Håpløshet – illusjon eller virkelighet?

september 29, 2006

Med jevne mellomrom dukker det opp små og store hentydninger til folk som har vært idealister, har jobbet for med miljøvern, har jobbet for en bedre verden – men som har gitt opp. De tror ikke på det lenger, er utslitt eller har blitt totalt desillusjonert.

Jeg var ung på 80-tallet. Riktignok var vi ikke 68ere, vi var verken på Woodstock eller var med å stoppe Vietnamkrigen. Men vi var medlem i natur og ungdom, gikk med «Ikke mobb kameraten min» på jakka og vi var med å stoppe apartheid og få Mandela ut av fengselet.

Allikevel var det en sånn opplevelse av håpløshet over det hele. Ja, vi kjempet, men ikke egentlig fordi vi trodde det nyttet, men fordi man burde. Vi var oppfostret på litteraturen fra 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. Jeg hadde lest bøkene om Senere Lena og visste alt om hvordan ekteskap går galt før jeg fikk mitt første kyss. Jeg hadde Knut Fallbakken sitt klamme syn på forhold i all dens ekkelhet før jeg kom inn på 16-årsgrense på kino. Og ja, det gjorde nok med meg og mitt syn på livet til at når Kay Skagen senere omtalte ham som «en bøddel i busserull» så føltes det rettferdig på mine vegne.

Men så skjedde det noe for min del. Det var så enkelt som et foredrag, eller flere foredrag av Jim Wallis, grunnleggeren av Sojourners. Han snakket om håp. Om håpsdimensjonen på livet. Det var spesielt to anekdoter han hadde som fremdeles ikke slipper taket, 12 år etter:

Stedet er Sør-Afrika. Tiden er før Apartheid falt. Jim Wallis er på et møte der Desmond Tutu taler. I salen sitter det mange mennesker, som har det til felles at de har mistet. De har mistet familiemedlemmer, de har mistet venner, de har mistet år av sitt eget liv, og de har mistet sin egen helse. På grunn av kampen de kjemper mot apartheid. Men de er ikke de eneste som er til stede. Rundt veggene står det andre mennesker, de er kledd i svart og de har alle våpen som de holder klare. De er der for å passe på. De er mennesker, men i Jims beretning er de umenneskelige, og skremmende. Ikke minst det skremmende.

Da er det Desmund Tutu stopper opp. Ser seg rundt. Flytter fokuset fra de som sitter der for å lytte til de som står rundt veggene. Han ser på dem. Så sier han:

– «Come to our side. It is not to late. We are the winning team. We are the winning team.»

 

Tutu var så sikker på at de ville vinne. For de hadde rett. Og som presten Tutu selv utrykte det – Gud er alltid på de undertrykkedes side, og derfor vil de undertrykkede alltid vinne. Jeg har lest brev han skrev til De Klerk hvor han sier det samme. Det han er bekymret for er at jo lenger tid det vil være med undertrykking, og hvor større undertrykkelsen er, jo mindre fredelig vil forandringen skje. Dette var det som hele tiden Tutus bekymring. Ikke at kampen var tapt, ikke at det var håpløst.

 

Den andre historien foregår i El Salvador. En ung kvinne jobber frivillig i en landsby. Landsbyen blir angrepet, og alle må flykte. De flykter inn i jungelen, og forsøker å holde seg i live der. Det betyr både å holde seg unna de som kommer for å drepe, og å finne mat nok å leve av. Den unge kvinnen jobber hardt. Hun gjør alt hun kan, mens frykten jager i henne jobber hun så hun kjenner blodsmaken i munnen. Hun er idealisten nordfra, som endelig har kommet ned og deler livet til de fattige i denne verden, som kjenner på sulten, frykten bland de som har det verst. Og hun gjør hva hun kan for å lindre den.

 

Flyktningene har delt seg inn i fire arbeidsgrupper. En gruppe har ansvaret for maten. En for å orden sted å sove trygt. En gruppe har ansvaret for barna. En fjerde gruppe har ansvaret for fest og moro.

 

Fest og moro. De lager fester. De ler og danser. Men den unge kvinnen er ikke med, hun går heller ned til elva og vasker tøy, henter vann, lager mat, trøster barn. Da kommer en av de andre bort til henne. Personen er sint. «Du» sier den salvadoranske kvinnen, «du gjør livet mitt ulevelig! Du lager det grått og trist inne i meg. Jeg trenger dansen, jeg trenger latteren for å overleve og ha det godt. Men du går rundt her og gir oss dårlig samvittighet når vi gleder oss.»

 

Håpløshet. Er det virkelig, eller er det en illusjon? Jim Wallis fikk meg til å tro at det er en illusjon. Det er en tilstand vi går inn i. Det er ikke så rart, for den pøses på oss. Fallbakken sine tidlige romaner er uskyldige i seg selv, men vi lever i en verden der vi oversvømmes av nyheter og informasjon, som stort sett har det til felles at de forteller en ørliten bit av virkeligheten, men de forteller den delen som gjør at alt virker håpløst.

 

Vi får se bombene som faller, barna som blir lemlestet, men vi får ikke se de le og leke uka etter. Vi får lese side opp og ned om terroren som rammet New York, og vi ser menneskene som hopper ut av brennende bygninger gang, på gang, på gang, på gang på … Men rapportene om at tusenvis av mennesker åpnet opp sine hjem for å ta imot de som hadde strandet på flyplasser rundt omkring, de var det knapt noen som fikk med seg. Og når noen vendte hatet sitt mot muslimer og angrep moskeer, så sto jøder og kristne der og holdt hender for å beskytte. Hvor stor plass fikk opplevelsen av at når en liten gruppe mennesker bruker hatet sitt for å drepe og ødelegge, så svarer millioner med sorg smerte og med å gjøre sitt for å begrense skaden, og for å trøste og gjøre det de kan for de som blir rammet.

 

Selv her i Norge skjedde en underlig ting i kjølevannet av 11. september. Jeg opplevde noe i halvåret etter som jeg aldri har opplevd verken før eller senere – bilistene stoppet for fotgjengere som skulle krysse gaten. Først trodde jeg det var tilfeldig. Men det skjedde daglig i flere måneder før det var tilbake til det normale.

 

Når de store tragediene rammer oss, enten det er en naturkatastrofe som en tsunami, eller en voldshandling som rammer oss, da er folk der. Ikke med hat, men med en enorm omsorg.

 

Så hvorfor den enorme håpløsheten? Hvor kommer den fra. Jeg tror den kommer fra handlingslammelsen. Av å sitte her og betrakte andres lidelse, uten å kunne gripe inn, uten å kunne gjøre noe. Ikke bare fordi den foregår så langt unna, men fordi det blir for mye av den. Vi sitter og tar inn over oss millioner av menneskers lidelse. Hvordan skal vi kunne bære det? Men når vi er midt i det? I det sykdom og død rammer oss, vår familie, da kan vi snu oss mot dette, og være i det. Og ja, vi komme igjennom det, med store eller små sår. En dag er latteren der igjen.

 

Men vi får ikke være med når det igjen danses i gatene i Sierra Leone. Vi er ikke med på festene i El Salvador. Alt vi ser er geværene som rettes mot folk, vi ser machetene som kapper av armer og ben. Vi ser det gang, på gang, på gang og det tar aldri slutt. For oss. Håpløshetens illusjon.

 

 

 

 

The photo is taken by yoshiko314.

14 Responses to “Håpløshet – illusjon eller virkelighet?”

  1. phalloides Says:

    Så godt et innlegg. Du får satt fingeren på det veldig mange føler overfor elendighetsfokuseringen i mediene. Vi vil gjerne hjelpe, men vi er nesten overbevist om at det ikke nytter. Det er et umettelig sluk av lidelse der ute. Mennesker lider. Naturen lider. Hele kloden trues av dommedagsprofetier.

    Man skal ha godt fokus og optimistisk gangsyn for å engasjere seg sterkt, og stadig færre ser seg i stand til det. Verden blir altfor liten og dunkel, knapt større enn TV’n. Jeg tror også et mer balansert bilde ville tjene alt og alle. Gjøre det lettere å kjempe for bedring.

  2. hugen Says:

    Optimismen, kvar finst den? Har lært litt om å vinkle positivt ved å lese aksjonshefte frå Kirkens Nødhjelp og Krigsropet. Elles prøver eg å skaffe ein viss mediebalanse ved å lese nettutgåva til Vårt Land, som gjer eit heiderleg forsøk.

  3. beatesvei Says:

    Hei begge to! Takk for tilbakemeldinger!

    Jeg tror det som må til er å lukke øyene litt. Eller som du skrive rmye om phalloides, gå ut i stillheten.

    Og så må man kjenne etter hvordan det faktisk er, kjenners det håpløst ut? Virkelig? I det eneste en kan dømme om når det kommer til slikt, ens eget liv. Er det håpløst? Og om det ikke er det, hvordan kan man si at det er det på andres vegne?

  4. Ivar Says:

    Takk Beate, det var godt å lese, jeg satt akkurat å tenkte på hvor godt det er å fortelle Pandoras eske, spesielt slutten der håpet ber pent om å få komme ut.

    En tysk kamerat har fått MS og sin aksjonsradius og hverdag drastisk forandret. Han sier det slik, med et skjevt smil:

    «Wenn die Geschwindigkeit des Lebens nicht so schnell ist, wird die Welt größer und man erhält mehr Zeit um die Großartigkeit der Welt zu bewundern.»

    ha en god dag

  5. beatesvei Says:

    Hei Ivar, jeg tror aldri jeg har hilst på deg før, men jeg har så vidt sett deg på ratatosk?

    Ja, jeg tenkte jeg skulle titte litt ekstra på Pandoras eske. Men til spørsmålet du stiller:

    «…det var håpet, håpet som aldri har forlatt menneskene. Vi vet ikke om gudene har gitt oss håpet til lindring og trøst, eller som den verste plagen av alle.»

    så opplever jeg ikke håpet som en plage😉

    Takk for det tyske sitatet og, jeg tror jeg forsto det meste. Og ja jeg tror mange kjenne seg igjen i det. Jeg gjør det ikke. Enda. Men den historien kan vel ikke fortelles før den før det har kommet til en eller annen forsoning.

    Ha en god dag du og, og takk for det du la igjen her.

  6. hugen Says:

    Slumpen ville at eg svinga om Vårt Land, og der er ein andakt om dette med håpet:
    http://www.vartland.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20061002/ANDAKT/61001002/1016

  7. beatesvei Says:

    Takk Enok. Det minner meg om tanken noen funderinger rundt ordet om at «Gudsriket er nær» – i betydningen nær her.

  8. Ivar Says:

    hei igjen, og god morgen. Heldigvis er håpet en støtte, iallefall for meg, men det gir mening og mat til undringen å tenke over hvorfor Zevs etter å ha sendt alt det onde, avsluttet sin hevn med å sende håpet. Angret han seg? Ville han at menneskene skulle leve og utvikle seg tross sin pandoranske dårskap?

    Som et apropos til bloggenes inntogsmarsj vil jeg anbefale min absolutte favoritt på nettet😉 http://www.tunichtgut.de/

  9. yoshiko Says:

    Thank you using my photo as always! 🙂

  10. red. Says:

    Glitrende innlegg. I min yrkeshverdag er håps-dimensjonen det aller viktigste verktøyet jeg har. Utne den blir jo det meste grått (vi sier svart, men grått er verre, ingen naynser, ingen fremtid, ingen gleder, ingen sorger)

  11. beatesvei Says:

    Takk for linnken, Ivar.

    red, hva slags jobb har du? Og ja, grått kan være verre, hvordan lyser man opp grått?

    yokoshiko, the pleasure is mine!


  12. […] For noen dager siden klarte jeg å skrive ned del en av prosjekt “håpløsheten er en illusjon“. Temaet har fulgt meg i mange år, og det har ligget på lur i mange debatter på nett, når det har kommet til alt fra litteratursmak til religionsdebatter (les: det ondes problem). Jeg bestemte meg for å forsøke å blogge om det etter ett innlegg hos Victoria, men det må et eller annet skikkelig spart for å få slikt ut. Sparket kom med filmen Mitt liv som hund. […]

  13. fehode Says:

    Hei Beate!
    Håp er viktig, og Natur og Ungdom har vi vel alle vært innom… Samtidig er det viktig å ikke brenne sitt lys i begge ender, og engasjere seg til langt over pipa. Jeg har fx slengt meg med på «The Fuck It Project» for å lære meg å kutte ned på det gode, som det kan bli litt for mye av, til tider: http://online-again.blogspot.com/2006/09/fuck-it-project_19.html

    Likevel: Skal man først engasjere seg, tror jeg det er viktig å ha et realistisk bilde av verden. Og ja, vi deltar i krig, og vi bomber vår egen nasjonalpark med klasebomber. Og ja, SV og Naturvernforbundet *går* nå inn for gasskraftverk uten rensing. Klimaet *er* løpt løpsk, og de fattige svarte i Sør-Afrika *har* det verre enn i apartheidtiden.

    Vi kan ikke virre rundt i skogen med kart over T-banenettet, eller med et kart som ikke stemmer med terrenget. Da lurer vi oss selv, og vi lever i en illusjon, der vi engasjerer oss bare for å ha noe å gjøre. Da kan vi like gjerne se TV.

    De stille stundene som er nevnt her, naturen, kjærligheten og alt annet som er fint er viktige støttepunkter, enten man engasjerer seg eller ei. Med håpløsheten som en grense, kan man likevel få utrettet en hel del. Men man må vite å sette sine egne grenser!

    Fortsatt god søndag!
    ..og husk: det er von i hangande snøre!🙂

  14. Shoaib Says:

    takk for et flott innlegg!


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: