Sterke meninger

juni 3, 2006

 

Jeg leser blogger. Jeg leser innlegg på diskusjonsgrupper. Av og til leser jeg aviser også. Og det som slår imot meg er de sterke meningene. Mest av alt om mennesker.

Carl I. Hagen er en brønnpisser. Giske er et dusteforbund i seg selv. Bokhandleren fra helvete. Kåre Willoch er jødehater. Dette er bare noen av dagens ytringer.

Det var en ganske ny opplevelse for meg det når jeg entret diskusjonsarenaen for mer enn 10 år siden. Jeg husker Jugoslaviakrisen brøt ut. Det var ikke bare meg som knapt nok visste hvem Milosevic var. Men etter bare noen dager på forsiden av avisene så kom innleggene. Folk jeg ellers kjente som ganske så fredsæle skrev "jeg skulle ønske jeg hadde møtt ham mens jeg kjørte i et mørkt smug, da skulle jeg kjørt over ham". Jeg skvatt jeg.

Og jeg gjør det fremdeles.

Det er sagt mye og riktige ting om papirmedienes jakt på enkeltmennesker. Enten det er Tore Tønne-saken som blir brakt opp eller det handler om kongelige familier i Europa eller kjendiser her og der. Papparazzier jager i flokk, og deskene kaster seg over viktig og uviktig uten skånsel. Dette er ofte et tema på diskusjonsgrupper i det debatten er oppe, og det er sjelden eller aldri noen som tar til ordet og sier dette er greit, sånn vil vi gjerne ha det.

Men oss da? Hva med oss selv? Er ikke vi når vi tar i bruk nettet som medium med på det samme om vi ikke holder oss hevet over den samme måten å stemple folk? Er det riktig å kreve mer av mediene enn av oss selv?

Kanskje.

Og kanskje ikke?

Vi sitter her med en mulighet til å gjøre den offentlige debatten til det vi ønsker oss. Gjør vi det? Eller faller vi for fristelsen som andre medier har gjort?

Vi sier klart ifra at det er stemmer i offentligheten vi er "lei". Hvor ofte leser vi ikke det? "Jeg er så lei av Mulla Krekar." "Jeg er så lei sutringa til Siv Jensen." "Jeg er så lei stemmen til Kristin Halvorsen." Også skriver vi som om det å gjøre noe slik at "jeg" blir lei "deg" er den største synden noen kan gjøre. "Skjønner han ikke at nok er nok nå?" "Ja, det var greit en stund, men nå er det da så lenge siden." "Dette har vi hørt før."

Åsne Seierstad fikk spørsmålet i Dagbladet om hun ikke var lei bokhandlersaken. "Det kan jeg ikke tillate meg", sa hun. Med rette.

Kan vi tillate oss å bli lei stemmer i debatten? Ja. Kan vi tillate oss å bli lei diskusjoner. Ja. For vi er ikke deltagende på samme måte som Seierstad er det her. Men skal vi bruke det offentlige rommet nettet er til å utrykke det? Bør vi? Vil vi? Jeg vil si nei. Er det noe vi trenger er det en offentlighet som lar alle komme til utrykk. Også de vi personlig er lei av.

Kanskje kan vi la oss inspirere av det vakre ordet ytringsfrihet? Frihet. Når føler du deg fri? Jeg føler meg fri i et rom der mine ord får stå uten å sables ned av sur kritikk (i motsetning til konstruktiv kritikk), der de gjerne må ignoreres, men hvor de ikke må kommenteres med surmulende kommentarer som "jeg er så lei av henne", "åh, må hun uttale seg igjen". Det dreper engasjementet, det dreper lysten til å uttale seg, det dreper frihetsfølelsen, opplevelsen av at her har jeg lyst til å bidra.

Det er mulig å gjøre ytringsfrihet til noe mer enn bare en rett til å uttale seg. Det er mulig å gjøre det i et rom der man tar imot ytringer og lar de få plass.

Det viser seg at to tenker bedre enn en. Og tre tenker enda bedre. Sammen ser vi mer enn vi ser alene. Derfor er vi alle tjent med å la alle stemmer høres. For selv å høre mer, og for selv være med å bidra til noe større.

Jean Vanier heter en mann som startet fellesskapet L'Arche. I boka si "Community and Growth" skriver han om seg selv som leder. At han etter hvert har lært seg å lytte til de som sier minst og mest sjelden kommer til ordet. I et møte så henvender han seg gjerne til dem og spør, hva tenker du? Og blir gang på gang forbløffet over at nettopp da får han svar som "treffer" alle som hører det.

Om jeg skulle ønske meg noe av et internettfelleskap skulle det være disse tingene. At vi ikke blir som de mediene vi elsker å kritisere – at vi tar mannen og ikke meningen. At vi lar vær å komme med sure oppstøt. At vi heller kan forsøke å la alle komme til ordet og at vi da kanskje kan få noen overraskelser når folk tvert imot opplever å bli lyttet til. Kanskje er det nettopp der gullkornene sitter, de som vi akkurat da trenger å høre. For når to og tre tenker bedre enn en, så er dette måten å bli rikere på.

 

 

(Bildet er fra stock.xchng)

3 Responses to “Sterke meninger”

  1. vox populi Says:

    Jeg har litt problemer med å se poenget ditt om jeg skal være ærlig. Jeg skrev innlegget der jeg benevnte Carl I. Hagen en brønnpisser. Leste du innlegget så skjønte du også hva jeg mente med en brønnpisser. I mine øyne er det en god beskrivelse av det Hagen gjorde.

    Jeg synes det at vi har muligheten til å angripe slike meningsytringer som Hagen kommer med her, som er styrken i bloggosfæren. Jeg synes det er helt legitimt. Carl I. Hagen må gjerne hevde det han gjør, men da må han også være forberedt på motsvar. Så brungrumsete hentydninger som han har kommet med de siste dagene, akter ihvert fall ikke jeg å være taus om.

    Det er viktig å utfordre makta, både den synlige og usynlige. Noen ganger må ordene være krasse og/eller giftige, slik f.eks Hagens er. Faren er heller større for at man blir mer servil og tammere enn media for øvrig. Det er et større problem enn sterke meninger.

    ———-
    At vi heller kan forsøke å la alle komme til ordet og at vi da kanskje kan få noen overraskelser når folk tvert imot opplever å bli lyttet til. Kanskje er det nettopp der gullkornene sitter, de som vi akkurat da trenger å høre. For når to og tre tenker bedre enn en, så er dette måten å bli rikere på.
    ———-

    Hvem er det som ikke kommer til orde? Det er jo fritt for alle å opprette en blogg og skrive sine megninger. Faktisk det mest demokratiske jeg vet om. Skriver man om noe som er interessant eller på en interessant måte, så blir man hørt. Det er ikke verre enn det.


  2. Hei, og takk for respons.

    Det er ikke så rart at du ikke ser poenget mitt, det er vel mest en tankerekke fra meg som svinger innom flere temaer, og som ikke er ferdig tenkt og tygd.

    Først, innlegget ditt er ikke et godt eksempel på hva jeg ikke liker. Hvorfor? Fordi du gir en begrunnelse for hva du mener han har gjort galt i denne saken. Ofte dropper man begrunnelsen, man tar ikke tak i hva man mener er galt og ser på det, man kaster frem skjellsord. «Det du kommer med der er Frp-politikk.» «Det der er pk-meninger.» «Venstresiden er så korttenkte.» Også har man slått fast og vedtatt at slik er det. Forsøker man å følge opp, og fine ut av hva man konkret er uenig i, hva man faktisk mener er galt, så vil man ikke følge opp. Og da kommer man ikke lenge verken den som forsøker å forstå hva den andre mener, eller den som forsøker å forklare.

    Dette er jo ikke et nytt fenomen, det er vel minst like gammelt som mennesket selv.

    Og det er heller ikke nytt å forsøke å gå i rette med det.



    Det er viktig å utfordre makta, både den synlige og usynlige. Noen ganger må ordene være krasse og/eller giftige, slik f.eks Hagens er. Faren er heller større for at man blir mer servil og tammere enn media for øvrig. Det er et større problem enn sterke meninger.

    Sterke meninger er bra. Det er også bra å si ifra. Men det jeg personlig ønsker meg mer av er å gå dypere i hva folk faktisk mener, og forsøke å finne kjernen i hvor man er uenige, og ikke reagere bare med en innskytelse på at dett er galt, og dette liker jeg ikke. Å forsøke å holde hodet kalt og finne ut av hva som egentlig skjer, hva som egentlig ble sagt. Fordi jeg tror man må til kjernen for å se hva man virkelig er uenige om. Og jeg ønsker å forsøke å forstå dette, hvor er det vi skiller lag? For så i neste omgang kunne forsøke å finne ut av hvorfor vi skiller lag nettopp her.

    Dette er ikke et forsøk på å få andre til å skrive slik at det passer meg, det er mer å si noe om hva jeg ønsker meg for min egen del. Vi trenger alle former. Og jeg ønsker meg ikke at man skal være «tøffere» i uttrykksformen. Jeg ønsker meg heller at man klarer å se mer inngående på hva uenigheten vår faktisk består i. Og så forsøke å forstå de jeg er uenig med.

    Hvem er det som ikke kommer til orde? Det er jo fritt for alle å opprette en blogg og skrive sine megninger. Faktisk det mest demokratiske jeg vet om. Skriver man om noe som er interessant eller på en interessant måte, så blir man hørt. Det er ikke verre enn det.

    De jeg mener man bør lytte til er nettopp de som ikke er i stand til å opprette en blogg, og ikke i stand til å uttrykke seg slik at man blir lest. De stemmene som man ikke kan surfe seg frem til, men som man må lytte seg frem til. Enten det er stemmen til en som godt kan skrive en bra blogg om noe helt annet, eller det er en som ikke kan formulere seg om noe i det hele tatt.

    Mvh

    Beate


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: