Hvordan stoppe volden

november 27, 2006

Det finnes et eventyr som skal stamme fra Buddha. Første gang jeg leste det var på forteller-listen Storytell av Aaron Shepard. Senere har jeg hørt den nydelig fortalt av Marit Jerstad på norsk. Det er et fascinerende eventyr. Det handler om vold og ikkevold. Det har levd i 2500 år. Og det er en viss trøst å vite at når verden har glemt Mellom-Amerika på ti år, at det finnes kriger i dag jeg knapt har hørt om og vi sikkert vil glemme klasebombene som nå ligger strødd i Libanon før det har gått mange tiår, så vil dette eventyret kanskje leve i enda mange tusen.

Oversettelsen er min, jeg ble litt inspirert av Børge til å forsøke meg på noe lenger enn småhistorier.

Det var en gang to kongedømmer. I det ene kongedømmet regjerte den store Brahmadatta. Hans kongedømme var stort og rikt, han hadde en stor hær. I det andre kongedømmet regjerte Dighiti. Han hadde et lite fattig land, og bare en liten hær. Da det er slik at mye vil ha mer og mange vil ha fler kom den dagen da Brahmadatta ba generalene gjøre seg klare, nå skulle de legge Dighitis rike under seg.

Dighiti fikk vite hva som skulle skje, og sa til Devi, dronningen, «Det er ikke noe vi kan gjøre for å stoppe det som nå skjer. For folkets skyld er det best å unngå en krig. La oss flykte fra kongedømmet i natt.» «Men hvor kan vi gjøre av oss?» spurte Deva. «Vi drar til Benares, der slottet til Brahmadatta ligger. Det er en by stor nok til å gjemme seg i, og han vil ikke tenke på å lete etter oss der.» Den nattet flyktet Dighiti, Deva og den lille sønnen deres Dighavu til Benares og gjemte seg i fattigkvarteret. Dighiti kledde seg ut som en hellig mann og dagene brukte han til å tigge penger til den lille familien.

Tiden gikk, og den lille prinsen vokste til en ung mann. En dag sa kong Dighiti til konen sin: «Det er sant som det er sagt: Vi kan tilgi den som har såret oss, men vi tilgir ikke den vi selv sårer. Finner Brahmadatta oss her så dreper han oss alle sammen. Det er på tide at vi sender sønnen vår vekk fra denne byen.» «Vi kan sende ham til mine foreldre i vest», sa dronningen. «Der kan han lære det en prins bør kunne om alt fra kunst til vitenskap.» Dermed dro prinsen av gårde.

Barbereren som engang jobbet for kong Dighiti var nå i hoffet til kong Brahmadatta. En dag han var ute og gikk så han Dighiti på markedsplassen utkledd som en hellig tigger. Han visste at det var utlovet en stor belønning til den som kunne si hvor kong Dighiti oppholdt seg, og nå snek han seg etter kongen til han så hvor han bodde. Deretter gikk han og fortalte kong Brahmadatta hvor han var å finne. Dighiti og Deva ble arrestert og brakt frem for kong Brahmadatta. «Hvor er sønnen deres» spurte han. «Der du ikke kan nå ham», svarte Dighiti.

Nettopp denne dagen kom prins Dighavu tilbake til Benares for å besøke foreldrene sine. På vei hjem dro han forbi markedsplassen og der fikk han se soldater til fots og til hest. Mellom dem var det en kjerre, og på kjerra så han moren og faren sin sitte som fanger på vei til å bli henrettet. Alt han kunne gjøre var å stå der og se, uten noen mulighet for å hjelpe dem. Kong Dighiti så også sønnen sin. Uten å røpe hvem han snakket til ropte han ut:

Se ikke for kort.
Se ikke for langt.
Vold tar ikke slutt med vold.
Vold tar bare slutt ved ikkevold.

Når det mørknet ble kong Dighiti og dronning Deva tatt med utenfor bymurene og henrettet med sverd. Et dusin soldater sto vakt. Innenfor bymurene bestemte prins Dighavu seg for hevn, men først skulle han gjennomføre begravelsesritualene.

Han gikk til markedspassen og kjøpte brennevin som han ga til vaktene. De lot seg ikke be to ganger, og like etter sov de godt. Da tok han ved og bygde et bål, og oppe på det la han de døde kroppene til foreldrene sine før han tente på. Siden gikk han rundt bålet tre ganger, mens han holdt håndflatene presset mot hverandre.

På samme tid sto kong Brahmadatta på taket av slottet. Han grunnet på ordene som kong Dighiti hadde sagt før han ble henrettet. Han så ut over takene mot sør, og langt der borte, på den andre siden av bymuren så han et bål og en skikkelse som gikk rundt den. Han kjente en kald klo rundt hjerte, han forsto at det måtte være prins Dighavu.

Prinsen på sin side var nå ferdig med det han måtte gjøre og forsvant raskt inn i skogen. I flere dager ble han der og sørget mens han gjemte seg for kong Brahmadatta. Men tårene tok slutt og også faren over å kunne bli funnet, og Dighavu gitt inn i byen igjen. Han fant seg en jobb som læregutt i stallen til de kongelige elefantene.

Grytidlig en morgen satt han foran stallen og sang for å ta imot den nye dagen. Stemmen hans bar helt til palasset og balkongen der kong Brahmadatta sto. Han hadde våknet av en forferdelig drøm. Sangen var akkurat det han trengte for å roe seg ned, og han sendte en tjener for å hente den som sang. Like etter sto Dighavu foran ham.

«Syng for meg», sa kongen. Han visste ikke hvem den unge mannen var.

Og Dighavu sang, og mens han sang så forsvant uroen i kongens hjerte. «Bli hos meg!» ba kongen.

Og Dighavu svarte: «Ja, konge.»

Slik ble Dighavu kongens tjener. Så behaglig var han i all sin ferd og så beroligende var hans sang og hans tale at kongen ble mer og mer betatt av ham. Ettersom tiden gikk ble han en betrodd tjener som nøt mer og mer tillit og større og større ansvar.

En dag ville kongen dra på jakt. Han sa til Dighavu: «I dag skal du kjøre vognen min.

Og Dighavu svarte: «Det er en ære, min herre.»

Slik ble det, den dagen kjørte Dighavu kongens vogn. Men når jegerne satte etter byttet sitt, tok Dighavu en vei som ledet i en annen retning. På en listig måte ledet han kongen vekk fra de andre, til de ikke lenger kunne se ham eller høre ham.

Etter en stund sa kong Brahmadatta: «Nå vil jeg stoppe og ta en rast.»

Dighavu stoppet vognen, bant hestene, satte seg med korslagte ben på bakken. Deretter sa han til kongen: «Kom hit og hvil deg, herre.»

Og kongen kom, la hodet sitt i Dighavus fang og sovnet.

Sakte dro Dighavu sverdet frem fra slira. Stille satte han spissen på sverdet mot Brahamadattas hals. Da kom ordene til faren til ham.

Se ikke for kort.
Se ikke for langt.
Vold tar ikke slutt med vold.
Vold tar bare slutt ved ikkevold.

Sverdet skalv. Sakte satte han det tilbake i slira.

Med et gisp og vidåpne øyne satte Brahamadatta seg opp.

«Hva plager deg, herre?» spurte Dighavu

«Det er et mareritt som ofte matrer meg,» sa kongen. «I drømmen kommer Dighavu, sønnen til mine fiender etter meg med sverd for å hevne foreldrene sine.»

Da tok Dighavu tak i kongens hår, dro hodet hans bakover og trakk på nytt sverdet. «Det er jeg som er Dighavu, sønnen til dine fiender, og jeg er her for å hevne mine foreldre!»

Kongen tryglet om nåde. Han ba for sitt liv.

«Hvordan kan jeg spare ditt liv?» spurte Dighavu. «Det er sant det som blir sakt, vi kan tilgi de som sårer oss, men vi klarer ikke å tilgi de som vi sårer. Du har drept min mor og min far, og du vil drepe meg om du får muligheten. Om noens liv skal spares, så må det være mitt!»

«Så spar mitt liv,» sa Brahmadatta, «og jeg vil spare ditt!»

Og Dighavu lot kongen gå fri. Han satte vekk sverdet. De to reiste seg og tok hverandres hender. De sverget å aldri mer søke å skade den andre.

Brahmadatta sa, «jeg har ofte lurt på hva din fars siste ord betydde. Fortell meg Dighavu, hva mente han når han sa ‘Se ikke for kort’?»

– Det faren min mente var, «Forkast ikke et vennskap uten å tenke deg om».
– Og hva mente han når han sa til deg «Se ikke for langt»?
– Da mente han, «Ikke la hatet vare for lenge.»
– Og når han sa » Vold tar ikke slutt med vold. Vold tar bare slutt ved ikkevold,» hva mente han da?

– Dette mente min far med det: Du, min herre, har drept mine foreldre. Du har stjålet deres kongedømme. Om jeg nå drepte deg i hevn, ville dine venner drepe meg, og så ville mine venner drepe dem. Og slik ville det fortsatt, volden ville aldri ta slutt. Men nå, nå har du gitt meg mitt liv, og jeg har gitt deg ditt. Og med det har volden tatt slutt.

Kongen ble slått av Dighavus store visdom, hvordan han kunne forstå dybden av det faren hadde sagt på en så knapp måte.

Ja, så stor var Brahmadattas beundring og takknemmelighet at han ga Dighavu kongeriket som en gang hadde vært faren hans sitt. Så lenge de to kongene levde så løste de alle konflikter i vennskap, og i god forståelse med hverandre.



2 Responses to “Hvordan stoppe volden”

  1. nina Says:

    hei

    kan du fortelle meg litt om aladdin og lampen? om du har tid.

    n

  2. Beate Says:

    Hei! HVa vil du vite? Sannsynligvis finner du mer på wickipedia enn i mitt hode🙂

    http://en.wikipedia.org/wiki/Aladdin


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: