Hvorfor forandrer man syn på homofili?

januar 7, 2007

Hvorfor går folk fra å mislike homofili til å synes at det er helt greit, enten det er i en religiøs kontekst eller en sekulær kontekst? Svaret på det ser ut til å være to ting: At man faktisk blir kjent med homofile, og at man tar seg tid til å reflektere over hva homofili innebærer.

Simom Flem Devold skrev en gang om at han som barn, ungdom og ung voksen trodde at homofili og pedofili var det samme. Han var ikke alene om det, mange eldre mennesker sier det samme – homofili og pedofili fremsto som det samme for dem til de var godt voksne og temaet kom opp på en annen måte i det norske samfunnet, ikke minst av det fantastiske arbeidet Forbundet av 48 la ned. Men enda viktigere, slik det alltid er viktig når det kommer til fordommer om andre mennesker, for de fleste gikk det ikke opp at det var en forskjell på pedofili og homofili, og hva homofili egentlig innebar før de selv ble kjent med et menneske som var homofilt, lesbisk eller bifilt.

En teolog som skriver godt om sin egen opplevelse homofili som galt ut i fra manglende kjennskap er Biskop Jack M. Tuell i Metodistkirken i USA:

Which leads us to a deeper question . . . what was there in the minds of all of us to be fearful and act as we did? Because I cannot enter the minds of other people and determine why they acted as they did, I can only examine myself and so this gets more personal. I cannot remember being aware that there was any such thing as homosexuality until I was in junior high school. Even then, this came in derogatory comments made by one boy about another boy. I never heard a sermon that mentioned it or was in a class where it was discussed. In the service in WWII, living in a barracks, any references took the form of derogatory jokes or stories.

Coming back from the war I entered law school, and discovered that in the laws of the state of Washington the title heading of the law against homosexual practice was: «The Crime Against Nature.» The taboo was so powerful they didn’t want the forbidden words even in the law’s title.

But I was well into my adult life before I came face to face with an acknowledged homosexual person. I was about 28 years old I was serving a small church prior to going to seminary, and also served as part-time chaplain at the Washington State Reformatory nearby. Two 19 year-old inmates who had just been sentenced there came to «see the chaplain.» They were there for some kind of burglary offense. They proceeded to tell me they were gay and went into a long and rather convoluted defense of that, going back to David and Jonathan in the Old Testament. Needless to say, they didn’t impress me very much, and probably confirmed vague doubts and fears I already had about such persons.

In the next 20 years I was serving as a pastor and a DS, and though I had persons in congregations who sort of «seemed» to be homosexual, I was not directly confronted with homosexuality in counseling or other pastoral situations.


Noe som også må komme om man skal forandre holdning til noe eller noen er en viss grad for refleksjon. Det kan være at det bare går opp for en at man har trodd eller ment noe som viste seg å være feil. Eller det kan være en aktiv prosess der man setter seg ned og tenker igjennom hva man egentlig mener. Eller i en kristen sammenheng, hva som egentlig er forenelig med et kristent livssyn, ut i fra at man har opplevd at homofili var noe annet enn det man antok.

Tuell skriver om sine refleksjoner, etter at han i en alder av 72 år for første gang faktisk blir kjent med homofile og familier til homofile som henvender seg til ham med sine problemer med kirken:

What conclusions can I draw from this journey through which I have come? We UM’s like to use Wesley’s «quadrilateral.» That is, testing truth by scripture, tradition, experience and reason. This is a very helpful thing. But what I have come to believe is that experience trumps all the rest in questions like this.

For I don’t come to the scriptures with a «tabula rasa» (a blank slate). I come with some kind of experience either positive or negative, which colors my reading of scripture and is likely to predetermine the outcome. My experience causes me to look for an interpretation of the scriptures which satisfies and confirms how I feel as a result of my experience. And the same is true of tradition and reason I can find traditional and rational grounds to back up whatever conclusion I have arrived at based on my experience. To put it another way, no one who has a gut feeling that homosexuality is wrong is likely to be convinced otherwise by scripture, tradition, reason or any combination thereof.

– – –

What changed John Wesley (Metodistkirkens grunnlegger, Beate) from a thoroughly defeated clergyman into a man who would in some measure change the world?

I’m convinced that it was not further reading of scripture, nor of the church fathers, nor through the power of reason. Rather, it was his own life experience, particularly the disastrous two years in America, that came together that night to transform and empower his life.

So what are we to do if we are to change the mind of the UMC to make it more inclusive to all of God’s children? We change its heart. We help all of our people to experience the hurt, the pain, the trauma, the rejection which our present policy inflicts on good and faithful Christians. Oh, we don’t neglect dealing with scripture and tradition and reason, because all of these can be enlisted in the struggle for inclusiveness. But we understand on an issue such as this that changing the heart is a prerequisite to changing the mind. At least, that’s how it was for me.


Så finnes det jo også de som godt kjenner til homofile, og fremdeles mener homofili er galt. Jeg vet ikke om det gjaldt Laila Riksaasen Dahl,  men den jobben hun gjorde var å sette av tid til å studere homofilt samliv ut i fra Bibelen, og ut i fra et konservativt bibelsyn. En aktiv refleksjon, ikke basert på egne erfaringer, men på å virkelig studere noe teologisk. Hennes refleksjoner kan være verdt å ta med seg for de som er opptatt av å ha et Bibelsyn som ikke er liberalt. Her er hennes erklæring: «Derfor endret jeg syn». Nettmøtet hun hadde i etterkant av erklæringen er også spennende, og kanskje et bedre sted å begynne. Her er en liten smakebit:

Spørsmål fra Trygve Nagel-Johansen:
Tror biskopen at det er Guds plan for oss at vi skal ha seksuell omgang med andre av samme kjønn?
Hvis biskop Laila ikke tror at dette ligger i Guds plan, skal da kirken tilskynde en slik praksis?
I apostelen Johannes’ 1. brev, 5. kap. og vers 2 leser vi dette: «Kjennetegnet på at vi elsker Guds barn er om vi elsker Gud og holder hans bud». Jeg leser dette som en oppfordring til meg om å passe meg for ikke leve i strid med Guds plan, og i tillegg gjelder det for alle som har et veilederansvar, at vi heller ikke skal oppmuntre våre neste til å leve i strid med Guds vilje, slik vi leser denne viljen ut fra Bibelen. Min oppfatning styrkes av Jesu ord i Matt. 22, 37-40: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene». Mener biskop Laila at hennes nye standpunkt har støtte i disse bibelord?
Tror biskop Laila at hun kan komme til å endre standpunkt igjen ut fra ny innsikt og overbevisnig?

Svar:
Spørsmålet er ikke om det er Guds plan om vi skal ha slik omgang, men om det er synd dersom det skjer i forpliktende forhold. Det er forskjell på å tilskynde og å åpne for. Spørsmålsstilleren åpner ikke for at det ligger noe mellom dyden som det ønskelig og synden som det onde, nemlig det best mulige under de gitte forhold. Jeg tror ingenting om det. Jeg prøver å være tro mot det jeg nå tror er riktig. Vi skjønner alle stykkevis. Det åpner alltid prinsipielt for muligheten av å endre standpunkt. Var det ikke slik, hadde det ikke vært nødvendig for Lærenemnda å gå inn i dette dialogiske arbeidet.

Spørsmål fra Knut S:
Ditt standpunkt i homofilisaken har skapt stor usikkerhet om ditt bibelsyn da din argumentasjon i homofilisaken synes å ligge svært nær den som tradisjonelt liberale teologer har. Er det noen forskjell igjen?

Svar:
Liberal teologi handler om mye mer enn dette, nemlig om de mer grunnleggende spørsmål i dogmatikken.

14 Responses to “Hvorfor forandrer man syn på homofili?”

  1. Limafox Says:

    Takk for et flott innlegg.

  2. Harald Says:

    Kjære Beate: Dette var dypt meningsfullt å lese. Jeg må bare beklage at det har tatt så lang tid før jeg har oppdaget denne posten pluss de andre du har skrevet om relaterte tema. Tusen takk for at du blogger så grundig og seriøst! Du har gjort meg vesentlig klokere i dag.

  3. Beate Says:

    Så godt at det er til nytte, også såpass lenge etter det ble skrevet. 🙂


  4. […] Jeg fikk en viktig påminnelse om dette i dag da jeg leste denne posten borte hos Beate. […]

  5. Beate Says:

    Harald, har du funnet denne også?

    https://beatesrasteplass.wordpress.com/2007/01/06/mitt-syn-pa-homofili-som-kristen/

    Det er en enda eldre tekst, som jeg skrev for mer enn 10 år siden tror jeg.

  6. Batoul Says:

    Hei Beate! Tusen takk for at du tipset meg om dette innlegget, selv om det er noen år siden blir man jo aldri ferdig med et slikt tema..:)Mye interessant lesing, men som vi oftes sier i min familie (de er ikke muslimer, så vi ender ofte opp i denne sluttfasen -he-he!); «la oss være enig i å være uenige»🙂 Så går vi videre til vi finner noe felles, og hvis du tillater det, har jeg et helt annet spørsmål som jeg håper du vil svare på fra et kristent synspunkt.(jeg går ut i fra at du er en religiøs kristen?)Du skjønner, jeg går og kladder i tankene mine et innlegg jeg ville skrive om sjelen, og jeg lurte på hvordan en kristen ville definere og forklare dette fantastiske som Gud har gitt oss ? Tusen takk om du svarer :))

  7. Beate Says:

    Hei!

    Jeg liker holdningen til å finne det som forener, ikke det som splitter. Det tror jeg på! Som en venn av meg nettopp sa, når man leter etter det som bygger opp og er bra, så rekker man aldri å begynne med konfliktene.

    Men til sjelen – det finnes det nok ikke noe lett svar på. Kristen tenkning går i så mange rettninger og forgreninger, er så invevd i vestlig filosofihistorie at jeg ikke tror man kan snakke om en måte å forstå sjelen på som ikke er «allmenvestlig» Eller østlig for den saks skyld.

    Det finnes ingen dogmer på det som jeg kan komme på i farta, og hele begrepet «sjel» er ganske så difust på norsk. Vi snakker om ånd, sjel og legeme. At man kan gjøre skade på sin sjel, på at det er sjelen som blir frelst – men å forstå hva sjel innebærer? Det har jeg ikke sett noen som sier noe klart om.

    Eller kanskje kunnskapen og tankene om dette er så selvføgelige for meg at jeg trenger en sparringspartner for å sette ord på det.

    Hva sier islam?

  8. Batoul Says:

    Tusen takk for fint svar :)Først som sist; islam er helt klar på det punktet ang sjel; det er hele filosofien i selve troen; troen på den udødelige sjel som skal vende tilbake til sin Skaper nå kroppen dør, og representerer mennesket det tilhørte. Det er et enormt tema, og jeg finner bare ikke hvilken ende jeg skal begynne. Quranen sier også at vi vet kun lite:
    «De spør deg om sjelen (også oversatt til ånden). Si; sjelen er et ledd i Herrens styring, men dere er gitt liten kunnskap.» (Quranen kap.17 vers 85)Så vi får forholde oss til det vi vet og jobbe ut ifra det. Jeg var ofte på telefonen til det teologiske falkutetet ved UIO og det norske Bibelselskap da jeg jobbet med oversettelsen av en bok. Jeg måtte få klarhet i det greske ordet pneuma og dets betydning og tolkning..men svarene var veldig forsiktige, og hentydet også som du sier, at det kan gå under både ånd og sjel. Men jeg ville tro at de abrahimiske religioner, hvis vi skal kalle dem det🙂, er enige på det feltet at menneskets sjel er udødelig. Jeg hadde et innlegg om sjel i tankene etter en diskusjon ang bevis på sjelens eksistens, darwinismens idelære, og ide om at hvis mennesket haddde en sjel, så døde det med kroppen?? Vel ,får se hvordan dette går….:) Ser gjerne at du lufter mer av dine tanker omkring dette..=D

  9. Beate Says:

    Kristendommen sier akkurat det samme som islam her, vi har en udødelig sjel. Og det er denne «sjelen» som skal bli frelst. Samtidig så står det i den mest sentrale trosbekjennelsen (den apostoliske) at man tror på legemets oppstandelse og. Og om jeg har forstått det rett er dette også sentralt hos jødene.

    På den andre siden så virker det ikke i kristendommen som om dette skal være det samme fysiske legemet som man levde med på jorda, men at sjelen skal ha «en kropp av et slag» og at det skal minne en på den jordiske kroppen.

    Selv er jeg veldig lite opptatt av slike ting, jeg tror ikke vi kan fatte hva som skjer etter døden før vi en dag er der, det vil uansett være utenfor vår begrepsramme her vi er nå.

  10. Batoul Says:

    Hei, og tusen takk for svaret..noe jeg kan ta med i tankene videre. Jeg spør meg selv hvorfor jeg vil ta opp dette emnet, når jeg verken leter etter svar eller søker etter å overbevise andre min tro og syn..hm, det er vel kanskje mest fordi jeg ønsker at kanskje hvis det er en leser som søker, eller ikke tror på en sjel, kan komme til ettertanke..?
    Allikevel, tusen takk igjen for det du har svart meg så langt🙂
    ps;kloke ord fra din venn, at man får heller bruke tid på å bygge opp det vi har felles så man ikke får tid til konflikter..:)

  11. Beate Says:

    Finnes det noen som ikke tror det finnes en sjel? Sjelen er vel bare et forsøk på å beskrive den delen av oss som ikke fanges opp av den fysiske kroppen? En ødødelig sjel, det er noe annet derimot, der vil nok svært mange si at nei, det tror de ikke på.

  12. Batoul Says:

    Jeg har også tatt for gitt, også lenge før jeg ble muslim, at alle trodde på sjel i menneskekroppen i en form eller annen, inntil jeg kom i samtale med flere fra forskjellig bakgrunn; psykologistudent, darwinist, naturvitenskap-student, «marxist»(som personen kalte seg) og fra det humanestiske forbund (selv om mange derfra tror på en sjel, dødelig sådann..)som mente at spørsmålet om hvorvidt mennesket hadde det som blir beskrevet som sjel, ikke kunne bevises, hvorav de kom til den konklusjonen at «sjel» var urelevant for vår eksistens og derfor «ikke-eksisterende». Jeg kan ikke her gjengi hvordan samtalene forløp seg, men generelt var dette deres meninger.🙂

  13. Beate Says:

    Jeg har vel ikke møtt folk som mener at sjel ikke finnes, bare atman er veldig uenige om semantikken.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: