Himmelen bør ikke blande seg inn

desember 17, 2006

Jeg synes det er vanskelig å finne gode historier som handler om forholdet mellom Gud, mennesker og verden i kristen tradisjon. Som oftest har de en undertone av «hellighet», belæring og har en litt problematisk søndagsskoleform. Jeg synes ofte muslimske og jødiske historier har en bedre humor, rausere syn på mennesket, og et mer befriende gudsbilde. Ikke minst har jeg sansen for hvordan mennesket ofte opponerer mot gud og legger seg ut med ham i diskusjoner og krangler. Og ikke minst, hvordan man ler av sin egen religiøsitet og ser med humor på egne religiøse tradisjoner.

Dette er en av mine jødiske favoritter:

Rabbi Eliezer satt sammen med en gruppe andre rabbinere. De hadde en av sine vanlige, høyrøstede diskusjoner om hva som er rett og galt, lov og ikke lov. Denne dagen handlet det om kosher, og om det var kosher å bruken ovn når man skulle bake. Jo, mente Rabbi Eliezer, det var kosher. Men alle de andre var uenig, og til slutt ble Rabbi Eliezer så frustrert at han utbøt:

«Om jeg har rett, og loven er på min side, så la dette karobtreet vise det!»

I det samme hoppet karobtreet fra plassen sin utenfor vinduet og langt vekk fra huset. Rabbinerne visse ikke hva de skulle tro. Noen mente at treet hadde flyttet seg hundre meter, andre at det hadde hoppet 400 meter. Til slutt falt de til ro, satte seg tett inntil hverandre og ble helt stille. I noen få sekunder. Så sa en. «Aldri har en rabbinsk lov blitt bestemt av et karobtre. Du har ikke bevist noe som helst, Rabbi Eliezer.»

«Vel, så se på den bekken som renner bak karobreet», sa Rabbi Eliezer. «Om det jeg sier er i overensstemmelse med loven, så la den bekken bevise det». I det samme så snudde vannet i bekken, og begynte å renne oppover! Først ble rabbinerne forskrekket, men etter å ha diskutert saken så konkluderte de: «Det har aldri skjedd at argument ble bevist av en bekk». Rabbi Eliezer ble mer og mer fra seg. «Måtte veggene i dette huset gi det siste beviset for at jeg har loven på min side!» Og husets vegger, de begynte å bevege seg nærmere hverandre og så ut til å skulle falle over rabbinerne.

Rabbi Josva tok til ordet og sa: «Hvordan våger dere å blandere dere inn i loven som vi har fått overlevert fra Sinaifjellet? Samtidig, før han var færdig med å snakke stoppet veggene å bevege seg, så stor var respekten deres for den store Rabbi Josva. Men i respekt for Rabbi Eliezer så flyttet de seg heller ikke tilbake slik de hadde stått -rett opp og ned. Siden har veggene i den kjente yeshivaen blitt stående slik, ikke helt rett, men de har heller ikke falt sammen.

Som en siste utvei ropte Rabbi Eliezer til himmelen selv, om ikke den kunne hjelpe ham med å overbevise de andre. Og i samme øyeblikk hørte de alle sammen en stemme fra himmelen som sa: «Hvorfor hører dere ikke på Rabbi Eliezer? Han har rett!» Uten å foretrekke en mine ropte Rabbi Josva tilbake til himmelen: «Jeg og mine lærde kollegaer kan ikke akseptere dette. Vi lar oss ikke bevege med ord ovenfra, det er ikke slik vi argumenterer eller tar besluttninger. Heller ikke skal himmelen blande seg inn i diskusjonen vår. Vi har fått loven en gang for alle fra himmelen. Vi fikk denne hellige loven på Sinafjellet, og de skal tolkes av rabbinere gjennom lærde diskusjoner, slik som vi gjør nå. Ikke gjennom at naturen blander seg inn. Vi lar derfor flertallet bestemme.»

Historien forteller at Rabbi Nathan møtte profeten Elia kort tid etter. Da spurte han Elia om hvordan den allmektige hadde tatt det når rabbinerne bestemte seg for å overhøre hva himmelen mente. Hva var Guds reaksjon? Elia smilte og svarte: «Gud bare lo og sa: «Denne gangen dro barna mine det lengste strået. Se hvordan de har vunnet over meg!»»

Kilde: Bava Metzia 59b

12 Responses to “Himmelen bør ikke blande seg inn”

  1. hugen Says:

    Aktuelt tema, og viktig, – kanskje også vanskeleg? Eg har fundert på akkurat dette ei god stund, dette om «kristen tradisjon»:
    «Som oftest har de en undertone av “hellighet”, belæring og har en litt problematisk søndagsskoleform. Jeg synes ofte muslimske og jødiske historier har en bedre humor, rausere syn på mennesket, og et mer befriende gudsbilde.»

    Har «forska» litt på om det er råd å vere ledigare, og det er det, – men ein må gjerne vere «listig», og så spørst det kva som er publikum/miljø, og for meg spørst det også om eg er villig til å jobbe med saka.

    Ungar kan ofte kome med avslappa kontante utspel, alternativ tilnærmingsmåte.

    Kvar kjem det frå dette stive «godkjende»?

  2. Johs Kleppe Says:

    Det «stive» godkjente tror jeg kommer fra moralismen. Altså behovet for å lage et religiøst/kulturellt klasseskille. Behovet for å finne syndere som bryter lover.

    Rett og slett behovet for å finne en metode for å bestemme at noen ikke er nær nok det Gudommelige. Alt er relativt i et primitivt sinn, og «når alle andre er dårlige må jo jeg være bra» er en metode som er velkjent.

    I et slikt miljø bør man kankje være varsom med å bryte med det godkjente. Da blir man fort sett ned på.

  3. hugen Says:

    Hei, Johs! – Ja! Og vil du ikkje også seie at moralistar finst på svært mange område, – i trafikken (sjåførar, passasjerar), i borettslag og byggefelt, i innringingsprogram, i pedagogikken, i publikum o.s.v.

    Ei anna side (av enda fleire) kan kanskje også vere behovet for å kjenne seg akseptert og «innanfor». Leiarar har alltid eit sterkt kort på handa på den måten at dei kan «selje tryggheit». Det er godt å vere med i flokken.

    Oj, oj – sanneleg eit tema som kan føre langt i veg! Men det er i alle fall ein tjangs å ta om ein luftar ei vinkling som er annleis.

  4. Beate Says:

    Takk for innspillene her begge to.

    Dette er et tema som har opptatt meg lenge. Etter at jeg skrev posten kom jeg på at jeg jo har snakket om dette på radio en gang.

    Men jeg føler ikke at temaet er utsnakket. Tvert imot. Jeg har behov for å rote mye mer i det.

    «Har “forska” litt på om det er råd å vere ledigare, og det er det, – men ein må gjerne vere “listig”, og så spørst det kva som er publikum/miljø, og for meg spørst det også om eg er villig til å jobbe med saka.»

    Dette vil jeg gjerne høre mer om!

    Jeg vet ikke hvor det stive kommer fra. Jeg skjønner det ikke helt.

    Jeg vet ikke Johs, jeg tror det er andre ting og.

    Det er som om når disse «fri» jødiske og arabiske fortellingene tar det som en selfølge at det finnes en vertikal dimensjon på livet, så ligger det en sånn trang til å misjonere i mange av de kristne.

    På den andre siden, vi bor i et kristent land, så her får vi se bunnslammet. Det som overlever og kommer hit fra andre tradisjoner er jo det som virkelig er bra, av god kvalitet.

    Og vi har faktisk gode historier i en kristen kontekst og. Tenk på folkeeventyrene med presten og klokkeren. Eller de erotiske, der det ofte er en prest med. Vi har noen undereventyr som er gode på det religiøse – men en kloksap eller en skjemt.

    Det finnes en del humorbøker fra kristne sammenhenger. Og det finnes svært mange gode vitser med religiøse setting. (Jeg har to slike under «ukas vits».

    Når det kommer til vitser har jeg større problemer med å finne ateistiske vitser, jeg vet vel bare om en eneste, og den husker jeg ikke i farta. Får se om jeg finner den et sted på pc-en.

  5. hugen Says:

    Det gjeld dette:

    “Har “forska” litt på om det er råd å vere ledigare, og det er det, – men ein må gjerne vere “listig”, og så spørst det kva som er publikum/miljø, og for meg spørst det også om eg er villig til å jobbe med saka.”

    Dette vil jeg gjerne høre mer om!

    —-

    Det er i alle fall viktig å ikkje plent seie noko berre fordi noko må seiast. Preiker og talar og innlegg blir stundom «turrpreik» som utmattar tilhøyrarane og ikkje gir meirsmak.

    Om eg sjølv skal i veg og seie noko, og viss eg har tid til det, bør eg ikkje kvi meg for å bruke tid (gjerne meditere) over det som eg har tenkt skal vere ærendet. Da er det viktig å «prøvekjøre» innlegget (andakten, talen, ytringa) og lytte nøye etter sine eigne diskret signal og tilbakemeldingar. Vere villig til «å kille ein darling», vere sikker på at det ein ber fram, vert bore fram med eit vennleg hjarte, ikkje berre ei påståelegheit.

    Veldig ofte tener ein talar på å vere kort.

    For mange er det religiøse eit tema som ein skal fare varleg og høgtidleg med. Og samtidig kan humor også vere eit farleg felt.

    Det kan også vere at eg gjer folk urett med at eg synest dei er stive og gravalvorlege.

    Sist, men ikkje minst: Om det ikkje er godt nok for alle det som eg seier, så treng eg ikkje dramatisere ein slik reaksjon, og heller ikkje gjere det til ei hovusdak.

    Og, som punktum finale: Eg er ikkje særleg god på å servere vitsar, men stundom treffer eg planken med å vere både ærleg og sakleg og psykologisk og medverkar til ein avslappa og grei tone.

    (Dette innlegget skulle ha vore berre halvparten så langt!)

  6. Johs Kleppe Says:

    «Hei, Johs! – Ja! Og vil du ikkje også seie at moralistar finst på svært mange område, – i trafikken (sjåførar, passasjerar), i borettslag og byggefelt, i innringingsprogram, i pedagogikken, i publikum o.s.v.»

    Nei.
    Moralisme handler om moral. I trafikken snakker vi om lovbrudd. I borettslag om riktig oppførsel. I innringningsprogram om hvasomhelst. I pedagogikken om kunnskap. Blant publikum om smak og behag.

    Det er nok først og fremst i den moralen som tilhører relegiøse områder hvor moralismen er sterkest. Vi kan finne spor av det overalt, men det er i det rommet som heter «Guds vilje» det er rom og virkelig fri tumleplass for moralistene.

    I dette rommet finner man også fordømmelser som går på liv og død, om man er et godt eller dårlig menneske. Det diffuse segmentet som heter religion gir mulighet for fordømmende holdninger til folk uten særskilt grunn, uten henvisninger til noe som helst annet en at et mennesker bestemmer seg for at «her er umoralen ute å går».

  7. hugen Says:

    Johs! Vi snakkar visst ikkje om «moralisme» heilt på same måte, kanskje vi ikkje legg akkurat same erfaringane til grunn. Du har HEILT rett, innafor di forståing av «moralisme», ordet som det var du som førte inn i samtalen.

    Men eg vil også sitere Beate: «Jeg vet ikke Johs, jeg tror det er andre ting og.»

    Og desse «andre tinga», som også eg trur er inne i dette spelet, har eg altså prøvd å fundere på i all enkelheit. Berre vi ikkje fort begynner å likne på desse rabbinarane i historia som starta denne replikkvekslinga: «Rabbi Eliezer satt sammen med en gruppe andre rabbinere. De hadde en av sine vanlige, høyrøstede diskusjoner om hva som er rett og galt, lov og ikke lov.»

    Kanskje stivheita ikkje kan debatterast laus, men heller dansast og leikast ut av klemma?

  8. Johs Kleppe Says:

    Nei.🙂

    Jeg tror ikke det er veien å gå.
    Det er noe med å sette seg selv sine ideer og sine meninger i et kritisk lys. Noen ganger kan man trenge hjelp til dette.

    Det finnes bare en vei til kunnskap og det er erkjennelsen av egen uvitenhet. Ikke sant?

    Det finnes bare en frivillig vei til endring også.
    Det er erkjennelsen av at den behøves.

    Å avvepne diskusjoner med «åh det er da ikke noe galt i det». «Det er da ikke så ille». «Hvorfor trenger vi se bare det negative». osv er nok hyggelig for mange, men jeg tror ikke det er et særlig kreativt utgangspunkt om man ønsker å sette søkelyset på hva som kan forandre tingene.

    Med andre ord, reaksjonære handlingsmønstre er ikke gode om man ønsker forandringer.

    Når det gjelder moral og moralisme tolker jeg det ut fra Norske ordbøker hvor det henvises til at moral er etikk og tolkningen av etiske regler. Og moralisme er legge stor vekt på moral.

    Jeg er fristet til å tilføye at det å være moralist også kan bety å vokte andres moral selv om dette ikke står i ordbokens betydning direkte.

    Når det gjelder etikk og moral er den som tilhører det vanlige samfunn relativt lett å forholde seg til. derimot blir det vanskelig om de som skal vokte ens moral står i direkte linje til Gud. I slike tilfeller er moralen både vanskelig å forstå og den blir lett brukt til å styre andre menneskers vilje.

    Man kan kanskje danse løs stivheta, men det er en utfordring på internet. Så jeg velger å holde meg til ordene foreløpig.

  9. hugen Says:

    Johs! Lær meg korleis eg skal få til å leggje inn den blide smailisen, – som eg trur likar å leike og danse!

  10. Johs Kleppe Says:

    Nja…

    Vi får heve et glass og når det blir tomt kan vi jo påkalle herrens velsignelse og gjøre vin til vann?
    Som hans tjenere er så opptatt av?

    Men gjør vi vann til vin så er jeg overbevist om at virkning vil bli mirakuløs.

    Under mottoet. «livet er en spøk».

    Godt at ikke øvrigheta er like grinete som oss.
    Slik som vi tøver med vin og vann.

  11. hugen Says:

    Arm i arm (stundom flokar det seg litevetta, som seg hør og bør), – men Johs og Hugenok, – grublande julegubbar med skiftande tokter av bulder og glede!

  12. Johs Kleppe Says:

    Joda verbal/moralistisk/relegiøs rævkrok kan jo være jo en slags dans det også. Om man ser det med de øynene.
    😉


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: