De to ulvene

juni 14, 2006

En guttunge sitter med bestefaren sin. Den lille gutten kjenner at det kan være så lett å være slem, og snakker med bestefaren sin om dette. "Ja, sier bestefaren", det er lett å være slem. i oss alle sammen bor det to ulver i magen. Den ene er grådig, oppfarende, biter alt og alle og sparer ingen. Han hører ikke på deg, men vil bestemme alt selv. Den andre kan også bite til, men bare når det er nødvendig. Han er ellers rolig, og hører på deg når du snakker til ham."

Guttungen lurer på om bestefaren også har to slike ulver i seg, og bestefaren svarer ja. Men hva gjør du for at ikke den slemme skal vinne over den andre da? spør guttungen. "Ved å passe på å gi den snille mat slik at den blir sterk, og la den slemme sulte slik at den blir svak", svarte bestefaren.

Sophia Mirza døde 25. november 2005 etter lang sykeleie med alvorlig ME. Historien hennes er tøff å lese, selv om man kjenner til behandlingen av me-syke i England fra tidligere, så slutter man ikke å bli forferdet over hva disse pasientene blir utsatt for av feilbehandling, arroganse og inhuman behandling.

I går, 13 juni var dagen for «The Inquest into the Death of Sophia Mirza». Og resultatet var klart – hun døde av CFS:

The cause of death was stated as’acute renal failure as a result of CFS
Two pathologists could not agree which name to use – CFS, ME or ME/CFS. In the end it was stated that CFS is a modern word for ME. This is why CFS was used on the death certificate.

The pathologist also said -‘ME describes inflammation of the spinal chord and muscles. My work supports the inflammation theory. There was inflammation in the basal root ganglia.’

Link til Sophia sin historie
Link til et referat av rettshøringen

User Friendly (UF) heter en stripe som har levert gode striper hver dag siden november 1997. Humoren er fornøyelig og god, og situasjonene er gjenkjennelige. Mest av alt for it-folk og ikke minst for de av oss som jobber i isp-er eller er nært beslektet med sådanne. Men alle som har ledd av dumme it-spørsmål finner sitt her. Og alle jenter som noen gang har forsøkt å få en nerd til å skjønne at det er en fordel med rl-forhold og at det faktisk er mulig om man bare var litt mindre sjenert og litt mer klar for å hoppe i tilbudene som faktisk finnes. Eller de av oss som bare har vært sure på sjefer, kontrollere og økonomiansvarlige som ikke egentlig følger med på hva som skjer. På mange måter så kan User Friendly minne om Dilbert i at det meste skjer på jobben, over pc-en. Men der i alle fall jeg tidlig fikk nok av Dilbert så holder User Friendly seg. Ikke minst fordi den evner å sette fingeren på aktuelle problemer og problemstillinger innenfor it- og nettverdenen generelt. Den sparker hit og dit til microsoft og google, til bloggere og nerder. Til spammere og innringere med dumme spørsmål, det meste blir tatt på kornet. Og jentene, selv om de er i mindretall kommer alltid best ut av det 🙂

 

Det er lov å legge ut opp til 6 striper på eget nettsted om man vil. Jeg vil og jeg skal! Det er mange lange og korte historier i UF, og jeg kommer til å legge inn den første i en slik historie, også kan man selv trykke seg videre, om man liker det man ser.

 

 

Denne stripa fra 28. februar i år begynte så vidt dagen før, det kan du se her (etter litt reklame). Den fortsetter og går over mange dager, den neste kan du se her. Om AJ finner en måte å få opp trafikken på? Les og se 😉 Historien tar noen avstikkere underveis, og slutter den 25. mars)

Storytelling in Norway

juni 12, 2006

Like most western countries Norwegian oral storytelling started disappearing during the late 18th century and was more or less gone 150 years later, reaching into the 20th. Luckily we had collectors, the most famous ones Asbjørnsen and Moe, who made a great collection of tales which has been read for most Norwegian children since then. (And today all over the world people know some of the stories, like The Three Billy Goats Gruff) We also had other collectors, like Rikard Berge, who wrote down and published the stories he collected more accurate, but then not as good as literature for reading. There were people who remembered a grandmother who told stories, and the personal story tradition will never die. But as an oral tradition folklorists in Norway, like Hodne thought the tradition of telling old tales and mythology was dead and gone for good.

But then the storytelling revival started in the 1980ties. It spread to Norway from both the USA and England. From the USA to a summer camp for all the Nordic countries, called Nordisk fortellerseminar, which is still held annually in Norway, Sweden and Denmark. In 2007 the seminar will be on Island, to the joy of everyone, guests and hosts alike. This tradition might have started out mostly inspired from the USA.

In Oslo there was one woman, Marit Jerstad who made contact with the European movement, mainly the Company of storytellers, TUUP and Jan Blake in England, and Abbi Patrix in France. From the USA Laura Simms who is also a teller of traditional stories. As the head of a drama school in Oslo, she started to give lectures in storytelling, and in 1995 the first group of students had half a year with training in storytelling as an art form. From then many students have graduated from this school in Oslo, and the same course as evening school all around Norway.

After some years Norway had a large group of artists, teachers and others trained as storytellers. Some of the first people who finished this course have been professional tellers for 10 years by now. And the folklorists no longer call the oral tradition dead and gone. What we have lost thought, together with many countries, is the natural life of the stories for 100-200 years. They have not, as in Africa, Asia and Latin America gone trough the naturall changes into our time, and it takes time and effort to be true to the tradition, and find the developement of the old stories into our times. But that work has started by individual tellers, and it is very well done. It also helps to see wonderful storytellers from a tradition where the stories have lived their lives until today.

Some few Norwegian storyteller links, (most in Norwegian):
*Ratatosk – e-mail list for Scandinavian storytellers

*Norsk fortellerforum – The Norwegian storyteller association

*Fortellerfestivalen

*Fortellerhuset

*Heidi Dahlsveen

*The Sweedish teller Ulf Ärnström about Norwegian and Nordic storytelling (in English)

 

 

Mens vi henger her

juni 12, 2006

En mann var på vandring gjennom ødemarken. Mens han gikk der ble han oppdaget av en tiger. Mannen løp alt hva han maktet og før tigeren nådde ham igjen kom han til et stup. Han klatret over kanten av stupet og nedover mens han holdt seg i en liane, og ble hengende der, langt fra bunnen. Over ham sto tigeren og brølte. Mens han hang der kom to små mus ut av en et hull i klippeveggen. De begynte å gange på lianen. Da fikk han med ett øye på noen markjordbær som vokste der. Han strakk hånden ut og plukket.

 

De smakte fantastisk!

 

(En zen historie)

Alexas tegneserier

juni 12, 2006

Neil Gaiman skriver i dag i bloggen sin:"When Denis Kitchen first told me that his daughter (then about 5) was drawing comics I made the kind of noises that you make when friends tell you that their five year old daughters are writing operas, performing brain surgery or designing shopping malls — a sort of a "how very sweet and I hope you aren't going to actually show me any of this please god" sort of noise.And then one day Denis showed me her comics. Which were good. Really honestly actually good, rather than something you just say is good to keep a proud parent happy."

Og det er sant! For alle med interesser av tegneserier og/eller barn og kanskje som meg også evnerike barn, dette er noe for oss! Jeg gleder meg allerede til ungene kommer hjem og kan titte på dette 🙂

http://www.alexakitchen.com
Alexa Kitchen, comics' child prodigy

"They are smart, they are creative, they are committed," Admiral Harris said. "They have no regard for life, neither ours nor their own. I believe this was not an act of desperation, but an act of asymmetrical warfare waged against us."

"A good PR move to draw attention". Colleen Graffy told the BBC the deaths were part of a strategy and "a tactic to further the jihadi cause", but taking their own lives was unnecessary.

Tidligere intervju med Graffy på BBC

Ta med deg tre bøker på en øde øy, hvilke?

Spørsmålet dukker opp med jevne mellomrom. Inntil i år har jeg ikke hatt svaret på den tredje. De to første må bli Tolkiens Ringenes Herre og Gaimans Sandman samling (inklusive Death. De må jo få telle som under ett?). Men hva med den tredje? Etter å ha lest første delen av The Baroque Cycle av Neal Stephenson så skjønte jeg at disse bøkene, de er noe for seg selv. Etter den andre var det som om 1001 natt hadde gjenoppstått. Jeg var ganske nervøs for å gå i gang med den 3. boka, fra før vet jeg at jeg og Neal ikke er helt enige om hva som er en god slutt. Men det holdt. Og ikke bare det, det holdt godt.

Hva er det med denne trilogien som gjør den så helt spesiell? Jeg har enda ikke lest eller hørt noen som har lest den som ikke er helt og fullt frelst. På samme måte som da Ringenes Herre kom, så går ryktet ganske tregt – det er store bøker, og det er ikke av typen som kjapt oversettes til norsk og selges gjennom Bokklubben. (Men det burde de!) Og til forskjell fra Ringenes Herre så er dette ikke en egen verden som man kan fantasere seg bort i og kan lage en egen kult av. Barokktriologien er derimot en historisk roman på sitt beste.

Hvor mye som er rett, hvilke tolkninger av denne perioden Stephenson baserer seg på vet jeg ikke, men det som er sikkert er at du vet enormt mye om England spesielt, men også Europa og resten av verden fra midten av 1600-tallet og inn i de første tiårene av 1700-tallet etter å ha lest bøkene. Med mindre du allerede har en doktorgrad i historie fra barokken selv. Personlig har jeg ikke sans for romaner som tar for seg historiske fakta og hendelser uten å bry seg om faktagrunnlaget for det de skriver. Verden er allerede full av gale myter og feilaktive oppfatninger av historien, vi har ikke behov for flere.

Temaene i boka er så mange, og pløyer så dypt at hver og en kan finne noe å grave seg ned i. Religiøse spørsmål, enten de dreier seg om frikirkesamfunnenes storhetstid i England eller alkymisme og mystikk. Naturvitenskap, med The Royal Society, Newton og Leibnitz og all verdens eksperimenter i de tre viktigste rollene. Vær med på alt fra å å plukke opp tøyfiller med mensblod på gresset til å teste om nyhengte lik kan snakke ved hjelp av slanger og luft. De som likte Cryptonomicon, og har en forkjærlighet for kodede meldinger eller opprinnelsen til datamaskinene får mer enn de kan drømme om. Slavehandel og politikk? Aksjehandel og sosialøkonomi? Krig og fred? Alt er med. Og fortalt med en fortellerevne de fleste av oss kan drømme om, med hendelser tatt rett ut av en sjørøverroman, 1001 natt eller et samuraieventyr. Bokstavelig talt. Og humoren – den som ikke finner nok å le av i denne boka vil jeg gjerne ha en forklaring av.

Persongalleriet er stort, men ikke for stort. Og de kretser rundt de samme personene gjennom de drøyt par tusen sidene. De oppdiktede personene er forfedrene til hovedpersonene i Cryptonomicon – på mer enn en måte. De har felles etternavn, men også til en viss grad samme personlighet og tilhører samme sosiale gruppe. Det er en et pluss for oss som har lest begge bøkene, og er enda en måte å løfte bøkene på.

Daniel Waterhouse er sønnen til en frikirkepredikant. Han ble sendt for å studere på universitetet slik at han kunne oversette til alle språk i det Jesus skal kommer igjen i 1666. Som vi alle vet så kom ikke Jesus igjen, men derimot forsvant London i flammer (og med dem Daniels far i et inferno mens han sto på sitt eget tak og forkynte) og den store pesten rammet. Så noe spesielt kan man jo si at året 1666 uansett var.

Jack Shaftoe – vagabondenes konge som setter hele Frankrike på hodet med sine sprø innfall, ikke sjelden i feberfantasier på grunn av syfilis. Half cuck Jack er et annet navn han har tatt, da noe skar seg da den samme syfilisen skulle bli forsøkt kurert. Bokstavelig talt.

Eliza – den tøffeste dama i en roman noensinne. Røvet av sjørøvere fra ei øy i norskehavet, solgt for en albinohingst i det hun var gifteklar før hun via merkelige hendelser ble befridd fra å bli henrettet en hule under Wien av Jack. Siden er det vel heller Eliza som i forsøker å redde Jack – fra seg selv.

Jokeren Enoch Rooth er også med. Mannen som i 1. Mosebok fikk leve evig og som vandrer gjennom Stephensons bøker. Dette er også noe som løfter Stephenson. Neil Gaiman klarer å gjenfortelle eventyr og myter og gjør dem aktuelle på nytt. Stephenson gjør noe av det samme. Han skriver realisme til forskjell fra Gaiman, men mytologien er til stede og griper av og til inn i realismen. Der Gaiman gjør mytologien aktuell, gjør Stephenson historien aktuell. Der Gaiman nekter oss å se på eventyr og myter uten å trekke virkeligheten inn i det, nekter Stephenson oss å se på virkeligheten uten å la det mytiske få sin rettmessige plass.

Neil Stephensons hjemmeside
Utdrag fra The Baroque Cycle
Utdrag fra Cryptonomicon
Intervju i Wired
k

Summer!

juni 9, 2006

At last! It is no longer winter, no longer spring with cold wind, it is summer, and the children could have a bath outside playing with the garden hose. The spring flowers: Tussilago farfara, Hepatica nobilis and Anemone nemorosa are long gone, and yesterday my son had picked summer flowers for my table.

In a couple of weeks school will end for the summer, and many people will go travelling inside or outside Norway for their holidays. Most people have 3 weeks leave from work, while the school vacation is 8th weeks. My youngest child has been waiting and longing to go to school since her older sibling started school a couple of years ago. After 6 months she stopped asking "am I starting today?" every morning, but this week she finally had a day at the school visiting together with some of her friends from kindergarten.

Og IP-en min er….

juni 9, 2006

Når du skriver på internettforum og av og til når du legger igjen komentarer og ellers så blir ip-en din logget slik at mange kan lese den. Har du lurt på hvilken ip du faktisk skriver fra? Gå inn på

http://www.noreply.org

der kommer det opp slik at du kan se det selv.

Ønsker du å være helt anonym når du skriver på nett? Hos Reporters Without Borders er det en oppskrift på hvordan du går frem.

Among the things I look for when I am searching for new blogs, are blogs from other countries than my own, that give me more insight on what is going on in that specific country or aria of the world. I might not be a very experiences blog reader. I might not have looked very hard. Because I have not found many. (If you know some, please tell!)

But there are some! Two countries with a lot of blogs are Iraq and Iran. Looking at photos at www.flickr.com I am especially touched by the Japanese photos, like the photos of tamaki and yoshiko314. From the USA i like to read comics like Candorville and Doonesbury.

What does all of these web sites have in common? Comics from the USA, photos from Japan, writings from Iraq and Iran? They show me some parts of the country, seen trough eyes that never could be mine – as a stranger. I have wondered how it came to be that the written world is from to Arab countries, the comic strips for the USA and the photos from Japan. I don’t know. But that is how it is for me.

I once lived in a country in Latin-America. One person asked me what I thought of his country. Not about how nice it was, and how beautiful the scenery were, but about the political problems and the poverty problems. I answered that I could not have any opinion, it was not my country, and I how would I judge or try to give a solution on their behalf. Of course, it was not true that I did not have any opinions nor thoughts at all, but it as true that I thought myself a stranger and whatever I said it would come from an outside view. And I have a belief in not trying to solve other people nor other countries problems. I know that what I see from Norway is not what one sees from Manhattan, from Cape Town or from Istanbul. But I love to borrow the eyes of people other trough art and literature. So thank you all people out there contributing to that opportunity.

It’s about a week since I started this blog. I normally write in Norwegian for Norwegians (or just myself). But while I have been searching for blogs from countries that I am curios about, countries that I want to know more of, and countries that I love trough friendship or my own knowledge I have started to wonder, what about my country? My beloved Norway?

First I thought that there was nothing to write about. I read the blogs from Iran and Iraq because they are in the news, and I want to know the story from the people who are living in those countries. The politics of the USA influences us all, and I get just at bit more insight and a feeling of what is going on inside the country by reading the strips.
Japan is exotic for me. And just watching the rice fields fill me with wonders.

What about Norway? We are not in war. It often feels like our politics are like two children in the sand box playing. We have litterateur, music and art that surely give me pleasure, but it is a very, very small part of what is happening in the world. It is not exotic in any way – because it is where I live, and no one finds her own surroundings exotic 😉

But I think I will make a try. Try some small bits and pieces of Norway seen trough my eyes now and then. My eyes, because as in every country not two people will think the same. Norway, because it is my country, I am no stranger, and I have every right to give my answer to the question «what do you think». Bits and pieces, because that is all that every one of us can manage to contribute.

I hope you will enjoy 🙂

Propaganda har en artikkel der de spår at memo går dukken før Ny Tid. Jeg har faktisk ikke sett et eneste Memo, så det kan jeg ikke mene så mye om. Selv om jeg helt klart ikke likte førstesiden de lanserte bladet med, og er glad for Pfu sitt klare syn på dette. Ny tid har jeg lest jevnt og trutt, og hver gang jeg tenker at nei, dette var ikke stort, så kommer de med to, tre gode utgaver etterpå, og nå har det jammen holdt seg slik lenge. Det er noe med bredden, nyhetene og ikke minst temaene som jeg opplever som et pluss i medienorge. Men det er ikke det jeg virkelig, virkelig liker med Ny Tid. Det er nemlig noe helt annet – 5 på gata.

Min lille journalisterfaring har jeg fra mandager en gang på 80-tallet, da jeg valgte vekk tysk og satt bak en skrivemaskin i en lokalavis i stedet. Det var jo en ting man var veldig takknemlig for at jeg tok meg av, og det var tre på gata for en uke fremover. Det var heldigvis ingen tvang, men jeg tok da min tørn. Det er ikke helt lett. For det første må man finne et spørsmål. Hva i alle dager har man å spørre folk om på gata i en liten by i norge? "Ser du på Idol?" "Bruker du å handle i gågata?" "Hvordan tror du været blir i sommer?" Eller hva som helst. Spørsmålet bør være sånn passe aktuelt, ikke for farlig, kunne holde seg en uke om det blir laget på forhånd.

Stort sett leser jeg tre på gata av en neste grunn – er det noen jeg kjenner det er bilde av det? Og det er det jo ofte i en liten lokalavis, og det var vel det eneste som gjør at en slik spalte ikke er helt meningsløs.

Har jeg tenkt. Helt til nye Ny Tid kom.

De har faktisk klart det! Deres 5 på gata snur opp ned på alt jeg før har sett av slikt. Med ett enkelt grep har de gjort at jeg leser en slik spalte med åpne ører og nysgjerrig blikk. Hvordan? Fordi de ikke lager det i Karl Johan, de har 5 på gata fra Brasil, fra Egypt og fra Warszawa. Og da blir selv ukas spørsmål "Hva synes du om at man arrangerer Gay Pride Parade i Warszawa lørdag 10. juni" spennende lesning. (Ikke viste jeg at de skulle Gay Pride Parade? Hm, hva synes den katolske kirka om det?) Enda bedre er det når spørsmålene er vinklet ut fra konflikter vi kjenner fra Norge også, enten det er fem på gata om karikatursaken i Istanbul, eller synet på kravene til Iran på gata i Kairo.

Så om jeg fortsatt får mitt fem på gata rundt omkring i verden, så håper jeg Propaganda får rett. Et stk magasin som makter å fylle gamle former med nytt liv vil jeg gjerne ha!

Pasientene mot legene?

juni 9, 2006

I dag kom rapporten fra Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten om Myalgisk Encefalopati/kronisk utmattelsessyndrom (me/cfs). Det var med svært bange anelser jeg begynte å lese rapporten, da det første som møtte meg og andre i dag var at me-foreningen hadde trukket seg fra gruppen i protest. Men etter å ha skumlest både rapporten og uttalelsene fra me-foreningen så synes jeg alt i alt at dette var oppløftende lesning.

Det som først og fremst skiller me-foreningen fra rapportgruppen her, og som vel har ført til bruddet er valg av forskning, og valg av hva man skal vektlegge i rapporten. Og her synes jeg me–foreningen stiller gode spørsmål som bør bli besvart – hvorfor har man ikke lagt større vekt på og trukket frem forskningen som me-foreningen viser til? Og hva er grunnen til at rapporten på en god måte viser hvor spinkelt forskningsgrunnlag man baserer seg på, men allikevel velger å gi en viss anbefaling om behandling ut fra dette materialet? Det er først og fremst delen om behandling som kommer dårlig ut i rapporten slik jeg ser det. Me-foreningen peker også på at man i rapporten ikke har tatt med WHO sin diagnose, og stiller spørsmål til det man skisserer som årsaksmodeller i rapporten, og ja, jeg vil gjerne ha svar på dette også.

For me-foreningens del er det også synd at den forskningen de presenterer ikke har fått den kvalitetsprøvningen forskningen i rapporten har gjennomgodt, dette svekker selvfølgelig me-foreningens innspill, og det er også synd for alle som er interessert i å vite mer om validiteten i disse.

Men hovedinntrykket mitt fra rapporten er allikevel godt. Til dels svært god. Hvorfor? Fordi det er tydelig at man tar pasientenes svært vanskelige situasjon på alvor. Kanskje er det som me-foreningen i det lange løp slik at valget av hva man har sett på av forskning og forklaringsmodeller setter situasjonen til pasientene tilbake, men den absolutte aksepten av pasienten og dennes vanskelige møte med leger og trygdesystem føles som et håndslag, ikke som en avvisning. Spesielt vil jeg trekke frem punkt 5.7 på side 33, Etiske utfordringer, hvor man går i rette med mange legers møte med me-pasienter, og gir konkrete anbefalinger til leger om å gå i seg selv: «å håndtere sin egen usikkerhet på en faglig forsvarlig måte —»

Me-foreningen mener rapporten ikke er tydelig nok på at me/cfs er en fysisk og ikke en psykiatrisk sykdom. Kanskje. Det kommer nok mest an på hvem som leser, og hva de ser etter. Det er en svakhet i rapporten at den kan taes til inntekt for å se på me/cfs som en psykiatrisk diagnose, men jeg opplever at den tvert imot tar avstand fra dette, og er klar på mange viktige punkter: Medikamentbehandling har ingen virkning på denne gruppen, ikke engang på de som har psykiatriske tilleggsdiagnoser. Den gjør oppmerksom på at denne gruppen tvert imot har intoleranse mot medikamenter.

Rapporten konkluderer entydig med at me/cfs er en alvorlig sykdom, at tidlig diagnose er viktig, at me-pasientene må få økt oppfølging, bedre økonomiske forhold, bedre tilrettelegging og at det må flere midler til forskning inn.

Så får vi håpe at det taes til følge!

Alt i alt synes jeg vi har kommet godt ut av det i dag. Vi har fått to veldig nyttige dokumenter om me på norsk – kunnskapssenteret sin, og me-foreningen sitt lange innspill. Vi har en gang for alle(?) fått slått fast at me/cfs er en alvorlig sykdom som man ikke som lege kan se bort ifra, og at det er viktig å sette denne diagnosen på de pasientene som fyller kriteriene for den.

Lenker:
Rapporten fra kunnskapssenteret
Faktaark utarbeidet på grunnlag av rapporten
ME-foreningens kommentarer til rapporten(langversjon)
Kommentarer til rapporten
(kortversjon – sammen med menin)
Nøkkelpunkter i kommentaren

Diskusjon om rapporten:
i Aftenposten
på me-forum
på menin sitt forum

Totally wrong language, but still curious? You might try a translator.

Fortellinger om døden

juni 7, 2006

stor-banantre

Hvordan skal vi forstå døden? Kan vi snakke om døden gjennom fortellinger? Det tror jeg, og her er et knippe av mine «dødsfortellinger» for barn og voksne.

Jeg har alltid vært redd for å dø. Kanskje nettopp derfor har jeg grubla en del på hvordan jeg skal kunne forsone meg med at jeg skal dø en gang. Og etter at jeg fikk barn – hvordan skal jeg snakke om død med barna mine?

Jeg tror man kan snakke om det uforståelige gjennom å fortelle historier. Både for min egen del og for ungenes del har jeg lett frem historier om døden. For å forstå hva den er, og for å forsone meg med den. En historie jeg ofte kommer tilbake til er en indiansk fortelling. Her er døden blitt et mysterium som minner om det andre av livets to mysterier: Fødselen.

liten-banantreI tidenes morgen skapte Ravnen jorda og menneskene. Han skapte planter og han skapte dyr. Og når han var ferdig ble han værende på jorda, og vandret sammen med menneskene. Tiden gikk, og en dag så han at det ikke var plass til så mange flere mennesker. Han gikk derfor til menneskenes landsby for å snakke med dem.

– Jorda er snart full av mennesker, sa han. Det er ikke plass til så mange flere. Nå vil jeg at dere velger hvordan vi skal gjøre det fremover. Vi kan stenge den døra som går inn til denne verdenen, den som heter «Fødsel». Men vi kan også la denne døren stå åpen, og åpne en ny dør ut av denne verdenen, en dør som heter «Død».

Ravnen gikk sin vei, siden skulle han komme tilbake for å høre hva menneskene hadde blitt enige om. De satte seg ned for å rådslå om hva de skulle gjøre. Mennene satt i en ring, kvinnene i en annen.

I mennenes ring snakket de om hvor godt de hadde det. Om hvor fantastisk det var å sitte stille og se på sola stå opp om morgenen og gå ned om kvelden. Å lytte til fuglenes sang. Å være sammen med sin kvinne. Om at de nok ikke ville gi slipp på dette. De bestemte seg derfor for å stenge den døra som het «Fødsel», og aldri åpne den døra som gikk ut fra denne verdenen. Da de var blitt enige gikk til kvinnenes ring. De hørte kvinnene le, og tittet inn mellom dem for å se hva de lo av. I midten av ringen hadde det samlet seg dyrebarn og småunger. Barn som forsøkte å stå for første gang, men som datt ned på rumpa med et forbauset utrykk i ansiktet. Barn som satt og smilte. Barn som tok sine første skritt. Barn som tittet på tærne til et annet barn. Kattunger som jaktet på sin egen hale. Bjørnunger som tumlet rundt mens de lekesloss. Mennene måtte smile de også.

Etter en stund satte de seg ned sammen med kvinnene, og fortalte hva de hadde kommet frem til. Kvinnene hørte på dem, før de selv tok til ordet:

– Det er fantastisk å sitte stille og se sola stå opp, og sola gå ned. Det er fantastisk å høre fuglesangen. Det er godt å være sammen med sin mann. Men en dag blir vi kanskje lei av alt dette. Hvem vet hva som befinner seg på den andre siden av døra som heter «Død», kanskje er det enda større gleder? Og hva gir oss større glede her enn å se på barna som leker? Skulle vi stenge døra inn til denne verdenen, så ville vi ikke få flere barn. Nei, la oss la døra som heter «Fødsel» stå oppe, og la oss lukke opp døra som heter «Død».

Og da det er kvinnen som er den som bestemmer over slike ting, så ble det slik.

***

Det finnes også en kortere variant av denne, fra et annet kontinent:

Da Gud skapte menneskene var det en mann og en kone som levde sammen i en liten hytte. En dag kom Gud innom, og sa han ville snakke med dem om noe viktig. Han sa at nå måtte de velge ha slags liv de ville leve: Skulle det være som månen eller som banantreet?

Mannen og kona rådslo hele natta. Ville de være som månen som minker og dør, for så å vokse på nytt? Eller ville de være som banantreet som vokser, for så å dø, mens det kommer en rekke nye spirer fra roten dens?

Neste morgen kom Gud tilbake, og de fortalte ham at de ville være som banantreet – de ville heller dø med masse etterkommere, enn å være ensomme som månen.

***

Det finnes en mengde eventyr om hva som skjer når noen overlister døden. Jack er en klassisk figur i engelske eventyr, og en dag lurer Jack døden slik at han ikke kommer løs. På hjemveien ser han at han virkelig har overvunnet døden – Fiskerne kan ikke drepe fisken. Bonden kan ikke kutte korn, edderkoppen kan ikke spise fluene den har fanget og katten kan ikke ta livet av musa. Da han kommer hjem står den gamle moren hans og akker og stønner fordi noe er galt fatt i verden. Jack forteller henne om hva han har gjort og hun blir rasende! Hvordan skal de nå kunne spise og drikke, hvordan skal nye barn kunne bli født når de gamle ikke dør? Jack må sette døden fri igjen, og livet kan gå videre som normalt – Mennesker og dyr kans på nytt stille sulten sin.

***

I Norge finnes det en variant hvor en mann lurer døden inn i øltønna for så å stenge ham inne der. Det får ikke så fatale konsekvenser som hos Jack, men fører til at folk blir utrolig gamle der i bygda – og slik oppstår eventyret om 7. far i huset! Noen versjoner av eventyret der døden blir sperret inne forteller at konsekvensen var at da døden igjen kom seg fri, skapte Gud han om slik at han ble usynlig, og ikke lenger kunne sees av mennesker.

***

Døden kan være grusom. En historie forteller om en far som er ute på jakt. Med seg har han den lille sønnen sin som nettopp er blitt gammel nok til å være med. Etter en stund kommer de over en nydelig hjort. Den løper så fort at faren ber sønnen bli igjen sammen med oppakningen de har med seg og setter så av gårde etter hjorten. Jakten tar ham lengre og lengre inn i skogen, men tilslutt forsvinner hjorten for han, og faren går tilbake mot sønnen. Det synes som møter ham er ikke til å holde ut – en skogsdemon har drept sønnen hans, og sitter nå og spiser av den døde kroppen. I et vilt raseri dreper faren demonen, pakker barnet inn i et tøystykke og begir seg på hjemveien til barnets mor. Vel inne i hytta legger han bylten ned, og ser på kona. Han sier til henne at han har fanget en hjort. En meget spesiell hjort. En hjort som bare kan tilbredes i en bestemt gryte. En gryte som må lånes i et hus der det aldri har vært en stor sorg. Han ber henne gå ut og låne gryta.

Tiden går, og først sent på kvelden kommer kona tilbake. Hun ser på mannen sin og sier beklager, hun har vært rundt i alle husene i landsbyen, hun har vært i hus som ligger lengre vekk, men hun har ikke funnet et hus der de vært forskånet for store sorger. Da ser mannen på henne og sier – Nå min kjæreste, nå kan du se hva jeg har i bylten. Det er vår tur til å bære en stor sorg.

***

Duncan Williamson er en av Skottlands og Europas største fortellere. Jeg var så heldig å få være med ham en gang han opprådde på et gamlehjem. Det var utrolig fascinerende å se denne gamle mannen stå og fortelle om døden – til andre eldre mennesker. Historien han fortalte var som følger:

banantrebark-litenDet var en gang en eldre tømmerhugger som bodde i et lite hus i skogen. Han var ikke ensom, et lite stykke unna bodde datteren hans med mann og barn. Datterdatteren var innom bestefaren sin hver dag. Hun kom mens han enda var i skogen og jobbet, gjorde litt rent hos ham, kokte kaffe og satte frem mat moren hadde sent med henne. Hun likte å stelle for bestefaren som hun var så glad i.

En dag datterdatteren er der alene banker det på døren. Da hun lukker opp er det Døden som står der, og Døden spør etter bestefaren hennes. Jenta forteller at han fremdeles er ute i skogen, men at hun venter ham om en times tid. – Jeg får komme tilbake da, sier Døden, og snur seg og går.

Jenta kan ikke få gjort noe av det hun bruker å gjøre. Hun blir sittende på en stol mens tårene renner, og slik finner bestefaren henne da han kommer hjem. Hun forteller ham om hvem som har vært innom, og som skal komme tilbake om en liten stund. Bestefaren ser på henne, så klapper han henne på hodet, og ber henne gå hjem. Hun kaster seg om halsen på ham, før hun gjør som han sier.

Da jentungen er gått setter tømmerhuggeren på kaffen. Han finner frem maten som jentungen aldri fikk pakket ut, og han dekker på for to. Litt etter banker det på døren igjen, og nå er det bestefaren sjøl som lukker opp for Døden. De hilser vennlig på hverandre, og bestefaren byr så døden på en matbit og en kaffetår, og Døden, han setter seg attåt bordet og tar til seg av det som blir satt frem for ham. Jeg vet ikke hva de snakket om, men praten gikk rolig og tillitsfull. Når kaffen er drukket opp, og maten fortært reiser bestefaren seg opp, rydder vekk kopper og asjetter, snur seg mot døden og sier han er klar til å være med. Døden ser på ham og sier at nei, han er ikke her for å hente ham enda. Han var her for å hente noen andre, og siden han viste at han her ville bli tatt godt imot, så ville kan ta turen innom. Hvorpå han sa adjø til tømmerhuggeren, og ga seg av gårde.

***

Kan man rømme fra døden? I eventyrene har mange prøvd – de ser døden i øynene på en markedsplass, hopper så på en hest og rir det raskeste de kan til neste by. Der møter de på døden igjen som sier at han var så overrasket over å se ham for litt siden, han hadde jo et møte med ham i denne byen like etter. Men en er det som klarte å holde døden unna en for en stund etter å ha rømt fra ham på denne måten og det som kom ut av dødskampen, var alle historier og eventyr i hele verden. Navnet til den unge mannen kan ha vært Dede Korkut, men jeg har ikke klart å finne noen kilder til det.

Dede Korkut kom ridende på hesten sin da han fikk øye på en mann som gravde en grav. – Hvem er den graven til? Spør han.

-Til Dede Korkut, svarte mannen.

Forskrekket setter Dede fart på hesten og rir av gårde det forteste han kan. Etter en stund kommer han til en ny by. Der ser han en ny mann som graver en grav.

– Hvem er den graven til? spør han.

-Til Dede Korkut svarer mannen.

Slik går ferden fra by til by, fra øst til vest helt til den store sjøen som ingen kunne krysse til hest. Dede kaster seg av hesten sin, vasser ut i sjøen før han må stoppe opp – han kommer ikke lenger. Da snur han seg, og begynner å fortelle historier. Alt stopper opp. Mennesker, dyr og døden selv kan ikke gjøre annet enn å lytte til ham. Og slik kom historiene til verden.

banatrebark

(The wonderful pictures are taken by yoshiko314: flowers of banana tree, and sincerely: the innerworkings of a banana tree. Thank you!)

Fortvilelsens dikt

juni 7, 2006

Det kjennes ikke ut som om det er så mye mer igjen nå.

Jeg trodde, for et par år siden at jeg var nøysom.
At jeg ikke ba om for mye.

Jeg hadde forsonet meg med at livet, det ble dere to, barna mine, og deg, mannen min.
At det ikke var rom for mer.

Bare dere.
At vi kunne gå turer.
At jeg kunne være med litt på skole og på barnehage og fortelle.
Være med på trafikkdagen.
Ha søndagsskolen.

Ikke jobb.
Ikke venner.
Ikke andre aktiviteter.

Bare dette.
Bare dette.

Og så,
ikke dette engang.

Vekk med søndagskole.
Vekk med besøk på skolen.

Greit.

Men ikke å kunne stå opp og si hadet.
Ikke å kunne være med når femåringen min tar farvel med barnehageliv.
Ikke kunne se dere i 17. maitoget.

Ikke kunne ta imot dere når dere er triste, kunne trøste, kunne krangle og høre på dere når dere hyler og skriker.

Se dere savne meg, her fem meter unna meg.

Se dere finne andre.

Ikke kunne lese for dere, ikke lenger kunne høre på musikk med dere.

Alle samtalene vi har hatt, alle små ting vi har gjort sammen. Alt jeg hadde tenkt at dette, dette kunne vi gjøre snart. Og så ikke.

Å høre deg, jenta mi, når jeg har besvimt, høre og kjenne redselen din, sorgen din der du står og sier "mamma, ta opp øynene, mamma, ikke gjør sånn", og så ikke kunne åpne opp øynene, smile, ta deg på fanget og tulle og tøyse med deg, men bare måtte ligge der. Når du går til middag, og spør "er du død når jeg komme opp igjen?"

Det er ikke alltid til å holde ut.

En som var lege for Grini-fangene under krigen sa at det å ikke vite skjebnen sin, det var ikke til å holde ut for fangene. Så kom dommen. Og enten det var å bli sendt til Tyskland eller å bli henrettet eller å bli fri så skjedde det samme, det var en lettelse over å vite.

Jeg skulle også så gjerne vite.
Hvor lenge?
Hvor dårlig?

Å ikke vite. Å bare lure, denne dårlige dagen her, er det begynnelsen på ett år uten å kunne se dere? Er det bare en dårlig dag? Det jeg fikk i meg her, vil det slå beina under meg? For godt? De lydene jeg ikke lenger klarer, hva vil de gjør med meg? Om jeg tar denne telefonen, gjør det meg dårligere, ikke bare i morra, men for en måned?

Å aldri vite. Å aldri vite. Å aldri vite.

Buddha sier alt er lidelse.
Godt. Alt er lidelse.

 

 

 

Eventyr for dummies

juni 6, 2006

Er ikke Asbjørnsen og Moe forfatterne av bukkene Bruse og Askeladden? Kan du dikte et folkeeventyr? Er eventyr like over hele verden? Går det alltid bra til slutt? Må det alltid være tretallsregler i eventyr?

Eventyrene kom rekende på ei fjøl, sammen med ballader, folkeviser, gåter og bånsuller. Ingen vet hvor de kom fra, og ingen vet hvem som først laget dem. Til alle tider, og hos alle folkeslag har det blitt fortalt eventyr. Små og lange, morsomme og triste, romantiske og skumle. Og både i eventyr fra Amerika før Columbus, fra Afrika, fra Australia, Asia og Europa så går de samme temaene og motivene igjen. Ofte kan historier være så like at man ikke kan forklare hvordan det har vært mulig. Og forskerne har i hundre år klødd seg i hodet og lurt på om de samme eventyrene oppsto synkront over hele verden, eller om de har vandret fra folk til folk. En av skikkelsene som går igjen over alt er Askepott. Vi har afrikanske askepotter, vår egen Kari Trestakk, indianske askepotter og asiatiske aksepotter.

Men hva med Asbjørnsen og Moe, Grim og Perrault, de skrev vel eventyr selv? Nei, de gjorde ikke det, de samlet eventyr, sammen med tusenvis av mindre kjente forskere reiste de rundt og hørte eventyr som de så skrev ned. Men eventyrene deres ble bearbeidet for å utgis i bokform. Allikevel ligger de såpass nær den muntlige formen at vi fortsatt kaller det folkeeventyr.

Men det finnes noen som skriver egne historier og kaller dem eventyr. Disse går under betegnelsen kunsteventyr, og ofte ligger de nær folkeeventyrene i formen, og ikke minst er de ofte inspirert av folkeeventyrene. H. C. Andersen er en slik stor kunsteventyrforfatter. Hos ham finner vi også eventyr hvor tema og motiv ligger nært opptil andre kjente folkeeventyr, men oftest gir ham dem en litterær form som skiller seg fra det muntlige språket i folkeeventyrene.

På skolen lærte vi visse formularer som skulle til i et eventyr. Det skulle begynne med "det var en gang", og slutte med "snipp snapp snute". Alt skulle skje tre ganger, og det var mange regler som skulle følge et "skikkelig" eventyr. Men i virkeligheten er det ikke slik. Vi kan se sporene etter magiske tall, men ikke alltid. Det finnes mange måter å starte et eventyr på, og mange måter å slutte det på. Vi ser det best om vi går vekk fra Asbjørnsen og Moe, og leser eventyr som er samlet inn og ikke bearbeidet av innsamleren. Går vi til andre kulturer blir også ting gjerne snudd på hodet. I Norge ser vi stor forskjell på den norske og den samiske eventyrkulturen. Der vi har Per og Pål som dummer seg ut, og så Espen Askeladd som er snill og som gjør det rette, slutter de samiske eventyrene gjerne med at Per går ut og dummer seg ut. Og det var det.

For 200 år siden begynte den norske fortellertradisjonen å dø ut. I dag er det få voksne som har opplevd fortellere som kan eventyr, myter og legender og gjenforteller dette. Derfor har også den norske tradisjonen av dette stoffet blitt fattig. I andre kulturer, der fortellerarven ikke har tatt slutt ser vi at eventyrene har utviklet seg i takt med samfunnet rundt. Spøkelsene kommer i biler, kledd opp i designerklær. Temaene virker viktigere her og nå. Hos oss har eventyrene blitt til noe vi gir barna, så er eventyr noe alle tørster etter, både voksne og barn, fordi det så tydelig taler til oss. Og temaene dreier seg om det de vanskeligste delen av det å være menneske: Incest er et tema som går igjen. At barn dør, og at foreldrene er skyld i det. Fattigdom. Grådighet. Maktmisbruk. Det å aldri få nok.

Der våre historier har blitt historiske minnesmerker, har andre eventyr relevans til våre liv her og nå. Dette er trist, fordi den muntlige historiearven inneholder enorme mengder livsvisdom og kunnskap. Historiene snakker til mennesket slik at det kan høre sannheten om seg selv på en måte vi klarer å leve med. Her er en historie som sier noe om dette:

I tidenes morgen, da dyrene enda kunne snakke, og ideene hadde kropper, akkurat som menneskene, vandret det en vakker skapning over jorden. Overalt hvor hun kom snudde folk seg og så langt etter henne. Fuglene sluttet å synge, og lyttet bare etter musikken som omga henne. Kroppen var drapert i de skjønneste stoffene noen hadde sett, og på armer, ben, langs halsen og på hodet blinket det og ringlet det fra hundrevis av smykker.

En dag kom hun gående oppover en ås, da hun så en liten bekk som rant stille langs veien. Etter en stund så hun at vannet kom fra et lite skogholt, og akkurat da hun skulle til å gå forbi så hørte hun en lyd. Det var noen som gråt. Hun fulgte den lille bekken – og lyden ble høyere. Bak noen busker fant hun en kvinne som satt og hulket, og tårene strømmet. Den vakre satte seg forsiktig ned ved siden av, og tok rundt kvinnen. Kvinnen kastet seg rundt henne, og gråt enda høyere -lenge. Til slutt stilnet gråten, og kvinnen begynte å snakke: "Da jeg ble skapt, så var alt så vakkert. Over alt hvor jeg gikk så spirte det frem blomster og planter. Dyr tittet frem, og himmelen var enorm. Jeg så hav, jeg så fjell, jeg så enorme skoger, og jeg tenkte at her, her kommer jeg til å bli lykkelig. En dag fikk jeg se mennesker. Først ble jeg sittende å titte på dem fra en åskam. Jeg så barna som leke, så kvinnene og mennene jobbe. Av alt det fine jeg har sett var dette det flotteste! Disse ville jeg kjenne, her ville jeg også bo! Så jeg gikk ned fra åskammen, og nærmet meg kvinnene. Men da disse fikk øye på meg, så skrek de, dro med seg barna og løp sin vei. Jeg snudde meg, og der så jeg mennene stirre på meg før de også tok beina fatt. Overalt hvor jeg kom så ble dører og vinduer slått igjen, og ethvert menneske som har sett meg har løpt sin vei." Den vakre så på henne, og så sa hun: " Kjære deg, du er jo Sannheten, og du er naken. Det er klart menneskene må løpe, de kan ikke se en naken Sannhet. Men nå skal jeg kle deg opp, og så skal vi vandre sammen!" Så tok Historien, for henne var det, av seg lag på lag med stoff og delte det og kledde begge to. Hun delte smykkene sine med sannheten, og siden den dagen har de vandret sammen blant mennesker de to, sannheten og historien.

 

Mange av oss har snust på spillet Othello enten som barn eller i det vi sjekket ut spillene som fulgte med de første windowsversjonene. Selv husker jeg at jeg var med mamma da hun var på datakurs på begynnelsen av 80-tallet, og hva annet kunne jeg sitte og fikle med på en datamaskin enn nettopp Othello 🙂

Othello på pc eller mobil har blitt atskillig bedre siden jeg satt og spilte dos-spill med svart-hvite brikker på en bitteliten skjerm. Og også siden jeg fikk røde og blå brikker mange år senere. Jeg husker jeg for første gang skulle spille med et annet menneske, jeg tapte så det sang i veggene, uten at jeg forsto hvorfor. På windowsspillet mitt, så vant jeg hver gang uansett. Så for et par år siden kom jeg over start.no. Og sakte men sikkert har jeg lært litt mer. Nå skjønner jeg i alle fall hvorfor jeg taper. Og ikke minst har jeg funnet ut at det er atskillig mye morsommere å spille med mennesker enn maskiner!

En av de othelloentusiastene jeg har hatt gleden av å møte, spille med, og bli kjent med, er Mats. En svenske som har gjort nordmann av seg og som ivrig forsøker å få folk engasjert i Othello. Han har skrevet tipsene som kommer under her. Ta utfordringen! Forsøk Othello! Vi sees på start.no!

 

 

 

 

 

Hvordan man blir flinkere i Othello!

 

Jeg tenkte at dette dokumentet skulle bli et oppsett over tips for nybegynnere og amatører, som vil utvikle seg og bli bedre i Othello.

 

Ideer og tips er bl.a hentet fra et innlegg på http://www.othello.nu, av Henry Aspenryd, wicked_troll, og fra egen erfaring.

 

Her er tipsene, start ovenfra, og jobb deg nedover i referanselisten.

 

Les resten av dette innlegget »

God pinse!

juni 4, 2006

Tre pinseinnspill

 

1

 

 

Hva er det
som
sildrer – er det vannet? er
det vinteren? eller

 

er det mørket
som ikke
vil mer – hør lyset, nå
renner det over

 

JAN ERIK VOLD

 

 

2

 

Om Gud er overalt. Om det er slik som det står at i ham lever vi og er til. Uten Ham er vi til. Hva kan vi da sammenligne Gud med? Luft, kanskje? Uten luft er vi ikke til. Luften er over alt, den omgir oss, og den er i oss, den fraktes av sted i kroppen vår ved hvert et hjerteslag.

 

Og om Gud er som luften, da er ånden som vinden, som vi hører, som vi kjenner, som vi aldri ser selv, bare sporene av.

 

Og hvem kan stoppe vinden?

 

 

3

 

 

 

 

Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted.

 

 

 

Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt.

 

 

 

Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.

 

 

 

Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre tungemål etter som Ånden ga dem å forkynne.

 

I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget språk bli talt.

 

 

 

Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål?

 

 

 

Vi er
partere
og medere
og elamitter,
folk som har bodd i Mesopotamia,
Judea
og Kappadokia,
i Pontos
og Asia,
Frygia
og Pamfylia,
i Egypt
og i Libya-området mot Kyréne,
og innflyttere fra Roma,
jøder
og proselytter,
kretere
og arabere

 

– og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!»

 

 

 

De visste ikke hva de skulle tro, og forvirret spurte de hverandre: «Hva er dette for noe?»

 

 

 

(apg2)

 

(Bildet er Wild Goose, fra Iona Community)

Sterke meninger

juni 3, 2006

 

Jeg leser blogger. Jeg leser innlegg på diskusjonsgrupper. Av og til leser jeg aviser også. Og det som slår imot meg er de sterke meningene. Mest av alt om mennesker.

Carl I. Hagen er en brønnpisser. Giske er et dusteforbund i seg selv. Bokhandleren fra helvete. Kåre Willoch er jødehater. Dette er bare noen av dagens ytringer.

Det var en ganske ny opplevelse for meg det når jeg entret diskusjonsarenaen for mer enn 10 år siden. Jeg husker Jugoslaviakrisen brøt ut. Det var ikke bare meg som knapt nok visste hvem Milosevic var. Men etter bare noen dager på forsiden av avisene så kom innleggene. Folk jeg ellers kjente som ganske så fredsæle skrev "jeg skulle ønske jeg hadde møtt ham mens jeg kjørte i et mørkt smug, da skulle jeg kjørt over ham". Jeg skvatt jeg.

Og jeg gjør det fremdeles.

Det er sagt mye og riktige ting om papirmedienes jakt på enkeltmennesker. Enten det er Tore Tønne-saken som blir brakt opp eller det handler om kongelige familier i Europa eller kjendiser her og der. Papparazzier jager i flokk, og deskene kaster seg over viktig og uviktig uten skånsel. Dette er ofte et tema på diskusjonsgrupper i det debatten er oppe, og det er sjelden eller aldri noen som tar til ordet og sier dette er greit, sånn vil vi gjerne ha det.

Men oss da? Hva med oss selv? Er ikke vi når vi tar i bruk nettet som medium med på det samme om vi ikke holder oss hevet over den samme måten å stemple folk? Er det riktig å kreve mer av mediene enn av oss selv?

Kanskje.

Og kanskje ikke?

Vi sitter her med en mulighet til å gjøre den offentlige debatten til det vi ønsker oss. Gjør vi det? Eller faller vi for fristelsen som andre medier har gjort?

Vi sier klart ifra at det er stemmer i offentligheten vi er "lei". Hvor ofte leser vi ikke det? "Jeg er så lei av Mulla Krekar." "Jeg er så lei sutringa til Siv Jensen." "Jeg er så lei stemmen til Kristin Halvorsen." Også skriver vi som om det å gjøre noe slik at "jeg" blir lei "deg" er den største synden noen kan gjøre. "Skjønner han ikke at nok er nok nå?" "Ja, det var greit en stund, men nå er det da så lenge siden." "Dette har vi hørt før."

Åsne Seierstad fikk spørsmålet i Dagbladet om hun ikke var lei bokhandlersaken. "Det kan jeg ikke tillate meg", sa hun. Med rette.

Kan vi tillate oss å bli lei stemmer i debatten? Ja. Kan vi tillate oss å bli lei diskusjoner. Ja. For vi er ikke deltagende på samme måte som Seierstad er det her. Men skal vi bruke det offentlige rommet nettet er til å utrykke det? Bør vi? Vil vi? Jeg vil si nei. Er det noe vi trenger er det en offentlighet som lar alle komme til utrykk. Også de vi personlig er lei av.

Kanskje kan vi la oss inspirere av det vakre ordet ytringsfrihet? Frihet. Når føler du deg fri? Jeg føler meg fri i et rom der mine ord får stå uten å sables ned av sur kritikk (i motsetning til konstruktiv kritikk), der de gjerne må ignoreres, men hvor de ikke må kommenteres med surmulende kommentarer som "jeg er så lei av henne", "åh, må hun uttale seg igjen". Det dreper engasjementet, det dreper lysten til å uttale seg, det dreper frihetsfølelsen, opplevelsen av at her har jeg lyst til å bidra.

Det er mulig å gjøre ytringsfrihet til noe mer enn bare en rett til å uttale seg. Det er mulig å gjøre det i et rom der man tar imot ytringer og lar de få plass.

Det viser seg at to tenker bedre enn en. Og tre tenker enda bedre. Sammen ser vi mer enn vi ser alene. Derfor er vi alle tjent med å la alle stemmer høres. For selv å høre mer, og for selv være med å bidra til noe større.

Jean Vanier heter en mann som startet fellesskapet L'Arche. I boka si "Community and Growth" skriver han om seg selv som leder. At han etter hvert har lært seg å lytte til de som sier minst og mest sjelden kommer til ordet. I et møte så henvender han seg gjerne til dem og spør, hva tenker du? Og blir gang på gang forbløffet over at nettopp da får han svar som "treffer" alle som hører det.

Om jeg skulle ønske meg noe av et internettfelleskap skulle det være disse tingene. At vi ikke blir som de mediene vi elsker å kritisere – at vi tar mannen og ikke meningen. At vi lar vær å komme med sure oppstøt. At vi heller kan forsøke å la alle komme til ordet og at vi da kanskje kan få noen overraskelser når folk tvert imot opplever å bli lyttet til. Kanskje er det nettopp der gullkornene sitter, de som vi akkurat da trenger å høre. For når to og tre tenker bedre enn en, så er dette måten å bli rikere på.

 

 

(Bildet er fra stock.xchng)