Bør man anmelde voldtekt?

januar 16, 2007

Jeg tror ikke jeg ville oppfordret noen til å anmelde voldtekt.

Hvorfor anmelde?

For samfunnets skyld? Er det den som ble voldtatt som har ansvaret for det? Nei.

Ikke tror jeg på lengre straffer heller – problemet er jo at så få blir dømt.

Ikke tror jeg på å dømme flere heller, for uansett hva vi gjør, så må vi har et rettsystem som også ivaretar den som blir anklaget – og i en voldtektssak for ord står mot ord, så har vi ikke annen veg ut en å la vær å dømme ofte.

Strekke skriver et langt og godt innlegg som svar på at Hjorten har skrevet om voldtekt. Der skisserer hun opp andre måter å møte voldtektene juridisk på enn i en rettsak som ender med dom. Hun tar Finstad som utgangspunkt:

Finstad ønsker en form for rettssak, eller offentlig skyldtildeling, der myndighetene påpeker gjerningspersonens ansvar. hun mener dette er viktig både av hensyn til offerets verdighet, og av hensyn til rettsstatens fremtid. finstad vil at offeret skal få muligheten til å konfrontere gjerningspersonen, dersom han eller hun selv ønsker det. gjerningspersonen skal måtte forholde seg til offerets smerte og raseri i rettssalen. —

Ragnhild Hennum ser også på Finstas forslag i en artikkel (?) som tar for seg kritikken fra FN vedrørende at så få voldtektsanmeldelser i Norge fører til domsfellese.

Hun skriver at Finstas forslag har store svakheter, men viser først og fremst hvorfor systemet i dag ikke fungerer juridisk og sier at vi må finne andre måter å møte dette på enn det vi har i dag.

 

Menneskelig fungerer heller ikke det vi har i dag pga måten offeret blir møtt. Mange beskriver alt fra legeundersøkelsen og anmeldelsen til rettsaken som like ille som selve overgrepet. I en rettssak så må også den anklagede få en rettferdig behandling. Men rettferdig behandling fører til at offeret i rettssalen blir den anklagende, og overgrepspersonen blir offeret. Det stilles spørsmål med troverdigheten til den som har blitt voldtatt, og manglende dom (som som oftest er utfallet) fører til en ytterligere opplevelse av at man ikke er troverdig, og at man ikke har vært utsatt for et egentlig overgrep.

Hva viktige for offeret? «Kvinne» skriver i kommentarfeltet til innlegget Prisen for trygghet er å ta alle forhåndsregler? at hun ikke ble traumatisert fordi hun forsto at dette var hun ikke skyld i selv.

Om vi som samfunn skal kunne bidra med oppreisning til offeret så trenger vi å støtte offeret i dette. En rettssak slik det foregår i dag hjelper ikke til dette, med mindre prosessen fører til dom.

Hva med overgriperen, bør ikke han eller hun straffes? Igjen, det skjer uhyggelig sjelden at en overgriper blir anmeldt, enda mindre at det fører til dom. Når jeg skrev «Oppskrift på hvordan man kan bedrive vold på andre uten konsekvenser for en selv» så var det høyst reelt. Det vi også må innse at er at de fleste overgripere ikke ser på seg selv som nettopp det. Enten det er snakk om de mange ungdomsvoldtektene, partnervoldtekter, voldtekter foretatt av politimenn, lærere, prester, leger eller som i de flest tilfellene, bekjentskaper så har de det til felles at de selv ikke anser det som har skjedd som et overgrep. De plasserer skylden på offeret, enten de bare lyver for omverdenen eller også for seg selv.

I et oppgjør som følger en mal ala det Finstad beskriver så ansvarliggjøres overgriperen. Han eller hun nektes å plassere skylden på offeret.

 

Og kanskje er det å tilby andre løsninger til prosessen etter et overgrep nettopp hva som må til om vi vil forandre det uføret vi er i i dag når det kommer til samfunnets svar på voldtekt. Både som oppreisning for offeret, som straff for overgriperen og som en mer gjennomgripende holdningsendring i samfunnet kan det vise seg å være en bedre vei å gå.

36 Responses to “Bør man anmelde voldtekt?”

  1. Bolla Says:

    Med tanke på det du skriver om at overgriper plasserer skyld hos offeret – eller andre steder bortsett fra hos seg selv, kan Kristin Skjørtens bok ‘Voldsbilder i hverdagen’ være interessant å lese. Ved hjelp av intervjuene hennes med voldsdømte menn ser man noe av tankegangen bak og hvordan handlingene (bort-)forklares. Spesielt gjelder det kapitlet ‘Forklaringer på volden’.

  2. strekker Says:

    det er oppmuntrende å se at flere er åpne for å drøfte andre løsninger enn den vi insisterer på i dag!

    jeg er ganske sikker på at finstads modell vil være mye bedre for offeret.

    jeg mener forstatt at staten skal være anklager, fordi hele rettsfilosofien vår hviler på det at straffesaker er et anliggende mellom samfunnet som helhet og den tiltalte, ikke mellom offer og tiltalt. dette skal forbebygge selvtekt, samtidig som det legger en annen tyngde bak anklagen. selve det symbolske aspektet ved en rettssak, med spesielle lokaler, aktører med klare, formelle roller – et helt eget formspråk – tror jeg ikke bør undervurderes.
    men jeg ser ikke noe hinder for at offeret skulle kunne få en annen rolle i rettssalen, selv om offerets rettslige stilling ikke forandres. offeret bør få rom, tid og nødvendig støtte for å få legge frem sin opplevelse av overgrepet. denne formen for vitneutsagn tror jeg kan ha stor terapeutisk virkning. og i beste fall vil også gjerningspersonen ta inn over seg følgene av sine handlinger.

    jeg mener fortsatt at det viktigste elementet i den rettslige behandlingen av alle typer forbrytelser er faktaopplysninger, vitneutsagn og bevismateriale. det er dette dommerne og eventuelt juryen bør legge vekt på. men det betyr ikke at rettssalen ikke også bør ha rom også for alle de følelsesmessige sidene ved en rettssak.

  3. strekker Says:

    bolla: ja, jeg underskriver på at skjørten anbefales! det er interessant og tankevekkende lesning.

    men tror du kanskje at finstad-modellen kunne virke inn på gjerningspersonenes selvoppfatning? det virker jo som om flere av mennene i skjørtens materiale er åpne for å revurdere sin egen oppfatning av volden når de bare får reflektert rundt situasjonen sin.

    og beate: jeg får ikke lest pdf-dokumentet av hennum her jeg sitter nå.
    men hennum er både jurist og kriminolog, noe som kan være både en styrke og en svakhet i denne debatten. det er ikke til å komme bort fra at jusstudiet legger så mye større vekt på «de lege lata» (loven slik den er ) enn på «de lege ferenda» (loven slik den burde være).
    så selv om jeg vet at hennum er en oppegående forsker med kritisk blikk, tør jeg ikke se bort fra at embeteksamenen hennes gjør at hun ikke tør fable like fritt og uhemmet som finstad.
    men jeg skal absolutt lese hennums artikkel når jeg bare logger på fra en annen maskin!

  4. Beate Says:

    Kritikken hennes går ikke på det juridiske, men at overgriperen i utgangspunktet er sterkere enn offeret, og at det derfor blir vanskelig å møtes en slags dialog.

    Ellers mener jo ikke jeg at vi skal kvitte oss helt med den praksisen vi har i dag – det finnes tilfeller det det kan brukes.

    Storberget har jo også dratt frem dette som et satsningsområde, å finne måter å ivarta den offeret – det lover godt, måtte han få tid og spillerom til å gjøre det han vil.

    En annen ting er det jeg tar opp i den andre posten «hvordan utøve vold…» – at det må bli mulig å anmelde volden, ikke det seksuelle overgrepet. Slik det er i dag er ikke det mulig, og det tror jeg blir feil.

    En annen farlig ting er muligheten for å bli dømt for injurier om man anmelder noen for voldtekt, men hvordan man skal løse dette vet jeg ikke.

  5. Beate Says:

    Bolla, takk for tips. 🙂

  6. Bolla Says:

    strekker: jeg vet ærlig talt ikke helt om jeg tror at en annerledes rettssak, eller et ‘skyldfordelingsmøte’ vil ha noe særlig innvirkning på overgriperens handlingsmønster.

    Jeg er helt med på ideen om å løse konflikter på lavest mulig nivå, mest fordi det er en større utfordring for gjerningsmannen. Ihvertfall i teorien.

    Jeg er imidlertid ikke så sikker på om dette i virkeligheten vil ha noen effekt. Nå kan man jo ikke snakke om en homogen gruppe når det gjelder voldtektsforbrytere, så det blir også vanskelig å se for seg hvem overgriperen er. Og da blir det igjen vanskelig å se for seg hva som vil kunne fungere best.

    Det jeg reagerer litt på, er at Finstad hevder at overgriperne bør få ‘behandling’. Jeg har ikke så voldsomt stor tro på det behandlingtilbudet vi har nå, hva mener hun eller andre at dette skal bestå i? Det høres veldig riktig ut å si at man skal behandle de som gjør som vi ikke vil, men det viktigste her er vel deres egen motivasjon for å endre seg, og det er det virkelig ikke alle som har. Hva skal vi gjøre med dem?
    Skal vi først prøve Finstad-varianten, og hvis vi ikke synes overgriperen ‘angrer nok’, så kjører vi vanlig fengsel? Hva med dem som er flinke til å late som og snakke for seg, og vet hva vi vil høre? Dem er det mange av.

  7. strekker Says:

    beate: ja, det har jo hennum rett i, hvis vi har som utgangspunkt at alle voldtektsofre er svake.
    det er klart at i en konfrontasjon med overgriperen vil vel de fleste ofre være i en tilstand der det er en betydelig styrkeforskjell.

    det er jo dette som ofte holdes mot nils christies teorier, hvor han ofte tar til orde for mer megling, drøfting og helst forsoning enn for stadig mer statlig maktbruk.

    kan det tenkes at noe av maktforskjellen utjevnes dersom offeret har et slags «statlig mandat» til å fremføre sin personlige anklage, selv om det ikke er denne anklagen som er det rettslige grunnlaget for tiltalen?

    jeg hadde ikke lest «hvordan utøve vold…» før nå, og der må jeg si du pekte på noe jeg ikke har tenkt på før. dette må jeg spørre noen med mer kunnskap om.
    kan en mulig løsning på hvorfor det bli sånn, henge sammen med strl. § 235 første ledd: «Straf efter §§ 228 [legemsfornærmelse] og 229 [legemsbeskadigelse] kommer ikke til Anvendelse, naar Handlingen er foretaget med nogen, som deri har samtykket.»?
    altså, at dersom retten ikke finner det bevist at samleiet har foregått med tvang, vil de heller ikke feste lit til at volden forekom uten samtykke?

    jeg vet ikke.

    og når det gjelder injuriesøksmål, tror jeg strl. § 249 bokstav b burde kunne gi en viss beskyttelse for voldtektsofre: «Straff efter §§ 246 og 247 kommer ikke til anvendelse på den som har vært pliktig eller nødsaget til å uttale sig eller som har uttalt sig til berettiget varetagelse av eget eller andres tarv, dersom det godtgjøres at han i enhver henseende har vist tilbørlig aktsomhet.»
    bestemmelsen vil ikke beskytte offeret hvis han eller hun har hengt ut den angivelige gjerningspersonen med fullt navn på enn nettside, men bør da dekke det å snakke om overgrepet med venner og familie? jeg skal se om jeg kan få undersøkt rettspraksis på dette snarlig.

  8. Beate Says:

    Det skal finnes norkse tilfeller der man ikke har anmeldt voldtetken selv, men den har blitt anmeldt av politiet, hvorpå man etter å ha tapt i voldtektsaken har blitt anklaget og dømt for injurier.

    Om man bare vil anmelde volden, så er politiet pliktig til å anmelde voldtekten, fordi det også er et straffbart forhold.

    Jeg kan desverre heller ikke så mye om ette, det finnnes lite om slikt på nett, og det meste man «vet» er basert på personlige fortellinger. Det finnes også diskusjonsgrupper på nett, der det ligger beretninger.

    Skal se om jeg finner frem til noen av disse. Men da får man jo ikke svar på hvorfor det har blitt slik juridisk sett, og om det ble gjort feil, eller om man kan forandre på noe i det som skjedde.

    Bolla, det er mange problematiske sider ved Finstad. Spørsmålet er om det er mulig å bli så mye verre enn det er i dag. Og ikke mist, om det er mulig å kombinere det vi har i dag med også andre muligheter.

  9. strekker Says:

    bolla: «Jeg er helt med på ideen om å løse konflikter på lavest mulig nivå, mest fordi det er en større utfordring for gjerningsmannen. Ihvertfall i teorien.»
    dette er jeg enig i.

    jeg er også skeptisk til finstads tro på behandling. derfor har jeg også tatt forbehold om dette i det innlegget jeg selv skrev. motivasjonen må helt klart være til stede for at det skal ha noen hensikt, og jeg har liten tro på å dømme folk til behandling.

    men for å være helt ærlig, vet jeg ikke om fengsel heller vil ha den store virkingen på dem som ikke har selvinnsikt nok til å angre og skamme seg. det er klart, et fengselsopphold er jo en belastning både økonomisk og sosialt. men for en som ikke ser seg selv som skyldig, kan straffen kanskje bidra til en form for selv-martyrisering.

  10. Bolla Says:

    Er det tillatt å utøve vold med samtykke? Kan man ikke da diskutere hva som bør regnes som samtykke og ikke?

    Beate, det skjønner jeg, men jeg lurer likevel på hvor realistiske løsningene er i praksis. Da vil det være interessant å gå nærmere inn på det synes jeg, og ikke bare slå seg til ro med at ‘overgriperen skal få behandling’. Hva vil man i praksis gjøre, og hva er effektene som forventes – på hvilket grunnlag?

  11. Bolla Says:

    strekker: ‘men for å være helt ærlig, vet jeg ikke om fengsel heller vil ha den store virkingen på dem som ikke har selvinnsikt nok til å angre og skamme seg. det er klart, et fengselsopphold er jo en belastning både økonomisk og sosialt. men for en som ikke ser seg selv som skyldig, kan straffen kanskje bidra til en form for selv-martyrisering.’

    Det fengsel kan ha en innvirkning på, er vel å lære hvordan man ikke skal bli tatt neste gang.

    Nå snakker jeg om dem som ikke ser problemet med det de har gjort, eller ikke vil se det.
    Dersom vi ikke finner en måte å behandle eller takle overgripere på (og den måten tror jeg må være individuell, uten at jeg har noen gode ideer utover dette), så er fengsel bare en utsettelse av flere overgrep i veldig mange tilfeller, og det er litt pinlig at vi sier oss fornøyd med det.

    Da heller jeg nesten til å holde dem inne på forvaring inntil vi finner metoder eller løsninger som fungerer, mest av den grunn at det blir så dyrt at man muligens til slutt hadde brukt ressurser nettopp på andre løsninger. Det må jo gjerne enten til trusler om svekkelse i økonomi eller makt om man skal få kommet unna de lettvinte løsningene.

    Jeg tar forbehold om at dette muligens var litt på spissen, og det er mulig jeg må nyansere meg.

  12. Beate Says:

    Bolla, det er ikke behandlingsdelen jeg liker hos Finstad – og jeg tror ikke det å sette Finstad ut i livet i alle detaljer er veien å gå. Men som du sier, få det ned på lavest mulig nivå, og tenke andre måter å gjøre dette på enn rettsaken, når det ikke virker hensiktsmessig.

    «Er det tillatt å utøve vold med samtykke? Kan man ikke da diskutere hva som bør regnes som samtykke og ikke?»

    Ja, det er dette her jeg lurer svært på. Og jeg lurer også så veldig på hvordan noen kan ha store fysiske, dokumneterte skader, og allikevel får man ikke overgriperen dømt. Det kan jeg ikke forstå.

  13. strekker Says:

    ja, det er straffritt å utøve vold med samtykke. det er klinkende klart slått fast i straffeloven.
    loven stiller ingen formkrav til samtykket. det må ikke være skriftlig, for eksempel. par som driver med S/M-rollespill kan gjøre som de vil så lenge begge er enige.

    all den tid noen mennesker frivillig lar seg utsette for vold, skal det vel kanskje mindre til før domstolen lar tvilen komme tiltalte til gode. men jeg sier ikke at det er dette som faktisk skjer når man ikke dømmes for voldtekt og frifinnes for vold, det var bare et forslag til teori.

    forresten, beate: har du noen tall eller kilder på at det faktisk ikke reises subsidiær tiltale om legemsfornærmelse eller legemsbeskadigelse [slik at tiltalte kan dømmes for vold selv om han eller hun frikjennes for voldtekt]i voldtekt? jeg kjenner ikke noe til det statistiske materialet her, men jeg ville syns det var rart om påtalemyndigheten ikke praktiserte dette.

    ubetinget offentlig påtale (som i voldtektssaker) er et tveegget sverd, men jeg mener fordelene oppveier ulempene.

  14. Beate Says:

    strekker: Nei, jeg har ikke tall eller kilder, bare personlige anekdoter.

  15. strekker Says:

    da tror jeg jeg skal undersøke med noen som er mer rettskyndige enn det jeg foreløpig er.
    ikke til forkleinelse for dine personlige anekdoter, men fordi jeg av erfaring vet at det juridiske univers kan være forvirrende for folk uten langvarig juridisk opplæring. det inntrykket man som leg sitter igjen med etter en rettssak trenger ikke nødvendigvis stemme med den faktiske jussen som har blitt praktisert.

  16. Beate Says:

    Det setter jeg stor pris på om du gjør, for dette har jeg lurt på en stund. Uten å finne noen som kan opplyse meg.🙂

  17. Bolla Says:

    Beate
    ‘Ja, det er dette her jeg lurer svært på. Og jeg lurer også så veldig på hvordan noen kan ha store fysiske, dokumneterte skader, og allikevel får man ikke overgriperen dømt. Det kan jeg ikke forstå.’

    Den eneste logikken jeg kan finne i det, må vel være at man ikke kan bevise hvm som har påført vedkommende de skadene?

    Når det gjelder linken til SM, så er jo det frivillig, og hverken kan eller bør sammenlignes med tilfeller hvor en ene parten blir tvunget til noe h*n ikke ønsker. I tilfeller hvor SM blir brukt som unnskyldning, er det jo rett og slett bortforklart vold. Slik jeg ser det.

  18. Allie Says:

    Vet ikke om det er ok å snakke litt av egen erfaring her, men jeg tar sjansen. Ellers så bare fjerner du det, ikke sant Beate?

    Jeg ble voldtatt som 15 åring av en av min mors venner.
    Jeg anmeldte det aldri, jeg fortalte det heller ikke til noen. For det måtte jo være noe jeg hadde sagt eller gjort, ikke sant?

    Når jeg først fortalte det til en eldre kusine av meg, så fikk jeg fort bekreftet at dette ikke var min skyld overhodet. Dette var ikke noe jeg hadde lagt opp til, der jeg lå og sov i min egen seng.

    Grunnen til at jeg skriver dette, er at jeg er ikke ett offer. Nei, jeg anmeldte det ikke. Jeg så ikke noe grunn til å utsette meg selv for det. Jeg tror at det hadde vært ett større overgrep enn selve overgrepet.
    Min «hevn» ble å alltid møte min overgripers blikk når jeg møtte ham. Og holdt fast i det. Jeg vek ikke med blikket, før han gjorde det.
    Det er seier nok for min del.

    Rettsinstansene er nødt til å opptre på en annen måte enn nå, hvis de vil få tatt overgripere.

  19. strekker Says:

    beate: da skal jeg hanke tak i en foreleser på juridisk fakultet og spørre og grave. kanskje ragnhild hennum selv, for hun har skrevet en del om seksualisert vold🙂

  20. Beate Says:

    Alli, det er flott med egne erfaringer.

    Og det virker som om du på samme måte som «Kvinne» fant ut av det – å få plassert skylden og skammen der den hører hjemme.

    Og som du sier, hvorfor anmelde når det bare gjør vondt verre?

  21. Erlend Says:

    Strekker: ad injurier. Det gjelder en spesiell bestemmelse for ærekrenkelser i forbindelse med overtredelse av Straffeloven §§192-197:

    http://www.lovdata.no/all/tl-19020522-010-023.html#208

    Essensielt sier den vel at man ikke kan gjøres ansvarlig for ærekrenkelser hvis man anmelder en voldtekt eller snakker om den til «personer det er naturlig å betro seg til, for å bearbeide konsekvensene av handlingen.»

    Jeg mener denne bestemmelsen kom inn etter en sak der en påstått voldtektsmann gikk til injuriesøksmål mot den som hadde anmeldt ham.

  22. strekker Says:

    ah, erlend, takk!
    det foresvevet meg at det fantes noe slikt. lovhjemler er så vanskelig, men akk, så morosamt…

  23. P02 Says:

    Erlend & Strekker:

    Mener ganske bestemt å huske at det er denne saken som var bakgrunnen for å gjøre det vanskeligere for voldtektskvinner å gå til søksmål mot sine ofre:

    http://pub.tv2.no/dyn-nettavisen/arkiv/?archiveSection=765&archiveItem=186235

  24. Beate Says:

    Takk Erlend og PO2!

    Dette var godt å vite.

    Vet du mer om den saken, PO2? Når den gikk helt til høyesterett, betyr det at det var mange runder i den?

    Og at to stykker faktisk stemte for at kvinnens skulle betale – hva betyr det?

  25. P02 Says:

    Jeg vet ikke noe mer om saken enn det som sto i mediene den gang. Du kan jo google advokaten til kvinnen, Anne Hovde + noen velvalgte stikkord, så finner du sikkert mer.

    At saken gikk til høyesterett betyr at den har vært gjennom tingrett og lagmannsrett først. (Dette var forøvrig ikke en straffesak, men et sivilt søksmål i samme klasse som «nabokrangel-rettssaker»).

  26. P02 Says:

    Strekker:
    «ja, det er straffritt å utøve vold med samtykke. det er klinkende klart slått fast i straffeloven.»

    Jeg tror ikke det er straffritt å legemsbeskadige noen med samtykke, noe som skal ha ergret S/M-utøvere.

  27. Bolla Says:

    Dersom det blir en legemsbeskadigelse ut av det, så er det vel ganske alvorlig? Gjelder de samme reglene for legemsfornærmelse?

  28. Erlend Says:

    Lovdata er nok en gang vår venn:

    http://lovdata.no/all/tl-19020522-010-026.html#228

    og sier om legembsbeskadigelse at «offentlig påtale finner ikke sted uten fornærmedes begjæring med mindre…», og så følger diverse unntak, som f.eks. at forbrytelsen har døden til følge etc.

  29. strekker Says:

    p02 og bolla:
    p02 tar feil med hensyn til legemsbeskadigelse.
    strl § 235 slår fast at “Straf efter §§ 228 [legemsfornærmelse] og 229 [legemsbeskadigelse] kommer ikke til Anvendelse, naar Handlingen er foretaget med nogen, som deri har samtykket.”
    bolla: her er eksempler på legemsbeskadigelser fra NOU 2003: 31: «Legemsbeskadigelser som er regulert i straffeloven § 229 er mer alvorlige enn legemsfornærmelser, gjerningsmannen må bevisst ha skadet offeret. Legemsfornærmelser kan blant annet skje ved å «skade en annen på legeme eller helbred». For at noen skal anses skadet på legeme må det ha skjedd en «forstyrrelse» av kroppen. Det er imidlertid ikke enhver forstyrrelse av kroppen som tas med; de minste skadene f.eks. et risp eller et blåmerke vil regnes som legemsfornærmelse selv om man kan si at kroppen er forstyrret. Eksempler på skader som regnes som legemsbestadigelse er: Et stivt ledd i en finger, et skjemmende arr, en utslått tann, en bruddskade eller et stikk-sår.»

    erlend: du har også blingset litt, på to punkter.
    1) § 228, som du viser til, gjelder legemsfornærmelse, ikke legemsbeskadigelse.
    2) § 228, fjerde ledd, «Offentlig påtale finner ikke sted uten fornærmedes begjæring med mindre […]» gjelder påtalen, ikke straffen.
    hovedregelen for § 228 er at det bare blir reist påtale hvis fornærmede krever det.
    brudd på § 229 – legemsbeskadigelse – vil bli påtalt av det offentlige, enten fornærmede ønsker det eller ikke (se strl § 77). men § 235 fastslår som hovedregel at tiltalte ikke blir straffet dersom fornærmede samtykket i legemsbeskadigelsen.
    beate:
    det virker som du er interessert i spørsmål rundt kriminalitet og straff. her er noen lett tilgjengelige kunnskapskilder:
    lovdata – norske lover, samt noen domstolsavgjørelser.
    statistisk sentralbyrås kriminalstatistikk – les vedleggene til høyre på hovedsiden for å tolke tabellene riktig.
    slettan og øie: forbrytelse og straff – en lettfattelig innføring i strafferett. pensum på jusstudiet i oslo. det trengs ingen forkunnskaper for å forstå denne. generelt om straffeloven, detaljer om enkelte lovbestemmelser. rettslige definisjoner av begreper som «uaktsom», «legemsbeskadigelse» og «voldtekt». innføring i saksgangen i en straffesak. oversikt over det norske rettsapparatet. anbefales!
    finstad og høigård (red.): kriminologi – artikkelsamling som gir en god innføring i spørsmål om kriminalitet, straff og kriminologiske forståelsesmåter. kommer i ny utgave i løpet av måneden.

  30. strekker Says:

    eh. det var ikke meningen å ikke ha noen mellomrom der. beklager.

  31. Beate Says:

    Takk alle sammen. Fortsett gjerne, jeg sitter her på sidelinja og følger med!

  32. Erlend Says:

    Strekker: Nok en gang, takk for korrigering. Min karrière som kombinert amatørkriminolog og hobbyjurist er over før den har startet, snufs.😦

    Forresten, siden du er francophone à tes heures perdues, vil jeg tipse om http://maitre-eolas.fr/, en glimrende blogg skrevet av en fransk advokat.

  33. Erlend Says:

    Sorry, kommaet rotet seg inn i URLen: http://maitre-eolas.fr/

  34. strekker Says:

    erlend: du må ikke gi deg så lett! jeg er imponert over at du i det hele tatt introduserte statistikk inne hos hjorthen. det er ingen skam i å synse så lenge man forsøker å opplyse seg samtidig!

    kriminalstatistikk er kinkig, og det skrives vitenskapelige avhandlinger om hvordan den skal tolkes og hvordan den i alle fall ikke skal tolkes. spør bolla om ikke statistikken er et eneste stigespill av mørketall, forbehold og komplikasjoner.
    og jurister studerer tross alt i fem år før de slippes løs på samfunnet, og selv da er de ikke særlig støe i lovverket. du får ikke mange bastante svar ut av en nyutdannet jurist. eller, kanskje det er akkurat du gjør. men en erfaren jurist er meget tilbakeholden med bastante svar. jussen blir til mens man går.

    jeg syns flere burde ta en erlend og prøve seg på SSB og lovdata. så lenge man har i bakhodet
    a)at lovverket bare er en innholdsfortegnelse til rettstilstanden slik den arter seg i praksis
    b)at domstolens avgjørelser kan avhenge av rettslige definisjoner av ulike begreper (som nevnt over) og av tidligere avgjørelser i lignende saker
    og at
    c) det alltid kan finnes en annen paragraf i en annen lov som modifiserer den paragrafen man stolt har funnet frem til,
    er det bare å prøve i vei.

    jeg vil virkelig anbefale den strafferettsboka for alle samfunnsinteresserte. forfatterne skriver de mer pirkete opplysningene i petit, så glade amatører skal slippe å bli helt fortumlet.
    les tjue sider hver kveld, og på tre uker kan du bli din helt egen hobby-staff!

    og husk at sjæfskriminolog nils christie mener at vi undervurderer sunn fornuft og eget erfaringsgrunnlag som kunnskapskilde🙂

  35. strekker Says:

    og erlend, takk for lenke! oss frankofoner i mellom🙂

  36. Beccie Says:

    Det borde alltid vara den som varit utsatt för övergrepp som får välja hur långt han/hon vill gå vad gäller polisanmälan. Ofta kan det att pressa sig på ha en negativ påverkan – framför allt vad gäller förtroende/trygghetsproblem. Dock kan en påtvingad anmälan ibland krävas av rent säkerhetsmässiga skäl, som med mig. (se min website).

    Hur det står till med rättssäkerheten kan man ha olika åsikter om men om man väljer att gå till anmälan så finns det goda stöttespelare runt om i det offentliga och privata som man kan få 100% support av. Detta glömmer man ofta poängtera i debatten om att anmäla/inte anmäla.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: