Det er første advent i morra. Etter all forvirringen forrige helg om det var 1. søndag i advent eller ei, så er det i alle fall lettere å huske på at 1 desember alltid er 1. desember.

Stjerna skal snart opp i vinduet. Den er laget av tante Lydia. Den er laget spesielt til meg, for jeg likte den så godt, da mormor hadde laget en til mamma. Og det er lenge siden nå, for mormor døde på begynnelsen av voksenlivet mitt. Og i år døde tante og.

Tante Lydia var egentlig grand-tante Lydia, men hun var alles tante, og på mange måter reservebestemor også.

Nå henger stjerna der, og jeg kjenner at jeg savner deg, tante, og deg mormor.

 

Advent er starten på et nytt kirkeår. Det gamle er gått. Det har vært er spesielt år. Etter å ha blitt dårligere og dårligere over flere år så ble jeg ekstremt mye dårligere i fjor høst. Det begynte med at turen til barnehagen var noe jeg så vidt taklet en eller to dager i uka, og at jeg telte hvor mange ganger jeg var i stand til å gå opp og ned trappene. Først var det tre. Så to. Så en. Så. Ingen. Og i januar så gikk jeg helt og fullt ned for telling, og siden har senga vært min beste venn. Eller verste fiende, alt ettersom.

Det har vært et år fylt av sykdom, av en god del redsel og angst for hvor dårlig man egentlig kan bli for egen del. Andre rundt meg har også vært svært syke. Fire stykker jeg kjenner har fått kreft – eller oppblomstring av kreft som har ligget der lenge. En av disse er død, en annen alvorlig syk. I skrivende stund ligger to av samboerne mine på sykehus, en har vært der i ukevis med alvorlige hjerteproblemer. En av mine små samboere har vært innom sykehuset i to omganger, og må i noen år fremover sannsynligvis slite med astma.  Andre bekjente vet jeg er syke, noen svært alvorlig med lidelser som jeg ikke engang klarer å huske navnet på.

Oppe i all denne sykdommen, og med så mange som på alvor får kjenne hvor tøft livet også er, så har den diskusjonen som har gått i avis, hos politikere og hos «folk flest» i hele år om trygd, sykdom og manglende arbeidsmoral vært som en absurd forestilling som ikke helt har gitt meg fred. Og Esquil sine ord har spøkt i bakhodet mitt i hele høst: Hva om det virkelig er slik at flere og flere er alvorlig syke?

 

Advent er ventetid. Og fastetid. I kristen tradisjon. For første gang har ungene adventskalender. De er ikke type barn til å mase og ønske seg det «alle andre har», selv om jeg av og til har forsøkt å finne ut av om de har misunt naboen pakkekallender. Eller i alle fall sjokoladekallendrende som finnes over alt. Det virker ikke slik. Men vi har en nydelig liten samboer som har laget «klubb» for alle vennene sine, og hun hadde kjøpt sjokoladekalendere til alle. (Var ikke det nydelig gjort og tenkt, slikt blir jeg rørt av!) Og selvfølgelig skal ungene få det. Problemet er bare at det er melk i dem, så vi må få kjøpt inn ett eller som de kan bytte inn i. Og mannen har kjøpt seg legokalender. Eller kjøpt oss, jeg er ikke sikker. Det finner vi ut i morra.

Også har vi adventskrybbe. Det har vært kalenderen vår så langt. Hver dag en ny figur. Og av og til synger vi «Det kimer nå til julefest». Det blir mest av det de første ukene, for sangen har 24 vers, vi legger til et hver dag, og etter hvert så blir det av og til litt for mye for en, to eller flere av oss.

Den krybba, og det har vært nok har passet meg godt. For adventstyd er fastetid, det er meningen å leve litt sparsommelig, litt kummerlig da, slik at festen blir verdt å vente på. Jeg klarer ikke helt å forsone meg at det skal spises gosj hver morgen, eller at det skal deles ut pakker hver dag i påvente av et enda større pakkegilde og etegilde. For meg blir det nesten noe perverst i det, som et bilde på grådighetens umettelighet. I stedet for å lengte etter noe, ender det opp med at man nesten lengter etter at det skal ta slutt, og man er lei julematen før klokkene ringer inn til 1. juledag.

Nåja. Man behøver jo ikke å dvele så lenge med slikt, verken for seg selv eller andre.

Ungene er sovna. Det er stille. Kanskje får mannen ned stjerna allerede i kveld? Jeg ønsker meg et stjernebilde til bloggen i morra. Den som lever får se!

 

 

 

 

 

Ukas vits: De to tomatene

november 30, 2006

(Fra barnemunn.)

To tomater gikk over en vei. Da den ene var over kom det en stor trailer. Tomat nummer to rakk så vidt å hoppe unna og opp på fortauet. Da sa den første tomaten: Din dust, nå ødela du hele vitsen.

 

 

I diskusjoner om invandringspolitikk har det hendt jeg har fått slengt mot meg en anklage om at jeg vil ha «en myk innvandringspolitikk.» Jeg har ikke skjønt akkurat hva som ligger i en myk innvandringspolitikk, eller hva som er galt med dette. Det motsatte av myk er hard. Om jeg selv skal tenke og assosiere rundt dette med hard og myk, så er det lettest å begynne med hva jeg tenker på som hard innvandringspolitikk:

– Man velger konfrontasjoner og forbud som svar på problemer.

Dette til forskjell fra dialog og det å sammen finne løsninger på problemer med befolkningsgruppa som er berørt. En hard linje betyr også at individet får alt ansvar for å «holde sin sti ren», selv under umenneskelige forhold. Alt som blir sagt eller gjort av gale ting blir brukt imot både ham/henne, og hele gruppe han eller hun tilhører. Man er konfliktorientert og problemorientert, ikke løsningsorientert og mulighetsorientert. Dette innebærer også at man forholder seg til de folkene som lager problemer, ikke bygger allianser med den største gruppa, de som ikke lager problemer.

Jeg tenker med andre ord ikke på om man åpner eller stenger grenser, men hvordan man forholder seg til faktiske problemer man har i en befolkning.

– Man fratar en gruppe mennesker juridiske rettigheter.

I forbindelse med opptøyene i Frankrike for et år siden ble det skrevet mye om forholdene mange innvandrere levde under der. Rettspraksisen i Frankrike tyder på at en stor gruppe mennesker ikke har juridiske rettigheter – sakene deres blir trenert i rettssystemet. De som er satt til å vokte loven er i stedet overgripere som tar seg til rette, og ustraffet kan utføre hva som helst overfor denne gruppen mennesker. Man har laget et skille i befolkningen, fratar den ene gruppa juridiske rettigheter.

– Man setter ikke inn adekvate sosiale tiltak, men lar samfunnet, og med det individet, seile sin egen sjø.

Det å la gettoer utvikle seg er ikke et tegn på en liberal eller myk innvandringspolitikk. Det er et tegn på at man ikke tar ansvar, og at man ikke bryr seg. I den skandinaviske velferdsmodellen, og i den type stat vi lever i går man som stat inn og tar ansvar for befolkningens ve og vel i større eller mindre grad. Om denne omsorgen for befolkningen ikke forholder seg til hele befolkningen, men bare til deler av den, så er dette galt. Igjen tilbake til Frankrike: 50 % arbeidsløshet ville vært et statsproblem de fleste steder – ikke ovenfor disse gruppene i Frankrike. Der sier man at det er individet sin oppgave å skaffe seg jobb, klarer han ikke det, så er det hans problem, ikke samfunnet.

For meg er dette eksempler på hard innvandringspolitikk.

Det er ikke noe jeg ønsker meg.

 

 

Vi har allerede vært igjennom tigeren og antilopen (den fattigste og den som ikke liker tivoli). Dyret som går rundt og samler tomflasker dukket opp i kommentarfeltet, og fordi jeg her og nå ikke husker mer enn to til, så kommer de og før de dukker opp der. Her kommer de:

Hvilket dyr i jungelen ser dårligst?

Hvilket dyr i jungelen ser best?

 

 

Hvordan stoppe volden

november 27, 2006

Det finnes et eventyr som skal stamme fra Buddha. Første gang jeg leste det var på forteller-listen Storytell av Aaron Shepard. Senere har jeg hørt den nydelig fortalt av Marit Jerstad på norsk. Det er et fascinerende eventyr. Det handler om vold og ikkevold. Det har levd i 2500 år. Og det er en viss trøst å vite at når verden har glemt Mellom-Amerika på ti år, at det finnes kriger i dag jeg knapt har hørt om og vi sikkert vil glemme klasebombene som nå ligger strødd i Libanon før det har gått mange tiår, så vil dette eventyret kanskje leve i enda mange tusen.

Oversettelsen er min, jeg ble litt inspirert av Børge til å forsøke meg på noe lenger enn småhistorier.

Det var en gang to kongedømmer. I det ene kongedømmet regjerte den store Brahmadatta. Hans kongedømme var stort og rikt, han hadde en stor hær. I det andre kongedømmet regjerte Dighiti. Han hadde et lite fattig land, og bare en liten hær. Da det er slik at mye vil ha mer og mange vil ha fler kom den dagen da Brahmadatta ba generalene gjøre seg klare, nå skulle de legge Dighitis rike under seg.

Dighiti fikk vite hva som skulle skje, og sa til Devi, dronningen, «Det er ikke noe vi kan gjøre for å stoppe det som nå skjer. For folkets skyld er det best å unngå en krig. La oss flykte fra kongedømmet i natt.» «Men hvor kan vi gjøre av oss?» spurte Deva. «Vi drar til Benares, der slottet til Brahmadatta ligger. Det er en by stor nok til å gjemme seg i, og han vil ikke tenke på å lete etter oss der.» Den nattet flyktet Dighiti, Deva og den lille sønnen deres Dighavu til Benares og gjemte seg i fattigkvarteret. Dighiti kledde seg ut som en hellig mann og dagene brukte han til å tigge penger til den lille familien.

Tiden gikk, og den lille prinsen vokste til en ung mann. En dag sa kong Dighiti til konen sin: «Det er sant som det er sagt: Vi kan tilgi den som har såret oss, men vi tilgir ikke den vi selv sårer. Finner Brahmadatta oss her så dreper han oss alle sammen. Det er på tide at vi sender sønnen vår vekk fra denne byen.» «Vi kan sende ham til mine foreldre i vest», sa dronningen. «Der kan han lære det en prins bør kunne om alt fra kunst til vitenskap.» Dermed dro prinsen av gårde.

Barbereren som engang jobbet for kong Dighiti var nå i hoffet til kong Brahmadatta. En dag han var ute og gikk så han Dighiti på markedsplassen utkledd som en hellig tigger. Han visste at det var utlovet en stor belønning til den som kunne si hvor kong Dighiti oppholdt seg, og nå snek han seg etter kongen til han så hvor han bodde. Deretter gikk han og fortalte kong Brahmadatta hvor han var å finne. Dighiti og Deva ble arrestert og brakt frem for kong Brahmadatta. «Hvor er sønnen deres» spurte han. «Der du ikke kan nå ham», svarte Dighiti.

Nettopp denne dagen kom prins Dighavu tilbake til Benares for å besøke foreldrene sine. På vei hjem dro han forbi markedsplassen og der fikk han se soldater til fots og til hest. Mellom dem var det en kjerre, og på kjerra så han moren og faren sin sitte som fanger på vei til å bli henrettet. Alt han kunne gjøre var å stå der og se, uten noen mulighet for å hjelpe dem. Kong Dighiti så også sønnen sin. Uten å røpe hvem han snakket til ropte han ut:

Se ikke for kort.
Se ikke for langt.
Vold tar ikke slutt med vold.
Vold tar bare slutt ved ikkevold.

Når det mørknet ble kong Dighiti og dronning Deva tatt med utenfor bymurene og henrettet med sverd. Et dusin soldater sto vakt. Innenfor bymurene bestemte prins Dighavu seg for hevn, men først skulle han gjennomføre begravelsesritualene.

Han gikk til markedspassen og kjøpte brennevin som han ga til vaktene. De lot seg ikke be to ganger, og like etter sov de godt. Da tok han ved og bygde et bål, og oppe på det la han de døde kroppene til foreldrene sine før han tente på. Siden gikk han rundt bålet tre ganger, mens han holdt håndflatene presset mot hverandre.

På samme tid sto kong Brahmadatta på taket av slottet. Han grunnet på ordene som kong Dighiti hadde sagt før han ble henrettet. Han så ut over takene mot sør, og langt der borte, på den andre siden av bymuren så han et bål og en skikkelse som gikk rundt den. Han kjente en kald klo rundt hjerte, han forsto at det måtte være prins Dighavu.

Prinsen på sin side var nå ferdig med det han måtte gjøre og forsvant raskt inn i skogen. I flere dager ble han der og sørget mens han gjemte seg for kong Brahmadatta. Men tårene tok slutt og også faren over å kunne bli funnet, og Dighavu gitt inn i byen igjen. Han fant seg en jobb som læregutt i stallen til de kongelige elefantene.

Grytidlig en morgen satt han foran stallen og sang for å ta imot den nye dagen. Stemmen hans bar helt til palasset og balkongen der kong Brahmadatta sto. Han hadde våknet av en forferdelig drøm. Sangen var akkurat det han trengte for å roe seg ned, og han sendte en tjener for å hente den som sang. Like etter sto Dighavu foran ham.

«Syng for meg», sa kongen. Han visste ikke hvem den unge mannen var.

Og Dighavu sang, og mens han sang så forsvant uroen i kongens hjerte. «Bli hos meg!» ba kongen.

Og Dighavu svarte: «Ja, konge.»

Slik ble Dighavu kongens tjener. Så behaglig var han i all sin ferd og så beroligende var hans sang og hans tale at kongen ble mer og mer betatt av ham. Ettersom tiden gikk ble han en betrodd tjener som nøt mer og mer tillit og større og større ansvar.

En dag ville kongen dra på jakt. Han sa til Dighavu: «I dag skal du kjøre vognen min.

Og Dighavu svarte: «Det er en ære, min herre.»

Slik ble det, den dagen kjørte Dighavu kongens vogn. Men når jegerne satte etter byttet sitt, tok Dighavu en vei som ledet i en annen retning. På en listig måte ledet han kongen vekk fra de andre, til de ikke lenger kunne se ham eller høre ham.

Etter en stund sa kong Brahmadatta: «Nå vil jeg stoppe og ta en rast.»

Dighavu stoppet vognen, bant hestene, satte seg med korslagte ben på bakken. Deretter sa han til kongen: «Kom hit og hvil deg, herre.»

Og kongen kom, la hodet sitt i Dighavus fang og sovnet.

Sakte dro Dighavu sverdet frem fra slira. Stille satte han spissen på sverdet mot Brahamadattas hals. Da kom ordene til faren til ham.

Se ikke for kort.
Se ikke for langt.
Vold tar ikke slutt med vold.
Vold tar bare slutt ved ikkevold.

Sverdet skalv. Sakte satte han det tilbake i slira.

Med et gisp og vidåpne øyne satte Brahamadatta seg opp.

«Hva plager deg, herre?» spurte Dighavu

«Det er et mareritt som ofte matrer meg,» sa kongen. «I drømmen kommer Dighavu, sønnen til mine fiender etter meg med sverd for å hevne foreldrene sine.»

Da tok Dighavu tak i kongens hår, dro hodet hans bakover og trakk på nytt sverdet. «Det er jeg som er Dighavu, sønnen til dine fiender, og jeg er her for å hevne mine foreldre!»

Kongen tryglet om nåde. Han ba for sitt liv.

«Hvordan kan jeg spare ditt liv?» spurte Dighavu. «Det er sant det som blir sakt, vi kan tilgi de som sårer oss, men vi klarer ikke å tilgi de som vi sårer. Du har drept min mor og min far, og du vil drepe meg om du får muligheten. Om noens liv skal spares, så må det være mitt!»

«Så spar mitt liv,» sa Brahmadatta, «og jeg vil spare ditt!»

Og Dighavu lot kongen gå fri. Han satte vekk sverdet. De to reiste seg og tok hverandres hender. De sverget å aldri mer søke å skade den andre.

Brahmadatta sa, «jeg har ofte lurt på hva din fars siste ord betydde. Fortell meg Dighavu, hva mente han når han sa ‘Se ikke for kort’?»

– Det faren min mente var, «Forkast ikke et vennskap uten å tenke deg om».
– Og hva mente han når han sa til deg «Se ikke for langt»?
– Da mente han, «Ikke la hatet vare for lenge.»
– Og når han sa » Vold tar ikke slutt med vold. Vold tar bare slutt ved ikkevold,» hva mente han da?

– Dette mente min far med det: Du, min herre, har drept mine foreldre. Du har stjålet deres kongedømme. Om jeg nå drepte deg i hevn, ville dine venner drepe meg, og så ville mine venner drepe dem. Og slik ville det fortsatt, volden ville aldri ta slutt. Men nå, nå har du gitt meg mitt liv, og jeg har gitt deg ditt. Og med det har volden tatt slutt.

Kongen ble slått av Dighavus store visdom, hvordan han kunne forstå dybden av det faren hadde sagt på en så knapp måte.

Ja, så stor var Brahmadattas beundring og takknemmelighet at han ga Dighavu kongeriket som en gang hadde vært faren hans sitt. Så lenge de to kongene levde så løste de alle konflikter i vennskap, og i god forståelse med hverandre.



Da vi var nygifte hadde mannen min og jeg en veldig hyggelig samboer, Jon. Foruten å være det mennesket med mest spillelykke jeg har kjent, så kunne Jon flere dyr-i-jungelen-gåter enn noen annen jeg har møtt. Jeg vet ikke helt om han også hadde produsert noen på egenhånd, men gode var de uansett alle sammen.

Her kommer de to første:

Hvilket dyr i jungelen er det fattigste?

Hvilket dyr i jungelen liker ikke å dra på tivoli?


Fragile things på hodeputa. Får ikke sove. Ser i taket. Ser i vinduet. Kjenner på hva som settes i sving av Gaiman sine dykk hit og dit. Susans problem. Øynene bak bildet. Den unge mannen som skriver, og skriver og skriver.

Hører en lyd. Ser et grått hus på toppen av en liten ås.

Våkner med et rykk noen minutter senere. Vi var tre mennesker. En gal ung mann, og to politibetjenter, en kvinnelig og en mannlig. Den kvinnelige var forsvunnet. Den mannlige var meg, jeg kom til huset på toppen av haugen. Der var det blodspor i en spiral. Den gale unge mannen var hele tiden tilstede og iakttok. Oppunder takskjegget satt han, på en bjelke der.

Den kvinnelige betjenten dukker opp, men er hun bare i mitt hode? Er jeg og gal? Er hun død og kommet tilbake som en stemme eller skikkelse? Vi to gamle partnerne etterforsker sammen. Ved hjelp av kvinnen så finner jeg stedet der hennes lik er gjemt bort, i en svart søppelsekk på kirkegården under en annen kiste i en ny grav.

***

Og det slår meg i det skjønnar at jeg fremdeles ligger i senga – var det kanskje jeg som var morderen?

***

Så snur jeg meg og finner puta igjen og i det samme er jeg i en grønn løvskog. Lyset kommer ned gjennom bladene, og strålene fordeler seg. Også på meg og på min søster, der vi står ranke og høye i lyse klær og ser ut som to skikkelser tatt ut fra et Gresk epos.

Og kanskje er det der vi er og, for i det samme hører vi stemmer og et følge kommer frem til en glenne i nærheten. Kledd i sterkere farger, selve regenten er der, vår mor, med det innbitte draget om munnen, lyse krøller i et oppsatt hår, gammel kropp, men enda yppig. Et stolt ansikt, vant til å få det som hun vil, og nå også i denne krangelen som tydelig er på gang med naboriket.

Men så snur stemningen, alle vender seg mot henne. Min nymfomane mor som for første gang opplever at de eventyrene hun har hatt får følger, ingen er på hennes side, ingen støtter henne, og hun står der. Min mor. Min mor mange hundre år gammel er hun, datter av en gud som senere tok henne til hustru. Og slik ble også vi av de unge gamle.

***

Denne gangen våknet jeg sakte. Så i taket.

***

Det ligger noen ved siden av meg.

Vi er to.

To hoder sammen i en stor hvit seng.

Hans hånd på hennes mage.

Den er fast og hard.

En ørliten kul.

– Du?
– mmm
– Jeg kan ikke huske at du har hatt mensen mens vi har vært sammen
– Nei. man har ikke det når man er gravid


– Er du gravid?
– Ja.
– Med hvem?
– En Knut Fagerli

– Hvem er det?
– Jeg vet ikke.
– Hvordan ser han ut da?
– Jeg vet ikke.

– Hadde han en pose over hodet?
– Nei. jeg er surrogatmor.

***

Jeg våkner på nytt, men holder øynene igjen. Lenge. Hva slags historie er dette? Hvordan begynner den? Jeg ser for meg to menn i en park. På en benk. Det er i Birkelunden, og der nedover en av gangveiene kommer hun, kvinnen han er så betatt av, han reiser seg og slår følge med henne…

Hvordan slutter det? Hvordan kan en slik historie slutte? Og jeg ser for meg Birkelunden på nytt. Nå er det ikke sommer lenger, det er vinter. Og trærne er svarte mot den grå himmelen. Og nå kommer han, mannen som hadde sittet med kameraten sin på en benk, mannen som hadde ligget i en hvit seng, han kommer oppover og nynner på en sang, og der ser han et barn komme mot seg og…

Kanskje kan dette bli til noe? Tenker jeg. Så står jeg opp og tusler inn på badet.