Fortellinger om døden

juni 7, 2006

Hvordan skal vi forstå døden? Kan vi snakke om døden gjennom fortellinger? Det tror jeg, og her er et knippe av mine "dødsfortellinger" for barn og voksne.

 

Jeg har alltid vært redd for å dø. Kanskje nettopp derfor har jeg grubla en del på hvordan jeg skal kunne forsone meg med at jeg skal dø en gang. Og etter at jeg fikk barn – hvordan skal jeg snakke om død med barna mine?

Jeg tror man kan snakke om det uforståelige gjennom å fortelle historier. Både for min egen del og for ungenes del har jeg lett frem historier om døden. For å forstå hva den er, og for å forsone meg med den. En historie jeg ofte kommer tilbake til er en indiansk fortelling. Her er døden blitt et mysterium som minner om det andre av livets to mysterier: Fødselen.

 

I tidenes morgen skapte Ravnen jorda og menneskene. Han skapte planter og han skapte dyr. Og når han var ferdig ble han værende på jorda, og vandret sammen med menneskene. Tiden gikk, og en dag så han at det ikke var plass til så mange flere mennesker. Han gikk derfor til menneskenes landsby for å snakke med dem.

– Jorda er snart full av mennesker, sa han. Det er ikke plass til så mange flere. Nå vil jeg at dere velger hvordan vi skal gjøre det fremover. Vi kan stenge den døra som går inn til denne verdenen, den som heter "Fødsel". Men vi kan også la denne døren stå åpen, og åpne en ny dør ut av denne verdenen, en dør som heter "Død".

Ravnen gikk sin vei, siden skulle han komme tilbake for å høre hva menneskene hadde blitt enige om. De satte seg ned for å rådslå om hva de skulle gjøre. Mennene satt i en ring, kvinnene i en annen.

I mennenes ring snakket de om hvor godt de hadde det. Om hvor fantastisk det var å sitte stille og se på sola stå opp om morgenen og gå ned om kvelden. Å lytte til fuglenes sang. Å være sammen med sin kvinne. Om at de nok ikke ville gi slipp på dette. De bestemte seg derfor for å stenge den døra som het "Fødsel", og aldri åpne den døra som gikk ut fra denne verdenen. Da de var blitt enige gikk til kvinnenes ring. De hørte kvinnene le, og tittet inn mellom dem for å se hva de lo av. I midten av ringen hadde det samlet seg dyrebarn og småunger. Barn som forsøkte å stå for første gang, men som datt ned på rumpa med et forbauset utrykk i ansiktet. Barn som satt og smilte. Barn som tok sine første skritt. Barn som tittet på tærne til et annet barn. Kattunger som jaktet på sin egen hale. Bjørnunger som tumlet rundt mens de lekesloss. Mennene måtte smile de også.

Etter en stund satte de seg ned sammen med kvinnene, og fortalte hva de hadde kommet frem til. Kvinnene hørte på dem, før de selv tok til ordet:

– Det er fantastisk å sitte stille og se sola stå opp, og sola gå ned. Det er fantastisk å høre fuglesangen. Det er godt å være sammen med sin mann. Men en dag blir vi kanskje lei av alt dette. Hvem vet hva som befinner seg på den andre siden av døra som heter "Død", kanskje er det enda større gleder? Og hva gir oss større glede her enn å se på barna som leker? Skulle vi stenge døra inn til denne verdenen, så ville vi ikke få flere barn. Nei, la oss la døra som heter "Fødsel" stå oppe, og la oss lukke opp døra som heter "Død".

Og da det er kvinnen som er den som bestemmer over slike ting, så ble det slik.

Det finnes også en kortere variant av denne, fra et annet kontinent:

Da Gud skapte menneskene var det en mann og en kone som levde sammen i en liten hytte. En dag kom Gud innom, og sa han ville snakke med dem om noe viktig. Han sa at nå måtte de velge ha slags liv de ville leve: Skulle det være som månen eller som banantreet?

Mannen og kona rådslo hele natta. Ville de være som månen som minker og dør, for så å vokse på nytt? Eller ville de være som banantreet som vokser, for så å dø, mens det kommer en rekke nye spirer fra roten dens?

Neste morgen kom Gud tilbake, og de fortalte ham at de ville være som banantreet – de ville heller dø med masse etterkommere, enn å være ensomme som månen.

Det finnes en mengde eventyr om hva som skjer når noen overlister døden. Jack er en klassisk figur i engelske eventyr, og en dag lurer Jack døden slik at han ikke kommer løs. På hjemveien ser han at han virkelig har overvunnet døden – Fiskerne kan ikke drepe fisken. Bonden kan ikke kutte korn, edderkoppen kan ikke spise fluene den har fanget og katten kan ikke ta livet av musa. Da han kommer hjem står den gamle moren hans og akker og stønner fordi noe er galt fatt i verden. Jack forteller henne om hva han har gjort og hun blir rasende! Hvordan skal de nå kunne spise og drikke, hvordan skal nye barn kunne bli født når de gamle ikke dør? Jack må sette døden fri igjen, og livet kan gå videre som normalt – Mennesker og dyr kans på nytt stille sulten sin.

I Norge finnes det en variant hvor en mann lurer døden inn i øltønna for så å stenge ham inne der. Det får ikke så fatale konsekvenser som hos Jack, men fører til at folk blir utrolig gamle der i bygda – og slik oppstår eventyret om 7. far i huset! Noen versjoner av eventyret der døden blir sperret inne forteller at konsekvensen var at da døden igjen kom seg fri, skapte Gud han om slik at han ble usynlig, og ikke lenger kunne sees av mennesker.

Døden kan være grusom. En historie forteller om en far som er ute på jakt. Med seg har han den lille sønnen sin som nettopp er blitt gammel nok til å være med. Etter en stund kommer de over en nydelig hjort. Den løper så fort at faren ber sønnen bli igjen sammen med oppakningen de har med seg og setter så av gårde etter hjorten. Jakten tar ham lengre og lengre inn i skogen, men tilslutt forsvinner hjorten for han, og faren går tilbake mot sønnen. Det synes som møter ham er ikke til å holde ut – en skogsdemon har drept sønnen hans, og sitter nå og spiser av den døde kroppen. I et vilt raseri dreper faren demonen, pakker barnet inn i et tøystykke og begir seg på hjemveien til barnets mor. Vel inne i hytta legger han bylten ned, og ser på kona. Han sier til henne at han har fanget en hjort. En meget spesiell hjort. En hjort som bare kan tilbredes i en bestemt gryte. En gryte som må lånes i et hus der det aldri har vært en stor sorg. Han ber henne gå ut og låne gryta.

Tiden går, og først sent på kvelden kommer kona tilbake. Hun ser på mannen sin og sier beklager, hun har vært rundt i alle husene i landsbyen, hun har vært i hus som ligger lengre vekk, men hun har ikke funnet et hus der de vært forskånet for store sorger. Da ser mannen på henne og sier – Nå min kjæreste, nå kan du se hva jeg har i bylten. Det er vår tur til å bære en stor sorg.

 

Duncan Williamson er en av Skottlands og Europas største fortellere. Jeg var så heldig å få være med ham en gang han opprådde på et gamlehjem. Det var utrolig fascinerende å se denne gamle mannen stå og fortelle om døden – til andre eldre mennesker. Historien han fortalte var som følger:

Det var en gang en eldre tømmerhugger som bodde i et lite hus i skogen. Han var ikke ensom, et lite stykke unna bodde datteren hans med mann og barn. Datterdatteren var innom bestefaren sin hver dag. Hun kom mens han enda var i skogen og jobbet, gjorde litt rent hos ham, kokte kaffe og satte frem mat moren hadde sent med henne. Hun likte å stelle for bestefaren som hun var så glad i.

En dag datterdatteren er der alene banker det på døren. Da hun lukker opp er det Døden som står der, og Døden spør etter bestefaren hennes. Jenta forteller at han fremdeles er ute i skogen, men at hun venter ham om en times tid. – Jeg får komme tilbake da, sier Døden, og snur seg og går.

Jenta kan ikke få gjort noe av det hun bruker å gjøre. Hun blir sittende på en stol mens tårene renner, og slik finner bestefaren henne da han kommer hjem. Hun forteller ham om hvem som har vært innom, og som skal komme tilbake om en liten stund. Bestefaren ser på henne, så klapper han henne på hodet, og ber henne gå hjem. Hun kaster seg om halsen på ham, før hun gjør som han sier.

Da jentungen er gått setter tømmerhuggeren på kaffen. Han finner frem maten som jentungen aldri fikk pakket ut, og han dekker på for to. Litt etter banker det på døren igjen, og nå er det bestefaren sjøl som lukker opp for Døden. De hilser vennlig på hverandre, og bestefaren byr så døden på en matbit og en kaffetår, og Døden, han setter seg attåt bordet og tar til seg av det som blir satt frem for ham. Jeg vet ikke hva de snakket om, men praten gikk rolig og tillitsfull. Når kaffen er drukket opp, og maten fortært reiser bestefaren seg opp, rydder vekk kopper og asjetter, snur seg mot døden og sier han er klar til å være med. Døden ser på ham og sier at nei, han er ikke her for å hente ham enda. Han var her for å hente noen andre, og siden han viste at han her ville bli tatt godt imot, så ville kan ta turen innom. Hvorpå han sa adjø til tømmerhuggeren, og ga seg av gårde.

 

Kan man rømme fra døden? I eventyrene har mange prøvd – de ser døden i øynene på en markedsplass, hopper så på en hest og rir det raskeste de kan til neste by. Der møter de på døden igjen som sier at han var så overrasket over å se ham for litt siden, han hadde jo et møte med ham i denne byen like etter. Men en er det som klarte å holde døden unna en for en stund etter å ha rømt fra ham på denne måten og det som kom ut av dødskampen, var alle historier og eventyr i hele verden. Navnet til den unge mannen kan ha vært Dede Korkut, men jeg har ikke klart å finne noen kilder til det.

Dede Korkut kom ridende på hesten sin da han fikk øye på en mann som gravde en grav. – Hvem er den graven til? Spør han.

-Til Dede Korkut, svarte mannen.

Forskrekket setter Dede fart på hesten og rir av gårde det forteste han kan. Etter en stund kommer han til en ny by. Der ser han en ny mann som graver en grav.

– Hvem er den graven til? spør han.

-Til Dede Korku svarer mannen.

Slik går ferden fra by til by, fra øst til vest helt til den store sjøen som ingen kunne krysse til hest. Dede kaster seg av hesten sin, vasser ut i sjøen før han må stoppe opp – han kommer ikke lenger. Da snur han seg, og begynner å fortelle historier. Alt stopper opp. Mennesker, dyr og døden selv kan ikke gjøre annet enn å lytte til ham. Og slik kom historiene til verden.

 

(The wonderful pictures are taken by yoshiko314: flowers of banana tree, and sincerely: the innerworkings of a banana tree. Thank you!)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: