Gje meg handa mi ven

januar 26, 2007

Vi var på vei inn i det lille sirkusteltet. Det var tett med mennesker som var kommet for å se på festivalens høydepunkt, ei indisk jente som var tradisjonell forteller. Hun hadde med seg musikere og nå skulle vi få se en forestilling som vanligvis trakk tusenvis av mennesker på en gang i India. Alle sitteplassene var tatt. I det musikken startet sto vi tett i tatt med andre foran tribunene speidende etter plasser å sette oss ned på. Vi snudde oss mot scena, og jeg stakk armen min bak ryggen for å finne handa til kjæresten min.

Jeg fant den. Trodde jeg. Men nesten i det samme jeg tok den så kjente jeg at nei, det er ikke ham. Jeg snudd meg og så opp i et helt fremmed mannsansikt som sto der jeg var så sikker på at kjæresten min skulle ha stått. Jeg ble vel rød og stammet fram et unnskyld og sa at det var feil hånd, og han lo kanskje og sa at det forsto han.

Jeg har lurt litt på hvordan det måtte være å stå der, og så plutselig få en hånd i sin, sånn uten videre. For min egen del så var det en litt underlig, og en litt god oppdagelse at man så raskt skjønner at man har tatt feil.

 

6 Responses to “Gje meg handa mi ven”

  1. Undre Says:

    Hehe. Dette var jo ganske søtt.🙂

  2. Avil Says:

    Betre enn den gongen eg stakk neven i kåpelomma til farmor. Ho og nokre damer snakka og snakka, dei sto i sladrering på torget og eg var lita jente som så gjerne ville ha pengen min. Utan å forstyrre.
    Det viste seg at eg leita i feil kåpelomme, og ei framand dame kikka ned på meg.
    Alle lo og eg syns det var grusomt.

  3. Beate Says:

    Åh. Ja det var grusomt.

    Det minner meg om da jeg var 3-4 og var med noen naboer på kafe.

    Jeg fikk saft fra en sånn saftdispenser, husker du dem? En rød og en gul.

    Jeg hadde drukket opp og var mer tørst, og for ikke å forstyrre de voksne så gikk jeg selv med glasset mitt og fylte opp på nytt.

    Først da jeg kom hjem fikk jeg vite av mamma at de hadde ledd, og at det egentlig ikke var lov, for man måtte betale.

    Det visste jo ikke jeg.

  4. somalieren Says:

    Jeg elsker den sangen.

    Du er vel sikkert vant til kjærestens hånd, og den minste forandring vil sende reflekser til hjernen.

    Det med saften var kjempemorsomt, du fikk ihvertfall ekstra saft.

    Søte hendelser, det må jeg si. Engang gravde jeg inn i en annens veske, fordi jeg trodde at det var min mors og jeg ville ha penger. Da jeg tok opp lommeboken og så på bilden gikk det opp for meg. Skal si jeg pakket den ned med engang og løp min vei.

  5. tordenlill Says:

    Ikke lett å vite hva man skal si når en tar så feil.

    Da jeg var liten, så kan jeg huske at jeg stod å¨dro i kåpen , som jeg trodde hang på min mor, inne i en trang varm butikk.

    Survete og varm, freste jeg mens jeg rukket i kåpa:

    -mamma, kom da, jeg vil hjem.

    kikket så opp i et totalt ukjent kvinneansikt.
    Jeg ble flau langt inn i margen.

  6. Beate Says:

    Det ser ut til at det er mange som har tatt feil en eller annen gang. Og at det er noe man husker selv om man var ganske liten da det skjedde.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: