Fortvilelsens dikt

juni 7, 2006

Det kjennes ikke ut som om det er så mye mer igjen nå.

Jeg trodde, for et par år siden at jeg var nøysom.
At jeg ikke ba om for mye.

Jeg hadde forsonet meg med at livet, det ble dere to, barna mine, og deg, mannen min.
At det ikke var rom for mer.

Bare dere.
At vi kunne gå turer.
At jeg kunne være med litt på skole og på barnehage og fortelle.
Være med på trafikkdagen.
Ha søndagsskolen.

Ikke jobb.
Ikke venner.
Ikke andre aktiviteter.

Bare dette.
Bare dette.

Og så,
ikke dette engang.

Vekk med søndagskole.
Vekk med besøk på skolen.

Greit.

Men ikke å kunne stå opp og si hadet.
Ikke å kunne være med når femåringen min tar farvel med barnehageliv.
Ikke kunne se dere i 17. maitoget.

Ikke kunne ta imot dere når dere er triste, kunne trøste, kunne krangle og høre på dere når dere hyler og skriker.

Se dere savne meg, her fem meter unna meg.

Se dere finne andre.

Ikke kunne lese for dere, ikke lenger kunne høre på musikk med dere.

Alle samtalene vi har hatt, alle små ting vi har gjort sammen. Alt jeg hadde tenkt at dette, dette kunne vi gjøre snart. Og så ikke.

Å høre deg, jenta mi, når jeg har besvimt, høre og kjenne redselen din, sorgen din der du står og sier "mamma, ta opp øynene, mamma, ikke gjør sånn", og så ikke kunne åpne opp øynene, smile, ta deg på fanget og tulle og tøyse med deg, men bare måtte ligge der. Når du går til middag, og spør "er du død når jeg komme opp igjen?"

Det er ikke alltid til å holde ut.

En som var lege for Grini-fangene under krigen sa at det å ikke vite skjebnen sin, det var ikke til å holde ut for fangene. Så kom dommen. Og enten det var å bli sendt til Tyskland eller å bli henrettet eller å bli fri så skjedde det samme, det var en lettelse over å vite.

Jeg skulle også så gjerne vite.
Hvor lenge?
Hvor dårlig?

Å ikke vite. Å bare lure, denne dårlige dagen her, er det begynnelsen på ett år uten å kunne se dere? Er det bare en dårlig dag? Det jeg fikk i meg her, vil det slå beina under meg? For godt? De lydene jeg ikke lenger klarer, hva vil de gjør med meg? Om jeg tar denne telefonen, gjør det meg dårligere, ikke bare i morra, men for en måned?

Å aldri vite. Å aldri vite. Å aldri vite.

Buddha sier alt er lidelse.
Godt. Alt er lidelse.

 

 

 

2 Responses to “Fortvilelsens dikt”

  1. Organa Says:

    Det var godt skrevet, jeg kjenner sorgen og fortvilelsen. Ønsker deg alt godt.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: