14 år igjenn

desember 23, 2006

Det har vært solsnu. Morgenen etter så hadde jeg en utrolig rar drøm. En sånn drøm som snur opp ned på mange fastgrodde tanker og hvor man ender opp med å si «pokker, er det slik det er». Og livet blir ikke det samme igjen. Av det mer vittige innslaget i drømmen så drev vi og skulle smugle utzier gjennom flykontrollen. (Vi valgte å gjøre det i madrasser på barnevogner, hvorpå en rekke voksne damer la seg i barnevognene, med dyne over seg og tommelen i munnen.) Dette var spesielt nok til at jeg svarte «ja» når mannen lurte på om vi skulle vedde om hvem som hadde den mest speisa drømmen.

Han vant.

Min drøm handlet blant annet om kjærlighetssorg. Gammel kjærlighetssorg. Jeg har aldri hatt noen voldsom kjærlighetssorg over en kjæreste. Jeg har sittet og ventet ved telefonen en gang. Men da var jeg mest opptatt av at nå fikk jeg og oppleve dette. Liksom.

Om jeg har hatt kjærlighetssorg, så må det ha vært mest over liv som ble for tøft eller over vennskapsforhold som gikk i stykker, ble for kompliserte eller bare gled over.

Det er rart, med kjærlighetsforhold så er det på en måte enklere. Selv når man er 12 år, så finnes det formelle rammer. Om man blir sammen med en gutt via en lapp i mattetimen, og aldri snakker sammen, så vet man at man er sammen helt til det kommer en ny lapp to uker etter hvor det står «slutt». Men hva med venner? Fremdeles kan jeg tenkte på en venn jeg hadde for mer enn 15 år siden, og kjenne at jeg er trist for måten det bare ble «slutt» på, hvor vi skiltes og jeg trodde jeg hadde såret ham, men han sa aldri noe, og siden ble det aldri mulighet for det. Eller den venninna som bare gled bort, og jeg trodde på alle unnskyldninger som kom, til den dagen det gikk opp for meg at det faktisk var slik at hun ikke var interessert i å tilbringe tid sammen med meg. Eller han som en gang så noe som var så hårreisende at om vi skulle kunne omgåes etter det, så måtte vi ha snakket ut, men siden har han unngått å være sammen med meg uten at det er andre tilstede. Så ligger det der og skurrer da, og er det noe vi ikke er lenger, så er det venner.

Men tross alt, slike følelser er ganske milde, og de kommer bare på innimellom når livet har passert 30. Som en liten vind som sier «hei», og det er nesten hyggelig å få den på besøk, for man minnes da man var mye yngre, og slike følelser langt sterkere.

Jeg var innom Sissel sin blogg, og hørte på Carola i dag. Så surfet jeg videre på youtube. Og der, der fant jeg Scorpions «Still loving you». Jeg var på Scorpionskonsert som 14-åring. Og når jeg hører den sangen, så kjennes det som om hele ungdomstiden var en eneste lang stor kjærlighetssorg, og jeg får nesten litt vondt i magen. Det er godt det er over.

3 Responses to “14 år igjenn”

  1. Victoria Says:

    Hei! Jeg er helt enig i at det er godt det er over!! Faktisk er det ganske godt hver dag jeg våkner opp * og ikke er 16 år lenger*🙂
    Fin post, som vanlig Beate!!

  2. Ole Says:

    Prøv denne ,og du vil bli glad igjen.
    Scorpions-Wind of Change

    http://video.google.com/videogvp/ScorpionsWindOfChang.gvp?docid=-347143344460837808

    Topp lydkvalitet.

  3. tordenlill Says:

    Tusen takk for konsetren,Beate.
    Den vekket en del gamle minner.

    Dette var en sang som var perfekt å gråte til om en hadde kjærlighets-sorg.

    jeg hadde en enorm kjærlighets-sorg, som varte i hele 3 dager og som passet perfekt til denne sangen. He he


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: