Pasienten, en sammarbeidspartner?

juni 23, 2006

Det siste året har jeg lest mange pasientfortellinger på de to forumene for ME-syke, ME-forum og Menin. En ting som går igjen i svært mange fortellinger er hvordan deres egen opplevelse av sykdommen blir mistenkeliggjort, avfeid overhørt og/eller ikke tatt på alvor. Her er et eksempel fra en av brukerne på ME-forum:

Vært på møte hos fastlegen i dag.. vet ikke helt hva jeg forventa meg jeg.. men blir bare så inn i hampen skuffa over en del av uttalelsene, både til fastlegen og sjefen min..

Jeg forsøkte å beskrive hvordan jeg har det i hverdagen da jeg ble bedt om det. Legen ble spurt om det forelå noen diagnose, og hun ramsa opp de somatiske diagnosene mine, og at hun tenkte det hadde vært mye sykdom på meg, så hun tenkte at kroppen min ikke hadde klart å hente seg inn mellom hver gang.

Og så kom det IGJEN » jeg har jo også vært inne på det her med depresjon, og at symptomene jeg beskrev er jo sånn som deprimerte beskriver! «Jeg hadde da fortalt om reaksjonene på å ha mange mennesker rundt meg, snakke mye, snakke i telefon, like å gå turer (da jeg klarte det) der hvor det ikke er så mange mennesker. Hvor utmatta jeg ble under lunsjen på jobben fordi det var et enormt støynivå der med 18.20 mennesker som skravler og ler. ( verneombudet støtta meg da, og sa at hun også opplevde det som støyende til tider, og kunne få hodepine og kjenne at det var mye)

Legen; «ja, men da oppfatter jeg det som at du er blitt folkesky» !!

Jeg klarte å få sagt hva jeg tenkte om dette, og at jeg er en meget sosial person, som er glad i mennesker, og har utdannet meg innenfor helsesektoren nettopp for å kunne jobbe med mennesker!

Verneombudet nikka, og bekrefta at hun opplevde meg som en sosial person, og det gjorde lederen min også.

Hun fra TK sa noe om at jeg isteden for å fokusere så mye på sykdom og lete etter løsninger, så kunne det være bra å forsøke seg på arbeidstrening etter sommerferien. Kan godt prøve dette jeg, men da må jeg fungere bedre enn jeg gjør nå.

Jeg skal på rehabsenter i sommer og legen kommenterte at jeg kanskje ble så bra av å være der, at jeg var klar for å jobbe til august. Lederen min snakket en del om at hun trodde at det var fordi jeg ble så engasjert i pasientene mine, og at de er psykisk veldig dårlig, og at jeg levde meg for mye inn i dem, og derfor ble jeg så sliten. Det hørtes ut som det var pasientenes skyld at jeg ble så utmatta, og at jeg derfor ikke
kunne ha en sånn jobb.

Jeg fikk heldigvis sagt at jeg ikke opplevde det helt sånn, fordi jeg kunne bli like utmatta mentalt etter å ha snakket 10 min med søstera mi, med naboen, hvem som helst. og jeg sa at jeg opplevde det verre å sitte 30 min på lunsjrommet, enn å sitte og prate inne på mitt kontor med en pasient. Noen pasienter krevde selvsagt mer energi enn andre, men totalt sett, så er det ikke jobben i seg selv som har gjort meg syk. Jeg har bare ikke nok energi til å takle den. jeg elska jo jobben min, og hadde jeg vært frisk, så hadde jeg ikke trengt noe basismøte heller…

Det som er vanskelig å forstå her, er hvordan denne legen etter mange møter med pasienten tar deler av det pasienten sier til å passe inn i sin ide om hva problemet er, ikke hvordan pasienten definerer problemet. Hvorfor gjør hun det?
Jeg har aldri sett forskning som sier at legen sin oppfating av en pasients problemer og tanker om hva som skal være til hjelp vanligvis har mer for seg enn hva pasienten selv tenker. Det finnes derimot mye forskning som tyder på det motsatte – pasienten har større oversikt over sine problemer, sin sykdom, og har mer innsikt i hva som skal til for å møte dette.

Inntil nå har det ikke funnets forskning på hva som skjer når pasientens ønsker om behandling og hjelp blir møtt av helsepersonale. Nå har det kommet en doktoravhandling om nettopp dette: Cornelia M. Ruland har skrevet om informert pasientmedvirking i behandling og sykepleie – et forskningsprogram, og hennes konklusjon er klar: Når helsepersonalet tar seg tid til å lytte til pasienten og handler ut fra det pasienten sier, så forbedrer den fysiske funksjonsevnen seg, og pasienten opplever atskillig større tilfredshet.

I en artikkel i Apollo konkluderer hun slik:

Undersøkelsen avdekket også at pasienter har mye kunnskaper om egne begrensninger, behov og preferanser for behandlingsresultater. Men helsepersonell kan bli mye flinkere til å samarbeide med pasientene og bevisst bruke pasientens innsikt i sin egen situasjon og kombinere dette med egen fagkunnskap. Helsepersonell må lære å se pasienten som en samarbeidspartner med felles mål. Dette er imidlertid en utfordring fordi det berører maktforholdet mellom behandler og pasient. For enkelte helseprofesjoner som tradisjonelt har vært vant til å ta beslutninger på vegne av pasienten, kan dette kreve en betydelig holdningsendring.

Helsepersonell bør ikke undervurdere verdien av pasientene som informasjonskilde i planleggingen av behandling og sykepleie. Pasientens kjennskap til egen situasjon og preferanser er verdifull informasjon som kan fremme en felles forståelse mellom behandler og pasient. Denne kunnskapen er viktig for å oppnå de behandlingsresultater som er viktige for den enkelte pasient.

Så bør vi håpe på og jobbe for at denne holdingsendringen kommer hos enda fler. Vi trenger helsepersonell som ser på pasienten som en sammarbeidspartner, ikke som et ulydig barn som ikke vet sitt eget beste.

4 Responses to “Pasienten, en sammarbeidspartner?”

  1. Rockette Says:

    Jeg er forbauset over det, men etter to år som syk har jeg vært gjennom nok utredninger og truffet mange nok leger til å konstatere med sikkerhet at leger jevnt over har lavere sosial intelligens, innlevelsesevne og høyere arrogansenivå enn folk flest.

    Det som er ekstra underlig er at når det gjelder litt diffuse ting, slenger de det veldig lett over i kategorien psykosomatikk. Men hvorfor behandles psykiatri det som en slags sekunda problematikk?
    La oss teoretisk si at vi ME-syke egentlig har en psykisk tilstand. Du klarer knapt røre deg, du er kvalm,får allergiske reaksjoner på mat, musklene blir ødelagte etter den minste anstrengelse, du har hyppige infeksjoner, mye feber, klarer ikke konsentrere deg, etc, etc.
    Hvis folk med depresjoner også har disse symptomer, gir det dem mindre rett til behandling, rehabiliteringsopphold, og annet?
    Dette forstår jeg simpelthen ikke…

  2. Sexy Sadie Says:

    Jeg lurer på hvor tanken om at pasienten skal være samarbeidsvillig kommer fra.

  3. beatesvei Says:

    Jeg tror faktisk det blir spesielt vanskelig for legene med sykdomer ala ME. Og at det får frem det verst tenkelige i mange.

    Ikke bare ME-foresten, det er snakk om det mange leger kaller «diffuse lidelser» (enten det er rett eller ikke) og mange smertesyndromer. Det er gjort mye forskning på dette etter hvert, og det er ikke tvil om at dette er en pasientgruppe legene takler dårlig å møte, rett og slett. Jeg tror faktisk det blir spesielt vanskelig for legene med sykdommer ala ME. Og at det får frem det verst tenkelige i mange.

    Ikke bare ME forresten, det er snakk om det mange leger kaller «diffuse lidelser» (enten det er rett eller ikke) og mange smertesyndromer. Det er gjort mye forskning på dette etter hvert, og det er ikke tvil om at dette er en pasientgruppe legene takler dårlig å møte, rett og slett.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: