In Norway most parents and grandparents work. Most of the small children from 1 year and up to 5/6 goes to kindergarten. When they are sick, the mother or the father had the right to stay home with them up to 10 days a year free from work.

But what if the children are ill for a longer period of time? What if the jobs are so demanding that it makes the work suffer to stay home? Many people find this a difficult and stressful situation, since there are so few grown ups who are not working, there are no one to ask for help.

A friend of mine worked in a hospital as a doctor. She told about Norwegian children staying alone in the hospital, while the parent's only came for visits. But then she saw immigrant children from countries like Pakistan – they never stayed in the hospital alone, there was always some ant or grandmother who had nothing else to do – than be where they were needed.

Quite often I think that my country is in need of more of that kind of people – who can step in where they are needed.

Det siste året har jeg lest mange pasientfortellinger på de to forumene for ME-syke, ME-forum og Menin. En ting som går igjen i svært mange fortellinger er hvordan deres egen opplevelse av sykdommen blir mistenkeliggjort, avfeid overhørt og/eller ikke tatt på alvor. Her er et eksempel fra en av brukerne på ME-forum:

Vært på møte hos fastlegen i dag.. vet ikke helt hva jeg forventa meg jeg.. men blir bare så inn i hampen skuffa over en del av uttalelsene, både til fastlegen og sjefen min..

Jeg forsøkte å beskrive hvordan jeg har det i hverdagen da jeg ble bedt om det. Legen ble spurt om det forelå noen diagnose, og hun ramsa opp de somatiske diagnosene mine, og at hun tenkte det hadde vært mye sykdom på meg, så hun tenkte at kroppen min ikke hadde klart å hente seg inn mellom hver gang.

Og så kom det IGJEN » jeg har jo også vært inne på det her med depresjon, og at symptomene jeg beskrev er jo sånn som deprimerte beskriver! «Jeg hadde da fortalt om reaksjonene på å ha mange mennesker rundt meg, snakke mye, snakke i telefon, like å gå turer (da jeg klarte det) der hvor det ikke er så mange mennesker. Hvor utmatta jeg ble under lunsjen på jobben fordi det var et enormt støynivå der med 18.20 mennesker som skravler og ler. ( verneombudet støtta meg da, og sa at hun også opplevde det som støyende til tider, og kunne få hodepine og kjenne at det var mye)

Legen; «ja, men da oppfatter jeg det som at du er blitt folkesky» !!

Jeg klarte å få sagt hva jeg tenkte om dette, og at jeg er en meget sosial person, som er glad i mennesker, og har utdannet meg innenfor helsesektoren nettopp for å kunne jobbe med mennesker!

Verneombudet nikka, og bekrefta at hun opplevde meg som en sosial person, og det gjorde lederen min også.

Hun fra TK sa noe om at jeg isteden for å fokusere så mye på sykdom og lete etter løsninger, så kunne det være bra å forsøke seg på arbeidstrening etter sommerferien. Kan godt prøve dette jeg, men da må jeg fungere bedre enn jeg gjør nå.

Jeg skal på rehabsenter i sommer og legen kommenterte at jeg kanskje ble så bra av å være der, at jeg var klar for å jobbe til august. Lederen min snakket en del om at hun trodde at det var fordi jeg ble så engasjert i pasientene mine, og at de er psykisk veldig dårlig, og at jeg levde meg for mye inn i dem, og derfor ble jeg så sliten. Det hørtes ut som det var pasientenes skyld at jeg ble så utmatta, og at jeg derfor ikke
kunne ha en sånn jobb.

Jeg fikk heldigvis sagt at jeg ikke opplevde det helt sånn, fordi jeg kunne bli like utmatta mentalt etter å ha snakket 10 min med søstera mi, med naboen, hvem som helst. og jeg sa at jeg opplevde det verre å sitte 30 min på lunsjrommet, enn å sitte og prate inne på mitt kontor med en pasient. Noen pasienter krevde selvsagt mer energi enn andre, men totalt sett, så er det ikke jobben i seg selv som har gjort meg syk. Jeg har bare ikke nok energi til å takle den. jeg elska jo jobben min, og hadde jeg vært frisk, så hadde jeg ikke trengt noe basismøte heller…

Det som er vanskelig å forstå her, er hvordan denne legen etter mange møter med pasienten tar deler av det pasienten sier til å passe inn i sin ide om hva problemet er, ikke hvordan pasienten definerer problemet. Hvorfor gjør hun det?
Jeg har aldri sett forskning som sier at legen sin oppfating av en pasients problemer og tanker om hva som skal være til hjelp vanligvis har mer for seg enn hva pasienten selv tenker. Det finnes derimot mye forskning som tyder på det motsatte – pasienten har større oversikt over sine problemer, sin sykdom, og har mer innsikt i hva som skal til for å møte dette.

Inntil nå har det ikke funnets forskning på hva som skjer når pasientens ønsker om behandling og hjelp blir møtt av helsepersonale. Nå har det kommet en doktoravhandling om nettopp dette: Cornelia M. Ruland har skrevet om informert pasientmedvirking i behandling og sykepleie – et forskningsprogram, og hennes konklusjon er klar: Når helsepersonalet tar seg tid til å lytte til pasienten og handler ut fra det pasienten sier, så forbedrer den fysiske funksjonsevnen seg, og pasienten opplever atskillig større tilfredshet.

I en artikkel i Apollo konkluderer hun slik:

Undersøkelsen avdekket også at pasienter har mye kunnskaper om egne begrensninger, behov og preferanser for behandlingsresultater. Men helsepersonell kan bli mye flinkere til å samarbeide med pasientene og bevisst bruke pasientens innsikt i sin egen situasjon og kombinere dette med egen fagkunnskap. Helsepersonell må lære å se pasienten som en samarbeidspartner med felles mål. Dette er imidlertid en utfordring fordi det berører maktforholdet mellom behandler og pasient. For enkelte helseprofesjoner som tradisjonelt har vært vant til å ta beslutninger på vegne av pasienten, kan dette kreve en betydelig holdningsendring.

Helsepersonell bør ikke undervurdere verdien av pasientene som informasjonskilde i planleggingen av behandling og sykepleie. Pasientens kjennskap til egen situasjon og preferanser er verdifull informasjon som kan fremme en felles forståelse mellom behandler og pasient. Denne kunnskapen er viktig for å oppnå de behandlingsresultater som er viktige for den enkelte pasient.

Så bør vi håpe på og jobbe for at denne holdingsendringen kommer hos enda fler. Vi trenger helsepersonell som ser på pasienten som en sammarbeidspartner, ikke som et ulydig barn som ikke vet sitt eget beste.

4 måneder i kloster

juni 21, 2006

Selv om jeg ikke hadde den store kjennskapen til klostre, så var det en ting jeg var sikker på som 14-åring: En eller annen gang ville jeg bo en stund i et kloster. Tiden gikk og jeg ble voksen, forlovet, og jeg tenkte at nå var tiden inne. Jeg fikk komme meg i kloster før det var for sent. Og det gjorde jeg.
Første skritt var å finne et kloster hvor jeg kunne bo og jobbe som frivillig. Det er ikke så lett når en kommer fra det protestantiske Norge, og ikke kjenner så godt til hverken forskjellige ordner eller hvordan en skulle finne frem til aktuelle steder. Det endte med at jeg tok en busstur til Paris og gikk i informasjonsskranken på Taizé sin nyttårfeiring. Etter en lang samtale dro jeg hjem med en liste på en 4-5 aktuelle klostre. Ett av dem var Grandchamp ved Neuchatelsjøen i Sveits. Et fransktalende kloster med utgangspukt i den reformerte kirke, og derfor et av få protestantiske klostre. Med det var også et økumenisk kloster med søstre som var fra alle slags kirkesamfunn. Stedet har eksistert siden 1920-tallet, men det var først i 1950-årene at det ble et kloster med søstre som avla evige løfter. De var i utgangspunktet en søsterkomunitet til Taize, men har de siste tiårene utviklet seg i forskjellig retning, da Taize er blitt et sted som tar imot unge mennesker i tusentall (og til nyttårsmøtene opp i 100 000). Grandchamp tar også imot gjester, driver med retrettarbeid og holder kurs, men i en langt mindre skala, og ikke spesielt rettet mot ungdom. Vel 60 søstre er fordelt på noen hus i Europa, men de er også tilstede i Algeri, i Israel og Libanon. Dette for å kunne bo og være en del av både jødiske og arabiske samfunn.
For å bli en Grandchamp-søster må en igjennom et år som postulant, før en tar på seg drakt og blir novise. Novisetiden er individuell, men vanligvis mellom 5 til 10 år. Deretter avlegger en evige løfter. De regner med at omlag halvparten som starter som noviser velger å ikke gå inn i komuniteten for alltid. Det blir ikke sett på som et nederlag hverken for komuniteten eller for det mennesket det gjelder. Det å være søster er ikke ansett som å være noe bedre enn å ikke være det. Det man er opptatt av at om man skal bo og leve slik så må det være godt både for det enkelte mennesket, og for felleskapet.Til dette felleskapet av postulanter, noviser og søstre i full forening er det mulig å komme for 3-4 uker og opp til et år som frivillig. Det vil si at man har kost og losji hos søstrene, mot å jobbe 3 og 6 timer 4 og 2 dager i uka. I tillegg kommer måltidene, som alle tar del i å rydde og vaske etter. Det er forventet at man stiller på alle 4 tidebønnene i løpet av en dag: 7:15, 12:15, 18:30 og 20:30. Man har forholdsvis mye fritid, og når en har fri har en overhodet ingen plikter eller
bekymringer, og aldri i mitt liv har jeg slappet så godt av som der.Søstrene derimot, har et strengt program med en time fri hver dag. Unntaket er hver mandag formiddag som de disponerer fritt til retrett, samt en dag i måneden som er en retrettdag. De har sagt fra seg friheten til å disponere sin egen tid, de har ikke egne penger, og bestemmer heller ikke hvordan de skal bruke ferieukene sine. En uke brukes hos familie og venner, mens en periode brukes på et feriested sammen med noen få andre søstre.

Søstrene i Grandcham er en nydelig samling av flotte og sterke kvinner. De har veldig forskjellige bakgrunner, alt fra tidligere hippier til teologer, kunstnere, journalister og sykesøstre. Selv om vi som frivillige levde på siden av søsterfelleskapet fikk jeg intrykk av at diskusjonene gikk høyt, at motsetningene absolutt fantes, men at de var veldig fornøyd med livet de hadde. Som frivillige hadde vi våre egne morgenmøter, og ble tatt godt vare på. Alle frivillige har «sin» søster,
eller «vis-a-vie» som både fungerer som kontaktleddet mellom søstrene og en selv, og som også har ansvaret for praktisk tilrettelegging, og det som måtte ønskes av sjelesorg, åndelig veiledning eller studieveiledning. «Min» søster stilte opp for meg på en måte jeg aldri før har opplevd i noen sammeneng, hverken profesjonelt, i familie eller blant venner, og var vel mye av grunnen til at mitt opphold ble så godt og viktig for meg.

For det ble det. Jeg var i Grandchamp i 4 måneder, fra seinsommeren, gjennom høsten til et par dager før jul. Arbeidsoppgavene mine var mye vasking og rydding, men jeg jobbet også en god del i en fantastisk hage. Det skulle lukes, plukkes og tørkes urter. Vi plukket og renset kilovis
av plommer, epler og brekkbønner. Vi saftet nydelig eplesaft fra 1000-literskanner og korket det på glassflasker. Vi gjorde hagen klar for vinteren med løvraking og beskjæring av roser. Jentene (og en gutt) jeg var sammen med var i alderen 18 til 45 og kom fra Japan, Indonesia og Europa. Sammen dro vi på fjellturer, inn til slottet i Nauchatell, eller vi vandret langs en liten elv som rant forbi klosteret og ned i sjøen.

En av grunnene til at jeg dro til Sveits var at jeg hadde et stort behov for å gjøre opp status når det gjaldt mitt forhold til religion generelt, og til kristendommen spesielt. Jeg ville se om det jeg tenkte og trodde hadde plass i en kristen tradisjon. Og jeg ville se på mitt eget gudsforhold. Det ble god tid til alt dette. Grandchamp har et nydelig bibliotek, og bøkene kunne opptatt meg et par år til, om jeg hadde villet. Spesielt blir det også når en er i et stille kloster -alt en får av inntrykk blir sterkere enn ellers

Grandchamp er nemlig et komtemplativt kloster, dvs at det er mye stillhet, og at dette preger både arbeid og fritid. Det finnes områder der en kan snakke, men mesteparten av dagen og på de fleste stedene på området snakkes det ikke mer enn nødvendig. Det finnes ikke radioer som
står på, eller andre lydkulisser. Unntaket er under måltidene, der det leses høyt eller høres på musikk. Dette er kanskje det mest uvante og vanskeligste for de fleste å venne seg til. At folk ikke hilser «god morgen». At man ikke «småsnakker» eller holder i gang en høflig konversasjon med ukjente og halv-kjente. I denne stillheten skjer det noe med en, og vanligvis får de fleste en kraftig reaksjon etter 2-4 uker, hvor ting en har holdt i tømme begynner å komme opp. Det er ikke sjelden at folk begynner å gråte under et måltid eller under fellesbønnen når dette skjer. Og også det er helt greit her. Ingen blir opprørt, ingen styrter til for å trøse, det bare skjer. Og alle kan være trygge på at det er greit, og om personen trenger noen å snakke med, så er vis-a-vien der for henne.

Når en har vent seg til stillheten, og fått bearbeidet det som måtte opp, begynner mange å bli avhengig av nettopp denne stillheten. Alt en opplever blir sterkere og tydligere. Når en kommer inn til byen, ser aviser og TV igjen, så er det mange ting en før hadde vent seg til som virker som støy. Det jeg opplevde som det mest spennende av det som skjedde i denne stillheten, var at jeg kunne se sammenhenger mellom hva jeg opplevde og hvordan det virket på meg. Jeg har dager jeg er irritert. Dager jeg er trist, dager jeg er glad, men jeg vet sjelden hvorfor. Her var det så få ting som som skjedde meg, at det var mulig å gå tilbake og se hva det var som hadde utløst nettopp denne tristheten, dette sinnet eller denne gleden.

En av de viktigste bønneformene innenfor alle de store religionene er nettopp det å søke en dypere stillhet i seg selv. Dette er vanskelig, men en fysisk stillhet hjelper. Vi tror at man må være stille og lytte for å kunne høre Gud, fordi han sjelden snakker høyt, men taler i en stille hvisken. Min er faring er at i stillheten skjer det noe både i dypet av meg selv, og i mitt møte med Gud. Det skjer noe som jeg etter dette ikke vil leve uten, men til stadighet oppsøker.

Det er lett å tenke at man blir ganske avsondret av å leve uten radio,TV og aviser. I stillhet. Det rare var at jeg aldri har følt meg så til stede i det som skjedde i verden. Hver mandag var det bønn for verden, hvor aktuelle temaer ble bedt for. Hver dag kom det inn bønneemner fra
hele verden som ble nevnt under tidebønnene. Det var til stadighet gjester og besøkende fra hele verden, ikke sjelden folk som kom fra konflikområder. Det kom også teologer og søstre og brødre fra andre ordner og kongregasjoner som bodde sammen med søstrene for lengre eller
kortere tid. Jeg husker spesielt godt en kvinnelig teolog fra Madagaskar som jeg gikk mange turer sammen med. En stund før jeg var der hadde biografen til Rigobertha Menchu bodd i Grandchamp for en lengre periode. I et hjørne av kapellet hang det et kors laget av en flyktning fra Sør-Amerika som hadde hadde gjenomgått hard tortur. Krisus på hans kors er en Kristus som blir torturer, og er vel av de sterkeste, og vondeste korsene jeg har sett.

Men det var tre mennesker som ga et spesielt inntrykk av å være «midt i verden». Jeg var i Sveits mens Frankrike prøvesprengte atombomber i Stillehavet. Å stoppe slike ting føles som en håpløs kamp. Men en dag så var det en aktivist derfra som var hos oss, og når jeg satt og hørte på ham, hørte kampen de drev for å stoppe dette, så virket ikke mitt bidrag lenger så lite og kampen ikke så håpløs. Håpløsheten består i å betrakte, uten å kunne gjøre noe, uten å kunne bidra. Det skjer når en er på den andre siden av TV-skjermen. Møtet formidlet ikke håpløsthet, for han som sto midt i det var ikke uten håp. Et annet menneske som gjorde et sterkt inntrykk var en AIDSsyk mann som i årevis hadde vært narkoman før han ble syk. Han var døende -men glad over å ha fått noen gode år som rusfri. Han sa selv at han hadde det godt, og det virket også slik på meg.

Det sterkeste møtet var alikevel med en kvinne fra Rwanda. Vi hadde besøk fra en studiegruppe og satt sammen med mennesker fra hele verden for å dele ting fra hver våre land. Da vi tok den første runden så ville ikke kvinnen fra Rwada si noe. Men etter at alle andre hadde delt, og det kom en lang stillhet ble hun oppfordret på nytt. Denne gangen snakket hun. Kvinnen hadde sett sin egen familie drepe mannen sin, som var av en annen klan. Mannens familie hadde drept hele hennes familie. Hun var den eneste som var igjen. Hun hadde sett at alle var med på drepingen, også kirkene. Kritikken hennes var klar. Alikevel hadde hun håp for fremtiden. Hun skisserte en mulighet for at ting skulle bli bedre.

Når man bor så tett som man gjør i et kloster blir det selvfølgelig konflikter. Men jeg synes de har et sundt forhold til konflikter -at de er til å vokse på. Tanken er at der det finnes liv, et levende forhold mellom to mennesker, der vil man nødvendigvis såre hverandre, enten man vil eller ei. Når man blir såret, så handler det om at man har sår fra før som kan leges. Og leges kan de om de blir oppdaget. De snakker om «inner healing». Når man er i en konflikt med et annet menneske, når en opplever å ha såret noen, eller å ha blitt såret er det altså en mulighet man kan gripe. Og _må_ gripe, da en ikke kan gå rundt og ha et vedvarende dårlig forhold til noen man bor sammen med. Når en skal i gang med å løse en konflikt er det vanlig å gå til sin vis-a-vie. (Alle i et kloster har en slik person ved sin side.) Hos henne kan en ta ut de følelsene en har, og diskutere hva som egentlig har skjedd. Om de som har en konflikt ikke klarer å komme hverandre i møte på egenhånd, så kan de sette seg ned med hver sin vis-a-vie som et slags konfliktråd.

For meg var det sterkt å oppelve en slik holdning til konflikter. At det kan være positivt. At det er naturlig. At det ikke er noe å skamme seg over.

Dette var et lite forsøk på å beskrive hva et liv i et kloster kan være. Det er intenst. Det er strukturert. De gir en smak av en annen form for frihet. De gir en mulighet til å møte seg selv.

I and some of the other users of worldpress have had some problems with using the admin tools the last week. My problems started two days ago. First I just waited. Then I checked the forum and found that it was an individual problem and that I was asked to send an e-mail. I did. Today the mails have been coming and going between me and the worldpress team. And now it is fixed. I am still not sure if it was something that I did wrong, or a system bug or something in between, but what I do know is that the help I was given, and the friendly way of helping as a free-blog user was overwhelming. Thank you Podz!

Cola og mentos

juni 17, 2006

Kjeder du deg? Eller koser du deg bare veldig med morsomme småfilmer? Elektra har lagt ut en video som viser hvordan man best benytter seg av cola light og 500 mentos. Anbefales!

Jeg – en forumjunkie

juni 17, 2006

Nå har jeg hatt blogg i to uker. Det er på tide med en innrømmelse. Jeg er jo overhode ikke blogger. Jeg er forumjunkie, jeg bare later som om jeg også er litt blogger. Hva er en forumjunkie? Vel, min private definisjon (siden jeg nå fant på ordet for mitt eget bruk for litt siden) er at man er forumavhengig. Ikke en dag uten. Nesten. Sexy Sadie bruker ikke ordet forumjunkie, hun bruker forumnomade, uten at jeg er helt sikker på hva hun legger i det.

Det startet så enkelt med yahoo.chat for 8-9 år siden. Religionsrommet var et flott sted, med mange oppegående folk og fine diskusjoner, der hinduer, jøder, ateister, wiccaer, kristne og det meste annet levde i fred og fordragelighet og til felles glede. Så ble det e-postlister. Da oppdaget jeg fordelen med å kunne skrive litt lenger, og så ta vare på det man skrev. Litt tilfeldig kom jeg over den spede begynnelsen på forumnorge. Det var så vidt et par tre forum på sol – og det rant inn et innlegg eller to om dagen der. VG nett var helt i startgropa, og de hadde startet forumet «kvinnesaker» – mange av oss lurte en del på hva det var meningen vi skulle diskutere der. Men det var bra! Politikkgruppa var også bra, og etter en debatt mellom meg og en annen om geriljaevangelisering som gikk over noen måneder, så ble det jammen en religionsgruppe også. (Den ligger på pc-en min enda, og jeg husker fremdeles gleden ved å ha en lang, seriøs diskusjon om et tema som opptok meg, men ikke så mange andre jeg hadde rundt meg til daglig.)

Jeg kom over Doktor online en gang i 1997/98. Jeg var gravid og lurte på alt mulig, og der kunne man spørre. I tillegg til å fortsette å diskutere politikk, og religion og alt som er gøy. Det var på tide, for omtrent samtidig inntok trollene VG-nett, og en som kalte seg Fraggel (?) spammet ned alle trådene. Vi som brukte forumet tok kontakt med admin, men de var ikke interessert i å bruke tid eller krefter på moderering. Siden har jeg vært overbevist om at et forum trenger gode moderatorer.

De første diskusjonene jeg leste på Doktor online (Dol) var en krangel Lillemus hadde som handlet om adopsjon vis a vie det å få egne barn. Vips ble adopsjonsforumet født. Den andre handlet om BH-størelser, en gjenganger på mange forum.

Så gikk det noen år – Dol utviklet seg, de andre forumene i Norge vokste, Kvinneguiden kom skulle jeg tro, Eros Chat og sikkert HW-forum. Rundt Dol ble det også et sosialt miljø med treff og en chat. Den ble etter hvert lagt ned, da det ble satt søkelys fra media på diskusjoner om selvmord der. Etter hver dukket det opp andre rene mammaforum og jordmorforum opp, og forumjungelen ble større og tettere. Enklere forumprogram kom til og i 2003 (?) dukket det opp en rekke småforum, laget av privatpersoner med forskjellige ideer om hva de ønsket seg. To som sprang ut fra blant annet Dol-miljøet var Lysfontenen (fontenen) og Nettkafeen (NK).

Jeg var aldri en mammaforumist, og vet ikke så mye om hvordan disse utviklet seg. Men ryktene går om at det man på forumspråket kaller «kosemose»-tendensene var store, sammen med sabotasjetendenser og troll. (Om noen vet mer om dette, og kan skrive litt, blir jeg glad.) Men det som skjedde parallelt med åpne forum som fontenen og NK var at det dannet seg en rekke lukkede forum. En del har sagt at de startet slike fora for å slippe troll, og for å kunne skrive private ting uten at det kunne googles. Til forskjell fra blant annet fontenen som gjerne vil være med som en aktør i det offentlige rommet, er private sfærer hvor man kanskje diskuterer de samme tingene, men man tar på ingen måte del i den offentlige debatten, slik man gjør i blogger og åpne forum.

Mammaforum, HW-forum og Dol er i utgangspunktet temaforum. Men alle utviklet seg raskt til også å bli generelle forum. Det finnes i dag også en stor gruppe med temaforum og fagforum noen lukkede og noen åpne. Det finnes bare et sted å få en viss oversikt over hva som beveger seg i forumnorge i dag: Forumkatalogen, i dag er 181 forum registrert der.

Så vidt jeg vet er det ikke skrevet publiserte oppgaver eller artikler om forumliv. Dette er et savn! Jeg skulle gjerne sett at noen samlet opplevelser og fakta om forumutviklingen i Norge de siste 10 årene. At man så på hvordan ting utviklet seg, hvilke valg folk som driver forum har tatt og hvordan man har fått forskjellige kulturer og subkulturer. Hva er god og dårlig netiquette på de forskjellige stedene, hvor mange er det som bruker forum, og i hvor stor grad? Hvor stor er kjernen av mennesker som tilbringer mye tid på diverse forum? Hvordan er de sosiale spillereglene, hvem er opinionsdannere, og hvem påvirker miljøet i den ene eller den andre rettningen?

Noen av oss, slik som meg selv har i snart et tiår vært aktive i forskjellige forum. På samme måte som det er morsomt å møte igjen mennesker man har møtt på skole, kurs eller ferier tidligere i livet fordi man deler en erfaring eller et minne, så oppleves det på samme måte å møte igjen tidligere forumbekjentskaper.

På et stort forum, slik som dol der det finnes en kjerne av mennesker som har vært aktive i mange år er det ikke sjelden man mimrer litt. Husker du da dr. Günfeldt var på sexforumet? Husker du Da Christian Anker var så nevøs fordi det tok lengre tid en planlagt med omleggingen av forumet? Husker du Beste-jenta? Husker du hun som døde av kreft over bare noen få uker, og som vi fikk følge, og som legene på forum etter hvert hadde privat kontakt med? Husker du de lange kranglene mellom Goliath og Sør? Av og til stikker det gamle brukere innom meldingsforumet og sier «Hei, er det fremdeles noen jeg kjenner her?».

Det samme kan jeg gjøre på yahoo.chat, 8 år etter at jeg logget meg av som fast bruker. Og fremdeles møter jeg da folk jeg kjenner i USA og Australia.

Hva er dette livet, hva kan det sammenlignes med? Det skal jeg forsøke å si noe om i et annet innlegg.

Wergelands bursdag

juni 17, 2006

17. juni! Det er Wergelands bursdag i dag.

Så er det på plass med et dikt som aldri blir utdatert:

ETTER TIDENS LEILIGHET

Stenen i stefanens panne –
den er løgnen mot det sanne.
Tåpelige, grumme hånd
som vil sikte på en ånd.
Ha, hva seiersglans der bryter
av det sår hvis blodstrøm flyter.

Løgnen kun sekunden vinner.
Intet sannhetsord forsvinner.
Som et hvift av lette lin
løsner styrtende lavin,
er det nok til å begrave
verden når den er av lave.

Men det må ei hviskes stille.
Sannhetsvenn ei blott må ville.
Vær i ett og alt deg selv!
Det er seirens kunst, min sjel!
Som stefanen mellom stene
må du stå om selv alene.