Håpløshetens illusjon II: To filmer, én bok og ett eventyr

oktober 4, 2006

For noen dager siden klarte jeg å skrive ned del en av prosjekt «håpløsheten er en illusjon«. Temaet har fulgt meg i mange år, og det har ligget på lur i mange debatter på nett, enten det har handlet om litteratursmak eller religionsdebatter (les: det ondes problem). Jeg bestemte meg for å forsøke å blogge om det etter et innlegg hos Victoria, men det må et eller annet skikkelig spark til for å få slikt ut. Sparket kom med filmen Mitt liv som hund.

Jeg hadde ikke sett denne filmen før. Men en kveld lå jeg her i senga med filmen på laptoppen og lo og gråt om hverandre. Det gjorde hele tiden vondt. Å se denne guttungen med den syke, sinte mora bli sendt hit og dit. Det var også vondt å se mora. Kanskje mer enn jeg noen gang kunne ha opplevd tidligere så krøp både sinnet hennes og fortvilelsen hennes langt under huden min.

Og selv om omkvedet kom gang på gang «man måste jämföra» så holdt det ikke, det var for vondt. Ingen barn skulle oppleve slikt.

Mitt liv som hund har blitt en av mine to favorittfilmer.

Den andre heter «Festen». Ja, den Festen, av Thomas Vinterberg. Hvilket helvete på jord må det være for to barn å vokse opp med slike overgrep. Hvor mange selskaper med overgriperen sittende der. Og så, når man endelig sier ifra er det ingen som vil høre. Vil virkelig ikke høre. Man vil heller at du skal ta livet av deg enn å høre. Kan det være verre?

Den gang jeg kom til slutten i den tredje boka om Tora av Herbjørg Wassmo ble jeg rasende. For den stoppet der, i elendigheten. Tre bøker med elendighet, en gråhet som jeg så vidt orket å slepe meg igjennom, også lot den meg stå igjen der. På samme måte som «de realistiske» 70-tallesromanene. Man står opp til halsen i gjørme og møkk, og kan ikke bevege seg, bare drukne seg om man vil slippe vekk.

Det finnes et gammelt eventyr om en mann som dør, kommer til himmelen, blir vist inn i tronsalen til Gud fader selv. Og der er det tomt. Gud og hele hoffet har dratt på piknik siden været er godt lysten på en tur vekk var til stede. Så han setter seg i et hjørne og venter. Til lysten til å prøve selve tronestolen blir for stor. Så han går bort og klatrer opp. Da oppdager han at fra tronen kan han se hele verden. Han følger med på ett liv, på to liv, på tre liv, og alt han ser er elendighet. Han blir så opprørt at han kommer til å sparke til fotskammelen, og den detter ned. Han er snar til å komme seg bort til veggen igjen.

En stund etter fylles salen med lyd, og inn kommer Gud og alle med ham. Han setter seg på plassen sin, og i det samme spør han hvem som har sittet der. St. Peter kommer inn og opplyser om at bare en har vært til stede, og peker ut mannen. Mannen er beskjemmet, men han er sintere enn redd, og Gud får seg en skjennepreken om hvordan det står til på jorden, og hvordan kan han tillate dette.

Så ser Gud på mannen og sier: Det er nå bare halve historien du har sett, du får ta deg en tur ned igjen, og komme tilbake når livene er levd ferdig.

Og sånn går det.

Det finnes en film som heter Endings. Der også slutter historiene ille. Så viser det seg at filmen ikke er over allikevel, og vi får følge med enda lenger frem i tiden. Der gikk det ganske bra allikevel.

Mitt liv som hund og Festen rommer tragedien. Slik alle vår liv rommer tragedien. Men til forskjell fra bøkene om Tora så har de en dimensjon til. De har det andre som også må til for å tale sant om livet: Humor, lindring og håp. Og også at tragedier som oftest tar slutt.

Livet eier tragedien. Men en historie som bare skildrer tragedien lyver om livet. For det stopper ikke der.

4 Responses to “Håpløshetens illusjon II: To filmer, én bok og ett eventyr”

  1. red. Says:

    Det er ikke ofte jeg berømmer innlegg og skribent, men nå vil jeg gjøre det. Dette var bare vakkert, og til ettertanke.

  2. hugen Says:

    Toni Morrison skriv om det mørke og vonde, men kjærleiken er der alltid, om ikkje meir enn som eit streif, og gir eit håp som ikkje vil slokne.

    http://www.nrk.no/nyheter/kultur/3753033.html


  3. […] Den gang jeg kom til slutten i den tredje boka om Tora av Herbjørg Wassmo ble jeg rasende. For den stoppet der, i elendighet … Posted by beatesveiImpressive article i thinkLink to original article […]


  4. […] 4th, 2007 Jeg skrev et innlegg for en tid tilbake om Mitt liv som hund, og om å snakke sant om livet. Sammenhengen var historier uten håp, slik som de vi får hver dag gjennom media. Vi får […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: