Med jevne mellomrom dukker det opp små og store hentydninger til folk som har vært idealister, har jobbet for med miljøvern, har jobbet for en bedre verden – men som har gitt opp. De tror ikke på det lenger, er utslitt eller har blitt totalt desillusjonert.

Jeg var ung på 80-tallet. Riktignok var vi ikke 68ere, vi var verken på Woodstock eller var med å stoppe Vietnamkrigen. Men vi var medlem i natur og ungdom, gikk med «Ikke mobb kameraten min» på jakka og vi var med å stoppe apartheid og få Mandela ut av fengselet.

Allikevel var det en sånn opplevelse av håpløshet over det hele. Ja, vi kjempet, men ikke egentlig fordi vi trodde det nyttet, men fordi man burde. Vi var oppfostret på litteraturen fra 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. Jeg hadde lest bøkene om Senere Lena og visste alt om hvordan ekteskap går galt før jeg fikk mitt første kyss. Jeg hadde Knut Fallbakken sitt klamme syn på forhold i all dens ekkelhet før jeg kom inn på 16-årsgrense på kino. Og ja, det gjorde nok med meg og mitt syn på livet til at når Kay Skagen senere omtalte ham som «en bøddel i busserull» så føltes det rettferdig på mine vegne.

Men så skjedde det noe for min del. Det var så enkelt som et foredrag, eller flere foredrag av Jim Wallis, grunnleggeren av Sojourners. Han snakket om håp. Om håpsdimensjonen på livet. Det var spesielt to anekdoter han hadde som fremdeles ikke slipper taket, 12 år etter:

Stedet er Sør-Afrika. Tiden er før Apartheid falt. Jim Wallis er på et møte der Desmond Tutu taler. I salen sitter det mange mennesker, som har det til felles at de har mistet. De har mistet familiemedlemmer, de har mistet venner, de har mistet år av sitt eget liv, og de har mistet sin egen helse. På grunn av kampen de kjemper mot apartheid. Men de er ikke de eneste som er til stede. Rundt veggene står det andre mennesker, de er kledd i svart og de har alle våpen som de holder klare. De er der for å passe på. De er mennesker, men i Jims beretning er de umenneskelige, og skremmende. Ikke minst det skremmende.

Da er det Desmund Tutu stopper opp. Ser seg rundt. Flytter fokuset fra de som sitter der for å lytte til de som står rundt veggene. Han ser på dem. Så sier han:

– «Come to our side. It is not to late. We are the winning team. We are the winning team.»

 

Tutu var så sikker på at de ville vinne. For de hadde rett. Og som presten Tutu selv utrykte det – Gud er alltid på de undertrykkedes side, og derfor vil de undertrykkede alltid vinne. Jeg har lest brev han skrev til De Klerk hvor han sier det samme. Det han er bekymret for er at jo lenger tid det vil være med undertrykking, og hvor større undertrykkelsen er, jo mindre fredelig vil forandringen skje. Dette var det som hele tiden Tutus bekymring. Ikke at kampen var tapt, ikke at det var håpløst.

 

Den andre historien foregår i El Salvador. En ung kvinne jobber frivillig i en landsby. Landsbyen blir angrepet, og alle må flykte. De flykter inn i jungelen, og forsøker å holde seg i live der. Det betyr både å holde seg unna de som kommer for å drepe, og å finne mat nok å leve av. Den unge kvinnen jobber hardt. Hun gjør alt hun kan, mens frykten jager i henne jobber hun så hun kjenner blodsmaken i munnen. Hun er idealisten nordfra, som endelig har kommet ned og deler livet til de fattige i denne verden, som kjenner på sulten, frykten bland de som har det verst. Og hun gjør hva hun kan for å lindre den.

 

Flyktningene har delt seg inn i fire arbeidsgrupper. En gruppe har ansvaret for maten. En for å orden sted å sove trygt. En gruppe har ansvaret for barna. En fjerde gruppe har ansvaret for fest og moro.

 

Fest og moro. De lager fester. De ler og danser. Men den unge kvinnen er ikke med, hun går heller ned til elva og vasker tøy, henter vann, lager mat, trøster barn. Da kommer en av de andre bort til henne. Personen er sint. «Du» sier den salvadoranske kvinnen, «du gjør livet mitt ulevelig! Du lager det grått og trist inne i meg. Jeg trenger dansen, jeg trenger latteren for å overleve og ha det godt. Men du går rundt her og gir oss dårlig samvittighet når vi gleder oss.»

 

Håpløshet. Er det virkelig, eller er det en illusjon? Jim Wallis fikk meg til å tro at det er en illusjon. Det er en tilstand vi går inn i. Det er ikke så rart, for den pøses på oss. Fallbakken sine tidlige romaner er uskyldige i seg selv, men vi lever i en verden der vi oversvømmes av nyheter og informasjon, som stort sett har det til felles at de forteller en ørliten bit av virkeligheten, men de forteller den delen som gjør at alt virker håpløst.

 

Vi får se bombene som faller, barna som blir lemlestet, men vi får ikke se de le og leke uka etter. Vi får lese side opp og ned om terroren som rammet New York, og vi ser menneskene som hopper ut av brennende bygninger gang, på gang, på gang, på gang på … Men rapportene om at tusenvis av mennesker åpnet opp sine hjem for å ta imot de som hadde strandet på flyplasser rundt omkring, de var det knapt noen som fikk med seg. Og når noen vendte hatet sitt mot muslimer og angrep moskeer, så sto jøder og kristne der og holdt hender for å beskytte. Hvor stor plass fikk opplevelsen av at når en liten gruppe mennesker bruker hatet sitt for å drepe og ødelegge, så svarer millioner med sorg smerte og med å gjøre sitt for å begrense skaden, og for å trøste og gjøre det de kan for de som blir rammet.

 

Selv her i Norge skjedde en underlig ting i kjølevannet av 11. september. Jeg opplevde noe i halvåret etter som jeg aldri har opplevd verken før eller senere – bilistene stoppet for fotgjengere som skulle krysse gaten. Først trodde jeg det var tilfeldig. Men det skjedde daglig i flere måneder før det var tilbake til det normale.

 

Når de store tragediene rammer oss, enten det er en naturkatastrofe som en tsunami, eller en voldshandling som rammer oss, da er folk der. Ikke med hat, men med en enorm omsorg.

 

Så hvorfor den enorme håpløsheten? Hvor kommer den fra. Jeg tror den kommer fra handlingslammelsen. Av å sitte her og betrakte andres lidelse, uten å kunne gripe inn, uten å kunne gjøre noe. Ikke bare fordi den foregår så langt unna, men fordi det blir for mye av den. Vi sitter og tar inn over oss millioner av menneskers lidelse. Hvordan skal vi kunne bære det? Men når vi er midt i det? I det sykdom og død rammer oss, vår familie, da kan vi snu oss mot dette, og være i det. Og ja, vi komme igjennom det, med store eller små sår. En dag er latteren der igjen.

 

Men vi får ikke være med når det igjen danses i gatene i Sierra Leone. Vi er ikke med på festene i El Salvador. Alt vi ser er geværene som rettes mot folk, vi ser machetene som kapper av armer og ben. Vi ser det gang, på gang, på gang og det tar aldri slutt. For oss. Håpløshetens illusjon.

 

 

 

 

The photo is taken by yoshiko314.

Si et lite pip!

september 29, 2006

Det er en del folk innom her. Nesten hver dag. Noen legger igjen kommentarer, men disse er jo i mindretall. Hvem er alle dere andre? Dette er tråden for å si hei, om du har lyst.


På veien kan du jo ta med deg et lite dikt:

Hallo, langt der inne i skogen?
Er du der, langt der inne i
skogen?
Gjemmer du deg, langt, langt
der inne i skogen og ikke
vil komme ut?
( – )
Jeg synes det er dumt at du
gjemmer deg langt der
inne i skogen og ikke kan se
meg, og at jeg står
her ute på veien og ikke kan
se deg – for hvis vi
ikke kan se hverandre, og snakke
med
hverandre,tenker vi kanskje
stygge tanker
om hverandre –
( – )
Derfor roper jeg på
deg nå, så høyt jeg
bare kan: Kom ut av skogen, da!
Kom ut og hils på meg da!
– Vil du ikke sier du?
Tør du ikke sier du?
Vil du at jeg skal komme inn til
deg i stedet?
Ja, da kommer jeg da.
Nå kommer jeg …

Arild Nyquist

Hodja ser demoner

september 29, 2006

En hensynsløs og mindre begavet hersker sa en gang til Hodja at om det viste seg at det ikke var slik som folk sa, at Hodja kunne skue mer enn folk flest, ja da skulle han få ham hengt.

– Her og nå ser jeg en gylden fugl i himmelen, og demoner nede i helvete, sa Hodja.
– Hvordan kan dette ha seg, så kongen, hva gjør deg i stand til å se slikt?
– Frykt, sa Hodja, det var alt jeg trengte.

Av en eller annen grunn er det alltid så morsomt når folk snakker om de unge av i dag, og at man mangler oppdragelse, er uhøflige osv. Slik som Ditlev-Simonsen i Aftenposten i dag. Det er en velbrukt, eldgammel klisjé, men man er i alle fall i godt selskap! Slik ordla Sokrates seg:

Barna nå for tiden er tyranner. De trosser sine foreldre, hiver maten i seg og tyranniserer sine lærere.

Hva er nå fortiden? Det er nå det. Slik det var i går, for 100 år siden. Og som det kommer til å bli 100 år frem i tiden. Enhver tid sin nåtid.

Men til det med uhøflige Oslofolk. Jeg har vært gravid i Oslo. Jeg har humpet rundt på krykker i Oslo. Jeg har hatt både enkel og dobbel barnevogn i Oslo. Og jeg har aldri hatt problemer med å få sitte eller å få hjelp. Met ett unntak, da var trikken kommet til Storo, og det fantes ingen andre der enn meg og sjåføren, da måtte jeg gå frem og spørre.

At jeg ikke har andre erfaringer er ikke fordi jeg ikke var kollektivist i Oslo, jeg tok busser, baner og trikker, både sent og tidlig, og også i marerittimene, dvs. rushen. Så jeg tror ikke på at folk ikke får hjelp. Jeg tror det har med måten de signaliserer, eller ikke signaliserer at de vil ha, og trenger hjelp.

Det er ikke hver gang man trenger hjelp at folk løper til og tilbyr seg. Det hender det og, også når man overhode ikke trenger det og man må smile tilbake og si nei takk. Men trenger jeg hjelp så retter jeg ryggen, ser meg rundt, møter blikket til noen som møter det tilbake, nikker litt og dermed er personen der. Unge og eldre, mørke og lyse, kvinner og menn. Men poenget er blikkontakten, og å vise at ja, jeg er på utkikk etter hjelp.

Jo, det har også skjedd en håndfull ganger at jeg har måttet spørre med ord, eller at noen sitter der barnevogna skal være og ikke skjønner at nå må de faktisk flytte seg før man på en høflig måte sier ifra. Men det er ikke regelen, det er unntaket.

Er det virkelig slik at Oslofolk ikke er hjelpsomme? Eller er det slik at mange ikke tør å vise at nå trenger jeg at du hjelper meg?

 

 

Ukas gåte: Isbjørnen

september 28, 2006

Hvorfor spiser ikke isbjørner pingviner?

When NASA was preparing for the Apollo project, they did some astronaut training on a Navajo Indian reservation. One day, a Navajo elder and his son were herding sheep and came across the space crew.

The old man, who only spoke Navajo, asked a question, which his son translated. «What are the guys in the big suits doing?» A member of the crew said they were practicing for their trip to the moon. The old man got really excited and asked if he could send a message to the moon with the astronauts. Recognizing a promotional opportunity, the NASA folks found a tape recorder.

After the old man recorded his message, they asked the son to translate. He refused. So the NASA reps brought the tape to the reservation, where the rest of the tribe listened and laughed, but refused to translate the elder’s message to the moon. Finally, NASA called in an official government translator. He reported that the moon message said,

«Watch out for these guys; they’ve come to steal your land.»

De to ulvene II

september 24, 2006

I dag fant jeg en litt annen versjon av historien om de to ulvene på nett, og den sier også at opprinnelsen til denne historien er Navahoindianerne. Jeg liker spesielt godt den knappe avslutningen her.

An old Navajo was telling his grandson about the fight that is going on inside himself.

He said it is between two wolves:
– One is evil, anger, envy, sorrow, regret, greed, arrogance, self-pity, guilt, resentment, inferiority, superiority, etc.
– And the other is good, joy, peace, love, hope, serenity, humility, kindness, empathy, etc.

 The grandson thought about it and asked, «Which wolf wins»

The simple reply, «The one I feed»