Mitt syn på homofili som kristen

januar 6, 2007

Jeg har fulgt med på homodebatten inne hos Undre og Victoria. (Hva som eventuelt er skrevet i kristenblogg har jeg ikke fått med meg.) Den har gått lenge. Av og til har jeg sagt noe i kommentarfeltet, og av og til har jeg blitt bedt om å utdype hva jeg mener som kristen. Det har bydd meg litt i mot. I forhold folk som er homofile og bifile (jeg er selv heterofil) opplever jeg det nesten litt fornærmende å i det hele tatt diskutere dette, å diskutere andre menneskers liv og levnet og seksuelle preferanser på denne måten. Jeg har også opplevd meg selv som ferdig med denne debatten. For en 10-15 år siden brukte jeg mye tid på det å forklare teologiske hva jeg tenkte og mente. Men etter det har det skjedd en så stor dreining i kirka, og så mange tunge gode teologer har vært på banen og sagt mye klokere ting enn meg, at det ikke lenger har opplevdes som spørsmål det har vært viktig for meg å jobbe med. Ikke minst nå, hvor den konservative biskopen, Laila Riksåsen Dahl har laget en grundig utredning om dette, og om hva som gjorde at hun skiftet syn. Men faktum er at mange kristne sliter med dette. De er i kristne sammenhenger der de så tydelig får høre at homofilt samliv er synd, og at dette er godt teologisk fundert, og de klarer ikke helt å se at det ikke nødvendigvis er slik. Når jeg skriver dette er det derfor ikke som et forsvar på homofiles vegne, eller et behov for å diskutere homofili for de homofiles skyld. Det er et håndslag til kristne som har behov for de impulsene jeg eventuelt kan komme med.

Jeg tenkte derfor jeg skulle legge ut noen ting jeg har skrevet tidligere her i bloggen de nærmeste dagene.

Vi starter med denne, som er et slags vitnesbyrd om meg om mitt forhold til synd. Det er opprinnelig skrevet for en kristen sammenheng, og bærer preg av det. De som ikke liker slikt får hoppe over det, eller bære over med det.

Mine tanker rundt homofili og kirken

Jesus er sannheten…

I spørsmålet om hvorvidt Bibelen ser på homofili som synd, slik vi bruker begrepet i dag, har teologer forskjellige meninger. Dette både innenfor vårt eget kirkesamfunn og i andre kirker. Bak de ulike konklusjonene står respekterte, lærde kristne, som jeg tror oppriktig og ærlig søker Guds vilje i denne saken.

Jeg vil derfor ikke bruke tid til å argumentere for mitt syn teologisk, men bare opplyse om at jeg hører til de i vår kirke som ikke anser homofili for å være en synd i seg selv.

Jeg er åpen for at jeg tar feil i dette spørsmålet, og vil derfor heller si noe om hvorfor jeg mener kirken burde stå i bresjen for en større toleranse i denne saken, selv om det skulle vise seg at homofili var synd.

Jesus er veien….

Hvordan har _jeg_ opplevd at Gud har møtt _min_ synd? Aldri gjennom at andre mennesker har påpekt feil ved mitt liv, eller min måte å leve på. Det har alltid kommet gjennom meditasjon og bønn, og da som en mild finger som har satt ting på plass i mitt liv, helbredet sår og gjort meg i stand til å leve videre fri fra denne synden. I møte med min synd ga Gud meg også redskapet til å legge den fra meg. I salmene står det at bare Guds Ånd kan overbevise et menneske om hans synd.

Jeg tror på en helliggjørelse, at Gud virker på mitt liv slik at jeg dag etter dag kan legge vekk mer og mer av min syndige natur. Min Gud er en stor Gud. Når jeg ser hvordan han virker på mitt liv, og hvordan han lar meg bli rede til å møte min synd, så har jeg full tillit til at han vil møte en homofil på samme måten. Om Gud mener at noens seksuelle legning er synd, så tror jeg den kristne homofile vil få oppleve at Gud tar dette opp med ham eller henne den dagen personen er rede til det.

Jesus er livet….

Frem til 1970-tallet ble homofili sett på som en sykdom innenfor psykiatrien. Siden har psykiatrien snudd. Hvorfor? Fordi en så at når en satte en sykdomsdiagnose og når man forsøkte å helbrede, så skjedde det motsatte. Mange tok selvmord og mange fikk store psykologiske problemer. Forsøket på helbredelse førte bare til en indre, sjelelig død. En så også at den som begynte å akseptere sin legning, og som var i stand til å leve den ut uten skyldfølelse eller selvforakt ble satt i frihet. Denne personen ble ikke bare ett sunnere menneske, dette mennesket var også i stand til å være en ressurs for mennesker rundt seg.

De av oss som har fått lov til å følge en homofile som venn, familie eller bekjent gjennom denne prosessen fra selvforakt, til en akseptering av seg selv, kan ikke tvile på at det er en reell frihet det her er snakk om. Vi kan ikke tvile på at det har skjedd en forandring til det bedre. Og vi kan ikke tvile på oppriktigheten i det den homofile sier når han bærer vitnesbyrd om hvordan han har sloss mot sin legning, bedt om visdom fra Gud, bedt om helbredelse og til slutt funnet _fred_ når han har akseptert seg selv og trodd at Gud gjør det samme.

Jeg er klar over at enkelte har funnet den samme freden ved å bli helbredet fra homofili ved bønn, og jeg tror at dette er veien å gå for noen. Men ut i fra det jeg selv har erfart tror jeg ikke dette er veien for alle. Det virker rett og slett som om denne muligheten er stengt for enkelte, skal vi da ikke tillate dem å søke andre muligheter til å finne fred med seg selv og Gud?

Jesus sier at han er veien, sannheten og livet. Psykiatrien så at fornektelse førte til død, og en akseptering til liv. Den kristne homofile vitner om det. Vi som har fått den velsignelsen å følge en slik kamp på nært hold har sett det. Hvordan kan vi som kirke fornekte dette? Dere har øyne, men ser ikke, dere har ører, men hører ikke, står det i vår hellige bok. Er det dette vi gjør oss skyld i? På fruktene skal treet kjennes, sier vår Herre og mester. Fruktene av en fordømmelse er for de homofile død, og fruktene av en akseptering er muligheten til å leve som helt menneske.

Vi er kalt til å vise nåde…

Jødedommen er en lovrelgion. Kristendommen er nådens religion.

Ved sin nåde har Gud frelst meg. Med sin nåde har han satt meg fri. Nåde er det han ber meg vise mine medmennesker. I dag opplever vi at det er en gruppe mennesker som ber kirken om nåde, hvem er da vi som kan nekte dem dette?

Vi er kalt til å vise kjærlighet…

De kristne som mener at vi som kirke skal fordømme homofili gjør dette ut fra troen på at det er å vise kjærlighet, fordi ett liv i synd fører til ufrihet, og å bli satt fri fra synd fører til frihet. Når kristne går ut og fordømmer homofili gjør de det i kjærlighet til de homofile. De vil at de skal få oppleve Guds godhet, Guds kjærlighet og friheten i Kristus Jesus. Men når den som blir møtt ikke opplever dette, men tvert imot opplever det som en fordømmelse, en stempling, en mistenkeliggjøring? Når han opplever at det som var ment som en kjærlighetshandling blir en tvangstrøye, en psykisk og åndelig steining, hvordan kan vi da fremdeles kalle det en kjærlighetsgjerning?

Når Guds viser sin kjærlighet til oss i bønn, i lovsang, i naturen, i den vi elsker, i frelsesvissheten, i syndforlatelsen; så oppleves dette godt! Smak og kjenn at det er godt! Sier Jesus. Må vi ikke da stille oss spørsmålet om det vi gir videre virkelig er Guds kjærlighet, når den som får vår kjærlighetsgave ikke opplever dette som godt? Guds gode gaver oppleves som gode. Det gjør ikke resultatet av kirkens holdning i denne saken.

Hva skal vi som kirke gjøre?

Om homofili er synd, er det vår oppgave som kirke å fortelle verden dette? Er det dette Jesus vil at vi skal gjøre i vår tid? Eller er det andre oppgaver, andre gjerninger han legger foran oss?

Om vi ser på kirkens historie, så er den på mange måter mørk. Snur vi oss og ser hva kirken har gjort i vår Herres navn finner vi tusenvis av drepte, forfulgte og fordømte. Vi kommer ikke unna korstogene, kristningen av land med sverd. Inkvisisjonen. Brenningen av hekser. Støtte til slavehold og utryddelse av indianere. For å ha støttet Hitler. For ikke å ha godtatt kvinnelige prester. I stedet for å støtte de svake, de utstøtte og de maktesløse, så har vi stått på de sterkes side. Fra ikke kristne møter vi fremdels hard kritikk for dette, og som kristne av i dag tar vi avstand fra det som har skjedd. Sett utenfra så oppleves kirkens holdning i homofilispørsmålet som et ledd i denne rekken av fordømmelser og forfølgelser. Må vi ikke på bakgrunn av dette være ydmyke? Vi har som kirke tatt feil før, hva om vi gjør det igjen? Ville ikke dette være en større synd enn å unnlate å å fortelle de homofile om deres synd?

Og har vi ikke som kirke større og viktigere oppgaver enn å definere synd? Ikke minst når det gjelder å definere synd på vegne av andre, og ikke oss selv? Er det dette vi er kalt til? Hvor ber Jesus oss om å gjøre dette? Er det dette som er å være verdens salt? Er det dette som er å lindre verdens nød? Er det dette som er å være Jesu hender og føtter? Er det virkelig det?

Den dagen vi skal stå til rette for vår Herre og Gud…

Vi tror som kristne at vi en dag skal står til rette ovenfor Gud for det vi har gjort. For min egen del må jeg si: Jeg har samvittighet til å stå foran Gud og der og da bli satt på plass for å ha tatt feil fordi jeg har trodd og handlet som om homofili ikke var synd. Jeg har ikke samvittighet til å stå der foran min En Gud, som dag etter dag har utøst sin kjærlighet over meg, mens han irettesetter meg for å ha kalt noen syndere som ikke er det. Jeg har ikke lest om Jesus at han fordømte de som lot medmenneskelighet gå foran loven. Jeg har lest at han ikke var nådig mot den som brukte loven for å sette seg selv til dommer over andre.

**********

Rembrant 1662

30 Responses to “Mitt syn på homofili som kristen”

  1. Undre Says:

    Takk, Beate.

    Dette var en god tekst å få lese.

  2. Iskwew Says:

    Jeg tror også Gud vil ha lettere for å forstå at du unnlater å fordømme, enn at du fordømmer feil. Dessuten, det er Gud og ikke mennesker som skal dømme. Det er Gud som skal tilgi.

    Dette var en flott tekst, Beate. Ærlig, gjennomtenkt og med et stort hjerte.

  3. olec Says:

    Takk Beate for en god og ikke minst gjennomtenkt blogg.
    Vi er nok uenig hva fariseere angår, dog syntes jeg du belyser en rekke ting her vi kristne bør reflektere over.
    hvor jeg havner etterhvert vet bare vår Herre, jeg vil alikevel takke for dine refleksjoner.

    Av nåde er vi frelst, og vi er kallt til frihet…

  4. Sissel Says:

    Ja, dette var en god tekst.

  5. Beate Says:

    Takk, det er hyggelig at dere likte det. Selv så leste jeg ikke igjennom det før nå, og da fikk jeg litt hetta over pompøst språk og slikt, det var som å høre seg selv på radio ti år etter.

    Olec, ja, vi er kalt til frihet.

  6. Avil Says:

    Jeg syns du gjør et hederlig forsøk, og likevel kejnner jeg personlig at jeg blir minnet om hvorfor jeg selv har forkastet kristendommen. Å snakke om synd og fordømmelse samtidig som man snakker om kjærlighet, er for meg grunnleggende opprørende. Jeg takker for at du tar dine lesere alvorlig nok til å dele dette ordentlig, samtidig som jeg ser at jeg ikke kan gjøre annet enn det.

  7. Nicolas Says:

    Oppfordrer deg til å slenge den opp på kristenblogg, jeg. Som en motvekt til de strenge kristne er inne🙂

  8. Iskwew Says:

    Det er jeg enig i at hadde vært en veldig god ide, Nicolas!

  9. Beate Says:

    Avil: Synd er et ord som de aller fleste har et veldig negativt forhold til, og på den måten er det nesten ikke brukbart til noe.

    Men en gang så fikk jeg et slikt forhold tildette ordet, det forandret mening for meg, og nå er det vel noe av det jeg synes er mest spennende i den kristne teologien. Men jeg burde nesten forklare hvordan jeg opplever ordet før jeg bruker det for at det skal ha noen som helst mening for andre.

    Når jeg skriver om synd jeg har blitt oppmerksom på i mitt liv, så har det utelukkende vært gode opplevelser. En frigjøringsprosess.

    I forhold til fordømmelse så mener jeg at det ikke er galt å fordømme noe. Å ta oppgjør med ting som er ødeleggende. Og det jeg fordømmer i dag, som dødsstraff, mangel på ytringsfrihet, undertrykkelser, den såkalte krigen mot terror og overgrep ville jeg nok fortsatt å fordømme uansett hvilken religion jeg var en del av.

    Men å snakke om kjærlighet og fordømmelse i ett, det har jeg heller ikke noe til overs for, men jeg opplever ikke det som noe som hører kristendommen til. Det er heller en menneskelig greie som jeg ikke tror jeg slipper unna om jeg bytter religion.

    Nicolas: Jeg har ikke mulighet til å følge opp artikler andre steder en her og på me-blogg, tror jeg.

  10. Nicolas Says:

    Du trenger ikke følge dem opp. Legg ut en kopi og skriv at du bare svarer på henvendelser på din egen blogg. Enkelt og greit, og de som kommer innom kristenblogg.no ser at det finnes flere typer kristne enn den fordømmende typen…🙂

  11. Beate Says:

    Men da kommer jo Vic og Undre til å kjefte på meg og der de driver og tar for seg kristenblogg! Det tør jeg ikke! *lol*

  12. Beate Says:

    Men for å være litt seriøs, jeg har ikke egentlig lyst til at gå noe serlig ut med dette. Hele temaet gir meg egentlig en uggen smak i munnen. Jeg har det nok egentlig en del som Avil, dette byr meg i mot. Hele greia.

    Jeg har ikke som henne forkastet kristendommen, men dette handler ikke om kristendom for meg, og en slik holdning til mennesker, at man i det hele tatt diskuterer andre menneskers liv på denne måten er ikke forenelig med mitt menneskesyn, eller kristendomssyn.

  13. Undre Says:

    Men da kommer jo Vic og Undre til å kjefte på meg og der de driver og tar for seg kristenblogg! Det tør jeg ikke! *lol*

    Huffda, Beate!

    Victoria og jeg nekter ingen å tro vi, eller for den saks skyld delta på Kristenblogg.no, men vi nekter å la være å konfrontere mennesker vi ser har holdninger som skader andre (tar jeg meg den frihet og svare for oss begge).

    Jeg kan derimot skjønne om du ikke ønsker din blogg assosiert med Kristenblogg.nos virksomhet, Beate.

  14. Avil Says:

    Beate: For meg er «synd» en måte å forsterke skam og skyld, ved å legge til en religiøs autoritet. Som om man ikke har nok å streve med.

  15. Beate Says:

    Avil, det forstår jeg godt.

    For meg er det to ting.

    Det ene er den «karrikaturen» av ordet som du viser til her. Og da synes jeg det er et godt beskrivende ord for hva mennesker gjør med hverandre. Vi lager ting om til «synd» – både i sekulære og religiøse sammenhenger.

    Så er det noe som sier noe om ting som har gått grunnleggende galt i eget liv. For at man skal kunne forholde seg til det på en god måte da, så må det være fritt fro skyld og skam.

  16. Avil Says:

    Jeg tror skam og skyld er helt avgjørende for å kunne regulere oss selv i egne liv og sammen med andre. Men dersom balansen forrykkes kan man ikke tenke klart.

  17. Undre Says:

    OK, den kommentaren min over kan leses strengt.😉

    Den er ikke ment å være streng, men oppklarende.

  18. Beate Says:

    Undre, jeg skjønte det godt, tror jeg. det var bare en fleip fra meg det med å ikke kunne skrive på kristenblogg pga av dere.

    Avil: Ja, det er blandingen av de tre som er så ødeleggende. Eller noe sånt. Er det i det hele tatt mulig å si noe vettungt om dette på noen få linjer?

    Selv har jeg vel vært mest opptatt av den falske samvittigheten, ikke så mye av skyld og skam.

  19. Undre Says:

    Bra, Beate.🙂

    Jeg ville bare forsikre meg om det, siden jeg har vært rimelig rasende i min framferd på nettet i det siste og sikkert går mer enn et par personer på nervene nå.😉

  20. Avil Says:

    Beate: Samvittighet handler jo nettopp om skyld, det vi har gjort og burde vite bedre enn å gjøre, det har vi dårlig samvittighet for. Og det som vi ER og som vi ikke burde være, føler vi skam for.
    Det meste som handler om synd, handler om å gjøre noe galt mot bedre vitende (strengest sagt: å gjøre det Herren har fortalt oss vi ikke burde). Men når vi snakker om at «å gjøre» også er å tenke blir det veldig vanskelig å komme utenom den vi ER. Og så synder vi ikke bare med hva vi gjør, men også ved å være de vi er. Og da er det ikke samvittighet/skyldfølelse over gal handling, men skam over vår egen væren i verden.

    Skam er den vondeste følelsen av alle, og så vond at de fleste begår overspringstanker og overspringshandlinger for å slippe utenom. Mye sinne og vold er gjort mot andre for å dempe egen skamfølelse. Og mye kritikk mot andre, kontroll, sjalusi, smålighet og fiendskap har skamunngåelse som kilde.

    Å forsterke mennesker skamfølelse og få dem til å ikke ville være dem de er, er farlig og ondt.
    Derfor mener jeg at prester og biskoper som går offentlig ut og fordømmer homofile begår farlige og onde handlinger.

  21. Beate Says:

    Jeg ville brukt litt andre definisjoner. Men det er en fillesak.

    Jeg er bare veldig enig i det du skriver, ikke minst om hvordan underliggende skam fører til overgrep mot andre igjen. Og det kan være noe av svaret på hvorfor enkelte også er så ekstremt fordømmenede ovenfor andre – egen skamfølelse.

  22. Martin Says:

    Jeg mener selv at homofili er synd, men jeg erkjenner at det er en svært komplisert sak. Ellers må jeg bare si at dette er et av de beste innleggene jeg noengang har lest. Om du hadde kunne lagt dette ut på Kristenblogg.no også hadde jeg blitt veldig glad! Vet du har sagt at du ikke har tid til det (og respekterer om du står ved det valget), men jeg tror flere kristne trenger å lese det. Også jeg trengte å lese det. For selv om jeg ikke har endret holdning til homofili-spørsmålet, sitter jeg igjen med en oppgitthet over at jeg har brukt så mye energi på å diskutere dette i offentlige fora med andre. En stor årsak til dette har nok vært at flere har gitt et helt feil bilde av alle de kristne som mener homofili er synd..da jeg prøvde å rette opp bildet, gjorde jeg bare saken mye større enn den var og kastet meg inn i en åndelig kamp jeg ikke ante konsekvensene av. Jeg vil forsøke å bruke min energi på andre områder; de som oppbyger meg, og ikke minst andre.

    Enda en ting: Du vet skuespilleren Bjarte Hjelmeland? Han er praktiserende homofil. Han er også kristen. Derfor går han i en menighet der de aksepterer homofili og er imøtekommende. Jeg vil velge å tro at man også der jeg går (der de ikke aksepterer det) allikevel ville vært imøtekommende..etter inntrykket jeg har av «min» menighet tror jeg sterkt på det. Men om han hadde VILLET gått der er jo en annen sak. Poenget mitt er at selv om jeg i utgangspunktet har vært oppgitt over kristne med ganske andre syn på en del ting, så er det kjempeflott at det kan være et sted hvor Hjelmeland kan føle seg hjemme og være sammen med andre som gir ham åndelig næring. Det er så viktig, og det gjør meg glad å vite. Nok en gang; et kjempegodt og sterkt innlegg.

    Gud velsigne deg, søster🙂

  23. Beate Says:

    Martin, om du vil kan du jo skrive noe og linke hit, jeg kommer unastt ikke til å skrive hos kristenblogg, jeg har rett og slett nok med det jeg allerede surrer rundt med.

    Jeg skjønner det du sier med å ville noe, og ende opp et helt annet sted, har du lest inne hos Victoria? Hun har også en fin refleksjon over dette når det kommer til denne homofilidebatten som har rullet og gått:

    http://vicblogg.wordpress.com/2007/01/10/punktum/

    Jeg synes det er et paradoks i det du skriver om Heimland – at det er bra at han har en menighet som aksepterer ham. Paradokset for meg er å se at dette er bra, og allikevel mene at det er galt.

    Alt godt,

    Beate

  24. Martin Says:

    Ja, virkeligheten er ofte mer komplisert enn vi liker.

  25. Beate Says:

    Ja, det er sant. Men Gud er nå bare god, og om man opplever noe som godt, er det da ikke fra Gud?

  26. Martin Says:

    Det er vel en sannhet med store modifikasjoner?😉 Sex kan jo være kjempegodt f.eks, selv om det kan være i en helt feil kontekst. På samme måte går jo ikke alltid våre følelser på linje med hva Gud vil for oss heller. En kan f.eks ha sterke følelser for ett menneske som egentlig bare bryter en ned, ikke sant? Jeg skriver det av egen erfaring..

    Gud ser jo alltid hva som er bra for oss, selv om vi ikke kan se det selv.

    Men det er ikke opp til meg å si til andre hva de skal gjøre med livet sitt. Jeg kan selvsagt komme med råd, men når det gjelder akkurat homofili skal man virkelig være forsiktig tror jeg. Det er et svært sårbart emne. Jeg kan forresten vurdere å la meg inspirere av dette innlegget og legge ut noe «eget» på Kristenblogg.Om det er helt greit for deg. Men må se det an..har en del å syssle med akkurat nå.


  27. Beate,

    1. Du skriver at psykiatere endret syn (tidlig på) 70-tallet. Jeg sier at det gjorde de fordi loven om at homofili var forbudt ble opphevet i 1972. Dermed endres imidlertid ikke vårt syn på psykologi: Psykologien vil alltid unnskylde synd, unnskylde det nedrige, ved å forklare det. Psykologer som bemektiger seg mennesket i denne forstand handler i Mammons ånd: Kunnskapen er Mammons ånd.
    2. Du skriver at vi ikke er kalt til å fordømme men til å vise kjærlighet. Hvem er vi, spør du, som kan nekte homofile nåde? Jeg er den. I kraft av min Herre Jesus Kristus fordømmer jeg homofili. Homofili er synd ved at mannen derved antar en myndighet over andre menn, over mannen i sin alminnelighet, ved sin it. Han spotter mannen som manipulerbar. Og han reiser seg i kraft av sin makt over andre menn. Det er motbydelig. Heslig, er det. Det er ikke plass, ikke rom, i Kristi legeme, eller i himmelen, for meg og en homofil sammen.
    3. Vi vil selv stå til rette for Gud, påpeker du. Det vil vi, og må Herren Kristus være meg nådig. Det er mitt håp. Men til hva du skriver: En ting er å unnlate å fordømme homofili, som du lurer på om du vil gjøre. En helt annen ting er det å nekte andre å fordømme homofili, som Kongen av Norge gjør.

    Poenget mitt midt oppi alt dette? ’Jeg’. Mannens jeg. Tihi!

    Klem fra Nidaros,

  28. Elin Says:

    Dette innlegget er kjempefint. Du har skjønt det, du, Beate.🙂

    Tusen takk!

  29. Andre Says:

    Hei!
    Vil si at jeg er uenig med deg i spørsmålet ang homofili. Jeg vil poengtere at synd er synd, uansett hva det er.
    Men i spørsmålet ang homofili, så er Bibelen egentlig krystallklar på det området. Paulus framhever det i noen av brevene sine, og Han sier også at menn som driver uttukt med menn, ikke skal arve Guds rike.

    Gud skal dømme alle, uten å gjøre forskjell. Men Gud gjør ikke forskjell, der noen får lov til å leve ut sin legning, der andre får lov. Gud er rettferdig. Og hvis vi skal se på hva som er synd, så må vi gå til Guds Ord.

    Jeg er helt enig med deg at vi ikke skal dømme noen mennesker. Vi har alle syndet og står skyldige for Gud. Er kun ved Guds nåde at vi er frelst, kun ved troen på Jesus Kristus.

    Men er det ikke det evangeliet handler om? At vi blir frelst fra våre syndere? At vi skal leve i et liv i frihet for Gud? Der Jesus kan sette oss fri fra syndens og dødens makt? Er ikke syndens lønn døden? Er det ikke synden som skiller oss fra Gud?

    Jeg kan si av egen erfaring at homofili er synd. Ja, Gud elsker meg selvom jeg er homofil. Men Gud har aldri gitt meg rett til å leve ut min syndige natur, som bl.a homofili. Det er nettopp det som har skilt meg fra Gud. Og er kun ved omvendelse og tro på Jesus Kristus, at jeg har blitt satt i frihet. Sannheten setter oss fri. Vi må leve i sannheten (Guds Ord). Og den sønnen setter fri, blir virkelig fri.

    Vi trenger i dag tydelig røster i kirken, som våger å tale Guds Ord. Det er til frelse for dem som hører på. Tror vi som kristne også skal stå til ansvar for Gud, iforhold til hva Han har betrodd oss. Hvis ikke vi forteller folk sannheten og om omvendelse, hvem skal da gjøre det?

  30. Beate Says:

    Andre – jeg er enig i at sannhet setter fri. Mange kristne homofile har gjennom år forsøkt å leve på forskjellige måter. Og kommet til helt andre konklusjoner enn deg. Jeg ønsker deg alt godt.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: