Victoria la igjen en kommentar hos Skrivende Stunder som jeg ikke kan få ut av hodet. Det får sin helt egne post her:

… salen vi har sittet i i hele dag er full av fagfolk som jobber innen psykiatrien. De blir nedbrutte av å stadig vekk bli møtt med kritikk, i media, av pasienter, av pårørende etc. Selv mener nemlig mange at de gjør en viktig jobb, en god jobb. Men, en dame her sa: Det kommer an på hvordan man ser systemet. Fra hvilken vinkel. For, kan et system som består av fagfolk som gjør så godt de kan, og en rekke brukere som opplever å være så såret og krenket, kan det være et godt system?

Ja, kan det det? Pasient, lege, terapeut, pårørende, alle har sine tanker, sine mål sin opplevelse av en situasjon der man møtes. Og alle er mennesker, alle kommer til kort, og alle er mest av alt opptatt av seg selv. Av å være flink, av å gjøre en god jobb, av ikke å bli utnyttet, av at de andre skal synes en er flink. Også legen og terapeuten. Det gir seg av og til og ofte utslag i at man blir selvopptatt på en slik måte at pasienten spiller annenfiolin, og at man selv blir en betrakter, og snakker om pasienter som om de skulle være vanskelige barn, eller som dyr i bur. «Jeg blir så usikker når de ser sånn på meg.» «De er jo så kloke mange av disse pasientene, ja, det er jo en del vi har å lære av dem.» «De vet jo å utnytte systemet, det gjelder å passe på slik at man ikke blir lurt».

Bak og forrann glassveggen. De der bak. De.

Bloggquiz

august 31, 2006

Tre måneder med blog, og tre måneder med lesning av andres blogger. Quiz går som en farsott på nett nå, og en kveld begynte en bloggquiz å surre rundt i hodet, og den ble ikke borte. Så her er den. Det tar tid å lese blogger. Det tar lang tid å bli såpass kjent med den som skriver at man leser blogger fast. Noen har det blitt. Om tre måneder til er det sikkert flere, men her er et lite, godt utvalg av hvor jeg roter rundt på bloggnettet så langt. Ja det er klart det mangler flere her som jeg også leser. Noen nevnt, mange glemt. Dessuten var det bare plass til ti. Det er også mye bra jeg ikke har oppdaget enda, og jeg tar gjerne imot tips om du kjenner noe, eller skriver noe som du tenker at dette, dette er jo noe for Beate.

Jeg hadde ikke gått lenge på skolen da jeg skjønte at prøver, de viser ikke sjelden at den som har laget dem har misforstått noe. Så også med quiz. Det er sannsynligvis feil i denne her og, og de er helt og holdent min feil. Men ingenting kjennes bedre enn å oppdage nettopp slikt, at man selv har forstått noe som den som lager en oppgave ikke har forstått, ikke sant?

Her er den, Beates bloggquiz

Med i quizen denne gangen: Børge, Victoria, Hjorthen, Marion, Olava, Sexy Sadie, Vox Populi, Tyvlyttet, Tversover og Confuse a Cat

Ukas vits: Hamsteren

august 30, 2006

A mangy looking guy goes into a bar and orders a drink. The bartender says, «No way. I don’t think you can pay for it.» The guy says, «You’re right. I don’t have any money, but if I show you something you haven’t seen before, will you give me a drink?» The bartender says, «Only if what you show me ain’t risqué.» «Deal!» says the guy and reaches into his coat pocket and pulls out a hamster.

He puts the hamster on the bar and it runs to the end of the bar, down the bar, across the room, up the piano, jumps on the keyboard and starts playing Gershwin songs. And the hamster is really good. The bartender says, «You’re right. I’ve never seen anything like that before. That hamster is truly good on the piano.» The guy downs the drink and asks the bartender for another.

«Money or another miracle else no drink», says the bartender. The guy reaches into his coat again and pulls out a frog. He puts the frog on the bar, and the frog starts to sing. He has a marvelous voice and great pitch. A fine singer. A stranger from the other end of the bar runs over to the guy and offers him $300 for the frog. The guy says «It’s a deal.» He takes the three hundred and gives the stranger the frog. The stranger runs out of the bar.


The bartender says to the guy «Are you some kind of nut? You sold a singing frog for $300? It must have been worth millions. You must be crazy.» «Not so,» says the guy. «The hamster is also a ventriloquist.»

(Ventriloquist = buktaler)

Verdt å titte på

august 29, 2006

Dette blir dagen for anbefalinger på nett:

Vox Populi har levert et innlegg om at alt var bedre i gamle dager. Eller?

En annen gammel artikkel om det samme evige temaet, myter vi har om «gamledager», her hos forskning.no om middelalderen. Og er det egentlig sant at menn tenker koffert? Hvert sjuende sekund?

Behøver jeg å si at jeg elsker å plukke fra hverandre myter, eller lese at andre gjør det? Tips meg gjerne om du kjenner til slike artikler på nett.

Nå kan det første albumet i Sandmanserien lastes ned gratis. Grunnen kan være at man nå får Sandman utgitt på nytt med nye farger, «Absolute Sandman«.

NyTid hadde en artikkel forrige uke om tungtvann på ville veier. At man ikke vil frigi info om dette er interesant sett i forhold til at SV tidligere har krevd åpenhet om dette. Og det bør vi jo også ha.

ME: Psyke eller soma?

august 28, 2006

Påstand: Det er ikke de ME-sykes fordommer mot psykiske plager som er utgangspunktet for at ME-syke ikke vil la ME defineres som en psykiatrisk sykdom, men:

1 – At forskning og behandling av ME som psykiatri ikke har ført noen vei på 25 år
2 – At biologisk forskning på ME derimot med få midler gir resultater
3 – At ME-syke får store problemer i møte med helsepersonells fordommer mot somatiseringslidelser

For noen dager siden skrev la jeg inn historien til Trond. Det begynner å bli en god del innlegg om ME på denne bloggen, og et prosjekt har tatt form uten at det egentlig var planlagt. Men et ønske har etter hvert tatt form hos meg, jeg har lyst til å formidle psyke vs soma debatten sett fra ME-syke sitt ståsted.

Noen av dere som leser nå må ha falt av fra tredje setning eller noe slikt. Jeg skal forsøke å forklare. Det finnes en sykdom eller et syndrom som man oppdaget i kjølevannet av polioepidemiene. Først trodde de dette var et postpoliosyndrom, men det var samtidig forskjellig, og man endte opp med å gi det navnet Myalgisk Encefalopati, da man antok at det var en betennelse i nervesystemet som ga symptomene i sykdommen. Det ble deretter forsket en del på ME, frem til begynnelsen av 80-tallet. Da skjedde det noe. Man «oppdaget» sykdommen på nytt, etter noen større epidemier. De som forsket på dette kjente ikke til diagnosen ME, og man lagde to nye diagnoser: CFS (Chronic Fatigue Syndrome) og PVFS (Post Viral Fatigue Syndrome). Det oppsto forskjellige diagnosekriterier, og etter dette har ME/CFS vært svært vanskelige diagnoser å forholde seg til. Man er uenig om diagnosekriteriene, behandlingen, forskningen, og hvordan det oppstår. Størst er spriket mellom de som mener at ME er en somatisk lidelse, og de som mener det er en psykisk lidelse. De som mente det var en psykisk lidelse vant frem på 80-tallet, de er populært kalt «Wessely-skolen» ellet er Simon Wessely som er den som har produsert mest av forskning rundt ME/CFS som en psykisk lidelse, og han har også utformet en stor del av behandlingen av ME som sådan. Det er til denne type forskning så å si alt av forskningsmidler har gått de siste 25 årene, og den biologiske forskningen har vært avspist med smuler.

For de fleste har denne diskusjonen gått dem hus forbi, selv om den også dukker opp i Norge gjennom artikler og leserinnlegg. På nett kan en finne spor av den i Bergens Tidende, Aftenposten, Tidsskriftet for den norske legeforeningen og ikke minst EYR.

For et halvt år siden ble det satt ned en gruppe som skulle se på forskningen som fantes rundt ME, og det ble laget en rapport om dette for Kunnskapssenteret for helsetjenesten. I den gruppa som ble satt ned så var det representater for både den bilogiske tenkningen og den psykiatriske tenkningen. En av de to ME-foreningene i Norge trakk seg fra arbeidet, det gjorde også andre representanter for ME-syke. En av begrunnelsene var at man ikke var klar på at ME er en biologisk sykdom.

Diskusjonen og kritikken som fulgte dette på EYR var spennende, og hadde gode poenger. Som en lege sa det : «Den som kun tar psyk for psyk og soma kun somatisk, han og hun har faktisk fattet begge dele dårlig». Og selvfølgelig har han rett – psyke og soma henger sammen, og kan ikke forståes uavhengig av hverandre. Men dette er teori. Poenget er at ME-syke har et annet utgangspunkt: Praksis.

Det er ikke slik at ME-syke ikke vil bli «stemplet som psykisk syke» som en kronikør i Aftenposten skrev før jul. Det er ikke slik at psykiske lidelser er tabu. Om en har vært i helsevesenet med en depresjonsdiagnose og siden med en ME-diagnose så vet man at det første er forholdsvis enkelt, det andre er ikke enkelt. De som blir uføretrygdet med ME-diagnose må gjennom en psykiatrisk vurdering, de er allerede undersøkt for psykiske lidelser uten at man fant at dette kunne forklare de fysiske symptomene man hadde. Mange ME-syke har hatt psykiske lidelser i tillegg, eller de har vært feildiagnostiserte, og har mange år med terapi bak seg. Uten at dette har gjort dem fysisk friske. Grunnen til at man ikke går med på at ME er en psykisk lidelse er ikke at man ikke vil bli stemplet som psykisk syk, men fordi man opplever at det ikke er rett.

Mange har også innen helsevesenet opplevd at det å bli sett på som en pasient med en somatiseringslidelse gjør at man overhode ikke får behandling, oppfølging eller blir tatt på alvor. De fleste har først blitt tatt på alvor av fastleger og spesialister i det de kommer med symptomene sine. Symptombildet gjør at legen mistenker alvorlige sykdommer som MS, AIDS, hjernesvulst, lupus, Sjøgrenssyndrom, Crohns eller lignende. Man blir tatt blodprøver av, sendt på utredning og føler seg tatt på alvor og ivaretatt. Men så skjer skiftet, man finner ingen ting. Symptomene er der like fult, kanskje verre, men man får beskjed om at man ikke feiler noe, at man må ta seg sammen, at man innbiller seg ting, at man er deprimert. Dette er en virkelighet de aller fleste ME-pasienter har møtt. Dette er resultatet for ME-syke nårt ME ikke blir sett på som en biologisk sykdom. Dette er grunnen til at ME-syke ser på det som et alvorlig feilsteg å ikke være klar på at ME er en sykdom som er reell, og må taes på alvor og at de som lider under den ikke er «innbilt syke». Forskere og teoretikere kan snakke varmt om at psyke og soma hører sammen, men når resultatet er at pasienter blir sendt hjem med beskjed om å «ta seg sammen» så er det ikke en farbar vei for personen som er syk.

En annen grunn til at ME-pasienter ikke vil at ME skal kalles en psykiatrisk lidelse er at ME-syke vil bli friske. De er fortvilte, de forsøker skolemedisin, psykiatri og alternativmedisin. De leser seg opp på det som finnes av forskning, og har ofte langt mer kunnskap enn andre som uttaler seg om ME. De har lenge visst det kunnskapssenteret nå slo fast: Det som finnes av forskning på ME som en psykiatrisk diagnose er mangelfullt, lite holdbart, og viser at en psykiatrisk tilnærming til behandling ikke har noe for seg. Derfor også historien til Trond her på sidene. Trond sin historie er ikke unik her i Norge. Det er alt for mange ME-syke som har lignende historier. Jeg tror disse historiene må frem for å vise hva alvoret for ME-syke, for å forsøke å forklare at nei, når vi mener at ME-ikke er en psykiatrisk sykdom så er det på grunn av våre erfaringer, og våre rasjonelle tanker, ikke pga av redsel fordi det virker stigmatiserende. Mange ME-syke har som Trond fått de samme rådene (oppsøk en psykolog) og har som Trond vært under psykiatrisk behandling og utredning. Det har ikke hjulpet, og de som har utredet har vært helt klare i sine uttalelser: Dette er ikke en mental lidelse, dette er ikke psykiatri.

Hva skal en diagnose brukes til? Den skal brukes til å forstå en sykdom slik at man kan forske på den, og at man kan finne riktig behandling. En psykiatrisk tilnærming til ME har etter 25 år ikke klart noen av delene. En biologisk og en erfaringsmessig derimot, har skaffet ME-syke de viktigste redskapene for å bli bedre, og for å holde sykdommen i sjakk. Det er også den biologiske modellen som de siste årene har klart å avdekke en del av «mysteriet» ME. Man har en mengde funn som støtter at ME er biologisk, man snakker til og med om at man nå er kommet så langt at det kan være mulighet for en medisin, og ikke minst ser det ut til at det snart finnes kan være mulig å diagnostisere ME med blodprøver.

Man må gjerne spørre om hvorfor ME-syke ikke vil være med på at ME er en psykiatrisk lidelse. Men man bør ikke trekke slutningen før man har hørt ME-syke selv svare på dette. Og så bør man ikke stoppe der, man bør også spørre seg om hvorfor mange tviholder på at ME er en psykiatrisk lidelse. Enda har jeg ikke fått noe godt svar på dette.

Ukas gåte

august 28, 2006

Gåter og ordtak er en del av den muntlige fortellerarven, sammen med historier, myter, legender, ballader, vandrehistorier og vitser. Gåtekonkurransen mellom Bilbo og Gollum i Hobbiten er ikke en fiks ide fra Tolkien sin side, det er en del av den tradisjonen han var opptatt av.

Det finnes mange forskjellige typer gåter, og det finnes regler for hvordan de lages. Det er morsomt å lage gåter selv, ikke minst sammen med barn. Og det er morsomt å gjette gåter, selv om jeg selv er heller dårlig på det. Derfor samler jeg på gåter slik at jeg oftere kan stille dem enn jeg behøver å gjette dem selv.

Her kommer en gåte, som jeg først fant i en gammel norsk versjon. Senere dukket den opp i et Jack eventyr fortalt av Pomme Clayton, «A bucket of brain» (?).

Begge versjonene er med her:

Fire gangande
fire hangande
to ser mot by,
to ser mot sky,
en dingler etter.


Four stiff standards
four dillidanders
two lookers,
two crookers,
and one wig-wag.

Noen som vil prøve seg?

Dette var overskriften i et innlegg på forumet Doktor Online (DOL) i 2003. Den som skrev var Goliath en av debattantene som hadde vært aktiv bruker av debattforumet på DOL i mange år. Dette var innlegget hans:

Jeg har ikke mye erfaring fra det norske helsevesen, men de erfaringer jeg har fått i løpet av de siste ukene har opprørt meg.

Saken gjelder en gutt/mann som fikk diagnosen ME (kronisk utmattelsessyndrom) for 7 år siden, etter å ha vært til mange undersøkelser (MR, ryggmargsprøve etc) ved bl.annet Ullevål universitetssykehus. Han ble uføretrygdet i en alder av 32 år. Han hadde da allerede vært syk i over 3 år.

Frem til nyttår i år (hvor han måtte trekke en tann, samt at han fikk en kraftig influensa) har sykdomsbildet ikke endret seg vesentlig. Men fra nyttår ble han verre, og for tre uker siden var han ikke i stand til å ta vare på seg selv. Han ble pleietrengende hjemme hos sine foreldre (70 og 73 år).

De siste tre ukene har han stadig blitt verre, og har følgende hovedsymptomer:

Sterke smerter i rygg, nakke, bakre del av hodet (ikke hodepine), ben og bryst/rygg. Kraftige og vedvarende muskelstramminger i rygg, bryst og ben. Svært ømfintlig for ytre visuelle påvirkninger (kan ikke se på TV, høre radio, lese etc) og lyssky. Tørr i munnen, går til standighet på toalett for å late vannet. Svimmel og i perioder vanskelig for å gå. I gode perioder (timer) er symptomene redusert. Har et stadig økende vekttap.

Sykdomsbildet svinger i løpet av døgnet. Smertene er verst når han ligger og slapper av, og avtar når han er i bevegelse. Smertene er nå så sterke at de oppleves som «uholdbare». Han sover svært lite av den grunn, og er både fysisk og psykisk fullstendig utslitt.

Møtet med helsevesenet:

Han er ikke i stand til å ta seg frem uten bistand. Far må være sjåfør.

Lege gir rekvisisjon til MR. Blir tatt bilder for 1 uke siden. Far gir klar beskjed om at nakke også må scannes/undersøkes. Avventer resultater som skal være klare om 1 uke. Situasjonen forverrer seg, og han drar til legevakten. Blir sendt hjem med beskjed om at de ikke kan gjøre noe.

Har to døgn hvor det stadig blir verre. Medisiner (smertestillende, innsovingspiller etc) har ingen effekt når smertene er som verst.

Drar igjen til legevakten om kvelden. Blir lagt inn for obbservasjon over natten uten noen form for behandling. (uten bistand fra undertegnede hadde han blitt sendt hjem igjen). Møter nevrolog om morgenen som ikke kan gjøre annet enn å henvise til tannlege, da han også har smerter i området der han trakk tannen. Mulig betennelse?

Drar til tannlegen som trekker to nye tenner (far er hele tiden sjåfør). Mulig liten betennelse. Får sove litt om natten, men blir enda verre neste morgen (i går).

Kontakter fastlege pr. telefon som får tak i resultatene av MR. Ingen konklusjoner av resultater på MR, men har ikke undersøkt nakke. Blir bedt av fastlege om å oppsøke akuttmottaket på Ullevål universitetssykehus.

Sykepleier der anbefaler innleggelse, men etter rådføring med ansvarlig lege (som ikke møter eller prater med pasienten selv) blir han i stedet bedt om å dra til legevakten (far er hele tiden med som sjåfør og bistand).

Etter mye om og men der, blir han nok en gang lagt inn for observasjon og skal møte nevrolog igjen i dag morges (samme nevrolog som ikke kunne bistå forrige gang).

Foreldrene er nå fullstendig utslitt – spesielt mentalt. Mor er overbevist om at hennes sønn er i ferd med å dø.

Fastlege kan tilby en legetime mandag morgen, samt oppfordring om å ta smertestillende midler for å komme gjennom helgen om ikke legevakten denne gang foretar seg noe.

Spørsmål: Hvorfor er det ingen som kan ta et ansvar slik at han kan bli innlagt, få smertebehandlig og nødvendige undersøkelser som kan gi en diagnose og muligheter for videre behandling?

Dette er en «snill» fremstilling av saken.

Status nå er: Foreldre i ferd med å bryte sammen. Sønn i ferd med å dø (eventuelt ved egen hjelp). Ingen i helsevesenet Norge som gjør annet enn eventuelt å vise forståelse, for så å sende pasienten videre. Ingen som tar et ansvar for pasienten, men kun skyver det videre til noen andre som heller ikke kan hjelpe.

MÅ han dø for at obduksjonen så kan vise hva det er som feiler han?

Det er ikke lenger bare hans mor som tviler på om han kommer seg gjennom helgen uten kyndig hjelp….

Hilsen hans bror

– Goliath

Dette innlegget fikk et lite svar av en lege på DOL, som mente at ME ikke kunne være riktig diagnose med slike symptomer, at det måtte smertebehandling til, og psykiater. Legen sier også at diagnosen ME ikke er dødelig, noe som ikke stemmer, samt at man blir bedre av ME over tid, og at man bør forsøke lett morsjon. Begge deler er feil, og i en annen sammenheng sier den samme legen at hun nok har forvekslet ME med en annen diagnose.

Smertebehandling måtte helt klart til, men legen som svarte kunne ikke vite mye om ME, dette er et helt typisk ME-sykdomsbilde, og noe alle med denne diagnosen kan kjenne seg igjen i. Hva en psykolog skulle kunne gjøre her er ikke så lett å forstå, mannen er så dårlig at han ikke kan stå på beina, har store smerter, kan ikke hvile, er overømfintlig for alt av stimuli, fokus her måtte være på å lindre og avhjelpe de somatiske plagene. Raskt. Når en person er så akutt dårlig med ME-symptomer er det eneste som hjelper total skjerming av stimuli (dvs. lys, berøring, lyd og lukt), ro og tilrettelegging. Fysisk bruk av kroppen bør være et minimum.

Ett og et halvt år etter kommer tråden opp igjen, noen spør hvordan det gikk med broren til Goliath. Dette var svaret:

Han døde 2. januar 2004. Og det var jeg som fant ham sittende i sengen med bilde av hans gamle katt lent opp i fotenden – slik at han hadde noe hyggelig å se på.

Det «gode» for meg var det rolige smilet han hadde i ansiktet, og at det var første gang på så veldig lenge at jeg ikke kunne se smerter i ansiktet hans.

Og vi fikk både julen og nyttår sammen.

Fra jeg skrev det første innlegget i denne tråden i februar 2003, og frem til min bror døde (tok sitt eget liv) i januar 2004, så ble det bare verre – ikke minst sett i forhold til hva helsevesenet bidro med (motarbeidet er et mye bedre ord).

Min bror forsøkte to ganger å ta sitt liv i løpet av sommeren/høsten. Begge ganger var det kun tilfeldigheter som gjorde at han ikke døde. Og det var våre gamle foreldre som fant han begge ganger.

Sist gang lå han i koma i 5 døgn, og legene mente det var liten sjans for at han ville våkne – og i så fall sannsynligvis med hjerneskade.

Utrolig nok så kom han ut av komaen (uten ytterligere skader), og ble innlagt på akuttpsykiatrisk avdeling på Ullevål.

Vil bare i den forbindelse få nevne at leger og personale på akuttmottaket på Ullevål (der han lå under komaen) var fantastisk flinke, og de er de eneste i tillegg til hans fastlege og smertelegen (privat) som virkelig kan sies å ha bidratt positivt.

Jeg vil også få nevne at mine foreldre og jeg selv, ba legene på akuttmottaket om å la min bror få dø – vilket kanskje sier det meste om hvordan vi opplevde hans liv de siste månedene og vilken hjelp han hadde mottatt/kunne forvente å motta videre. Selvfølgelig kunne ikke legene etterkomme et slikt ønske fra oss, men de var like forferdet som de fleste andre når de fikk høre hvordan han var blitt tatt i mot ellers i helsevesenet.

På akuttpsykiatrisk mente de snart at han ikke led av noen mental sykdom (han var også innom der en kort tur etter 1. selvmordforsøk). Overlegen der påtok seg å være ansvarlig lege for min bror når det gjaldt videre koordinering og oppfølging (videre utredning og behandling). Dette etter stort press fra meg der jeg involverte advokat (tidligere pasientombud i Oslo), kontaktet avdelingsdirektøren på Ullevål samt hennes fagansvarlige direkte. Disse oppnådde jeg først kontakt med etter å ha truet forkontoret med å komme med et helt kamerateam og journalist fra TV2 eller NRK på slep opp til deres kontor.

Men INTET ble gjort annet enn noe helt nyttesløst og ubrukelig papirarbeid som skulle være en handlingsplan. For den ble ALDRI fulgt opp av de ansvarlige – selv etter mas fra meg og brev fra min advokat. Det resulterte kun i mer papirskriving – og intet som medførte at NOE praktisk ble gjort ovenfor min bror.

Det ble søkt om utredning på Rikshospitalet (nevrokirurisk avdeling) og på andre fysiologiske avdelinger – også på Ullevål. Og også fra min brors smertelege og hans fastlege.

Men alle avdelinger mente at andre avdelinger/sykehus/fagspesialister var bedre egnet med henvisning til hva som man kunne tolke av symptomene beskrevet utførlig i hans epikrise.

Det eneste positive som hendte i siste halvdel av 2003 var at han fikk en liten kommunal leilighet med en hjelpepleier som kom innom et par dager i uken for å hjelpe han med det rent praktiske.

De siste tre måneder av hans liv var han så syk at han ikke lenger kunne åpne en brusflaske uten hjelpemidler – ei heller holde en bok, men måtte ha den i et stativ.

I brevet han etterlot seg til meg, så beklaget han alt han hadde påført oss av smerte. men han hadde gjort sitt beste for å holde ut så lenge som mulig – og kun for vår skyld.

Nå var han så svak (klarte bl.annet ikke lenger å knytte hendene, og hadde store utslett på deler av kroppen) at hans store redsel var å ikke være i stand til å avslutte livet med verdighet, men kun ha et liv som pleietrengende pasient i et smertehelvete å se frem til mens han gradvis bare ble enda sykere.

Fine og omtenksomme brev skrev han også til mine foreldre og hans nærmeste venner.

De lå ved siden av sengen der jeg fant han død 2. januar 2004…..

Det er masse mer (og nesten bare negativt) jeg kunne fortalt om dette, men nå er det kanskje på tide å gi seg.

Selv håper jeg inderlig at når den tid kommer for meg, så håper jeg det skjer raskt. For helsevesenet (med få unntak) har jeg mistet tillitten til fullstendig.

Jeg måtte love min bror at jeg ikke brukte mer tid på hans «sak» etter at han var gått bort. Men samtidig vet jeg også at han var svært opptatt av at andre skulle slippe å oppleve det han opplevde.

Ikke minst ved at han skrev et brev til rettsmedisinsk avdeling (de involveres alltid når noen dør alene i en slik alder), der han beskrev alle symptomer og bad om at det skulle gjøres spesielle undersøkelser under obduksjonen – og at resultatet skulle sendes hans fastlege og hans smertelege, i tilfelle det kunne bidra på noen måte for andre med tilsvarende plager.

Så vidt jeg vet var resultatene «ikke konklusive» – dvs det var unormaliteter ved flere funn, men uten at man kunne fastslå med noen grad av sikkerhet at det kunne være årsaken til plagene, og ei heller hvordan det i så fall skulle kunne behandles.

Dette er en lidelse som svært mange lider av i større eller mindre grad, og det kan være et rent helvete for de det gjelder.

Ikke minst fordi helsevesenet ser ut til å sky slike pasienter som pesten – selv om de er helt enige i at pasienten er svært syk.

Forstå det den som kan…..

– Goliath

Trond1

Trond, to dager før han døde, på nyttårsaften.

I anledning skolestart er det viktig å vite hva som er viktig her i livet:

En mor kommer inn på sin datters soverom og finner et brev på hodeputen hennes. Med bange anelser og skjelvende hender åpner hun og leser det:

Kjære mamma.

Du må ikke bli lei deg for dette brevet. Jeg har reist ut i verden med min nye kjæreste. Han er ordentlig kjekk med alle piercingene og tatoveringene sine.

Men jeg har flere gode nyheter..!
Jeg er gravid, og jeg er sikker på at vi kommer til å bli lykkelige i den store campingvogna Kent Ståle har på MC-klubben i de svenske skogene. Han vil ha mange flere barn med meg, og det er jo min drøm også!

Jeg har lært at hasj ikke er farlig, og vi skal dyrke det til oss selv og vennene våre, som gir oss all kokainen og ecstacyen vi måtte ønske oss. I mellomtiden ber vi for at de finner en kur for AIDS slik at Kent Ståle kan bli bedre, han fortjener det.

Ikke vær redd for meg, jeg er femten nå og stor jente. Jeg skal nok komme på besøk en dag og vise deg barnebarna dine!

Din hengivne datter,
Anita

PS: Mamma, det er ikke sant. Jeg er hos naboen. Jeg ville bare vise deg at det finnes verre ting her i livet enn karakterboka mi, som ligger i skrivebordsskuffen min.

Klem!

Pasienter i ingenmannsland

august 23, 2006

Da Kunnskapssenteret for helsetjenesten la frem sin rapport om forskning på ME/CFS viste de til tall som sier at mellom 9000 og 18 000 mennesker i Norge har denne sykdommen. Med andre ord er dette en sykdom som ikke er «liten» eller rammer få sammenlignet med andre sykdommer, det er sannsynligvis dobbelt så mange som har ME enn som har MS eller brystkreft.

Men hvor er disse menneskene, og hvem behandler dem? Svaret er at det gjør ingen.

ME er en sykdom som rammer i forskjellig alvorlighetsgrad. Noen fungerer i en deltidsjobb og i et sosialt liv med familie og venner, andre er helt invalidisert med store smerter, kvalme, helt nedsatt kognitiv kapasitet og ute av stand til å kommunisere med andre eller få i seg mat på egen hånd. Selv de som fungerer forholdsvis normalt kan ha måneder eller år hvor de ikke er i stand til å klare seg på egenhånd, og tilbringer det meste av dagen til sengs. Når en ME-syk er i den man kaller «akuttfasen» er han eller hun svært dårlig. Det kan sammenlignes med å ha influensa og omgangssyke på en gang, for så å løpe fem kilometer. Ubehaget er svært stort, noen sammenligner det med de siste ukene av et AIDS-forløp i hvordan kroppen og hodet er i stand til å fungere. ME rammer både den fysiske og det kognitive, og noe som gjør at man ikke har noe bein å stå på. Man er både forhindret i å ha normal kontakt med andre mennesker fordi det å samtale, snakke, tenke og forholde seg til andre er en stor belastning, samtidig som man er forhindret fra det å gå tur, trene og bruke kroppen.

Det skal ikke så mye fantasi eller empati for å forstå at denne sykdommen rammer hardt, både den syke selv og familien. Det er ikke uvanlig å ikke kunne forholde seg til sine egne barn, eller ta ansvar for dem, slik at barna mer eller mindre «mister» en forelder, og at partneren går fra å være en normal partner til å få en pleiepasient å måtte ta ansvar for, i tillegg til jobb og plutselig være aleneforeldre.

Hvor er så støtten fra helsetjenesten? I andre sykdomsforløp som er såpass alvorlige er det en del tiltak som kommer automatisk. Svaret er at du er helt overlatt til deg selv, og ingen kommer til å tilby deg noe som helst. Du kan søke om tjenester gjennom hjemmesykepleien – hjemmehjelpstjenesten, men om du får noe avhenger helt av forståelsen du måter den (som er svært variabel) og økonomien til kommunen du bor i. Du har krav på tjenester, men det kan være du må gå gjennom en advokat for å få det du har krav på. Du har krav på trygdetjenester, men igjen, det kommer an på ditt lokale trygdekontor, om de godtar diagnosen, hvilke rådgivende leger de bruker, og velviljen deres. Igjen, du har krav på trygdetjenester ettersom hvor ufør du er, men det kan være du må bruke advokat for å få det du har krav på.

Men før du kommer så langt, så er det noe annet som må være på plass: Riktig diagnose.

I rapporten sin sa kunnskapssenteret at det finnes mellom 9000 og 18 000 mennesker med ME i Norge. Hvor mange har fått denne diagnosen? For et år siden var det 2000 mennesker. Om man tar utgangspunkt i 9000, det minste estimatet over hvor mange ME-syke det er i Norge, og legger til at kanskje nye 500 har fått diagnosen det siste året, så er det 6500 syke mennesker i Norge uten riktig diagnose. Dr. Harald Nyland stilte spørsmålet på pressekonferansen: Hvor er disse menneskene? Og ga selv et svar: Mange er hjemme uten kontakt med helsetjenesten, på aldershjem og på psykiatriske sykehus. Jeg vil legge til at mange er feildiagnostisert, kanskje trygdet med andre diagnoser eller de kommer seg gjennom dagen med store problemer uten å forstå hva de sliter med. Dette vet vi fordi så mange med ME får diagnoser etter 10-20 år som alvorlig syke, og kan fortelle om hva de har vært igjennom av andre diagnoser og behandling i denne tiden.

Hvorfor har så få fått diagnosen? Det finnes i Norge svært få som er kapable til å sette den. Jeg har forsøkt å samle en liste over sykehus og leger i Norge som setter ME-diagnosen, og det dreier seg om mindre enn ti stykker. Disse har lange ventelister, opp til et år på å ta inn en pasient for å sette diagnosen. Dette er selvfølgelig en flaskehals. En annen grunn er at det er vanskelig for en allmennlege å forstå at det pasienten han eller hun sliter med er ME. En som kan mye om me kan forholdsvis enkelt si at en pasient har de klassiske MI-symptomene fordi de er svært spesifikke og ikke diffuse. Men for en allmennlege virker symptomene både diffuse og generelle fordi han ikke har nok tid til å se hele symptomkomplekset, og fordi han ikke vet hva han skal se etter. Mange fastleger er også feilinformert og vet verken hva ME er, hva som kjennetegner det eller viktigheten av å sette denne diagnosen. De fleste som får ME-diagnosen har selv funnet frem til den og selv tatt initiativ til kontakt med spesialister etter å ha lest om sykdommen, og funnet ut at dette om mulig er det som feiler dem. En av legene på allmennlegenes mailingliste, EYR mente at det at man nå fikk mye omtale om ME ville føre til «en økning av forekomsten av ME». Om jeg forsto ham rett så var dette i hans øyne negativt. Jeg kan ikke forstå det negative i dette, om det betyr flere av de tusener av ME-syke som ikke har rett diagnose i alle fall får rett navn på sin sykdom.

Hva så med behandling og oppfølging av ME-syke? Bare to av de legene som setter ME-diagnosen har mulighet for noen som helst oppfølging av pasienter, de andre kan bare gi noen generelle råd, som stort sett summerer det opp med at man må være sin egen lege og selv sette seg inn i hvordan man bør leve. Noen har selvfølgelig gode fastleger som kan følge en opp, men dette gjelder de færreste, dessverre. Det kan se ut til at de fleste fastlegene fremdeles mener at ME enten ikke er en diagnose de vil forholde seg til eller de sier ifra at dette har de ikke kompetanse på, slik at de overlater til pasienten å bestille prøver og legge opp et behandlingsforløp.

(Tittelen på denne posten spiller på tittelen i prosjektet: Pasienter ut av ingenmannsland: Registeret for myalgisk encefalopati – ME/post viralt fatigue syndrom – PVFS.)

Snart tilbake

august 16, 2006

Jeg blir borte fra nett en ukes tid,

svarer på kommentarer når jeg er tilbake.

Tilgivelse og hat

august 15, 2006

Elisabeth skriver et innlegg om hat og tilgivelse i sin blogg: Hvor mye skal du tilgi? og satte det opp mot Jesus sine ord om tilgivelse Jeg skrev en kommentar der om hvordan jeg forsøker å forholde meg til mitt hat:

For meg handler det litt om å akseptere hatet i meg selv, men ikke stemple det som noe positivt.

Det er der. Og jeg må forholde meg til det, akseptere det og vite om det. Men jeg må forsøke å ikke mate det, og jeg må forsøke å aldri rettferdiggjøre det, eller la det rettferdiggjøre handlingene mine.

Ofte så leter vi etter synd og feil hos oss selv, vi gjør våre små feil store, og forsøker å være perfekte. Vi er ikke perfekte. Og vi må se forskjellen på det å være bitter og hate som en normal reaksjon, og det å nøre opp under det, eller til og med bruke det mot andre som om det har en verdi i seg selv.

Det er forskjell å kjenne på hat og bitterhet, og det å si: Jeg har rett til å drepe, for jeg hater dem, og jeg hater dem fordi de drepte min far. Eller kaste rundt seg i debatter: Jeg hater alle arabere, de er kvinneundertykkende terrorister alle. Eller jeg hater alle jøder for de tror de er guds utvalgte folk og kan gå over lik.

Jeg vet ikke om dette ga mening, men slik tenker jeg.

Så i dag kom jeg over denne bloggposten fra en palestiner, som tar utgangspunkt i ordtaket: “My brother and I against our cousin, and my cousin and I against the stranger.” Det følger et veldig godt innlegg om å hate fienden. Og at ingen av oss er Jesus:

Why can’t the world understand that no one is Jesus? You can’t love your enemy. In fact, your enemy doesn’t love you, so why do you ask me to do something that you don’t practice?

Is there anyone in the world who doesn’t hate his enemy? Does Bush or Olmert LOVE Hamas and Hezbollah? They are their enemies, aren’t they? Why don’t you ask American and Israelis to LOVE their enemies? Why we only are asked to LOVE Bush, Condi, Blair, Sharon, Perez, Olmert, etc… Why should I LOVE my brother’s killers but not they?

Det er en sterk post som anbefales lest sammen med kommentarene under. Det jeg sitter igjen med er spesielt det at ingen kan kreve at andre skal tilgi. Det er bare et krav man kan sette til seg selv.

(Tidligere har jeg skrevet ned en historie om tilgivelse.)

Gaarder kan ikke ha operert på nett. Hadde han gjort det ville ikke reaksjonene på debattinnlegget hans ha kommet som noen overraskelse. Innlegget hans er et godt eksempel på hva som ville skapt storm i enhver e-postliste eller i ethvert diskusjonsforum.

Noe av det første jeg lærte som ung forumjunkie var at ethvert forum har temaer som setter sinnene i kok. Det kan være at noen sier noe stygt om mac på et designforum, eller at man sier at barn har best av å være hjemme og ikke i barnehage på et foreldreforum.

Over alt finnes det tabuemner som gjør at mange ser rødt og e-postkassa vil de neste dagene være oversvømt av både sympatierklæringer og antipatierklæringer, eller tråden du uttalte deg i vil bli så lang at du må scrolle deg ned atskillige sider ned før du får oversikten. Det vil garantert gi deg adrenalinkick, ømme tær og en opplevelse av å stå på litt gyngende grunn en stund. Dette er noe av grunnen til at det kan være lurt å titte litt i FAQ-en, og lurke litt rundt på et sted før man skriver sine første innlegg.

Dette vet erfarne nettdebattanter. Man har også lært nettikettens gylne regel som man bør overhode om man allikevel vil nærme seg et tabutema. Regelen gjelder ellers også, men er ekstra viktig om man vil dra i land en debatt om noe som er et ømtålig tema:

«Is it true,
is it necessary,
is it kind?»

Gaarder brøt punkt en og tre her. Det han skrev var ikke sant, og det var ikke snilt. Det var ikke sant fordi i formen og overdrivelsen i «den pofetisk-litterære-genren» er slapp med fakta og nyanser ble borte i overdrivelsene. Var det snilt? Nei, overhode ikke, det var skrevet som et utbrudd. Man kan påberope seg at det var snilt ment, men snilt skrevet var det ikke. Det var opplagt provoserende og støtende for mange, og en god debattant vet at det skjer når man bruker en slik form. Mange har sagt at de som ble provosert bør lese det han skrev på nytt. Det er ikke slik på nettet. Man leser, skumleser kanskje bare, blir opprørt og svarer med samme mynt. Så har man det gående.

Dette er det første man lærer som nettdebattant, og noe god nettikette forsøker å lære oss å forholde oss til.

Google groups sier de det slik:

Please remember that people all over the world are reading your words. Don’t attack people if you can’t persuade them with your presentation of the facts. If you’re upset at something or someone, wait until you’ve had a chance to calm down and think about it. Try not to say anything to others you would not say to them in person in a room full of people.

Without the voice inflections and body language of personal communications, it’s easy for a remark meant to be funny to be misinterpreted.

hw.no sier de det med Kardemommeloven:

Vær snill og grei

Dette høres ut som Kardemommeloven, men det er faktisk ikke et dårlig tips. Følg retningslinjene, og du kommer langt. Brukerne på forumet er ofte mer velvillige og skriver lengre og mer utfyllende svar, dersom du alltid holder en høflig tone.

På nett forstår man raskt hvorfor smilene kom. Det er fordi det er vanskelig å kommunisere. Det man tenker når man skriver et innlegg er sjelden det folk oppfatter når de leser det. Det må man ta høyde for. Derfor er det bedre å være overtydelig og ikke bruke litterære virkemidler man ikke behersker til fulle. Slik Gaarder gjorde.

Når det gjelder det andre punktet: Var det nødvendig å gjøre det slik? Det kan hende. Vox Populi og Gry Solbraa sier kloke ting om det. Jeg er tilbøyelig til å være enig, i alle fall i at det var en helt grei ting å gjøre. Men hadde Gaarder vært en erfaren nettdebattant hadde ikke reaksjonene kommet overraskende på ham, han ville vært klar for dem. Han ville også ha valgt den stilen han gjorde for bevisst å provosere frem en diskusjon, han ville ha lagt opp til den og fulgt den opp på en skikkelig måte. I nettdebattantenes univers så fremstår han som et septemberbarn. Der har de fleste av oss vært, måtte Gaarder også ta skrittet videre og komme seg raskt på nett igjen.

Innlegg jeg har hatt sansen for som svar på Gaarders kronikk:


Det er typisk norsk å leke Gud

Å blande politikk og religion
Humanisme og dom

Av og til ramler det inn virkelig gode vitser på vandring i internett. Som denne:

Jack wakes up at home with a huge hangover he can’t believe. He forces himself to open his eyes, and the first thing he sees is a couple of aspirins next to a glass of water on the side table. And, next to them, a single red rose!

Jack sits down and sees his clothing in front of him, all clean and pressed.

Jack looks around the room and sees that it is in perfect order, spotlessly clean. So is the rest of the house. He takes the aspirins, cringes when he sees a huge black eye staring back at him in the bathroom mirror, and notices a note on the table: «Honey, breakfast is on the stove, I left early to go shopping–Love you!»

He stumbles to the kitchen and sure enough, there is hot breakfast and the morning newspaper. His son is also at the table, eating. Jack asks, «Son…what happened last night?»

«Well, you came home after 3 A.M., drunk and out of your mind. You broke some furniture, puked in the hallway, and got that black eye when you ran into the door.»

“So, why is everything in such perfect order, so clean, I have a rose, and breakfast is on the table waiting for me?»

His son replies, «Oh THAT!… Mom dragged you to the bedroom, and when she tried to take your pants off, you screamed, «Leave me alone, lady, I’m married!»

The pictures are taken by yoshiko314

 

Når er natten over?

august 11, 2006

Jeg skrev så vidt en post om Libanon i det angrepene brøt ut. Og det har kommet noen kommentarer i form av historier. Ellers begynte jeg så freidig å diskutere på diverse forum. Først tenkte jeg at dette kan jeg ikke nok om. Så leste jeg hva andre skrev som tydeligvis kunne enda mindre enn meg, så jeg leste meg opp en del, og satte i gang. Men så ble det bare for vondt. Alt sammen.

Hvorfor går nettopp denne konflikten så inn på meg? På så mange av oss? Man kan mene at det bare er fordi den får så mye oppmerksomhet, og det er det helt sikkert. Mange av oss nordmenn kjenner folk som har vært i fredstyrkene i Libanon. Mange har kontakter i Israel og Palestina, har reist i landene selv. Vi har fulgt den gryende freden i Libanon, og i alle fall jeg gledet meg over «vanlige» libaneseres reaksjon på karikatrustriden. (De tok helt avstand fra alt opptøyene, og av det som kom frem i media de mest reflekterte tankene om dette. Dette er selvfølgelig bare en subjektiv opplevelse fra min side. Men det er nå engang slik vi er, fylt av våre egne tanker og inntrykk.) Det er mange grunner til at dette oppleves så nært, og er nært for mange av oss.

Det å sitte slik på sidelinjen, og se en slik konflikt skru seg til – fordi noen få så tydelig ønsker blod, det er grusomt. Iran og Syria som trekker i snorene. Israel som så lenge har presset palestinere inn i en umennesklig tilværelse. De europeiske landene som spiller sitt taktiske spill. USA som står klar med flere bomber. Alle blikkene er rettet mott et sted. Med unntak av alle de som ønsker at våres øyne ser dit for at vi ikke skal se noe helt annet som foregår i det skjulte, enten det er G8 møter og atomprogrammer, at man har mistet helt styringen i Irak eller at man skal vise muskler eller forsøke ut nye våpen, slike betraktninger gjør det uutholdelig. Å tenke på hellfiredelene produsert i Norge, om hvordan det kanskje hadde vært annerledes om flere land hadde turt eller villet støtte Hamas, og sagt at det hadde gått for langt. Kanskje er alt dette med på å gjøre det så vondt.

Jeg ender opp med å forsvare Israel om noen i sin svarthvitthet ikke er i stand til å se hvordan det oppleves fra den siden. Jeg anklager Israel om noen mener at de er i sin fulle rett. Jeg vil ikke vies med Gaarder der han i en suppe av merkelig argumentasjon og bilder ender opp med noe som ikke tilfører debatten noe som helst her i Norge. (Men forhåpentligvis så gjør den godt for noen i de arabiske landene, aldri så galt er det godt for noe.) Et «vi» som sier at vi er annerledes, vi er bedre kan jeg ikke være med på. Jeg er ikke bedre. Jeg tror ikke vi er bedre. Dessverre. Men sier noen at «dette var det eneste Israel kan gjøre», så tenker jeg at vi må bo på forskjellig planet.

Når er natten over? Hva skal til for forsoning? Ikke bare fravær av raketter og selvmordsbombere? Jeg tror svaret ligger og dirrer i luften. Det har alltid gjort det. Og opp igjennom historien noen plukker det ned og setter ord på det.

Fienden sitt våpen kastet,
opp visiret for,
vi med undren mot ham hastet,
ti han var vår bror.

Dette er en del av det 6. verset i nasjonalsangen vår. Den fortsetter slik:

Drevne frem på stand av skammen
gikk vi søderpå;
nu vi står tre brødre sammen,
og skal sådan stå!

Det er en gammel jødisk historie som sier det samme:

Når er natten over?

En rabbiner satt sammen med disiplene sine. Han spurte dem: Når er natten over, i hvilket øyeblikk blir det dag?

En av disiplene svarte: – I det man kan skjelne en sau fra en geit?
– Nei, sa rabbinere.
En annen sa: – I det man kan skjelne et fikentre fra et morbærtre?
– Nei, sa rabbineren. – Natten er over i det du kan se din fiende i øynene, og se din bror.

The pictures are taken by yoshiko314

Hva er meningen med livet.

Da Sexy tagget meg var dette et av spørsmålene, og jeg skrev at jeg måtte få komme tilbake til det. Nå er jeg tilbake. Og får svare på den eneste fornuftige måten man kan svare på slikt, med en historie:

Det var en gang en intelligent ung mann. Han var jødisk, og hørte til en yeshiva, en jødisk religiøs skole i en liten landsby i Øst-Europa. Han var stedets stolthet og glede, for han var så fremmelig, så klok og så vis for sin alder at alle følte ærefrykt for ham, og han var allerede utpekt til å bli deres nye, store rabbi når den tiden kom.

Hver dag satt han på lesesalen. Han kom først, og han gikk sist. Han kunne alltid svare, og allerede nå kunne han sette fast læreren i enhver Talmuddiskusjon.
Så var det en vårdag. Solstrålene lyste opp pultene og nakkene på de unge guttene og mennene som hang over bøkene. Med ett ble stillheten brutt av et rop:
«Hvorfor» ljomet det. «Hvorfor?»
Det var den unge mannen som ropte, han løp opp til læreren, nærmest ristet ham og ville ha svar:
Hvordan kunne egentlig Gud skape oss på denne måten? Hvordan kan verden både være ond og god? Hva vil han oss? Hva vil vi han? Hvorfor? Hva er meningen med det hele?

Spørsmålene hans tok ikke slutt. Læreren kom aldri til ordet og det var kanskje like greit for han hadde ikke noen svar, og det visste den unge mannen. Fortvilet løp han ut av rommet, han løp nedover veien og ut av landsbyen. Han løp helt til den neste byen der det bodde en kjent klok rabbiner. Han løp inn i dennes yeshiva, han kastet seg på kne foran rabbineren og ropte ut alle sine spørsmål.

Rabbineren løftet hånden og fikte til ham.

– Din tåpe, sa han. Hva skal du med svar, du som har spørsmålene.

The picture is taken by yoshiko314

Fra livet mitt bak baren

august 8, 2006

Jeg jobbet i bar, og det var en stille kveld. Ved bardisken satt det en koselig dame, som hadde hatt tre kvelder på byen, og etter hvert hadde blitt ganske sliten. Hikke hadde hun fått og, og den ville ikke gi seg. Kortet hennes lå i baren, og den gangen skulle det sjekkes ut mot VISA lister for å se om det var svartelistet. Etter en stund fant jeg frem listene og kortet og lette gjennom numrene.

– Du, sier jeg, jeg beklager, men jeg er nødt til å ta kortet ditt, det står i listene, dvs. at det er overtrukket eller av en annen grunn meldt inn. Du får det sikkert igjen om du tar kontakt med banken, men jeg må dessverre ta det nå.

Hun ble ganske flat.

Jeg lot det gå fem-ti minutter, og spurte henne om hun hikket fremdeles.

Det gjorde hun ikke.

Hun ble ikke sur engang da hun fikk kortet igjen.

Om å oppleve mirakelet

august 8, 2006

Det var natt. Fire rabbinere ble vekket av en engel. Engelen tok dem med ogt bar dem frem til Det syvende hvelvet i Den syvende himmel. Der fikk de se Esekiels hellige hjul.

Siden ble de ført tilbake til jorden igjen.

En av rabbinerne ble gal, og vandret rundt på jorden til siden dagers ende.

Den andre rabbineren ble kynisk. «Jeg har nettopp drømt om Esekiels hjul. Det var alt. »

Den tredje rabbineren kunne ikke stoppe å snakke om det som hadde skjedd ham. Han var som besatt, la ut om det han hadde sett til alt og alle, han forsøkte å forklare hvordan hjulet var laget, og betydningen av det han hadde sett. Han gikk så langt at han forlot sin tro.

Den fjerde rabbineren var dikter. Fra ham kom det nye sanger og dikt, til aftenens pris, til sin nyfødte datter, til alle stjernene på himmelen. Og han førte et bedre liv enn tidligere.

(Gammel jødisk historie)

Om mirakler

august 7, 2006

There are two ways of living your life: one is as if nothing is a miracle. The other is as if everything is a miracle.
-Albert Einstein

Merksnodig språkbruk

august 3, 2006

Dette er ikke et forøk på å innføre en politisk korrekt språkbruk, men når man først henger seg opp i hvilke ord som blir brukt i media, og hvordan ting blir presentert så er det mye snadder å ta fatt på. Det finnes avhandlinger om krigsretorikk, og de trengs, og burde blitt pensum på skolen. Artikler flyter over av «påstander» fra den ene siden og «observasjoner» fra den andre. For min del tok det kaka da norske aviser i mange dager omtalte den 15 år gamle jenta som ble voldtatt og drept i Mahmudiyah som en voksen kvinne, mens det av og til sto at «naboer påsto/hevdet at hun var i tenårene».

Aftenbladet uttalte seg slik (mine uthevninger):

«Blant de drepte var en jente i sjuårsalderen og en eldre søster som skal ha blitt voldtatt og deretter drept. Ifølge tiltalen var kvinnen som ble voldtatt, 25 år gammel, men irakiske kilder mener hun ikke var eldre enn 15.»

En annen sak jeg håper noen skriver om er debatten rundt Borgen sin film «En liten bit av Norge». Den ble en studie i påstander, selvmotsigelser og paradokser, og det ser ikke ut til å ha tatt slutt enda.

I dag har vi to «muslimsaker» som både er merkelige i vendingene og merkelig like.

I Aftenposten er det » Muslim-moro avlyst«, og vi får vite at en arrangør i en fornøyelsespark skulle lage en dag for muslimer med blant annet: «strenge kleskoder og bønn, menn og kvinner skulle holdes atskilt i de forskjellige attraksjonene og karusellene i parken. Han hadde håpet å «nå frem til Storbritannias 1,7 millioner muslimer.»

Den andre saken, også hos Aftenposten er det mer «muslim-moro», her er overskriften «Dukkert uten slør«. Også i Italia tenker man ifølge Aftenposten på muslimer. Aftenposten skriver: «Muslimske kvinner i Italia vil snart kunne ta seg en svømmetur uten å dekke seg til med badekåper og hodeplagg.»

Nå regner jeg med at engelske og italienske muslimer er omtrent som norske muslimer. Vel finnes det noen få som kvinnen på bildet – som ikke er dekket av en hijab, men vel en niqab(?), men bland muslimer jeg har omgåttes har det da verken vært noe problem å vandre rundt på tusenfryd eller på badestranda. Og det er helt sant, noen av dem dekker seg ikke engang til med badekåper og hodeplagg.

Men at rene kvinnestrender fremdeles er populært, både blant muslimer og ikke-muslimer, det tviler jeg ikke på.

Lett å få trygd?

august 3, 2006

Nettavisen skriver:

– Altfor lett å få trygd

Det har vært en sterk økning av antall arbeidsuføre i Norge. Per Kristian Foss (H) ønsker å gjøre det vanskeligere å få trygd.

Foss ønsker et system hvor ikke bare den enkeltes lege avgjør arbeidsførhet. Han vil at disse avgjørelsene skal kunne overprøves av trygdekontorenes egne leger.

Forskningssjef Tone Fløtten i Fafo sier hun opplever en sterk økning av unge uføre.

– Det er et sterkt press for aktivitet og høye kompetansekrav. Dessuten har vi et godt og generøst system som gjør det mulig å benytte seg av denne muligheten, sier Fløtten til TV 2-nyhetene.

Det er vanskelig å vite om man skal le eller gråte av slike uttalelser. Foss ønsker seg leger hos trygdekontoret som skal overprøve fastlegene. Kjenner han overhode ikke til systemet som er i dag? Trygdekontorets rådgivende leger overprøver i dag ikke bare fastleger, men også spesialister på områder de selv ikke har kunnskap om. Hva mer er det å overprøve?

Fløtten som snakker om «det generøse systemet» burde lese bloggpostene til Hjorten og Path Finder som tar for seg om det lønner seg å jobbe eller ei.

For øvrig burde begge satt seg ned og snakket med den store andelen trygdede som har brukt år av livet med strikk mellom sosialkontor, aetat og trygdekontor på å få den trygden de har krav på. Og de som aldri fikk det men som ga opp på veien.

Noe sier meg at de aldri har opplevd at dette har berørt dem selv eller noen de er glad i.

*******

Lenker om trygd og slikt. Helt usortert, men svært anbefalelsesverdig.
Hjertesyk ble nektet uføretrygd
Utstøting fra arbeidsmarkedet og tiltaksapparatets rolle
Uførhet kan koste deg millioner
Sender psykisk syke på sosialen
Få uføretrygdede får jobb
300.000 uføretrygdede – hva skal samfunnet gjøre?
Høyere fravær er prisen for et inkluderende arbeidsliv