Stardust

juli 29, 2006

«It is not hard to own something. Or everything. You just have to know that it’s yours, and then be willing to let it go.»

Treet i Stardust, av Neil Gaiman.

Og nå skal det bli film! Det er vist en smakebit som skal ha sett veldig bra ut. Store navn som Michelle Pfeiffer og Robert De Niro er med.Jeg gleder meg! Imens skal jeg finne frem boka og lese den på nytt.

Lenker:
Filmsiden
Neils blogg med mange poster om filmen
imdb om filmen
Ain’t It Cool om Stardust

På Aint it cool ligger også et bilde fra filmen.

I can picture one teacher there – I can’t recall her name. She was short and spare, and I remember her eager jutting chin. Quite unexpectedly one day (in the middle, I think, of an arithmetic lesson) she suddenly launched forth on a speech on life and religion. «All of you», she said, «every one of you – will pass through a time when you will you will face despair. If you never face despair, you will never have faced, or become a Christian or know a Christian life. To be Christian you must face and accept the life the Christ faced and lived; you must enjoy things as he enjoyed things; be as happy as he was at the marriage at Cana, know the peace and happiness that it means to be in harmony with God and with God’s will. But you must also know, as he did, what it means to be alone in the Garden of Gethsemane, to feel that all your friends have forsaken you, that those you love and trust have turned away from you, and that God Himself has forsaken you. Hold on then to the belief that that is not the end. If you love, you will suffer, and if you do not love, you do not know the meaning of a Christian live.»

She then returned to the problems of compound interest with her usual vigour, but it is odd that those few words, more then any sermon I have ever heard, remained with me, and yours later they were to come back to me and give me hope at a time when despair had me in its grip. She was a dynamic figure, and also, I think a fine teacher, I wish I could have been thought by her longer.

For noen år tilbake var det full krig i et afrikansk land. En av mine beste venninner var derfra. På denne tiden var jeg også gravid og syk med et lite barn fra før, og vi hadde behov for hjelp ala en au-pair. Siden vi bodde i en liten leilighet hvor vi fra før sov på stua, så var vi avhengig av å kjenne en person godt før vi kunne ta ham eller henne inn, rydde ut av et lite rom og satse på å bo litt oppå hverandre. Da min venninne hørte hvordan ståa var ville hun gjerne komme og jobbe for oss en periode på et års tid. Det løste en vanskelig situasjon for oss, hun kom seg vekk for en stund, vi visste vi kunne leve tett, og alle var fornøyde med ideen.

Ikke UDI. Det kom ikke på tale. Fordi det var krig i landet var det ingen som helst sjanse for at hun kunne få så mye som en ukes turistvisum til Norge. For om hun så bestemte seg for å for å søke asyl, så måtte det bli innvilget. Da var det tryggest å ikke la henne komme i første omgang.

Hvordan kunne man argumentere mot dette? Min venninne var gift. Hun hadde bodd i Norge en periode tidligere, og visste at her ville hun ikke være over lang tid. Vi visste det og. Hun var analfabet, hadde vanskelig for å lære seg språk, og ville aldri hatt det bra om hun skulle leve i Norge over lengre tid. Men hvordan beviser man dette? Det er ikke mulig.

Det føltes ufattelig provoserende. Norge var mitt land, her var jeg vokst opp, her bodde jeg, men jeg hadde ikke lov til å invitere mine venner med meg hjem.

Hvorfor jeg skriver om dette i dag? Fordi en av samboerne mine har en kjæreste fra Asia. Han har jobbet i utlandet, møtt henne der og forholdet er seriøst. Etter å ha vendt hjem til Norge igjen, så vil han invitere henne på besøk for å vise henne landet sitt, huset sitt, familien sin. Slik de fleste av oss vil når vi har fått en kjæreste. Men han får ikke lov, fordi det kan hende hun ikke reiser igjen. Hvordan argumenterer man mot slik? Man kan ikke.

Man kan bare si: Slik vil jeg ikke ha det.

Løven og lammet

juli 27, 2006

Metodistkirken har et dokument som heter «De sosiale prinsipper» som sammenfatter Metodistkirkens offisielle holdning til mange samfunnsmessige spørsmål. Den er nettopp oversatt til norsk. Tre ganger sier den at noe er uforenelig med kristen lære. Her er hva den sier om krig:

165 C – Vi tror at krig er uforenelig med Kristi lære og forbilde. Vi avviser derfor krig som utenrikspolitisk virkemiddel. Krig kan bare brukes som en siste utvei for å avverge onder som folkemord, brutale overgrep mot menneskerettighetene og uprovoserte internasjonale angrep. Vi insisterer på at hvert lands viktigste moralske plikt er å løse alle interne og mellomstatlige konflikter med fredelige midler. Vi hevder videre at menneskelige verdier må veie tyngre enn militære behov når myndighetene fastlegger sine prioritering og at militariseringen av samfunnet må bli utfordret og stoppet. Vi krever at fremsiling, salg og utplassering av våpen må begrenses, og kontrolleres og at produksjon, besittelse eller bruk av atomvåpen må fordømmes. Som en konsekvens av dette, støtter vi en allmenn og total nedrustning under streng og effektiv internasjonal kontroll.

*********

En prest, jeg tror han var jesuitt, var en kjent pasifist og taler i USA under den kalde krigen. Etter å ha snakket for en forsamling en dag så kom det en kvinne frem til ham og sa:

– Pasifisme høres bra ut, men det er jo ikke et reelt valg. Sovjet står klare til å rykke inn og gjøre oss til et kommunistisk diktatur, vi må jo forsvare oss fra dette.
Svaret hans kom ganske rolig:
– Vi har ingen løfter fra Gud om at vi skal få leve i et demokrati. Men vi har et klart påbud om ikke å drepe.

*********

«Jødene har en rik historie. Og de har store konger bakover i ætten, og de kjenner en kraft som de kaller Løven av Juda.
Men det er ikke den kraften som skal til. Det er ikke løvekraften som skal frelse verden. Løven er den mektigste av alle dyrene. Den sterkeste. Den er kongesymbolet. Men det er ikke den kraften som trenges. Det er noe helt annet. Løven av Juda må bli Lammet av Juda, sa vismannen.»

Fra Dronning Vasti av Ingeborg Refling Hagen.

Bildet er tatt av yoshiko314

Lammet

juli 26, 2006

En ulv bøyde seg ned for å drikke av bekken da han fikk se et lam som sto nedenfor og drakk. Han fikk vann i munnen, men ville ikke kaste seg over det uten å ha et påskudd.

– Hei du, sa han, du står der og skitner til vannet mitt!
– Jeg står jo nedenfor deg, mekret lammet.
– Jeg husker nå så tydelig hvordan du sto lengre opp i fjor, sa ulven.
– I fjor var jeg jo ikke født engang, sa lammet.
– Bruker du munn og? Var det ikke deg så var det faren din eller en annen i familien, sa ulven, og slukte lammet.

-Fra Æsops fabler

The picture of William is taken by Brenda Anderson. Thank you 🙂

Løven

juli 24, 2006

En sufihistorie for i dag.

En løve hadde funnet veien til en innsjø. I det han bøyde seg ned for å drikke skvatt han til – en annen løve tittet tilbake på ham. Han brølte, men det hjalp ikke, den andre forsvant ikke. De andre dyrene derimot, de lo av ham. Til slutt hoppet han ut i vannet for å angripe den andre løven, og forsto. Det var han selv.

Fritt fortalt etter Idries Shahs engelske versjon:

A thirsty lion, having found his way to a lake, was startled when he bent over to take a drink, to see (as he thought) another lion looking back at him. He roared at it but it didn’t go away, and the other animals watching nearby laughed at him. Finally he charged into the lake to attack the «other lion,» to discover that there wasn’t any other lion there at all — it was his own reflection.

(Told by Idries Shah in the «Dreamwalkers» program of the BBC TV series, «One Pair of Eyes.»)

Photo Copyright © 2006, Stephen McClung, All Rights
Reserved. To see more of his wonderful lion photos, fallow this link.

Vi tagger videre

juli 24, 2006

Sexy Sadie utfordret meg til noe jeg aldri skulle komme til å bli spurt om, de klassiske «hva har du på nattbordet, og hva ville Gud sagt til deg» som mest av alt minner om den 5 på gata i utvidet form. Ja vel, vi går i gang:

Dagens Næringsliv: Hvilke bøker har du på nattbordet akkurat nå, og hva vil du si om dem?
Jeg har tre bord samt god plass bak madrassen og i vinduskarmen. Der ligger det diverse tidskrifter og Bamseblader, sudokuhefter, en eventyrbok, en Frøken Detektivbok, Walters Djevelfjær samt to av Neil Stephensons Barokkbøker, en bok med eventyr og myter fra Afghanistan (kjøpt hos bokhandleren i Kabul, ja), Smoke and Mirrors av Gaiman, samt noe som er skjult bak gardina. Snart kommer det en bokhylle hit i stedet, det vil være til nytte og glede. Som noen har fått med seg så er det få timer jeg ikke tilbringer til sengs i løpet av en dag, og bøker og DVD-er bør helst være i en armlengdes avstand.

Stephenson har jeg skrevet om her før. Nå er de mest for kosetitting, særlig bok to blir jeg liggende å slå opp i for å få med meg beskrivelser som gikk litt raskt unna under den første lesningen. Eventyrene og mytene er til min egen glede og benyttelse, samt litt for ungene. Bamsebladene er definitivt gjenglemt av barna, men Frøken Detektiv har jeg funnet frem for å finne ut av hva det egentlig var jeg pløyde igjennom for snart 30 år siden.

TV3: Hvilken gjenstand ville du hatt med deg til Robinson-øya?
Hengekøye.

Dagbladet: Hvilket dyr føler du deg som?
Dovendyret.

Sporten: Hva føler du nå?
Jeg lurer litt på om Sexy utfordret meg fordi hun har fått med seg at jeg oftest har lite til overs for slike spørrelister.

Dagbladet: Hvis himmelen fantes, hva ville du likt at Gud sa i det du ankom?
Velkommen! Til dagens middag har vi satt av plass til deg mellom tidligere fiender som nå er blitt venner fra din levetid. Vi tenkte det ville gjøre deg glad å se KKK-medlemmer smile og le sammen med svarte. Israelere og Palestinere side om side i hyggelig prat om Abraham, Tora og Muhammed, Hutsier og Tutsier som drepte hverandre nå opptatt av at den andre har de gode tingene på tallerkenen. Torturofre og torturister i lavmelt samtale. Kinesere og tibetanere som gjetter koans sammen. Tsjetsjenere og Russere som drikker vodka og synger.

VG: Hvordan ser din drømmeforside av VG ut?
Den er uten sex, krigstyper og forbrukerstoff.

Hvor vil du helst dra, og hvilken kjent person ville du hatt med deg dit?
Jeg ville funnet en person som hadde svært stor innflytelse over verdenspolitikk og verdensøkonomi, og lagt ut på en reise på et år blant fattigfolk over det meste av jorda.

Hvor var du da Brå brakk staven?
Husker ikke. Og jeg har lurt fælt på hvordan så mange faktisk kan gå rundt og huske det i dag, 20 (?) år etter. Nå er jo snart verden full av voksne som ikke var begynt på skolen da det hendte. Men jeg husker at kongen døde. Og jeg husker 11.september. Av en eller annen grunn er det Brå som henger igjen. Det sier kanskje noe om den norske folkesjela?


Friends: Hvem ville du hatt på lista di over fem personer du får lov til å kose med uten at dama/typen din kaller det utroskap?
Ingen.

Big Brother: Ta alderen på den eldste du har ligget med. Trekk fra alderen på den yngste. Gang svaret med antall partnere du har hatt. (Eksempler: 66 år – 16 år = 50*2 partnere=100, 17 år – 16 år=1*100 partnere=også 100). Hva er tallet ditt?
Det er en grunn til at jeg aldri ville vært med i BB.

Hva er meningen med livet?
Den må jeg komme tilbake til. En gang i et radiointervju som 18-åring svarte jeg «å være lykkelig.» Det gikk vel bare noen timer før jeg tenkte at det vel ikke var helt riktig, men det var en religiøs radiokanal, og jeg fikk behov for å si noe litt provoserende i en slik sammenheng. Nå vet jeg verken om det var så provoserende eller så smart sagt, bare at jeg har bare blitt grublene på det samme i alle årene som har fulgt.

Magasinet: De første ordene. Kanskje de viktigste. Hvorfor ble det akkurat slik (Bruk en bok, en handleliste, forrige bloggpost eller noe annet du har skrevet).
Fra den første bloggposten min her:

Hello world!

Det er en standard åpning som worldpress har lagt inn i alle bloggene. Men jeg ble gla da jeg leste det, og lot det stå. Hei verden!

Meme’r:
Hvem tagger du (dvs. hvem utfordrer du til å svare på disse spørsmålene)?
Einar Bjørshol med bloggen Confuse a Cat Ltd. Han er en jeg ikke kjenner fra før, men som jeg ofte dropper innom når jeg leser litt blogger. Og han har lagt igjen mange fine kommentarer i min blogg.

Revidert: Se det ja, Einar var tagget, da får jeg forsøke en annen som jeg både kjenner og har lest hele bloggen til – så da tagger jeg deg, Olava 🙂

De fleste som oppholder seg på et forum sosialiserer seg med hverandre ved å svare på hverandres tråder, og være generelt oppmerksomme og høflige ovenfor hverandre. Det oppstår diskusjoner, krangler og uenighet. På samme måte som en stamkafé er det miljø – ikke et nyhetssted eller en oppslagstavle.

Selv om kodene for hvordan man oppfører seg på et nettsted varierer veldig, så han de fleste åpne fora ganske enkel regler for oppførsel, og kan du oppføre deg på en kafé, kan du også oppføre deg på et forum.

Hva skjer i det du kommer inn på et nytt sted? Du snuser litt rundt uten å skrive innlegg – dette er kalt lurking. Du ser an tonen, du leser faq-en og du ser om dette er et sted du kan trives. Når du så begynner å skrive presenterer du deg gjerne, eller forklarer kort hvorfor du har interesse av akkurat dette stedet. Og dermed er du i gang. Jo mer du involverer deg, jo mer «stamgjest» blir du.

Det er allikevel når det kommer til «dårlig oppførsel» at kaféanalogien mest kommer til sin rett.

Hva bryter med kodene for vanlig oppførsel?

Om man kommer inn på et forum med jevne mellomrom, men bare legger igjen lange innlegg som ikke følges opp, eller bare legger inn linker til andre forum, så blir man ikke en del av miljøet. Det er som om man kommer inn på en kafé, stiller seg på en stol og holder en tale, for så å gå ut igjen. Eller kaste fra seg en bunke med flygeblad som reklamerer for en annen kafé. Det bryter med det daglige livet i kafeen, og er greit nok. Men når dette skjer mange nok ganger, så skriver folk seg det også bak øret at denne fyren, han har ikke forstått hvor mye han skiller seg ut her inne, og at han faktisk bryter med de sosiale reglene i dette miljøet.

På et forum skjer det ikke så sjelden at det kommer et nytt nick på banen som klager over at forumet er klikkete, at ingen gir dette nicket oppmerksomhet, og at det er et vanskelig miljø å komme inn i. Et forum er ikke gruppeterapi eller et sted der man har «rettigheter» til å bli hørt. På samme måte som i en stamkafé så vil de som kjenner hverandre godt være mer tilbøyelige til å bry seg om hverandre enn folk de ikke kjenner og som bare slenger innom. Det tar tid å bygge opp sosiale relasjoner. Det krever også at man gir av seg selv, både med å lytte til andre og å delta med sitt.

På en kafé vil man med jevne mellomrom oppleve bråkmakere som bare er ute etter å ødelegge. Så også på et forum. Da kan man enten nytte sjansen til et realt slagsmål, eller man kan roe det ned. Og den som til syvende og sist er den som velger strategien, er den som står bak baren og som er den som kan hive personen ut, be folk roe seg eller passivt eller aktivt gi grønt lys til lynsjing. For som på en kafé så er det også på diskusjonsgrupper slik at alle vil holde et ekstra øye med den som eier stedet når det kommer til hvordan ting skal takles.

En analog vil aldri passe 100%, men langt på vei mener jeg kaféanalogien er god når det gjelder å forstå dynamikken på et åpent forum. Et lukket forum derimot er ganske annerledes. Til forskjell fra et åpent forum kan man ikke der lurke, sjekke ut tonen på forumet eller om det passer for en. Det er en selv som blir vurdert av de som allerede er inne, og de bestemmer om du passer for dem eller ei. Forumet Mingle beskriver dette godt i velkomstordene sine:

Vi ønsker alle nye, ukjente brukere dit peppern gror, og håper at du vil finne deg til rette der. Dersom noen inkluderer deg i kjappe replikkvekslinger og rå humor før du er husvarm, anbefaler vi det samme som til enhver fest: Ta deg et glass vin, ta fleip i beste mening, og flørt litt med dine omgivelser. Dersom du lurer på noe, eller bare vil ha en eksklusiv prat med en av de tøffe jentene ute på toalettet, så har du ingen mulighet til det – for du kan ikke sende PM.

Der er analogien en fest, hvor alle kjenner alle, og du ikke er i en offentlig tilgjengelig kafé hvor alle er velkomne, men i et privat hjem hvor du ikke har like stor rett som de andre å være til stede. Dette gir et helt annet utgangspunkt for nye brukere. Et lukket forum er også oftere generelle forum enn de åpne. På de fleste åpne fora så er det et tema som ligger til bunn, selv om det ofte blir generelle tråder eller generelle underfora så oppsøker man forumet fordi man har en interesse for noe. Man lurer på noe eller vil lese mer om et tema som barn, bryllup, Hi-Fi eller et fotballag. Lysfontenen og Nettkafeen er forskjellige fra de fleste andre åpne fora i og med at de er generelle fora, men også på fontenen vil man noe utover det å være sosial, man vil ha et sted der man kan diskutere saker som opptar en, enten det handler om dagsaktuelle politiske temaer eller filosofiske temaer. Lukkede fora derimot er ofte generelle fora der selve det sosiale livet er et mål i seg selv. Dette skaper en annen dynamikk og et annet fokus enn temafora.

Andre som har skrevet om forumliv:

Slutten for nettdebattene hos Dagbladet? Hos Hjorten
Forumisme hos Cracked actor
Mine tidligere innlegg: 1 og 1 1/2

Siden sist: Libanon

juli 16, 2006

To uker I hytte uten nett. Aftenposten som lesestoff hver dag, og med utklipp på noen centimeter med gode artikler og nye tanker. Det andre lesestoffet var genialt, jeg hadde savet den siste siden til Vox populi, og den var lang og med masse godt lesestoff. Spesielt så likte jeg artiklene om Israel.

Og så smalt det. Hva skal man si. Det er liksom ingen ting å si.

Jeg bare lurer – hva er sannhet og hva er løgn. Det har vært merkelig stille fra den palestinske siden om koblingen mellom Hamas og Hizbollah.

Det første som dør i krig er sannheten, men selv om man vet det, og forsøker å ta det inn over seg så siver ting inn, enten det er ordbruk som drar det i den ene eller den andre retningen, eller det er ting som blir påstått så mange ganger at man ender med å tvile på det man før var sikker på.

En bloggpost, Coping with bombing fra før den verste bombingen:

Israel is bombing Lebanon and threatening to make moves on Beirut. The power could go out at any time.

War is on the lips of most Lebanese.

One’s reaction to such things is strange. You become transfixed by the activity. The news is on. One scrutinizes any loud noise: «That’s just a passenger plane arriving at the airport.»

There’s also an element of detachment. You start singing «Yes, we have no bananas.» You think about what people in Marbella are doing right now. You think about all the people flooding the highway from the South. You start watching Fashion TV as you flip between al Manar and LBC. You think about what it would be like to work for Fashion TV in the marketing department, or something. They’ve got fantastic music on that channel. Who spins for them?

You make plans to have parties and goad people into coming, even though they’re cautious and worried they won’t have power.

You try to get back to editing the 77-page document you’ve been working on for a week, but keep checking email, websites, TV news, the radio, calling friends: «De Prague at 8? No, I guess 10 would be better. Have you eaten lunch? I’m hungry. Thanks for the offer, but I don’t want to drive across the city right now, and I don’t want to have to see your whole family right now because I’m pretty scruffy. Yeah, I’m wearing my ‘Hug It Out’ t-shirt.»

How soon can I leave?

Bloggen oppdateres jevnlig, med mange linker og sitater fra andre blogger I Libanon.

En annen blogg fra Libanon er tootlog.

Robert Fisk skriver også, men det koster penger å lese ham i The Independent.

Aftenposten skriver i dag om at USA har funnet en ny hovedfiende. Han heter Abu Ayyub, og vet du noe som kan gjøre sitt til at han blir funnet blir du 31 millioner kroner rikere. Jeg for min del klarer ikke å lese dette uten å tenke på denne lille tegnserien her:

Mer av Matt Bors sin «Idiot Box» kan du lese her.

Husker du hva forrige nr. to het? Han het Zarqawi, og her er det en blogpost om ham fra Baghdad Burning.

Kven veit det visst

juli 1, 2006

Mitt favorittvers fra Rigveda:

Kven veit det visst og kven kan oss seia
kvar alt som skaptest sitt opphav rekkjer?
Vart gudan til etter skapningsverket?
Men kven kan då seia koss det vart til?

Kvar alle skapningar har sitt opphav,
og om dei skaptest hell ikkje skaptest,
veit einast Han som i himlom høgast
med alt held auge, – om han då veit det?

Rigveda 10,129 «Opphavsymna»,
overs. Olav Rytter, Oslo 1976