over hvor lite avskrivningsfeil det er. Jeg har aldri lest noe om at det finnes store revideringer i dette materialet.

Alt dette har handlet om Bibelen, om hva den inneholder og hvordan den ble til. Det som er like viktig er selvfølgelig hvordan den leses, møtet med leserne. Og da er vi inne på bibeltolkning.

Hvordan leser vi Bibelen?
Det finnes mange tolkningstradisjoner, men vi kan dele dem opp i to hovdegrupper: En gruppe kjennetegnes av en sterk betoning av den bokstavelige tolkningen og troskap mot den nøyaktge ordlyden i bibelen. «Mottoet» her er: «Les som det står, tro som det står, gjør som det står.» Den andre gruppa er mer åpen og ikke låst til bokstaven. «Mottoet» for den gruppen er Paulus sin ord: «Bokstaven slår ihjel, men ånden gjør levende.» Begge grupper anser Bibelen som gudommelig inspirert.

Mange tror at gruppe to er en ny, og kanskje sekulær gruppe innen kristenheten. Dette er helt feil. Allerede i oldkirken fant man to skoler som sto for disse ulike synsmåtene. Den første gruppa hadde sentrum i Antiokia, og dominerte store deler av Nord-Afrika. Den andre gruppa hadde sete i Alexandria, og både Origines og Augustin var representanter for denne skolen.

Kirkefaren Hieronymus sier det slik: «Tro ikke at evangeliet finnes i skriftenes ord, det finnes i innholdet; ikke i barken, men i marken, ikke i ordenes løvverk, men i forstandens rot.»

Holder en fokus på bibeltolkninger er det lett å finne store forskjeller mellom kristne grupper og enkeltpersoner. Men fokuset for de store personlighetene innen oldkirken var ikke på rett tolkning av bibelen, men rett bruk av Bibelen. Og vil en ha utbytte av bibellesning også på et spirituelt plan tror jeg det er en bedre innfalsvinkel. Bibeltroskap handler ikke om tolkning, men om bibelbruk. Om målet med bibellesnigen blir å kunne foklare alt går man glipp av bibelens hovedærend: Å sette mennesket i kontakt med det uforklarlige.

Det er store ord: En bok som kan sette en i kontakt med det uforklarlige. Men det er nettopp dette mange av de store kristne skikkelsene, og ikke minst mystikerne forteller om. Og det finnes også en metode for å nærme seg dette: Lectio divina, åndelig lesning. Det avgjørende er ikke hva jeg lærer av lesningen, men hva det gjør med meg. Små posjoner leses om gangen. Når jeg kommer til noe som gjør spesielt inntrykk så stopper jeg opp og «blir» der. En setning eller en betraktining som jeg har møtt på denne måten kan jeg jobbe med i lange perioder om gangen. Noe lar jeg hvile, og så kommer jeg tilbake til det, gjerne et tiår senere. På den måten jobber temaer, spørsmål og betraktninger i meg over lang tid. Det får lov til å forandre meg, og min opplevelse av virkeligheten. David nevner også dette i en salme: Han sier at han kan mer enn sine lærere, for «jeg grubler over Dine ord».

Kanskje den fremste talsmannen for å lese biblen på denne måten i dag er den svenske pinsevennen Peter Halldorf. I boka Jomfrumark skriver han:

«Ved denne måten å lese på blir det selvsagt at kjærligheten, ikke kunnskapen, er den kristne trossentrum. Om Bibelen først og fremst var en lærebok, sier det seg selv at kunnskapen måtte stå i sentrum. Er den fremfor alt en relasjonsbok, følger det helt konsekvent at kjærligheten blir viktigst, siden det er den som gjør at hver relasjon varm og levende og voksende. Et forhold Paulus innskjerper når han skriver «om jeg… eier all kunnskap… men ikke har kjærlighet, da er jeg intent.» Siden de store begrepene i den kristen tro er relasjonsord, kan de ikke leve sitt eget liv utenfor Kristus. Læren i Biblen har ingen egnverdi som lære, den blir menigsfull først når den blir en beskrivelse av vår erfaring av Kristus, han som kalles Ordet. Også sannheter kan bli stener. Først når de leder leseren inn i et felleskap med Sannheten blir de brød. Som Paulus sier det, og kirkefedrene understreker: «Bokstaven døder, men Ånden gir liv.» På linje med dette skriver Gregor den store – en stor og fremfor alt som en bønnens mann – på slutten av 500-tallet: «Guds ord kan aldri gjennomtrenges uten Guds visdom. Om noen ikke har Guds Ånds gave kan han aldri forstå Guds ord.»

Kilder:
Mest av alt Jomfrumark av Peter Halldorf, som anbefales på det varmeste.

2 Responses to “Bibelen for dummies”

  1. Tone Haugen Says:

    Dette var nydelig! Som balsam for eksamensnerver dagen før! Det er nemmelig derfor jeg har lest dette.
    Utrolig oversiktlig og fint. Tusen takk.
    Vet ikke om dette er av din interesse, om så;
    http://home.c2i.net/sigron/Aandelig/skapadam.htm
    -noe jeg også fant her på nettet!

    Hjerlig takk, og stor klemm fra Tone Haugen!


  2. Takk for den tilbakemeldingen 🙂 Takk også for linken, jeg er ganske altetende på tekster som tar for seg tekster og trekker inn hebraiske og greske ord.

    Lykke til på eksamen!


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: