Det finnes gåter som ikke kan gjettes. Om jeg spør: Hva så jeg på for 5 minutter siden, så er det ingen måte dere kan vite det. Allikevel, til min forundring, så er det en helt lovlig gåte om man har en gåtekonkurranse, og vi finner en rekke slike gåter i alt fra norrøn mytologi til rettssaker!

I Hervarar saga har Odin kledd seg ut som Gestumblinde, og er med i en gåtestrid på liv og død. Til slutt spør han:

Kva mælte Odin
i øyra på Balder
før han vart på bålet boren?

 

Dette var det jo bare han sjøl som kunne svare på. (Denne gangen ga ikke motstanderen seg da, han hogg etter Odin, men Odin fløy bort som en falk.)

Men for at det skal være noen rettferdighet her i verden, så skal jeg stille en slik gåte med å sitere et kjent litterært verk, og til forskjell fra den stakkaren som ikke kunne svare og som derfor tapte konkurransen så regner jeg det som sikkert at mange av dere både vet svaret, og kan gi det sammen med navnet på personen som spør, og stedet der det ble spurt.

 

«Hva har jeg i lommen?»

 

Gammel, men god:

 

This is the transcript of an actual radio conversation between a U.S.
naval vessel and Canadian authorities off the coast of
Newfoundland in October 1995.
Radio conversation released by the Chief of Naval Operations
10-10-95.

Americans: Please divert your course 15 degrees to the North to avoid a
collision.

Canadians: Recommend you divert YOUR course 15 degrees to the South to avoid a collision.

Americans: This is the captain of a U.S.Navy ship. I say again divert
your course.

Canadians: No. I say again you divert your course.

Americans: THIS IS THE AIRCRAFT CARRIER USS LINCOLN, THE SECOND LARGEST SHIP IN THE UNITED STATES’ ATLANTIC FLEET. WE ARE ACCOMPANIED BY THREE DESTROYERS,
THREE CRUISERS AND NUMEROUS SUPPORT VESSELS. I DEMAND THAT YOU CHANGE YOUR COURSE 15 DEGREES NORTH, THAT’S ONE FIVE DEGREES NORTH, OR COUNTERMEASURES WILL BE UNDERTAKEN TO ENSURE THE SAFETY OF THIS SHIP.

Canadians: This is a lighthouse. Your call.

 

 

 

Det er mye man må lære seg å finne seg i når man skal leve med ME-en. En av de vanskeligere tingene synes jeg, er de smellene man går på.

I dag har jeg vært litt tøff. Jeg har surfra litt for mye. Det fører til hodepine, tåkehode og smerter i skuldre, armer og hode. Men jeg er så heldig å ha forholdsvis god kapasitet i hodet sammenlignet med kroppen, selv jeg skriver tall feil, hopper over ord, tenker ett ord og skriver ett annet, leser noe annet enn det som står i en større grad enn folk flest. Og jeg er heldig, for jeg blir raskt så bra igjen i hodet om jeg bare hviler.

Da er det annerledes med kroppen.

Og det er den jeg har vært litt for tøff med i dag. Etter å ha ligget våken i 3-4 timer var det tid for tur på badet. Så kom barn hjem med venner. Og naboen var hjemme. Jeg gikk de 20 skrittene det tar og banket på døra der for å spørre om de ville ha noen klær mine barn var vokst ut av. Det ville de. Så jeg gikk tilbake og hentet de, sto så og snakket i noen minutter.

Og ungene som hadde kommet hjem var så skjønne. Det er litt forbasket å være den som blir servert hele tiden, så nå foreslo jeg at vi kunne lage varm sjokolade sammen, med vann og pulver med melk i. Jeg hentet en krukke i et skap. Nå var jeg gåen, skalv og måtte sette meg ned overalt hvor jeg kom. Der jeg kom var det sølete etter frokosten. Jeg hentet klut, tok vann på den, tørket av. Tørket av et sted med smuler, skylte klut, hang den opp. Det kjentes utrolig deilig og godt ut å være i stand til å gjøre noe slikt. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle glede meg over noe som helst av vasking og tørking, men sånn har det altså blitt.

Men nå pep alle varsellamper i kroppen, og jeg kom meg til seng igjen mens barna hentet melk og honning og skje til meg. Og håndkle når jeg skalv så fælt at det meste rant ut av koppen.

Nå ligger jeg her og har hatt en fantastisk time med ungeprat og litt bruk av kroppen. Det hadde vært utenkelig for et halvt år siden. 

Men så kommer det som er vanskelig å takle. En ting er skjelvingen, afasien og det jeg kjenner fysisk i dag. Men jeg vet ikke hvordan dagen i morgen blir. En slik utskeielse av fysisk aktivitet kan gi meg tre dårlige dager med smerter, kvalme og gjøre at jeg ikke kan ha noe særlig med ungene å gjøre de neste par dagene. I verste fall gir det meg to-tre uker med voldsom halsvondt og influensasymptomer med en dasj magesjau på toppen.

Det skulle jeg gjerne sluppet.

Men selv det er det mulig å takle. Jeg er blitt så bra nå at jeg ikke lenger er redd for sykehjem og for å bli så dårlig at jeg ikke kan bo hjemme eller ha kontakt med andre mennesker. Da jeg gikk på den verste smellen i mai satt skrekken i i flere måneder før den slapp.

Nå har jeg begynte å glemme raskt igjen. Helt til jeg ligger der i en ny smell og forbanner kvalme, smerter og helsa nord og ned.

 

 

Det er mange nye bloggere om dagen, ikke minst fra folk som også er aktive på diskusjonsforum. Og da kommer spørsmålene fra de som selv ikke har blogg: Hva er vitsen med å ha en blogg?

Denne diskusjonen kommer med jevne mellomrom på diverse forum. Jeg har rotet frem ett innlegg jeg skrev for mindre enn et år siden. Nærmere bestemt et par måneder før jeg selv begynte å blogge:

 

Driver og surfer litt rundt på blogger. 

Det slår meg at jeg for det mest synes de er ytterst kjedelige. Og at det meste av funksjonene til en blogg allerede har bedre alternativer:

– Hjemmesider. En blogg er for de fleste bare en hjemmeside det er lettere å oppdatere. Jeg begynte på nett i et ifi-miljø og digger hjemmesider, selv om det er lenge siden folk lagde slikt. Men de første hjemmesidene var som bloggene i dag, jeg ser ikke den store forskjellen. Bare at man i bloggene på død og liv skal fortelle meningene sine om alt i verden, det opplever jeg at man gjør bedre på…. 

– Diskusjonsgrupper. På diskusjonsgrupper så skriver man mindre i et tomrom enn i en blogg. Jo, man kan få svar i en blogg, men jeg liker bedre dynamikken på et diskusjonsforum, eller et fagforum eller interesserforum. Da får flere stemmer bedre plass, man får ikke denne ego-greia bloggene er. Om man vil skrive langt, og kanskje artikler også, så er det forum hvor man har muligheten til å gjøre det.

En blogg kan fungere bra om den er en skikkelig infokanal for nytt man er opptatt av, eller svært treffende kommentarer. Da har den en avisfunksjon. En god blogg for meg er derfor en slags uavhengig nyhetsformidler av en god journalist eller formidler. Men de har jeg funnet ytterst få av.

Blogger er stort sett som å skrive dikt, og gi det ut i små lefser på eget forlag.

Synes nå jeg.

 

 

Ja, sånn kan man begynne og  så ende opp som blogger…

Hva var det som gjorde at jeg i løpet av en slik diskusjon fikk lyst til å prøve bloggingen? Rett og slett fordi den gamle hjemmesiden min forsvant, og da jeg uansett ikke hadde oppdatert den på mange år fordi det var for tungvint, så fant jeg ut at en blogg var enklere å oppdatere.

Dessuten blir blogger lest i større grad. Og har man skrevet noe man synes fortjener å bli lest, så er det grunn god nok.

 

 

 

 

Enda et sitat fra en av Vera Henriksen sine bøker. Inspirer at Avil sin Ljos i kjømda så måtte jeg dra frem noen uleste bøker, og noen godleste og titte i de på nytt. Fra før hadde jeg bare lest Sagaens kvinner av Henriksen, men nå må jeg se til å skaffe meg noen flere. For de er en nydelig inngangsport både til sagane, skaldetradisjonen og Norden i brytningstiden mellom den norrøne tro og kristentroa.

 

 

Det var også den våren da jeg tok til å se meg om, se på en ny måte. Jeg hadde vært en fugleunge i redet, en som alltid ventet at andre skulle bringe meg det jeg trengte, og som pep og følgte meg sveket om ingen kom. Nå oppdaget jeg hva mine egne vinger kunne brukes til, at de bar, at de kunne føre meg hvorhen jeg ville. Og jeg tok til å søke mine egne steder og veier, felle mine egne dommer over mennesker og hendelser.

Dronning Astrid (kona til Olav den Hellige) i Dronningsagaen av Vera Henriksen

Gje meg handa mi ven

januar 26, 2007

Vi var på vei inn i det lille sirkusteltet. Det var tett med mennesker som var kommet for å se på festivalens høydepunkt, ei indisk jente som var tradisjonell forteller. Hun hadde med seg musikere og nå skulle vi få se en forestilling som vanligvis trakk tusenvis av mennesker på en gang i India. Alle sitteplassene var tatt. I det musikken startet sto vi tett i tatt med andre foran tribunene speidende etter plasser å sette oss ned på. Vi snudde oss mot scena, og jeg stakk armen min bak ryggen for å finne handa til kjæresten min.

Jeg fant den. Trodde jeg. Men nesten i det samme jeg tok den så kjente jeg at nei, det er ikke ham. Jeg snudd meg og så opp i et helt fremmed mannsansikt som sto der jeg var så sikker på at kjæresten min skulle ha stått. Jeg ble vel rød og stammet fram et unnskyld og sa at det var feil hånd, og han lo kanskje og sa at det forsto han.

Jeg har lurt litt på hvordan det måtte være å stå der, og så plutselig få en hånd i sin, sånn uten videre. For min egen del så var det en litt underlig, og en litt god oppdagelse at man så raskt skjønner at man har tatt feil.

 

Ukas vits: Glidelåsen

januar 25, 2007


A woman is trying to board a bus, but her skirt is too tight and she can’t step up. She reaches behind her and lowers the zipper a bit and tries again. Skirt’s still too tight. She reaches behind her and lowers the zipper some more. She still can’t get on and lowers the zipper a third time.


Suddenly, she feels two hands on her butt, trying to push her up onto the bus. She spins around and says very indignantly, «Sir, I do not know you well enough for you to do that!!» The man responds, «Lady, I don’t know you well enough for you to unzip my fly
three times either!»