Møter

juni 17, 2006

To år siden.

Jeg sitter jeg på badestranda. En mann ser på meg. Jeg titter på mann som ser på meg. Mann kommer bort. Jeg titter på mann, avgjør at jeg ikke kjenner ham, og snur meg bort. Mann ser på meg, sier:
– Beate!
Jeg sier «ja».

Stille.

– Men jeg er ikke sikker på om jeg kjenner deg? Sier jeg.
(Jeg har brent meg før på å late som om jeg vet hvem det er som kjenner meg, nå bruker jeg å lavær å late som.)
– Jo, sier han, vi har gått på skole sammen. – Hva heter du da? Sier jeg.
– xxxxx, sier han. – Hvilken skole var det da? Spør jeg. (Har gått på en 10 forskjellige stykker)

Han nevner ett par, som ligger på stedet vi var der og da. Jeg sier at nei, det kan ikke stemme, han må ha tatt feil.

– Men hvordan kunne jeg vite hva du het da, spør han – Tja, det er kanskje noen som også heter Beate som ligner veldig da? – Er du ikke herfra? Spør han.
– Nei sier jeg, jeg er fra xxxxxx».
– Det er jeg også! sier han
– Gikk du på xxxxxx-barneskole, spør jeg
– Ja! – I hvilket kull?
– xx
– Hadde du a eller b lærer?
– a
– Jøss, da gikk vi sammen de tre første årene på skolen da. Kult!

 

************

 

Tenkt på så mange tusen mennesker jeg kjenner, kjenner til, eller vet hvem er.

Som jeg har møtt.

Og jeg er av typen som blir litt for fort glad i folk, slik at de virkelig har tatt en bit av hjertet mitt, enten det var fordi de hadde en god latter, ett trist blikk eller en herlig kommentar.

Så mange mennesker det finnes som jeg ville sørget over om jeg fikk vite at det hadde gått riktig galt for dem.

Hvor mange går rundt og har en bitteliten del av seg selv; sjela, hjertet, hjernebarken, en liten nevron med mitt navn, eller mitt bilde. Mitt nick fra nettet?

Det er forunderlig.

Jeg har vært på nett i mange år. Det har hendt et par ganger at noen har svart på et innlegg, og henvist til noe jeg skrev langt tid tidligere, uten å huske at det var meg. Eller uten å vite. Det gjør rart.

Eller noe jeg har gjort i RL, som jeg har vært flau over i årevis, som å drite seg ut foran mange. Og lenge etterpå er det noen som nevner det som skjedde som noe fint, uten å huske at det var meg. Det gjør rart.

One Response to “Møter”

  1. mette Says:

    du har en plass i hjertet mitt beate. alltid koselig å høre / lese fra deg !


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: