Det finnes gåter som ikke kan gjettes. Om jeg spør: Hva så jeg på for 5 minutter siden, så er det ingen måte dere kan vite det. Allikevel, til min forundring, så er det en helt lovlig gåte om man har en gåtekonkurranse, og vi finner en rekke slike gåter i alt fra norrøn mytologi til rettssaker!

I Hervarar saga har Odin kledd seg ut som Gestumblinde, og er med i en gåtestrid på liv og død. Til slutt spør han:

Kva mælte Odin
i øyra på Balder
før han vart på bålet boren?

 

Dette var det jo bare han sjøl som kunne svare på. (Denne gangen ga ikke motstanderen seg da, han hogg etter Odin, men Odin fløy bort som en falk.)

Men for at det skal være noen rettferdighet her i verden, så skal jeg stille en slik gåte med å sitere et kjent litterært verk, og til forskjell fra den stakkaren som ikke kunne svare og som derfor tapte konkurransen så regner jeg det som sikkert at mange av dere både vet svaret, og kan gi det sammen med navnet på personen som spør, og stedet der det ble spurt.

 

«Hva har jeg i lommen?»

 

Gammel, men god:

 

This is the transcript of an actual radio conversation between a U.S.
naval vessel and Canadian authorities off the coast of
Newfoundland in October 1995.
Radio conversation released by the Chief of Naval Operations
10-10-95.

Americans: Please divert your course 15 degrees to the North to avoid a
collision.

Canadians: Recommend you divert YOUR course 15 degrees to the South to avoid a collision.

Americans: This is the captain of a U.S.Navy ship. I say again divert
your course.

Canadians: No. I say again you divert your course.

Americans: THIS IS THE AIRCRAFT CARRIER USS LINCOLN, THE SECOND LARGEST SHIP IN THE UNITED STATES’ ATLANTIC FLEET. WE ARE ACCOMPANIED BY THREE DESTROYERS,
THREE CRUISERS AND NUMEROUS SUPPORT VESSELS. I DEMAND THAT YOU CHANGE YOUR COURSE 15 DEGREES NORTH, THAT’S ONE FIVE DEGREES NORTH, OR COUNTERMEASURES WILL BE UNDERTAKEN TO ENSURE THE SAFETY OF THIS SHIP.

Canadians: This is a lighthouse. Your call.

 

 

 

Det er mye man må lære seg å finne seg i når man skal leve med ME-en. En av de vanskeligere tingene synes jeg, er de smellene man går på.

I dag har jeg vært litt tøff. Jeg har surfra litt for mye. Det fører til hodepine, tåkehode og smerter i skuldre, armer og hode. Men jeg er så heldig å ha forholdsvis god kapasitet i hodet sammenlignet med kroppen, selv jeg skriver tall feil, hopper over ord, tenker ett ord og skriver ett annet, leser noe annet enn det som står i en større grad enn folk flest. Og jeg er heldig, for jeg blir raskt så bra igjen i hodet om jeg bare hviler.

Da er det annerledes med kroppen.

Og det er den jeg har vært litt for tøff med i dag. Etter å ha ligget våken i 3-4 timer var det tid for tur på badet. Så kom barn hjem med venner. Og naboen var hjemme. Jeg gikk de 20 skrittene det tar og banket på døra der for å spørre om de ville ha noen klær mine barn var vokst ut av. Det ville de. Så jeg gikk tilbake og hentet de, sto så og snakket i noen minutter.

Og ungene som hadde kommet hjem var så skjønne. Det er litt forbasket å være den som blir servert hele tiden, så nå foreslo jeg at vi kunne lage varm sjokolade sammen, med vann og pulver med melk i. Jeg hentet en krukke i et skap. Nå var jeg gåen, skalv og måtte sette meg ned overalt hvor jeg kom. Der jeg kom var det sølete etter frokosten. Jeg hentet klut, tok vann på den, tørket av. Tørket av et sted med smuler, skylte klut, hang den opp. Det kjentes utrolig deilig og godt ut å være i stand til å gjøre noe slikt. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle glede meg over noe som helst av vasking og tørking, men sånn har det altså blitt.

Men nå pep alle varsellamper i kroppen, og jeg kom meg til seng igjen mens barna hentet melk og honning og skje til meg. Og håndkle når jeg skalv så fælt at det meste rant ut av koppen.

Nå ligger jeg her og har hatt en fantastisk time med ungeprat og litt bruk av kroppen. Det hadde vært utenkelig for et halvt år siden. 

Men så kommer det som er vanskelig å takle. En ting er skjelvingen, afasien og det jeg kjenner fysisk i dag. Men jeg vet ikke hvordan dagen i morgen blir. En slik utskeielse av fysisk aktivitet kan gi meg tre dårlige dager med smerter, kvalme og gjøre at jeg ikke kan ha noe særlig med ungene å gjøre de neste par dagene. I verste fall gir det meg to-tre uker med voldsom halsvondt og influensasymptomer med en dasj magesjau på toppen.

Det skulle jeg gjerne sluppet.

Men selv det er det mulig å takle. Jeg er blitt så bra nå at jeg ikke lenger er redd for sykehjem og for å bli så dårlig at jeg ikke kan bo hjemme eller ha kontakt med andre mennesker. Da jeg gikk på den verste smellen i mai satt skrekken i i flere måneder før den slapp.

Nå har jeg begynte å glemme raskt igjen. Helt til jeg ligger der i en ny smell og forbanner kvalme, smerter og helsa nord og ned.

 

 

Det er mange nye bloggere om dagen, ikke minst fra folk som også er aktive på diskusjonsforum. Og da kommer spørsmålene fra de som selv ikke har blogg: Hva er vitsen med å ha en blogg?

Denne diskusjonen kommer med jevne mellomrom på diverse forum. Jeg har rotet frem ett innlegg jeg skrev for mindre enn et år siden. Nærmere bestemt et par måneder før jeg selv begynte å blogge:

 

Driver og surfer litt rundt på blogger. 

Det slår meg at jeg for det mest synes de er ytterst kjedelige. Og at det meste av funksjonene til en blogg allerede har bedre alternativer:

– Hjemmesider. En blogg er for de fleste bare en hjemmeside det er lettere å oppdatere. Jeg begynte på nett i et ifi-miljø og digger hjemmesider, selv om det er lenge siden folk lagde slikt. Men de første hjemmesidene var som bloggene i dag, jeg ser ikke den store forskjellen. Bare at man i bloggene på død og liv skal fortelle meningene sine om alt i verden, det opplever jeg at man gjør bedre på…. 

– Diskusjonsgrupper. På diskusjonsgrupper så skriver man mindre i et tomrom enn i en blogg. Jo, man kan få svar i en blogg, men jeg liker bedre dynamikken på et diskusjonsforum, eller et fagforum eller interesserforum. Da får flere stemmer bedre plass, man får ikke denne ego-greia bloggene er. Om man vil skrive langt, og kanskje artikler også, så er det forum hvor man har muligheten til å gjøre det.

En blogg kan fungere bra om den er en skikkelig infokanal for nytt man er opptatt av, eller svært treffende kommentarer. Da har den en avisfunksjon. En god blogg for meg er derfor en slags uavhengig nyhetsformidler av en god journalist eller formidler. Men de har jeg funnet ytterst få av.

Blogger er stort sett som å skrive dikt, og gi det ut i små lefser på eget forlag.

Synes nå jeg.

 

 

Ja, sånn kan man begynne og  så ende opp som blogger…

Hva var det som gjorde at jeg i løpet av en slik diskusjon fikk lyst til å prøve bloggingen? Rett og slett fordi den gamle hjemmesiden min forsvant, og da jeg uansett ikke hadde oppdatert den på mange år fordi det var for tungvint, så fant jeg ut at en blogg var enklere å oppdatere.

Dessuten blir blogger lest i større grad. Og har man skrevet noe man synes fortjener å bli lest, så er det grunn god nok.

 

 

 

 

Enda et sitat fra en av Vera Henriksen sine bøker. Inspirer at Avil sin Ljos i kjømda så måtte jeg dra frem noen uleste bøker, og noen godleste og titte i de på nytt. Fra før hadde jeg bare lest Sagaens kvinner av Henriksen, men nå må jeg se til å skaffe meg noen flere. For de er en nydelig inngangsport både til sagane, skaldetradisjonen og Norden i brytningstiden mellom den norrøne tro og kristentroa.

 

 

Det var også den våren da jeg tok til å se meg om, se på en ny måte. Jeg hadde vært en fugleunge i redet, en som alltid ventet at andre skulle bringe meg det jeg trengte, og som pep og følgte meg sveket om ingen kom. Nå oppdaget jeg hva mine egne vinger kunne brukes til, at de bar, at de kunne føre meg hvorhen jeg ville. Og jeg tok til å søke mine egne steder og veier, felle mine egne dommer over mennesker og hendelser.

Dronning Astrid (kona til Olav den Hellige) i Dronningsagaen av Vera Henriksen

Gje meg handa mi ven

januar 26, 2007

Vi var på vei inn i det lille sirkusteltet. Det var tett med mennesker som var kommet for å se på festivalens høydepunkt, ei indisk jente som var tradisjonell forteller. Hun hadde med seg musikere og nå skulle vi få se en forestilling som vanligvis trakk tusenvis av mennesker på en gang i India. Alle sitteplassene var tatt. I det musikken startet sto vi tett i tatt med andre foran tribunene speidende etter plasser å sette oss ned på. Vi snudde oss mot scena, og jeg stakk armen min bak ryggen for å finne handa til kjæresten min.

Jeg fant den. Trodde jeg. Men nesten i det samme jeg tok den så kjente jeg at nei, det er ikke ham. Jeg snudd meg og så opp i et helt fremmed mannsansikt som sto der jeg var så sikker på at kjæresten min skulle ha stått. Jeg ble vel rød og stammet fram et unnskyld og sa at det var feil hånd, og han lo kanskje og sa at det forsto han.

Jeg har lurt litt på hvordan det måtte være å stå der, og så plutselig få en hånd i sin, sånn uten videre. For min egen del så var det en litt underlig, og en litt god oppdagelse at man så raskt skjønner at man har tatt feil.

 

Ukas vits: Glidelåsen

januar 25, 2007


A woman is trying to board a bus, but her skirt is too tight and she can’t step up. She reaches behind her and lowers the zipper a bit and tries again. Skirt’s still too tight. She reaches behind her and lowers the zipper some more. She still can’t get on and lowers the zipper a third time.


Suddenly, she feels two hands on her butt, trying to push her up onto the bus. She spins around and says very indignantly, «Sir, I do not know you well enough for you to do that!!» The man responds, «Lady, I don’t know you well enough for you to unzip my fly
three times either!»

 

 

Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men maktsyke.

Sagt av Kristin Kongsdatter i Vera Henriksens Stavkjerringa.

 

 

 

 


I boka jeg viste til i forrige uke skriver
Olav Bø at det ikke oppstår nye gåter i vår tid, og at mange derfor virker så arkaiske.

Det er jo ikke helt rett, det er mange nye gåter, men de aller fleste er av typen vitsegåter og tullegåter, ala denne: Hva er det som er lite og blått og kjører i all fart bortover vannet? Svar, et blåbær med påhengsmotor.

Så er det en rekke nye som stort sett handler om død, fordervelse og tabuemner som er oppe i nyhetene, enten det er i kjølevannet av Bjugnsaken, sultkatastrofer i Somalia eller rasisme. Jeg skal ikke ta noen av dem her.

Men han kan ha rett i at det oppstår får av de logiske gåtene, de som har flere ledd, og der man kan gjette seg frem til svaret. Men det skulle jo være enkelt å konstruere noen egne. Her er to jeg har laget og testet på barn (som gjettet de raskt) og en tredje som er ny for anledningen. Reglene er: Det skal være flere ledd. Hver for seg er det ikke mulig å gjette svaret, og det er ikke en korrekt gjengivelse av det man skal gjette, det sier bare noe om en enkelt egenskap eller karaktertrekk ved det man skal frem til. Legger man setningene sammen derimot, skal man kunne klare å kombinere de forskjellige egenskapene og finne frem til tingen. Prøv sjøl, det er ganske morsomt!

 

1         

Frem i det hvite går veien min,
opp og ned, rundt og bort,
hele tiden mot høyre.
Sporene mine blir stående.

 

En annen variant om det samme

 

Ut i det hvite reiser jeg
følger du sporene mine
får du vite det jeg vet.

 

 

2

Ser du inn i dette vinduet
kan du se hele den vide verden.

 

3

Hos meg kan du dele marerittet
om blodet som rant i Sierra Leone
og duggen du kjente mot bare tær
da du våknet og gikk ut.
Tar du halvt fra det ene og halvt fra det andre
finner du hva jeg er.

           

 

Sånn er livet

januar 21, 2007

Bilde av T-rex

Hodja: Smerte

januar 21, 2007

«Det er ikke vanskelig å leve med smerte», sa Hodja. «Det blir man vant til. Det er bare problematisk om det er jeg som har det vont.»

 

 

 

 

Når man må

januar 20, 2007

Spise når man må.

Snakke når man har noe viktig å si.

Skrive når man…?

Jeg leste i en blogg om en retrett i et buddhistisk kloster. Etter det ble det merkelig stille både i hodet mitt og bloggen min. Det er da så alt for mange ord her allerede.

test

januar 17, 2007

Noe er galt med trackbak og ping på wp.com om dagen, dette er en test.

Teste til Avil sin side. 

Valla og Yssen

januar 17, 2007

Så lenge Yssen har valgt veien der man kan si hva man vil uten at alle som vet noe har makt eller mulighet til å komme med sin versjon fult og helt, vil vi som sitter på utsiden og lurer aldri kunne vite hva som har skjedd. Ikke engang den subjektive sannheten kan vi ane.


Jeg syntes Yssen sitt utspill var merkelig. Ikke minst da jeg leste hele oppsigelsen hennes, den hang ikke på greip – for meg. (Det er jo ikke uvanlig, når man leser alt av dokumenter en sak bygger på, så skjønner man sjelden hvorfor vinklingen ble som den ble. Og ikke minst er man ofte uenig både i konklusjoner og i vinkling. Anbefales.)

Så fant jeg Vox Populi og han hadde satt ord på det jeg tenkte. Og han skriver godt, han skriver ting som ikke jeg har sett stort til i avisen. Uansett hva som er «sannhet eller løgn» her så kommer han med vinklinger som det er bra å ha med seg. Anbefales!

Den første posten er her:
Det er noe som ikke stemmer

Den siste så langt, med linker til de andre er her:
Hvem lokket deg ut på glattisen, Berit?

I fullt alvor har mange ytret seg om at det må jo være en selvfølge at man ikke bør gå ute alene, om man er kvinne, etter at det er mørkt.

Og dette i Norge, i januar.

Jeg synes det er helt på sin plass. Og at staten må følge det opp. Kvinner i østlandsområdet må derfor få kompensert økonomisk at de bare skal jobbe et par timer midt på dagen i de mørkeste ukene, og så kan vi legge til en timinutt her og en timinutt der ettersom sola stiger høyere på himmelen utover våren.

Lenger nord, må selvfølgelig kvinner få kunne krype under bjørnefellen en gang på høsten, og sove varmt, mykt og ikke minst trygt der til sola viser seg en gang utpå våren.

Jeg synes faktisk det høres ut som en svært behagelig ide, og sier takk til alle de som har tatt til ordet for dette i uka som gikk.

 

 

Bør man anmelde voldtekt?

januar 16, 2007

Jeg tror ikke jeg ville oppfordret noen til å anmelde voldtekt.

Hvorfor anmelde?

For samfunnets skyld? Er det den som ble voldtatt som har ansvaret for det? Nei.

Ikke tror jeg på lengre straffer heller – problemet er jo at så få blir dømt.

Ikke tror jeg på å dømme flere heller, for uansett hva vi gjør, så må vi har et rettsystem som også ivaretar den som blir anklaget – og i en voldtektssak for ord står mot ord, så har vi ikke annen veg ut en å la vær å dømme ofte.

Strekke skriver et langt og godt innlegg som svar på at Hjorten har skrevet om voldtekt. Der skisserer hun opp andre måter å møte voldtektene juridisk på enn i en rettsak som ender med dom. Hun tar Finstad som utgangspunkt:

Finstad ønsker en form for rettssak, eller offentlig skyldtildeling, der myndighetene påpeker gjerningspersonens ansvar. hun mener dette er viktig både av hensyn til offerets verdighet, og av hensyn til rettsstatens fremtid. finstad vil at offeret skal få muligheten til å konfrontere gjerningspersonen, dersom han eller hun selv ønsker det. gjerningspersonen skal måtte forholde seg til offerets smerte og raseri i rettssalen. —

Ragnhild Hennum ser også på Finstas forslag i en artikkel (?) som tar for seg kritikken fra FN vedrørende at så få voldtektsanmeldelser i Norge fører til domsfellese.

Hun skriver at Finstas forslag har store svakheter, men viser først og fremst hvorfor systemet i dag ikke fungerer juridisk og sier at vi må finne andre måter å møte dette på enn det vi har i dag.

 

Menneskelig fungerer heller ikke det vi har i dag pga måten offeret blir møtt. Mange beskriver alt fra legeundersøkelsen og anmeldelsen til rettsaken som like ille som selve overgrepet. I en rettssak så må også den anklagede få en rettferdig behandling. Men rettferdig behandling fører til at offeret i rettssalen blir den anklagende, og overgrepspersonen blir offeret. Det stilles spørsmål med troverdigheten til den som har blitt voldtatt, og manglende dom (som som oftest er utfallet) fører til en ytterligere opplevelse av at man ikke er troverdig, og at man ikke har vært utsatt for et egentlig overgrep.

Hva viktige for offeret? «Kvinne» skriver i kommentarfeltet til innlegget Prisen for trygghet er å ta alle forhåndsregler? at hun ikke ble traumatisert fordi hun forsto at dette var hun ikke skyld i selv.

Om vi som samfunn skal kunne bidra med oppreisning til offeret så trenger vi å støtte offeret i dette. En rettssak slik det foregår i dag hjelper ikke til dette, med mindre prosessen fører til dom.

Hva med overgriperen, bør ikke han eller hun straffes? Igjen, det skjer uhyggelig sjelden at en overgriper blir anmeldt, enda mindre at det fører til dom. Når jeg skrev «Oppskrift på hvordan man kan bedrive vold på andre uten konsekvenser for en selv» så var det høyst reelt. Det vi også må innse at er at de fleste overgripere ikke ser på seg selv som nettopp det. Enten det er snakk om de mange ungdomsvoldtektene, partnervoldtekter, voldtekter foretatt av politimenn, lærere, prester, leger eller som i de flest tilfellene, bekjentskaper så har de det til felles at de selv ikke anser det som har skjedd som et overgrep. De plasserer skylden på offeret, enten de bare lyver for omverdenen eller også for seg selv.

I et oppgjør som følger en mal ala det Finstad beskriver så ansvarliggjøres overgriperen. Han eller hun nektes å plassere skylden på offeret.

 

Og kanskje er det å tilby andre løsninger til prosessen etter et overgrep nettopp hva som må til om vi vil forandre det uføret vi er i i dag når det kommer til samfunnets svar på voldtekt. Både som oppreisning for offeret, som straff for overgriperen og som en mer gjennomgripende holdningsendring i samfunnet kan det vise seg å være en bedre vei å gå.

Da jeg var liten tenkte jeg det var juks å svare på gåter man kunne. Poenget var vel å gjette dem? Olav Bø sier derimot i boka «Utsyn over norsk folkediktning» at sjøl det å huske gåta, både oppgaven og svaret var like viktig, fordi det var opptrening av minnet. Bare enkelte gåter er det mulig å finne ut av ved å tenke logisk. Ofte er disse kalt egentlige gåter, og de er bygd opp slik at om man kombinerer de opplysningene man får, så skal det være mulig å finne frem til løsningen.

Men det er et problem med mange av de gåtene vi har fått overlevert. Slike gåter kalles også miljøgåter, og med rette, man må ha en del kunnskap om det miljøet slike gåter er oppstått i for å klare å knekke dem. Mange av de gåtene vi har handler om redskaper på gårdsbruk som man sluttet å bruke for mange tiår – eller hundreår siden. Eller dyr og miljø man tidligere var omgitt av dagstøtt, som man nå ikke lenger ser så mye til. Om man bodde i den rette stua, skulle denne være rimelig enkel, tar du den? Og skjønner du hva slags stue det er snakk om?

 

Full av grå ull,

men ingen kan ta en neve full.

Surfetur i WP!

januar 13, 2007

Det er tid for årets første surf! For noen dager siden hadde jeg en post der jeg reklamerte varmt og ivrig for wordpress.com som bloggehjem. Noen sa i kommentarfeltet at dette var det som skulle til for å få de til å bestemme seg for WP etter å ha øvd seg et annet sted, men saken er også at i uka som gikk har det faktisk ramlet inn med nye, spennende WP blogger. Noen kjenner jeg fra nettet fra før, andre er helt nye for meg, men ser ikke desto mindre spennende ut!

Somalieren – ei 16 år gammel jente som sier om seg selv at hun ikke er morsom – men det tror jeg ikke på etter å ha tittet rundt i den nye norske bloggen hennes, samt den godt etablerte engelske, The life of the amazing Nomad.  Ta en titt på Bak rosa burkaer og gule mullahskjegg. Jeg har i alle fall store forhåpninger til denne, en person som finner så gode titler må bare ha noe å by på.

avil har fått seg blogg: Ljos i kjømda. Ikke minst et spennende bidrag for de av oss som er interessert i myter. Med en forskjærlighet for det norrøne, og med en fantasyroman delvis i skrivebordkuffen og delvis i hodet har hun inntatt bloggarenaen. Veldig velkommen er du!

Tordenlill har tatt i bruk bloggen til dikt om alt fra doruller til sjokoladekake.

Limafox har både frekventert forumverdenen og bloggverdenen tidligere. Med historie som den store lidenskapen, og med evnen til å slenge ut skråsikre meninger med en ydmyk touch om man tar opp debattkampen med ham er han et veldig hyggelig nettbekjentskap.

Impelimp sier at hun ikke har store ambisjoner med bloggingen, og at hun bare suller rundt i personlige betraktninger. Det er jo ikke noe galt med det?

Jeg er ganske sikker på at jeg har glemt noen nå, dere får rope ut i kommentarfeltet.

***

Perler for svin er ikke en av mine yndlingsstreker, men Rockette har funnet en utrolig god en, og samlingen av tengnseriefigurer som blogger blir stadig større.

En annen stripe som ikke er en favoritt, er Pusur alias Garfield. Jeg snublet over en kopp som satte tingene på plass. En sånn vil jeg ha!

 

Ukas gåte: De to hestene

januar 12, 2007

To hester løper rundt på ett jorde. De blir trøtte og den ene hesten setter seg på 2 ben og den andre setter seg på 4 ben.

Hvor gamle er hestene?

I serien historiske vitser, denne lo i alle fall jeg av på 80-tallet.

En russer har hoppet av til vesten, og blir intervjuet av en reporter i sitt nye vertsland, USA.

Reporteren: Fortell oss nå, hvordan er livet i Sovjetunionen?
Avhopperen: Kan ikke klage.
Reporteren: Men vi hører det er lange køer om man vil handle noe så enkelt som mat, stemmer ikke det?
Avhopperen: Kan ikke klage.
Reporteren: Men forfølgelse da, blir ikke folk forfulgt, fengslet og kanskje drept om de er opposisjonelle?
Avhopperen: Kan ikke klage.
En oppgitt reporter: Men hvorfor har du da flyktet hit?
En smilende avhopper: Her kan man klage!