Tiram utfordret meg i høst på det å si noe om hva feminismen har gjort for meg. Og jeg skrivet og tenker, men det blir liksom for dumt alt sammen, og trenger enda mer tid på seg.

Men siden året snart er slutt, og utfordringen nå helst bør følges opp på en eller annen måte før 2007 tar over, så tenkte jeg å dra frem et eventyr fra den arabiske verdenen (tror jeg?), og som jeg kom over i en bok med eventyr utgitt på feministforlaget «Virago books». Det er en litt morsom historie bak denne boka, som heter The Virago Book for farytales II. Det fantes nemlig en bok en, som skulle være kvinneeventyr fra hele verden. Men når kvinner satte seg ned og leste så syntes de ikke det var en spesielt god samling, så de begynte å sende inn sine eventyr, og derfor ble bok nummer to en helt spesiell god samling eventyr med kvinner i hovedrollen. Selv har jeg ikke fått tak i samling en, så hvor dårlig den eventuelt er vet jeg ikke, men toeren er jeg svært glad i.

Ett av de eventyrene jeg falt for er det som kommer her. En annen som falt for det samme eventyret er Richard Martin i Tyskland. En dag sendte han det inne på Storytell, en mailingliste for fortellere, som i hovedsak har fortellere fra Nord-Amerika. Det ble en gangske spesiell opplevelse for oss to, Rickard og meg. For mange av kvinnene på lista ble i harnisk, og opplevde den som støtende, og som et hån mot kvinner som blir utsatt for vold i hjemmet. Jeg opplevde den stikk motsatt. Hvordan opplever du den?

Fiskemiddagen eller Unnskyldinger for å slå din kone

En ung nygift mann gikk glad og fornøyd sammen med sin venn, da denne spurte hvordan ekteskapet var. «Fantastisk», svarte den nygifte. «Helt fantastisk. Jeg har en vakker, snill og god kone. Hver dag er det en sann glede å komme hjem, å snakke med henne er en fryd, hun er klok og sindig, smart og jordnær. Jeg kunne ikke ha vært en lykkeligere mann.» «Slår du henne, da?» Spurte vennen. «Slår henne, hvorfor skulle jeg slå henne?» Svarte den nygifte. «Kvinner må slåes, hun er kanskje føyelig i dag, men nå må du lære deg å tukte henne, ellers vil hun bli sur, tværr og ond å ha i hus. Tro meg, jeg vet hva jeg snakker om. Ingen menns om ikke slår konene sine fortsetter å være lykkelig gift.».

Den nygifte trodde ikke på ham, og til å begynne med snakket vennen for døve ører. Men tiden gikk og temaet kom opp gang på gang, og sakte menn sikkert ble han mer og mer usikker. Og en dag var han blitt overbevist. Det var bare ett problem, hvordan skulle han få en grunn til å slå kona si? Han spurte vennen som svarte: «Det er ikke vanskelig, en morgen når du skal gå på jobb sier du til kona de at denne dagen skal du ha med sjefen din hjem, så hun må forberede en god fiskemiddag. Så går du raskt ut, før hun rekker å spørre om noe mer. Så, når du kommer hjem på kvelden har hun enten kokt, stekt eller bakt fisken. Har hun stekt den, så slår du fordi hun ikke hadde kokt den. Har hun kokt den, så slår du fordi hun ikke hadde bakt den. Og har hun bakt den, så slår du fordi hun ikke hadde stekt den.»

Som sagt så gjort, morgenen etter ba mannen kona servere fisk til ham og sjefen når kvelden kom, og så føk han ut døra. Kona så etter ham og tenkte «Men han sa ikke hvordan fisken skulle serveres?». Hun satte seg ned og grublet, før hun fant en løsning. Når tiden for at mannen skulle komme hjem nærmet seg, hadde hun klart en kokt fisk, en stekt fisk og en bakt fisk. Hun var i ferd med å sette frem de siste sakene på bordet da det lille barnet hennes satte seg ned på gulvet og der gjorde det fra seg. I det samme, før hun så mye som rakk å flytte vekk barnet hørte hun de to mennene i trappa. Hun snudde seg rundt, tok med det ene lokket fra et fiskefat på bordet og satte det resolutt ned over bæsjen til barnet.

Og der sto de to mennene. Hun ønsket dem velkommen, og mannen som så den stekte fisken ligge i et fat uten lokk på bordet sa: «Jeg ba deg lage kokt fisk, ikke stekt.» «Ja selvfølgelig», svarte hun, «her er den». Og i det samme tok hun lokket av fatet som sto der med kokt fisk. «Jeg mener bakt, jeg ba deg lage bakt fisk», sa mannen, en tanke mer perpleks nå. «Her er den» sa kona og løftet av lokket på den bakte fisken. «Dritt!» ropte mannen hennes da. «Ja, her er den og» sa kona og løftet opp lokket på gulvet.

 

Advertisements


På pc-en ser jeg det er 29 desember, men hvilken ukedag er det? Det har jeg mistet oversikt over for lengst i denne romjula.

Det slår meg i alle fall at det må være tid for gåte og vits. Og ikke husker jeg helt om jeg fikk med en vits i forrige uke i det hele tatt. Enda verre er det at jeg begynner å gå meg vill i hva jeg faktisk har spurt om før og ikke. Men denne skulle være ny og julefin:

Gåte:

Hvorfor blir det ikke laget barn på julaften?

Vitsen denne uka er ikke så morsom. Den er litt sånn trist, men siden julaften er over, en engel snart kommer til Josef og ber ham dra til Egypt, Norge investerer i klasebomber, Bethlehem er blitt en festing eller fangeleir, og enkelte ting er det samme her i verden, så kommer den nå uansett:

Vits:

En jødisk mann går inn i på passkontoret for å skaffe seg et vise for å forlate landet. De tyske byråkratene spør ham hvor han kan tenke seg å dra. På bordet foran han står det en globus, og han peker på USA. «Umulig» sier de, «de tar ikke imot jøder.» Han peker på England. «Beklager, de tar ikke jøder.» Han peker på Sør-Amerika. «Beklager, ingen av disse landene tar jøder.» Til slutt ser den jødiske mannen opp og sier: «Dere har ikke tilfeldigvis en annen verden?»

Surf:

Ikke noe tungt denne gangen heller, bare sånne småkoslige ting for sånne dager hvor man ikke er sikker på om det er mandag eller fredag, og det er romjul og dette året snart tar slutt.

 

Papirklipp

Tove Jansson har illustrert Hobbitten

Hodja har begynt å blogge

For de som ikke har fått med seg David Bowie og Bing Crosby på mange mange år – kanskje blir noen like glade som jeg ble da de kom seilende på youtube?

 

Ta-ratata-tam

 

 

Dette er et spørsmål som opptar mange, ikke minst de som begir seg ut på diskusjoner om Bibelen på nett. Og påstandene hagler både i den ene og den andre retningen, om hvor mye, hvordan og hvor lenge. Og svarene en anerkjent tekstkritiker gir på dette får vi i boka «Jesus feilsitert» av Barh D. Ehrman.

Først et par ord om tittelen. Boka handler ikke om hva som er Jesussitater i Det Nyet Testamentet (NT) og hva som ikke er det. Ehrman ville selv ha tittelen «Lost in translation» – men den handler ikke om det heller, bare en setning bruker Ehrman på å si noe om dette, og det er i fotnotene. Der skriver han at å lese en oversettelse av Bibelen er som å se et bilde i svart-hvitt, så mye er det som går tapt av nyanser.

Boka, med alle sine sider handler derimot om hvordan Bibelen ble forandret etter at den ble skrevet ned, og om hvordan studier i tekstkritikk vokste frem i Europa for et par hundre år siden. Og det er en spennende, lærereikt og lettlest fagbok, som anbefales på det varmeste.

Men hva er konklusjonene, hva sier Ehrman om omskrivninger og forandringer i NT? Jeg tror boka vil skuffe begge de gruppene ofte ender om å krangle om dette. Boka viser tydelig og godt hvordan Bibelen ikke er forblitt uforanderlig, hvordan en rekke feil er kommet med, og ikke minst hvordan King James utgaven som i mange hundre år var Bibelen med stor «B» er en av de dårligste kopiene vi kjenner til.

På den andre siden, de som mener at Bibelen er trikset og mikset med over en lav sko får heller ikke støtte for sitt syn. Det aller, aller meste av feil i Bibelutgaver er kommer gjennom dårlig håndverk. Skrivere i de første århundrene etter Kristus var ikke sjelden svært upålitelige der de kopierte bøker. Som en et poeng nevner Ehrman at muntlige overleveringer ofte ble ansett som mer pålitelige enn skriftelige på denne tiden. Versene i slutten av Johannes Åpenbaring lyder som følger:

«Om noen legger noe til, skal Gud legge på ham de plager som det er skrevet om i denne bok; og om noen tar bort noen av ordene i denne profetiske bok, da skal Gud ta fra ham hans del i livets tre, og i den helllige by…»

Det høres voldsomt ut, og ganske uforståelige i vår tid, der vi trykker opp bøker og ender opp med like kopier. Men versene var ikke uvanlige på den tiden, da forfattere ofte raste over dårlige kopister, og var rasende når de møtte på kopier av sine egne verker som til tider kunne avvike veldig fra originalen. De kristne var ikke heldigere enn andre i så måte, tvert imot. De kristne var fattige, og hadde ikke råd til profesjonelle skrivere, og man ser tydelig at en del områder har dårligere kopier av Bibelen enn andre. De beste tidlige kopiene finner vi Alexandra i Egypt. Rundt år 300 ble dette forandret. De kristne ble rikere, og kunne ansette profesjonelle skrivere. Man fikk også klostre der munker viet seg til å kopiere Bibelen.

Og det er ingen tvil, det aller meste av de forandringer vi finner i forskjellige kopier av Bibelen er slurvefeil, feiltolkninger av ord og dårlig håndverk – ikke bevisste forandringer av teksten.

Men også det finnes. Ehrman trekker frem noen slike. Det jeg savner i denne boka er en liste over hvor mange slike han faktisk mener det har funnets, og fremdeles finnes, fordi slik han beskriver det så fremstår det som svært få som har overlevd til i dag.

Jeg nevnte King James. På den tiden man oversatte Bibelen til engelsk hadde man få kilder til Bibelen man gikk ut i fra. Og de man hadde var av de dårligere vi kjenner til i dag. Ehrman beskriver hvordan man de siste århundrene har klart å samle enorme mengder fragmenter og gamle bibelkopier, og hvordan man har utviklet metoder for å anslå hvem som er mest autentisk. Og ut i fra dette materialet er det man i dag lager nye oversettelser, og nye greske varianter av Bibelen. Den Bibelen du i dag kan få kjøpt, er langt mer «autentisk» i forhold til de opprinnelige brevene og evangeliene enn den var for bare 100 år siden.

Tekstkritikere er forbausende enige om hvilke kopier som sannsynligvis er mest autentiske, men noen uenigheter er det. Ehrman trekker frem 4-5 eksempler der han mener at noen av dagens engelske utgaver er feil. Et par av disse var også i min norske utgave, og etter å ha hørt ham argumentere, så tror jeg nok han har rett.

Vet vi hva som sto i de opprinnelige brevene, og de opprinnelige evangeliene? Det vet vi ikke. Ehrman trekker også frem poenget at selv de første kopiene nødvendigvis ikke var det samme som forfatteren sa, i det den første skriveren også kan ha gjort feil. Vi vet ikke hva Jesus sa. Han snakket arameisk, og noen har gjenfortalt det han sa til gresk. Vi vet ikke om denne gjenfortellingen er rett skrevet ned. Vi vet ikke om det som ble skrevet ned er rett kopiert. Vi vet at det som er kopiert ned til gresk, er oversatt til norsk – og at alle «fargene» har gått tapt i oversettelsen. Men vi vet også at vi har et dokument som er forbausende autentiske til å være 2000 år gammel, og at de som jobber med å lage den så likt originalen som mulig gjør dette uten å ønske å forandre noe eller revidere noe.

Mer om Bibelen, tilblivelsen av NT og GT, utvelgelse og tekster mm har jeg skrevet om tidligere.

Førsteintrykket mitt av Jesus feilsitert.

 

God jul!

desember 23, 2006

Fra jeg var liten har jeg hørt at at vi har et «juleproblem»: At julens «egentlige» budskap blir borte i pakkejag, julebord og julemuzak. Men den dagen jeg stoppet opp og tenke slo det meg at jeg var fri til å forme min egen jul slik jeg vil ha den. Det er vi alle. Hva er da problemet?

Julemysteriet er det sentrale i min gudstro og min livstro. Og i mitt liv.

Hva er jul for meg? Jul er å stå alene i mørket. I angstens lammende mørke. Stå der og kjenne krigsfrykten. Frykten for å miste sitt eget liv. Kjenne redselen for å tape ansikt. Bitterheten over en tapt familie. Det er å lide under mobbing eller tap av jobb og anseelse. Jul er å ikke ha krefter til å gå lenger, og å ha mistet Gud. Jul er å stå alene i all den lidelse som mennesket til alle tider har kjent.

Jul er å stå der og kjenne på håpløsheten. Ikke pakke den vekk i silkepapir og rømme fra den mens en løper fra butikk til butikk. Det er å lytte til de vonde tankene, ikke overdøve dem med muzak. Jul er når jeg er tilstede i sjelens mørke natt. Da er det underet skjer: Oppe på himmelen ser jeg en stjerne lyse. Større, sterkere og vakrere enn noen annen. Og i det øynene mine vender ned til jorda, får jeg se Ham igjen. I et nyfødt barn som bringer håpet og livet inn i verden.

geertgen-tot-sint-jans-945858

(Maleri av Geertgen 1460-1490)

Ukas vits: Hypnotisøren

desember 23, 2006

It was opening night at the Orpheum and the Amazing Claude was topping the
bill. People came from miles around to see the famed hypnotist do his stuff.

As Claude took to the stage, he announced, «Unlike most stage hypnotists who
invite two or three people up onto the stage to be put into a trance, I
intend to hypnotize each and every member of the audience.»

The excitement was almost electric as Claude withdrew a beautiful antique
pocket watch from his coat. I want you each to keep your eye on this antique
watch. It’s a very special watch. Its been in my family for six generations.
He began to swing the watch gently back and forth while quietly chanting,
«Watch the watch, watch the watch, watch the watch….»The crowd became
mesmerized as the watch swayed back and forth, light gleaming off its
polished surface.

Hundreds of pairs of eyes followed the swaying watch, until suddenly it
slipped from the hypnotist’s fingers and fell to the floor, breaking into a
hundred pieces.

«Shit » said the hypnotist.

It took three weeks to clean up the theater.

 

14 år igjenn

desember 23, 2006

Det har vært solsnu. Morgenen etter så hadde jeg en utrolig rar drøm. En sånn drøm som snur opp ned på mange fastgrodde tanker og hvor man ender opp med å si «pokker, er det slik det er». Og livet blir ikke det samme igjen. Av det mer vittige innslaget i drømmen så drev vi og skulle smugle utzier gjennom flykontrollen. (Vi valgte å gjøre det i madrasser på barnevogner, hvorpå en rekke voksne damer la seg i barnevognene, med dyne over seg og tommelen i munnen.) Dette var spesielt nok til at jeg svarte «ja» når mannen lurte på om vi skulle vedde om hvem som hadde den mest speisa drømmen.

Han vant.

Min drøm handlet blant annet om kjærlighetssorg. Gammel kjærlighetssorg. Jeg har aldri hatt noen voldsom kjærlighetssorg over en kjæreste. Jeg har sittet og ventet ved telefonen en gang. Men da var jeg mest opptatt av at nå fikk jeg og oppleve dette. Liksom.

Om jeg har hatt kjærlighetssorg, så må det ha vært mest over liv som ble for tøft eller over vennskapsforhold som gikk i stykker, ble for kompliserte eller bare gled over.

Det er rart, med kjærlighetsforhold så er det på en måte enklere. Selv når man er 12 år, så finnes det formelle rammer. Om man blir sammen med en gutt via en lapp i mattetimen, og aldri snakker sammen, så vet man at man er sammen helt til det kommer en ny lapp to uker etter hvor det står «slutt». Men hva med venner? Fremdeles kan jeg tenkte på en venn jeg hadde for mer enn 15 år siden, og kjenne at jeg er trist for måten det bare ble «slutt» på, hvor vi skiltes og jeg trodde jeg hadde såret ham, men han sa aldri noe, og siden ble det aldri mulighet for det. Eller den venninna som bare gled bort, og jeg trodde på alle unnskyldninger som kom, til den dagen det gikk opp for meg at det faktisk var slik at hun ikke var interessert i å tilbringe tid sammen med meg. Eller han som en gang så noe som var så hårreisende at om vi skulle kunne omgåes etter det, så måtte vi ha snakket ut, men siden har han unngått å være sammen med meg uten at det er andre tilstede. Så ligger det der og skurrer da, og er det noe vi ikke er lenger, så er det venner.

Men tross alt, slike følelser er ganske milde, og de kommer bare på innimellom når livet har passert 30. Som en liten vind som sier «hei», og det er nesten hyggelig å få den på besøk, for man minnes da man var mye yngre, og slike følelser langt sterkere.

Jeg var innom Sissel sin blogg, og hørte på Carola i dag. Så surfet jeg videre på youtube. Og der, der fant jeg Scorpions «Still loving you». Jeg var på Scorpionskonsert som 14-åring. Og når jeg hører den sangen, så kjennes det som om hele ungdomstiden var en eneste lang stor kjærlighetssorg, og jeg får nesten litt vondt i magen. Det er godt det er over.

Vitenskap som religion

desember 23, 2006

Jeg skjønner vanligvis ikke helt hva folk mener når de sier at de ikke tror på religion, fordi de tror på vitenskap. Det er som å si at man ikke liker oksekjøtt fordi man liker melk. Det er rett og slett to så forskjellige ting at man ikke kan sette det opp mot hverandre. Religioner handler om trossystemer, etikk, riter og forsøk på å si noe vettungt om den åndelige dimensjonen på livet.

Vitenskap er et forsøk på å beskrive verden rundt oss, det vi kan se og observere på en forholdsvis objektiv måte.

Men akkurat nå så må jeg si at jeg ser en viss likhet allikevel.

Da moren min studerte en gang for lenge siden nå, så hadde hun blant annet faget kristendom. Det gjorde hun det veldig bra i, for hun skjønte overhode ikke hvordan man hadde kommet frem til de forskjellige dogmene. Hun så ingen mening i dem, forsto ikke begrunnelsen, og måtte derfor pugge det utenat. Og sto deretter med glans.

Det siste året har jeg lest en del forskningsrapporter som dreier seg om medisin. Og konklusjoner. Og ikke minst, referater av konklusjonene i tidskrifter.

Og jeg tror jeg har det omtrent på samme måte som mamma en gang hadde det i møte med kristne dogmer.

Jeg har ikke lang utdannelse i vitenskapelig metode og studer. Men jeg har min ex.phil, samt et grunnfag i psykologi, og jeg har et hode for nettopp slikt. Og jeg er egentlig ganske sjokkert. For det jeg leser holder ikke mål. En ting er de forskjellige studiene som har de svakheter slike studer må ha. De er svært begrensede, det de undersøker er et lite område, og det er sjelden årsaker og virkninge oftest handler det om korrelasjoner. Det er mange usikkerhetsmomenter og ukjente faktorer. Når studien er over kommer konklusjonene, som mest av alt sier noe om hva de som forsker har av ideer og hvordan resultater tolkes til å passe inn med i disse. Så kommer referatene av studiene som igjen forvrenger og forandrer. Disse referatene får stor innflytelse på hva leger og helsepersonell tar av avgjørelser, hva de bestemmer og hvordan de handler. Og ikke minst, hva de tror.

På samme måte som religiøse systemer kan lage ideer om hva et menneske er, og ikke klare å ta inn over seg at mennesket selv sier «nei, slik er ikke virkeligheten, slik er ikke jeg, slik er ikke mitt liv» – på samme måte har man skapt et «religiøst» helse(u)vesen hvor helsepersonell i møte med pasienter kan si at de vet best, for de har lest rapporter, og pasientens erfaringer er feil.

Så kanskje har de rett, de som sier at de tror på vitenskap, og ikke på religion. Men selv kan jeg betakke meg for denne typen blind tro. Selv vil jeg helst ha et vitenskapssyn der jeg kan være kritisk til det jeg blir fortalt, og der jeg kan observere, reflektere og tenke selv.

Av og til kurere, ofte lindre, alltid trøste. Hippokrates

 

(Bilde: Pieter Lastman)