Fragmenter fra Luciens bibliotek (Eller: Noen ganger er det gøy å sove)

november 23, 2006


Fragile things på hodeputa. Får ikke sove. Ser i taket. Ser i vinduet. Kjenner på hva som settes i sving av Gaiman sine dykk hit og dit. Susans problem. Øynene bak bildet. Den unge mannen som skriver, og skriver og skriver.

Hører en lyd. Ser et grått hus på toppen av en liten ås.

Våkner med et rykk noen minutter senere. Vi var tre mennesker. En gal ung mann, og to politibetjenter, en kvinnelig og en mannlig. Den kvinnelige var forsvunnet. Den mannlige var meg, jeg kom til huset på toppen av haugen. Der var det blodspor i en spiral. Den gale unge mannen var hele tiden tilstede og iakttok. Oppunder takskjegget satt han, på en bjelke der.

Den kvinnelige betjenten dukker opp, men er hun bare i mitt hode? Er jeg og gal? Er hun død og kommet tilbake som en stemme eller skikkelse? Vi to gamle partnerne etterforsker sammen. Ved hjelp av kvinnen så finner jeg stedet der hennes lik er gjemt bort, i en svart søppelsekk på kirkegården under en annen kiste i en ny grav.

***

Og det slår meg i det skjønnar at jeg fremdeles ligger i senga – var det kanskje jeg som var morderen?

***

Så snur jeg meg og finner puta igjen og i det samme er jeg i en grønn løvskog. Lyset kommer ned gjennom bladene, og strålene fordeler seg. Også på meg og på min søster, der vi står ranke og høye i lyse klær og ser ut som to skikkelser tatt ut fra et Gresk epos.

Og kanskje er det der vi er og, for i det samme hører vi stemmer og et følge kommer frem til en glenne i nærheten. Kledd i sterkere farger, selve regenten er der, vår mor, med det innbitte draget om munnen, lyse krøller i et oppsatt hår, gammel kropp, men enda yppig. Et stolt ansikt, vant til å få det som hun vil, og nå også i denne krangelen som tydelig er på gang med naboriket.

Men så snur stemningen, alle vender seg mot henne. Min nymfomane mor som for første gang opplever at de eventyrene hun har hatt får følger, ingen er på hennes side, ingen støtter henne, og hun står der. Min mor. Min mor mange hundre år gammel er hun, datter av en gud som senere tok henne til hustru. Og slik ble også vi av de unge gamle.

***

Denne gangen våknet jeg sakte. Så i taket.

***

Det ligger noen ved siden av meg.

Vi er to.

To hoder sammen i en stor hvit seng.

Hans hånd på hennes mage.

Den er fast og hard.

En ørliten kul.

– Du?
– mmm
– Jeg kan ikke huske at du har hatt mensen mens vi har vært sammen
– Nei. man har ikke det når man er gravid


– Er du gravid?
– Ja.
– Med hvem?
– En Knut Fagerli

– Hvem er det?
– Jeg vet ikke.
– Hvordan ser han ut da?
– Jeg vet ikke.

– Hadde han en pose over hodet?
– Nei. jeg er surrogatmor.

***

Jeg våkner på nytt, men holder øynene igjen. Lenge. Hva slags historie er dette? Hvordan begynner den? Jeg ser for meg to menn i en park. På en benk. Det er i Birkelunden, og der nedover en av gangveiene kommer hun, kvinnen han er så betatt av, han reiser seg og slår følge med henne…

Hvordan slutter det? Hvordan kan en slik historie slutte? Og jeg ser for meg Birkelunden på nytt. Nå er det ikke sommer lenger, det er vinter. Og trærne er svarte mot den grå himmelen. Og nå kommer han, mannen som hadde sittet med kameraten sin på en benk, mannen som hadde ligget i en hvit seng, han kommer oppover og nynner på en sang, og der ser han et barn komme mot seg og…

Kanskje kan dette bli til noe? Tenker jeg. Så står jeg opp og tusler inn på badet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: