Oppskrift på hvordan man kan bedrive vold på andre uten konsekvenser for en selv

november 23, 2006

 

Forutsetning: Du må være av typen mann

Ingredienser: Et stk. kvinne

Fremgangsmåte: Gjør hva du måtte lyste, slå, spark, bit, brenn, sørg bare for at hun fremdeles kan gå og stå, i alle fall etter noen timer. Det kan være greit å holde seg unna ansiktet utover et par mindre blåmerker. I forhold til psykisk terror er det ingen grenser, om du bare holder deg unna skriftelige bevis for hva du sier, eller andre vitner. Når du er ferdig så sørg bare for en ting, det må ha vært en voldtekt til stede.

Etterspill: Vær ikke redd for at hun skal anmelde deg for bare vold – det vil hun ikke kunne. Om hun lyver og sier hun ikke ble voldtatt, så faller saken hennes på det. Om hun ikke vil anmelde voldtekten, bare volden, så er politiet pliktig til å anmelde voldtekten.

Om du er så uheldig at kvinnen er en av de 10 prosentene som anmelder en voldtekt skal du ikke være bekymret for det. Sørg bare for ikke å dumme deg ut. Å dumme seg ut er å innrømme at du har begått et overgrep, eller nekte for å ha hatt samleie med kvinnen. Si bare at dere hadde samleie, og at det fra hennes side var frivillig, og hun liker å bli tatt hardt.

Eventuelle konsekvenser: Om du dummet deg ut, så kan det være at du er en av de 10 prosentene som blir dømt etter å ha blitt anmeldt.

 

*
*

*

*

 

12 Responses to “Oppskrift på hvordan man kan bedrive vold på andre uten konsekvenser for en selv”

  1. Shoaib Says:

    skremmende nok stemmer vel dette også.

    Prosentandelen som anmelder har vel også noe med om vedkommende kjenner voldtektsmannen eller ei. Har sett statestikk som sier noe om at etniske minoriteter oftere anmeldes, men her tror jeg det er en spuriøs sammenheng tror det er fordi «etnisk norske» voldtektsmenn oftere kjenner offeret, og siden voldtekt fra kjente sjeldent anmeldes så år man denne forskjellen.

    Motbydelig uansett, offeret utsettes ikke bare for et overgrep under selve akten, for mange er vel den eventuelle påfølgende rettsaken (nesten) like ille, og i tilfeller hvor angriper slipper, .

  2. Beate Says:

    Ja, jeg tror også det er slik at de som kjenner overfallsmannen sjeldnere anmelder.

    Og jeg vet du har helt rett, at grunnen til at så mange ikke anmelder er at selve prosessen rundt det er et overgrep i seg selv, og når det i tillegg oftest blir henlagt, og at de som kommer til en rettssak oftest ikke blir dømt, da vet jeg ikke helt om jeg kunne ha anbefalt noen å anmelde heller. Enda verre er det jo når kvinner som har anmeldt voldtekt, eller som opplever at politiet på deres vegne anmelder voldtekt i etterkant blir dømt for injurier, og ender opp med å måtte betale store summer til overgrepsmannen fordi de ikke klarer det politiet heller ikke har klart – å bevise at dette var en voldtekt.

    Det vanskelige her er jo at det er ord mot ord. Og som det sto i en av de linkene jeg la til (i stjernene) så er det ikke så enkelt som å si at kvinnens ord må veie mest – for vi har også en rettssikkerhet å ta vare på. Hun spør om vi kan finne andre måter å løse slike saker på enn i det tradisjonelle rettsystemet.

    Det jeg ikke helt kan forstå, er hvorfor man ikke kan anmelde bare volden – som det finnes fysiske bevis på. Jeg forstår ikke hvorfor? For det finnes vel ingen forskning eller undersøkelser som viser at kvinner ønsker vold som gir alvorlige skader, selv om det finnes kvinner som synes at «har sex» er ok? Kunne man da ikke lagt selve det «seksuelle» overgrepet til siden, og dømt mannen for å ha mishandlet kvinnen fysisk?

    Det jeg heller ikke kan forstå, er hvordan man kan sitte på sin høye hest og snakke om kvinneforakten i andre kulturer, og så er dette rettsikkerheten til kvinner i Norge.

  3. Shoaib Says:

    Men du, jeg undres hva denne uviljen mot å tro på offeret kommer av. Jeg skjønner og er enig i at man ikke altfor enkelt kan si at kvinnens ord må veie tyngst, for det er sikkert de som bruker dette på feil måte også. De som gjør det burde straffes hardt, de ødelegger for så mange andre.

    men tilbake til denne uviljen hos domstolene, kan det skyldes at de fleste dommere er menn? Finnes det noe studie på om det gjør en forskjell i voldtektssaker om dommeren(e) er kvinnelig(e)?

  4. Beate Says:

    Jeg vet ikke. Det som sto i den ene rapporten var at vi hadde en periode på 90-tallet der man generelt var mer skeptisk til hva kvinner (og barn) fortalte om overgrep, og fokuset var mer på det å bli anklaget uretmessig for overgrep.

    Voldtakt har jo allerede i dag en av de strengeste strafferammene, det er ikke her problemet ligger.

    Ikke minst støtteapparatet rundt offeret må bygges opp bedre. Og man må finne måter å vise at man støtter kvinnen selv om det ikke fører til dom for overgriperen, tror jeg.

    JEe vet ikke Shoaib, det er vel en av de tingene her i verden som er forferdelig i utgangspunktet, og som ingen ting kan gjøre helt bra. Vi må bare forsøkte å gjøre det bedre.

    Holdningsarbeid hos politi er viktig. Men også hos akuttmotakene, mange opplever legene som de mest usympatiske og vanskeligste. I alle fall i de store byene burde man kunne lage bedre rutiner for å ta vare på kvinner som har blitt voldtatt. Justisministeren er jo i gang med noe som kalles barnas hus, som er et godt initiativ for barn som har blitt utsatt for overgrep. Kanskje man kan ta noen av de elementene som man tenker seg til til kvinner (ogmenn!) som blir utsatt for overgrep og?

  5. Inanna Says:

    Tror viljen til å anvende allerede eksisterende lover må være sterkere til stede enn i dag samtidig med at synet på kvinner som anmelder overgrep endres. De som stemples som «offer», og melder i fra om overgrep, passer ofte ikke inn i det vi generelt forbinder med offerrbegrepet.

    Ofre skal generelt ikke være sterke og tale sin egen sak – de må tas hånd om. Dette stemmer som regel ikke overens med de faktiske forhold. Kvinner, som sier i fra, er som regel meget sterke og oppegående mennesker. Dette bryter selvsagt kraftig med hva de fleste har av ideer i sine hoder om hvordan et offer skal te seg.

    Er du sterk, skal du vite bedre og holde deg borte og helst hjemme – er ofte en holdning jeg støter på i jobbsammenheng og ellers også. Dessverre😦

  6. Beate Says:

    Inanna, dette kan jeg lite om.

    Er det dommerne da som sitter med slike holdninger?

  7. Tiqui Says:

    Grøss, dette er skremmende, men antagelig riktig. Den holdningen som Inanna nevner er det nok ikke bare dommerne som har, vi så den til og med i Natascha-saken. Hvordan omverdenen grafset i hennes historie og ikke kunne fatte «hvorfor rømte du ikke før?», «hvorfor rømte du ikke da og da?», «åh, du feiret jul med ham, hadde det kanskje ikke så ille likevel, da?»

    Hvis man skal få omverdenens medynk som offer må man for all del ikke tilkjennegi at man har en eneste styrke, eller på noensomhelst måte prøvde å innrette seg etter situasjonen.

    Enhver styrke hos en kvinne som er utsatt for overgrep vil telle til svekkelse av hennes sak.

    Og jeg er helt enig med deg, det skulle selvsagt være mulig å anmelde bare volden – uten at saken hennes skulle falle på at hun utelot voldtektskarusellen. For det er jo en like stor om ikke større påkjenning å bli stilt til ansvar for noe man ikke kunne hjelpe.

  8. Beate Says:

    JA, det er virkelig et grøss.

    Farytale skriver foresten en del om vold mot kvinner:

    http://fairytale.blogg.no/271106131112_br_staten_straffes_nr_mannen_slr.html
    Og akkurat nå er det vist en amnesty-kampanje som handler om vold mot kvinner:

    http://www.amnesty.no/web.nsf/pages/stopp+vold+mot+kvinner

  9. Iskwew Says:

    Der beskrev du realitetene i dette med voldtekt isnende godt. Det er slik det er.

  10. strekker Says:

    hmmmm.
    har du en konkret sak du kan vise til, beate?
    eller du, iskwew?

    hvis en mann blir frikjent for voldtekt, vil det ofte være fordi man kan påvise samleie mellom to parter, men at man ikke kan bevise at det skjedde med tvang. altså, man har ikke dokumentasjon på synlige skader.
    i noen tilfeller kan man ikke bevise samleie. enten hvis gjerningspersonen bruker kondom, ellers hvis offeret av ulike grunner ikke i tide oppsøker noen som kan dokumentere biologiske spor.
    hvis man kan dokumentere volden, men ikke samleiet,tror jeg man vil ha problemer med å dokumtere at den angivne gjerningspersonen sto bak volden. det er et bevisproblem, med andre ord – akkurat som i så mange andre voldssaker.
    jeg er ganske sikker på at aktoratet i slike saker, der de kan dokumenter vold, men mangler bevis på voldtekt, vil anføre en subsidiær tiltale for volden. det betyr at retten skal ta stilling til om det er bevist at tiltalte er skyldig i vold, selv om han skulle bli frikjent for voldtekten.

    hvis man både kan påvise både vold og samleie, tror jeg det vil ende med fellende dom i de fleste tilfeller. som sagt, jeg skulle likt å kjenne til en sak der man kan bevise at x har hatt samleie med y, og der y kan dokumentere skader, hvor x blir frikjent.

    og loven er laget slik den er, med offentlig påtale for alvorlige lovbrudd, av flere grunner.
    ett moment er at lovgiveren vil understreke at det offentlige har et ansvar for at lovbrudd behandles.
    et annet er at man ikke vil gjøre straffen avhengig av at offeret tør å anmelde lovbruddet. dersom politiet får kjennskap til det, plikter de å anmelde det selv.
    særlig i seksual- og voldssaker var det tidligere et problem at fornærmede først anmeldte en sak, for så å trekke den. de fleste slike saker forekommer som kjent i parforhold, og det kan være mange grunner til at man ikke vil eller tør å stille livsledsageren sin for retten.
    ett argument for offentlig påtale har vært at man vil løfte dette ansvaret av offeret skuldre.
    offentlig påtale er hjemlet i strl § 77.

    jeg kan virke krass her, men de som har lest min post om voldtekt og mine kommentarer på beates post om hvorvidt man bør anmelde voldtekt, bør forstå at jeg er helt enig i at rettsapparatets behandling av voldtekt er et problem.
    jeg betviler bare sterkt at det scenariet beate skisserer her har noen som helst rot i virkeligheten. voldtekt er er bevismessig kinkig forbrytelse, og dét er nok den viktigste grunnen til at så få domfelles. ikke holdningene til dommere eller meddommere.
    det er nå engang slik her i landet, at man ikke blir funnet skyldig i lovbrudd bare på grunnlag av vitneutsagn fra én person. det må være flere beviser som støtter opp om mistanken.
    rettssikkerhet, kalles det, og selv om det har noen ulemper, er det en forutsetning for at samfunnet slik vi kjenner det skal fungere.
    jeg ønsker ikke å bo i et samfunn der man kan bli dømt utelukkende på grunnlag av vitneutsagn fra én person. gjør noen andre av de som kommenterer her det?

  11. Beate Says:

    streken, jeg opplever deg på ingen måte som streng!

    Nei, jeg har ingen sak i en avis å vise til, igjen, bare anekdoter.

    Du har kanskje rett, at det handler om bevisbyrden. Og jeg er enig med deg i at det må være slik. Allikevel tror jeg det er mer enn bare det, det er i alle fall tilbakemeldingene fra de som jobber med kvinnesaker innen politiet, at kulturen hvor «husbråk» bare er husbråk og ikke kriminalitet er tung å snu.

    Jeg oppfattet en sak slik som jeg skrev i innlegget over. Og når jeg spurte meg litt rundt, så virket det som om det ble bekreftet. Men er det ikke slik – ingen ting er bedre enn det.

  12. strekker Says:

    ja, det er vel det vi alle håper. at det ikke er slik.
    og siden forskning tyder på at de fleste voldtekter ikke er overfallsvoldtekter, hører det nok til unntakene at offeret har fysiske skader å vise til. dessverre og heldigvis, får man vel si.

    men jeg skal ikke benekte at det kan eksistere en ukultur blant politifolk og andre som håndhever lov og rett. det er jo en grunn til at et begrep som «husbråk» har oppstått, når det er snakk om vold i hjemmet.
    men det å innføre offentlig påtale i seksualforbrytelser, oppfatter jeg som en del av det å snu tenkemåten, som du skriver.
    nå er det også offentlig påtale for legemsfornærmelse mot folk fra samme husstand.
    det er ikke offentlig påtale for legemsfornærmelse mot en tilfeldig person på gata. da må enten fornærmede selv kreve saken påtalt. eller politiet må vurdere situasjonen slik at allmenne hensyn taler for offentlig påtale.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: