Neal Stephenson, The Baroque Cycle

juni 10, 2006

Ta med deg tre bøker på en øde øy, hvilke?

Spørsmålet dukker opp med jevne mellomrom. Inntil i år har jeg ikke hatt svaret på den tredje. De to første må bli Tolkiens Ringenes Herre og Gaimans Sandman samling (inklusive Death. De må jo få telle som under ett?). Men hva med den tredje? Etter å ha lest første delen av The Baroque Cycle av Neal Stephenson så skjønte jeg at disse bøkene, de er noe for seg selv. Etter den andre var det som om 1001 natt hadde gjenoppstått. Jeg var ganske nervøs for å gå i gang med den 3. boka, fra før vet jeg at jeg og Neal ikke er helt enige om hva som er en god slutt. Men det holdt. Og ikke bare det, det holdt godt.

Hva er det med denne trilogien som gjør den så helt spesiell? Jeg har enda ikke lest eller hørt noen som har lest den som ikke er helt og fullt frelst. På samme måte som da Ringenes Herre kom, så går ryktet ganske tregt – det er store bøker, og det er ikke av typen som kjapt oversettes til norsk og selges gjennom Bokklubben. (Men det burde de!) Og til forskjell fra Ringenes Herre så er dette ikke en egen verden som man kan fantasere seg bort i og kan lage en egen kult av. Barokktriologien er derimot en historisk roman på sitt beste.

Hvor mye som er rett, hvilke tolkninger av denne perioden Stephenson baserer seg på vet jeg ikke, men det som er sikkert er at du vet enormt mye om England spesielt, men også Europa og resten av verden fra midten av 1600-tallet og inn i de første tiårene av 1700-tallet etter å ha lest bøkene. Med mindre du allerede har en doktorgrad i historie fra barokken selv. Personlig har jeg ikke sans for romaner som tar for seg historiske fakta og hendelser uten å bry seg om faktagrunnlaget for det de skriver. Verden er allerede full av gale myter og feilaktive oppfatninger av historien, vi har ikke behov for flere.

Temaene i boka er så mange, og pløyer så dypt at hver og en kan finne noe å grave seg ned i. Religiøse spørsmål, enten de dreier seg om frikirkesamfunnenes storhetstid i England eller alkymisme og mystikk. Naturvitenskap, med The Royal Society, Newton og Leibnitz og all verdens eksperimenter i de tre viktigste rollene. Vær med på alt fra å å plukke opp tøyfiller med mensblod på gresset til å teste om nyhengte lik kan snakke ved hjelp av slanger og luft. De som likte Cryptonomicon, og har en forkjærlighet for kodede meldinger eller opprinnelsen til datamaskinene får mer enn de kan drømme om. Slavehandel og politikk? Aksjehandel og sosialøkonomi? Krig og fred? Alt er med. Og fortalt med en fortellerevne de fleste av oss kan drømme om, med hendelser tatt rett ut av en sjørøverroman, 1001 natt eller et samuraieventyr. Bokstavelig talt. Og humoren – den som ikke finner nok å le av i denne boka vil jeg gjerne ha en forklaring av.

Persongalleriet er stort, men ikke for stort. Og de kretser rundt de samme personene gjennom de drøyt par tusen sidene. De oppdiktede personene er forfedrene til hovedpersonene i Cryptonomicon – på mer enn en måte. De har felles etternavn, men også til en viss grad samme personlighet og tilhører samme sosiale gruppe. Det er en et pluss for oss som har lest begge bøkene, og er enda en måte å løfte bøkene på.

Daniel Waterhouse er sønnen til en frikirkepredikant. Han ble sendt for å studere på universitetet slik at han kunne oversette til alle språk i det Jesus skal kommer igjen i 1666. Som vi alle vet så kom ikke Jesus igjen, men derimot forsvant London i flammer (og med dem Daniels far i et inferno mens han sto på sitt eget tak og forkynte) og den store pesten rammet. Så noe spesielt kan man jo si at året 1666 uansett var.

Jack Shaftoe – vagabondenes konge som setter hele Frankrike på hodet med sine sprø innfall, ikke sjelden i feberfantasier på grunn av syfilis. Half cuck Jack er et annet navn han har tatt, da noe skar seg da den samme syfilisen skulle bli forsøkt kurert. Bokstavelig talt.

Eliza – den tøffeste dama i en roman noensinne. Røvet av sjørøvere fra ei øy i norskehavet, solgt for en albinohingst i det hun var gifteklar før hun via merkelige hendelser ble befridd fra å bli henrettet en hule under Wien av Jack. Siden er det vel heller Eliza som i forsøker å redde Jack – fra seg selv.

Jokeren Enoch Rooth er også med. Mannen som i 1. Mosebok fikk leve evig og som vandrer gjennom Stephensons bøker. Dette er også noe som løfter Stephenson. Neil Gaiman klarer å gjenfortelle eventyr og myter og gjør dem aktuelle på nytt. Stephenson gjør noe av det samme. Han skriver realisme til forskjell fra Gaiman, men mytologien er til stede og griper av og til inn i realismen. Der Gaiman gjør mytologien aktuell, gjør Stephenson historien aktuell. Der Gaiman nekter oss å se på eventyr og myter uten å trekke virkeligheten inn i det, nekter Stephenson oss å se på virkeligheten uten å la det mytiske få sin rettmessige plass.

Neil Stephensons hjemmeside
Utdrag fra The Baroque Cycle
Utdrag fra Cryptonomicon
Intervju i Wired
k

One Response to “Neal Stephenson, The Baroque Cycle”


  1. […] Men så er det i mine øyne forfatterskapet tar helt av, først med Cryptonomicon, deretter The Baroque Cycle. Bøker som drar naturvitenskap, IT-teknologi og idehistorie inn i et fantastisk eventyr av et litterært landskap. (Jeg har blogget om disse tidligere.) […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: