Eventyr om tidsklemma

oktober 31, 2006

Jeg fant igjen en bunke med småfortellinger jeg har jobbet med tidligere. Noen hadde jeg helt glemt, andre husket jeg, men ikke godt nok til å fortelle. Jeg har sittet og kost meg, mest av alt med små skapelsesmyter og det man på engelsk og fransk kaller porqua historier. (Staves det slik?) Jeg har ikke noe godt ord for dem på norsk.

Det er noen temaer som går igjen – Hvordan lyset kom til jorden. Hvordan de første historiene kom til menneskene. Hvordan det ble mennesker på jorden. Hvordan ondskapen kom til jorden. Hva som ville skjedd om ingen døde. I disse «tidsklemmetider» kan man få seg til å tro at dette er et nytt problem. Men så dukker denne gamle historien opp, som viser at det var visst slikt før og. Faktisk enda verre. Og at vi er heldige som hadde Maui, for ellers hadde vi neppe hatt tid til å kaste inn et par blogginnlegg i ny og ne.

Maui muri fanger solen(fra Knots/Polysnesia)

Maui muri satt og så på folket sitt. Uansett hvor hardt de jobbet så fikk de ikke utført alt de skulle – det var rett og slett ikke lyst lenge nok. Maui mori sa, «Det er ikke nok tid. Mennene rekker ikke å fange fisk, og kvinne rekker ikke å lage mat. Solguden Ra reiser for raskt over himmelen. Jeg må få Ra til å bevege seg saktere.»

Han fant frem kokosnøtt fibere, og sammen med brødrene sine laget han et langt rep. Så la han seg ned og ventet på Ra. I det Ra kom frem forsøkte han å kaste repet rundt ham, men repet det røk og Ra kom seg unna. Han fløy videre over himmelen like raskt som før.

Da laget Maui muri en nytt rep. Det var av sterkere kokosnøtt strenger. Disse tok han og lagde en enda sterkere rep, men også denne gangen kom Ra seg løs.

Da satte Maui muri seg til å tenke. Etter en lang stund spurte han søsteren sin Hina om hun kunne gi ham litt av håret sitt. Han kuttet av lange hårstrå, og knyttet dem til et veldig, veldig sterkt rep. Så reiste han østover, for å få øye på Ra i det samme han kom frem. Når solguden kom kastet Maui muri en løkke rundt Ra sin hals og holdt ham fast. Ra ropte og han sparket, men samme hvor mye han forsøkte kom han ikke løs. Da han forsto at han var fanget spurte han Maui muri hva han ønsket.

«Du må bevege deg saktere over himmelen slik at vi får mer tid til å gjøre det arbeidet vi trenger å få gjort. Lov meg det, så skal du slippe fri.» Ra lovet det. Fra den dagen har menneskene hatt mer dagslys slik at de får gjort arbeidet sitt.

For å være sikker på at han holdt ord så lot Muri noe av Hinas hår bli hengende på sola. Du kan fremdeles se dem. Det er når sola går ned, og de siste strålene er igjen på himmelen.

 

 Takk til MOMO for lån av bildet.
Det er et maleri.

De fines forskjellige typer gåter. De gåtene som brukes mest, «vitsegåter» og tullegåter er ikke det man kan kalle «ekte gåter». Men det gjør jo ingenting. Jeg husker godt de tre første gåtene jeg lærte. Det var mamma som lærte meg dem, og det var at typen tullegåter. De var som følger:

Hva ligger 20 meter under jorda og spiser stein?

Hva hopper fra tre til tre og er rødt?

Hva hopper fra tre til tre og er blått?

Søkeord å filosofere over

oktober 30, 2006

En god kilde til underholdning er det å kikke på hvilke søk som har blitt gjort for å komme til bloggen, ikke sant? Selv ble jeg litt stolt da noen sa de hadde søkt på «Beates» og kommet rett hit. Andre søkestrenger er rene 6-ordsromaner.

 Spesielt heldig har jeg vært med de såkalte eksistensielle spørsmålene folk stiller på google, det hadde jo vært fint om bloggen min kunne gitt svar på noe av dette, men jeg tror jeg bare må undre meg med.

hvordan leve lykkelig?
hvordan lage barn
hvor kom den første hamsteren fra?
Har homofile det bra nå?
«Hva er skjebne»
hvordan leve
«hva er dette»
hvorfor kan ikke jeg

 

Ja, si det?

 

The photo is taken by yoshiko314.

Temaet er tvangsekteskap, og Inanna har vært på høring spørrerunde. Det er anbefalt lesning.

Er vi i ferd med å la noen vedta denne loven helt uten protester? Jeg har så vidt vært inne på tvangsekteskap i en bisetning her. Liberalisten har skrevet et godt innlegg for en tid til bake. Om man skal ha nye lover om visum og opphold, så mener jeg fremdeles veien å gå er å gjøre det lettere å få visum til landet, ikke vanskeligere. Jeg har baren som skal finne seg partnere om noen år, jeg krever at de skal kunne velge fritt, også utenfor Norges grenser.

Flere om tvangsekteskap:
Noreg seier nei til russisk kjæraste
Kjærestevisum behandles 04.desember

A man is playing golf in Ireland. «Whack», the ball slices off the green, and into the bushes. He goes looking into the bushes, and finds a little feller all dressed in green, big buckle shoes, lying unconscious with a big knot on his forehead.

 

«Sweet Jesus, I’ve hit a leprechaun!» says the man. He gets a cold rag, props the little fella up. The leprechauns comes out of it, sees he’s being held by a mortal. «Ach, I’m all right, I’m foin, Right as rain, thank ye, I’ll be going now». The golfer says «Terribly sorry. Are you all right, do you need a doctor now, is there anything I can do?» «No don’t worry yourself, I’m foin, have a nice day.»

 

Quick as a flash, the leprechaun scoots into the hedges, and is gone. The golfer, feeling bad for the fellow, waits a bit, and then continues with his game.

 

As he’s leaving the Leprechaun thinks to himself-

«Now that was a daecent sort of fella, none of your «show-me-your-pot-o-gold, give-me-three-wishes» stuff here, just honestly consarned. Now, he deserves 3 wishes!» The leprechaun points at the Golfer- «May ye never need for Money, May ye have a great golf game, and may ye have a fantastic sex life!»

 

A year and a day goes by, and the golfer is back out on the field, knocking the hell out of the ball. The Leprechaun shows up, the Golfer says «ach, I’m so sorry about the whack on the noggin, are ye all right?» «I’m grand, don’t worry….how about yourself, are you doing all right?» The golfer smiles «aye, it’s the most amazing thing, since last year I’m golfing like a pro, 9 under par!» «And how are you for money, smiled the Leprechaun?» «Terrific, every time I put my hand into my pants, I find the money for anything I need!». The leprechaun winked, «And speaking of pant’s, how’s your sex life?» The golfer blushes, looks around to see if anyone’s listening, «Not bad, 2 or 3 times a week!» The Leprechaun sputters- «Only two or 3 times a week?» The golfer looks down wryly- «well, that’s not bad for a Catholic priest from a small parish!»

 

 

 

Hvor ble idealismen av?

oktober 27, 2006

Det er en del blogginnlegg rundt omkring som handler om idealismen som sluknet. Eller om resignasjonen som har satt inn, etter ungdomsår hvor man trodde verden ville bli et bedre sted, om man bare jobbet for det. Og så jobbet man. Men hva nå? Når man ser at det ikke nytter? Marion har et slikt godt innlegg i forbindelse med FN-dagen.

Benedicte Hambro heter en forsk forteller, forfatter og folkehøyskolelærer. Hun har en historie (opprinnelig fra Grundtvig?) som jeg aldri klarer å huske i detalj. (Jeg går i surr i akkurat hva gavene er.) Men den er omtrent slik:

I et av hulrommene under Yggdrasil bor det tre kvinner. Urd, Skuld og Værande, de tre nornene som følger menneskene gjennom livet, fra fødsel til død. Når et barn blir født, så tennes det et lys, lyset blir gitt til foreldrene og de må passe på det til barnet er i stand til å gjøre det selv. Barnet vokser opp, blir ungdom, og en dag er det klar for å ta vare på lyset sitt. Den dagen får det unge mennesket tre gaver av nornene:

Idealisme, pågangsmot, livslyst.

Så går tiden og det unge mennesket er ikke lenger så ungt. Da kommer det en tid hvor nornene gir sin andre gave:

Skeptisisme, rasjonalitet, pessimisme.

Årene blir mange og mennesket blir gammelt. Da er det tid for den siste gaven:

Klokskap, visdom, fortellerevne.

Og disse gavene varer, helt til den dagen lyset slukner.

****************

Man kan bli ganske oppgitt over seg selv når en ser en del av kraften i sin egen idealisme forsvinne. Men jeg tror man må forsone seg med at det er en naturlig utvikling, som de aller, aller fleste av oss går igjennom. Om man liker det eller ikke, så er det en del av det å bli voksen. Om man går rundt og bekymrer seg for det, eller også anklager seg selv for det så tror jeg man gjør seg selv en bjørnetjeneste. Jeg tror man må forsone seg med det, først da er man i stand til å få øye på den igjen, for jeg tror ikke den er borte. Jeg tror den bare tar en annen form, og at man kan se på den med eller gjennom den voksnes gaver. (Ja, for det er gaver!)

Også kan man trøste seg med dette diktet:

Til en mann som ingenting kan:
Fjell er fjell
vann er vann og
trær er trær.

Når han har studert og kan lite grann;
Fjell er ikke lenger fjell
vann er ikke lenger vann og
trær er ikke lenger trær.

Til en mann som omsider har forstått;
Fjell er iglen fjell
vann er vann og
trær er trær.

-Anonym

Det er etter hvert flere som blogger om ME. Into Orbit har en nyhet fra Dagsavisen jeg ikke har fått med meg andre steder på nett: Brustad har bedt om at har bedt om en faglig anbefaling fra Sosial- og Helsedirektoratet basert på rapporten Nasjonalt kunnskapssenter la fram i juni.

Lothiane har skrevet ned en dag slik den ofte er. Jeg kjenner meg godt igjen i den, i hvor mye ting koster som for andre er små selvfølgeligheter, som å ta en tur på butikken, og lage middag. Det siste året mitt derimot, har jeg hatt det man kaller alvorlig ME, og livet er ganske forandret. I forbindelse med at jeg tok kontakt med kommunen for å høre om det var noen hjelp å få skulle jeg skrive ned hva jeg ikke var i stand til å gjøre i løpet av en dag. Det viste seg at det var lettere å skrive ned hva jeg kunne gjøre. Slik ble det seende ut:

I dag er jeg i stand til å gjøre følgende:
– gå til og fra toalettet selv og pusse tennene selv. (På dårlige dager er dette problematisk.)
– dusje og vaske håret, ca en gang hver 14. dag. En lett vask noe oftere.
– tannlege/lege når dette er helt nødvendig, men dette tar på og gjør meg dårligere, må ikke skje oftere enn en gang i måneden, helst sjeldnere.
– reise lengre med bil når det er mulig med absolutte hviledager etterpå – jeg har vært borte hva hjemmet to ganger siden jul på denne måten, og det ser ut til å ha gått bra.
– kortere eller lengre perioder ved pc til uforpliktende surfing og skriving, se film (uten lyd) og lignende. Dette gjør jeg daglig mua av de dårligste periodene.
– snakke litt i telefonen, ca en gang hver 14. dag.
– snakke i 5-20 minutter med en venn som er innom på gode dager.
– i perioder med mange gode dager, sitte sammen med ungene og spise et måltid mat av og til.

Jeg er ikke i stand til å:
– å gjøre innkjøp
– rydde opp etter meg om ting faller på gulvet, rundt senga, brukte klær, på badet osv.
– vaske mine egne klær.
– skaffe meg mat. (På gode dager kan jeg smøre brødmat selv, når det er ferdig oppskjært og satt frem.)
– skifte sengetøy.
– forholde meg til leger, trygdekontor ol.
– betale regninger, ordne papirer, ligning og lignende.
– reise til lege, tannlege og lignende på egenhånd.
– holde kontakt med venner og familie, kjøpe gaver og lignende.
– vær sammen med mine egne barn over lengre tid, skaffe dem mat, legge dem, skifte plaster, følge opp skole og lignende. På dårlige dager ser jeg ungene lite, da tåler jeg bare en 5-10 minutter før kvalmen og smertene kommer. På gode dager går de ut og inn av rommet, og kan sitte i senga mi og lese, gjøre lekser mm.
– være i rom der mer enn en person snakker av gangen.
-være i rom med mange lyder.
-være i nærheten av «sterke» lukter. (Sterk lukt er alt fra parfyme til glanset papir, trykksverte, lukten av sminke og det meste annet som man overhode er i stand til å kjenne.)
– forholde meg til mange mennesker.
– snakke i lengre perioder.
-reise meg og stå opp fra senga oftere enn 2-6 ganger om dagen.

Det store problemet når man har ME/CFS er at man blir dårligere av aktivitet og sansestimuli. Med dårligere menes økt kvalme, influensafølelse, smerter, dårligere kognitiv funksjon (afasi, stamming, hukommelsestap mm), økt sensibilitet for lys, lyd, lukt og berøring, stress, emosjoner mm. I verste fall vil man også bli sykere, det vil si at man tåler enda mindre. Målet er å være mest mulig symptomfri, fordi det betyr at man ikke blir utsatt for aktivitet eller stimuli man ikke tåler, og kroppen er i stand til å lege seg.

Svært korte historier

oktober 26, 2006

På barneskolen fortalte læreren min meg om en annen lærer som alltid ville ha korte, konsise stiloppgaver. En dag fikk han denne:

Kua til lampa spente, Ålesund ned brente.

Han fikk visstnok en «S» på den.

Vi Gaiman sin hjemmeside så fant jeg dette hos Wired:

Very Short Stories

We’ll be brief: Hemingway once wrote a story in just six words («For sale: baby shoes, never worn.») and is said to have called it his best work. So we asked sci-fi, fantasy, and horror writers from the realms of books, TV, movies, and games to take a shot themselves.

Deretter følger det mange herlige små historier.

Mine favoritter:

Longed for him. Got him. Shit.
– Margaret Atwood

With bloody hands, I say good-bye.
– Frank Miller

It cost too much, staying human.
– Bruce Sterling

The baby’s blood type? Human, mostly.
– Orson Scott Card

Tick tock tick tock tick tick.
– Neal Stephenson

Thought I was right. I wasn’t.
– Graeme Gibson

Jeg får litt Haiku følelsen, men det er vanskeligere, om enn mer fascinerende. Dette fikk jeg lyst til å forsøke selv.

Boggerne kommer. Ordene tar aldri slutt.
Bloggerne kom. Tar ordene aldri slutt?
Bloggerne er her. En uendelig svadastrøm.
Livet er nå. Døden i går.
Jeg leste brevet. Nå elsker jeg.

Hva med deg, hva kommer du opp med?

Nestekjærlighet.no

oktober 25, 2006

Om du ikke har vært innom, ta turen.

En omvendt drøm

oktober 25, 2006

Det var en drøm fylt av ting som skjedde: Møte med barna, rote bort barna, tyverier, jobbintervjuer, ut å jobbe på reportasje, og så til slutt satt jeg i et langt tog og ventet på at noen skulle skje, mens jeg reiste. Jeg ble hentet av en kvinne, toget stoppet og vi kom til et lite hus ved et vakkert fjell, mens toget fremdeles stod og ventet bak – på oss. Vi gikk gjennom det lille huset som var en restaurant rundt et kontor, og ut på den andre siden der det sto en liten vogn, slik man har på tivoli. Vi satte oss i vogna og kjørte inn under et tak rett under fjellene, og der hadde noen skåret ut i de tre trollhodene fra Asbjørnsen og Moe, presidentveggen fra USA og masse mer som jeg ikke fikk med meg for det var store gode åpne luker ut, og sola skinte ute og her var det mørkt, og jeg kjente den svale vinden i nakken, og selv her varmen fra sola og jeg tenkte at nå er jeg så trøtt så trøtt, og i det vi kjørte ut i hagen igjen tenkte jeg at nå, nå kunne jeg til og med ha sovnet i en stol her ute mens jeg bare satt og kjente sola som varmet og vinden som svalet, og det må være deilig, som å være barn igjen. Og kvinnen sa – du har ett minutt til å skrive om det du så og opplevde der innunder taket. Og jeg satte meg ned og skrev, og tenkte at nå sovner jeg…

 

Og dermed våknet jeg frisk og uthvilt, og her sitter jeg og skrive.

 

Ukas gåte: Mynten

oktober 24, 2006

En mektig konge blir gitt en mynt, han leser på den og blir urolig.

En fattig kuet mann blir gitt den samme mynten, han leser på den og blir rolig.

Hva står det på mynten?

Dagens lille surfetur

oktober 24, 2006

Baghdad burning er på nett igjen, og skriver faktisk om det samme som Hjorten og Vampus, Lancet-studien. Ny Tid skriver om Baghdad burning det å gi ut en bok uten å vite hvem forfatteren er.

Reality Challenged har skrevet om Somalia, sånn til folkeopplysning.

Madam and Eve har småmorsomme streker i forbindelse med Madonnaer som adopterer i Malawi. Fra 13 oktober og litt fremover, du må nesten bla og lete litt.

Noen som husker filmen og «BE – SKITNE, SYNDIGE MEG«? Tiqui har skrevet noe om sin venn som var i samme situasjon, og som også endte med å ta livet av seg.

A young Lutheran Minister found himself in a automobile collision, but confident in his faith, he was ready to see the pearly gates. But found himself in front of the Gates of Hell.

Old Scratch was there to greet him.

– I, I, I don’t understand, Why am I here? There’s been a mistake!
– Tut, tut, lad, that’s why I’m here to greet you. Come let’s take a little walk.

Old Scratch led the Lutheran minister to a room and opened a door and sitting there in the only chair…

– Good heavens you are Martin Luther! What are you doing here in Hell?

Martin looked at Old Scratch.

– Yes go ahead Martin take him around for me.

 Martin Luther led the young minister to another small room and opened the door and there at…

– Good heavens, Reverend Luther that’s the Apostle Paul sitting there, I don’t understand?

The Apostle Paul looked up.

– Another one Martin?
– Afraid so Paul, will you tell him?
– Ok, well young fellow, you can only enter the kingdom of heaven through works, I was wrong teaching ‘Faith not Works’. Sorry about that.

Kjøpmannen i Venedig

oktober 21, 2006

Jeg må ha vært 14-15 år da jeg leste Shakespeare stykket Kjøpmannen i Venedig.  Men jeg husker tre ting: Spenningen i hvordan Portia skulle klare å redde livet til Antonio. Hvordan jeg syntes Bassanio var en gjøk, og sist og ikke minst jøden Shylock og hans monolog som jeg har lagt med på slutten av dette innlegget.

Situasjonen til Shylock, og hvordan Shakespeare makter å gjøre hans hat så forståelig i en tid med stor antisemittisme var jeg nok ikke i stand til å reflektere over selv. Men den jeg leste stykket sammen med påpekte det for meg, og alltid siden når jeg har tenkt på dette stykket så er det dét jeg har sittet igjen med – jøden som ble behandlet som et umenneske, og som bestemte seg for å handle deretter.

Nå har jeg sett filmversjonen fra 2004 med Al Pacino som Shylock og Jeremy Irons som Antonio. Og den var god. Veldig god. Og bildet mitt av Shylock ble personifisert til fulle av Pacino. I ekstramateriellet sier han det selv: Mange ganger har han blitt tilbudt rollen som Shylock, men alltid har han takket nei, for stykket balanserer på en hårfin kant – og den kan veldig lett (og har ofte blitt) presentert som et antisemittisk stykke. Men han gikk for denne produksjonen fordi han trodde den ville klare å vise mer en dette, og det har den gjort. For her er det ingen helter, alle er fulle av feil, fordommer, hovmodighet og tilkortkommethet. Som jeg husket det fra min lesning 20 år tilbake, den mannlige helten er den største gjøken av de alle. De eneste som kommer godt ut av det er de to damene, mennene hadde det vært kjekt om hadde blitt igjen i 1600-tallet. Men nei, de er nok med oss fremdeles, både i skjørt og bukser.
Så hurra for Shakespeare, hurra for evnen til å se, og for evnen til å sette slike ord på verden at de lever i 400 år. Og Hurra for Michael Radford, Al Pacino, Jeremy Irons og Lynn Collins som har levert en film det er vel verdt å se.

Tilføyelser etter å ha sovet på det: Da jeg var 14 ble jeg fascinert av Portia som greide det mennene ikke klarte, å se hvordan man skulle få hindret Shylock å ta livet av Antonio. Men utover det så var det kanskje ikke så mye beundringsverdig i Portia heller? Og hennes tale til Bassanio der hun gir alt av gods, gull, tjenere og seg selv til denne gjøken av en levemann, den klinger heller dårlig i dag.

En annen ting som var nytt for meg, og som jeg trengte litt tid til å ta innover meg er hvordan Shakespeare i stykket lar «allmennhetens» holdninger komme frem, tar de på alvor og trekker frem konsekvensene inntil de blir avslørt i deres uforstand. Det er her denne filmversjonen er så stor – for det er så tydelig både i Shylocks monolog, og i rettssalen at det er en logikk i det han sier. Og dette er det første litterære verket jeg vet om som trekker inn slaveri som noe barbarisk, i en tid der motstanden mot slaveri var noe små protestantiske grupperinger kjempet for i England? Men til den kjente monologen:

SALARINO
Why, I am sure, if he forfeit, thou wilt not take
his flesh: what’s that good for?
SHYLOCK
To bait fish withal: if it will feed nothing else, it will feed my revenge.
He hath disgraced me,
and hindered me half a million;
laughed at my losses,
mocked at my gains,
corned my nation,
thwarted my bargains,
cooled my friends,
heated mine enemies; and what’s his reason?
I am a Jew.
Hath not a Jew eyes?
hath not a Jew hands, organs, dimensions, senses, affections, passions?
fed with the same food,
hurt with the same weapons,
subject to the same diseases,
healed by the same means,
warmed and cooled by the same winter and summer, as a Christian is?
If you prick us, do we not bleed?
if you tickle us, do we not laugh?
if you poison us, do we not die?
and if you wrong us,
shall we not revenge?
If we are like you in the rest,
we will resemble you in that.
If a Jew wrong a Christian,
what is his humility?
Revenge.
If a Christian wrong a Jew,
what should his sufferance be by Christian example?
Why, revenge.
The villany you teach me, I will execute, and it shall go hard but I will better the instruction.

I disse ukene ulmer og raser det rundt temaet innvandring og vold. Forslagene som kommer for å løse dette problemet rammer både kvinnene som er utsatt for vold og hel men i mindre grad de som utfører volden. Da er det en lise å lese det korte intervjuet med Knut Storberget i dagens Ny Tid. En fjerdedel av Norges kvinner blir utsatt for vold eller trusler om vold. Og i stedet for å akke og stønne over forferdelige muslimer så går Storberget til poenget – vold mot kvinner. Alle kvinner. Og i stedet for å kreve regler og fengselsstraffer som kiler godt i ørene, så foreslår Storberget endringer hos politiet og i det juridiske systemet som faktisk kan være en hjelp for kvinnene. Hvorfor er dette viktig for ham? I disse Døving dager så er svaret ganske befriende det og: «Volden mot kvinner blir diskriminert i vårt rettssamfunn, fra etterforskning til dom og soning. Å gjøre noe med dette er min likestillingskamp.» Ukas store bukett med roser går til Storberget.

Noen høydepunkter fra et lite intervju:

– Tenk deg at hver fjerde kvinne etter fylte 15 år opplever vold eller trusler om vold. Men det oppstår ingen folkeaksjon av den grunn. For denne volden skjer ikke i gjenger eller på Aker brygge. Det skjer i det stille. Nå må vi ta den gjengen med mannfolk vi aldri ser og aldri snakker om.

– – –

Storberget har i det siste tatt opp familievolden med landets politimestre. Han mener det også er tid for en kulturendring i politiet.

– Det er den synlige volden som får mest oppmerksomhet. Og slik blir også dette en svært viktig likestillingssak. Volden mot kvinner blir diskriminert i vårt rettssamfunn, fra etterforskning til dom og soning. Å gjøre noe med dette er min likestillingskamp.

– Hva med strengere straffer?

– Joda, Fremskrittspartet vil ha det, og på noen områder er jeg enig. Men hva hjelper strengere straffer når for eksempel bare en liten promille av voldtektsmennene i dette landet blir straffet? Vi må få et system som ivaretar kvinnenes rettssikkerhet på en bedre måte, sier justisministeren …

Rosene er selvfølgelig fra Max Havelaar.

Iskwew skriver i et innlegg at hun sier fra seg privilegiet det er å føde barn, og at løsningen er ganske enkel: Null sex.

Jeg på min side vet hvordan disse privilegiene oppsto, og da det å kjenne til historien ofte er en god måte å forstå dagen i dag på, kan jeg jo dele det med dere.

Det var en gang at mann og kvinne ble skapt vel forlikt og like-stilte. Det vil si, de var like sterke, fødte barn begge to, lagde mat begge to, og alt var såre vel. Med ett unntak. Da de sloss varte det vel og lenge. Kvinnen fiket til mannen, mannen fiket til kvinnen, kvinnen slo til mannen, mannen slo til kvinnen, kvinnen kastet mannen gjennom rommet, mannen kastet kvinnen gjennom rommet. Eller omvent. Mannen fiket til kvinnen og kvinnen fiket til mannen, osv. Helt til de begge var lei og satte seg ned og fant ut av det på en annen måte, eller endte opp i en het omfavnelse. Alt ettersom. Luften ble i alle fall klaret og de fortsatte videre som seg hør og bør.

Helt til en dag. En dag ble ikke mannen venner igjen. Han ble sur. Og han begynte å gruble og tenke. Han var lei av disse evige kranglene som utartet seg til lange slåsskamper og litt etter litt fikk han lyst til å få en slutt på det.

Så han gikk ut av huset, opp trappen og inn til Gud. Der oppe la han frem saken, og sa at han var lei, at det burde være slik at en var sterkere enn den andre, slik at disse kampene ikke varte og rakk i dagevis. Om nå Gud bare kunne gjøre ham litt sterkere, så skulle han sørge for at ting roet seg litt fortere. Jo, ja. Det endte med at Gud sa ja, og mannen gikk fornøyd ned trappa og inn i huset sitt igjen. Så ventet han.

Han behøvde ikke å vente lenge, allerede neste dag kom kvinnen hjem og var sur for noe han hadde gjort, og hun fiket til ham. Han fiket tilbake. «Au» sa kvinnen «hva var det?». Kvinnen slo mannen, mannen slo kvinnen. «Au», det skjedde igjen. Så tok kvinnen et godt grep i baken på buksa til mannen med den ene hånden, og oppe i hårrota med den andre, og skulle til å kaste ham veggimellom, men nei, han var for tung. «Hva pokker har skjedd her» sa kvinnen og prøvde igjen. Mannen bare satte seg ned og sa: «Hør her», og så fortalte han hva som hadde skjedd.

Kvinnen ble selvfølgelig rasende, hun gikk ut døra, opp trappa inn til Gud og spurte hvem i alle dager han trodde han var og hva i alle verdener han hadde gjort nå, og at han der og da fikk ta og gjøre tingen om slik at de var som før. «Det går ikke», sa Gud, «jeg lovet mannen at han fra nå skulle være sterkere enn kvinnen, og det kan jeg ikke gjøre stort med. Et løfte er et løfte.»

«Ja vel», sa kvinnen «skal det være på den måten så skal jeg nok finne på noe». Dermed snudde hun på hælen gikk ut døra, og ned trappa. Så fortsatte hun nedover og nedover til hun kom til døra til helvete. Der gikk hun inn og så stod hun foran fanden sjøl. Der la hun frem saken, og der fikk hun gode råd, så like etter var hun på vei oppover igjen, og snart sto hun foran Gudfader og la frem sitt ønske som skulle veie opp for den styrken hun hadde mista. Ja, jo, det var nå rett og rimelig sa Gud, versegod, her er de to nøklene du vil ha. Da smilte kvinnen, tok imot nøklene, gikk ut døra, ned trappa og hjem.

Da mannen kom hjem litt senere var han sulten. Han bestemte seg for å lage seg litt mat, men da han tok i døra til kjøkkenet, så var den låst. «Hei», ropte han, «hva i alle dager er dette, denne døra har da aldri vært låst før? Hvordan skal jeg nå lage meg mat?». «Ha», sa kvinnen, «Gud har gitt meg nøkkelen til kjøkkenet, og heretter når du vil ha mat må du spørre meg». Mannen likte ikke det helt, men han tenkte som så at bare de fikk kost litt, så ville nok kvinnen være i humør til å gi ham tilgang til kjøkkenet, så han tok i soveromsdøra og sa at litt kyss og klem kunne passe seg. Men den døra var også låst. Da ble han for alvor redd og sint og løp ut av huset opp trappa og inn døra der Gudfader fremdeles satt så allmektig. Mannen tagg og ba om at ting måtte bli som de hadde vært, men samme hvor mye han ba så fikk han bare det ene svaret: «Et løfte er et løfte».

Og fra den dagen har det vært slik, at mannen er sterkest men kvinnen, hun har nøklene til kjøkkenet og soverommet med alt det innebar av alt fra hete omfavnelser til fødsler og barnestell.

Ukas vits: Svømmebassenget

oktober 19, 2006

…RING))))….RING))))….RING))))…

**Pick Up** «Hello?

«Hi honey, this is Daddy, Is Mommy near the phone?»
«No Daddy, She’s upstairs in the bedroom with Uncle Frank.
After a brief pause, Daddy says, «But honey, you haven’t got an Uncle Frank»

«Oh yes I do, and he’s upstairs in the room with Mommy, right now»

Brief Pause

«Uh, okay then, .this is what I want you to do. Put the phone down on the table, run upstairs and knock on the bedroom door, and shout to Mommy that Daddy’s car just pulled into the driveway»

«Okay Daddy, just a minute»

A few minutes later the little girl comes back to the phone.

«I did it Daddy»

«And what happened honey?» he asked

«Well, Mommy got all scared, jumped out of bed with no clothes on and ran around screaming. Then she tripped over the rug, hit her head on the dresser and now she isn’t moving at all!»

«Oh my God!!! What about your Uncle Frank?»

«He jumped out of the bed with no clothes on too. He was all scared and he jumped out of the back window and into the swimming pool. But I guess he didn’t know that you took out the water last week to clean it, he hit the bottom of the pool and I think he’s dead»

***Long Pause***
***Longer Pause***

Then Daddy says,
«Swimming pool??…Is this 555-7039??

Ukas gåte: Vått

oktober 18, 2006

Hva blir våtere og våtere jo mer det tørker?

Rabbinerens katt

oktober 18, 2006

Jeg har nettopp lest en nydelig tegneserieroman. Den heter Rabbinerens katt, er av Joann Sfar, og dumpet ned i postkassa mi i dag fordi jeg er medlem av Serieverket, en bokklubb for tegneserieromaner. Boka er noe for alle som liker intelligent humor, jødiske historier, arabiske historier, tegneserier, katter eller religiøse spørsmål. Marjane Satrapi, tegneren og forfatteren av den vidunderlige Persepolis sier han er et geni. Det kan godt være, han er i alle fall noen som er vel verdt å legge merke til, og lese. (Satrapi sin roman kan man få med som innmeldingspremie i nevnte bokklubb. Den er også verdt et bekjentskap, og er blant annet en fantastiske beskrivelser av å vokse opp i Iran på 70- og 80-tallet.)

Høydepunktene for meg var kattens diskurs med en rabbiner om jødisk skikk og bruk og Talmudtolkninger, der det er helt klart er katten som kommer best ut. Også den siste historien, om en enslig fars utrbrudd og tungsinn over å miste en datter slutter som seg hør og bør – som en fest med både musikk, vittigheter, dypsindigheter og en aldeles herlig preken.

Sånn, nå har jeg gjort min plikt og sagt ifra, nå skal jeg titte litt her og litt der i boka på nytt.

Linker:
Meow Mix – Joann Sfar on his graphic tale of a clever cat in 1930s
Algeria.
Talking cat takes on Torah

Ting jeg fattet for seint

oktober 17, 2006

Sexy har tagget meg med “ting jeg fattet for seint”, og nå har jeg begynt å synes at meming er gøy. Takk Sexy. 🙂

Det er mange ting jeg ikke forsto som barn. Nei, jeg skjønte heller ikke ketchup-vitsen, men lo godt og lenge av den allikevel. Og hvilke vitser skjønte jeg egentlig på den tiden?

Svensk barne-tv: Jeg misforsto for det meste engelske ord, men til det litt mer finurlige, så trodde jeg at man på svensk barne-tv annonserte med «Kom nu! Vart då? Kom kom ja, mitt fina slott». Det var mystisk og vakkert, og jeg er ikke sikker på om jeg liker fasiten jeg fikk 20 år etter på hva de faktisk sa bedre: «Kom nu! Vart då? Barnprogram i TV2!» Og selv ikke 30 år seinere kan jeg for mitt bare liv skjønne at det faktisk var det de sa. Jeg er ganske sikker på at min tv, den snakket om vidunderlige, mystiske slott.

Ingen dåp, intet navn: Jeg husker godt da jeg i 1. klasse proklamerte for en jente i klassen at nei, hun kunne ikke hete noe som helst, for hun var ikke døpt, og det var når man ble døpt man fikk navn. Men ja, jeg var flau da jeg skjønte at det var helt feil.

Utale av engelske ord: Jeg sier fremdeles Madrake med vekt på den norska a’en, og jeg retter ikke sønnen min når han leser George med god norsk uttale når han sitter i Frøken Detektiv. Eller var det Dektdektiv det het?

Men de tingene som jeg ikke fattet, og som jeg senere har fattet og faktisk husker handler selvfølgelig om sex, seksualitet eller kropp.

Tannbørsteautomaten: Jeg er vokst opp på pub. Det var puben til pappa. Der var det mye stas, jeg er vokst opp mellom flipperspill, dataspill, omreisende skuespillere i riksteateret og gamle alkoholikere som kjøpte sjokolade og bursdagsgaver til meg. Også var det tannbørsteautomaten på do. Den var jeg ganske fascinert av, men da jeg aldri trengte en tannbørste mens jeg var der, så fikk jeg aldri prøvd den. Jeg så aldri noen andre kjøpe seg tannbørste heller forresten. Jeg var godt voksen da jeg var tilbake igjen i den gamle puben. Automaten hang der fremdeles, og denne gangen tok jeg meg til tid å lese skikkelig på den. Med brunt på hvitt sto det med store bokstaver: DUREX.

Gamle regler blir som nye: En vårdag var jeg på vei opp Markveien på Grünerløkka da jeg tok meg selv i å mumle på en gammel barneregle: Hong Kong høl i dong. Da skjønte jeg plutselig hva det egentlig var jeg sa. Det ble en av de reglene jeg ikke har lært videre til ungene. Mannen derimot har kommet trekkende med denne som jeg heller ikke har forstått før nylig:

Melkebutikk,
melkebuttikk,
hemmelig rom,
brannstasjon,
luftkanon.

Nei, ikke engang den, altså. Ei heller denne:

Per Per-pinne,
stengte rotta inne,
ramla på ei fjøl,
og tukla med seg sjøl.

Men jeg trøster meg med at ungene har denne:

Heia den som vinner,
buksa full av pinner.

Pøh. Vi sa da i alle fall buksa full av kvinner. Og det skjønte jeg. Det måtte jo være ganske fælt. Hm. Akkurat nå slår det meg at jeg nok tok feil der og.

Jeg tagger videre Olava som skal få fortelle om sine statúer og linoléumen sin, samt annet hun måtte komme på. Også tagger jeg og Heidi med Muntlig fortellerkunst, Enok i Hugen blogg, phalloides med litt av hvert og Vea og er spent på hva de kommer opp med.