Det er første advent i morra. Etter all forvirringen forrige helg om det var 1. søndag i advent eller ei, så er det i alle fall lettere å huske på at 1 desember alltid er 1. desember.

Stjerna skal snart opp i vinduet. Den er laget av tante Lydia. Den er laget spesielt til meg, for jeg likte den så godt, da mormor hadde laget en til mamma. Og det er lenge siden nå, for mormor døde på begynnelsen av voksenlivet mitt. Og i år døde tante og.

Tante Lydia var egentlig grand-tante Lydia, men hun var alles tante, og på mange måter reservebestemor også.

Nå henger stjerna der, og jeg kjenner at jeg savner deg, tante, og deg mormor.

 

Advent er starten på et nytt kirkeår. Det gamle er gått. Det har vært er spesielt år. Etter å ha blitt dårligere og dårligere over flere år så ble jeg ekstremt mye dårligere i fjor høst. Det begynte med at turen til barnehagen var noe jeg så vidt taklet en eller to dager i uka, og at jeg telte hvor mange ganger jeg var i stand til å gå opp og ned trappene. Først var det tre. Så to. Så en. Så. Ingen. Og i januar så gikk jeg helt og fullt ned for telling, og siden har senga vært min beste venn. Eller verste fiende, alt ettersom.

Det har vært et år fylt av sykdom, av en god del redsel og angst for hvor dårlig man egentlig kan bli for egen del. Andre rundt meg har også vært svært syke. Fire stykker jeg kjenner har fått kreft – eller oppblomstring av kreft som har ligget der lenge. En av disse er død, en annen alvorlig syk. I skrivende stund ligger to av samboerne mine på sykehus, en har vært der i ukevis med alvorlige hjerteproblemer. En av mine små samboere har vært innom sykehuset i to omganger, og må i noen år fremover sannsynligvis slite med astma.  Andre bekjente vet jeg er syke, noen svært alvorlig med lidelser som jeg ikke engang klarer å huske navnet på.

Oppe i all denne sykdommen, og med så mange som på alvor får kjenne hvor tøft livet også er, så har den diskusjonen som har gått i avis, hos politikere og hos «folk flest» i hele år om trygd, sykdom og manglende arbeidsmoral vært som en absurd forestilling som ikke helt har gitt meg fred. Og Esquil sine ord har spøkt i bakhodet mitt i hele høst: Hva om det virkelig er slik at flere og flere er alvorlig syke?

 

Advent er ventetid. Og fastetid. I kristen tradisjon. For første gang har ungene adventskalender. De er ikke type barn til å mase og ønske seg det «alle andre har», selv om jeg av og til har forsøkt å finne ut av om de har misunt naboen pakkekallender. Eller i alle fall sjokoladekallendrende som finnes over alt. Det virker ikke slik. Men vi har en nydelig liten samboer som har laget «klubb» for alle vennene sine, og hun hadde kjøpt sjokoladekalendere til alle. (Var ikke det nydelig gjort og tenkt, slikt blir jeg rørt av!) Og selvfølgelig skal ungene få det. Problemet er bare at det er melk i dem, så vi må få kjøpt inn ett eller som de kan bytte inn i. Og mannen har kjøpt seg legokalender. Eller kjøpt oss, jeg er ikke sikker. Det finner vi ut i morra.

Også har vi adventskrybbe. Det har vært kalenderen vår så langt. Hver dag en ny figur. Og av og til synger vi «Det kimer nå til julefest». Det blir mest av det de første ukene, for sangen har 24 vers, vi legger til et hver dag, og etter hvert så blir det av og til litt for mye for en, to eller flere av oss.

Den krybba, og det har vært nok har passet meg godt. For adventstyd er fastetid, det er meningen å leve litt sparsommelig, litt kummerlig da, slik at festen blir verdt å vente på. Jeg klarer ikke helt å forsone meg at det skal spises gosj hver morgen, eller at det skal deles ut pakker hver dag i påvente av et enda større pakkegilde og etegilde. For meg blir det nesten noe perverst i det, som et bilde på grådighetens umettelighet. I stedet for å lengte etter noe, ender det opp med at man nesten lengter etter at det skal ta slutt, og man er lei julematen før klokkene ringer inn til 1. juledag.

Nåja. Man behøver jo ikke å dvele så lenge med slikt, verken for seg selv eller andre.

Ungene er sovna. Det er stille. Kanskje får mannen ned stjerna allerede i kveld? Jeg ønsker meg et stjernebilde til bloggen i morra. Den som lever får se!

 

 

 

 

 

Ukas vits: De to tomatene

november 30, 2006

(Fra barnemunn.)

To tomater gikk over en vei. Da den ene var over kom det en stor trailer. Tomat nummer to rakk så vidt å hoppe unna og opp på fortauet. Da sa den første tomaten: Din dust, nå ødela du hele vitsen.

 

 

I diskusjoner om invandringspolitikk har det hendt jeg har fått slengt mot meg en anklage om at jeg vil ha «en myk innvandringspolitikk.» Jeg har ikke skjønt akkurat hva som ligger i en myk innvandringspolitikk, eller hva som er galt med dette. Det motsatte av myk er hard. Om jeg selv skal tenke og assosiere rundt dette med hard og myk, så er det lettest å begynne med hva jeg tenker på som hard innvandringspolitikk:

– Man velger konfrontasjoner og forbud som svar på problemer.

Dette til forskjell fra dialog og det å sammen finne løsninger på problemer med befolkningsgruppa som er berørt. En hard linje betyr også at individet får alt ansvar for å «holde sin sti ren», selv under umenneskelige forhold. Alt som blir sagt eller gjort av gale ting blir brukt imot både ham/henne, og hele gruppe han eller hun tilhører. Man er konfliktorientert og problemorientert, ikke løsningsorientert og mulighetsorientert. Dette innebærer også at man forholder seg til de folkene som lager problemer, ikke bygger allianser med den største gruppa, de som ikke lager problemer.

Jeg tenker med andre ord ikke på om man åpner eller stenger grenser, men hvordan man forholder seg til faktiske problemer man har i en befolkning.

– Man fratar en gruppe mennesker juridiske rettigheter.

I forbindelse med opptøyene i Frankrike for et år siden ble det skrevet mye om forholdene mange innvandrere levde under der. Rettspraksisen i Frankrike tyder på at en stor gruppe mennesker ikke har juridiske rettigheter – sakene deres blir trenert i rettssystemet. De som er satt til å vokte loven er i stedet overgripere som tar seg til rette, og ustraffet kan utføre hva som helst overfor denne gruppen mennesker. Man har laget et skille i befolkningen, fratar den ene gruppa juridiske rettigheter.

– Man setter ikke inn adekvate sosiale tiltak, men lar samfunnet, og med det individet, seile sin egen sjø.

Det å la gettoer utvikle seg er ikke et tegn på en liberal eller myk innvandringspolitikk. Det er et tegn på at man ikke tar ansvar, og at man ikke bryr seg. I den skandinaviske velferdsmodellen, og i den type stat vi lever i går man som stat inn og tar ansvar for befolkningens ve og vel i større eller mindre grad. Om denne omsorgen for befolkningen ikke forholder seg til hele befolkningen, men bare til deler av den, så er dette galt. Igjen tilbake til Frankrike: 50 % arbeidsløshet ville vært et statsproblem de fleste steder – ikke ovenfor disse gruppene i Frankrike. Der sier man at det er individet sin oppgave å skaffe seg jobb, klarer han ikke det, så er det hans problem, ikke samfunnet.

For meg er dette eksempler på hard innvandringspolitikk.

Det er ikke noe jeg ønsker meg.

 

 

Vi har allerede vært igjennom tigeren og antilopen (den fattigste og den som ikke liker tivoli). Dyret som går rundt og samler tomflasker dukket opp i kommentarfeltet, og fordi jeg her og nå ikke husker mer enn to til, så kommer de og før de dukker opp der. Her kommer de:

Hvilket dyr i jungelen ser dårligst?

Hvilket dyr i jungelen ser best?

 

 

Hvordan stoppe volden

november 27, 2006

Det finnes et eventyr som skal stamme fra Buddha. Første gang jeg leste det var på forteller-listen Storytell av Aaron Shepard. Senere har jeg hørt den nydelig fortalt av Marit Jerstad på norsk. Det er et fascinerende eventyr. Det handler om vold og ikkevold. Det har levd i 2500 år. Og det er en viss trøst å vite at når verden har glemt Mellom-Amerika på ti år, at det finnes kriger i dag jeg knapt har hørt om og vi sikkert vil glemme klasebombene som nå ligger strødd i Libanon før det har gått mange tiår, så vil dette eventyret kanskje leve i enda mange tusen.

Oversettelsen er min, jeg ble litt inspirert av Børge til å forsøke meg på noe lenger enn småhistorier.

Det var en gang to kongedømmer. I det ene kongedømmet regjerte den store Brahmadatta. Hans kongedømme var stort og rikt, han hadde en stor hær. I det andre kongedømmet regjerte Dighiti. Han hadde et lite fattig land, og bare en liten hær. Da det er slik at mye vil ha mer og mange vil ha fler kom den dagen da Brahmadatta ba generalene gjøre seg klare, nå skulle de legge Dighitis rike under seg.

Dighiti fikk vite hva som skulle skje, og sa til Devi, dronningen, «Det er ikke noe vi kan gjøre for å stoppe det som nå skjer. For folkets skyld er det best å unngå en krig. La oss flykte fra kongedømmet i natt.» «Men hvor kan vi gjøre av oss?» spurte Deva. «Vi drar til Benares, der slottet til Brahmadatta ligger. Det er en by stor nok til å gjemme seg i, og han vil ikke tenke på å lete etter oss der.» Den nattet flyktet Dighiti, Deva og den lille sønnen deres Dighavu til Benares og gjemte seg i fattigkvarteret. Dighiti kledde seg ut som en hellig mann og dagene brukte han til å tigge penger til den lille familien.

Tiden gikk, og den lille prinsen vokste til en ung mann. En dag sa kong Dighiti til konen sin: «Det er sant som det er sagt: Vi kan tilgi den som har såret oss, men vi tilgir ikke den vi selv sårer. Finner Brahmadatta oss her så dreper han oss alle sammen. Det er på tide at vi sender sønnen vår vekk fra denne byen.» «Vi kan sende ham til mine foreldre i vest», sa dronningen. «Der kan han lære det en prins bør kunne om alt fra kunst til vitenskap.» Dermed dro prinsen av gårde.

Barbereren som engang jobbet for kong Dighiti var nå i hoffet til kong Brahmadatta. En dag han var ute og gikk så han Dighiti på markedsplassen utkledd som en hellig tigger. Han visste at det var utlovet en stor belønning til den som kunne si hvor kong Dighiti oppholdt seg, og nå snek han seg etter kongen til han så hvor han bodde. Deretter gikk han og fortalte kong Brahmadatta hvor han var å finne. Dighiti og Deva ble arrestert og brakt frem for kong Brahmadatta. «Hvor er sønnen deres» spurte han. «Der du ikke kan nå ham», svarte Dighiti.

Nettopp denne dagen kom prins Dighavu tilbake til Benares for å besøke foreldrene sine. På vei hjem dro han forbi markedsplassen og der fikk han se soldater til fots og til hest. Mellom dem var det en kjerre, og på kjerra så han moren og faren sin sitte som fanger på vei til å bli henrettet. Alt han kunne gjøre var å stå der og se, uten noen mulighet for å hjelpe dem. Kong Dighiti så også sønnen sin. Uten å røpe hvem han snakket til ropte han ut:

Se ikke for kort.
Se ikke for langt.
Vold tar ikke slutt med vold.
Vold tar bare slutt ved ikkevold.

Når det mørknet ble kong Dighiti og dronning Deva tatt med utenfor bymurene og henrettet med sverd. Et dusin soldater sto vakt. Innenfor bymurene bestemte prins Dighavu seg for hevn, men først skulle han gjennomføre begravelsesritualene.

Han gikk til markedspassen og kjøpte brennevin som han ga til vaktene. De lot seg ikke be to ganger, og like etter sov de godt. Da tok han ved og bygde et bål, og oppe på det la han de døde kroppene til foreldrene sine før han tente på. Siden gikk han rundt bålet tre ganger, mens han holdt håndflatene presset mot hverandre.

På samme tid sto kong Brahmadatta på taket av slottet. Han grunnet på ordene som kong Dighiti hadde sagt før han ble henrettet. Han så ut over takene mot sør, og langt der borte, på den andre siden av bymuren så han et bål og en skikkelse som gikk rundt den. Han kjente en kald klo rundt hjerte, han forsto at det måtte være prins Dighavu.

Prinsen på sin side var nå ferdig med det han måtte gjøre og forsvant raskt inn i skogen. I flere dager ble han der og sørget mens han gjemte seg for kong Brahmadatta. Men tårene tok slutt og også faren over å kunne bli funnet, og Dighavu gitt inn i byen igjen. Han fant seg en jobb som læregutt i stallen til de kongelige elefantene.

Grytidlig en morgen satt han foran stallen og sang for å ta imot den nye dagen. Stemmen hans bar helt til palasset og balkongen der kong Brahmadatta sto. Han hadde våknet av en forferdelig drøm. Sangen var akkurat det han trengte for å roe seg ned, og han sendte en tjener for å hente den som sang. Like etter sto Dighavu foran ham.

«Syng for meg», sa kongen. Han visste ikke hvem den unge mannen var.

Og Dighavu sang, og mens han sang så forsvant uroen i kongens hjerte. «Bli hos meg!» ba kongen.

Og Dighavu svarte: «Ja, konge.»

Slik ble Dighavu kongens tjener. Så behaglig var han i all sin ferd og så beroligende var hans sang og hans tale at kongen ble mer og mer betatt av ham. Ettersom tiden gikk ble han en betrodd tjener som nøt mer og mer tillit og større og større ansvar.

En dag ville kongen dra på jakt. Han sa til Dighavu: «I dag skal du kjøre vognen min.

Og Dighavu svarte: «Det er en ære, min herre.»

Slik ble det, den dagen kjørte Dighavu kongens vogn. Men når jegerne satte etter byttet sitt, tok Dighavu en vei som ledet i en annen retning. På en listig måte ledet han kongen vekk fra de andre, til de ikke lenger kunne se ham eller høre ham.

Etter en stund sa kong Brahmadatta: «Nå vil jeg stoppe og ta en rast.»

Dighavu stoppet vognen, bant hestene, satte seg med korslagte ben på bakken. Deretter sa han til kongen: «Kom hit og hvil deg, herre.»

Og kongen kom, la hodet sitt i Dighavus fang og sovnet.

Sakte dro Dighavu sverdet frem fra slira. Stille satte han spissen på sverdet mot Brahamadattas hals. Da kom ordene til faren til ham.

Se ikke for kort.
Se ikke for langt.
Vold tar ikke slutt med vold.
Vold tar bare slutt ved ikkevold.

Sverdet skalv. Sakte satte han det tilbake i slira.

Med et gisp og vidåpne øyne satte Brahamadatta seg opp.

«Hva plager deg, herre?» spurte Dighavu

«Det er et mareritt som ofte matrer meg,» sa kongen. «I drømmen kommer Dighavu, sønnen til mine fiender etter meg med sverd for å hevne foreldrene sine.»

Da tok Dighavu tak i kongens hår, dro hodet hans bakover og trakk på nytt sverdet. «Det er jeg som er Dighavu, sønnen til dine fiender, og jeg er her for å hevne mine foreldre!»

Kongen tryglet om nåde. Han ba for sitt liv.

«Hvordan kan jeg spare ditt liv?» spurte Dighavu. «Det er sant det som blir sakt, vi kan tilgi de som sårer oss, men vi klarer ikke å tilgi de som vi sårer. Du har drept min mor og min far, og du vil drepe meg om du får muligheten. Om noens liv skal spares, så må det være mitt!»

«Så spar mitt liv,» sa Brahmadatta, «og jeg vil spare ditt!»

Og Dighavu lot kongen gå fri. Han satte vekk sverdet. De to reiste seg og tok hverandres hender. De sverget å aldri mer søke å skade den andre.

Brahmadatta sa, «jeg har ofte lurt på hva din fars siste ord betydde. Fortell meg Dighavu, hva mente han når han sa ‘Se ikke for kort’?»

– Det faren min mente var, «Forkast ikke et vennskap uten å tenke deg om».
– Og hva mente han når han sa til deg «Se ikke for langt»?
– Da mente han, «Ikke la hatet vare for lenge.»
– Og når han sa » Vold tar ikke slutt med vold. Vold tar bare slutt ved ikkevold,» hva mente han da?

– Dette mente min far med det: Du, min herre, har drept mine foreldre. Du har stjålet deres kongedømme. Om jeg nå drepte deg i hevn, ville dine venner drepe meg, og så ville mine venner drepe dem. Og slik ville det fortsatt, volden ville aldri ta slutt. Men nå, nå har du gitt meg mitt liv, og jeg har gitt deg ditt. Og med det har volden tatt slutt.

Kongen ble slått av Dighavus store visdom, hvordan han kunne forstå dybden av det faren hadde sagt på en så knapp måte.

Ja, så stor var Brahmadattas beundring og takknemmelighet at han ga Dighavu kongeriket som en gang hadde vært faren hans sitt. Så lenge de to kongene levde så løste de alle konflikter i vennskap, og i god forståelse med hverandre.



Da vi var nygifte hadde mannen min og jeg en veldig hyggelig samboer, Jon. Foruten å være det mennesket med mest spillelykke jeg har kjent, så kunne Jon flere dyr-i-jungelen-gåter enn noen annen jeg har møtt. Jeg vet ikke helt om han også hadde produsert noen på egenhånd, men gode var de uansett alle sammen.

Her kommer de to første:

Hvilket dyr i jungelen er det fattigste?

Hvilket dyr i jungelen liker ikke å dra på tivoli?


Fragile things på hodeputa. Får ikke sove. Ser i taket. Ser i vinduet. Kjenner på hva som settes i sving av Gaiman sine dykk hit og dit. Susans problem. Øynene bak bildet. Den unge mannen som skriver, og skriver og skriver.

Hører en lyd. Ser et grått hus på toppen av en liten ås.

Våkner med et rykk noen minutter senere. Vi var tre mennesker. En gal ung mann, og to politibetjenter, en kvinnelig og en mannlig. Den kvinnelige var forsvunnet. Den mannlige var meg, jeg kom til huset på toppen av haugen. Der var det blodspor i en spiral. Den gale unge mannen var hele tiden tilstede og iakttok. Oppunder takskjegget satt han, på en bjelke der.

Den kvinnelige betjenten dukker opp, men er hun bare i mitt hode? Er jeg og gal? Er hun død og kommet tilbake som en stemme eller skikkelse? Vi to gamle partnerne etterforsker sammen. Ved hjelp av kvinnen så finner jeg stedet der hennes lik er gjemt bort, i en svart søppelsekk på kirkegården under en annen kiste i en ny grav.

***

Og det slår meg i det skjønnar at jeg fremdeles ligger i senga – var det kanskje jeg som var morderen?

***

Så snur jeg meg og finner puta igjen og i det samme er jeg i en grønn løvskog. Lyset kommer ned gjennom bladene, og strålene fordeler seg. Også på meg og på min søster, der vi står ranke og høye i lyse klær og ser ut som to skikkelser tatt ut fra et Gresk epos.

Og kanskje er det der vi er og, for i det samme hører vi stemmer og et følge kommer frem til en glenne i nærheten. Kledd i sterkere farger, selve regenten er der, vår mor, med det innbitte draget om munnen, lyse krøller i et oppsatt hår, gammel kropp, men enda yppig. Et stolt ansikt, vant til å få det som hun vil, og nå også i denne krangelen som tydelig er på gang med naboriket.

Men så snur stemningen, alle vender seg mot henne. Min nymfomane mor som for første gang opplever at de eventyrene hun har hatt får følger, ingen er på hennes side, ingen støtter henne, og hun står der. Min mor. Min mor mange hundre år gammel er hun, datter av en gud som senere tok henne til hustru. Og slik ble også vi av de unge gamle.

***

Denne gangen våknet jeg sakte. Så i taket.

***

Det ligger noen ved siden av meg.

Vi er to.

To hoder sammen i en stor hvit seng.

Hans hånd på hennes mage.

Den er fast og hard.

En ørliten kul.

– Du?
– mmm
– Jeg kan ikke huske at du har hatt mensen mens vi har vært sammen
– Nei. man har ikke det når man er gravid


– Er du gravid?
– Ja.
– Med hvem?
– En Knut Fagerli

– Hvem er det?
– Jeg vet ikke.
– Hvordan ser han ut da?
– Jeg vet ikke.

– Hadde han en pose over hodet?
– Nei. jeg er surrogatmor.

***

Jeg våkner på nytt, men holder øynene igjen. Lenge. Hva slags historie er dette? Hvordan begynner den? Jeg ser for meg to menn i en park. På en benk. Det er i Birkelunden, og der nedover en av gangveiene kommer hun, kvinnen han er så betatt av, han reiser seg og slår følge med henne…

Hvordan slutter det? Hvordan kan en slik historie slutte? Og jeg ser for meg Birkelunden på nytt. Nå er det ikke sommer lenger, det er vinter. Og trærne er svarte mot den grå himmelen. Og nå kommer han, mannen som hadde sittet med kameraten sin på en benk, mannen som hadde ligget i en hvit seng, han kommer oppover og nynner på en sang, og der ser han et barn komme mot seg og…

Kanskje kan dette bli til noe? Tenker jeg. Så står jeg opp og tusler inn på badet.

 

Forutsetning: Du må være av typen mann

Ingredienser: Et stk. kvinne

Fremgangsmåte: Gjør hva du måtte lyste, slå, spark, bit, brenn, sørg bare for at hun fremdeles kan gå og stå, i alle fall etter noen timer. Det kan være greit å holde seg unna ansiktet utover et par mindre blåmerker. I forhold til psykisk terror er det ingen grenser, om du bare holder deg unna skriftelige bevis for hva du sier, eller andre vitner. Når du er ferdig så sørg bare for en ting, det må ha vært en voldtekt til stede.

Etterspill: Vær ikke redd for at hun skal anmelde deg for bare vold – det vil hun ikke kunne. Om hun lyver og sier hun ikke ble voldtatt, så faller saken hennes på det. Om hun ikke vil anmelde voldtekten, bare volden, så er politiet pliktig til å anmelde voldtekten.

Om du er så uheldig at kvinnen er en av de 10 prosentene som anmelder en voldtekt skal du ikke være bekymret for det. Sørg bare for ikke å dumme deg ut. Å dumme seg ut er å innrømme at du har begått et overgrep, eller nekte for å ha hatt samleie med kvinnen. Si bare at dere hadde samleie, og at det fra hennes side var frivillig, og hun liker å bli tatt hardt.

Eventuelle konsekvenser: Om du dummet deg ut, så kan det være at du er en av de 10 prosentene som blir dømt etter å ha blitt anmeldt.

 

*
*

*

*

 

Eller som jernbaneverket sider – det er ingen nedleggelse, for den kan komme opp igjen om man bare forbedrer plattformen.

Ja takk.

Gjør det.

For legges den ned så går ikke dagen rundt for oss. 15 minutter mer til stasjonen betyr at ungene må stå langs en farlig vei og vente på bussen alene i 20 minutter, ikke bare fem. Det er lenge det.

Hva skal få den til å komme opp, helst så raskt som mulig?

Kanskje en underskrift?

Din underskrift?

På forhånd takk.

Redd Svingen og Guttersrud

 

 

En tidlig morgen like etter morgenbønnen kom abbeden i et irsk kloster skridende inn i salen hvor munkene satt og arbeidet. Han tok turen rundt il hver og en betraktet arbeidet deres. De satt med fjærpenner og kopierte eldgamle dokumenter.

En av munkene var litt urolig, som om han lurte på noe. Abbeden spurte derfor munken hva det var som uroet ham, og fikk til svar at jo, han hadde begynt å tenke på det, at tenk om det i de dokumenter de satt og kopierte forekom en feil, så ville denne feilen også bare bli kopiert og ført videre?

Abbeden beroliget munken, og sa at slikt ikke forekom. Men for sikkerhets skyld, så skulle han selv gå ned i hvelvet hvor de gamle originalmanuskripter lå, og se på dem. Det skulle være fort gjort, mente han. Deretter gikk han ned trappen til kjelleren.

Det varte og det rakk, og abbeden kom ikke opp igjen. Munken fikk etter en lang stund med seg en til for å gå og se om det hadde skjedd noe galt.

Da de kom ned i det gamle hvelvet, fant de abbeden. Han gråt og dunket hodet i murveggen. Munkene lurte på hva som sto på, hva hadde skjedd? Jo, munken hadde nok hatt rett i sine bange anelser. Det stod faktisk «celebrate», ikke «celibate»!

Jeg har ledd litt av Eli i dag i et tidligere innlegg. Og mange diskuterer. På samme tid er det en del beslekta tema som svirrer i lufta. Linn Ullmann hadde en kronikk om drittkasting.

 

Bullshitteren og løgneren har nemlig det til felles at de er uærlige, men der løgneren må forholde seg til sannheten, vite hva som faktisk er sant for å være i stand til å lyve, så beskjeftiger ikke bullshitteren seg med sannhet og løgn, disse begrepene er helt uvesentlige for ham. Det eneste bullshitteren er opptatt av, er hva han kan oppnå med å si det han sier. Resultatet av utsagnet er det eneste viktige. Det betyr at bullshit faktisk kan medføre riktighet, men ikke nødvendigvis – og det er heller ikke poenget.

«Bare denne manglende interessen for sannheten – denne likegyldigheten til hvordan ting virkelig er – dette anser jeg som bullshittens essens», skriver Frankfurt i boken. Han mener forøvrig at bullshit er en trussel mot hele vår sivilisasjon.

Vox populi kommenterer Valderhaug som igjen kommenterer nettdebatt. Og man kan som VP si at det er noe ironisk i kravet om sensur, men jeg klarer ikke helt å hekte meg på det i dag, for jeg kommer ikke lenger enn til det Valderhaug skriver først:

KONA DI må ha vært utro med en italiener!

Denne påstanden om meg kan dere lese på Internett. Avsender er Linn R. Kanskje er det Linn R ett eller annet, kanskje er det Tor Johan, kanskje er det Finn Ove, kanskje er det en italiener som ikke kjenner til min sivile status, kanskje er det en kamerat som bare er ute etter å fleipe.

Jeg tåler å høre slikt, men det er ikke sikkert at idrettsutøvere eller andre, som ikke er særlig medievante, synes det er greit.

De skal vel heller ikke behøve å gjøre det. For de burde ikke bli utsatt for den personhetsen som vokser seg stadig sterkere i blogger og i nettdebatter.

Jeg har vært aktiv i nettdebatter i et tiår. Jeg har lest baksiden på Romerikets Blad i noen år. Og jeg er helt enig med Valderhaug, jeg synes ikke slikt er greit. Det vrir seg i meg når folk slenger dritt om kjente personer – og det skjer i så stor grad og med så høy temperatur at det ikke er mulig å forbli upåvirket.

Bullshitting, kalte forfatteren Ullman referer til, fra USA som han er.

En ting er Eli sin bullshitting, drittkasting. Det er på en måte greit når hun er en ensom svale, og hun står der som seg selv, og man kan se at også hun har sine skjeve sider. Og det også er lett å se det komiske i det. Men når det blir en mobb, en masse som fyller rommet i diskusjonsprogrammer på TV, på baksiden av aviser, i SMS meldinger som går over skjermen, i debattfora – da gir det et voldsomt inntrykk. Selv om man ikke selv er rammet.

Hvor hard hud er man ment å skulle ha?

 

Det er her Eli kommer inn, med sin kommentar i dag om at hun «både på inn og utpust har vært klar på at hun ikke har ment å såre». Nei, hvem mener vel egentlig å såre? Sånn innerst inne? Vi vil vel bare kaste vår dritt vi og. Trenger å få være litt sure, litt ekle, ta ut på noen andre det vi har av edder og galle. Vi mener jo ikke egentlig å være så jævla slemme som det vi faktisk er. Så ufølsomme, uhøvlede, uhøflige, intolerante, kyniske og egoistiske.

Meg, mitt. Min irritasjon skal fritt kunne øses ut. (Men nei, jeg mener jo ingenting med det. Det ble jo bare sagt sånn… ikke helt på alvor.) (Men han er jo virkelig dum, da.) (Ja, jeg ler av Eli, og det er nok egentlig fordi jeg tror hun har rett.) (Og egentlig har de godt av det.) (For de er så høye på pæra og som Eli sier, ikke oppfører seg som folk flest.) (De synes sikkert jeg er dum og, så da er det jo greit.)

 

Ullmann skriver videre:

HARRY G. FRANKFURT

antyder at den verste formen for bullshit faktisk er «oppriktighet». Vi bryr oss ikke lenger om å forstå sannheten i verden, skriver han, i stedet har vi som mål å forstå sannheten om oss selv – noe som er ikke er mulig, fordi mennesket er flyktig og substansløst.

Likevel: Utsagn som «dette er sant for meg» og «dette er min personlige oppfatning» – oppriktighet! – er blitt uangripelige i all sin sentimentalitet, selvopptatthet og kortsynthet.


Det er morsomt med Frp.

Det er morsomt med et parti som vil kaste ut kriminelle innvandrere, og som selv havner på førsteplass med kriminelle politikere.

Det er morsomt med en «førstedame» som begrunner stygge bemerkninger mot andre med at hun selv har fått så mange, tatt seg nær av det, og så skal gi igjen med samme mynt. Også mot de som ikke har ytret seg mot henne i første omgang.

Og ja, det har gjort vondt når andre har sagt stygge ting om henne, men det kan da ikke gjøre noen vondt at hun sier det, for hun er jo bare Eli. Hva hun sier kan jo ingen bry seg om?

Er det ikke det da? Litt morsomt?

 

 

 

 

 

DNA og Harry Potter

november 20, 2006

Vi snakket om DNA-er, kromosomer og gener i går kveld. Tegnet noen x-er og y-er og var innom øyenfarge, krøll på tunga og hårfarge. Utgangspunktet av en artikkel om klonede griser, og det tok veien om eneggede og toeggede tvillinger.

Elsten er hjemme igjen fra skolen og halvveis sitter og halvveis ligger her ved siden av meg, med hodet fullt av staveregler som jeg også trenger en oppfriskning på, og sikkert noe mer enn staveregler, for etter å ha pillet en stund på en tånegl kommer følgende kommentar:

«Aha, nå skjønner jeg hvordan polyksiren virker.»

(Her fant vi en side som falt i smak hos ungene, de har generert hele familiens gener, samt forsøkt ut de fleste andre kombinasjoner. )

Hodja blir rundstjålet

november 20, 2006

En natt våknet Hodja av at det var tyver i huset. Han var vettskremt, og så så stille han kunne og bare gløttet med øynene mens han latet som han sov. En hel bande var det som var på ferde, og alt i huset forsvant i en rasende fart, kjeler og kar, tepper og klær, penger og arvestykker. I det de forsvant ut hørte Hodja at de tok med seg eselet hans og. Da kastet han seg på beina og løp ut og etter tyvene. Da Røverbanden så Hodja red de av gårde. Men Hodja ga ikke opp, han holdt det gående og om han ikke tok tyvene igjen, så kom de seg heller ikke unna.

Slik fortsatte jakten gjennom natten. Til slutt strakte bandesjefen hånden i været og røverne stoppet. Der sto de nå og ventet på Hodja. Etter noen få minutter var han hos dem, pustende og pesende. «Hva vil du» spurte lederen. «Dere har jo tatt alt jeg har», sa Hodja. «Alt jeg har eid i verden er her. Så hvor skal jeg ellers gjøre av meg?»

Problemer med Bloggrevyen

november 20, 2006

Av og til når jeg pinger til Bloggrevyen kommer jeg opp flere ganger på lista. Rekorden var 9 ganger etter hverandre i forrige uke. Det er ikke gøy, det er ren spam, og å stå for slik spamming er ikke noe man ønsker seg. Jeg har skrevet til Bloggrevyen et par ganger for å høre om det er noe jeg kan gjøre, og hva som er feil, men jeg får ingen svar. Det skjer ikke når jeg pinger andre steder.

Dette er en testmelding, jeg sender den av gårde, og pinger eventuelt Bloggrevyen for siste gang om denne også kommer opp i flere omganger.

Også har jeg et ørlite håp om at noen der ute kan gi men noen tips om hva som går galt, eventuelt at noen fra Bloggrevyen ser dette og tar kontakt.

Jeg klarer ikke helt å klage over msm, eller blogger eller andre steder man kan lese på nett. For jeg synes det er så mye bra. Mye mer bra enn jeg er i stand til å lese og forholde meg til.

Det er mye søppel og, og det er jo et problem både som støy og fordi mange ender opp med bare å lese søppelet. Men mangel på godt stoff er det jo ikke. Og her starter en ny surfetur.


Return to sender: En tegneserieføljetong som ikke er avsluttet.

 

Det er ille med de fete barna, og ille at barn sitter så mye stille, ikke rart at de da blir fete. Og fy og skam for noen foreldre som ikke får de ut i skogen og opp i trærne. Eller? Hvordan rimer det med at barn faktisk er mer aktive fysisk enn tidligere?

Er forenkling og store systemer det beste? Forsvarets erfaringer er stikk motsatt.

AVMAKT – må oppleves. Noe av det nydeligste jeg har sett på nett noensinne.

Neppe har hatt enda en runde med fortellinger i på finsk-svensk barne-tv. Nå kan de sees på nett.

Robert Fisk har tanker om Saddams henrettelse som jeg ikke har sett andre steder.

Du er friskere enn du tror? En kronikk i Aftenposten om livet og trygden.

Prinsesse Lea vil ikke være som folk flest. Vil du?

Moren i A family in Bagdad er tilbake på besøk i Bagdad, og skriver om det i bloggen sin.

Kubilder. Matbilder.

De fleste har kanskje fått med seg at det skal legges ned jærnbanestasjoner pronto. Eller, legges ned og legges ned, det er vist ikke et ord som faller i smak. Ny Tid var de som fant ut hva som var i ferd med å skje, før departementene visste det. Selv koser jeg meg alltid med gode dilaloger, og denne var suveren, syntes jeg:

I stedet for å utbedre plattformene for å opprettholde togtilbudet, stenger Jernbaneverket en rekke stasjoner på ubestemt tid.

– Jeg vil ikke kalle det nedleggelse. Det er et altfor sterkt ord, sier Sindre Ånonsen i Jernbaneverket.

Ånonsen peker på at det er manglende sikkerhet som er utslagsgivende for avgjørelsen.

– Hva er problemet? Der plattformene har vært for korte, har man fram til nå bedt de reisende bruke dørene lengre fram i togsettet?

– Det er ikke mulig etter det nye reglementet.

– Det er altså reglene som endrer seg, ikke sikkerhetssituasjonen. Men hvorfor kan vi ikke kalle det nedleggelse?

– Fordi stasjonene ikke legges ned, svarer Ånonsen.

– Men togene slutter jo å stoppe der?

– Ja, fordi plattformene ikke vurderes som trygge. Men det er noe annet, framholder Ånonsen.

 

(TUUUUUT)

Jeg har noen innlegg i bloggen hvor temaet er bla ondskap. Også er det en post hvor kommentarene har sirklet rundt det samme:

Å sloss mot det onde

De to ulvene

De to ulvene II

Om mine laster, og om irritasjonen over “Jesus feilsitert”

Det har pågått en lang og innholdsrik debatt i kommentarfeltet de siste dagene. En av kommentarene har jeg lyst til å løfte frem som et eget innlegg. Dette er skrevet av Jørgen Bjerke.

 

Noen tanker basert på C.S.Lewis:

Det finnes en teori som sier at det finnes to likeverdige krefter i tilværelsen, en perfekt god og en perfekt ond. Denne teorien kalles dualisme. Disse kreftene har alltid eksistert og vil for alltid være i krig mot hverandre. Vi på jorda vil derfor erfare både hyggelig og triste ting om hverandre siden vi er som sivile ofre i denne krigen.

Men hvem definerer at den gode kraften er god og den onde ond? De selv? Ville den onde definert seg selv som ond? Ond også sett utifra sin egen oppfatning av hva som er rett og galt? Hvorfor ville den ikke da slutte med ondskapen med en gang? En ond makt vil jo skyte seg selv i foten om den med fullt overlegg gjør ting den selv betrakter som galt. Altså at den medgir at den gode makten gjør rett og den selv gjør galt. Skulle den onde gjøre noe virkelig ondt i sine egne øyne, ville den ha pint og plaget seg selv, eller til og med drept seg selv. 100% gjennomsyret ondskap er altså selvutslettende.

Det må heller være snakk om to krefter som har motsatt oppfatning av hva som er rett og galt. Det den ene mener er rett, mener den andre er galt og omvendt. Men det betyr igjen at begge kreftene gjør det hver enkelt av dem mener er rett. Hvis selve ønsket om å gjøre rett er godt og selve ønsket om å gjøre galt er ondt, må følgelig begge kreftene ha en basis av godhet i seg.

Prøv å tenke etter hva perfekt 100% ondskap kan være. Kan noe være ondt for ondskapens skyld? Mennesker som er “onde” er dette for å oppnå noe godt for seg selv. Man dreper for å rydde unna noe man ikke liker, eller for å straffe noen man mener har gjort noe galt. Man forgriper seg på barn for å få en tilfredsstillelse. Man dyrker satan, frykt og ondskap fordi man selv er tjent med det, osv. Hele veien gjøres ondskap for å oppnå noe godt for seg selv. Kan du se for deg at noe er ondt kun for å oppnå noe ondt? Selv de som driver med selvpining, sier de får en tilfredsstillelse av det.

Ondskap er etter min mening ikke annet enn pervertert (forvrengt, ødelagt) godhet. Både den gode og den onde makten ønsker noe godt. Den gode av uselvisk art, den onde av selvisk art. For at noe ondt skal gjøres trengs det tiltak, initiativ, skaperevne og en hensikt. Men alle disse begrepene er i seg selv gode. Alt dette trengs også for å skape noe godt. Det onde må derfor låne kraft fra det gode for å utføre ondskap.

Ondskap slik vi kjenner den fra slike som djevelen, er altså ikke det stikk motsatte av godhet. Hva er da det stikk motsatte av godhet? Da må vi spørre: Hva er perfekt 100% godhet? Noen stikkord tror jeg er kjærlighet, skaperevne, initiativ. Ja, jeg vil sammenfatte det i begrepet “eksistens”. Den jødiske og kristne Gud kaller seg selv for Jahve som betyr “jeg er”, eller “jeg eksisterer”. Det er en vanlig oppfatning at godhet er skapende, opprettholdende og gjenopprettende, mens ondskap er ødeleggende. Det stikk motsatte av godhet vil jeg da si er ikke-eksistens. Som Eli Wiesel sa en gang: Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet, altså en ikke-eksisterende kjærlighet. En som hater viser i det minste interesse overfor den som hates.

Det motsatte av godhet kan derfor ikke være ondskap, men ikke-eksistens. Teorien om dualismen, der det onde og det gode står mot hverandre som to likeverdige motpoler, henger rett og slett ikke på logisk greip. En “dualisme” må i så fall være eksistens (som er godt) som motpol til ikke-eksistens (som ikke er noe som helst).

Ukas gåte: Ta bort

november 15, 2006

Den første riktige gåta jeg lærte var denne:

Hva blir større og større jo mer du tar vekk fra det?

Ukas vits: John Wayne

november 15, 2006

 
En indier er på vei inn i en liten dagligvareforetning i en forstad til London. Med fremtredende indisk aksent starter han følgende samtale:

-Hello. I want some toilet paper.
-Yes sir, what do you want? We have some nice, soft paper of different trademarks, and we have this cheap one without any brand name.
-I want the cheap one without no name on it.
-Here you are.

Det betales, noen høflighetsfraser avslutter handelen, og indieren forsvinner.
Et par dager senere kommer indieren på nytt inn i butikken.

-Hello. Remember me? I was the one buying the cheap toilet paper without no name on it?
-Yes?
-Well, I got a name for it! John Wayne.
-John Wayne?
-Yes! It is ruff! It is tuff! And it takes no shit from an Indian!

Raus rasteplass

november 13, 2006

Jeg sitter med en bok her som kom i posten fra trykkeriet for noen uker siden. Raus rasteplass. En bok om Lia gård, familierettrettstedet (eller retreat som det heter på norsk) ved Koppang. En gård som ligger oppe i ei li med en fantastisk utsikt til storsjøen både sørover og nordover. En eventyrgård på flere enn en måte.

Første gang vi kom til Lia gård, jeg og mannen min, hadde vi med oss en baby på noen måneder. Vi ble litt misfornøyde, og tenkte som man andre har tenkt, at barn og retrett, det går nok ikke sammen. For erfaringene våre var heltause retretter, og slettes ikke barn. Enda. Så gikk det noen år, og vi fikk mer erfaring med det siste, og etter det har Lia vært en av våre rasteplasser. Ungene våre har fått vokse opp med Lias herligheter, i form av pannekakehytte og kjærlighetstred, kjærlighetsmåltid og stillhet, kaniner og havregrøt. Og noe av det beste av alt: Barnegruppene for ungene, og ensomhetstiden for oss voksne. Der man før har levd med seg selv og sitt, så forandrer livet med barn tilværelsen slik at man lærer å sette pris på det å få noen timer hver eneste dag helt alene, bare med seg selv, og med stillheten.

For på Lia har man klart å romme alt av livet, og samtidig få rom til det som ofte blir borte andre steder, stillheten. De har laget en god rytme på livet, og når vi reiser til Lia får vi del i den, og det kjennes godt. Også for ungene.

Boka jeg har her bærer også preg av Lia-rytmen. Den er en praktbok med store, fantastiske bilder av Håkan Berg. Bilder av det store – Lia sett som en liten del av en åskam langt borte fra åpner boka. Bilder av det små – detaljer du kanskje har gått forbi, som en sommerfugl i ei blomsterpotte, eller lyset fra glassvinduene som farger gulvet bak en stol i gult og blått.

Anne Margrethe Mandt har skrevet boka. Den er delt opp i kapitlene

*RAST
*SMAK
*FOLK
*RYTME
*JORD
*SOMMERFUGL
*HISTORIEN
*ROM
*FORANDRING

Små og store glimt fra Lia sammen med tekster fra hele kirkehistorien og Mandt sine egne betraktninger i en god blanding. Mye er velkjent, annet er nytt og spennende. Og sammen smaker det godt.

 

«Mottakelighet

Dette er en av menneskets kamper, å kjempe med alle verdens gudsbilder. De som er så sanne at vi ikke våger ta dem inn. De som er feilaktige og løgnersk beskriveren en gud som ikke er Gud.

I menneskets begrensing er tanken, kroppen ordene, følelsene og hukommelsen våre veier til Gud. Men det finnes en bønn som fører dypere. Den lever under forståelsen, begrepene og alle modellene. Den finnes på det eneste sted der Gud kan gripes i sin ubegripelighet. Der alt er stille. Der lengslene en er lydløs. er ingen ord kan beskrive det som er, og der Guds eneste navn lyder. Jeg Er Den Jeg Er. – – – «